2 Beskrivelse av opplæringstilbud med statlig finansiering som ikke omfattes av opplæringsloven eller lovene for høyere utdanning
Bergutvalget har i sin innstilling gitt en grundig beskrivelse av de forskjellige utdanningene som ikke omfattes av opplæringsloven eller lovene for høyere utdanning. Beskrivelsen er gjort på grunnlag av en kartleggingsundersøkelse utført av Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU, skriftserie nr. 3/99) i forbindelse med utvalgets arbeid. NIFU har registrert opplæringstilbud av lengre varighet enn 250 timer, dvs. tilsvarende to måneders fulltids utdanning eller mer. Kartleggingen omfattet ca. 250 utdanningstilbud med til sammen 10.500 deltakere. I tillegg kommer teknisk fagskole med ca. 3.500 studenter. Det fins alt fra korte kurs til treårige tilbud. Tilbudene gis av offentlige og private skoler, kurs- og kompetansesentra, studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner og av næringsdrivende som har utdanning som en del av sin virksomhet.
Utdanningene gis på heltid eller deltid og ofte som fjernundervisning. Noen tilbydere opererer lokalt, andre driver en landsomfattende virksomhet, en del gir undervisning innenfor et bestemt fagfelt mens andre har et bredt tilbud. Elevgruppen er heller ikke ensartet. Det er ungdom som ønsker en påbygning eller en fordypning etter videregående opplæring og voksne som vil oppdatere seg eller skaffe seg ny kompetanse. Noen har som mål å komme ut i arbeidslivet, andre ønsker å bytte jobb eller kvalifisere seg ytterligere i den jobben de har.
Denne meldingen vil bare behandle de utdanningstilbudene som har en eller annen form for offentlig godkjenning:
opplæringstilbud med offentlig fullfinansiering
opplæringstilbud med tilskudd etter privatskoleloven
opplæringstilbud som kun er godkjent for studiefinansiering.
Etatsopplæring, opplæringstilbud som arbeidslivet selv står for, og private tilbud uten noen form statlig finansiering vil ikke bli drøftet i meldingen.
2.1 Opplæringstilbud med offentlig fullfinansiering
2.1.1 Teknisk fagskole
I lov av 28. januar 2000 om teknisk fagskole er tilbudet omtalt slik:
«Teknisk fagskole skal bidra til å dekke arbeidslivets behov for ledelsesutdanning, utdanning til avanserte tekniske oppgaver og utdanning for å fylle nasjonale og internasjonale sertifiseringskrav. Teknisk fagskole skal være et etter- og videreutdanningstilbud som skal gi fagarbeidere og voksne mulighet til faglig fordypning, kompetanse for videre utdanning og lederopplæring.»
Ved innføringen av Reform 94 ble det besluttet å beholde teknisk fagskole. Det ble videre fastslått at teknisk fagskole skulle være toårig og ha en modulstrukturert oppbygning.
Inntakskravet er normalt fag- eller svennebrev på fagområdet samt ett års yrkespraksis etter fag- eller yrkesopplæringen.
I løpet av 90-årene er søkningen til mange av linjene i teknisk fagskole gått ned. Studenttallet har sunket med ca. 1.300 fra høsten 1996 til høsten 1999. Offisielle tall for 2000 foreligger ikke, men ut fra opplysninger om søkertallet ser det ut som om studenttallet har stabilisert seg på et nivå rundt 3.500. Det lave søkertallet har ført til en nedbygging av tilbudene i flere fylkeskommuner, men på landsbasis tilbys samlet sett de fleste linjer og fordypninger. Skoleåret 1999/2000 brukte fylkeskommunene mellom 300 og 400 mill. kroner til teknisk fagskole. Samme skoleår var det ca. 3.700 studenter. En skoleplass i teknisk fagskole koster ca. 100.000 kroner. Klassene har stort sett dårlig oppfylling. Det kan tas inn langt flere studenter uten at utgiftene øker.
Teknisk fagskole med ny struktur og med nye læreplaner i alle fag startet høsten 1999. Fra og med skoleåret 1999/2000 gir i overkant av 50 skoler tilbud om teknisk fagskole. Tilbud gis i dag i alle fylker.
Teknisk fagskole etter ny struktur skal dekke et annet behov enn tidligere. Etter den gamle ordningen var inntakskravet basert på praksis, og de fleste søkerne hadde solid praktisk bakgrunn, men svakere teoretiske kunnskaper. Inntakskravet er skjerpet, og kravet er normalt fag-/svennebrev samt praksis. Etter hvert vil de aller fleste søkere ha bakgrunn fra Reform 94. Disse vil ha et helt annet teorigrunnlag enn søkere fra før reformen, både i yrkesfagene og i allmennfagene.
Teknisk fagskole tilbyr linjer for bygg og anlegg, elektro, driftsteknikk, petroleumsteknologi, kjemi og prosess, maskinfag, maritime fag og fiskerifag, naturbruk og næringsmiddelteknikk. I forbindelse med tilpassing av teknisk fagskole til Reform 94 ble tilbud innenfor maritime fag og jordbruk lagt inn under teknisk fagskole. For å kartlegge om det øvrige tilbudet i teknisk fagskole var i tråd med arbeidslivets behov, sendte departementet i 1996 ut en forespørsel til berørte tariffparter for å få råd om hvilke fagområder det var aktuelt å tilby i teknisk fagskole. De aller fleste var av den oppfatning at det eksisterende fagtilbudet skulle beholdes. For at et fagområde i dag skal kunne legges inn under teknisk fagskole, må følgende kriterier være oppfylt:
Det må foreligge et dokumentert behov som de berørte parter er enige om.
Det må gå fram om det er behov for sertifisering, lisenser eller andre særskilte krav på dette området som ikke blir ivaretatt av eksisterende utdanningstilbud.
Fagtilbudet må ikke overlappe eller ligge nær opp til eksisterende tilbud i teknisk fagskole.
Opplæringen må ikke være ivaretatt i høgskolesystemet.
Teknisk fagskole er et tilbud som bygger på videregående opplæring. Fylkeskommunene har ansvar for tilbudet. Partene i arbeidslivet har engasjert seg sterkt i teknisk fagskole. For å sikre skoleslaget fattet Stortinget 15. juni 1998 dette vedtaket ved behandling av Innst.O. nr. 70 (1997-98) til Ot.prp. nr. 46 «Om lov om grunnskolen og den videregående opplæringa» (1997-98):
«Stortinget ber Regjeringen framlegge forslag til midlertidig lov om teknisk fagskole med sikte på å bevare kontinuitet og kvalitet i den praktisk-tekniske mellomutdanning i påvente av en avklaring av dette skoleslagets status og økonomiske grunnlag.»
På bakgrunn av Stortingets vedtak utarbeidet Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet et forslag til lov om teknisk fagskole. Loven ble vedtatt i Stortinget 4. november 1999 og sanksjonert i statsråd 28. januar 2000. Den nye lovens § 1 lyder:
«Fylkeskommunene skal planlegge og gi tilbud om teknisk fagskole under hensyn til nasjonale målsettinger, søkernes ønsker, arbeidslivets behov og behovet for øvrig i samfunnet for slik utdanning. Departementet kan fastsette omfanget av tilbudet.»
I Innst.O. nr. 2 (1999-2000) til Ot.prp. nr. 82 «Om lov om teknisk fagskole» viser Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen til at Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som utreder behovet for og skal foreslå eventuell lovtilknytning for ulike typer opplæringstilbud som i dag ikke omfattes av opplæringsloven eller lovene for høyere utdanning. Komitéen gir i sine merknader bl.a. uttrykk for at teknisk fagskole representerer et viktig utdanningsområde i grenselandet mellom videregående opplæring og høyere utdanning.
Teknisk fagskole inngår i fylkeskommunenes totale opplæringstilbud og finansieres gjennom rammeoverføringene. Tilbud om tekniske fagskole gis både ved egne skoler og videregående skoler. To skoler er private.
Etter de nye læreplanene i teknisk fagskole får studentene generell studiekompetanse. Dessuten gir den opptaksgrunnlag til treårig høgskoleingeniørutdanning. Noen høgskoler har tilbud om toårig ingeniørutdanning for søkere med teknisk fagskole fra relevant linje. Teknisk fagskole har ikke status som høgskole. Studentene får 40 vekttall for sin ingeniørutdanning. Studenter med allmennfaglig bakgrunn går i tre år og får 60 vekttall.
2.1.2 Statlige skoler under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
Det er per i dag tre bransjeskoler under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet: Norges brannskole, Statens dykkerskole og Statens trafikklærerskole. Utdanningene er definert på videregående opplærings nivå, men de er ikke regulert av opplæringsloven.
Fremtidige oppgaver og tilknytningsform for Statens dykkerskole og Statens trafikklærerskole er vurdert av arbeidsgrupper nedsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
Statens trafikklærerskole
Statens trafikklærerskole utdanner lærere til de private kjøreskolene. Skolen gir også tilleggsutdanning til personell i biltilsynet som arbeider med førerprøver.
Skolen har utdanningstilbud som kvalifiserer for å drive føreropplæring i de private kjøreskolene og utdanning for trafikkstasjoner (tidligere biltilsynet).
Minstekrav for opptak til grunnutdanningen er fullført grunnskole og førerkort klasse B i minst tre år. Kurs for førerprøvesensorer tilbys kvalifisert personell ansatt ved trafikkstasjonene.
Det er full kapasitetsutnyttelse ved skolens kurs. I 1999 var det i alt 394 elever ved skolen.
En arbeidsgruppe, nedsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, har utredet Statens trafikklærerskoles fremtidige virksomhet. Arbeidsgruppen har med bakgrunn i skolens nasjonale oppgaver og ansvar og myndighetenes tiltak for å styrke trafikk- og bilføreropplæringen bl.a. fremmet forslag til styrking av skolens utdanningstilbud og tilbudsstruktur:
innenfor det trafikkfaglige og praktisk-pedagogiske innhold i hovedutdanningene
innenfor spesialutdanningen i sensorarbeid
at skolens utdanningstilbud for yrkesfaglig lærerarbeid utvikles i nært samarbeid med høgskoler som gir yrkesfaglærerutdanning i studieretning for mekaniske fag
Når det gjelder strukturelle og organisatoriske forhold ved Statens trafikklæreskole, har arbeidsgruppen bl.a. fremmet forslag om:
at inntakskravene til grunnutdanningen blir fullført videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse
at det bør utarbeides nærmere retningslinjer for avkorting og innpassing av trafikkfaglig/-pedagogisk utdanning fra skolen, med eventuelt tilhørende praksis, i høyere utdanning
å inngå nye, utvidede avtaler om faglig samarbeid med høgskoler og forskningsmiljø om utveksling av studenter, faglige opplegg, fagpersonale etc.
Statens dykkerskole
Skolen har et nasjonalt og landsdekkende ansvar for å gi opplæring på sitt område, rettet mot utvikling av dykkerfaget, inshore og offshore. Aktiviteten ved Statens dykkerskole omfatter en rekke kurs av varierende lengde, fra ukeskurs til 16 ukers kurs.
Hovedutdanningene ved skolene omfatter grunnkurs (klasse I), klokkedykkerkurs (klasse II), anleggsdykkerkurs (klasse III) og inspeksjonskurs. Det har vært en betydelig økning i kursaktiviteten ved skolen de senere år, fra 2.847 elevdager i 1998 til 4.299 i 1999/2000.
Læreplanene fastsettes av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, mens sertifiseringen av dykkere er delt mellom Oljedirektoratet og Direktoratet for Arbeidstilsynet. Oljedirektoratet er tilsynsmyndighet i oljeindustrien og Direktoratet for Arbeidstilsynet er tilsynsmyndighet for innaskjærs dykking.
Bare en mindre del av elevene ved skolen er i arbeidsforhold når de søker om opptak til hovedkursene. Opptakskrav er fullført grunnskole, men i 1999 var det en overveiende del av deltakerne som minst hadde fullført videregående opplæring eller fagbrev. I alt var det 143 deltakere ved skolens forskjellige kurs i 1999.
Dykkerbedrifter har i lengre tid hatt problemer med å rekruttere personell med ønsket fagkompetanse, i første rekke med fagbrev innen bygg og anlegg. I stor grad har dykkerbedriftene de senere år derfor måttet rekruttere dykkere med dykkersertifikat, men uten fagbrev eller annen yrkeskompetanse.
Arbeidsgruppen som vurderte skolens fremtidige virksomhet, har bl.a. på denne bakgrunn sett nærmere på ulike sider ved dykkerutdanningen og fremmet en rekke forslag til endringer når det gjelder utdanningen av dykkere, samt forhold som angår dykking som yrke. Det er slik fremmet forslag om ny utdanningsmodell for dykking innaskjærs hvor opplæringen knyttes opp mot fagopplæring i relevante bygg- og anleggsfag, som en del av verdiskapningen i den respektive fagopplæring. Lærlingen vil i løpet av læretiden i bedrift få den dykkerrelaterte opplæringen ved Statens dykkerskole som et supplement til fagopplæringen.
Arbeidsgruppen har også vurdert alternative tilknytningsformer for skolen (bransjeovertakelse, aksjeselskap, stiftelse m.m.) og foreslår at skolens tilknytningsform forblir statlig, som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Etter arbeidsgruppens vurdering fremmer dette best en helhetlig løsning av de behov som skal dekkes innen dykkerutdanningen, så som sikkerhet, administrering av regelverk, forskning og utvikling m.m.
Norges brannskole
Skolen har et nasjonalt ansvar for å gi opplæring på sitt område, vesentlig rettet mot opplæring for brannpersonell i de kommunale brannvesen.
Aktiviteten ved Norges brannskole omfatter en rekke kurs av varierende lengde, fra ukeskurs til 5-9 ukers kurs og brevkurs. Opplæringen er en ren etatsopplæring da elevene allerede er tilsatt i brannvesenet når de påbegynner utdanningen. I 1999 omfattet virksomheten i alt 2.229 deltakere fordelt på nærmere 100 kurs, inkludert brevkursene.
2.2 Opplæringstilbud med tilskudd etter privatskoleloven
Formålet med «Lov om tilskot til private grunnskular og skular som gjev vidaregåande opplæring» (privatskoleloven) er å medvirke til å sikre at det kan opprettes og drives private skoler. Virkeområdet for loven er private grunnskoler og skoler som gir videregående opplæring.
I § 3 omtales vilkårene for å bli godkjent med rett til tilskudd etter privatskoleloven.
«For å bli godkjend med rett til tilskot etter denne lova må skulen anten vera:
skipa av religiøse og/eller etiske grunnar,
eller skipa som eit fagleg- pedagogisk alternativ,
eller skipa for undervisning av norske born/ungdom i utlandet,
eller skipa for å fylla eit kvantitativt undervisningsbehov,
eller ha til føremål å gje vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje vert gjeven ved vidaregåande offentlege skuler.»
Skolene må drive virksomheten etter undervisningsplaner som er godkjent av departementet. Det må fremgå av undervisningsplanen hvilke vurderingsformer og vitnemål som skal benyttes. Ellers har skolene undervisningsfrihet. Undervisningsrom og utstyr m.v. skal godkjennes av Statens utdanningskontor i fylket. For undervisningspersonalet ved skoler som er godkjent etter § 3 bokstav a-d, gjelder de utdanningskravene som følger av opplæringsloven med forskrifter. For undervisningspersonalet ved andre private skoler fastsetter styret kravene til utdanning, hvis departementet i det enkelte tilfelle ikke fastsetter noe annet. Skolene står under tilsyn av Statens utdanningskontor, for grunnskolenes vedkommende også av kommunen. Statens utdanningskontor i Oslo og Akershus fører tilsyn med norske skoler i utlandet som er godkjent etter privatskoleloven. Skolene må legge fram budsjett og regnskap etter regler fastsatt av departementet.
De skolene som har tilskudd etter reglene i privatskoleloven § 3 bokstav a og b, er skoler som utgjør et livssynsmessig eller pedagogisk alternativ til offentlig grunnskole og videregående opplæring. Disse er holdt utenfor i det følgende. Det samme er skoler opprettet for undervisning av norske barn/norsk ungdom i utlandet i henhold til § 3 bokstav c. De skolene som er aktuelle i denne meldingen, er de skolene som er godkjent for tilskudd etter § 3 bokstav d «for å fylla eit kvantitativt undervisningsbehov, eller § 3 bokstav e «ha til føremål å gje vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje vert gjeven ved vidaregåande offentlege skular».
Tilskuddet gis per elev med et beløp som varierer avhengig av hva slags utdanning det dreier seg om. Ved utregning av beløpet utgår man fra kostnaden for tilnærmet tilsvarende utdanning i offentlig skole (tilskuddsgrunnlaget). Tilskuddet utgjør 75 eller 85 pst av tilskuddsgrunnlaget. Tilskuddsgrunnlaget og tilskuddet til det enkelte skoleslag ble utredet i NOU 1997: 16 «Tilskuddssystemet for private skoler». Departementet fulgte opp innstillingen og høringsuttalelsene i St.meld. nr. 45 (1997-98) «Om visse endringar i tilskotsordninga for skular som får statstilskot etter lov om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring».
Også nivået på skolepengene er regulert i privatskoleloven. I § 27 i privatskoleloven heter det at nivået på skolepengene ikke «må setjast høgare enn det som trengst for saman med statstilskotet å dekkje driftsutgifter som svarar til utgiftsnivået ved tilsvarande offentleg skule som det er naturleg å samanlikne med».
Inntakskravet til utdanningstilbudene etter § 3 bokstav e er det samme som for inntaket til offentlig videregående opplæring, dvs. fullført grunnskole. Mange av studentene har imidlertid videregående opplæring fra før og er godt voksne.
Nedenfor er det gitt en kort omtale av de opplæringstilbudene som er relevante for meldingen, og som har tilskudd etter § 3 bokstav d og e i privatskoleloven.
2.2.1 Sekretærskoler
Før Reform 94 fantes det ettårige studentfagkurs og sekretærskoler for studenter ved en del offentlige og private videregående skoler. Private skoler som ga slik opplæring, fikk godkjenning etter privatskolelovens § 3 bokstav d for opplæringstilbud som er «skipa for å fylla eit kvantitativt undervisningsbehov». Tilbudet falt bort i offentlig videregående opplæring da ny struktur ble innført med Reform 94. Noen privatskoler driver fortsatt tilbudet og har beholdt det samme statstilskuddet som en overgangsordning til og med skoleåret 2000-01. De aktuelle utdanningstilbyderne er orientert om overgangsordningen gjennom de enkelte godkjenningsvedtakene. Skoleåret 1998-99 var det til sammen ca. 250 studenter ved disse sekretærutdanningene.
2.2.2 Bibelskoler
Private skoler som gir menighetsrelatert utdanning, til vanlig kalt bibelskoler, er blitt godkjent etter privatskolelovens § 3 e for opplæringstilbud som skal «ha til føremål å gje vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje vert gjeven ved vidaregåande offentlege skular».
I 1999 ble det gitt tilskudd til ca. 1.200 studenter ved 28 skoler. Utdanningens lengde er vanligvis ett år. Opplæringen gir ingen formell kompetanse som er påkrevd for videre studium, men kompetanse som blir verdsatt i yrkesfunksjoner som for eksempel forstander, predikant, misjonær, bistandsarbeider, menighetsarbeider og kor- og musikkinstruktør.
2.2.3 Kunstskoler
Private skoler som gir opplæring innenfor kunst og håndverk, musikk og dans, til vanlig kalt kunstskoler, er blitt godkjent etter privatskolelovens § 3 e for opplæringstilbud som skal «ha til føremål å gje vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje vert gjeven ved vidaregåande offentlege skular».
I 1999 ble det gitt tilskudd til ca. 600 studenter ved 10 skoler.
Kunstskolene har ingen formelle opptakskrav ut over fullført grunnskole, og rangerer søkerne ut fra opptaksprøver. Gjennomsnittsalderen på studentene er relativt høy (23 år). Opplæringen gir ingen formell kompetanse, men en kompetanse som bl.a. vil kunne være relevant ved opptaksprøver til kunsthøgskolene.
Det er godkjent svært få nye utdanninger av den typen som er beskrevet ovenfor etter Reform 94. Videregående opplæring etter Reform 94 har i dag et godt utbygd tilbud innenfor de aktuelle fagområdene.
2.2.4 Andre utdanninger med godkjenning etter privatskoleloven
De utdanningene som omtales her, er i likhet med bibelskolene og kunstskolene godkjent for tilskudd etter privatskolelovens § 3 bokstav e for å gi «vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje vert gjeven ved vidaregåande offentlege skular».
De 11 skolene som det her er snakk om, har til sammen tilskudd til ca. 700 studenter.
Etter at Westerdahl reklameskole har kjøpt Designskolen og Sverre Wolff reklame- og dekorasjonsskole, er denne størst med 240 studenter. Deretter følger Norsk lydskole, Film- og TV-akademiet, Handelsinstituttet, Musikkinstrumentakademiet, Fagskolen for bok og papir, Norsk yrkesdykkerskole og Plusskolen.
Opplæringen gir ingen formell kompetanse som er påkrevd for videre studium.
Det er godkjent svært få nye utdanninger av den typen som er beskrevet ovenfor etter Reform 94.
2.3 Opplæringstilbud som kun er godkjent for studiefinansiering
Utdanninger som ikke kan godkjennes etter noen av tilskuddsreglene i privatskoleloven, kan få godkjenning for at studentene kan søke om lån og stipend i Statens lånekasse for utdanning. I de senere årene har det vært en meget sterk økning i tallet på søknader om godkjenning for studiefinansiering. Dette skyldes dels at det er blitt et mye større marked for private utdanningstilbud, dels at arbeidsmarkedsetaten bare godtar studier med lånekassegodkjenning for støtte etter sitt regelverk og dels at departementet har godtatt høyere skolepenger enn tidligere.
Lånekassens statistikk for studieåret 1999-00 viser at det er ca. 5.000 støttemottakere i private utdanningstilbud som bare er godkjent for studiefinansiering. Det reelle antallet studenter på slike utdanninger er betydelig større. En av de store tilbyderne hadde 4.800 studenter i fjor, og av disse søkte knapt 2.000 om støtte i Lånekassen. Dette skyldes at mange finansierer studiet selv eller får støtte fra andre kilder enn Lånekassen, først og fremst arbeidsgiver og arbeidsmarkeds- og trygdeetaten.
Veksten i privatskolemarkedet i de senere år ligger nesten utelukkende på tilbud som bare har godkjenning for studiefinansiering. Det er ca. 40 tilbydere som har studenter med støtte fra Lånekassen. Antall tilbud er langt større, siden noen av utdanningene tilbys flere steder i landet.
De fleste tilbudene er på et halvt eller ett år, men en del har etter hvert tilbud om påbygninger. Det gis utdanning innenfor bl.a. følgende fagområder: kunst/kunsthåndverk, dans, reklame, interiør, dekoratør, hotell/reiseliv, sekretær, hudpleie, frisør, film, lyd, grafisk design, regnskap, eiendomsmekling, journalistikk og IKT-utdanning i mange varianter.
Tilbyderne fastsetter selv opptakskravene. I dag har unge deltakere som oftest fullført videregående opplæring før de begynner på annen utdanning. Blant eldre studenter er det en del som ikke har annen formell bakgrunn enn grunnskole, men også et betydelig antall som allerede har tatt hele eller deler av en høyere utdanning. Realkompetansen er ofte høy, da mange har lang erfaring fra yrkeslivet.
Vilkårene for godkjenning for studiefinansiering fremgår av forskriftene til utdanningsstøtteloven:
Utdanningen må tilfredsstille de samme faglige kravene som godkjenning etter privatskoleloven, dvs. at den må ha en vanskelighetsgrad minst på nivå med grunnkurset i videregående opplæring.
Utdanningen må foregå minst på halv tid, den må vare minst tre måneder på heltid eller fem måneder på deltid, og det stilles krav om antall undervisningstimer.
Søknader kan avslås i tilfeller hvor skolepengene anses som svært høye, dersom det ikke kan sies å være særlig behov for utdanningen.
Fram til 31. mars 2000 ble tilbudene godkjent for studiefinansiering i departementet. Etter denne datoen har Lånekassen hatt ansvaret for søknadsbehandlingen. Den faglige vurderingen av innhold og nivå på utdanningen blir imidlertid fortsatt gjort i departementet. Lånekassen skal vurdere om utdanningens lengde og omfatning oppfyller kravene i forskriften. Dersom det dreier seg om en nyetablering, ber Lånekassen også om dokumentasjon av at lokalene er godkjent for undervisning og om en enkel CV for lærerne.
Det er en forutsetning for godkjenning for studiefinansiering at den undervisningen som gis, tilsvarer det tilbudet som er godkjent. Hvis utdanningen ikke lenger oppfyller de kriteriene som godkjenningen ble gitt på, kan godkjenningen trekkes tilbake. Verken i departementet eller i Lånekassen er det etablert et system for regelmessig oppfølgning av at vilkårene blir overholdt, men klager fra studenter på undervisning, timetall etc. blir tatt opp med skolen. I disse tilfellene har tilbyderen rettet på mangelen, slik at det ikke er blitt aktuelt å trekke godkjenningen.
De tilbudene som bare er godkjent for studiefinansiering, er kun lov- eller forskriftsregulert i forskriftene til Lånekassen. Forbrukerombudet har forhandlet med private skoler om kontraktsvilkår, og har i brev til skolene gitt anbefalinger om innholdet i kontrakten mellom skolen og eleven. Det gjelder bestemmelser knyttet til forskuddsbetaling, avbrudd, formkrav, mislighold fra elevens side m.m.
Tilbudene finansieres gjennom de skolepengene som elevene betaler. Departementet har tatt utgangspunkt i tilskuddssatsen for privatskolene ved vurderingen av om skolepengene ligger på et akseptabelt nivå.
2.4 Studiefinansieringen
Reglene for lån og stipend til livsopphold fra Lånekassen er de samme enten studenten er i offentlig eller i godkjent privat utdanning. Redegjørelsen nedenfor for inndelingen i blokker (videregående opplæring og høyere utdanning), lengden på støtteperioden, støtten til bøker og materiell og skolepenger gjelder derfor alle de omtalte kategoriene.
2.4.1 Inndelingen i støtteperioder
Den tid elever og studenter kan innvilges støtte fra Lånekassen, er i dag delt inn i to støtteperioder, en periode på maksimalt fire år for videregående opplæring og en periode på maksimalt seks år - eller ved en kombinasjon av utdanninger åtte år - til høyere utdanning. Samlet for de to periodene kan det ikke innvilges støtte i mer enn 11 år. Støttetiden for den enkelte utdanning er satt til det antall år som utdanningen er normert til pluss ett år til forsinkelse. Det er særskilte regler for støtte i forbindelse med sykdom eller funksjonshemning.
Prinsippet har hittil vært at all universitets- og høgskoleutdanning, offentlig og privat, går inn i perioden for høyere utdanning, mens alle andre tilbud omfattes av perioden for videregående opplæring. I tillegg til regulær videregående opplæring og de tilbudene som omtales i denne meldingen, ligger også folkehøgskolene i støtteperioden for videregående opplæring.
2.4.2 Lengden på støtteperioden
Før Reform 94 kunne det gis støtte i fem år til videregående opplæring. Ved innføringen av reformen foreslo departementet i St.meld. nr. 14 (1993-94) «Studiefinansiering og studentvelferd» å redusere støtteperioden til fire år. Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité uttalte seg slik om forslaget i Innst.S. nr. 101 (1993-94):
«Komiteen er enig med departementet i vurderingen av tidsrammene i videregående opplæring. Ved innføring av Reform 94 vil den normale skolegang være 3 år, og komiteen mener som departementet, at det er viktig både for den enkelte og for samfunnet at det ikke legges opp til incitamenter for sidelengs forflytning i skolesystemet. Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, slutter seg derfor til at det til videregående opplæring kan tildeles støtte inntil 4 år, og at det bør åpnes for unntak for fagutdanning hvor studietiden er lengre.»
Hovedregelen er altså at det gis støtte til ordinær treårig utdanning pluss ett år som eleven kan bruke til å ta folkehøgskole, bibelskole eller andre private tilbud. Forskriftene for Lånekassen ble endret i tråd med dette. Det ble åpnet for unntak fra fireårsregelen i noen tilfeller. Dette ble formulert slik i forskriftenes kapittel I punkt 10.4.1:
«Dersom søkeren tar en studieretning/studieretninger som gjør at samlet tid i videregående opplæring blir mer enn fire år, kan Lånekassen vurdere å gi støtte i mer enn fire år.»
Som en oppfølgning av dette punktet ble det i Lånekassens nærmere regler fastsatt at det kan gjøres unntak for fireårsregelen for teknisk fagskole, lærlinger, elever med utvidet rett inntil fem år i videregående opplæring, elever fra språklige minoriteter, elever med tilrettelagt grunnkurs over to år og elever som har fått støtte til et forberedende kurs eller innføringskurs for elever fra språklige minoriteter. Til og med skoleåret 1997-98 kunne det også, som en overgangsordning, gis støtte i fem år til elever som hadde begynt i videregående opplæring før Reform 94.
Unntakene fra fireårsregelen er senere utvidet noe, dels fordi det var nødvendig å forlenge støtteperioden for teknisk fagskole etter endringene i opptaksvilkårene, dels fordi det fremsto lite rimelig at eleven bare skulle få støtte til det første året i private utdanninger som hadde fått godkjent toårige opplegg. Etter denne siste endringen kan en elev følgelig få støtte til alle tre årene i videregående opplæring og i tillegg være støtteberettiget i to år til, dersom skolen er godkjent som toårig og i tre år til i de ytterst få tilfellene, hvor utdanningen er godkjent som treårig.
2.4.3 Støtte til bøker og materiell
Studenter som er ferdige med vanlig videregående opplæring, vil få like mye støtte fra Lånekassen enten utdanningen ligger i den ene eller andre støtteperioden med unntak av støtten til bøker og materiell, hvor satsen er forskjellig. For studieåret 2000-01 er satsen for høyere utdanning 530 kroner per måned og for videregående opplæring 265 kroner per måned.
2.4.4 Lån til skolepenger
Lånekassen kan tildele lån til skolepenger. For studieåret 2000-01 er maksimalt beløp til dette formålet 19.910 kroner. Beløpet er det samme enten studenten er i høyere utdanning eller videregående opplæring. Om skolepengene overstiger 19.910 kroner, må studenten finansiere det overskytende beløpet av egne midler. I likhet med støtten til livsopphold er lån til skolepenger behovsprøvd.