2 Den økonomiske krisen på Island
Fra 2003 til inngangen av 2008 opplevde Island en kraftig økonomisk oppgang, med en BNP-vekst på om lag 25 pst. gjennom perioden. Internasjonale finansmarkeder gav i disse årene god tilgang på lån uten å kreve høye risikopåslag, og islandske låntakere kunne hente inn betydelige beløp fra utlandet. De tre største islandske bankene brukte den lette kredittilgangen til å ekspandere i utlandet. Finanssektorens balanse økte fra 100 pst. av BNP i 2003 til om lag 900-1000 pst. av BNP i 2008. Bankekspansjonen bidro til at næringsliv og husholdninger hadde svært god kredittilgang. Kombinert med meget høy aktivitet i islandsk økonomi førte dette til et sterkt oppsving i konsum og boligpriser. Investeringene var også høye. Utenlandske eiere finansierte bygging av et nytt aluminiumsverk med byggestart i 2003, noe som var en svært stor investering sett i lys av størrelsen på islandsk økonomi.
Under oppgangskonjunkturen ble pengepolitikken på Island strammet inn for å motvirke en overoppheting av økonomien. Tiltakene var imidlertid ikke tilstrekkelige til at sentralbankens inflasjonsmål på 2,5 pst. årlig vekst i konsumprisindeksen ble nådd. I 2008 var inflasjonen på 18 pst. Offentlige finanser var solide fram til 2008 med betydelige overskudd på offentlige budsjetter. Den strukturelle budsjettbalansen var også klart positiv.
Banknæringens raske utenlandsekspansjon bidro til at brutto utenlandsgjeld ved inngangen til 2008 var kommet opp i rundt 550 pst. av BNP. Den sterke gjeldsoppbyggingen lot seg håndtere så lenge avkastningen på de lånefinansierte utenlandsinvesteringene var større enn innlånskostnadene. Risikoen var imidlertid høy, noe som ble illustrert da markedssituasjonen endret seg.
Siden høsten 2007 har det vært uro i internasjonale finansmarkeder, med betydelige bevegelser i rente- og aksjemarkeder over hele verden. Uroen ble utløst av problemer i det amerikanske markedet for boliglån med lav sikkerhet – såkalte subprime lån. Islandske banker hadde begrenset direkte eksponering i subprime lån, men ble berørt av den generelle økningen i risikoaversjon som førte til vanskeligere tilgang på lån i interbankmarkedet og høyere rentepåslag for risiko. Det la et press på likviditeten og inntjeningsmarginen i bankene. Situasjonen forverret seg gradvis gjennom 2008, og i slutten av september ble de islandske bankene helt avskåret fra kreditt i de internasjonale markedene.
Ved bankkriser vil myndighetene normalt gripe inn for å sikre likviditetstilførselen og hindre svikt i det finansielle systemet. Formålet vil være å forhindre en stans av samfunnsviktige oppgaver som gjennomføring av betalinger, formidling av sparing til investeringer i virksomheter og hos husholdninger, samt omfordeling av risiko mellom aktører. Ekspansjonen av finanssektoren på Island, med aktiva anslått til ni-ti ganger BNP, svekket de islandske myndighetenes finansielle evne til å fylle rollen som utlåner i siste instans for den islandske banksektoren. Det bidro til å gjøre de islandske bankene sårbare da de internasjonale rammebetingelsene endret seg, selv om Island hadde solide offentlige finanser.
I løpet av dagene 7.-9. oktober 2008 satte islandske myndigheter Landsbanki, Glitnir Bank og Kaupthing under administrasjon. Kollapsen i de tre største bankene, som utgjorde 80 pst. av banksektoren, førte til store problemer med betalingssystemet, særlig mot utlandet. Den islandske kronen falt kraftig i verdi, og som et krisetiltak suspenderte den islandske sentralbanken – Seðlabanki Islands – kronen fra vanlig handel. Seðlabanki tapte mye av sin egenkapital på grunn av fordringer på de tre største bankene, og valutareservene ble betydelig redusert. Island er avhengig av å importere basisvarer som mat og brensel, og denne importen vil stoppe opp dersom landet går tom for valuta. I situasjonen som oppsto, var det derfor en akutt oppgave å få betalingssystemet og valutamarkedet til igjen å fungere som normalt.
Blant de grep som ble tatt var å opprette tre nye banker som overtok innenlandske innskudd og utlån fra de tre fallerte bankene og som drev deres innenlandske virksomhet videre, og å innføre restriksjoner på kapitalbevegelser til og fra utlandet, jf. omtale i kapittel 3.
Husholdningene på Island står nå overfor en vanskelig økonomisk situasjon. Svekkelsen av valutakursen har gjort import dyrere og rammet dem som har gjeld i utenlandsk valuta. Lønningene forventes ikke å holde tritt med høy inflasjon, og for 2008-2010 er det anslått en reallønnsnedgang på 14 pst. Arbeidsledigheten vil stige gradvis og er forventet å nå et nivå på nærmere 10 pst. ved utgangen av 2009, noe som er et svært høyt nivå i islandsk sammenheng. Videre ventes boligpriser og andre formuespriser å synke, samtidig som tilgangen på kreditt trolig vil være svak. Privat konsum er anslått å falle med rundt 30 pst. i perioden 2008-2010. Også utsiktene for BNP-veksten er svært svake de nærmeste årene. IMF og nasjonale myndigheter anslår at Islands BNP vil gå ned med om lag 10 pst. i 2009, etterfulgt av nullvekst i 2010. Først for 2011 venter IMF positiv BNP-vekst igjen.