Nasjonal beregningsmetodikk

Det norske klimagassregnskapet blir utarbeidet i samarbeid mellom Statens forurensningstilsyn (SFT) og Statistisk sentralbyrå (SSB). SFT har ansvaret for å utvikle utslippsfaktorer og innhente målte utslippsverdier for prosessindustrien, mens SSB gjør de fleste beregningene i en nasjonal utslippsmodell, basert på utslippsfaktorer, aktivitetsdata og målte utslippsverdier.

Utslipp av klimagasser måles i svært liten grad direkte og kontinuerlig, med unntak av noen få store industrielle prosessutslipp. Generelt beregnes klimagassutslipp etter følgende modell i overensstemmelse med internasjonale standarder.

Med aktivitetsdata menes oppdaterbare data som beskriver hvor mye en aktuell vare i en gitt sektor og kilde benyttes i løpet av et gitt tidsrom (for eksempel hvor mye bensin private husholdninger brukte i 1990 som drivstoff til personbiler).

Med utslippsfaktor menes mengde utslipp av for eksempel CO₂ eller metan ved bruk av en enhet «aktivitetsvare».

Ligningen reflekterer at utslipp vanligvis genereres som følge av bruk av en vare (=  utslippsbærer ) på en bestemt måte (= kilde ). Tabell 2.1 gir oversikt over alle utslippsbærere og kildekategorier som er inkludert i modellen. Sektor knytter utslippene til en økonomisk aktivitet i henhold til standarden i det norske nasjonalregnskapet, og omfatter mer en 130 enkelt-sektorer.

SSB har utviklet en fire-dimensjonal modell for beregning av utslipp til luft, inkludert klimagasser. Denne fordeler utslippene både etter utslippskomponent, teknisk utslippskilde, økonomisk sektor og utslippsbærer. Den nasjonale utslippsmodellen beregner også utslipp på kommunenivå.

I noen tilfeller er det nødvendig å gjennomføre en mer komplisert beregning for å fange opp de virkelige utslippsforholdene best mulig. Dette gjelder for eksempel ved beregning av metan- og lystgassutslipp fra biler, der utslippene er avhengig av en rekke faktorer som temperatur, kaldstartandel, kjørehastig og så videre. Utslipp fra vegtrafikken er derfor beregnet i en egen «satelitt»-modell for bedre å ta hensyn til de mange ulike forklaringsvariablene (SFT og SSB, 1999a). Det samme gjelder metan fra avfallsfyllinger og utslipp fra bruk av HFK (SFT, 1999a). I noen få tilfeller vil det være hensiktsmessig å basere utslippstallene på direkte målinger når disse gir sikrere data, som for eksempel N₂ O fra industriell gjødselsproduksjon.

Det er viktig å bestemme de utslippsfaktorene som gjenspeiler den virkelige situasjonen best mulig. Utslippsfaktorer fastsettes i hovedsak gjennom målinger av utslipp fra «standardiserte kildekategorier». En slik «standardisert kildekategori» kan for eksempel være en 5 MW fyrkjele brukt i industrien. I noen tilfeller foreligger nasjonale målinger, i andre tilfeller er det nødvendig å innhente kunnskapen fra internasjonal litteratur. Der nasjonal kunnskap mangler brukes faktorer anbefalt av IPCC, se nedenfor. De samme utslippsfaktorene brukes normalt for hvert beregningsår. Der vi har relativt god kunnskap (veitrafikk, avfallsfyllinger, oljelasting) kan de oppdateres årlig.

I de tilfeller der utslippene stort sett er avhengig av innholdet i de varene som forbrukes, som for eksempel CO₂ -utslipp ved forbrenning av olje eller SF₆ -utslipp fra magnesiumproduksjon, er det enkelt å komme frem til relativt sikre utslippsfaktorer. I de tilfellene der utslippene i stor grad er avhengig av teknologi og hvordan denne benyttes, vil utslippsfaktorene bli mer usikre. Det gjelder for eksempel for lystgass og metan fra forbrenning.

Aktivitetsdataene vil ofte være statistiske data. Dataene hentes fra SSB eller andre institusjoner. Noen aktivitetsdata er også basert på enkelte store konsesjonsbehandlede bedrifters egenrapportering til SFT. For noen aktivitetsdata gjennomføres det årlige undersøkelser eller rapportering (for eksempel industristatistikken, bruk av kunstgjødsel), mens andre er basert på periodiske undersøkelser (for eksempel jordbruk) eller restbestemmelser. Noen få typer aktivitetsdata er basert på anslag. Aktivitetsdataene vil normalt variere fra år til år.

Det er etablert rutiner for kontinuerlig å forbedre utslippsberegningene når ny informasjon foreligger. Typisk skjer en oppdatering av metodikk og utslippsfaktorer når en står overfor planlegging og/eller gjennomføring av tiltak/virkemidler. For eksempel så en behov for å oppdatere metodikken for beregning av PFK-utslipp fra aluminiumsindustrien i forbindelse med utarbeiding av den frivillige avtalen med bransjen. Lignende behov er identifisert for metan fra avfallsfyllinger i forbindelse med blant annet innføring av sluttbehandlingsavgiften.

IPCCs veiledning for utslippsberegning og rapportering til Klimakonvensjonen

FNs klimapanel (IPCC) har utviklet en veiledning («standard») for beregning av nasjonale klimagassutslipp. Den siste versjonen forelå i 1996, og det ble vedtatt i Kyoto at denne veiledningen skal legges til grunn ved beregning og rapportering av klima­gassutslipp.

IPCCs veileder foreslår ulike standard metoder for beregning av utslipp, med ulik vanskelighetsgrad. De enkleste metodene er først og fremst ment som hjelp for land med liten erfaring i kartlegging av klimagassutslipp, mens de mest avanserte metodene ofte vil være en anbefaling om å benytte en nasjonal spesifikk beregningsmetode. Det er ikke obligatorisk å følge IPCC sin metodikk, men avvik skal nøye dokumenteres. Norge følger i hovedsak IPCCs metodikk. Vi avviker imidlertid ofte med hensyn til valg av utslippsfaktorer for å ivareta den særnorske situasjonen på områder som teknologi, klima osv., når denne informasjonen finnes.

På femte partsmøte under Klimakonvensjonens i Bonn i november 1999 ble det vedtatt et format for årlig rapportering av klimagassutslipp til Klimakonvensjonen. Dette formatet inneholder ca. 70 sider med tabeller og skjemaer som landene skal fylle ut ved rapporteringen. Hensikten med dette omfattende rapporteringsformatet er å bringe frem mest mulig informasjon om landenes metodikk, utslippsfaktorer og aktivitetsdata, slik at partene og klimasekretariatet i Bonn skal bli i stand til å kontrollere og sammenligne landenes utslippsdata. Klimagassutslippene skal rapporteres i henhold til de ovennevnte kriterier hvert år innen 15. april. I en 2 års-periode (2000 og 2001) vil det nye rapporteringsformatet bli utprøvd og evaluert av landene.

I det nye formatet slås det blant annet fast at landene skal kartlegge sine utslipp i overensstemmelse med IPCCs anbefalinger og øke graden av sikkerhet, konsistens, sammenlignbarhet, gjennomsiktighet og fullstendighet i utslippsoversiktene. Det åpnes for rekalkuleringer av utslippene, dersom hensikten er å bedre kvaliteten på dataene eller redusere usikkerheten. Det er imidlertid en forutsetning at landene sørger for konsistente tidsserierer, det vil si at samme metodikk benyttes for alle relevante år. Dette innebærer blant annet at landene vil kunne oppdatere sine utslipp i Kyotoprotokollens basisår 1990, dersom en finner faglige grunner for en slik oppdatering. Selv om det er frivillig hvilken metode som benyttes, er det et krav at metoden dokumenteres nøye, særlig når dersom denne avviker fra IPCCs anbefalinger. Videre skal alle endringer i metodikk dokumenteres grundig. Partene skal også dokumentere og kvantifisere usikkerheten i deres utslippsoversikter, så lang som mulig, jf. nedenfor.

Videre ble det vedtatt i Bonn i november 1999 at HFK-utslippene skal rapporteres både som potensielle (årlig forbruk av HFK) og reelle utslipp. Med potensielle utslipp menes at utslippet ikke nødvendigvis skjer i dag, men at HFK lagres i ulike produkter og slippes ut på et senere tidspunkt. Utslipp og opptak av CO₂ i skog skal foreløpig rapporteres separat inntil det foreligger definisjoner og regelverk om hvordan denne delen av Kyotoprotokollen skal tolkes.

Datakvalitet og usikkerhet

Begrepet datakvalitet omfatter mer enn usikkerhet. Med kvaliteten på utslippsanslagene forstås blant annet hvor godt de er dokumentert, i hvilken grad de er kartlagt i henhold til anbefalte beregningsmetoder, om de er komplette og om tidseriene er konsistente med hensyn til beregningsmetodikk. Begrepet datakvalitet omfatter også i hvilken grad beregningsmetodikken muliggjør kartlegging av effekter av nye tiltak, og om det er mulig på en effektiv måte å kontrollere utslippsberegningene av andre aktører.

Usikkerhet er en del av beskrivelsen av datakvalitet på utslippsanslagene og utrykker i hvilken grad de gir et riktig bilde av nivå og trend. Usikkerheten på utslippsestimatet forteller noe om hvor stort avviket kan være mellom det estimerte eller målte utslippet og det ukjente virkelige utslippet. Prinsipielt vil det være umulig å finne de «virkelige» utslippsnivåene. Alle beregninger av klima­gassutslipp fra ulike kilder, såvel som kontinuerlige målinger av utslipp fra enkeltbedrifter, er beheftet med større eller mindre grad av usikkerhet. Denne usikkerheten kan være knyttet til utslippsfaktorene, aktivitetsdataene, modellforutsetninger eller unøyaktigheter i måleinstrumentene ved kontinuerlige målinger. Fordi usikkerheten kan være knyttet til mange variable i beregningene, er det også vanskelig å kvantifisere usikkerheten. En vet imidlertid at usikkerheten varierer betydelig mellom ulike utslippskomponenter, mellom ulike kildekategorier og over tid.

SSB gjennomførte i 2000 en studie for å kartlegge usikkerheten i det norske klimagassregnskapet (Rypdal og Zhang, 2000). Denne analysen anslår usikkerheten til de samlede norske klima­gassutslippene i 1990 til 21 prosent, se tabell 2.2. Usikkerheten varierer betydelig mellom de ulike gassene. Mens usikkerheten knyttet til CO₂ er anslått til 3 prosent, antas usikkerheten for lystgass å være mer enn 150 prosent. Frem mot 2010 forventes den samlede usikkerheten å bli redusert til ca. 17 prosent, først og fremst fordi andelen CO₂ øker i det nasjonale klimagassregnskapet.

Lignende usikkerhetsstudier i andre land bekrefter SSBs analyse. En studie i Storbritannia viser at samlet usikkerhet for deres klimagassregnskap ligger på 19 prosent i 1990.

Usikkerhet varierer ikke bare betydelig mellom gassene, men også mellom de ulike utslippskildene. Generelt er usikkerheten lavest for forbrenningsutslipp fra industrien og petroleumsaktiviteten. Usikkerheten er derimot høy når det gjelder klimagassutslipp fra landbruket og avfallsfyllinger.

SSB har også vurdert usikkerheten i den prosentvise endring over tid, fra 1990 til 2010. Denne er mindre enn usikkerheten i nivå fordi landene alltid skal bruke samme metodikk for alle år i en tidsserie. Den samlede usikkerheten i trend er av SSB anslått til 4 prosent fra 1990 til 2010. Tilsvarende tall er funnet for Storbritannia.

Selv om usikkerheten i det totale utslippet fra en gitt kilde er stor, behøver ikke anslaget over den utslippsreduserende effekten av et tiltak være like usikkert. For eksempel er anslaget over redusertmengde metan fra en avfallsfylling, som følge av utbygging av et gassgjenvinningsanlegg, mer sikkert enn anslaget over totalutslippet av metan fra den samme fyllingen.