3 Nærområdene

3.1 Ministerrådets nærområdeprogram og forslag til revidert nordisk nærområdestrategi

I 2000 ble Ministerrådets virksomhet i Nærområdene gjort til gjenstand for en grundig og helhetlig gjennomgang for å utarbeide et forslag til en ny strategi for nærområdesamarbeidet. Det endelige forslaget skal legges fram på Nordisk Råds sesjon i 2001. På grunnlag av denne prosessen blir det gjort en del justeringer av nærområdeprogrammet for 2002, og allerede i nærområdeaktivitetene i 2001 har Ministerrådet søkt å begynne gjennomføringen av en ny nærområdestrategi ved blant annet å styrke koordineringen mellom Ministerrådets og de nordiske lands nasjonale tiltak i området. Det er opprettet en egen nærområdegruppe hvor Ministerrådet og de nordiske landenes nærområdeansvarlige holder hverandre orientert og utveksler erfaringer. Ministerrådet har også økt innsatsen for å forankre aktivitetene hos samarbeidspartnerne i Nærområdene, og samarbeidet mellom Ministerrådets informasjonskontorer og de nordiske lands ambassader skal styrkes.

Den reviderte nærområdestrategien endrer ikke samarbeidets geografiske ramme. Nærområdesamarbeidet skal fortsatt omfatte de tre baltiske landene, Nordvest-Russland, Kaliningrad og det arktiske området. Når det gjelder Kaliningrad er Ministerrådet i forhandlinger med russiske myndigheter om etablering av et informasjonspunkt som vil gjøre det mulig å starte konkrete aktiviteter i området.

Det er for øvrig enighet mellom de nordiske land og landene i Nærområdene at det nå vil være hensiktsmessig å dreie fokus i samarbeidet mer fra Baltikum og over mot Nordvest-Russland og de russiske områdene rett øst av Baltikum. Dette ble blant annet bekreftet på nordisk-baltisk samarbeidsministermøte i Riga i oktober 2000. Det blir nå en viktig oppgave for Ministerrådet å styrke dialogen med russiske myndigheter.

På det nevnte nordisk-baltiske samarbeidsministermøtet ble det ellers bekreftet at Ministerrådet nå skal vurdere egne landprogram for hvert av landene i Nærområdene. Formålet er å kunne utarbeide mer skreddersydde og differensierte program, samt å styrke dialogen med samarbeidspartnerne. De baltiske land kan på lik linje delta i ordinært nordisk prosjektsamarbeid der hvor det er hensiktsmessig.

Bakgrunnen for denne dreiningen i det nordiske nærområdesamarbeidet er den sannsynlige fremtidige østlige utvidelsen av EU og den generelle politiske, økonomiske og sosiale utviklingen i Nærområdene. Etter en eventuell inntreden i EU av baltiske land må man på ny vurdere hvordan nærområdesamarbeidet best kan drives videre, blant annet ved Ministerrådets tre baltiske informasjonskontorer. De nordiske land fortsetter for øvrig sin aktive støtte til de baltiske lands bestrebelser om EU-medlemskap.

Den overordnete målsetning for Ministerrådets arbeid i Nærområdene er å bidra til en stabil og demokratisk utvikling i området. Dette innebærer tiltak innen f.eks. bærekraftig utvikling, bekjempelse av kriminalitet, demokratibygging og sosial velferd. Det er også en målsetting at samarbeid innen kultur, språk og utdanning skal bidra til et økt verdifellesskap med Nærområdene. I tillegg fokuserer samarbeidet på fortsatt markedsutvikling for å bidra til økonomisk vekst og stabilitet.

Målsettingene for arbeidet samsvarer i stor grad med EUs politikk i Den nordlige dimensjon, særlig innen bærekraftig utvikling og energi. Dette gir økt tyngde til Ministerrådets virksomhet.

Ministerrådet skal nå konsentrere sin innsats i Nærområdene til større, synligere og mer politisk relevante prosjekter. Det vil innebære en økt tematisk fokusering snarere enn på administrative sektorer. Aktuelle tema vil være den nordiske velferdsmodellen med blant annet helse og likestilling, bærekraftig utvikling angående særlig miljø og energi, barn og unge, kulturformidling, samt forbrukerpolitikk og matvaretrygghet.

I Ministerrådets arbeidsprogram for 2001 for Nordens Nærområder inngår ellers de samarbeidsprosjekter og øvrige aktiviteter som er planlagt gjennomført i 2001. Programmet inneholder også en fortegnelse over de planlagte tiltak som finansieres av ordinære budsjettmidler, utenom selve nærområdeprogrammet.

Arbeidsprogrammet for 2001 omfatter som tidligere tre hovedkategorier av aktiviteter: Informasjonskontorer og kontaktvirksomhet, stipendieordninger og samarbeidsprosjekter. Prosjektene inndeles i fire temaområder: Demokrati og velferdspolitikk, kulturformidling, bærekraftig ressursutnyttelse og markedsutvikling. Det er et mål her som for det nordiske samarbeidet for øvrig at likestilling mellom kjønnene skal integreres i alle relevante prosjekter i arbeidsprogrammet.

Budsjettet for nærområdeprogrammet for 2001 er på 70.2 millioner DKK. Dessuten planlegger sektorene å anvende ca. 65 millioner DKK til nærområdeaktiviteter utover nærområdebudsjettet. I tillegg kommer en del aktiviteter i regi av de nordiske institusjonene.

Det arktiske samarbeidet innen rammen av nærområdeprogrammet vokser i betydning, og koordineres i økende grad med aktivitetene i Arktisk Råd. Ministerrådet ble antatt som permanent observatør i Arktisk Råd i 2000, og de nordiske «Senior Arctic Officials» (delegatene til Arktisk Råd) brukes nå som sakkyndige ved behandling av arktiske spørsmål i Ministerrådet. I 2001 skal dessuten et nytt forslag for Ministerrådets arktiske samarbeid overleveres Nordisk Råd.

Det er av stor betydning at Ministerrådets innsats ikke bare koordineres med de nordiske lands bilaterale aktiviteter i Nærområdene, men også samordnes med de andre regionale rådene som er aktive i de nordlige områdene. I tillegg til Arktisk Råd må virksomheten til Barentsrådet og Østersjørådet ses i sammenheng med aktivitetene til Nordisk Ministerråd. Herunder kan nevnes at Utenriksdepartementet engasjerte den nordiske forskningsinstitusjonen Nordregio til å utrede mulighetene for en bedre koordinering av de regionale rådenes nærområdeaktiviteter. Nordregio avga sin rapport i oktober 2000, og Norge har på grunnlag av rapporten invitert representanter for formannskapet i de fire rådene til et uformelt møte i Oslo høsten 2001.

Det nordatlantiske samarbeidet er et samarbeid mellom Island, Færøyene, Grønland og Norge. Det overordnete mål er å drive regionalt samarbeid om næringsutvikling. Politikken for samarbeidet fastlegges av Nordisk Ministerråd gjennom Embetsmannskomitéen for regionalpolitikk (NERP).

Nordisk Atlantsamarbeid (NORA) består av inntil 12 medlemmer - tre valgt av Grønlands Landsstyre, tre av Færøyenes Landsstyre, tre av hhv. den islandske og den norske regjering. I tillegg har Nordisk Ministerråds sekretariat rett til å møte som observatør. Fra Norge deltar Samarbeidsrådet for Vest- og Sørlandet (SAVOS), Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag (LU) og Regionalpolitisk avdeling i Kommunal- og regionaldepartementet. Hovedsekretariatet er i Torshavn. Hovedoppgaven er å forsterke de regionale og næringspolitiske båndene i Vest-Norden ved formidling av erfaring og kunnskap gjennom konkrete samarbeidsprosjekter mellom minst to av landene. NORA kan gi forprosjektstøtte til delfinansiering av pilot- og utviklingsprosjekter innen prioriterte næringsområder, fortrinnsvis til private bedrifter, men også til offentllige institusjoner. Prioriterte områder er i dag havressurser og havmiljø, turisme, jordbruk, trafikk og kommunikasjon, samt handel og industri.

I den nordiske utdannings- og forskningssektoren gis det støtte til elevutveksling mellom Island, Grønland, Færøyene og det øvrige Norden. Midlene brukes hovedsaklig til å dekke de økte reiseutgiftene som følger med slik elevutveksling. Formålet er å øke den nordiske kultur- og språkforståelsen og kunnskapen om nordiske samfunnsforhold.

3.2 Arktisk Råd

Arktisk Råd er eneste regionale samarbeidsorgan som omfatter alle de åtte arktiske land, de fem nordiske, USA, Canada og Russland. Rådet har i tillegg «permanente deltakere» som representerer urbefolkningene i den arktiske regionen. Seks slike grupperinger er med, deriblant Samerådet som representerer samene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Ikke-arktiske land, mellomstatlige og ikke-statlige organisasjoner og parlamentarikerorganisasjoner kan delta som observatører. Nordisk Råd og Parlamentarikerkomitéen for Arktis er blant de organisasjoner som har fast observatørstatus. Nordisk Ministerråd deltok som ad hoc-observatør i et par år inntil det fikk fast observatørstatus på ministermøtet høsten 2000.

Initiativet til et miljøsamarbeid i Arktis ble tatt for ca. 10 år siden, etter den «kalde krigens» slutt. Dette ble snart formalisert i Den arktiske miljøvernstrategien (AEPS) som ble vedtatt i Rovaniemi i 1991. Da Arktisk Råd ble opprettet i 1996, ble AEPS inkludert i dette. Med etableringen av Arktisk Råd ble samarbeidet utvidet til også å omfatte «bærekraftig utvikling» som i prinsippet åpner for at de fleste områder av betydning for utviklingen av den arktiske regionen kan innbefattes, bortsett fra sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Arktisk Råds ministermøter holdes annethvert år. Utenom ministermøtene blir arbeidet i Arktisk Råd ledet av nasjonale koordinatorer på embetsnivå. På ministermøtet i Alaska i oktober 2000 tok Finland over formannskapet etter USA. Sekretariatet for Arktisk Råd følger formannskapslandet. Ministermøtet vedtar programmer og prosjekter som blir gjennomført i regi av Arktisk Råds arbeidsgrupper.

Under Arktisk Råd er det fem permanente arbeidsgrupper hvorav fire er videreført fra miljøsamarbeidet (AEPS). Den femte er arbeidsgruppen for bærekraftig utvikling. De fire opprinnelige arbeidsgruppene dekker disse programområdene:

• Overvåking av det arktiske miljø (AMAP)

• Bevaring av arktisk fauna og flora (CAFF)

• Beredskap mot akutt forurensning (EPPR)

• Beskyttelse av det marine miljø (PAME)

Sekretariatet for AMAP ligger i Oslo, mens sekretariatene for CAFF og PAME er lokalisert i Akureyri. EPPR har ikke noe fast sekretariat.

Ett av de viktigste resultatene av det arktiske miljøsamarbeidet, er statusrapporten om det arktiske miljø, som AMAP la fram i 1997. Denne rapporten har dannet grunnlaget for beslutningen om at det skulle utarbeides en handlingsplan mot forurensning av Arktis. Handlingsplanen ble vedtatt på siste ministermøte, og Norge leder ad hoc-styringskomitéen som er opprettet for å gjennomføre planen. Prioriterte innsatsområder er organiske miljøgifter, tungmetaller, radioaktivitet og reduksjonen i ozonlaget. En del aktiviteter er igangsatt som utslippsreduksjon og håndtering av PCB-avfall i Russland, og det arbeides aktivt for å finne finansiering til flere prosjekter.

I regi av arbeidsgruppen PAME er det utarbeidet en regional handlingsplan for beskyttelse av det arktiske marine miljø mot miljøpåvirkning fra landbaserte aktiviteter (RPA). Denne planen er basert på den globale planen med samme tittel (GPA). Som en oppfølging av den regionale planen har Russland utviklet sin egen nasjonale plan - Russian NPA-Arctic - som ble behandlet av Dumaen i mars 2001. Planen beskriver en rekke konkrete aktiviteter knyttet bl.a. til såkalte «hot-spots», og flere av disse aktivitetene mottar midler fra «Den Globale Miljøfasiliteten» (GEF).

CAFF, som er biodiversitetsprogrammet under Arktisk Råd, la fram sin omfattende rapport «Arctic Flora and Fauna - Status and Conservation» i forbindelse med 10-års- markeringen for miljøvernsamarbeidet i Finland i juni i år. Rapporten presenterer for første gang en helhetlig oversikt over arktiske økosystemer, habitater og arter, samt hvilke trusler og utfordringer vi står overfor i forvaltningen av disse. Med basis i rapporten skal det utarbeides og legges fram anbefalinger om prioriterte aktiviteter på ministermøtet i 2002. Med midler fra GEF har CAFF i samarbeid med FNs miljøprogram (UNEP) og russiske myndigheter igangsatt forarbeidene til et stort prosjekt (4-5 år) i russisk arktis som skal bidra til å sikre biologisk mangfold og redusere habitatfragmentering (oppsplitting av leveområder). Norge er tungt inne i dette prosjektet både med midler og ekspertise. Flere av de andre CAFF-landene deltar også betydelig. Handlingsplanen for opprettelse av et sirkumpolart nettverk av verneområder (CPAN - Circumpolar Protected Areas Network), overvåking av biologisk mangfold, og ikke minst samarbeidet med AMAP om et omfattende klimaprogram (ACIA - Arctic Climate Impact Assessment), er prioriterte innsatsområder for CAFF i inneværende planperiode. Norge er pådriver og/eller sentral aktør i alle disse aktivitetene.

Når det gjelder Arktisk Råds omfattende utredning (ACIA) om konsekvenser av klimaendringer for naturmiljøet i Arktis, som i neste omgang også skal ta for seg sosioøkonomiske konsekvenser, vil en fra norsk side engasjere seg sterkt i det videre arbeid med dette, både på ekspertplan og myndighetsplan.

Arktisk Råds program for bærekraftig utvikling ble vedtatt på ministermøtet i Canada i 1998. Prosjekter på følgende områder ble da godkjent: telemedisin, barn og ungdom, kystfiskerier samt fremme av økologisk og kulturell bærekraftig turisme. På ministermøtet i 2000 ble ytterligere fire prosjektforslag godkjent: En bred undersøkelse av leveforhold i Arktis, et overvåkingssystem for smittsomme sykdommer, et prosjekt om bærekraftig reindrift og ett om bærekraftig utvikling i skoggrenseområder. Reindriftsprosjektet er et norsk initiativ. Det går ut på å dokumentere og analysere de økonomiske, sosiale og kulturelle forholdene i reindriftsnæringen i Norge, Finland, Russland, Sverige og Alaska.

Rammedokumentet for bærekraftig utvikling ble vedtatt på ministermøtet i fjor. Dette rammedokumentet setter prioriteringer for det videre arbeidet med programmet.

Det er i norsk interesse å utdype og videreutvikle samarbeidet i Arktisk Råd for at det skal bli et substansielt og politisk relevant organ for sirkumpolart samarbeid. Arktisk Råd står overfor nye utfordringer og arbeidsoppgaver i årene fremover. Norge har derfor tatt til orde for at det foretas en utredning og vurdering av hensiktsmessigheten av den eksisterende arbeidsgruppestruktur i Arktisk Råd. På ministermøtet i 2000 ble det vedtatt å foreta en slik gjennomgang av organisasjonsstrukturen, og Finland har som formannskapsland tatt på seg å lede dette arbeidet. Siktemålet er å legge fram et forslag til ministermøtet i 2002.

En viktig dimensjon ved samarbeidet i Arktisk Råd er urbefolkningenes status som permanente deltakere. Deres deltakelse bidrar til en mer helhetlig forståelse av kompleksiteten i miljøproblemene og av samfunn i nord. Urfolk rammes ofte hardere og på en annen måte enn andre av en del miljøproblemer. Ett eksempel er opphopningen av miljøgifter i marine pattedyr som rammer urfolk mer enn andre fordi deres diett i så stor grad består av marine pattedyr. Arktisk Råds urbefolkningssekretariat, som ligger i København, bistår de permanente deltakerne i Arktisk Råd. Det er spesielt russiske urfolk som har behov for bistand til oversettelse og tolkning og annen tilrettelegging. Urbefolkningssekretariatet er også et koordineringsorgan for de permanente deltakerne. På UDs budsjett for 2000 ble det opprettet en egen underpost på kr 250.000 til støtte for urfolks deltakelse i Arktisk Råd. Den ble i 2001 økt til kr 400.000.

Det er behov for et nærmere samarbeid mellom Arktisk Råd og andre regionale samarbeidsfora som Barentsrådet og Nordisk Ministerråd. Ikke minst er dette viktig av koordineringshensyn.

EU-kommisjonen ble invitert til ministermøtet i fjor, og det er interesse både fra Arktisk Råds og EUs side til å utvikle et samarbeid. Fra norsk side er det viktig at det arktiske samarbeidet får en sentral plass i arbeidet med EUs Nordlige dimensjon (ND), og at Arktisk Råd kan bidra med å gi innhold til «Det arktiske vindu» i ND.

Arktisk Råd vil i fremtiden legge mer vekt på å koordinere sine synspunkter i internasjonale fora som behandler spørsmål som er viktige for arktiske forhold. Finland har som formannskapsland vært aktiv med å koordinere felles innspill fra Arktisk Råd til ulike internasjonale møter. Blant annet har Finland hatt «arktiske» innlegg i de globale forhandlingene om persistente organiske miljøgifter og på EUs toppmøte i Luxemburg om Den nordlige dimensjon. Det tas også sikte på et felles arktisk innspill til FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i 2002.

Norges interesser i nord ivaretas primært gjennom vår nasjonale politikk og i bilaterale kontakter. Gjennom Arktisk Råd har vi imidlertid mulighet til å supplere våre bilaterale kontakter med multilaterale drøftelser. Arktisk Råd er et relativt lite forum der de nordiske landene møter sine store naboer i øst og vest. Både Russlands og USAs politikk i de nordlige områder er av stor betydning for Norge. Gjennom aktiv deltakelse i Arktisk Råd har vi mulighet til å påvirke den fremtidige utviklingen i våre nordlige nærområder.

3.3 Barentssamarbeidet

Barentssamarbeidet ble opprettet på norsk initiativ i 1993. Det består av seks medlemsland (Norge, Sverige, Danmark, Island, Finland og Russland), EU-kommisjonen og en rekke observatører. Det har to nivåer: det mellomstatlige Barentsrådet, som møtes på utenriksministernivå én gang hvert år (hvert formannskap) og Regionrådet, der norske, svenske, finske og russiske fylkesmyndigheter i Barentsregionen møtes om lag fire ganger i året. Ulike fagministre har også møter innenfor rammen av Barentssamarbeidet.

I mars i år overtok Sverige formannskapet i Barentsrådet etter Russland. Norge, ved Nordland fylkeskommune, overtok ved årsskiftet ledelsen av Regionrådet for en toårs-periode. Norge ledet i perioden juni 1999 til august 2001 miljøsamarbeidet i Barentsregionen.

Barentssamarbeidet har fra første stund hatt to hovedmål. Det ene er å skape et stabiliserende samarbeidsmønster i forholdet mellom de nordiske land og Russland, og på den måten bidra til å knytte Russland til europeisk samarbeid. Dette har også gitt Barentssamarbeidet et sikkerhetspolitisk element. Det andre hovedmålet er å styrke den økonomiske og sosiale utvikling i Barentsregionen. Dette andre hovedmålet retter seg i praksis kun mot den russiske delen av Barentsregionen, dvs. Murmansk og Arkhangelsk fylker, Republikken Karelen og Nenets autonome område.

Det er liten tvil om at vi i 1993 og årene etter hadde urealistiske forhåpninger til det fremtidige økonomiske samarbeidet i Barentsregionen. Årsakene til den svake fremgangen på dette feltet er i første rekke Russlands vanskelige økonomiske situasjon, handelshindre av byråkratisk og annen art, og det forhold at infrastrukturen i de enkelte landene er bygget ut for kontakter nord-sør. Russlands økonomi er nå i bedring etter rubelkrakket høsten 1998, og det er en begynnende optimisme blant norske bedrifter som har engasjert seg i Barentsregionen.

Barentssamarbeidet har imidlertid vært vellykket på en rekke andre felter. Det har skapt et nært samarbeid mellom de berørte land for å løse viktige utfordringer. Det har ikke minst skapt et aktivt lokalt engasjement. Det folk-til-folk-samarbeid som er utviklet mellom Russland og de øvrige nordiske land i nord er uten tvil Barentssamarbeidets største suksess.

Barentsrådet (utenriksministrene) har i sitt arbeid lagt særlig vekt på næringsutvikling og samhandel, atomsikkerhet, miljøvern, inklusive bærekraftig jord- og skogbruk og kulturminnevern, energi, transport og infrastruktur, ungdom, utdanning og forskning, samt helse. På alle disse områdene er det etablert arbeidsgrupper med representanter for medlemsland og observatører.

Regionrådet (fylkene) har i sitt Barentsprogram for 2000-2003 definert næringsutvikling/infrastruktur, kompetanseutvikling/utdanning, miljø/helse, velferd/kultur og urfolkssamarbeid som prioriterte områder.

Under det norske formannskapet for Barentsrådet - miljø var følgende områder prioritert:

• reduksjon av forurensning fra industri

• institusjonsbygging

• vern av biologisk mangfold

• samarbeid om utvikling på Solovki

• radioaktiv forurensning

• utvikling av Lokal Agenda 21 i regionen

• integrasjon av miljøvern i sektorpolitikk

En har spesielt lagt vekt på å styrke samarbeidet mellom urbefolkninger og folk-til-folk-samarbeid generelt.

Miljøvernministrene i Barentsrådet hadde sitt femte møte i Kirkenes 20-22 august 2000 hvor en felleserklæring om videre samarbeid ble vedtatt. Sverige innehar nå ledelsen av arbeidet. I det videre vil en samarbeide om å videreføre de prioriterte områdene, bidra til å følge opp EUs handlingsplan for Den Nordlige Dimensjon og bidra til fortsatt utvikling av europeisk-russisk samarbeid.

Kultursamarbeid er en viktig dimensjon i Barentssamarbeidet, og har som målsetning å fremme den regionale kulturelle identiteten blant befolkningen i Nordvest-Russland og de nordlige områder av Norge, Sverige og Finland. Dette skjer gjennom et utstrakt samarbeid på alle kultursektorens områder, blant både profesjonelle og amatører. En arbeidsgruppe er i gang med å evaluere kultursamarbeidet, og en rapport vil bli lagt fram innen utgangen av året.

Barentsrådet vedtok på sitt møte i Bodø i mars 1999 å inkludere ungdomspolitikk som et av sine utviklingsområder. Med utgangspunkt i dette er det blitt etablert en ad hoc arbeidsgruppe med representanter fra de departementer i Finland, Russland, Sverige, Danmark, Island og Norge som har ansvaret for ungdomspolitiske spørsmål. Barne- og familiedepartementet representerer Norge i gruppen.

Under formannskapet til Finland i Barentsrådet ble det blant annet arrangert en større konferanse i Rovaniemi i september 1999. En av anbefalingene fra denne konferansen var at det i 2001 skulle avholdes en egen konferanse for statsrådene som har ansvaret for ungdomsspørsmål innen rammen av Barentsrådet. Barne- og familiedepartementet påtok seg å arrangere denne konferansen. Konferansen ble holdt i Tromsø i perioden 12. til 16. mai 2001. Den besto av tre parallelle konferanser, en Ministerkonferanse, en ungdomskonferanse og et seminar for unge politikere i regionen. Seminaret ble arrangert av Nordisk Råds sekretariat på Stortinget. Konferansen ble avsluttet med en felles paneldebatt for alle deltakerne på de tre konferansene. Ministerkonferansen vedtok en handlingsplan for det videre ungdomspolitiske samarbeidet i regionen.

Etter norsk initiativ etablerte Barentsrådet i mars 1999 et samarbeidsprogram for helse i regionen. Programmet, som omfatter perioden 1999-2002, har definert disse områdene som prioriterte:

• Bekjempe smittsomme sykdommer

• Støtte helsetjeneste for mor og barn

• Motvirke livsstils-relaterte helseproblem

• Forbedre helsetjenestene for urfolk

• Forbedre kvaliteten av helsetjenester generelt

Det er ikke opprettet noe felles styringsorgan for programmet. Det enkelte land (i praksis Norge, Sverige, Finland og Russland) eller internasjonal organisasjon finansierer og administrerer sine samarbeidsprosjekter. Det er likevel oppnevnt en referansegruppe, der berørte parter møtes for å utveksle informasjon og drøfte prioriteringer. Gruppen har norsk ledelse. Det er dessuten ved Barentssekretariatet i Kirkenes bygget opp en database som skal omfatte alle utenlands-finansierte helseprosjekt i den russiske del av Barentsregionen.

Fra Norge er det stilt til rådighet for helseprogrammet 5 mill. kroner i 1999 og 15 mill. kroner hvert av årene 2000 og 2001.

På grunnlag av et norsk initiativ vedtok Barentsrådet i 1999 også å etablere et utvekslingsprogram for høgre utdanning og forskning i Barents-regionen. Programmet tar primært sikte på å samordne allerede eksisterende og nye programmer gjennom informasjonsformidling om nasjonale og internasjonale programmer til aktuelle miljøer. Regional nettverksbygging innenfor høgre utdanning og forskning anses som en viktig faktor i arbeidet for å sikre sosial utvikling og stabilitet.

Barentssamarbeidet fungerer som en formell ramme for utredning, planlegging og styring/koordinering av et prosjektsamarbeid som i all hovedsak er bilateralt mellom de nordiske land på den ene siden og Russland på den andre siden. Ministermøtene fungerer som overordnet styringsorgan og har stor betydning når det gjelder å sette et saksfelt på dagsordenen og på den måten få styrt midler og prosjektarbeid i alle medlemsland i ønsket retning. Barentsrådets helseprogram er et eksempel på dette. Underliggende arbeidsgrupper har en viktig funksjon når det gjelder utredning, koordinering og praktiske tiltak på det mellomstatlige nivå. Samarbeid mellom tollmyndighetene i regionen og nasjonalt er et eksempel på det siste.

Det norske praktiske engasjementet i Nordvest-Russland er knyttet til Barentssamarbeidet på ulikt vis. Noe foregår i nær tilknytning til arbeidet i Barentsrådet og Regionrådet, mens annet arbeid i hovedsak foregår i bilateral regi, men slik at det støtter opp om de prioriteringer som fastlegges i de to rådene.

En betydelig del av det norske prosjektsamarbeidet foregår regionalt, med Barentssekretariatet i Kirkenes som koordinator, og med Regionrådets Barentsprogram som overordnet styringsdokument. Midlene til disse prosjektene kommer fra en årlig bevilgning fra samarbeidsprogrammet for Øst- og Sentral-Europa.

Barentssekretariatet i Kirkenes har bygget opp betydelig kompetanse på Nordvest-Russland og et omfattende kontaktnett, både i regionen og internasjonalt. For eksempel ble det i 1999 inngått en samarbeidsavtale mellom Barentssekretariatet, Utenriksdepartementet og den US-AID-finansierte bistandsorgansiasjonen Eurasia Foundation. Avtalen har bidratt til å trekke amerikanske bistandsmidler til Barentsregionen. Barentssekretariatet fungerer også som koordinator for programmer vedtatt av Barentsrådet (helseprogrammet og programmet for utveksling av studenter og forskere, begge vedtatt på utenriksministermøtet i Bodø i mars 1999). Sekretariatet har hatt sekretariatsfunksjon under utarbeidelsen av Barentsprogrammet 2000-2003. Sekretariatet eies i dag av de tre nordlige fylkeskommunene og mottar årlig driftsstøtte fra Kommunal- og regionaldepartementet.

Barentsrådet arbeider for økt kontakt med de øvrige regionale samarbeidsfora i regionen, som Arktisk Råd, Østersjøsamarbeidet og Nordisk Ministerråd. Begrunnelsen er i første rekke at disse fora arbeider med nært beslektede problemstillinger innenfor tunge samarbeidsfelter, som næringssamarbeid og energi. Norges utenriksminister har som et første skritt invitert formannskapene i de fire regionale organisasjonene til et uformelt møte i Norge. Samtidig legges det også stor vekt på disse rådenes bidrag til utviklingen av EUs nordlige dimensjon.

Norge har lagt store ressurser inn i Barentssamarbeidet, som er den av de regionale samarbeidsordninger i nord som er sterkest fokusert mot Nordvest-Russland, og som dermed har størst potensial for å kunne bidra til en ønsket utvikling i våre nærområder og til vårt samarbeid med denne delen av Russland. Fra norsk side vil en fortsatt legge vekt på en videreutvikling av Barentssamarbeidet, konkret ved at innsatsen i prosjektsamarbeidet økes, både på sentralt og regionalt nivå.

3.4 Østersjørådet

Østersjørådet var det første regionale samarbeidsforum som ble opprettet med både vestlige land og tidligere østblokkland etter jernteppets fall. Rådet ble stiftet i København i 1992 av Danmark, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Norge, Polen, Russland, Sverige og Tyskland, samt EU-kommisjonen. Island ble medlem i 1995. Observatører er Frankrike, Italia, Nederland, Storbritannia, Ukraina og USA. Norges engasjement i Østersjørådet er en viktig del av norsk nærområdepolitikk, hvor også det nordiske samarbeid, Barentsrådet og Arktisk Råd inngår. Hovedmålsetningen for norsk deltakelse i Østersjøsamarbeidet er å styrke europeisk sikkerhet ved fortsatt integrasjon av Russland i vestlige samarbeidsfora samt å utvikle og styrke forholdet til de nye demokratier i Baltikum. Østersjørådet kan dessuten bidra til å forbedre forbindelsene mellom Russland og nabostatene, både som et forum for politisk dialog og praktisk samarbeid.

Østersjørådet fokuserer sin virksomhet på områdene demokratiutvikling, økonomisk integrasjon og utvikling, utdanning, miljø- og energispørsmål, atomsikkerhet, helse og bekjempelse av organisert kriminalitet.

Østersjørådet består av utenriksministrene i medlemslandene og er et mellomstatlig samarbeid uten overnasjonal myndighet. Beslutningene tas ved konsensus. Iverksettelse forutsetter nasjonale beslutninger. Formannskapet veksler hvert år mellom landene. Norge hadde formannskapet i 1999/2000, etterfulgt av Tyskland. Russland har formannskapet i 2001-2002. Et teknisk sekretariat i Stockholm ivaretar kontinuiteten i samarbeidet. Det løpende arbeidet i Østersjørådet koordineres av Embetsmannskomitéen (CSO), som består av representanter fra medlemslandenes utenriksdepartementer. Under denne er det tre arbeidsgrupper:

• Arbeidsgruppen for støtte til demokratiske institusjoner (WGDI)

• Arbeidsgruppen for økonomisk samarbeid (WGEC)

• Arbeidsgruppen for atomsikkerhet og strålevern (WGNRS)

Statsministrene i Østersjøregionen har hittil møttes tre ganger. Toppmøtene er en egen prosess som utvikler seg parallelt med Østersjørådet, og til dels i samarbeid med dette. En praksis med møter hvert annet år synes å være etablert. Det forrige toppmøtet fant sted i Kolding i Danmark i april 2000 under norsk ledelse. Russland har meddelt at man vil invitere til nytt toppmøte i St. Petersburg våren 2002. Foruten å trekke opp politiske retningslinjer har statsministrene også tatt initiativ til praktisk samarbeid på en rekke felt, ved å nedsette innsatsgrupper med begrenset mandat, som for eksempel arbeider med bekjempelse av organisert kriminalitet og smittsomme sykdommer.

Den nordiske samarbeidsmodellen har på mange måter vært en inspirasjon for Østersjøsamarbeidet. Det er et mål at relasjonene mellom Østersjøstatene skal forløpe på samme måte, gjennom over tid å utvikle en like naturlig og uhindret måte å løse problemer på. Østersjørådet har ikke et eget budsjett for å sette kraft bak beslutningene. I den grad man har satt i gang konkrete fellesprosjekter, har enkeltland deltatt med frivillige bidrag. I noen tilfeller, spesielt innen energisamarbeidet, har man etablert et vellykket samarbeid med Nordisk Ministerråd.

Samarbeidet i Østersjøregionen involverer et stort antall statlige myndigheter så vel som fylker, kommuner, næringsliv og folk-til-folk kontakter. Østersjørådet er således et omfattende velfungerende nettverksforum. For å møte det økende behov for koordinering av samarbeidet, og for å unngå overlapping med allerede eksisterende regionalt samarbeid, vedtok man under norsk formannskap å gjøre selve Østersjørådet til hovedkoordinator for det mellomstatlige samarbeidet, etter mønster av den nordiske samarbeidsmodellen. For å utvikle samarbeidet på sub-regionalt nivå - mellom fylker, kommuner og byer - i Østersjøregionen, har Norge støttet et forslag om å opprette et eget regionalt fond, og har utarbeidet en avtaletekst for et slikt fond. Fondet planlegges etablert når medlemslandene i Østersjørådet har gitt tilsagn om minst EURO 3. mill i fondskapital.

Fire av Østersjørådets medlemsland har søkt om EU-medlemskap. Målet er at EU-utvidelsen skal bidra til økonomisk vekst i regionen og dermed redusere velstandskløften mellom de vestlige og de østlige landene. Utvidelsen vil ikke innebære at Østersjørådet mister sin betydning som regionalt samarbeidsforum. Tvert om vil det kunne bli viktigere fordi medlemslandene i rådet er i meget ulik grad integrert eller medvirkende i EUs virksomhet. Rådet har således potensiale for å kunne fylle en viktig rolle som samråds- og samarbeidsforum for land med ulike relasjoner med EU for spørsmål som står på unionens sakskart.

En eventuell EU-utvidelse som omfatter både Polen og Litauen vil sette den russiske regionen Kaliningrad i en spesielt vanskelig situasjon som en enklave i EU. Det er derfor viktig å dra Kaliningrad med i grenseregionalt samarbeid og å koordinere innsatsen der med andre engasjerte internasjonale aktører. EUs initiativ om en nordlig dimensjon forventes å ha en slik koordinerende effekt på samarbeidet i vårt nærområde. Den nordlige dimensjon gir mulighet til å fremme norske synspunkter på utviklingen i regionen både bilateralt og gjennom Barents- og Østersjørådet. Østersjørådet har under Tysklands formannskap lagt fram et dokument inneholdende regionale prioriterte samarbeidsprosjekter innenfor rammen av den nordlige dimensjon.

Aktivitetene i Østersjørådet spenner over et vidt saksfelt. Et viktig aspekt er å etablere et effektivt og bedre integrert regionalt energisystem. Gjennom et regionalt samarbeid er det utarbeidet et energiarbeidsprogram med en felles strategi for en bærekraftig energiforsyning, med gass, elektrisitet, klima og energiøkonomisering som sentrale områder. Nordisk Ministerråd har finansiert opprettelsen av et energisekretariat tilknyttet Østersjørådets sekretariat i Stockholm. En av hovedmålsetningene for Norges engasjement i Østersjørådet er å etablere forutsigbare og stabile rammebetingelser for næringslivet. Økt regional handel og investeringer samt større integrasjon mellom næringslivet i medlemslandene vil bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling. Handelsministrene vedtok en konkret handlingsplan i 2000 med konkrete mål og løsninger.

Et viktig bidrag til Østersjørådets hovedmålsetning om å bidra til stabilitet og demokratisk utvikling i regionen er EuroFaculty, Østersjørådets utdanningsprosjekt innen jus, økonomi og statsvitenskap. Da prosjektet er en akademisk suksess i de baltiske land, er det nylig opprettet et lignende konsept i Kaliningrad.

Østersjørådets kommissær for demokratisk utvikling er et viktig redskap i demokratiseringsprosessen i de østlige medlemsland. Kommissæren er uavhengig og rapporterer direkte til Rådet.

I 1996 nedsatte statsministrene en innsatsgruppe for å bekjempe organisert kriminalitet. Samarbeidet har vært meget vellykket. Mandatet ble på toppmøtet i Kolding forlenget til utgangen av 2004. Danmark leder arbeidet i gruppen. Etter norsk initiativ vedtok statsministrene også å etablere en innsatsgruppe for bekjempelse av smittsomme sykdommer. Gruppen har under norsk ledelse utarbeidet en handlingsplan for bekjempelse av spredning av HIV/AIDS og tuberkulose, kamp mot økt antibiotikaresistens, styrket primærhelsetjeneste og forbedret overvåking av sykdomsspredning som hovedinnsatsområder. Det er forventet at forslagene vil trekke betydelige ressurser inn i arbeidet med smittevern for regionen i de påfølgende år. Arbeidet vil koordineres i forhold til Nordisk Ministerråds, EUs og IMOs helseprosjekter.

Innen rammen av Østersjørådet pågår det også samarbeid innen sivil sikkerhet, atomsikkerhet og samarbeid for å hjelpe barn i risikogrupper. I regi av Nordisk Ministerråd er det igangsatt et utredningsprosjekt om behandling i tillegg til straff for dem som er straffedømt for seksuelle overgrep mot barn. I samarbeid mellom Norge og Sverige er det opprettet en internettside som er en felles informasjons- og kontaktbase for fagfolk som arbeider med barnespørsmål i Østersjølandene.

Alle de baltiske land har nå opprettet en likestillingsadministrasjon. Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning (NIKK) har vært aktive som medarrangør av flere store konferanser og ved etablering av nye sentre for kvinneforskning og forskningsnettverk.

Handlingsprogrammet for den regionale versjonen av Agenda 21 (Baltic21) fokuserer på integreringen av miljøhensyn i ulike sektorer. Viktigheten av å koordinere regionale initiativer understrekes for å sikre at hele det nordlige nærområde er dekket med en sammenhengende, samarbeidende, kvalifisert og effektiv miljøvernforvaltning.

Handlingsprogrammet for Baltic 21 fokuserer på aktiviteter innen jordbruk, energi, fiskeri, skog, industri, turisme, transport og arealplanlegging. Energisamarbeidet, som er integrert med Østersjøsamarbeidet, vurderes av Norge som særlig viktig. Norge ved Miljøverndepartementet og Jordforsk har påtatt seg ansvaret for å lede arbeidet med å utvikle modellområder for bærekraftig utvikling i regionen. Også på utdanningsområdet er det etablert et samarbeid innenfor rammen av Baltic 21, med utgangspunkt i et møte på ministernivå i Sverige i mars 2000. Møtet munnet ut i en erklæring («The Haga Declaration») der landene forplikter seg til å samarbeide om en Agenda 21 for utdanning i Østersjøområdet. I oppfølgingen av dette er det etablert særskilte arbeidsgrupper for skoleområdet, høgre utdanning og voksenopplæring.

Norge deltar som observatør i HELCOM, det utøvende organ for Helsingforskonvensjonen av 1992 om beskyttelse av det marine miljø i Østersjøen. Norge har bl.a. deltatt i møter på ministernivå i 1992 og 1998, og Statens forurensningstilsyn deltar jevnlig i møter på ekspertnivå. HELCOM er viktig også fordi Russland deltar som partner i et forpliktende samarbeid med de andre Østersjølandene og EU. Et annet forum er «Visions and Strategies around the Baltic Sea 2010» (VASAB 2010) som er et plansamarbeid mellom 11 land i Østersjøområdet. Norge la under sitt formannskapet i VASAB fra september 1999 til september 2000 særlig vekt på å utvikle dagens visjon, strategier og handlingsplan sett i forhold til utvidelsesprosessen i EU, Østersjørådet og andre fora for samarbeid i Østersjøområdet med bl.a. Barentsregionen.

For at Østersjørådet skal forbli en livskraftig struktur også i tiden fremover må tilliten fortsatt bygges opp mellom medlemslandene, ikke bare mellom regjeringer, men også på grasrotnivå. Dette kan bare oppnås gjennom en langsiktig innsats. Et bredt nettverk av samarbeidsordninger, samhandel og gjensidig avhengighet bidrar til fred og sikkerhetspolitisk stabilitet i nærområdene. Regjeringen vil arbeide for bedre koordinering mellom Østersjørådet, Nordisk Ministerråds nærområdeprogram og andre organisasjoner for å oppnå synergieffekter og for å oppnå flere konkrete resultater som betyr noe for menneskene i regionen.

For å følge opp rekommandasjonen fra Nordisk Råd om bekjempelse av seksuelt misbruk av barn er det gjennom et samarbeid mellom Embetsmannskomitéen for sosialsektoren og Embetsmannskomitéen for lovgivningssektoren igangsatt et utredningsprosjekt om behandling i tillegg til straff for dem som er straffedømt for seksuelle overgrep mot barn. I 1999 ble det gjennomført en ekspertkonferanse om temaet. I 2000 ble det utgitt en prosjektrapport med tittelen «Personer som begår seksuelle overgrep mot barn. Forståelse, behandling og straff» (Tema Nord 2000: 547) for å følge opp dette temaet.

Norge og Sverige har også engasjert seg i arbeidet med å etablere et IT-nettverk som redskap for å bekjempe kommersiell seksuell utnytting av barn samt medvirke til å bedre situasjonen for utsatte barn og unge i Østersjøregionen. IT-nettverket kalles «The House of Children at Risk». Hensikten er å etablere et effektivt verktøy i internasjonal kamp mot misbruk av barn og styrke hjelpeinnsatsen for utsatte barn og unge. I løpet av 2000 har Norge, i samarbeid med Sverige og Danmark, arbeidet med å utvikle IT-nettverket på faglig innhold og tekniske nettverksløsninger. Målet er at alle Østersjølandene skal ta dette IT-nettverket i bruk i det nasjonale og multilaterale arbeidet med utsatte barn og unge. I løpet av 2001 vil nettverket være operativt og hvert medlemsland vil ha en nasjonal koordinator som har ansvar for å legge inn og vedlikeholde det enkelte lands bidrag til dette IT-nettverket. Målsetningen er at hovedansvaret for videre drift av IT-nettverket skal lokaliseres til Østersjørådets sekretariat fra 2002.

Sverige arrangerte i 1998 en ministerkonferanse for å diskutere en handlingsplan for utvidet samarbeid på det ungdomspolitiske området innen rammen av Østersjørådet. Handlingsplanen er i første rekke fulgt opp av de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene i regionen. For å styrke dette samarbeidet ble det i 1999 med økonomisk bistand fra Sverige, Finland og Tyskland etablert et sekretariat i Kiel. Fra 2001 er også Norge og Litauen bidragsytere og deltar derfor i styringsgruppen for arbeidet. Tyske myndigheter arrangerte i juni 2000 i Lübeck en evaluerings- og oppfølgingskonferanse. Konferansen fokuserte blant annet på tema som informasjon, økonomiske støtteordninger, lederopplæring og den europeiske dimensjon. Litauen har invitert til den neste konferanse i 2002.