3 Bakgrunn
3.1 Historikk - premisser
De høyere utdanningsinstitusjonene i musikk- og kunstfag har utviklet seg ulikt. Mens utdanningsinstitusjonene innen scenekunst er relativt nye institusjoner, ble for eksempel tidligere Statens håndverks- og kunstindustriskole etablert så langt tilbake som i 1818. Det er et særtrekk ved kunstutdanningsinstitusjonene at flere av dem ble etablert som privatskoler før de ble del av den offentlige høyere utdanning. De institusjoner som har utøvende og skapende fag, er først de senere tiårene blitt en del av dette offentlige tilbudet. Heller ikke høyere musikkutdanning har lang historie som offentlig utdanning, selv om Norges musikkhøgskole og andre tidligere musikkonservatorier har aner tilbake til 1800-tallet.
Den omorganiseringsprosessen av høyere utdanning som foregikk på 1990-tallet, omfattet også kunstutdanningsinstitusjonene. I Oslo ble Statens balletthøgskole, Statens operahøgskole, Statens teaterhøgskole, Statens kunstakademi og Statens håndverks- og kunstindustriskole samlet til én høyskole, Kunsthøgskolen i Oslo. I Bergen ble Vestlandets kunstakademi og Statens kunsthåndverk- og designhøgskole til Kunsthøgskolen i Bergen. Musikkonservatoriene er blitt del av ulike institusjonstyper, henholdsvis universitet, vitenskapelig høyskole og statlige høyskoler.
Ved åpningen av Kunsthøgskolen i Bergen 9. september 1996 uttalte daværende statsråd Sandal at de to nye høyskolene «vil måtte spille hovedrollen når dei faglege premissane for kunstutdanning på høgre nivå skal formast ut.»
Målene for kunsthøyskolene var at de skulle gi høyere utdanning på sine fagfelt, basert på det fremste innenfor kunstnerisk og faglig utviklingsarbeid, forskning og erfaringsbasert kunnskap. De skulle ha et særlig ansvar for å fremme og dokumentere kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt nivå, samt drive pedagogisk utviklingsarbeid og tilby etter- og videreutdanning på sine fagfelt.
På en konferanse om høyere utdanning ved Norges musikkhøgskole i 1996 uttalte departementet at:
«Når omorganiseringene er gjennomført, vil faglige utfordringer melde seg i stort monn. I tillegg til de man har i dag, håper departementet at det vil oppstå nye utfordringer i grenseflaten mellom og på tvers av de eksisterende utdanninger. Det vil også være faglige utfordringer i utdanningenes videre utvikling når det gjelder innretting, lengde og struktur, teoretisk fundament og påbygging og bruk av grader. Hvordan arbeidet med slike utfordringer skal skje, må drøftes nærmere, men at institusjonene vil bli trukket inn i den videre dialog er selvsagt.»
Lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995 nr. 22 (universitets- og høgskoleloven) innebar stor grad av delegering av myndighet til institusjonene. En slik overføring av myndighet til kunsthøyskolene ble mulig da disse institusjonene fikk en slik størrelse at de hadde et administrativt og faglig apparat som kunne håndtere delegeringene fra departementet. Denne loven sidestiller kunstnerisk utviklingsarbeid med forskning. Ved innskrivingen i universitets- og høgskoleloven i 1997 ble de to statlige kunsthøyskolene oppført som egen kategori, slik universiteter, vitenskapelige høyskoler og statlige høyskoler er det, og dette markerte derved et skritt på veien mot at også disse institusjonene ble sidestilt med de øvrige offentlige, høyere utdanningsinstitusjonene. Begrepet 'kunsthøyskolene' vil i det følgende bli benyttet om de nevnte to høyskoler, dersom ikke annet fremgår av konteksten.
For å følge opp de faglige ambisjonene som var signalisert av departementet, ble det i siste del av 1990-tallet nedsatt flere utvalg for å drøfte faglige problemstillinger i tilknytning til musikk- og kunstfag. Dette arbeidet utdypes nærmere i det følgende.
3.2 Departementets arbeid
I en tidligere melding om høyere utdanning, St.meld. nr. 40 (1990-91) Fra visjon til virke, uttalte departementet:
«Høgskolene for scenekunst, kunsthåndverksskolene og kunstakademiene er verken med i det regionale systemet eller definert som vitenskapelige høgskoler. Virksomheten har faglig slektskap til Arkitekthøgskolen og Norges musikkhøgskole, som har musikkonservatoriene som naturlig faglig samarbeidspartnere. Disse institusjonene har sitt spesielle særpreg ut fra at de gir utdanning for kunstnerisk virke og ikke primært er teoretisk orientert. Dette innebærer at slike utdanninger har sine spesielle behov.»
I Innst. S. nr. 230 (1990-1991) påpekte komiteen de estetiske utdanningenes egenart og at institusjonene allerede har en rekke samarbeidstiltak av praktisk og faglig art. Komiteen gav videre uttrykk for at utdanning, forskning og faglig utviklingsarbeid innen estetiske fag er et nasjonalt ansvar, og den bad departementet om å utrede nærmere hvordan fagutvikling kunne prioriteres og videreføres på dette feltet og hvordan kunsthøyskolene kunne inngå i Norgesnettet.
3.2.1 Interdepartemental arbeidsgruppe
For å følge opp de nevnte synspunktene nedsatte departementet et interdepartementalt utvalg med representanter fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Kulturdepartementet. Den interdepartementale gruppen fikk blant annet i oppgave å foreta en gjennomgang av organiseringen av norsk kunstutdanning, drøfte utfordringene på feltet og skissere strategier for å møte disse. Arbeidsgruppen konkluderte i sin rapport, fremlagt den 27. februar 1997, med å skissere en strategi for den videre prosess og fant at sentrale spørsmål som opptakskrav, studielengde, studiemodeller, innføring av grader, fagprofilering og arbeidsdeling burde utredes nærmere av de berørte institusjonene i fellesskap. Den foreslo derfor at det ble nedsatt to utvalg; ett for musikk og ett for de øvrige kunstfagene.
3.2.2 Boysen- og Heltne-utvalgene
Departementet oppnevnte i brev av 2. juli 1998 to utvalg. Utvalget som skulle utrede musikk, ble ledet av daværende rektor Bjørn Boysen, Norges musikkhøgskole, og utvalget som behandlet andre kunstfag, ble ledet av daværende personaldirektør Grethe Fjeld Heltne, Universitetet i Oslo. Flere av kunstutdanningsinstitusjonene var representert i utvalgene, blant annet Kunsthøgskolen i Bergen, Kunsthøgskolen i Oslo og Norges musikkhøgskole. Utvalgene vil i det følgende bli omtalt som henholdsvis Boysen-utvalget og Heltne-utvalget. Da musikkfagene og kunstfagene ble utredet i to ulike utvalg, vil benevnelsene musikk- og kunstfag også bli benyttet i den videre omtale der hvor det er et poeng å differensiere mellom dem. For øvrig vil begrepet kunstfag omfatte også de utøvende og skapende musikkfagene.
Begge utvalgene fikk brede mandat. Utvalgene ble bedt om å:
vurdere progresjonen ved overgang fra lavere til høyere nivå
vurdere om kommunens tilbud gjennom musikk- og kulturskoler kan samordnes med grunnskolens opplæring
vurdere hvordan fagmiljøenes kompetanse kan benyttes på en fleksibel måte i undervisningen på de ulike nivåene
vurdere samordning/integrering i høyere utdanning av nær beslektede fagområder/disipliner
vurdere fagprofilering og arbeidsdeling mellom institusjonene med samme eller tilgrensende fagområder
foreslå studiemodeller og gradssystem
Boysen-utvalget fikk i mandat å vurdere behovet for endringer av eksisterende studiemodeller og gradssystem
Heltne-utvalget ble bedt om å vurdere innføring av formell gradsstruktur for alle fagområdene og legge frem studiemodeller som tok hensyn til de ulike gruppers behov for grunnutdanning og spesialisering/fordypning, herunder vurdere felles basisutdanning for beslektede studier.
Heltne-utvalget fikk i tillegg i mandat å:
vurdere hvordan kunstutdanning og - kompetanse kan kombineres med annen høyere utdanning
vurdere de ikke-statlige kunstskolenes plass i utdanningssystemet
vurdere utdanningskrav for opptak til de ulike profesjonsutdanningene.
Begge utvalgene fremla sine rapporter i juli 1999. Disse ble sendt på høring 15. september 1999, med høringsfrist 1. mars 2000. Før høringsfristens utløp holdt Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet en høringskonferanse om utredningene på Norges musikkhøgskole.
Utvalgene konkluderte med at skoleverket ikke gir nødvendig faglig forberedelse for høyere utdanning i utøvende og skapende fag. Det er andre tilbud enn grunn- og videregående opplæring som ivaretar barns og unges utvikling på disse feltene, som musikk- og kulturskoler, kunstfagskoler, folkehøyskoler, privattimer m.m. Gruppene fremmet derfor forslag om å styrke elevenes tilbud i musikk- og kunstfag for aldersgruppen under 19 år.
Når det gjaldt opptakskravene til videregående skoler, ble det i musikkutredningen lagt vekt på at elevenes kunstneriske ferdigheter måtte tillegges vekt ved opptak på videregående nivå. Det legges opp til at generell studiekompetanse skal danne grunnlaget for opptak til høyere utdanning. Heltne-utvalget foreslår likevel at de utdanninger som ikke har krav om generell studiekompetanse, heller ikke skal ha dette i fremtiden. De som har et slikt krav, bør etter dette utvalgets syn, også i fremtiden praktisere unntak fra det i de tilfeller den enkelte institusjon finner det forsvarlig.
Dette utvalget fremmet også forslag om et praktisk-pedagogisk studium lagt til kunsthøyskolene. Det ble videre fremmet forslag om samarbeid på tvers av avdelingsgrenser og samarbeid mellom institusjoner, utbygging av studietilbud og etablering av nye fag/studietilbud. Selve hovedmomentet for begge utvalgene var at høyere kunstutdanning burde ha en gradsstruktur basert på fire år for lavere grad (cand.mag.) og to år for høyere grad (hovedfag) og med muligheter til videre kunststudier på doktorgradsnivå.
Boysen-utvalget fremmet forslag om å etablere en forsøksvirksomhet med utøvende og skapende kompetanseutviklingsprogrammer på doktorgradsnivå ved Norges musikkhøgskole. Heltne-utvalget foreslo at det ble etablert en egen doktorgrad for kunstnerisk-estetiske profesjonsfag.
Flere av høringsinstansene var kritiske til mandatene, utvalgenes avgrensning og utvalgenes sammensetning. Høringsuttalelsene var ellers i hovedsak positive til de forslag som ble fremmet, særlig gjaldt dette for de kunstfaglige miljø som ble omhandlet i innstillingen.
3.2.3 NOU 2000: 14 Frihet med ansvar (Mjøs-utvalget)
Kunsthøyskolene ble meget kort omtalt i Mjøs-utvalgets innstilling. Institusjonenes historikk ble kort fremstilt og det ble fastslått at det var en utfordring å «få disse institusjonene til å virke sammen, samt tilpasse et styrings- og gradssystem utviklet for universiteter og høgskoler til kunstfaglige virksomheter.»
I høringsuttalelsene fra kunsthøyskolene i Oslo og Bergen etterlyses en egen stortingsmelding om kunstfag. Kunsthøgskolen i Bergen forventer at denne skal utforme den fremtidige kunstutdanningspolitikken, mens Kunsthøgskolen i Oslo legger vekt på kunstfagenes betydning for Norge som kulturnasjon. For øvrig fastholdes det at for kunstneriske fag bør en gradsstruktur bygge på en modell basert på en grunnutdanning på fire år, med et høyere nivå på to år, et synspunkt som blant annet også Norges musikkhøgskole fremmet.
3.2.4 St.meld. nr. 27 (2000 - 2001) Gjør din plikt - Krev din rett Kvalitetsreform av høyere utdanning (Kvalitetsreformen)
Som en oppfølging av NOU 2000:14 ble St.meld. nr. 27 (2000-2001) Gjør din plikt - Krev din rett, Kvalitetsreform av høyere utdanning lagt frem for Stortinget. Her ble det foreslått en rekke endringer knyttet til styring og organisering av høyere utdanning. Sentralt i Kvalitetsreformen står også innholdsmessige endringer for å bedre studieintensitet og kvalitet i de enkelte studier. Endring av gradsstruktur må ses i denne sammenheng. Kunstutdanningene ble, som de aller fleste andre utdanninger, ikke spesifikt behandlet i meldingen, men må ses i sammenheng med reformen for øvrig. Ved behandlingen av St.meld. nr. 27 (2000-2001) uttalte komiteen imidlertid at en del studier, herunder kunst- og musikkfag krever spesiell oppmerksomhet når gradssystemet legges om, jf. vedtak IV i Innst. S. nr. 337 (2000-2001).