4 Utviklingen i reindriften

4.1 Sysselsetting

Figur 4.1 viser den langsiktige utviklingen i antall enheter i reindriften fra 1960 til 2019. Fram til 1990 inneholder oversikten også de som beholdt sin driftsenhet selv om de ikke lenger drev med reindrift. Fra 2000 er enheter uten rein fjernet fra oversikten.

Selv om det foreligger en usikkerhet knyttet til bakgrunnsmaterialet, viser tallene at det i perioden fra 1960 til 1990 var en betydelig økning i antall enheter i reindriften. Tendensen til vekst bekreftes også av tallmaterialet for antall personer tilknyttet næringen, jf. figur 4.2. Som det fremgår av figurene var det i perioden fra 1990 til 1997 en betydelig reduksjon i antall enheter, mens antall personer knyttet til næringen holdt seg på et stabilt høyt nivå. Det var særlig i Finnmark at antallet enheter ble redusert i denne perioden, noe som i hovedsak skyldtes Omstillingsprogrammet. Etter 1997 økte antallet siidaandeler, i hovedsak som følge av at enheter som hadde vært med i Omstillingsprogrammet kom tilbake til næringen. Selv om antall enheter nå er under nivået fra 1979, da reindriftsloven av 1978 trådte i kraft, ligger antall personer i næringen over nivået fra den tiden. Variasjonen har i hovedsak vært i Finnmark, mens utviklingen i områdene sør for Finnmark har vært mer stabil.

Fra og med 2010 omfatter antall personer i figur 4.2 bare personer som har rein registrert i melding om reindrift. Dette gir et mer riktig bilde av hvor mange som driver med reindrift. Figuren viser to søyler for overgangsåret 2010 der søylen med flest personer viser personer registrert i melding om reindrift både med og uten rein, mens den andre søylen viser personer med rein.

Kilde: Totalregnskapet for reindriftsnæringen. Regnskap 2018 Budsjett 2019

Kilde: Totalregnskapet for reindriftsnæringen. Regnskap 2019 Budsjett 2019

Tabell 4.1 viser utviklingen i antall personer per familieenhet/driftsenhet/siidaandel i de ulike reinbeiteområdene fra 1960 til 2019. På samme måte som i figur 4.2 er antallet personer i tabellen fra og med 2010 personer med rein registrert i melding om reindrift. I 2010 vises to tallserier, den første personer registrert i melding om reindrift med og uten rein, og den andre med rein.

Avtalepartene har i mange år prioritert driftstilskudd til ungdom og etableringstilskudd ved overdragelse av siidaandel til personer under 35 år over reindriftsavtalen. Disse tilskuddene skal støtte opp om reindriftsungdom som er under etablering og oppbygging av egen drift, samt stimulere til strukturendringer ved at siidaandelen blir overdratt til personer under 35 år. En gjennomgang av utbetalte etableringstilskudd og driftstilskudd til ungdom de siste fem årene viser at det er en økning av unge etablerere i næringen. De siste fem årene har antall etableringstilskudd økt, fra 25 i 2015 til 55 i 2019. Det samme gjelder driftstilskudd til ungdom, som har økt fra 43 i 2015 til 56 i 2019. I samme periode har antall siidaandeler vært tilnærmet stabilt, jf. tabell 4.2.

Samlet sett viser gjennomgangen at reindriften ikke har et rekrutteringsproblem. Tvert imot opplever mange distrikter et press fra personer som ønsker å starte opp med reindriften.

4.2 Reintallsutvikling

Reindriftsloven av 2007 gir grunnlag for en hensiktsmessig indre organisering og forvaltning av reindriften. Videre legger loven til rette for at reindriftsnæringen, gjennom internt selvstyre, selv skal spille en aktiv rolle og ha ansvaret for at reindriften er bærekraftig. Et sentralt verktøy er bruksreglene. Det har vært en omfattende prosess knyttet til arbeidet med å få godkjent bruksregler og å få reintallet på fastsatt nivå. Først ved utgangen av 2011 hadde samtlige av sommer- og helårsdistriktene fått godkjent sine bruksregler. I 2018 fikk også samtlige «fellesbeitedistrikter» i Finnmark godkjente bruksregler. Figur 4.3 viser reintallsutviklingen i Finnmark i perioden 2009 til 2019.

Kilde: Totalregnskapet for reindriftsnæringen. Regnskap 2019 Budsjett 2019

Dersom faktisk reintall overstiger reintallet som er fastsatt i bruksreglene, skal det overskytende antall rein reduseres. Fremgangsmåten følger av reindriftsloven § 60 tredje ledd. Primært skal siidaen selv utarbeide en reduksjonsplan som fordeler reduksjonen internt i siidaen/distriktet. Dersom siidaen ikke utarbeider en slik plan, skal hver siidaandel redusere det overskytende reintallet forholdsmessig innen en frist fastsatt av Reindriftsstyret.

Innrapporterte tall per 31. mars 2019 viser at det totale reintallet har økt fra samme tidspunkt i 2018, og at reintallet i Vest-Finnmark nå ligger i underkant av 2000 rein over øvre fastsatte reintall. Økningen vises også i figur 4.3. For å forhindre en ny uheldig reintallsutvikling vil siidaer som øker sitt reintall utover det fastsatte bli fulgt opp gjennom reindriftslovens bestemmelser. Videre er det prioritert ressurser til gjennomføring av kontrolltiltak, herunder tellinger av rein. Ved større avvik mellom telling og rapporteringene fra reineierne, vil det settes inn tiltak. Det er en målsetting at man fremover i større grad også får telt reinbeitedistrikt sør for Finnmark.

4.3 Utvikling i lavbeitene i Finnmark

NORUT (Northern Research Institute) har siden 1998 gjennomført overvåking av vår-/høst- og vinterbeitene i Indre Finnmark. Siktemålet har vært å kartlegge beiteforholdene for rein og endringer over tid. Kartleggingen er foretatt gjennom feltregistreringer og ved studier av satellittbilder. Etter 1998 er det gjort slike kartlegginger ca. hvert femte år, senest i 2013 og 2018. Data fra denne perioden er også sammenholdt med kartlegging foretatt på 1980-tallet, det vil si før prosjektet startet.

Sentralt i disse undersøkelsene står målinger av andelen lavrik mark i forhold til totalarealet. Mens lavdekket i Indre Finnmark i 1987 ble estimert til 19,0 pst. av totalarealet, var dette tallet i 1996 redusert til 8,4 pst. og videre til 5,6 pst. i år 2000. I 2006 ble det registrert en økning til 6,7 pst., mens det i 2009 ble det påvist en nedgang til 6,1 pst., og en ytterligere reduksjon til 4,0 pst. i 2013. I kartleggingen foretatt i 2018 er andelen lavrik mark i vinterbeitet estimert til 7,2 pst. av totalarealet, noe som utgjør en framgang fra 2013. Økningen i lavdekket er størst i vestre deler av vidda. I vår-/høstbeitene i Vest-Finnmark har lavdekket gjennomgående lave verdier, og det har ikke vært bedring den siste perioden. Det er imidlertid registrert en økning i lavdekket i vår/høstområdet i Karasjok vestre sone (reinbeitedistrikt 16) til 2018.

Figur 4.4 viser sammenhengen mellom bedringen i lavdekket i vinterområdene fra 2013 til 2018 og endringene i reintall og redusert beitebelastning i denne perioden. I Vest-Finnmark ble reintallet i disse årene redusert fra nærmere 105 000 til 78 000 dyr, en nedgang på 26 pst. I Karasjok vestre sone var det en reduksjon i reintallet i denne perioden på 21 pst. Det er også andre forhold som spiller inn på utviklingen og endringen i lavbeitene, slik som tilgjengelighet til beitet på grunn av snøforhold, økning i sommernedbør mv.

Kilde: Finnmarksvidda – kartlegging og overvåking av reinbeiter. Status 2018. Norut Rapport 1/2019

Figur 4.5 viser en positiv utvikling av andel lavmark også i Karasjok. Imidlertid er den prosentvise dekningen lavmark betydelig lavere i Karasjok enn i Vest-Finnmark/Kautokeino. Dette har vært situasjonen i hele sammenligningsperioden. En sentral årsaksfaktor til dette er vegetasjonstypene. I 1996 var andelen lavmark 11,6 pst. i Kautokeino og bare 1,5 pst. i Karasjok.

Kilde:  Finnmarksvidda – kartlegging og overvåking av reinbeiter. Status 2018. Norut Rapport 1/2019

Oppsummert viser kartleggingen en gledelig framgang i lavrik og lavholdig vegetasjon på Finnmarksvidda. Det er behov for å følge opp overvåkingen av beitene gjennom nye omløp med kartlegging.

4.4 Slakting

I henhold til innrapporterte tall er det slaktet om lag 74 100 rein i kalenderåret 2019. Dette er en økning på 10 850 rein i forhold til 2018 (63 250).

Innrapporterte slaktedata for 2019 tilsier en gjennomsnittlig slaktevekt på henholdsvis 19,3 kilo (19,1 kilo 2018) for kalv og 21,9 kilo (21,9 kilo 2018) for alle slaktedyr, og en kalveandel på 79 pst. (80 pst. i 2018).

Det er stor variasjon i gjennomsnittsvektene mellom reinbeitedistriktene. Flere distrikter har gjennomsnittsvekter på rundt 16 kilo per kalv, og enkeltdistrikt er helt nede på 13,9 kilo per kalv. På den andre enden av skalaen er det enkelte distrikt som har gjennomsnittsvekter oppunder 26 kilo per kalv.

Kilde: Animalia 2020

Det er svært vanskelig å forutsi slakteuttaket for 2020. Uttaket i 2020 vil være avhengig av årets produksjon og tap. Beitekrisen vinteren 2020 vil påvirke slakteuttaket, og i tillegg vil markedssituasjonen ha innvirkning. Et mer krevende marked vil påvirke prisen til reineier, og redusert pris kan igjen gi lavere slakting.

Figur 4.6 viser antall slakt til slakteri fra 2015 til 2020. Per 24. mars 2020 var det slaktet 6638 rein. Dette er en betydelig reduksjon sammenlignet med samme tidspunkt i 2019 (14 258 rein).

4.5 Produktivitet

Produktivitet uttrykkes i ulike sammenhenger som slakt per livdyr i vårflokk (slakteproduktivitet) eller som slakt per livdyr i vårflokk korrigert for reintallsendringer (totalproduktivitet). Dersom reintallet et år ikke endrer seg, vil de to produktivitetsberegningene gi samme resultat.

Totalproduktivitet og slakteproduktivitet relatert til reintall kan fortelle mye om hvordan tilpasningen mellom rein og beite er i et område. Eksempelvis vil en høy totalproduksjon per livrein i vårflokk ofte innebære god kalvetilgang, lave tap og gode slaktevekter, mens en lav totalproduksjon per livrein gir signaler om lav kalvetilgang, høye tap og/eller lave slaktevekter.

Selv om det er en sammenheng mellom de to produktivitetsmålene, kan man noe forenklet si at totalproduktivitet per livrein er et mål for hvor effektiv en reinflokk er til å produsere reinkjøtt. Når en snakker om produktivitet er maksimal varig avkastning et sentralt begrep. Med maksimal varig avkastning menes den tilpasning mellom reintall, beitegrunnlag og driftsform som gir den høyeste stabile avkastningen over tid, uten å forringe beitegrunnlaget.

Tabell 4.3 viser både slakteproduktivitet og totalproduktivitet. Beregningen for det siste året (2018/2019) bygger på reintall som bare delvis er korrigert, og må derfor betraktes som et foreløpig anslag.

Tabellen viser at det er betydelige forskjeller i produktivitet mellom områder og mellom år, samt innenfor de enkelte områdene. Fra rein driftsåret 2017/2018 til reindriftsåret 2018/2019 var det i hovedsak en økning av både totalproduksjon og slakteproduksjon, med unntak av Nord-Trøndelag reinbeiteområde, der det var en nedgang.

4.6 Prisutvikling

Basert på foreløpig innrapporterte priser, tas det utgangspunkt i en gjennomsnittspris på 79,33 kroner per kilo til reineier i 2019 (2018: 78,13 kroner per kilo).

74 100 rein med en gjennomsnittsvekt på 21,9 kilo gir et totalt slaktekvantum på 1 630 tonn, og en verdi på 129,3 mill. kroner for rein omsatt via slakteri i 2019. Til sammenligning var tilsvarende tall for 2018 og 2017 henholdsvis 1392 tonn og 108,8 mill. kroner, og 1 330 tonn og 100,4 mill. kroner.

Siden 2013 har prisen på reinsdyrkjøtt økt betydelig. Følgende forhold kan fremheves som årsak til prisøkningen:

• Økt konkurranse og profesjonalisering av reinkjøttbransjen.

• Økt bevissthet fra reineier knyttet til kvalitet.

• Aktivt og strategisk arbeid fra Markedsutvalget for å gjenskape tilliten til norsk reinsdyrkjøtt i markedet.

• Ingen import av reinsdyrkjøtt med redusert toll.

• Prioriteringer gitt over Utviklingsprogrammet.

Figur 4.7 viser at prisøkningen har flatet mer ut fra 2017. Landbruks- og matdepartementet legger til grunn at dette være en riktig prisutvikling ut fra dagens markedssituasjon.

4.7 Markeds- og lagersituasjonen

Markedet for reinsdyrkjøtt har gjennom flere år vært i en positiv utvikling. Imidlertid viser lagertallene at det fortsatt ligger en betydelig mengde av de dyrere stykningsdelene på lager, i tillegg til at det er en markant økning i lagerbeholdningen av finnbiff og andre varer. Selv om lageret av dyrere stykningsdeler har avtatt noe sammenlignet med tidligere år, er Markedsutvalget fortsatt av den oppfatning av at det er salget av disse stykningsdelene som er mest utfordrende. Markedsutvalget har påpekt at taket er nådd for hva markedet er villig til å betale for produktene. En ytterligere prisøkning til forbruker vil kunne få negative markedsmessige effekter. Over år har det vært betydelige økninger i produsentprisen, samtidig som prisøkningen i butikk har vært moderat.

Markedsutvalget trekker videre frem at markedet for salg av skinn har stagnert, slik at det har blitt vanskeligere å omsette skinn som råvare. I tillegg har kostnaden for å bli kvitt våtavfall økt. Markedsutvalget viser til at en utvikling der reineieren ikke får betalt for skinnet er bekymringsfull. De negative konsekvensene for reineieren vil bli forsterket ved at det er å forvente at kostnadene til håndtering av skinn som et avfallsprodukt vil bli belastet reineier.

Slakte- og videreforedlingsbedriftenes marginer har over år blitt redusert. Markedsutvalget har uttrykt at dette er bekymringsfullt fordi dette kan medføre at bedriftene ikke har ressurser til å drive med produktutvikling og innovasjon, og påpeker at det er uheldig om innovasjonstakten og produktutviklingen stopper opp.

Markedsutvalget skal i 2020 utarbeide en ny posisjonsanalyse for markedet for reinkjøtt. Posisjonsanalysen vil fange opp nye trender i markedet og vil være et sentralt verktøy i Markedsutvalgets videre arbeid.

4.8 Økonomisk utvikling

Økonomisk utvalg for reindriften er oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet og Norske reindriftsamers landsforbund. Utvalget har som oppgave hvert år å legge fram et totalregnskap for næringen som grunnlagsmateriale for reindriftsavtaleforhandlingene. Regnskapet gir en oversikt over verdiene som er skapt i næringen samlet sett ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital, og viser samlede inntekter, kostnader og resultat for hele reindriftsnæringen i Norge.

4.8.1 Totalregnskapet 2018

Tabell 4.4 viser et sammendrag av reindriftens totalregnskap i perioden 2015 til 2018 med budsjett for 2019.

Totalregnskapet viser en økning i resultatmålene fra 2017 til 2018. Vederlag til arbeid og egenkapital øker fra 111,9 mill. kroner i 2017 til 151,3 mill. kroner i 2018 (+ 39,4 mill. kroner). Målt per årsverk øker vederlag til arbeid og egenkapital fra 119 172 kroner i 2017 til 169 443 kroner i 2018, og målt per siidaandel øker vederlag til arbeid og egenkapital fra 192 273 kroner i 2017 til 270 684 kroner i 2018. At resultatmålene er på et høyere nivå i 2018 enn i 2017 skyldes i hovedsak økte kjøttinntekter og økte erstatninger. I tillegg har kostnadene ikke hatt den samme økningen som de siste årene.

Sum produksjonsbaserte inntekter øker fra 156,7 mill. kroner i 2017 til 190,5 mill. kroner i 2018 (+ 33,8 mill. kroner). Det er en økning i kjøttinntektene på 8,8 mill. kroner, og den totale livdyrverdien øker med 19,5 mill. kroner. Variasjoner i reintallet fra år til år, sammenholdt med områdenes priser og gjennomsnittsvekter, skaper endringene i samlet livdyrverdi. Posten andre produksjonsbaserte inntekter øker med 9,5 mill. kroner fra 2017, og posten binæringsinntekter øker med 0,3 mill. kroner. Posten bonus reduseres med 4,2 mill. kroner fra 2017 til 2018.

Sum statstilskudd reduseres fra 107,2 mill. kroner i 2017 til 92,5 mill. kroner i 2018 (- 14,7 mill. kroner). Reduksjonen kan i stor grad knyttes til posten ordinære tilskudd (- 16,3 mill. kroner). De direkte tilskuddene beregnes på grunnlag av slakteuttaket foregående år. Reduksjonen i 2018 skyldtes et lavt slakteuttak i 2017 grunnet beitekrisen i store deler av reindrifts-Norge dette året.

Posten andre tilskudd øker med 1,7 mill. kroner og posten tiltak mot radioaktivitet øker med 0,9 mill. kroner i forhold til 2017. De øvrige tilskuddene har kun små endringer.

Erstatningene for tap av rein øker fra 68,5 mill. kroner i 2017 til 91,7 mill. kroner i 2018 (+ 23,2 mill. kroner), og erstatningene for arealinngrep øker fra 6,6 mill. kroner til 12,3 mill. kroner (+ 5,8 mill. kroner).

Totalt sett gir dette en økning i de samlede inntektene fra 339,0 mill. kroner i 2017 til 387,0 mill. kroner i 2018 (+ 48,0 mill. kroner).

Siidaandelenes kostnader øker fra 172,0 mill. kroner i 2017 til 175,9 mill. kroner i 2018 (+ 4,0 mill. kroner), og felleskostnadene økes fra 35,4 mill. kroner i 2017 til 39,8 mill. kroner i 2018 (+ 4,4 mill. kroner). Tamreinlagenes kostnader øker fra 8,1 mill. kroner i 2017 til 8,8 mill. kroner i 2018 (+ 0,7 mill. kroner).

I sum gir dette en økning i de totale kostnadene fra 215,5 mill. kroner i 2017 til 224,5 mill. kroner i 2018 (+ 9,0 mill. kroner).

Renter på lånt kapital reduseres fra 11,6 mill. kroner i 2017 til 11,2 mill. kroner i 2018 (- 0,4 mill. kroner).

4.8.2 Totalregnskapet for 2018 etter reinbeiteområde

Tabell 4.5 viser totalregnskapet for 2018 i de enkelte reinbeiteområdene. Tabellen viser at det er klare forskjeller i resultatene mellom reinbeiteområdene. Vederlag for arbeid og egenkapital for tamreinlagene, som ligger høyest, utgjør 646 036 kroner per årsverk. For Nordland, som ligger lavest, utgjør det 91 751 kroner per årsverk. Det er foretatt en oppsplitting av Finnmark i soner i regnskapet, se tabell 4.6. Her viser tilsvarende beregning at Karasjok vest ligger lavest med 57 461 kroner per årsverk, mens Polmak/Varanger ligger høyest med 571 065 kroner per årsverk.

Endringene fra 2017 til 2018 i totalregnskapets hovedposter for reinbeiteområdene er som følger:

Øst-Finnmark: Vederlag til arbeid og egenkapital øker med om lag 15,8 mill. kroner sammenlignet med 2017. De produksjonsbaserte inntektene øker med 20,7 mill. kroner. Statstilskuddene reduseres med 11,5 mill. kroner. De totale erstatningene øker med 7,2 mill. kroner. Totalt øker inntektene med 16,4 mill. kroner, og kostnadene øker med 0,9 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret på 166.

Vest-Finnmark: Vederlag til arbeid og egenkapital øker med 12,4 mill. kroner sammenlignet med 2017. De produksjonsbaserte inntektene øker med 5,7 mill. kroner. Statstilskudd reduseres med 1,5 mill. kroner, og erstatninger øker med 15,3 mill. kroner. Samlet gjør dette at de totale inntektene øker med 19,4 mill. kroner. Kostnadene øker med om lag 6,9 mill. kroner. Antall siidaandeler reduseres med 3.

Troms: Vederlag til arbeid og egenkapital øker med 9,2 mill. kroner sammenlignet med 2017. De produksjonsbaserte inntektene øker med 6,4 mill. kroner. Statstilskudd og erstatninger øker med til sammen 2,1 mill. kroner. Kostnadene reduseres med 0,7 mill. kroner. Antall siidaandeler øker med 1.

Nordland: Vederlag til arbeid og egenkapital øker med 2,0 mill. kroner sammenlignet med 2017. De produksjonsbaserte inntektene øker med 1,8 mill. kroner. Statstilskudd reduseres med 0,7 mill. kroner, og erstatninger øker med 3,2 mill. kroner. Kostnadene øker med 2,3 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret på 42.

Nord-Trøndelag: Vederlag til arbeid og egenkapital økes med 2,0 mill. kroner sammenlignet med 2017. De produksjonsbaserte inntektene øker med 0,8 mill. kroner. Statstilskuddene er omtrent uendret fra i fjor, og erstatningene øker med 0,8 mill. kroner. Området har redusert sine kostnader med 0,5 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret på 39.

Sør-Trøndelag/Hedmark: Vederlag til arbeid og egenkapital reduseres med 0,6 mill. kroner sammenlignet med 2017. De produksjonsbaserte inntektene og erstatningene øker med til sammen 0,6 mill. kroner, mens statstilskuddene reduseres med 1,9 mill. kroner. Kostnadene reduseres med 0,6 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret på 30.

Tamreinlag: Vederlaget til arbeid og egenkapital reduseres med 1,3 mill. kroner sammenlignet med 2017. De produksjonsbaserte inntektene reduseres med 1,7 mill. kroner. Statstilskudd øker med 0,8 mill. kroner og erstatninger øker med 0,3 mill. kroner. Kostnadene øker med 0,7 mill. kroner.

4.8.3 Siidaandelenes økonomi

Gjennomsnittlige nøkkeltall per siidaandel og per rein i de ulike reinbeiteområdene er presentert i tabell 4.7. Tabellen viser at det er store variasjoner mellom områdene. Eksempelvis varierer kjøttinntektene inkludert bonus per siidaandel mellom 506 809 kroner i Polmak/Varanger og 99 304 kroner i Troms. Gjennomsnitlige kjøttinntekter per rein varierer mellom 422 kroner per rein i Vest-Finnmark og Troms, og 913 kroner per rein i Polmak/Varanger. Det er også betydelige variasjoner i gjennomsnittlig statstilskudd mellom reinbeiteområdene. Dersom inntektsoverføringene relateres til reintall, er overføringene i 2018 størst i Nordland med 614 kroner per rein og lavest i Karasjok med 268 kroner per rein. Inntektsover føringene per siidaandel er høyest i Sør-Trøndelag/Hedmark med 237 480 kroner og lavest i Karasjok med 101 023 kroner.

De totale kostnadene per siidaandel varierer også betydelig mellom områdene. Tilsvarende varierer de totale kostnader per rein. Nordland og Troms har det høyeste kostnadsnivået sett i forhold til reintallet med henholdsvis 2 482 og 1 693 kroner per rein, mens Sør-Trøndelag/Hedmark har de laveste kostnadene per rein med 817 kroner. Variasjonen i kostnadene per rein har sammenheng med driftsstrukturen og størrelsen på driftsgruppene i de ulike områder.

Tabell 4.7 viser at vederlag til arbeid og egenkapital per siidaandel i 2018 varierer mellom 622 980 kroner i Polmak/Varanger og 116 008 kroner i Karasjok. Når det gjelder vederlag for arbeid og egenkapital per rein, varierer det fra 1 311 kroner i Troms til 308 kroner i Karasjok.

Reintall per siidaandel varierer mellom 555 rein i Polmak/Varanger og 236 rein i Troms.

Mange reindriftsfamilier henter betydelige deler av sin inntekt utenfor reindriftsnæringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for denne inntekten. Gjennomsnittlig inntekt utenfor reindriften per siidaandel varierte i 2018 fra 406 000 kroner i Vest-Finnmark til 300 000 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark.

Tabell 4.8 viser at vederlag for arbeid og egenkapital per siidaandel totalt i 2018 øker sammenlignet med 2017 og viser utvikling for de ulike områdene.