St.meld. nr. 41 (1998)

Næringspolitikk inn i det 21. århundret

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning og sammendrag av Regjeringens næringspolitikk

1.1 Innledning

Vi står foran et nytt århundre. Det gir grunnlag for ettertanke – også for næringspolitikken. Ved århundreskiftet ser vi at verden veves tettere sammen og at teknologien utvikles raskere enn noensinne.

Livsstil, verdier og tenkning blir utfordret av nye impulser som går på tvers av kulturer og samfunn. Samfunnet, næringslivet og det enkelte individ stilles overfor nye muligheter og nye valg. Hvordan vi velger å forholde oss til endringene bestemmer i stor grad vår framtid. Gjennom samhold og aktiv deltagelse kan vi selv ta ansvar og påvirke utviklingen.

Lettere tilgjengelig teknologi og et utall informasjonskanaler bidrar til at samfunnet i sterkere grad åpner for individuelle ønsker og behov. Resultatet er et økende mangfold, større konkurranse og flerkulturelt fellesskap. Økt frihet for individuelle tilpasninger og økt mangfold virker positivt inn på kreativitet og skaperevne. Slike egenskaper vil være avgjørende for bedrifters evne til innovasjon og omstilling.

Det norske velferdssamfunnet er bygget på et lønnsomt næringsliv i samhandel med andre land. Næringer som skipsfart, fisk og trelast la grunnlag for en blomstrende eksportøkonomi allerede i forrige århundre. Utbyggingen av vannkraft bidro til å gi oss en energiintensiv og internasjonalt konkurransedyktig prosessindustri. Funnet av petroleum i 70-årene ga oss en ny næring med dominerende betydning for verdiskapingen og statens inntekter. Endret livsstil, verdier og familiemønstre, ny teknologi og behov for nye løsninger i næringslivet har gjort tjenesteyting til en stadig viktigere del av økonomien.

Tidlig i neste århundre forventes inntektene fra petroleumssektoren å bli mindre. Samtidig vil andelen eldre i befolkningen øke. Norge vil da være avhengig av det fastlandsbaserte næringslivet for å holde velferdsstaten oppe på et høyt nivå.

Næringslivets utvikling i det neste århundret vil være nært knyttet til de mulighetene teknologien gir. Informasjonsteknologien vil åpne for utvikling av nye produkter, produksjonsprosesser og organisasjonsformer. Konkurranseevnen til næringslivet vil være avhengig av menneskelig kunnskap, utstrakt evne til omstilling og vilje til å ta i bruk ny teknologi.

Verdiskapingen i det nye århundret må skje i pakt med naturens tåleevne. De alvorligste miljøproblemene vi opplever i dag er av internasjonal karakter og krever internasjonalt samarbeid. Næringslivet i alle land må legge til grunn at miljøskadelig aktivitet vil bli dyrere i framtiden. Dette betyr at næringslivet må produsere mer med mindre ressursinnsats.

Globaliseringen knytter bedrifter sammen i verdikjeder over landegrensene. Deregulering av skjermede sektorer åpner nye markeder for konkurranse.

Rammeverket for økonomisk samkvem mellom land vil også utvikle seg videre i det nye århundret. Globalt vil arbeidet innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO) være sentralt. I Europa er utviklingen enda mer dyptgripende gjennom videreutvikling av Den europeiske union (EU) og Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS).

I Sentral- og Øst-Europa har reformprosessen åpnet for nye markeder, nye konkurrenter og nye samarbeidsmuligheter. I Øst- og Sørøst-Asia har sterk vekst og turbulens vidtrekkende konsekvenser for resten av verdensøkonomien.

Utviklingstrendene gjør at grunnlaget og mulighetene for næringsvirksomhet øker. Nye markeder blir tilgjengelige og nye behov for varer og tjenester oppstår. Samtidig øker konkurransen både hjemme og ute.

Teknologiutviklingen, globaliseringen, strengere miljøkrav og nye etterspørselsmønstre stiller store krav til næringslivet og legger nye premisser for næringspolitikken. For å klare overgangen til framtidens fastlandsbaserte næringsliv, må både næringslivet og næringspolitikken utvikle mål og strategier som kan sikre oss en posisjon blant de fremste i verden.

De seneste årene har flere offentlige utvalg gitt innspill til den framtidige utformingen av næringspolitikken. Henriksen-utvalget, Bergo-gruppen, Innovasjonsutvalget og Småbedriftsutvalget har alle kommet med forslag og vurderinger som Regjeringen har dratt nytte av ved utformingen av den nye næringspolitikken.

1.2 Næringspolitikk inn i det 21. århundreT – Sammendrag

Målet for næringspolitikken er å bidra til økt verdiskaping for å realisere overordnede mål om velferd og sysselsetting. Næringspolitikken må bidra til at det blir attraktivt å lokalisere virksomhet i Norge. Det er på hjemmebane vi legger grunnlaget for at norske bedrifter skal klare å utnytte framtidens muligheter.

Menneskenes behov for å skape, finne nye løsninger og se resultater av sin virksomhet er avgjørende drivkrefter for utvikling av næringsvirksomhet. Et verdiskapende næringsliv er nødvendig for å gi trygghet for enkeltmenneskers inntekt og fellesskapets behov for å finansiere fellesgoder. Mange ønsker også å skape et livsgrunnlag av egne ideer, enten det skjer som arbeidstaker i en bedrift eller ved å forsøke å etablere en egen. Næringspolitikken skal legge til rette for slik kreativitet og også ta hensyn til at ikke alle lykkes.

Den nye næringspolitikken skal ha et helhetlig perspektiv. Regjeringen legger opp til en næringspolitisk strategi som innebærer samordning og koordinering av alle politikkområder som påvirker bedriftenes lokaliseringsvalg i en globalisert økonomi. Opprettelsen av Nærings- og handelsdepartementet har bidratt til å samle flere sentrale næringspolitiske virkemidler i ett departement. Departementet vil ha et overordnet ansvar for å sikre at beslutninger på andre politikkområder er koordinert og i samsvar med Regjeringens næringspolitikk 1.

Næringspolitikken skal bidra til å stimulere omstillingsdyktighet, innovasjon og lønnsomhet i hele næringslivet. Regjeringen vil tilstrebe at prinsippet om næringsnøytralitet legges til grunn i den videre utviklingen av næringspolitikken. Næringspolitikken skal legge til rette for bedrifter med høyt lønnsomhetspotensial uavhengig av hvor bedriften er lokalisert eller hvilke næringer de tilhører.

Næringspolitikken skal hindre ineffektiv ressursbruk ved å korrigere for svikt i konkurransen mellom bedrifter og svikt i markeder der dette er mulig. Dette ligger til grunn for Regjeringens satsing på forskning, teknologi- og kompetanseutvikling, kapitaltilgang og infrastruktur.

Med bakgrunn i disse prinsippene og de utfordringene samfunnet står overfor i det nye århundret, har Regjeringen utformet en fireleddet strategi for den nye næringspolitikken.

  • Bedrifter skapes, de vedtas ikke:Det skal bli enklere å starte og drive bedrifter.

  • Mennesker er vår viktigste ressurs:Det skal satses på utvikling av kunnskap og kompetanse.

  • Mellom bakkar og berg utmed havet heve nordmannen fengje sin heim: Det skal legges til rette for et allsidig og miljøvennlig næringsliv i hele landet.

  • Norge er et lite land i en stadig mindre verden:Det skal legges til rette for at norsk næringsliv kan utnytte mulighetene i en globalisert økonomi.

1.2.1 Det skal bli enklere å starte og drive bedrifter

Små bedrifter har en viktig rolle i det norske samfunnet. De står for en økende andel av sysselsettingen i Norge og er avgjørende for økonomiens evne til nyskaping og omstilling.

Nye ideer og produkter utvikles ofte først i små innovative bedrifter. Innovative bedrifter reagerer raskt på impulser fra kunder, markedet og medarbeidere. De ser hvor egne produkter og egen kompetanse kan tilføre verdi, og er åpne for kontakt, allianser og nettverkssamarbeid med andre. I et teknologisk tidsskifte vil det ofte være de nye og mindre bedriftene som raskest omformer de nye teknologiske mulighetene til lønnsom virksomhet.

For mange vil det å starte opp egen virksomhet være den enkeltes måte å ta ansvar for inntekt og livsopphold. I noen tilfeller blir de små innovative bedriftene kjøpt opp av større foretak som har ressurser til å videreutvikle ideene. Etablering og utvikling av små bedrifter gir dermed også grunnlag for ekspansjon i de større bedriftene. I andre tilfeller vil de små bedriftene selv utvikle seg til større bedrifter. Levedyktige små bedrifter er på denne måten viktig for næringslivets omstillingsevne og konkurransekraft som helhet.

Positive holdninger til små bedrifter og forståelse og respekt for de verdiene som skapes, vil bidra til en styrket kultur for innovasjon og næringsutvikling. Regjeringen vil ta initiativ til en holdningskampanje i offentlig sektor for å øke bevisstheten om småbedrifters problemer og behov. Regjeringen ønsker å sette økt fokus på småbedriftenes verdi og vil i løpet av kort tid legge fram en egen handlingsplan for tiltak rettet mot disse.

Hele det offentlige rammeverket er viktig for mulighetene til å starte og drive suksessrike bedrifter. Ikke minst gjelder dette skatte- og avgiftssystemet, lov- og regelverksutformingen og tilgangen på risikokapital.

Regjeringen legger vekt på at aktivt, personlig eierskap skal videreutvikles som en strategisk ressurs for næringslivet. Regjeringen har lagt stor vekt på å videreføre de lempningene som er foretatt i delingsreglene, noe som har medført redusert skatt for aktive eiere. Regjeringen vil også vurdere mulige endringer i skattesystemet for å redusere forskjellen i beskatning av kapitalinntekter og arbeidsinntekter. Det er allerede igangsatt et arbeid som skal danne bakgrunn for en diskusjon om flatere skatt.

Regjeringen går inn for fortsatt skattemessig gunstig behandling av ikke-børsnoterte aksjer og aksjer notert på SMB-listen innenfor et samlet formuesskattesystem.

Aktivt familieeierskap må ikke utsettes for belastninger som gjør det lite gunstig å videreføre denne eierformen. Denne problemstillingen, sammen med vurderingen av skatteregler for aksjeopsjoner i arbeidsforhold og tildeling eller salg av aksjer til ansatte, er nærmere drøftet i stortingsmeldingen om eierskap som legges fram samtidig som denne meldingen.

SND skal være et verktøy tilpasset behov hos små bedrifter og nyetableringer. Regjeringen mener derfor at fondets virksomhet i større grad bør rettes inn mot disse bedriftene. Den desentraliserte administrasjonen som SND nå bygger opp, vil innebære at bedriftene får et lokalt kontaktpunkt å henvende seg til. Dette kontaktpunktet vil kunne informere bedriftene også om andre virkemidler enn de som SND selv forvalter, blant annet ordningene under Norges forskningsråd og bistand fra Norges Eksportråd.

For å lette tilgangen på langsiktig risikokapital ble det i forbindelse med salderingen av statsbudsjettet for 1997 bevilget midler til etableringen av ett landsomfattende og fire regionale såkornkapitalfond. Såkornfondene etableres i samarbeid med private interesser. Gjennom såkornfondene skal nyskapings- og forskningsmiljøene gis impulser til å ta i bruk og utvikle ny strategisk teknologikompetanse. Dette vil styrke bedriftene i en ellers kritisk etableringsfase. Viktige områder for ordningen vil blant annet være implementering av IT i næringslivet og kommersialisering av de forskningsresultatene som springer ut av forskningsmiljøene.

Regjeringen vil intensivere arbeidet med lov- og regelforenkling. Mindre bedrifter opplever ofte lovverket som komplekst og ressurskrevende å etterleve. Skjemabelastningen som myndighetene pålegger bedriftene må ikke bli større enn høyst nødvendig. Regjeringen vil derfor gi samordningsarbeidet ved Oppgaveregisteret høy prioritet.

Elektronisk innrapportering av data fra næringslivet kan også lette hverdagen for bedriftene. Offentlig regelverk må tilpasses bruk av IT i saksbehandling, kommunikasjon og samhandling. Regjeringen arbeider på flere hold for å modernisere eksisterende lov- og regelverk slik at dette blir tilpasset vår nye elektroniske hverdag.

Utviklingen av informasjonsteknologi gir mangfoldige muligheter for de mindre bedriftene og nyetablerere. Regjeringen vil legge til rette for at små bedrifter i hele landet kan ta i bruk IT. Regjeringen la i mars fram en næringrettet IT-plan «Norge – en utkant i forkant» som beskriver hvordan dette skal gjøres i perioden 1998 –2001. Teknologien gir mulighet for friere lokaliseringsvalg, nye organisasjonsformer, elektronisk tilgang på kompetanse, undervisning og samarbeid i nettverk, og enklere og billigere tilgang til markeder. Dette kan redusere mange av ulempene ved småskaladrift, også i regionene.

1.2.2 Det skal satses på utvikling av kunnskap og kompetanse

Menneskets evne til å kombinere egen kreativitet med nye teknologiske muligheter er grunnlaget for vekst og innovasjon i en kunnskapsintensiv økonomi. Kunnskapssamfunnet vil gi økt belønning til de som utnytter forandringene og klarer å finne nye løsninger på gamle oppgaver.

Utdanning og kompetanseheving er en langsiktig investering i mennesker og livskvalitet som bedrer vår evne til å møte utfordringer og omstillinger i det neste århundret. Med sin sterke økonomi har Norge god mulighet for å investere i mennesker gjennom en sterk satsing på forskning, utdanning og kompetanseheving.

Kompetanse er en konkurransefaktor for alle deler av næringslivet, og blir stadig viktigere sett i forhold til kapital, naturressurser og billig arbeidskraft. Næringslivets evne til å utvikle og utnytte de ansattes potensial, er viktige faktorer for vekst og verdiskaping. Regjeringen mener kompetanse må utvikles som vårt næringslivs fremste konkurransefortrinn. Både generell styrking av grunnutdanningen og en målrettet kompetanseutvikling i arbeidslivet vil styrke virksomhetens endringsberedskap.

Regjeringen legger vekt på at det offentlige utdanningssystemet skal ha en sentral rolle i å tilby undervisning som imøtekommer kompetansebehovene i arbeidslivet. Regelverket for institusjoner innenfor høyere utdanning bør mykes opp, slik at disse bedre kan tilby utdanning rettet inn mot behovene i arbeidsmarkedet. Organisasjonene i arbeidslivet vil være naturlige kontakter i dette arbeidet. Det vises for øvrig til Regjeringens stortingsmelding om etter- og videreutdanning.

For mindre bedrifter vil også veiledningsapparatet være viktig for kompetanseutviklingen i bedriftene. Regjeringen legger opp til en omorganisering av veiledningsapparatet for å gjøre det lettere tilgjengelig og mer anvendelig i forhold småbedriftenes kompetansebehov.

Næringslivets behov for IT-kunnskap er stort. I dag er etterspørselen etter kandidater med høyere IT-utdanning større enn utdanningskapasiteten og tilgang på arbeidskraft med IT-kompetanse. Dette rammer såvel næringsliv, universitet, høgskoler, forskningsinstitusjoner som det offentlige. For å imøtekomme det voksende behovet for IT-kunnskap, har Regjeringen foreslått å øke antallet studieplasser innenfor IT. Det vises til Revidert nasjonalbudsjett for 1998 og St meld nr 38 (1997–98) «IT-kompetanse i et regionalt perspektiv».

Også de næringsrettede virkemidlene skal bidra til å bevisstgjøre bedriftene i forhold til hvilke muligheter teknologien gir. Virkemidlene skal aktivt trekke på IT som et verktøy i næringsutviklingen, for eksempel gjennom nettverksordninger. Dette gjelder spesielt i forhold til å fremme løsninger som kan redusere ulemper ved bedriftenes størrelse og geografiske avstander.

Endringer i livsmønstre øker individers behov for fleksible arbeidstidsordninger. Også bedrifter blir stadig mer avhengig av fleksible arbeidstakere. Den nye teknologien gir muligheter for at flere kan arbeide utenfor fast arbeidssted og arbeidstid. De ansatte gis økte muligheter for ansvar og selvstendig jobbing, og bedriften får tilgang på dyktige medarbeidere uten at lokalisering er noen vesentlig hindring.

Bedriftenes tilgang på kvalifisert arbeidskraft har nær sammenheng med hvordan arbeidsmarkedsbestemmelser virker. Regjeringen mener det er viktig å forbedre fleksibiliteten i dagens arbeidstids- og ansettelsesordninger. I en situasjon med stramt arbeidsmarked ser Regjeringen behov for en gjennomgang av reglene både for utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling. Regjeringen har derfor satt ned et utvalg som skal vurdere dagens regler for arbeidsformidling og utleie/innleie av arbeidskraft.

I dagens sysselsettingssituasjon ser Regjeringen det som viktig å vurdere alle mulige tiltak som kan dekke arbeidskraftsbehovet framover, herunder økt arbeidsinnvandring. Regjeringen har derfor satt ned en interdepartemental arbeidsgruppe som skal drøfte spørsmål og tiltak på området.

Forskningsinnsats, omstillingsevne og verdiskaping i næringslivet henger nøye sammen. Et lite land som Norge har bare mulighet til å utvikle et mindre antall forskningsområder til internasjonal tetposisjon. Regjeringen er opptatt av at det utvikles spisskompetanse på områder som er særlig viktige for norsk næringsliv og på områder man antar vil få stor betydning for næringsutvikling på lengre sikt. Konsentrasjon omkring noen sentrale innsatsområder gjør det avgjørende å ha et godt system for hjemhenting og utnytting av teknologi og kunnskap utviklet i utlandet.

Flere bedrifter med FoU-basert utvikling er et viktig mål i den næringsrettede forskningspolitikken. Det er en særlig utfordring å få flere små og mellomstore bedrifter med kompetanse til å drive eget utviklingsarbeid eller til å samarbeide med kompetansemiljøer. Regjeringen legger vekt på at de forskningspolitiske virkemidlene skal bidra til dette.

Regjeringen ønsker at Norges forskningsråd i større grad skal videreutvikles som et forskningsstrategisk organ. Det skal legges vekt på å videreføre brukerstyring som et grunnleggende prinsipp i næringsrettet forskning innenfor politisk vedtatte rammer og prioriteringer.

1.2.3 Det skal legges til rette for et allsidig og miljøvennlig næringsliv i hele landet

Framveksten av kunnskapsintensiv virksomhet og utbredelsen av informasjonsteknologien åpner nye perspektiver for regioner og lokalsamfunn. Ny teknologi reduserer avstandsulemper, og gir distrikter og regioner en ny rolle i den nasjonale og internasjonale verdiskapingen. Nærhet og praktisk personlig samarbeid er likevel avgjørende for å sikre samspill og skiftende oppgavedeling mellom bedrifter.

Det er avgjørende for lokalsamfunns levedyktighet at de klarer å trekke til seg enkeltpersoner med initiativ og kompetanse. Lokalsamfunn trenger både bredde og variasjon i næringsstrukturen for å kunne tiltrekke seg kvinner og menn og samtidig ha et tilbud til yngre arbeidstagere. Tilrettelegging og støtte til lokale entreprenører vil være lokale myndigheters viktigste oppgave for å sikre arbeidsplasser og velferd.

For samfunnet som helhet er bosetting i distriktene viktig for å realisere mål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel. Regjeringen har derfor rettet sterkere oppmerksomhet mot utviklingen av distriktene gjennom etableringen av Kommunal- og regionaldepartementet (KRD). KRD skal påse at det blir foretatt konsekvensutredninger av forslag som har betydning for utviklingen i distriktene.

Norske bedrifter har lengre avstand til markedene enn konkurrentene i de fleste land. Dette vanskeliggjør lokalisering i distriktene. Regjeringen ser bedring av infrastruktur og økt anvendelse av informasjonsteknologi som sentrale elementer for å redusere avstandskostnader og for å styrke konkurranseevnen til næringslivet i distriktene.

Regjeringen ønsker offensivt å utnytte informasjonsteknologiens muligheter for å motvirke sentralisering. I arbeidet for livskraftige distrikter må det stimuleres til nettverksbygging og kompetanseutveksling, både mellom bedrifter og mellom næringsliv og kompetansesentra.

Utvikling av lokale SND-kontorer er et viktig skritt i retning av å gjøre kapital og kompetanse mer tilgjengelig for bedriftene i distriktene. SND skal ved bruk av samtlige virkemidler legge sterkere vekt på arbeidet med kvalifisering av kvinner til nøkkelfunksjoner i bedriftene.

Næringsutvikling i distriktene har tradisjonelt vært nært knyttet til utviklingen av våre naturressurser. Energi og miljø har blitt sentrale begreper for verdiskapingen og sysselsettingen i store deler av landet. Regjeringen legger stor vekt på at energi- og miljøressursene skal forvaltes på en måte som sikrer at nasjonalformuen ikke forringes. Dette er sentrale elementer både i miljøpolitikken og i næringspolitikken.

Regjeringen vil føre en politikk som øker kostnadene ved miljøskadelig aktivitet. Den grønne skattereformen er et eksempel på dette.

Prosessindustrien står for en viktig del av foredlingen av energiressursene i distriktene. Dette gjør at denne industrien påvirkes spesielt av endringer i energipriser og nye forpliktelser blant annet på klimaområdet. Samtidig kan denne industrien stå overfor økt konkurranse, blant annet fra land som ikke møter like strenge miljøkrav. Dette er en utvikling Regjeringen vil følge nøye i utforming av næringspolitikken.

I St prp nr 54 (1997–1998) «Grønne skatter» går Regjeringen inn for at det innføres en CO2-avgift på 100 kroner pr. tonn CO2 på anvendelser som i dag ikke er avgiftsbelagt. Videre foreslår Regjeringen at det innføres en ordning med kompensasjon av prosessindustrien for avgift knyttet til innsatsvarer som brukes som reduksjonsmiddel eller råvare.

1.2.4 Det skal legges til rette for at norsk næringsliv kan utnytte mulighetene i en globalisert økonomi

Norge har lenge hatt store og viktige næringer som har utviklet seg i markeder med sterk internasjonal konkurranse. En mer integrert verden bidrar likevel til at konkurransen øker i omfang og intensitet, både hjemme og ute. Samtidig blir nye markeder og produksjonsmuligheter tilgjengelig for norsk næringsliv.

Selv om Norge er et lite land i ytterkanten av de store markedene, har vi gode forutsetninger for å ligge i front av endringsprosessene. Vi har stabile politiske forhold, solid økonomi og høyt utdannet arbeidskraft. Norge er et oversiktlig land med muligheter for god kommunikasjon mellom myndigheter og næringsliv.

Regjeringens næringspolitikk skal legge til rette for næringslivets konkurransedyktighet i en globalisert verden. Den samlede innsatsen for å fremme næringsvirksomhet i Norge vil være avgjørende for om vi klarer å utløse det verdiskapingspotensialet som internasjonal arbeidsdeling gir muligheter for.

For et lite land som Norge er det avgjørende at det utvikles gode internasjonale kjøreregler for næringsaktivitet over landegrensene. Regjeringen vil delta aktivt i internasjonale fora som WTO og OECD. Gjennomføringen av det indre marked, den økonomiske og monetære union, EU-utvidelsen mot øst samt sterkere innsats for økt sysselsetting og strengere miljøtiltak, har særlig betydning for oss. I forhold til EØS-avtalen ser Regjeringen det også som en viktig oppgave å sørge for at avtaleverket er kjent blant våre europeiske samarbeidspartnere. Regjeringen legger også vekt på å videreutvikle samarbeidet innenfor rammen av Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd.

Regjeringen vektlegger også at norsk næringsliv skal ha tilgang på bistand og konkurransedyktig finansiering for eksport og uteetableringer. Videreutvikling av virksomhet i Norges Eksportråd, Norges Industriattacheer, NORTRA og Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK) er viktig i denne sammenhengen. For å sikre de minste bedriftene i distriktene et fullgodt tilbud om kortsiktig eksportkredittforsikring går Regjeringen inn for å videreføre GIEKs forretningsdel. Videre foreslås de obligatoriske kravene om motgaranti under SUS/Baltikum-ordningen opphevet. Dette vil øke den næringsmessige effekten av ordningen ved at flere tilsagn kan bli til poliser.

Gjennom utviklingen av regionale planer for næringslivsrettede aktiviteter i utlandet tar myndighetene sikte på å finne synergieeffekter og effektivisere satsingen. Overføringen av virkemidler for fremme av eksport og uteetablering til Nærings- og handelsdepartementet, bidrar til å styrke utviklingen av en helhetlig politikk for utenrikstjenesten.

Økende internasjonalisering medfører at både næringslivet og myndighetene støter på etiske problemstillinger i sitt utenlandsengasjement. Regjeringen legger stor vekt på å øke kunnskapen og bevisstheten om etiske problemstillinger knyttet til internasjonal handel og næringssamarbeid. I arbeidet for å styrke respekten for menneskerettighetene vil Regjeringen vurdere tiltak for å begrense det økonomiske samkvem med land der utviklingen ikke gir håp om snarlige forbedringer i menneskerettighetssituasjonen, og hvor det ikke er mulig å etablere en meningsfylt dialog på et nivå der den kan spille en rolle. Valget av virkemidler må være styrt av hva som i den enkelte situasjon gir best resultat med hensyn til respekten for menneskerettighetene.

Regjeringen ønsker aktivt å stimulere til utvikling og bruk av IT for å fremme globalt konkurransedyktig næringsvirksomhet.

Tilgang på en landsdekkende IT-infrastruktur vil være nødvendig for at bedrifter både sentralt og i distriktene effektivt kan ta i bruk IT i driften. Lover og regler må tilrettelegges slik at bedriftene kan utnytte den fleksibiliteten som teknologien gir. Det er videre nødvendig med et regelverk som gir trygghet også ved elektronisk samhandling.

I tillegg til at IT er et verktøy for næringslivet, representerer selve framveksten av IT en ny vekstkraftig næring. Myndighetene kan bistå næringslivets egen utvikling ved å arbeide for internasjonale kjøreregler for konkurranse og markedsadgang, og utvikle et regelverk som sikrer effektiv konkurranse i telesektoren. Regjeringen vil også bidra til at næringen har tilgang på kvalifisert arbeidskraft og nødvendig forsknings- og utviklingsaktiviteter.

Vår tids raske og gjennomgripende endringer understreker behovet for å ha et helhetlig syn på alle sider av næringslivets rammebetingelser. Ulike politikkområder må vurderes som en del av en helhet. Ved å ta utgangspunkt i alle forhold som er av betydning for bedriftenes konkurranseposisjon, vil Regjeringen føre en samordnet næringspolitikk som kan bidra til at Norge blir blant vinnerne i framtidens globaliserte økonomi.

1.3 Opplegget for meldingen

Kapittel 1 gir et sammendrag av meldingen.

Kapittel 2 gir en beskrivelse av norsk nærings- og bedriftsstruktur i dag.

Kapittel 3 skisserer utviklingstrekk som økt globalisering, rask teknologisk utvikling, behov for miljøhensyn og framvekst av tjenestesamfunnet. Kapitlet trekker opp utfordringer for næringslivet og næringspolitikken som følge av disse trendene.

Kapittel 4 tar for seg mål, strategi og prinsipper for næringspolitikken inn i det 21. århundret. Kapitlet danner en overordnet basis for de følgende kapitlene.

Kapittel 5 drøfter kapitalmarkedets funksjonsmåte og offentlige finansielle virkemidler som supplerer det private kapitaltilbudet.

Kapittel 6 gjennomgår bedriftsskattesystemet og øvrige skatteregler som er av spesiell betydning for næringsvirksomhet. Beskatning av kapitalinntekter i en liten åpen økonomi drøftes.

Kapittel 7 drøfter betydningen av en tilretteleggende offentlig sektor både når det gjelder tjenesteleveranser, utforming og forvaltning av lover og forskrifter og offentlig anskaffelser.

Kapittel 8 drøfter utviklingen av kompetanse som et sentralt næringspolitisk element. Kapitlet trekker opp nye retningslinjer for organiseringen av den offentlig finansierte veiledningstjenesten.

Kapittel 9 tar for seg arbeidsmarkedets funksjonsmåte og drøfter lover og regler som er sentrale i denne sammenhengen.

Kapittel 10 gjennomgår den næringsrettede forskningspolitikken. Kapitlet trekker opp hovedprioriteringer og prinsipper.

Kapittel 11 drøfter miljø-, energi- og næringspolitiske problemstillinger.

Kapittel 12 tar for seg betydningen av god og effektiv infrastruktur. Kapitlet fokuserer både på fysisk transport og overføring av informasjon og data.

Kapittel 13 gjennomgår internasjonale rammevilkår og offentlige virkemidler for å fremme eksport og internasjonalisering. Rammeverk som blant annet WTO-avtalen og EØS-avtalen, og virkemidler som for eksempel Norges Eksportråd og Garanti-Instituttet for Eksportkreditt gis omfattende drøftinger.

Kapittel 14 gjør rede for økonomiske og administrative konsekvenser av forslag i meldingen.

Vedlegg 1 tar for seg erfaringer fra utviklingen i næringspolitikken i et historisk og internasjonalt perspektiv.

Vedlegg 2 går nærmere inn på situasjonen i norsk økonomi og næringsliv. Endringer i næringsstruktur, bedrifts- og eierstruktur, utviklingen i FoU- og kompetansenivå samt offentlig støtte drøftes.

Vedlegg 3 refererer kort til utvalg som har drøftet næringspolitiske problemstillinger den siste tiden. Dette omfatter Innovasjonsutvalget, Småbedriftsutvalget, Bergo-gruppen, Henriksen-utvalget, Maritim idé og ressursgruppe, Arbeidsgruppe om industridesign og Næringslovutvalget.

Fotnoter

1.

Næringssektorer som primærnæringene og energi- og petroleumssektoren er ikke gjenstand for drøftinger i denne meldingen, jf. kapittel 4.

Til dokumentets forside