Del 1
Innledning, sammendrag og status

1 Innledning

Vår sivilisasjon bygger i stor grad på den innsikt og meningsbrytning som er skapt gjennom forsk­ning. Århundrer med forsk­ning har påvirket våre holdninger, vår tenkemåte og våre verdensbilder.

Forsk­ning har gitt oss ny erkjennelse og bidratt til betydelige framskritt. Siden midten av 1800-tallet er gjennomsnittlig levealder i Norge økt med 30 år. Og i løpet av bare én generasjon har ny teknologi revolusjonert mønstrene for kommunikasjon mellom mennesker. Men forsk­ning handler også om å stille spørsmål ved framskrittet. Uten humanistisk og samfunnsvitenskapelig forsk­ning ville vi ikke hatt den samme evne til å forstå og drøfte konsekvensene av store samfunnsendringer. Uten klimaforsk­ning ville verden ikke vært like opptatt av sammenhengen mellom vestlig forbruksmønster og global oppvarming.

Dagens Norge er et kunnskapsbasert samfunn. Den menneskelige kapitalen utgjør mer enn 85 prosent av nasjonalformuen. En betydelig del av verdiskapingen stammer fra næringer som olje og gass, havbruk og IKT. Disse næringene er vokst fram i løpet av få tiår, mye takket være systematisk satsing på forsk­ning og teknologisk utvikling.

Forsk­ning har også gjort det mulig å snu utfordringer til fortrinn: Store avstander og spredt befolkning har gjort Norge ledende innen bl.a. satellittkommunikasjon og telemedisin. Høyt kostnadsnivå og knapphet på arbeidskraft har tvunget fram smarte løsninger i hele arbeidslivet. Nordområdesatsingen og forsk­ningsfasilitetene på Svalbard har gjort våre nordligste områder attraktive for forsk­ningsvirksomhet.

Denne forsk­ningsmeldingen bygger videre på hovedlinjene fra den forrige forsk­ningsmeldingen, St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forsk­ning og Soria Moria-erklæringen. Den bygger også på forsk­ningspolitiske signaler i andre meldinger og prosesser under denne regjeringen. Meldingen er derfor ikke heldekkende, men konsentrerer seg om områder hvor det er størst behov for ny politikk, nye tiltak og politiske avklaringer. Noen av de sentrale temaene i denne meldingen er

• framtidige mål for norsk forsk­ning

• forsk­ningens betydning for sentrale samfunnsutfordringer som energi og miljø, fattigdom, verdiskaping og velferd

• investeringer i utstyr og infrastruktur for forsk­ning

• samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon i universitets- og høgskolesektoren, bl.a. med utgangspunkt i NOU 2008:3 Sett under ett (Stjernøutvalget)

• framtidige behov for forskerrekruttering

• grunnforsk­ningens vilkår i Norge

• internasjonalisering av forsk­ning

• åpen tilgang til vitenskapelige tidsskrifter

• kvalitet og bedre ressursutnyttelse.

Forsk­ningspolitikken som presenteres i denne meldingen, utgjør ryggraden i den rødgrønne regjeringens politikk. Forsk­ningsinnsats er en forutsetning og et virkemiddel for å møte de globale utfordringene, for å videreutvikle velferdssamfunnet og for å legge grunnlaget for morgendagens verdiskaping. Forsk­nings­poli­tikken er preget av felles verdier og konsensus, og slik bør det fortsatt være. I denne forsk­ningsmeldingen kommer det likevel fram en klarere sammenheng mellom politiske mål og forsk­ningspolitiske prioriteringer.

1.1 Begrunnelser for forsk­ning

Forsk­ning har både kulturelle og instrumentelle begrunnelser. De kulturelle begrunnelsene handler om at forsk­ning gir oss ny kunnskap om oss selv og våre omgivelser og dermed bidrar til å utvikle vår kultur og sivilisasjon. Forsk­ningens vektlegging av åpenhet, etterprøvbarhet og kritisk tenkning er med på å sikre et velfungerende demokrati og en konstruktiv samfunnsdebatt. Forsk­ningens søken etter ny erkjennelse er en iboende del av det å være menneske, og en videreutvikling av barnets nysgjerrighet. Ny kunnskap har derfor en klar verdi i seg selv.

Et konkret eksempel på kunnskapens egenverdi er den forsk­ningen som foregår ved den nye partikkelakseleratoren ved CERN i Sveits. Dette regnes som verdens største forsk­ningseks­peri­ment. Det har kostet over 50 milliarder kroner og har som sitt primære mål å gi ny innsikt i universets opprinnelse for over 14 milliarder år siden.

De instrumentelle begrunnelsene knyttes til at forsk­ning frambringer kunnskap og løsninger som gjør det mulig å forbedre samfunnet, løse problemer og bidra til økonomisk vekst. En rekke enkeltstudier og økonometriske studier har vist at forsk­ning er en samfunnsøkonomisk lønnsom investering, og at forsk­ning bidrar direkte til å forbedre samfunnet. 1 I Norge har for eksempel forsk­ning vært en direkte årsak til reduksjonen i dødsfall som følge av hjerte- og karsykdommer. En omfattende studie av svensk trafikksikkerhetsforsk­ning har vist at forsk­ning har bidratt til å redusere antall drepte i trafikken med 480 per år. 2

Dagens samfunn krever forsk­ningsbasert kunnskap på stadig flere områder. Denne utviklingen gjør at framtidig vekst i forsk­ningsbevilgning­ene i stor grad er motivert ut fra forsk­ningens nytteverdi. Samtidig er det bred enighet om at forsk­ningen ikke må dreies for sterkt mot kortsiktige behov eller låses for sterkt til spesifikke problemer og løsninger. Vitenskapshistorien har en rekke eksempler på at fri grunnforsk­ning har ført til store innovasjoner og samfunnsendringer. På samme måte har nytteorientert forsk­ning ført til dypere innsikt. Derfor er det lite hensiktsmessig å praktisere et skarpt skille mellom instrumentelle og kulturelle begrunnelser for forsk­ning. Et velfungerende kunnskapssamfunn må se sammenhengene mellom forsk­ning som søker grunnleggende ny innsikt og forsk­ning som søker løsning på praktiske problemer.

Forskning om velferd og verdiskaping krever også et mangfold av perspektiver. Forskningsrådets nasjonale strategi for humanistisk forskning fra 2008 synliggjør humaniora både som kunnskaps- og kulturbærer og som bidragsyter til velferd og verdiskaping. Strategien peker på at humanistisk forskning også er nødvendig for å møte viktige kunnskapsbehov i samfunns- og næringsliv.

Forsk­ning er dessuten nært knyttet til utdanning. Mer enn 30 prosent av all forsk­ning i Norge skjer ved våre universiteter og høgskoler. Universitets- og høgskoleloven slår fast at høyere utdanning skal være «basert på det fremste innen forsk­ning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap». Prinsippet om forsk­ningsbasert undervisning handler ikke bare om å utdanne mennesker med kompetanse til å løse viktige oppgaver i samfunnet. Det handler i vel så stor grad om at kontakten med forsk­ning skal utvikle studentenes evne til refleksjon, kreativitet og kritisk tenkning. Koblingen mellom forsk­ning og undervisning er nok et eksempel på at kulturelle og instrumentelle begrunnelser henger sammen.

1.2 Utfordringer for norsk forsk­ning

Kunnskapssamfunnet

Globaliseringen og utviklingen mot et mer flerkulturelt samfunn krever økt kunnskap og forståelse for kulturelle forskjeller og utviklingstrekk. Norge har allerede et høyt utdanningsnivå, en høy forskertetthet og er det OECD-landet som har høyest andel av arbeidsstyrken i yrker som krever utdanning. 3 Alt tyder på at kunnskap blir en enda viktigere faktor i framtidens arbeidsliv, og at forsk­ning må spille en sentral rolle i utviklingen av kunnskapssamfunnet.

På verdensbasis har forsk­ningsinnsatsen økt betydelig. Årlig produseres det mer enn én million vitenskapelige artikler. Det er mer enn dobbelt så mange som for bare 25 år siden. Hovedbildet internasjonalt er en betydelig vekst i verdens forsk­ningsressurser og en større global spredning av ressursene. Samarbeidet mellom enkeltforskere øker betydelig. Samtidig blir det formelle, internasjonale forsk­ningssamarbeidet mer omfattende og forpliktende. EUs 7. rammeprogram involverer nå over 80 land, har et samlet budsjett på 440 mrd. kroner og favner om de fleste fagområder. Utviklingen av et felles, europeisk forsk­nings­område (ERA) går enda lenger i å forene forsk­ningsressursene i Europa om felles utfordringer. Dette betyr at den nasjonale forsk­ningspolitikken i større grad må forholde seg til det internasjonale perspektivet.

Kilde: OECD

Kvalitet er et overordnet mål for all forsk­ning. En rekke evalueringer og indikatorer tyder på at norsk forsk­ning er i framgang. Norge er blant de landene som har sterkest vekst i vitenskapelige publiseringer og siteringer de siste årene. Flere enkeltmiljøer hevder seg også i verdenstoppen, bl.a. innen hjerneforsk­ning, marin teknologi, språkforsk­ning og informatikk. Samtidig viser en rekke evalueringer store sprik i kvaliteten og resultatene i norsk forsk­ning. Det er en utfordring å løfte det generelle nivået blant norske forskere, samtidig som vi satser på tiltak som treffer de aller beste. Universitetene og andre forsk­ningsmiljøer melder om at grunnforsk­ningen preges av strammere rammevilkår, tidkrevende prosesser for å søke om ekstern finansiering og økende innslag av tematisk styrt forsk­ning. Disse signalene må tas på alvor. Det er nødvendig å identifisere årsakene til problemene og treffe nødvendige tiltak på riktig nivå. Forsk­ningsvilkårene må være attraktive, og det må arbeides systematisk for å få flere kvinner inn i vitenskapelige toppstillinger. Det er også kartlagt store behov for oppgradering og investeringer i nytt vitenskapelig utstyr i norsk forsk­ning.

Norge har universiteter, høgskoler, institutter og kunnskapsbedrifter over hele landet. Det representerer en styrke, men innebærer også en risiko for fragmentering og sårbare miljøer. I tiden framover må det norske forsk­ningssystemet i enda større grad enn i dag stimuleres til samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Dette er ikke minst viktig for å få til et fruktbart internasjonalt samarbeid og lykkes på internasjonale konkurransearenaer.

Forskerrekrutteringen og doktorgradsproduksjonen har økt betydelig de siste årene. Vi utdanner nå nesten dobbelt så mange doktorander som for ti år siden. Alt tyder på at det norske samfunnet vil ha økt behov for forskerkompetanse i alle sektorer. Samtidig må behovet for flere forskerrekrutter veies opp mot målet om bedre og mer attraktive vilkår for hver enkelt forsker.

Et godt utdanningssystem er en av de viktigste forutsetningene for utviklingen av kunnskapssamfunnet. Kvaliteten på utdanningssystemet er avgjørende både for utvikling av den enkeltes muligheter på arbeidsmarkedet, for å sikre et konkurransedyktig næringsliv og for å sikre høy kvalitet i forskningen. Forskning og utdanning spiller en sentral rolle i utviklingen av kunnskapssamfunnet.

Globale utfordringer

Fattigdom, behov for energi, klimaendringer, tap av biologisk mangfold, migrasjon og økende press på verdens matvareressurser er de største utfordringene i vår tid. Dersom vi ikke klarer å håndtere disse problemene, står selve grunnlaget for framtidens samfunn på spill. Utfordringene henger sammen og er globale av natur. Ny kunnskap er helt avgjørende for å møte dem. Det trengs kunnskap for å forstå problemene og konsekvensene av dem, for å finne nye løsninger og for å finne måter å ta i bruk løsninger som allerede er kjent.

Internasjonalt er det økende forventninger til at forskning og innovasjon skal bidra til å møte globale utfordringer. Det globale perspektivet tillegges for eksempel stor vekt i det pågående arbeidet med OECDs innovasjonsstrategi. En rekke felles initiativ og programmer i det europeiske forsk­ningssamarbeidet er innrettet mot globale utfordringer. Samtidig har flere land reist spørsmålet om de store globale utfordringene krever en bedre organisering av det internasjonale samarbeidet om forskning og forskningspolitikk. Felles innsats om felles utfordringer kan bli en hovedtrend i framtidens internasjonale forskningssamarbeid. Norsk forskning har både et ansvar og forutsetninger for å bidra i denne sammenhengen.

Helse og velferd

Norge har lykkes i å kombinere utbygging av velferdsordninger og jevn inntektsfordeling med høy sysselsetting og god velstandsutvikling. Dette har gjort at Norge regnes som et av verdens beste land å leve i. Men velferdssamfunnet kan ikke tas for gitt. Det har tatt tid å bygge ut dagens brede velferdsordninger, og det vil kreve stor innsats å sikre et godt velferdssamfunn for framtidige generasjoner.

Fortsatt er det mange som faller utenfor de sentrale arenaene i samfunnet. Om lag en femdel av den yrkesaktive befolkningen er mottakere av helserelaterte stønader og står utenfor arbeidslivet, og de sosiale helseforskjellene er store. Selv om nesten alle norske ungdommer starter videregående opplæring, er det bare 70 prosent som har fullført løpet etter fem år. I et stadig mer kunnskapskrevende arbeidsliv innebærer slikt frafall tapt kompetanse og store belastninger både for den enkelte og samfunnet.

Økte forventninger, livsstilssykdommer og eldrebølgen legger stort press på helsetilbudet. Velferdsstaten er avhengig av god kvalitet og kapasiteten på profesjonsutdanningene. Heving av kompetansen i yrkesgrupper som utfører kjerneoppgaver i velferdsstaten, som for eksempel lærere og sykepleiere, er derfor prioritert. Globaliseringen og utviklingen mot et mer flerkulturelt samfunn vil også kreve økt kunnskap om språk, kultur, historie, religion og identitet.

Verdiskaping

Store deler av verden opplever nå den største økonomiske krisen på minst tre tiår. 4 Enkelte land har på kort tid fått økonomien snudd på hodet, fra rekordartet vekst til dramatisk nedgang. De fleste land har satt i verk omfattende tiltak både for å redde økonomien gjennom den aktuelle krisen, og for å sikre vekstevnen på lengre sikt.

Norge er bedre rustet til å håndtere krisen enn de aller fleste andre land. Men Norge er på ingen måte skjermet fra effektene. Mange virksomheter rammes av svakere etterspørsel fra norske og utenlandske markeder. Etter flere år med vekst rundt fem prosent ligger det an til nullvekst i den norske fastlandsøkonomien og økt arbeidsledighet.

Den internasjonale økonomiske krisen har fått merkbare konsekvenser også for norsk næringsliv. En av konsekvensene kan være at norske bedrifter ser seg nødt til å utsette eller nedskalere investeringene i langsiktig kunnskapsutvikling, forsk­ning og innovasjon. En hovedutfordring i forsk­ningspolitikken blir å sikre at verdifull kompetanse ikke går tapt, og at offentlige tiltak bidrar til å utvikle et mer kunnskapsintensivt og miljømessig bærekraftig næringsliv på lengre sikt.

Uansett hvilket omfang og hvilke konsekvenser den økonomiske krisen får for Norge, er det nødvendig å utvikle en mer kunnskapsintensiv og grønnere økonomi. Inntektene fra petroleumssektoren har vært og vil fortsatt være viktig for verdiskapingen i Norge. På sikt er det imidlertid vekst­evnen i fastlandsøkonomien og evnen til omstilling til mer miljøvennlig produksjon som vil være mest avgjørende for verdiskapingen.

Regjeringens tiltakspakke innebærer at budsjettet for 2009 er mer ekspansivt enn i de aller fleste andre land. Forsk­ning og kunnskap utgjør en sentral del av tiltakspakken. Ifølge OECD har Norge et bredt sett av velfungerende virkemidler for å stimulere til mer forsk­ning i næringslivet, både gjennom generelle virkemidler, tiltak rettet mot spesifikke sektorer og bransjer og regionale virkemidler.

2 Regjeringens forsk­ningspolitikk: Status og sammendrag

Regjeringen legger til grunn at norsk forsk­ning er i framgang, både når det gjelder resultater og innsats. De siste fire årene er norsk forsk­ning styrket betydelig på en rekke områder. Utgangspunktet er godt. Men det er behov for ytterligere styrking, klarere mål og nye tiltak hvis norsk forsk­ning skal være i stand til å møte samfunnets samlede behov for forsk­ningsbasert kunnskap i årene framover.

2.1 Sentrale satsinger og tiltak etter 2005

I løpet av fireårsperioden etter 2005 har regjeringen fulgt opp mål og prioriteringer fra den forrige forsk­ningsmeldingen, St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forsk­ning. Soria Moria-erklæringen var i stor grad i tråd med Vilje til forsk­ning, men la særlig vekt på miljø- og klimautfordringene, nordområdene og velferdsperspektivet. Noen av de sentrale satsingene og tiltakene i denne regjeringsperioden har vært:

Økt FoU-innsats

I forbindelse med behandlingen av Vilje til forsk­ning vedtok Stortinget at Norges samlede utgifter til forsk­ning og utvikling skal økes til 3 prosent av BNP innen 2010, hvorav 1 prosent av BNP fra offentlige kilder. Det ble anslått at målene vil kreve en realvekst på henholdsvis 23 mrd. kroner fra private og andre kilder og 5,8 mrd. kroner fra offentlige kilder.

I de fire statsbudsjettene denne regjeringen har lagt fram, er de offentlige forsk­ningsbevilgningene økt med totalt 5,8 mrd. kroner nominelt og 3,5 mrd. kroner målt i faste priser. Det gir en gjennomsnittlig årlig realvekst på 4,7 prosent, hvilket er den sterkeste veksten siden begynnelsen av 1990-tallet. De offentlige forsk­ningsbevilgningene utgjør 0,84 prosent av BNP i 2009 mot 0,73 prosent i 2005.

Fondet for forsk­ning og nyskaping har bidratt til å sikre vekst og forutsigbarhet i den offentlige forsk­ningsfinansieringen. Under denne regjeringen er kapitalen i fondet økt fra 36 til 72 mrd. kroner.

Grunnforsk­ning (med vekt på kvalitet og realfag)

Det meste av grunnforsk­ningen i Norge foregår ved universitetene. Regjeringen har derfor styrket bevilgningene til universitets- og høgskolesektoren. Tall fra 2007 viser en realvekst for FoU-utgiftene i denne sektoren på drøye 1,6 mrd. kroner siden 2005. Forskerrekruttering har vært en viktig del av grunnforsk­ningssatsingen. Gjennom fireårsperioden er det øremerket midler til nærmere 1000 nye stipendiatstillinger. I tillegg kommer nye stillinger som er finansiert gjennom andre midler. Målet om 1100 doktorander årlig i 2010 ble nådd allerede i 2008. Grunnforsk­ningen er også styrket gjennom andre virkemidler. Bl.a. er ordningen med sentre for fremragende forsk­ning (SFF) utvidet med åtte nye sentre fra 2006.

Den forrige forsk­ningsmeldingen la særlig vekt på å styrke grunnforsk­ningen innen matematikk, naturvitenskap og teknologi (MNT). I tillegg la meldingen vekt på å styrke medisinsk forsk­ning. Siste, oppdaterte tall for driftsutgiftene til FoU i universitets- og høgskolesektoren viser at medisin og matematikk/naturvitenskap har hatt den sterkeste veksten med hhv. 29 prosent og 21 prosent realvekst i toårsperioden 2005 til 2007. Teknologifagene har hatt en svakere vekst på 15 prosent i samme periode. Mange av tiltakene rettet mot realfaglig grunnforsk­ning er innført eller vil få synlig effekt i statistikken først etter 2007. Blant annet er 2/3 av den økte fondsavkastningen i 2010 øremerket investeringer i vitenskapelig utstyr og infrastruktur.

Forsk­ningsbasert innovasjon og nyskaping

Forsk­ningsbasert innovasjon og nyskaping var en gjennomgående prioritering i Vilje til forsk­ning. I Soria Moria-erklæringen gikk regjeringen inn for at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Siden 2005 har næringslivets FoU-innsats økt betydelig, jf. nærmere omtale i kapittel 4.1.1. Regjeringen har både styrket etablerte ordninger og igangsatt nye tiltak for å styrke forsk­ning for innovasjon og nyskaping: I 2007 etablerte regjeringen 14 sentre for forsk­ningsdrevet innovasjon (SFI). Disse sentrene skal stimulere til økt innovasjon gjennom et nært samarbeid mellom forsk­ningsaktive bedrifter og fremragende forsk­ningsmiljøer. Ordningen med skattefradrag for næringslivets FoU-utgifter er evaluert og videreføres med en utvidet ramme. Programmet Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) ble etablert i 2006 for å støtte forsk­ningsbasert innovasjon i bredden av norsk næringsliv som ikke er dekket av andre store strategiske programmer. Siden opprettelsen av programmet i 2006 er bevilgningsrammen økt fra 242 mill. kroner til over 400 mill. kroner i 2009. Regjeringen har også innført en ny ordning med doktorgradssamarbeid mellom bedrifter og høyere utdanningsinstitusjoner, så­­kalte nærings-ph.d. Så langt er det bevilget ca. 60 mill. kroner til denne ordningen.

Regjeringen har lagt fram en egen stortingsmelding om innovasjon, St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge. Meldingen legger opp til en bred innovasjonspolitikk som favner både offentlig og privat sektor og framhever forsk­ning som en avgjørende faktor for innovasjon og verdiskaping i samfunnet. Forsk­ning og innovasjon bidrar til økt verdiskaping i begge sektorer, for eksempel i form av utvikling av nye hjelpemidler innen helse og omsorg.

Internasjonalisering

I Vilje til forsk­ning ble internasjonalisering av norsk forsk­ning gjort til en av tre gjennomgående prioriteringer, og det ble understreket at «internasjonaliseringsperspektivet skal gjennomsyre forsk­nings­politikken». Regjeringen har i ettertid lagt vekt på å styrke internasjonaliseringen av norsk forsk­ning. EUs 7. rammeprogram for forsk­ning startet ved årsskiftet 2006/2007, og Norge deltar som fullverdig medlem. Programmet omfatter nå både grunnforsk­ning og anvendt og næringsrettet forsk­ning. Det samlede budsjettet for rammeprogrammet er på 50,5 mrd. euro, eller over 440 mrd. kroner med dagens eurokurs. Norges samlede bidrag antas å utgjøre om lag 10 mrd. kroner i årene fram til 2013. I 2008 la Kunnskapsdepartementet fram en strategi for å møte utfordringene i Norges forsk­ningssamarbeid med EU fram mot 2010.

Siden 2005 har det bilaterale samarbeidet økt i omfang og betydning. Utbygging av samarbeidet med Nord-Amerika (USA og Canada) og Japan, samt inngåelsen av bilaterale forsk­ningsavtaler med Kina og India og opptrapping av polarsamarbeidet, bl.a. med Russland, har vært prioritert.

Energi-, miljø- og klimaforsk­ning

Forsk­ningens betydning for å møte miljø- og klimautfordringene var prioritert i Vilje til forsk­ning, men ble ytterligere vektlagt i Soria Moria-erklæringen. Regjeringen har særlig løftet fram den klimarelevante forsk­ningen. Innsatsen innen klima- og energiforsk­ning er blitt kraftig trappet opp, ikke minst på bakgrunn av den brede politiske enigheten som ble etablert gjennom klimaforliket. I revidert budsjett for 2008 økte bevilgningene til forsk­ning på fornybar energi og karbonfangst og -lagring med 70 mill. kroner, og i statsbudsjettet for 2009 med ytterligere 230 mill. kroner. Dette har blant annet ført til etablering av åtte nye forsk­ningssentre for miljøvennlig energi (FME). I statsbudsjettet for 2010 skal forskningen på fornybar energi og karbonfangst og -lagring økes til minimum 600 mill. kroner. Regjeringen har også tatt initiativ til bygging av det europeiske testsenteret på Mongstad, som et bidrag for uttesting av kostnadseffektive teknologiløsninger for CO₂-rensing.

For å supplere det etablerte strategiske forsk­ningssamarbeidet om olje og gass (OG21) har regjeringen etablert et nytt strategiorgan (Energi 21), med representanter for næringsliv, forsk­ning og forvaltning, til å følge opp satsingen på fornybar energi. I 2008 etablerte regjeringen i tillegg et strategiorgan for å utvikle langsiktige forsk­nings­strate­gier på klimafeltet (Klima 21).

Nordområdene

Soria Moria-erklæringen framhevet nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde. I 2006 la regjeringen fram sin første nord­områdestrategi. Gjennom samarbeid mellom nærings­liv, forskning og akademia etableres det nå strategier for å unytte verdiskapingsmulighetene innen reiseliv, arktisk teknologi, klimaforskning, miljøteknologi og bioprospektering.

Norge har et særlig ansvar for å utvikle kunnskap om polare områders og havets betydning for klimautviklingen. Regjeringen har bevilget 320 mill. kroner til Det internasjonale polaråret (IPY) og styrket arbeidet med å videreutvikle Svalbard som en internasjonal forsk­ningsinfrastruktur.

I 2009 ble nordområdestrategien videreutviklet med strategien Nye byggesteiner i nord. Den innebærer en kraftig satsing på næringsutvikling og en videreutvikling av kunnskapsmiljøene i landsdelen i et 10–15-årsperspektiv.

Helse og velferd

Helse var et prioritert område i Vilje til forsk­ning. Dette ble gjentatt i Soria Moria-erklæringen, men utvidet til også å omfatte forsk­ning for velferd.

Den offentlige helseforsk­ningen i Norge har økt betydelig fra 2005 til 2007, jf. kapittel 3.6. Innenfor helseforsk­ningen er det i 2009 et stort program (FUGE), fem sentre for fremragende forsk­ning og tre sentre for forsk­ningsdrevet innovasjon. I 2006 startet regjeringen en stor satsing på global vaksinasjonsforsk­ning. Det ble også startet et eget program om helseomsorg.

Det er etablert en femårig satsing på behovsdrevet innovasjon og næringsutvikling i spesialisthelsetjenesten. Videre er det etablert et nasjonalt kompetansesenter med fokus på forsk­ning relatert til kvinnehelse.

I 2007 utgjorde velferdsforsk­ningen fire prosent av den offentlig finansierte forsk­ningen, eller 683 mill. kroner. Forsk­ningsrådets innsats på området har økt med 26 prosent fra 2006 til 2008. I 2009 startet et bredt forsk­ningsprogram om velferd, arbeidsliv og migrasjon med et årlig budsjett på 85 mill. kroner i ti år. Det er også startet et utdanningsforsk­ningsprogram med en årlig ramme på 24 mill. kroner per år.

Nytt finansieringssystem for instituttsektoren

Som en oppfølging av forrige forsk­ningsmelding har regjeringen innført et nytt og delvis resultatbasert basisfinansieringssystem for forsk­ningsinsti­tuttene i Norge. Det nye systemet innebærer bl.a. at deler av instituttenes grunnbevilgninger skal fordeles etter oppnådde resultater innen vitenskapelig publisering, samarbeid med universiteter og høgskoler, inntekter fra Norges forsk­ningsråd og nasjonale oppdragsinntekter. For første gang blir norske forsk­ningsinstitutter omfattet av et felles finansieringssystem som er utformet med sikte på å styrke instituttenes egenart i FoU-systemet.

Regionale forsk­ningsfond

For å styrke forsk­ning og innovasjon i hele landet er det fra 2009 opprettet regionale forsk­ningsfond med en fondskapital på 6 mrd. kroner. Fondene skal bidra til langsiktig, grunnleggende kompetanseoppbygging i relevante forskingsmiljøer, og dermed bidra til økt kvalitet i forsk­ningen.

Forsk­ningsetikk

En egen lov om behandling av etikk og redelighet i forsk­ning ble iverksatt i 2007. Samtidig ble det opprettet et Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forsk­ning (Granskingsutvalget). Loven innebærer også at de nasjonale og regionale komiteene for forsk­ningsetikk er lovfestet. Med dette har regjeringen fått på plass et nasjonalt apparat og rammeverk for behandling av vitenskapelig uredelighet på alle fagfelt.

2.2 Framtidige mål for norsk forsk­ning

Regjeringen vil satse systematisk på forskning i årene framover og vil bidra til økt oppmerksomhet både om resultatene og om hva samfunnet vil oppnå med forskningsinnsatsen. En ensidig debatt om ressurser og ressursmål gagner ikke norsk forskning. Det er behov for å formulere klare forskningspolitiske mål på prioriterte områder.

På denne bakgrunn foreslår regjeringen at forskningspolitikken skal rettes inn mot fem strategiske mål og fire tverrgående mål. Regjeringens mål er at norsk forskningspolitikk skal bidra til

• å løse globale utfordringer med særlig vekt på miljø-, klima-, hav-, matsikkerhet- og energiforskning

• god helse, utjevne sosiale helseforskjeller og utvikle helsetjenester av høy kvalitet

• forskningsbasert velferdspolitikk og profesjonsutøvelse i velferdssektorenes yrker

• et kunnskapsbasert næringsliv i hele landet

• næringsrelevant forskning innen områdene mat, marin, maritim, reiseliv, energi, miljø, bioteknologi, IKT og nye materialer/nanoteknologi

• høy kvalitet i forskningen

• et velfungerende forskningssystem

• høy grad av internasjonalisering av forskningen.

• effektiv utnyttelse av forskningsressursene og -resultatene

Disse målene bygger i stor grad på de prioriteringene som ble vedtatt for norsk forskning i forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 20 (2004 – 2005) Vilje til forskning. Men det nye målbildet innebærer en ny tilnærming i forskningspolitikken. Målene reflekterer først og fremst hva forskningspolitikken særlig skal bidra til. I tråd med Soria Moria-erklæringen legger det nye målbildet også sterkere vekt på velferdsutfordringene og det globale perspektivet i forskningen. De årlige forskningsbudsjettene skal innrettes slik at de bygger opp under de ni forskningspolitiske målene og sikrer at det blir en sammenheng mellom mål, varslede tiltak og faktisk fordeling av ressurser i de årlige budsjettene. I den praktiske oppfølgingen vil regjeringen ta i bruk et bredt utvalg av virkemidler rettet mot ulike forskningsmiljøer.

Den langsiktige målsettingen om at den samlede forskningsinnsatsen skal utgjøre 3 prosent av BNP ligger fast. Dette er den samme langsiktige målsettingen som EU har. Regjeringen understreker samtidig behovet for å vri oppmerksomheten i forskningspolitikken fra ressursinnsats til resultater. Utviklingen i ressursene som brukes på forskningsområdet er ikke i seg selv en god indikator for utvikling i kvalitet og resultater. Regjeringen vil derfor innføre en mer systematisk oppfølging av resultater og kvalitet i norsk forskning. Denne meldingen gir et viktig bidrag til å rette søkelyset vel så mye mot resultatene som mot ressursinnsatsen.

Det er innført systemer for resultatbasert finansiering av universiteter og høgskoler, institutter og helseforetak. Framover skal det også utvikles et system for jevnlig rapportering om status for norsk forskning i henhold til de ni nye målene. Under de fire tverrgående målene skal det dessuten utvikles indikatorer, evalueringer og annet faktagrunnlag som kan gi et klarere bilde av utviklingen i norsk forskning. Regjeringen vil sette ned et ekspertutvalg som skal gå gjennom mål- og resultatstyring i forskningssektoren og foreslå endringer som bidrar til høyest mulig samfunnsøkonomisk avkastning av forskningsinnsatsen. Utvalget skal herunder foreslå resultatindikatorer for forskningssektoren, jf kapittel 9.1.3. En slik gjennomgang av forskningens mål og resultater må ta utgangspunkt i at forskningen skal ha høy kvalitet, og at staten også har et viktig ansvar for grunnforskning, jfr kap 10.1.

Kilde: Kunnskapsdepartementet

I tillegg ønsker regjeringen å supplere det overordnede 3-prosentmålet med andre ressursindikatorer som gir et mer nyansert bilde av forskningsinnsatsen i Norge. Vår næringsstruktur og betydningen av petroleumssektoren gjør at Norge kommer uforholdsmessig dårlig ut i internasjonale sammenligninger knyttet til BNP-mål. For å gi et mer nyansert bilde av forskningsinnsatsen vil derfor regjeringen supplere 3-prosentmålet med følgende indikatorer:

• FoU-årsverk per 1000 sysselsatte: Sammenlignet med de fleste andre land har Norge en høy andel forskere i arbeidsstokken. Norge er på en 6. plass blant OECD-landene når det gjelder FoU-årsverk per 1000 av total arbeidskraft.

• FoU-innsats per innbygger: Norge ligger på 12. plass i OECD-området når det gjelder samlet FoU-innsats per innbygger. Når det gjelder offentlig FoU-innsats ligger Norge på en fjerdeplass.

• FoU-innsats knyttet til fastlands-BNP: 10-15 pst. av BNP kan tilskrives grunnrente fra petroleumsvirksomheten. Denne delen av BNP svinger langt mer enn BNP for øvrig. Hvis man sammenholder FoU-innsatsen med Fastlands-BNP unngår man svingninger som skyldes endringer i oljeprisen.

I tillegg er det viktig å ta hensyn til at ulike næringer har ulik FoU-intensitet. Norge har en annerledes næringsstruktur enn mange andre OECD-land. En OECD-studie som viser FoU-innsats korrigert for forskjeller i næringsstruktur viser at Norge har det fjerde mest FoU-intensive næringslivet blant de landene som inngår i sammenligningen, jf. figur 7.1.

Regjeringens ambisjon for offentlige forskningsbevilgninger er at disse skal utgjøre om lag 1 pst. av BNP, dvs. om lag en tredel av målsettingen for total FoU-innsats. For å gi et mer fullstendig bilde av den offentlige forskningsinnsatsen vil regjeringen regne med provenytapet av Skattefunnordningen i dette målet. Under denne regjeringen har bevilgningene til forskning hatt en gjennomsnittlig årlig realvekst på nærmere fem prosent, mot fire prosent i den forrige perioden. Dette er den sterkeste veksten på flere tiår. Regjeringen vil fortsette å øke forskningsbevilgningene i årene framover. Veksten skal bidra til å realisere de ni forskningspolitiske målene for norsk forskning. Samtidig skal den stimulere til økt FoU-innsats i næringslivet.

De offentlige forskningsbevilgningene inkludert effekten av Skattefunnordningen utgjør 0,88 prosent av BNP i 2009 mot 0,80 prosent i 2005. Målt som andel av Fastlands-BNP utgjør allerede forsk­ningsbevilgningene over 1 pst. i 2009 (1,04 prosent). Satsingen illustreres også tydelig i internasjonale sammenlikninger av offentlig forskningsinnsats. Målt per innbygger er det bare USA, Island, og Østerrike blant OECD-landene som investerer mer i offentlig FoU enn Norge.

Denne forskningsmeldingen er strukturert etter de ni forskningspolitiske målene. Nærmere omtale av målene og tiltakene under dem gis i kapittel 4 til 12.

2.3 Andre viktige signaler og tiltak i meldingen

Norge har et godt utbygd forsk­ningssystem, og norsk forsk­ning er i framgang både når det gjelder omfang og kvalitet. Meldingen varsler ingen radikale systemendringer, men går inn for å styrke norsk forsk­ning med utgangspunkt i dagens struktur.

Menneskeskapte klimaendringer er en av vår tids største globale utfordringer. I samsvar med avtalen i Klimaforliket tar regjeringen sikte på å styrke forskningen på fornybar energi og karbonfangst og -lagring i statsbudsjettet for 2010. Regjeringen vil videreføre satsingen på polarforsk­ning, etablere et senter for is, klima og økosystemer (ICE) ved Norsk polarinstitutt og legge fram en opptrappingsplan for klimaforsk­ning. Mange av disse tiltakene inngår i regjeringens nordområdestrategi.

De store klimautfordringene må ikke overskygge fattigdoms- og miljøproblemer for øvrig. Regjeringen har nesten firedoblet bevilgningen til utviklingsforsk­ning gjennom Forsk­ningsrådet de siste årene og vil styrke forsk­ningskapasiteten i utviklingsland ytterligere som en del av bistanden, jf St.meld. nr 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital. Også biologisk mangfold, miljøgifter og matvaresikkerhet er sentrale felt der forsk­ning kan bidra til problemløsning nasjonalt og internasjonalt.

Forsk­ning innenfor medisin og helse er det fagområdet som har vokst raskest i Norge etter 2003, spesielt gjennom styrkingen som har skjedd i helseforetakene. Regjeringen ønsker fortsatt å prioritere dette området. Det blir viktig å identifisere hvordan forsk­ning kan bidra til å realisere den varslede samhandlingsreformen. Framover ønsker regjeringen særlig å satse sterkere på forsk­ning som kan bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller.

Helseforsk­ning må samspille mer og bedre med den brede velferdsforsk­ningen, for å bidra til utjevning mer generelt. Utdanningsforsk­ning er en viktig del av velferdsforsk­ningen, bl.a. fordi utdanning er viktig for den enkelte og for å å utjevne forskjeller i samfunnet. Et sentralt perspektiv på velferdsområdet er å sikre forsk­ningsbasert profesjonsut­øvelse og forsk­ningsbasert politikkut­vik­ling. Dette krever at det blir utviklet gode læringsarenaer for forskere og brukere, og at profesjonsutøverne får en sterkere tilknytning til forsk­ning. Regjeringen har styrket velferdsforsk­ningen og starter nå nye programmer innen utdanning, velferd, arbeidsliv og migrasjon.

Bærekraftig verdiskaping er grunnlaget for velferd og for vår evne til å løse globale utfordringer. Regjeringen ønsker at forsk­ningspolitikken skal bidra til et kunnskapsbasert næringsliv i hele landet. Politikken bygger videre på regjeringens stortingsmelding om innovasjon (St.meld. nr. 7 for 2008–2009). Regjeringen ønsker å stimulere til økt forsk­ning i virksomhetene gjennom å satse videre på eksisterende generelle virkemidler som Skattefunn, brukerstyrte programmer og FoU-kontrakter. Den nye nærings-ph.d-ordningen vil bli utnyttet for å styrke rekrutteringen av forskere til norsk næringsliv. For å styrke langsiktig forsk­nings­innsats på sentrale felt for norsk næringsliv vil regjeringen, i samråd med Norges forsk­ningsråd, vurdere en ny utlysingsrunde for sentre for forsk­ningsdrevet innovasjon.

Ved siden av en generell stimulering av forsk­ning og innovasjon i norsk næringsliv ønsker regjeringen særskilte satsinger på næringsrelevant forsk­ning på prioriterte områder. I samsvar med Soria Moria-erklæringen omfatter dette fem næringsområder der Norge har kompetanse eller særlige fortrinn, dvs. marin sektor, reiseliv, maritim sektor, energi og miljø. I tillegg skal prioriteringene av mat, IKT, bioteknologi og nye materialer videreføres fra St.meld. nr 20 (2004–2005) Vilje til forsk­ning. Forsk­ningsrådets store programmer er et viktig virkemiddel for forsk­ning på mange av disse feltene, og dette virkemidlet vil bli videreført. Den igangsatte opptrappingen av forsk­ning på fornybar energi og karbonfangst og -lagring er både et ledd i arbeidet for å redusere framtidige klimagassutslipp og et ledd i utviklingen av et grønnere næringsliv. I samsvar med forslag i innovasjonsmeldingen arbeider regjeringen for å videreutvikle en særskilt satsing på miljøteknologi. Som ledd i nordområdestrategien kommer en satsing på marin bioprospektering. Det internasjonale forsk­ningssamar­beidet må også utnyttes til beste for norsk næringsliv, og regjeringen vil vurdere mulige insentiver bl.a. for å styrke virksomhetenes deltakelse i EU-forsk­ningen.

Det norske forsk­ningssystemet omfatter alle institusjoner og virksomheter som utfører forsk­ning. Et velfungerende forsk­ningssystem handler bl.a. om å sikre tilstrekkelig kapasitet, om balanse mellom samarbeid og konkurranse og om gode systemer for kunnskapsoverføring.

Norges forsk­ningsråd er en sentral institusjon i norsk forsk­ning og har stor betydning for dens kvalitet, profil og utvikling. Regjeringen vil sørge for at det iverksettes en ny evaluering av Forsk­ningsrådet. En slik evaluering kan bl.a. vektlegge Forsk­ningsrådets rolle i forsk­ningssystemet, særlig med bakgrunn i utviklingen av mer selvstendige forsk­ningsinstitusjoner.

Regjeringens mål er å utløse regionalt vekstpotensial og verdiskaping i hele landet og å styrke både privat og offentlig FoU-aktivitet. Hovedstrategien er å videreføre en god infrastruktur for forsk­ning. Det viktigste nye virkemidlet for å fremme forsk­ning i regionene er de regionale forsk­nings­fondene, som vil starte sin virksomhet i 2010.

Regjeringen vil stimulere til en struktur med faglig sterkere miljøer og bedre utdanninger i universitets- og høgskolesektoren. Prosesser som fører til konsentrasjon av den faglige aktiviteten og til arbeidsdeling skal støttes med økonomiske insentiver og andre virkemidler.

Regjeringens sterke satsing på forskerrekruttering vil i løpet av en tiårsperiode trolig bringe oss på om lag samme nivå som de fremste av våre naboland målt ved doktorgradsproduksjon per million innbygger. For å dekke samfunnets behov for forskere og stimulere til et mer forskningsintensivt næringsliv vil regjeringen videreføre innsatsen for å få flere avlagte doktorgrader, med vekt på MNT-fag og medisin.

Også samisk forsk­ning står overfor utfordringer når det gjelder rekruttering. Regjeringen vil fortsatt styrke samisk forsk­ning og forskerrekruttering, og ta initiativ til at det nedsettes et utvalg som blant annet utreder dette.

Kvaliteten i norsk forsk­ning er styrket de siste årene, målt ved hjelp av publiseringer, siteringer og internasjonale evalueringer. Regjeringen vil fortsatt fremme høy kvalitet i forsk­ningen. For å fremme kvalitet er det nødvendig å sikre forsk­ningen gode rammevilkår, bl.a. gjennom finansieringssystemer som fremmer kvalitet og tilgang til moderne infrastruktur og utstyr.

Innføringen av resultatbaserte finansieringssystemer i universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og i helseforetakene skal i seg selv fremme kvalitet. Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler er under evaluering, og regjeringen vil komme tilbake til eventuelle justeringer i St.prp. nr. 1 for 2010. Finansieringssystemet for instituttsektoren skal evalueres når det har virket i tre år. Regjeringen vil ta initiativ til en nasjonal analyse av hvordan prioriteringer, ressurser og styringsvirkemidler videreføres og virker innad ved universiteter og høgskoler. Med bakgrunn i utredningen vil regjeringen komme tilbake til spørsmålet om finansiering av norsk grunnforskning.

Inntil videre vil regjeringen styrke grunnforsk­ningen gjennom eksisterende virkemidler. Ordningen med frie prosjekter gjennom Norges forsk­ningsråd skal prioriteres. Ordningen med sentre for fremragende forsk­ning skal videreføres. Forsk­ningsrådet skal utrede omfang og eventuelle justeringer i ordningen, med sikte på nye utlysinger hvert femte år.

Forsk­ningsmeldingen foreslår et nytt system som klargjør ansvar og prinsipper for investeringer i infrastruktur. Det brede, internasjonale samarbeidet om utstyr videreføres, bl.a. gjennom realisering av de felleseuropeiske ESFRI-prosjektene. Norge står bak to av ESFRI-prosjektene, det gjelder forslag om et laboratorium for karbonfangst og -lagring og om utbygging av felles data- og observasjonssystem på Svalbard. Forslagene er i tråd med nasjonale forsk­ningsprioriteringer. Regjeringen vil også videreføre en solid og langsiktig satsing gjennom øremerking av fondsavkastning til forskningsinfrastruktur.

Kvalitet i forsk­ningen krever også likestilling. Regjeringen vil vurdere en egen insentivordning for å øke kvinneandelen innenfor matematikk, naturvitenskapelige fag og teknologi og utrede nye kvalifiseringstiltak.

Forsk­ning har alltid vært en internasjonal virksomhet, og norsk forsk­ning må ha et internasjonalt fokus, bl.a. for å sikre god tilgang til den internasjonale forsk­ningsfronten og gi gode norske bidrag til den globale kunnskapsutviklingen. Regjeringen vil styrke internasjonaliseringen av norsk forsk­ning.

Deltakelsen i EUs rammeprogram og utviklingen av Det europeiske forsk­ningsområdet (ERA) er en hovedprioritering for internasjonaliseringen av norsk forsk­ning. Det skal utvikles nasjonale mål og strategier for norsk deltakelse i det europeiske forsk­ningssamarbeidet, og virkemidler og insentiver som fremmer økt deltakelse og utbytte.

Regjeringen vil videreutvikle det bilaterale samarbeidet med de store landene i Nord-Amerika og Asia og styrke det nordiske forsk­ningssamar­beidet. Oppfølging av bilaterale forsk­ningsavtaler må i sterkere grad knyttes opp både mot nasjonale forsk­ningsprioriteringer og mot deltakelsen i det europeiske forsk­ningssamarbeidet. En hovedprioritering i det nordiske forsk­ningssamarbeidet framover er gjennomføring av et felles toppforsk­ningsprogram innen klimaforsk­ning og fornybar energi.

Kravene om at forsk­ningen skal utnyttes til samfunnets beste øker stadig. Det må være god sammenheng mellom de ressursene som tilføres forskningen og de resultatene som kommer ut av den. Forskningsresultatene må tilgjengeliggjøres og forskningsressursene må forvaltes godt og effektivt. Et viktig tiltak vil være etableringen av Norsk vitenskapsindeks (NVI), som er et felles nasjonalt forsk­ningsinformasjonssystem for norsk forsk­ning.

Regjeringen ønsker mest mulig åpenhet omkring resultatene fra forsk­ningen innenfor de rammer som settes av lover og regelverk og av hensyn til kommersialisering. En større andel tidsskriftartikler skal publiseres slik at de blir åpent tilgjengelige. Regjeringen ønsker også å øke tilgangen til offentlig finansierte forsk­ningsdata. Regjeringen vil sette ned et utvalg for å følge opp dette og vil utarbeide en nasjonal veileder og knytte vilkår om lagring og tilgjengeliggjøring av data til forsk­ning finansiert gjennom Forsk­ningsrådet.

For å tilrettelegge for økt kommersialisering av forsk­ningsresultater vil regjeringen innrette en ny satsing på kommersialisering som oppfølging av FORNY-programmet, som løper ut i 2009.

3 Status og utviklingstrekk i norsk forsk­ning

I takt med den internasjonale utviklingen har forsk­ningsaktiviteten i Norge økt betydelig. I dag arbeider nærmere 60 000 personer med forsk­ning og utvikling i Norge. Det er mer enn dobbelt så mange som på begynnelsen av 1980-tallet. Utgiftene til forsk­ning har også økt betraktelig. Målt i faste priser er de samlede forsk­ningsutgiftene i Norge nesten tredoblet siden 1981. Det er litt høyere enn den gjennomsnittlige veksten i OECD-området i samme periode.

3.1 Utførende sektorer

I 2007 ble det brukt 37,4 milliarder kroner på forsk­ning og utvikling i Norge. Siden 2005 har det vært en årlig realvekst på vel åtte prosent. Både næringslivet, instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren har hatt merkbar vekst de siste årene, men i noe ulik grad, jf. figur 3.1 nedenfor.

Kilde: NIFU STEP/SSB

3.1.1 Forsk­ning og utvikling i næringslivet

Næringslivet brukte 17,4 milliarder kroner på egenutført forsk­ning og utvikling (FoU) i 2007, og står dermed for nærmere halvparten av all forsk­ning i Norge. Etter en periode med stagnasjon og nedgang har næringslivets FoU-investeringer økt betydelig etter 2005. Bare fra 2006 til 2007 har det vært en realvekst på over 9 prosent. Oppgangen har vært klart høyere enn i EU og de andre nordiske landene. I Europakommisjonens siste rangering av de 1000 største FoU-bedriftene i verden og EU står Norge nå oppført med åtte selskaper. Det er flere enn noen gang tidligere.

Kilde: SSB

Den positive trenden ser ut til å fortsette. Foretakenes egne anslag antyder en vekst på ytterligere seks prosent i 2008. Disse anslagene kan imidlertid bli betydelig nedjustert som følge av finansuroen og påfølgende redusert investeringsnivå. Erfaringsmessig er FoU-innsatsen i næringslivet svært konjunkturavhengig. En generell nedgangskonjunktur i økonomien risikerer derfor å gi seg utslag i en tilsvarende nedgang i næringslivets FoU-innsats. På den annen side har regjeringen gått inn med en rekke tiltak for å opprettholde og styrke bedriftenes forsk­ningsinvesteringer gjennom nedgangskonjunkturen. Ordningen med skattefradrag for bedriftenes FoU-utgifter er utvidet, bevilgningene til brukerstyrt forsk­ning er styrket og det er opprettet flere nye stipendiatstillinger i samarbeid med bedrifter og universiteter og høgskoler, såkalte nærings-ph.d.er.

Regjeringen har et klart mål om å utvikle et mer kunnskapsbasert og bærekraftig næringsliv, jf. St.meld. nr. 7 (2008 – 2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge. Forskningsintensiteten i nærings­livet avhenger i stor grad av nærings­strukturen. Norge har i dag mye verdiskaping i bransjer hvor det forskes relativt lite, også internasjonalt. En sammenlikning gjort av OECD viser at dersom alle land antas å ha samme næringsstruktur som gjennomsnittet av G7-landene, framstår norsk næringsliv som et av de mest forsk­ningsintensive i OECD-området, se figur 7.1. Dette indikerer at det lave totalnivået på FoU-utgiftene i norsk næringsliv har sammenheng med den norske næringsstrukturen. Dette tilsier igjen at utviklingen mot et mer FoU-intensivt næringsliv i Norge bør skje gradvis.

I likhet med de fleste andre vestlige land skjer stadig mer av næringslivsforsk­ningen i Norge i tjenesteytende næringer. Så sent som i 1995 sto tjenestenæringene for litt over 30 prosent av næringslivets egenutførte FoU-innsats. I dag står de for 42 prosent og nærmer seg industriens andel på 47 prosent. Mer forsk­ning innen tjenesteytende næringer og såkalt ikke-teknologisk innovasjon er en internasjonal trend som også gir seg utslag i norsk forsk­ning.

3.1.2 Forsk­ning og utvikling i universitets- og høgskolesektoren

Drøyt 30 prosent av forsk­ningsaktiviteten i Norge foregår ved universitetene og høgskolene samt universitetssykehusene. I 2007 utførte disse institusjonene forsk­ning for til sammen 11,7 milliarder kroner. Det er en økning på 2,6 mrd. kroner bare siden 2005. Det tilsvarer en årlig realvekst på 9,6 prosent for hele sektoren. En del av veksten i universitets- og høgskolesektoren skyldes økningen i antallet doktorgradsstipendiater og postdoktorer. En del av økningen skyldes også endringer i datagrunnlaget for rapportering av forsk­ningen ved universitetssykehusene.

Over tid har Norge hatt en sterk vekst i forsk­ningsressursene innen høyere utdanning. De siste ti årene har det vært en reell dobling av forsk­ningsressursene i sektoren. Det er langt over veksten i OECD-området totalt, og på linje med utviklingen i land som Finland og Danmark. Norge er nå blant de landene som bruker mest ressurser per innbygger på forsk­ning ved de høyere utdanningsinstitusjonene. Også målt i forhold til BNP er det bare de andre nordiske landene samt Canada og Singapore som bruker mer. Se figur 3.3.

Kilde: OECD/NIFU STEP

FoU-virksomheten ved universiteter og høgskoler finansieres i all hovedsak fra offentlige kilder, dvs. gjennom grunnfinansiering, forsk­ningsrådsmidler og oppdragsinntekter fra offentlige kilder. Fire prosent av aktiviteten finansieres gjennom oppdrag for næringslivet og en litt større andel fra andre innenlandske kilder (som bl.a. omfatter medisinske fond). Bare en mindre andel kommer fra utenlandske kilder. Finansieringen fra EUs rammeprogram har vist reell nedgang siden 2005.

Størsteparten av FoU-virksomheten i universitets- og høgskolesektoren foregår ved universitetene, som står for til sammen 83 prosent av FoU-utgiftene i 2007. I dette tallmaterialet inngår også universitetssykehusene. De vitenskapelige høgskolene står for 6 prosent og de statlige høgskolene for de resterende 11 prosent. De vitenskapelige høgskolene har hatt størst vekst, med hele 22 prosent realvekst siden 2005. De statlige høgskolene hadde en vekst på 19 prosent, mens veksten ved universitetene (ekskl. universitetssykehusene) utgjorde 14 prosent.

Finansieringssystemet for universitetene og høgskolene har siden 2002 inkludert en egen forsk­ningskomponent. Den viktigste endringen av komponenten skjedde i 2006, med etableringen av en publiseringsindikator og inkluderingen av både private og statlige institusjoner i den samme modellen. Forsk­ningskomponenten består av en resultatdel og en strategisk del og utgjør i gjennomsnitt 16 prosent av den totale tildelingen til institusjonene. Strategidelen består hovedsakelig av midler til rekrutteringsstillinger. Den resultatbaserte delen fordeler midlene etter vitenskapelig publisering, avlagte doktorgrader, finansiering fra Norges forsk­ningsråd og EU-midler.

Regjeringen er opptatt av å styrke forsk­ningen ved universitetene og høgskolene også i årene framover. Robuste og internasjonalt konkurransedyktige institusjoner vil kreve økt ressursinnsats også i framtiden. Samtidig er det nødvendig å se nærmere på hvordan forsk­ningsressursene fordeles og brukes, både mellom institusjonene og internt på hver institusjon. Dette omtales nærmere i kapittel 10.2.

3.1.3 Forsk­ning og utvikling i instituttsektoren

Sammenliknet med mange andre land har Norge et omfattende og godt utbygd system med forsk­ningsinstitutter. Instituttene er spredt over hele landet og dekker et bredt utvalg av fagområder. På begynnelsen av 1980-tallet sto instituttene for ca. 40 prosent av all forsk­ning i Norge og var den største sektoren. I dag står instituttene for litt under en firedel av forsk­ningsaktiviteten i Norge, men utgjør fortsatt en svært viktig del av det norske forsk­nings- og innovasjonssystemet. Instituttsektorens relative nedgang skyldes bl.a. en sterk utbygging av forsk­ningskapasiteten ved universiteter, høgskoler og helseforetak.

I 2007 ble det brukt 8,3 milliarder kroner til FoU i instituttsektoren. Det var en økning på 1,4 milliarder fra 2005 og tilsvarer en årlig realvekst på ca. fem prosent.

Fra og med 2009 er det innført et nytt og delvis resultatbasert finansieringssystem som omfatter 51 forsk­ningsinstitutter. Samtidig med innføringen er instituttenes basisbevilgninger styrket. Det nye systemet innebærer bl.a. at deler av instituttenes grunnbevilgninger skal fordeles etter oppnådde resultater for vitenskapelig publisering, internasjonale inntekter, samarbeid med universiteter og høgskoler, inntekter fra Norges forsk­ningsråd og nasjonale oppdragsinntekter. For første gang blir norske forsk­ningsinstitutter omfattet av et felles finansieringssystem som er utformet med sikte på å styrke instituttenes egenart i FoU-systemet. Det kan være aktuelt å la flere kvalifiserte institutter på prioriterte forskningspolitiske områder omfattes av ordningen i årene som kommer.

Vel 80 prosent av FoU-virksomheten i sektoren skjer ved de 51 forsk­ningsinstituttene som nå sorterer under retningslinjene for statlig finansiering av forsk­ningsinstitutter. Den øvrige FoU-virksomheten ble utført ved institusjoner der FoU som regel ikke er hovedformålet med virksomheten. De teknisk-industrielle instituttene er den største instituttgruppen målt i FoU-utgifter og FoU-årsverk. Primærnæringsinstituttene utgjør også en betydelig gruppe. Sammenliknet med 2005 var den relative veksten i FoU-utgiftene størst ved primærnæringsinstituttene og miljø- og utviklingsinstituttene. Utviklingen i FoU-ressursene var svakest ved de regionale forsk­ningsinstituttene, med en årlig realnedgang i FoU-utgiftene på rundt 1,5 prosent.

Finansieringsmønsteret varierer mellom instituttgruppene. Ved de teknisk-industrielle forsk­ningsinstituttene ble mer enn halvparten av FoU-virksomheten i 2007 finansiert av næringslivet og utenlandske kilder, mens 43 prosent var offentlig finansiert. Til sammenlikning utgjorde den offentlige finansieringen over 80 prosent ved primærnæringsinstituttene. At finansieringen er offentlig betyr imidlertid ikke at den ikke er konkurranseutsatt, for eksempel gjennom Norges forskningsråd.

Den forrige forsk­ningsmeldingen foretok en grundig gjennomgang av instituttsektorens rolle og konkluderte med at instituttsektoren fungerer godt og utgjør et fortrinn ved det norske systemet. Regjeringen vil bygge videre på dette fortrinnet.

3.1.4 Forsk­ning og utviklingsarbeid ved sykehusene

Helseforetak og private, ideelle sykehus står for en betydelig og økende andel av den samlede FoU-innsatsen i Norge. I 2007 utførte disse institusjonene forsk­ning og utvikling for mer enn 2 mrd. kroner.

I forsk­ningsstatistikken for 2007 er helseforetak og private, ideelle sykehus for første gang presentert i egne tabellsett. Tidligere inngikk forsk­ningen ved universitetssykehusene i tallene for universitets- og høgskolesektoren, mens forsk­ning ved andre helseforetak og sykehus inngikk i tallene for instituttsektoren.

Det aller meste av forsk­ningen i helsesektoren skjer ved de helseforetakene som har universitetssykehusfunksjoner. Hele 88 prosent av forsk­ningen i sektoren skjer ved disse helseforetakene. Oslo universitetssykehus HF vil fra 2009 være den klart største aktøren. Dette foretaket omfatter Rikshospitalet HF, Ullevål universitetssykehus og Aker universitetssykehus. Disse enhetene utførte til sammen forsk­ning for mer enn én milliard kroner i 2007, dvs. om lag halvparten av all FoU i helse­foretakene.

Også ved helseforetakene ble det i 2004 innført et resultatbasert finansieringssystem som fordeler deler av forsk­ningsmidlene mellom institusjonene. Den resultatbaserte delen av tilskuddet er basert på et glidende gjennomsnitt av forsk­nings­resultater (publiserte artikler og avlagte doktorgrader) i de regionale helseforetakene de siste tre år.

For budsjettåret 2009 tildeles 40 prosent av de offentlige forsk­ningsbevilgningene som basistilskudd, mens 60 prosent fordeles mellom de regionale helseforetakene etter forsk­ningsresultater for perioden 2004–2006. Forsk­ningsresultater er vektet, slik at eksempelvis utenlandske medforfattere gir ekstra uttelling, og fordelt med ulike vekter på artikkelpublisering og doktorgradsavhandlinger. Artikler publisert i anerkjente internasjonale tidsskrifter, gir flest publiseringspoeng.

3.2 Offentlige bevilgninger til forsk­ning

Sammenliknet med andre land har Norge en relativt høy andel offentlig finansiering av forskning og utvikling. I 2007 utgjorde offentlige midler 44 prosent av samlet FoU-innsats, mot 23 prosent i OECD-området og 31 prosent i EU 27. Dette skyldes for det første et relativt høyt nivå på offentlig FoU-innsats i Norge. Målt per innbygger er det bare USA, Island og Østerrike som investerer mer i offentlig FoU blant OECD-landene. For det andre har den høye offentlige FoU-andelen i Norge sammenheng med et relativt lavt nivå på de totale FoU-utgiftene i næringslivet. Årsakene til dette ligger i næringsstrukturen, jf. kapittel 7. For det tredje har Norge et system med en godt utbygd offentlig sektor. Dermed er det naturlig at en større andel av forskningen skjer i offentlig regi enn i land hvor for eksempel mye av helsevesenet er privat.

Anslagene over forsk­ningsbevilgninger i statsbudsjettet gir mer oppdaterte tall for den offentlige forsk­ningsinnsatsen enn den offisielle FoU-statistikken. Av måletekniske årsaker er det ikke fullt samsvar mellom disse størrelsene, jf. forklaring i tekstboks 3.1.

Bevilgningene over statsbudsjettet gir likevel en fullgod indikasjon på nivået og utviklingen i offentlig forsk­ningsinnsats.

Norge har hatt en jevn og god realvekst i de offentlige forsk­ningsbevilgningene over lang tid. Unntaket er andre halvdel av 1990-tallet, da bevilgningene viste reell nullvekst. Siden 2000, og spesielt etter 2005, har forsk­ningsbevilgningene vist en betydelig realvekst. Under denne regjeringen har bevilgningene til forsk­ning hatt en gjennomsnittlig årlig realvekst på nærmere fem prosent, mot fire prosent i den forrige fireårsperioden. Veksten i Norge er også fullt på høyde med utviklingen i OECD-området, EU og de andre nordiske landene, jf. figur 3.4. Den sterkeste veksten finner vi i land som tidligere har hatt lave FoU-investeringer og som bruker forsk­ningsbevilgninger som et sentralt virkemiddel i nasjonale strategier for økt vekst og konkurransedyktighet.

Kilde: NIFU STEP

3.3 Resultater av norsk forsk­ning og utvikling

Det er utviklet flere indikatorer som på ulikt vis gir uttrykk for resultatene av forsk­ning. Hovedbildet er at norsk forsk­ning hevder seg godt, og at utviklingen er positiv når det gjelder vitenskapelig produksjon. Alle indikatorer er imidlertid forbundet med begrensninger og forbehold. Én resultatindikator alene kan derfor ikke brukes som mål på nivået for all norsk forsk­ning. For å få et mest mulig dekkende bilde er det nødvendig å se på flere resultatindikatorer.

3.3.1 Vitenskapelige publikasjoner

Publiseringsdata er mye benyttet som indikator for resultater av forsk­ning. Grunnlaget for bruk av slike indikatorer er at ny kunnskap blir formidlet til det vitenskapelige samfunn gjennom publikasjoner. For at en artikkel skal kunne inngå i et internasjonalt vitenskapelig tidsskrift, må den vurderes og godkjennes av fagfeller på området.

Vi har to hovedkilder for publiseringsdata. ISI-publikasjoner (fra 1981) bygger på indeksering av 1 million artikler årlig i 9000 vitenskapelige tidsskrifter (også siteringer, jf nedenfor), med best dekning innen naturvitenskap og medisin. DBH-data (fra og med 2004) gir komplette norske data fra universitets- og høgskolesektoren og dekker publikasjoner i alle fag. Publikasjonene er delt inn i to nivåer, hvor nivå 2 utgjør de mest anerkjente publiseringskanalene innen hvert fagområde. En eventuell norsk vitenskapsindeks, jf. boks 12.1, vil også inkludere instituttsektoren og spesialisthelsetjenesten.

Publisering kan benyttes som en indikator for vitenskapelig produksjon og kvalitet. Publiseringsdata kan også vise internasjonale samarbeidsmønstre mellom forskere og kan, satt sammen med innsatsfaktorer som FoU-utgifter eller forskerårsverk, gi uttrykk for effektivitet.

Ser man på vitenskapelig publisering pr. innbygger, kommer Norge på sjetteplass i verden med 1,53 artikler pr. 1000 innbyggere i 2007, jf. figur 3.5. Norge er også blant de nasjonene som har hatt sterkest vekst i publiseringer de siste årene. Mens OECD-landenes, EU-landenes og Nordens andel av verdens artikler samlet synker, stiger den norske andelen. Ikke minst Kina, men også andre asiatiske land, viser framgang.

Kilde: National Science Indicators /Thomson Scientific/NIFU STEP

ISI-data må benyttes med forbehold. Ikke minst fordi det er store forskjeller i publiseringstradisjoner mellom ulike fagområder. For eksempel er det vanligere å publisere flere og kortere artikler i medisin og naturvitenskap enn innen humanistiske fag. Noen fagområder er også mer rettet mot nasjonale problemstillinger og har dermed begrensede muligheter for publisering i internasjonale tidsskrift. Fagprofilen kan dermed ha stor betydning for landenes rangering når det gjelder samlet publisering. Slik sett kommer Norges plassering i et enda bedre lys, ettersom Norge har et relativt høyt innslag av samfunnsvitenskapelig og humanistisk forsk­ning.

3.3.2 Vitenskapelige siteringer

Mens antall publikasjoner er et uttrykk for omfanget av den vitenskapelige produksjonen, sier siteringer noe om hvilken innflytelse forsk­ningen har hatt. Ut fra dette blir siteringer ofte benyttet som indikator på vitenskapelig innflytelse, og dermed som et partielt mål for kvalitet. Siteringer kan også ses på som en indikator for effektiv utnyttelse av forsk­ningsresultater. Relativ siteringsindeks er en mye brukt indikator for internasjonale sammenlikninger av siteringer. Den sier om et lands publikasjoner er mer eller mindre sitert enn verdensgjennomsnittet. Figuren nedenfor viser at Norge har hatt en markant vekst i siteringer over en lengre periode. Norge har gått fra en posisjon under verdensgjennomsnittet på begynnelsen av 1980-tallet til en 9. plass i verden og godt over verdensgjennomsnittet i 2007, jf. figur 3.6.

Kilde: National Science Indicators /Thomson Scientific/NIFU STEP

I likhet med publiseringer er det store variasjoner mellom fagområdene når det gjelder siteringer. Indeksen ovenfor tar imidlertid hensyn til dette ved å vekte siteringer i fagene ulikt. Dermed tillater denne indeksen direkte internasjonal sammenlikning. Siteringsdata har derimot begrenset relevans som indikator for kvaliteten på dagens forsk­ning, ettersom en artikkel kan bli sitert mange år etter at den ble publisert.

Et interessant trekk ved siteringsdataene er at norske artikler med internasjonalt samforfatterskap blir markant hyppigere sitert enn artikler med bare norske forfattere. Det kan tyde på at økt internasjonalt samarbeid har bidratt til økt sitering av norsk forsk­ning.

3.3.3 Produktivitet og økonomisk vekst

En rekke empiriske studier viser en klar sammenheng mellom investeringer i forsk­ning og utvikling og økonomisk vekst. 5 Dermed kan uttelling i form av økonomisk vekst være en indikasjon på resultatene av forsk­ningsinnsatsen.

Tradisjonelle vekstregnskaper opererer vanligvis med tre hovedkilder til økonomisk vekst: arbeidsinnsats, kapitalinnsats og total faktorproduktivitet (TFP). Den siste kilden er en restfaktor som fanger opp den veksten som ikke kan forklares med realkapital og arbeidsinnsats. Forsk­ningens bidrag knyttes hovedsakelig til denne restfaktoren.

I St.meld. nr. 9 (2008–2009) Perspektivmeldingen presenteres et vekstregnskap for Fastlands-Norge som viser en sterk vekst i fastlandsøkonomien siden 1970. Regnskapet viser videre at økt arbeidsinnsats og økt realkapital bare i begrenset grad forklarer denne veksten. Hovedkilden til vekst har vært økningen i total faktorproduktivitet. TFP anslås å stå for hele 87 prosent av veksten i fastlandsøkonomien siden 1970.

I samme periode har de samlede forsk­ningsbevilgningene i Norge økt betydelig og mer enn gjennomsnittet i både OECD-området og EU.

3.3.4 Innovasjon

Forsk­ning og utvikling er en sentral kilde til innovasjon. Norske bedrifter oppgir for eksempel at mer enn halvparten av deres utgifter til innovasjonsvirksomhet er forsk­ning og utvikling. Slik sett kan innovasjoner og innovasjonsevne være et delvis mål på resultatene av forsk­ning.

Internasjonale sammenlikninger av innovasjonsevne har imidlertid flere svakheter. For eksempel har Norge en næringsstruktur hvor råvarebaserte næringer og tjenesteytende sektor spiller en stor rolle, mens de internasjonale innovasjonsundersøkelsene legger mest vekt på høyteknologi og fysiske produkter. Dette gjelder blant annet mange av indikatorene i European Innovation Scoreboard, hvor Norge plasseres under gjennomsnittet på hovedindeksen for samlet innovasjonsevne. Rangeringen på de ulike delområdene av innovasjon viser imidlertid et mer nyansert bilde for Norges vedkommende, jf. nærmere omtale i St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge.

3.4 Utvikling i menneskelige ressurser

I 2007 var det nærmere 60 000 personer i Norge som hadde FoU som del av sitt arbeid. Dette tallet omfatter ikke bare forskere, men også personer som er mer indirekte involvert i forsk­ning. Totalt ble det utført 34 000 FoU-årsverk i Norge i 2007. Det er en økning på 3600 eller drøye 10 prosent sammenliknet med 2005.

Om lag 45 prosent av FoU-årsverkene utføres i næringslivet. Universitets- og høgskolesektoren står for 32 prosent og instituttsektoren for 23 prosent. Universitets- og høgskolesektoren sto imidlertid for nærmere halvparten av veksten i årsverk i toårsperioden 2005 til 2007.

Sammenliknet med andre land har Norge en relativt høy andel forskere i arbeidsstokken. Tall fra 2006 viser at Norge ligger på 6. plass blant OECD-landene når det gjelder FoU-årsverk pr. 1000 av total arbeidskraft, jf. figur 3.7.

Kilde: OECD/NIFU STEP

Rekruttering til forsk­ning har vært et høyt prioritert område. Siden 2005 har regjeringen opprettet nærmere 1000 øremerkede rekrutteringsstillinger, herunder 25 nærings-ph.d.er. I tillegg kommer rekrutteringsstillinger opprettet av helseforetak, institutter og institusjoner etter egne prioriteringer og ut fra egne budsjetter, samt stipendiatstillinger finansiert via bevilgninger fra Forsk­ningsrådet. I 2008 ble det avlagt 1244 doktorgrader i Norge. Det er det høyeste tallet noensinne og godt over målet om 1100 doktorander årlig, jf. St.meld. nr. 35 (2001–2002) Kvalitetsreformen. Om rekruttering til undervisnings- og forskerstillinger i universitets- og høyskolesektoren.

Det er i ferd med å bli god kjønnsbalanse blant doktorandene i norsk forsk­ning. I 2008 var 45 prosent av doktorandene kvinner, og kjønnsbalansen er relativt jevn innenfor både samfunnsvitenskap, humaniora, medisin og landbruks-/veterinærfag. Matematikk/naturvitenskap og teknologi er de fagområdene hvor kvinneandelen blant doktorandene fortsatt er lav, med hhv. 37 prosent og 21 prosent kvinner.

Til tross for en positiv utvikling de siste årene vil det være behov for økt forskerrekruttering også i årene framover. Samfunnets behov for forskerutdannet personale vil øke, ikke bare i universitets- og høgskolesektoren, men også i næringslivet og samfunnet for øvrig. Regjeringens politikk for forskerrekruttering er nærmere omtalt i kapittel 9.

3.5 Internasjonalt forsk­ningssamarbeid

Internasjonalisering har lenge vært et viktig perspektiv i norsk forsk­ningspolitikk. Høy grad av internasjonalisering er viktig for å styrke kvalitet og relevans i norsk forsk­ning og for å gi oss tilgang på forsk­ning som er utført utenfor Norge. I 2007 kom ca. åtte prosent av de samlede forskningsressursene i Norge fra utenlandske kilder, mot bare litt over to prosent i 1987. Andelen utenlandsk finansiering har økt jevnt og er nå omtrent på nivå med gjennomsnittet i EU 27. Dette viser at internasjonalt forsk­ningssamarbeid har fått økt betydning for norsk forsk­ning, jf. figur 3.8.

Kilde: OECD/NIFU STEP

Flere indikatorer tyder også på økende internasjonalt samarbeid mellom enkeltforskere. Om lag hver fjerde disputas ved norske institusjoner blir nå gjennomført av en person med utenlandsk statsborgerskap. Over halvparten av alle artikler som norske forskere publiserer i internasjonale tidsskrift er nå forfattet sammen med en utenlandsk forsker. Omfanget av internasjonalt samarbeid om norske publikasjoner er mer enn fordoblet de siste tjue årene. Det er særlig samarbeidet med EU-land som har økt når det gjelder samforfatterskap.

EU-forsk­ningen og samarbeidet gjennom EUs rammeprogrammer utgjør den største formelle arenaen for samarbeid mellom norske og utenlandske forskere. Midlene fra EUs rammeprogram utgjør nærmere 20 prosent av all utenlandsk finansiering av norsk forsk­ning. Samtidig medfører deltakelsen en betydelig og økende kontingent. For det 7. rammeprogrammet for forsk­ning (2007–2013) antas kontingenten totalt å utgjøre om lag 10 mrd. kroner. Norge deltok i arbeidet med å utforme EUs 7. rammeprogram, og på mange områder er rammeprogrammet i tråd med norske forsk­ningspolitiske og faglige prioriteringer. Kunnskapsdepartementet har utformet en strategi for Norges forsk­ningssamarbeid med EU for perioden 2008–2010, og den følges nå opp ved at Norges deltakelse i 6. og første del av 7. rammeprogram nå blir evaluert.

Norske bedrifter har også utstrakt samarbeid med utenlandske forsk­ningsmiljøer. Statistisk sentralbyrås pilotundersøkelse fra 2005 om norske konserners FoU-aktivitet i utlandet viste at 93 prosent av bedriftene i undersøkelsen hadde utenlandske partnere i Norge, 39 prosent i Norden, 40 prosent i EU (utenom Norden), 19 prosent i USA og 19 prosent i andre land. Undersøkelsen indikerer at de største motivasjonsfaktorene for lokalisering av FoU til utlandet er at den utenlandske produksjonsaktiviteten krever lokal FoU-aktivitet, og at det i utlandet er bedre tilgang på kvalifisert FoU-arbeidskraft på enkelte områder og til lavere kostnader enn i Norge.

3.6 Fag-, tema- og teknologiområder

Den faglige og tematiske profilen på forsk­ningen kan måles på flere måter. Fordeling på etablerte fagområder og disipliner gjøres for universitets- og høgskolesektoren, forsk­ningsinstituttene og helseforetakene. Næringslivets FoU-innsats lar seg ikke fordele på de samme fagområder og disipliner. Foretakene rapporterer likevel om fordeling av FoU-innsatsen på teknologiområder og tematiske områder.

Profilen på norsk forsk­ning

Nærmere halvparten av all forsk­ning i Norge foregår i næringslivet, og om lag 40 prosent av næringslivets FoU-innsats er relatert til IKT. Hovedårsaken til at IKT er så dominerende, er at nesten alle bransjer oppgir at de utfører eller kjøper forsk­ning innen IKT. Materialteknologi utgjør nesten 10 prosent, hvorav 1,7 prosent er definert som nanoteknologi. Bioteknologi utgjør 6 prosent av næringslivets FoU. Nesten halvparten av næringslivets forskning lar seg imidlertid ikke kategorisere på disse definerte teknologiområdene, jf. figur 3.9.

Kilde: NIFU STEP

Ser man instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren samlet, har Norge en fagprofil hvor medisin og helsefag er størst, med vel 23 prosent av samlet FoU-innsats i disse sektorene. Matematikk/naturvitenskap, teknologi og samfunnsvitenskap er omtrent jevnstore og utgjør om lag 20 prosent hver av samlet FoU-innsats. Landbruks-, fiskeri- og veterinærfag og humaniora er de minste fagområdene med hhv. 9 og 7 prosent. Se figur 3.9.

Ser man på utviklingen de siste tjue årene, er det samfunnsvitenskap og medisin som har hatt størst vekst når man ser universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren samlet. Humaniora og landbruks-, fiskeri- og veterinærfag har også hatt en positiv utvikling og økende andel av samlet FoU-innsats. Teknologi var det største fagområdet fram til begynnelsen av 1990-tallet, men viste reell stagnasjon og nedgang fram til 2001. Etter 2001 har teknologifagene igjen opplevd realvekst. Hovedbildet de siste tjue årene er at realfagene har vokst betydelig mindre enn andre fagområder, men at den negative trenden for realfaglig forsk­ning er snudd de siste årene. Se figur 3.10.

¹⁾ Pga. endret fagområdeklassifisering er tall for matematikk og naturvitenskap, teknologi, landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin ikke sammenlignbart med tidligere år.

Kilde: NIFU STEP

I internasjonale sammenlikninger er det vanligst å sammenlikne fagprofilen i universitets- og høgskolesektoren. I slike sammenlikninger framkommer Norge med en relativt gjennomsnittlig fagprofil, men kjennetegnes av en noe lavere andel teknologi og tilsvarende høyere andel samfunnsvitenskapelig forsk­ning. 6 Til gjengjeld har Norge en relativt stor og betydningsfull instituttsektor, hvor teknologi er det dominerende fagområdet.

Oppfølging av prioriteringer etter 2005

I St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forsk­ning ble det foreslått både strukturelle, tematiske og teknologiske prioriteringer, og Stortinget sluttet seg til dette. For å følge utviklingen på de prioriterte områdene har FoU-statistikken siden 2005 også kartlagt innsatsen på de prioriterte tema- og teknologiområdene. Figur 3.11 viser utviklingen på disse områdene for perioden 2005 til 2007. Tallene viser at alle områder har opplevd vekst, med et unntak for området hav, som har hatt nullvekst i perioden. Det er primært næringslivets FoU-innsats innenfor området hav som har vist nedgang etter 2005.

¹⁾ Velferd var ikke med i statistikken for 2005

Kilde: NIFU STEP

Forrige forsk­ningsmelding varslet også en særskilt satsing på realfag innenfor den strukturelle prioriteringen av grunnforsk­ning. Siden det meste av grunnforsk­ningen foregår ved universitetene, er det naturlig å se på utviklingen i universitets- og høgskolesektoren for å se hvorvidt denne prioriteringen er fulgt opp. Tallene for 2007 viser at matematikk/naturvitenskap har hatt en realvekst på nærmere 21 prosent siden 2005. Nest etter medisin er dette det fagområdet som har hatt sterkest vekst i denne sektoren de siste to årene. Teknologi har hatt en lavere vekst ved universitetene og høgskolene enn de fleste andre fagene, men har til gjengjeld hatt en forholdsvis sterk vekst i instituttsektoren. Kort oppsummert er det grunnlag for å si at realfaglig grunnforsk­ning er prioritert og styrket etter 2005, men at medisin har hatt den klart sterkeste veksten. Den sterke veksten i medisin- og helsefagene må imidlertid ses i sammenheng med en utvidelse av statistikkgrunnlaget for rapporteringen av FoU fra helseforetakene.