3 Menneskerettigheter og demokratibygging
3.1 50-års jubiléet for Den europeiske menneskerettskonvensjon
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og dens protokoller er det viktigste grunnlaget for Europarådets menneskerettsarbeid. Den europeiske menneskerettskonvensjonen ble undertegnet i Roma i november 1950, og dette ble markert med en Ministerkonferanse på 50-årsdagen for undertegning. Justisminister Hanne Harlem ledet den norske delegasjonen til konferansen. Landene ble oppfordret til å sette respekt for menneskerettigheter og styrking av demokratiet høyt på sin politiske agenda, samt å oppfylle sine internasjonale forpliktelser, da dette er grunnleggende for kontinentets stabilitet.
Ett annet viktig tema som ble tatt opp på konferansen, blant annet i innlegget fra justisminister Harlem, var Domstolens vanskelige ressurssituasjon (se kap. 3.2).
På Romakonferansen ble også Europarådets arbeid mot dødsstraff tatt opp som eget tema. Det er nå bare to land i Europarådet (Russland og Albania) som ikke har undertegnet Protokoll 6 til konvensjonen, som innebærer et forbud mot bruk av dødsstraff i fredstid. På konferansen ble det fremmet forslag om å la en arbeidsgruppe utrede forslag til en ny protokoll som også forbyr bruk av dødsstraff i krigstid.
3.2 Den europeiske menneskerettsdomstol
Den europeiske menneskerettsdomstol er det viktigste instrumentet i Europarådets arbeid for menneskerettighetene. Fra november 1998 har Domstolen fungert i sin nåværende form med 41 permanente dommere - én fra hvert medlemsland. Dommerne velges av Parlamentarikerforsamlingen for en seksårs periode med mulighet for gjenvalg.
I sin nåværende form har domstolen vist seg å være svært effektiv i forhold til det tidligere systemet med en kommisjon i tillegg. Etter to års virksomhet har Domstolen avsagt like mange dommer som det tidligere systemet gjorde i løpet av 39 år. På tross av denne økte effektiviteten er imidlertid Domstolen ikke i stand til å holde tritt med det stadig økende antall saker som kommer inn. I år har det i snitt kommet inn mellom 800 og 900 saker i måneden, mens Domstolen behandler rundt 600 hver måned. Dette innebærer en stadig økende opphopning av saker og tilsvarende lengre behandlingstid. Kun i et fåtall av sakene blir det avsagt dom, og i løpet av år 2000 er det avsagt totalt 695 dommer. Dette er en betydelig økning fra 1999, da det ble avsagt totalt 179 dommer.
På kort sikt kan dette avhjelpes med økte ressurser til Domstolen, men på lengre sikt vil det være nødvendig med andre virkemidler. Justisministeren tok på Ministerkonferansen i Roma (se kap. 3.1) til orde for at man vurderer hva som kan gjøres, også dersom løsningene man kommer fram til forutsetter en reform av konvensjonen, for eksempel ved å innføre en viss silingsmekanisme.
3.2.1 Noen av sakene som har vært behandlet av domstolen i 2000
Det ble i 2000 avsagt én dom mot Norge i saken Bergens Tidende vs. Norge. Bakgrunnen var en artikkelserie i Bergens Tidende med negativ omtale om praksisen til en plastisk kirurg. Kirurgen gikk til sak mot Bergens Tidende og krevde erstatning for tapt inntekt på grunn av den omtale han hadde fått. Etter flere runder i retten, idømte Høyesterett kirurgen erstatning. Bergens Tidende klaget saken inn for Menneskerettsdomstolen, som kom til at avisen var i sin rett da den skrev artiklene og at den norske høyesterettsdommen var et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonens art. 10 om ytringsfrihet. Dommen i saken Bergens Tidende var den tredje dommen mot Norge i saker vedrørende ytringsfrihet.
Öcalan-saken har fortsatt i 2000. Lederen av PKK, Abdullah Öcalan, ble i 1999 dømt til døden av den tyrkiske sikkerhetsdomstolen. Da hadde han klaget arrestasjonen av ham selv inn for Den europeiske menneskerettsdomstol. Ved årsskiftet 1999 - 2000 vedtok tyrkiske myndigheter å stille gjennomføringen av dødsdommen mot Öcalan i bero i påvente av behandlingen av hans klage for Den europeiske menneskerettsdomstol. Domstolen har funnet at den er kompetent til å behandle saken, og at den vil gå direkte til «Grand Chamber».
En annen sak som har vakt en viss oppmerksomhet er saken «Streletz, Kessler og Krenz vs. Tyskland». Saken dreier seg om tre offiserer i det tidligere DDR som i sin tid som grensevakter var ansvarlige for å ha skutt personer som forsøkte å rømme fra øst til vest. Etter Tysklands gjenforening har de blitt dømt for drap av en tysk domstol. De tre offiserene hevder at den handlingen de foretok som grensevakter ikke var straffbar etter loven i DDR, og at dommen mot dem er et brudd på art. 7 i EMK om at lover ikke skal ha tilbakevirkende kraft. Domstolen har funnet at den er kompetent til å behandle saken, og at den vil gå direkte til «Grand Chamber».
Dommen i en sak mellom den tidligere greske kongen og den greske stat har også fått mye oppmerksomhet, og det er knyttet stor interesse til hvordan Hellas vil følge opp denne dommen. Saken gikk ut på at kong Konstantin klaget inn den greske stat for brudd på EMK protokoll 1 art.1 etter at staten hadde konfiskert det kongen mente var hans private eiendommer. Domstolen ga kongen medhold i at eiendommene det var spørsmål om tilhørte kongefamilien privat, og at det følgelig i denne saken hadde skjedd et brudd på EMK protokoll 1 art. 1. Den greske stat må utbetale erstatning for eiendommene.
3.2.2 Oppfølging av domsbeslutninger i menneskerettssaker
Komitéen av faste representanter har ansvaret for å overvåke at Domstolens avgjørelser etterleves av medlemslandene. Dette innebærer i hovedtrekk overvåking av (i) at medlemslandene utbetaler eventuelt idømt erstatning, (ii) at de personer det gjelder får innfridd sine rettigheter og (iii) at lignende menneskerettsbrudd ikke gjentar seg, om nødvendig at landets lovgivning endres for å sikre dette.
Komitéen har regelmessige møter for å gjennomgå oppfølgingen av dommer. Oppfølgingen av saken Titina Loizidou mot Tyrkia har også dette året vært en viktig sak. Domstolen har funnet at Tyrkia har brutt EMKs bestemmelser om eiendomsrett, ved at greskkyprioten Titina Loizidou har vært forhindret fra å nyte godt av sin eiendom på Nord-Kypros som en følge av den tyrkiske okkupasjonen. Domstolen har tilkjent Titina Loizidou en samlet erstatningssum på i underkant av NOK 7 millioner. Fristen for betaling av summen utløp 28. oktober 1998, og Tyrkia hadde ved årsskiftet 2000 - 2001 ennå ikke betalt. Dersom Tyrkia ikke betaler erstatningssummen vil dette være første gang et land ikke respekterer en dom i domstolen i Strasbourg, noe som vil kunne bidra til å undergrave domstolens troverdighet. Fra norsk side har man lagt til grunn at domstolens dommer må respekteres, og de nordiske land samarbeider nært om oppfølgingen av denne saken.
3.3 Europarådets kommissær for menneskerettigheter
Siden oktober 1999 har Europarådet hatt en egen kommissær for menneskerettigheter. Stillingen innehas for tiden av Alvaro Gil-Robles fra Spania. Menneskerettskommissæren skal bidra til å fremme kunnskap om og respekt for menneskerettighetene i Europarådets medlemsland, men skal ikke behandle individuelle saker. Kommissærens arbeid innebærer også besøk i medlemslandene, og hans rapporter er meget verdifulle innspill for å kunne fastslå hvor problemene ligger og hva slags type tiltak som er hensiktsmessig for å kunne bedre situasjonen.
I det inneværende året har kommissæren blant annet vært i Tsjetsjenia, Georgia og Moldova (se omtale i hhv. kap. 2.6 og 2.3).
3.4 Europarådets arbeid mot diskriminering
3.4.1 Den regionale konferansen mot rasisme og intoleranse
I forkant av FNs verdenskonferanse mot rasisme, som skal arrangeres i Sør-Afrika i august 2001, ble det arrangert en regional konferanse i Strasbourg i oktober 2000. Konferansen hadde 570 deltakere fra mer enn 50 land. Den norske delegasjonen ble ledet av statssekretær Steinar Pedersen i Kommunal- og regionaldepartementet. I den offisielle slutterklæringen fra møtet ble det lagt vekt på å utvikle lovgivning som forbyr rasediskriminering, å bekjempe ytringer som oppfordrer til rasisme, spesielt i media og på Internett, og å opprette egne nasjonale institusjoner som kan arbeide mot rasisme. I tillegg til de rettslige og politiske virkemidlene legges det vekt på viktigheten av undervisning og opplæring.
3.4.2 Protokoll no. 12 til Den europeiske menneskerettskonvensjon
Den europeiske menneskerettskonvensjon har siden vedtakelsen inneholdt et forbud mot diskriminering i forhold til de rettigheter som er beskyttet av konvensjonen. Protokoll 12 utvider diskrimineringsforbudet til å gjelde generelt, dvs. også på områder som ikke er regulert av konvensjonen. Protokollen kan ses som et bidrag til å bekjempe den oppblussing av ulike former for diskriminering i Europa, herunder rasisme, antisemittisme og fremmedhat. Den har imidlertid også vært kritisert for å være for generell, slik at det er vanskelig å overskue konsekvensene av å tiltre den, at den ikke nevner uttrykkelig at positiv diskriminering er tillatt, og, på generelt plan, at en ikke bør innføre nye rettigheter før Domstolens arbeidssituasjon er bedret.
Protokollen ble åpnet for undertegning på Ministerkonferansen i Roma 4. november 2000, og 25 stater undertegnet protokollen. I likhet med bl.a. Sverige og Danmark har Norge ikke undertegnet. Hvorvidt Norge skal undertegne protokollen vil bli gjenstand for en grundigere vurdering, blant annet i forhold til annen norsk lovgivning.
3.5 Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning (Venezia-kommisjonen)
Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning (Venezia-kommisjonen) ble opprettet i 1990, etter initiativ fra den italienske regjering. Den 31. desember 2000 hadde Venezia-kommisjonen 40 stater med fullt medlemskap, fire med assosiert medlemskap og ti med status som observatør. Norge har vært aktivt med fra starten. Det norske medlemmet (Jan E. Helgesen) er en av kommisjonens visepresidenter.
Kommisjonen skal arbeide for å støtte demokratiseringsprosessen i de sentral- og østeuropeiske land ved å gi juridisk assistanse ved utforming av grunnlover og andre sentrale lover. Etter hvert har også arbeidsområdet blitt utvidet til å omfatte land utenfor Europa. I 2000 ga Venezia-kommisjonen assistanse i lovgivningsprosessen blant annet i følgende stater; Albania, Armenia, Aserbajdsjan, Bosnia-Hercegovina, Hviterussland, Bulgaria, Georgia, Kosovo, Kroatia, Latvia, Moldova, Sør-Afrika, Ukraina, Estland, Korea, Polen, Romania, Slovenia og Sveits. Dessuten arbeider kommisjonen med utredninger og generelle juridiske spørsmål av betydning for utvikling av demokratiet og rettsstaten.
3.6 Oppbygging av rettsstaten
Europarådet går aktivt inn for å bygge opp og sikre rettsstaten i de europeiske land, særlig i de nye medlemsstatene. Flere instrumenter vedtatt av Europarådet har til formål å fremme en uavhengig og effektiv rettspleie. Domstolenes funksjon og uavhengighet har vært sentrale temaer for de europeiske justisministermøter i de senere år. Europarådet bidrar gjennom seminarer, konferanser mv. til å utbre kjennskap til rettsstatsideene og hvordan de kan omsettes i praksis, særlig med henblikk på nye medlemsstater som ikke tidligere har hatt uavhengige domstolssystemer. Ministerkomitéen har i 2000 nedsatt et konsultativt råd av europeiske dommere (CCJE), og en samlet handlingsplan for dommere i Europa er under utarbeidelse. Innenfor rammen av det alminnelige juridiske samarbeid er tiltak for å fremme en effektiv rettspleie høyt prioritert.
3.7 Den europeiske torturkomitéen (CPT)
Den europeiske torturkonvensjonen etablerer et kontrollsystem der en undersøkelseskomité, Den eruopeiske torturkomitéen (CPT), besøker statspartene for å undersøke om konvensjonsforpliktelsene etterleves.
Formålet med CPTs besøk er å undersøke behandlingen av personer som er berøvet sin frihet. CPT besøker bl.a. fengsler, politiarrester og psykiatriske institusjoner. Komitéen skal ha ubegrenset adgang til de aktuelle stedene og kan ha fortrolige samtaler med de frihetsberøvete, uten vitner til stede. I tillegg er CPT i regelmessig dialog med myndighetene i de enkelte medlemsstater.
CPT har besøkt Norge tre ganger, senest i 1999. CPT fremhevet at det hadde skjedd en positiv utvikling på en rekke områder, men tok også opp forhold der det var ønskelig med forbedringer. Dette gjaldt bl.a. situasjonen for varetektsinnsatte som er underkastet restriksjoner, pågrepnes tilgang til advokat og deres rett til å varsle pårørende om pågripelse. CPT anså det positivt at den tiden varetektsinnsatte tilbringer i politiarrester er blitt betydelig redusert.
Norske myndigheter avga svar til CPTs rapport i september 2000. I svarrapporten fremheves det at norske myndigheter legger stor vekt på CPTs arbeid og at man ser frem til et videre samarbeid med komitéen. Svarrapporten inneholder detaljerte svar på alle CPTs til dels svært spesifikke spørsmål og anbefalinger.
Av generell interesse kan det for det første nevnes at det i svarrapporten blir opplyst om Riksadvokatens retningslinjer om restriksjoner ved varetekt og at man fra norsk side vil følge opp disse videre. Disse retningslinjene er utarbeidet for å imøtekomme tidligere kommentarer og anbefalinger fra internasjonale overvåkingsorganer, spesielt CPT. Det blir videre i svarrapporten opplyst om Riksadvokatens retningslinjer om underretning til pårørende og advokat om pågripelse, og om Justisdepartementets skriv til alle politidistriktene om en pågrepet persons rett til medisinsk tilsyn. Det kan også nevnes at svarrapporten redegjør for det relevante innholdet i den nye loven av 1999 om psykisk helsevern. Til sist skal det nevnes at det i svarrapporten vises til «Prosjektet hurtigere straffesaksbehandling», hvor det av to arbeidsgrupper også er fremsatt flere forslag til endringer av straffeprosessloven som knytter seg til varetektsfengsling og bruken av restriksjoner.
3.8 Nord/sør-senteret i Lisboa
Norge har vært medlem av Nord/sør-senteret siden opprettelsen i 1991. Formålet med senteret er å øke oppmerksomheten i Europa for spørsmål knyttet til global gjensidig avhengighet og solidaritet mellom landene i nord og sør, i samsvar med Europarådets prinsipper. Virksomheten skjer i form av et fireparts-samarbeid mellom representanter for medlemslandene, parlamentarikere, regionale myndigheter og ikke-statlige organisasjoner, sistnevnte også med representanter utenfor Europa. Norge overtok i 2000 plassen i senterets eksekutivråd etter Finland for de neste to årene.