St.meld. nr. 12 (2008-2009)

En gledelig begivenhet— Om en sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg

Til innholdsfortegnelse

5 Følgetjeneste til fødested for gravide

Figur 5.1 

Figur 5.1

Foto: Glenn Karlsrud

I NOU 1984:17 Perinatal omsorg i Norge ble det anbefalt at fødende med transporttid lengre enn en time skulle ledsages av jordmor eller lege. Begrunnelsen den gang var at 2 prosent av alle fødende hadde mer enn 2 timers reisevei til nærmeste fødeinstitusjon, og at ca 10 prosent hadde fra 1 til 2 timers reise.

Det er ikke lovfestet at gravide skal ha følge av kvalifisert personell fra hjemstedet til fødestedet. I begrunnelsen for forslaget om lovfesting av jordmortjenesten i kommunene, pekte departementet på at «jordmor kan inngå i beredskapsvakter og være kompetent ledsager og fødselshjelper hvis fødsel skjer underveis til sykehus«(Ot.prp. nr. 60 (1993-94)). I behandlingen av St. meld. nr. 43 (1999-2000) Om akuttmedisinsk beredskap uttalte sosialkomiteen at fødende med over 1 times reisevei burde ha kvalifisert ledsagelse til fødestedet.

I representantforslag nr 106 (2007-2008) fremmet stortingsrepresentantene Sonja Sjøli, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, alle Høyre, forslag om å be regjeringen legge fram lovforslag som sikrer en individuell rett for gravide som har mer enn en times reisevei til fødestedet, og som har behov for slik tjeneste. Forslaget ble ikke realitetsbehandlet da det ble behandlet i Stortinget i desember 2008.

Stønad til jordmorhjelp ved følgetjeneste godtgjøres av folketrygden. Utgifter til eventuell beredskap for følgepersonell tilfaller kommunen. Kommunen er forpliktet til å yte nødvendig helsehjelp til alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen, og helsepersonell har plikt til å yte øyeblikkelig hjelp. Ansvaret for pasienttransport, (oppholdsutgifter og transport av helsepersonell i spesialisthelsetjenesten) ble overført fra folketrygden til regionale helseforetak i 2004. I NOU 2003: 1 Behovsbasert finansieringav spesialisthelsetjenesten ble det gitt følgende argument for overføringen:

«Det er et viktig økonomisk prinsipp at finansieringsansvaret for en tjeneste bør følge utgiftsansvaret. Helsesektoren utløser utgifter til syketransport og skyss av helsepersonell. En ansvarsoverføring til regionale helseforetak vil innebære et mer samlet ansvar for pasienttransport og behandling slik at syketransport i større grad kan inngå som en del av et helhetlig helsetjenestetilbud.»

En undersøkelse fra 2003 viste at det er over 1 times reisevei til fødested fra 39 prosent av kommunene. Fødende i deler av Finnmark må reise lengst for å komme til fødested. Helsedirektoratet har anslått at ca 8 prosent av gravide i 2008 hadde minst halvannen times reisevei til fødested. Reiseavstanden varierer både innen og mellom helseregionene.

Selv om mange gravide har lang reisevei til fødested, skjer mindre enn 1 prosent av fødslene som hjemmefødsel eller transportfødsel. Dette skyldes trolig at gravide med lang reisevei ofte reiser i god tid eller oppholder seg nærmere fødestedet før fødselen starter, og at gravide med risiko ofte legges inn i god tid før fødsel for å sikre kontroll med når og hvordan fødselen skjer.

Nasjonalt råd for fødselsomsorg har pekt på at

«følgetjenesten har to hovedhensikter. Den ene er å sikre medisinskfaglig forsvarlighet. Den andre er å skape trygghet for den gravide underveis til fødeinstitusjon. Følgetjenesten må ha kompetanse i grunnleggende fødselshjelp, dvs. kunnskap om faresignaler, forløsning, komplikasjoner, samt å ta seg av den nyfødte. Rådet anbefaler at det organiseres følgetjeneste der hvor det er reisevei utover halvannen times reisevei til fødested, og at regionalt helseforetak må ta ansvar for denne tjenesten på linje med ambulansetjenesten. Den praktiske gjennomføringen kan for eksempel skje i samarbeid mellom en eller flere kommuner.»

5.1 Vurdering og konklusjon

Reisevei til fødested og følgetjeneste for gravide har vært et sentralt tema ved spørsmål om omgjøring av fødeavdelinger til fødestuer, også ved midlertidige omgjøringer, som ved sommer- og feriestengninger. Omgjøringer til fødestue medfører at en mindre andel av fødende i opptaksområdet kan føde lokalt, noe som innebærer en lengre reise for flere. Det er først og fremst de gravide med risiko som ikke vil kunne føde på en fødestue, og som dermed får lengre reisevei ved omgjøring av fødeavdelinger til fødestuer.

Regjeringen ønsker å skape et mer enhetlig system for finansiering og tydelig ansvarsplassering for følgetjenesten. Det foreslås derfor at ansvaret for følgetjenesten legges til regionale helseforetak i tråd med ansvar for annen syketransport inklusiv ambulansetjeneste. Et samlet ansvar for fødetilbud og følgetjeneste vil legge til rette for at helseforetakene kan gi et helhetlig tilbud tilpasset lokale forhold og eventuelle endringer i fødetilbudet.

Hvis lokal jordmortjeneste fortsatt skal være et kommunalt ansvar, kan det i helhetlige avtaler mellom helseforetak og kommuner om jordmortjenesten tas inn forhold som sikrer felles utnyttelse av jordmorressursene innenfor rammen av de helhetlige avtalene.

Det er naturlig å foreslå en til halvannen times reisevei som veiledende grense, men dette vil avhenge av kommunikasjonsforhold, hvor langt fødselen har kommet osv. Behovet for følgetjeneste må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Følgetjenesten skal ha kompetanse til å håndtere eventuelle transportfødsler og samtidig ivareta den fødendes behov for trygghet. I praksis vil det oftest være jordmødre som innehar slik kompetanse, men andre yrkesgrupper kan også være aktuelle.

Regjeringen foreslår

  • Regionale helseforetak får ansvar for følgetjeneste for gravide til fødested.

  • I samarbeid med berørte kommuner må det etableres et system for å vurdere gravide ved akutte problemstillinger og avgjøre hvem som har behov for følge.

Til forsiden