4 Utenriks- og sikkerhetspolitikk

4.1 Det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU

Inntil 1993 var EUs forbindelser til omverdenen konsentrert rundt handel og bistand. Maastricht-traktaten medførte at EU fikk en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP), basert på mellomstatlig samarbeid i den såkalte søyle 2 i EU-samarbeidet. FUSP erstattet det tidligere EPS (europeisk politisk samarbeid), som begrenset seg til konsultasjoner mellom medlemslandene om utenrikspolitiske spørsmål. Gjennom Amsterdam-traktaten, som trådte i kraft 1. mai 1999, ble samarbeidet om FUSP betydelig styrket. Med denne traktaten ble blant annet en stilling som høyrepresentant for FUSP opprettet, og felles strategier innført som nytt virkemiddel.

Opprettelsen av ESDP (European Security and Defence Policy) reflekterte et politisk ønske i EU om å komplettere den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken med militære og sivile virkemidler for å kunne håndtere potensielle konflikter. Amsterdam-traktaten definerte den forsvarspolitiske dimensjon i EU som humanitære operasjoner og redningsoperasjoner, fredsbevaring, fredsopprettelse og annen militær krisehåndtering. Det europeiske råds møte i Nice i desember 2000 vedtok opprettelsen av de ulike organene som håndterer sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål i EU.

Den utenriks- og sikkerhetspolitiske komité (PSC) håndterer hele bredden av utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Det er opprettet en militær stab (EUMS) som arbeider opp mot en militærkomité bestående av representanter for medlemslandene (EUMC), og en sivil-militær celle som vil understøtte sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner. EU har bygd opp en viss evne til å planlegge og gjennomføre operasjoner. For større operasjoners vedkommende er EU avhengig av støtte fra NATO eller militære hovedkvarter i de større medlemslandene.

I utkastet til ny forfatningstraktat for EU er det foreslått å styrke EUs evne til å handle samlet i utenrikspolitiske spørsmål. Et viktig element er opprettelsen av en europeisk utenrikstjeneste, ledet av en utenriksminister for EU. Selv om de formelle forutsetninger for en gjennomføring av disse forslagene for tiden ikke er til stede, viser de tydelig EUs ambisjoner om å være en betydelig utenrikspolitisk aktør.

Den politiske overbygningen for EUs FUSP-arbeid utgjøres av sikkerhetsstrategien, som ble vedtatt i 2003. Strategien vektlegger EUs ansvar for å bidra til sikkerhet og stabilitet i Europas naboland, styrke den internasjonale orden gjennom forpliktende multilateralt samarbeid og sikre en evne til å bekjempe de viktigste sikkerhetstruslene. Disse beskrives som terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, stater i oppløsning, organisert kriminalitet og etniske og regionale konflikter. Strategien har en bred tilnærming til sikkerhet og årsakene til sikkerhetstruslene, og fokuserer i stor grad på konfliktforebygging. Et viktig element i sikkerhetsstrategien er EUs naboskapspolitikk. Denne har som mål å bidra til demokratisk utvikling, stabilitet og velstandsutvikling i EUs naboland i øst og sør, blant annet gjennom å tilby sektorvis deltakelse i det indre marked, samt dialog om sikkerhetsspørsmål og justis- og innenrikssaker.

Sikkerhetsstrategien viser omfanget og betydningen av EUs politiske relasjoner til alle deler av verden. I en regional sammenheng fremheves samarbeid med Midtøsten, Afrika, Latin-Amerika og Asia. Foruten det særskilte forholdet til USA og behovet for å utvikle tettere samarbeid med Russland, legger EU vekt på å utvikle strategiske partnerskap med land som Japan, Kina, Canada og India.

4.2 Norske kontaktordninger i forhold til den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken

Norges samarbeid med EU om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk har både formaliserte og uformelle elementer. En ordning med halvårlige bilaterale konsultasjoner om utenrikspolitiske spørsmål med EU-formannskapet på utenriksministernivå skriver seg tilbake til en brevveksling fra april 1988 mellom utenriksminister Thorvald Stoltenberg og den tyske utenriksminister Hans Dietrich Genscher på vegne av formannskapet.

Den EØS-relaterte ordningen med politisk dialog mellom EØS/EFTA-landene og EU er forankret i en erklæring om politisk dialog vedlagt EØS-avtalen. Etter en brevveksling i mars 1995 mellom handelsminister Grete Knutsen og EUs formannskap ved Frankrikes utenriksminister Alain Juppé, vedtok EØS-rådet en felleserklæring som konkretiserte og utvidet innholdet i den politisk dialogen i forhold til erklæringen i EØS-avtalen.

EØS-rådets felleserklæring innebærer blant annet at det skal organiseres regelmessige møter mellom regjeringssjefene, at det skal holdes uformelle meningsutvekslinger på ministernivå ved EØS-rådsmøtene og at man etter behov skal ha møter på ekspertnivå om temaer som behandles i Rådets arbeidsgrupper. Politisk dialog gjennomføres med EUs troika (EUs formannskap, neste formannskapsland, Europakommisjonen og Rådssekretariatet). De tre EØS/EFTA-landene er alle representert på møtene, og gir der uttrykk for nasjonale synspunkter. Det er ingen EFTA-koordinering av utenrikspolitiske saker, og ingen rolle for EFTA-organene i politisk dialog på ekspertnivå.

Som følge av utvidelsen og det økte aktivitetsnivå har EU de seneste årene ønsket å rasjonalisere den politiske dialogen med tredjeland. Dette har ført til redusert omfang av den politiske dialogen mellom EFTA-landene og EU de siste år, spesielt på ekspertnivå. Den siste tid har det i hovedsak vært dialogmøter med arbeidsgruppene for Midtøsten, Vest-Balkan, OSSE/Europarådet og Russland/SUS-landene.

EFTA/EØS-landenes mulighet til å bli invitert til å slutte seg til erklæringer, uttalelser og démarcher utformet innenfor rammen av FUSP er også en del av ordningen. Dialogen innebærer også kontakt og samråd i hovedsteder i tredjeland og innenfor internasjonale organisasjoner som FN, OSSE og Europarådet.

Utover EØS-rammen er Norge knyttet til EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk gjennom ESDPs tredjelandsordninger og forbindelser med NATO. Når justis- og innnenrikssamarbeidet i EU i økende grad sees i sammenheng med FUSP, blant annet i forhold til terrorisme, kan også Schengen-samarbeidet sies å ha blitt et norsk tilknytningspunkt til FUSP.

4.3 Norges forhold til ESDP og militær og sivil krisehåndtering i EU

Et viktig element i Norges forhold til EU på sikkerhets- og forsvarsområdet er vår deltakelse i EUs sivile og militære krisehåndteringssoperasjoner. Fra 2004 er dette regulert i en rammeavtale. Ordningene i avtalen er basert på konklusjonene fra Det europeiske råds møte i desember 2000 og den såkalte Berlin pluss-avtalen mellom EU og NATO, som innebærer at tredjeland kan delta i EU-ledede operasjoner. I henhold til Berlin pluss har allierte ikke-medlemmer av EU rett til å delta i EU-operasjoner som benytter NATOs ressurser. Det er viktig for EU å bevare sin beslutningsautonomi i samarbeidet med tredjeland. Norsk innflytelse på operasjoner vi deltar i må utøves gjennom bidragsyterkomiteene for de enkelte operasjoner. På norsk side legges det stor vekt på å få disse komiteene til å fungere som planlagt.

Forsvarsministeren blir invitert til møter i EU-troikaformat fire ganger i året. Under møtene med troikaen blir Norge informert og konsultert om viktige saker innenfor ESDP, og har videre mulighet til å legge frem norske synspunkter og vurderinger.

I EU-ledede operasjoner som ikke benytter NATO-ressurser vil Norge være avhengig av en invitasjon for å delta. Unntaket vil være operasjoner som benytter seg av de såkalte innsatsstyrkene, som EU har vedtatt å opprette for hurtig innsats i mindre omfattende krisesituasjoner. Norge har således en intensjonsavtale med Sverige, Finland og Estland om etablering av en nordisk-estisk innsatsstyrke. Siden det norske personell i praksis vil inngå som en integrert del av denne styrken vil EU ikke kunne sette den inn uten at Norge er med. Det gir oss i praksis en rett til å delta. Norge vil stille med inntil 150 personell i den nordisk-estiske styrken, som vil stå i beredskap i første halvår av 2008.

Norsk personell deltar i for tiden i EUs militære og sivile operasjoner i Bosnia samt i Aceh Monitoring Mission i Indonesia. Norge har sagt seg villig til å delta i EUs politimisjon i Det palestinske området. Norge har videre en sikkerhetsavtale om utveksling av gradert informasjon med EU. En samarbeidsavtale med Det europeiske forsvarsbyrå EDA (European Defence Agency) ble nylig undertegnet.

Norge deltar gjennom EØS-avtalen i det sivile beredskapsarbeidet i EU. Den viktigste kanalen er deltakelse i Europakommisjonens samordningsmekanisme for sivil beredskap, som er EUs hovedverktøy for gjensidig bistand mellom medlemslandene og tredjeland ved naturkatastrofer og teknologiske katastrofer. Kjernen i mekanismen er en ressursdatabase hvor landene har meldt inn nasjonale ressurser som kan tenkes benyttet i land som rammes av en katastrofe. Et overvåknings- og koordineringssenter, MIC, og et eget krisekommunikasjonssystem, CECIS, er en del av mekanismen.