4 Protokollens enkelte bestemmelser
Til protokollens innledende bestemmelser bemerkes:
Fortale
Protokollpartene minner i fortalen om det endelige målet for FNs rammekonvensjon om klimaendring, konvensjonens bestemmelser og Berlin-mandatet.
Artikkel 1, Definisjoner
Antall definisjoner er begrenset til det som ble ansett som strengt nødvendig som tillegg til definisjonene under artikkel 1 i Klimakonvensjonen, herunder definisjoner av parter.
Til protokollens materielle bestemmelser bemerkes:
Artikkel 2, Virkemidler og tiltak
Artikkelen omtaler virkemidler og tiltak som skal bidra til å fremme bærekraftig utvikling ved oppfyllelse av forpliktelsene under artikkel 3. Partene skal i denne forbindelse iverksette og/eller videreutvikle virkemidler og tiltak i samsvar med nasjonale forhold. Artikkelen inneholder en liste med eksempler på slike virkemidler og tiltak. Partene forplikter seg også i denne forbindelse til å samarbeide om å forsterke effektiviteten av virkemidler og tiltak som innføres, blant annet ved å utveksle informasjon og erfaringer.
Partene skal videre søke å begrense og redusere utslipp av klimagasser fra internasjonal luftfart og sjøfart gjennom arbeid i Den internasjonale sivile luftfartsorganisasjonen (ICAO) og Den internasjonale skipsfartsorganisasjonen (IMO).
Partene skal bestrebe seg på å iverksette virkemidler og tiltak under denne artikkelen på en måte som minimaliserer uheldige virkninger av miljømessig og økonomisk art på andre parter, spesielt utviklingsland og i særdeleshet de som er identifisert i Klimakonvensjonens artikler 4.8 og 4.9.
Hvis Partsmøtet finner det hensiktsmessig, kan det også vurdere måter å utdype koordinering av virkemidler og tiltak på.
Artikkel 3, Kvantifiserte forpliktelser om begrensinger og reduksjoner i utslipp
Artikkelen inneholder detaljerte bestemmelser om kvantitative utslippsforpliktelser og refererer til protokollens vedlegg A (hvilke klimagasser og sektorer/kilder protokollen omfatter) og vedlegg B (utslippsforpliktelsene til hver av partene som omfattes av en slik forpliktelse).
Konvensjonens vedlegg I-parter skal, enkeltvis eller i fellesskap, sørge for at deres samlede menneskeskapte utslipp (målt i CO2-ekvivalenter) av klimagasser oppført i protokollens vedlegg A ikke overstiger de størrelser som er spesifisert i vedlegg B. Målet er å redusere vedlegg I-partenes samlede utslipp av klimagasser med minst 5 prosent i forhold til 1990-nivå i forpliktelsesperioden 2008-2012. Hver vedlegg I-part skal også innen år 2005 ha gjort påviselige fremskritt i å nå sine forpliktelser under protokollen.
Partene skal benytte netto endringer i utslipp og opptak av klimagasser etter 1990 for å nå utslippsforpliktelsene. Opptak er definert som «direkte menneskeskapte arealbruksendringer og skogbruksaktiviteter, begrenset til skogreising, nyplanting og avskoging». Netto endringer skal måles i form av «verifiserbare endringer i karbonbeholdningene innenfor hver forpliktelsesperiode». Det åpnes også for at Partsmøtet kan inkludere andre menneskeskapte aktiviteter utover disse, primært for senere forpliktelsesperioder.
Parter som er i ferd med å omstille seg til markedsøkonomi kan ha et annet referanseår enn 1990, og kan for øvrig gis en viss grad av fleksibilitet i gjennomføringen av sine forpliktelser under protokollen. Enhver vedlegg I-part kan også benytte 1995 som referanseår for beregning av utslippsforpliktelser for HFK, PFK og SF6.
Tildelt utslippsmengde for en vedlegg I-part i første forpliktelsesperiode, det vil si fra 2008-2012, framkommer av partens prosentssats i vedlegg B multiplisert med fem.
Artikkelen fastslår også at utslippsreduksjoner og andeler av tildelt utslippsmengde som en part erverver eller overfører i samsvar med bestemmelsene i artikkel 6 (felles gjennomføring), 12 (Den grønne utviklingsmekanismen) eller 17 (kvotehandel), kan legges til eller trekkes fra partens tildelte utslippsmengde. Vedlegg I-parter kan også be om å få overføre oppsparte utslippstillatelser (det vil si utslippsreduksjoner større enn forpliktelsene under protokollen) til fremtidige forpliktelsesperioder.
Vedlegg I-partene skal søke å iverksette sine utslippsforpliktelser på en måte som minimaliserer negative konsekvenser for utviklingsland, spesielt de som er nevnt i Klimakonvensjonens artikler 4.8 og 4.9. Det første Partsmøtet skal vurdere hvilke tiltak som er nødvendige for å minimalisere skadevirkninger av klimaendringer og/eller konsekvenser som mottiltak får for disse partene, herunder finansiering, forsikring og overføring av teknologi.
Forpliktelser for perioder etter 2008-2012 skal etableres som endringer i vedlegg B. Partsmøtet skal igangsette arbeidet med utarbeidelsen av slike forpliktelser minst syv år før utløpet av første forpliktelsesperiode (det vil si senest i 2005).
Artikkel 4, Felles oppfyllelse av forpliktelser
Artikkelen åpner for at vedlegg I-parter kan inngå en avtale om å oppfylle sine forpliktelser under artikkel 3 i fellesskap. Parter som har inngått en slik avtale skal kunne ansees å ha møtt disse forpliktelsene så fremt deres samlede utslipp av klimagasser ikke overskrider deres samlede tildelte utslippsmengde slik de framkommer i vedlegg B. En slik avtale skal spesifisere de respektive utslippsnivå som er tildelt hver enkelt avtalepart. Avtalens innhold skal meddeles Klimasekretariatet samtidig som de berørte partene deponerer sine ratifikasjonsinstrumenter. Klimasekretariatet skal informere andre parter om avtalens innhold, og avtalen skal gjelde for hele forpliktelsesperioden. Dersom partene i en slikt avtale ikke oppnår sine samlede mål for utslippsreduksjoner, skal hver enkelt part være ansvarlig for sitt eget utslippsnivå slik dette fremkommer av avtalen.
Artikkelen fastslår også at dersom parter opptrer i fellesskap innen rammen av en regional økonomisk integrasjonsorganisasjon (som for eksempel EU), skal eventuelle endringer i sammensetningen av organisasjonen ikke berøre eksisterende forpliktelser under protokollen.
Artikkel 5, Metodiske spørsmål
Artikkelen omfatter bestemmelser knyttet til metodikk. Vedlegg I-parter skal ha opprettet et nasjonalt system for beregning av utslipp og opptak av alle klimagasser senest ett år før den første forpliktelsesperioden (det vil si innen utløpet av 2006). Retningslinjer for slike nasjonale systemer skal fastsettes av det første Partsmøtet.
Metodikk for beregning av utslipp og opptak av klimagasser skal være godkjent av FNs klimapanel. Hvis slik metodikk ikke benyttes, skal egnede korreksjoner godkjennes av det første Partsmøtet. Globale oppvarmingspotensialer som anvendes til å beregne CO2-ekvivalenser skal likeledes være akseptert av FNs klimapanel. Partsmøtet skal for øvrig, på grunnlag av råd fra FNs klimapanel og konvensjonens underkomité for vitenskapelig og teknologisk rådgivning, jevnlig vurdere og eventuelt revidere globale oppvarmingspotensialer og metodikk for beregning av utslipp og opptak av klimagasser. Slike revisjoner skal kun gjelde for forpliktelsesperioder vedtatt etter at revisjonen fant sted.
Artikkel 6, Overføring og ervervelse av utslippsreduksjonsenheter (felles gjennomføring)
Artikkelen omtaler vedlegg I-parters mulighet for å overføre til eller erverve fra andre vedlegg I-parter «utslippsreduksjonsenheter» som er resultat av prosjekter rettet mot å redusere utslipp eller øke opptak av klimagasser, eller såkalt «felles gjennomføring».
Slik overføring eller ervervelse forutsetter at:
prosjektet er godkjent av de involverte partene,
prosjektet gir reduksjoner i utslipp eller økt opptak som kommer i tillegg til hva som ellers ville ha funnet sted,
parten ikke tilegner seg noen utslippsreduksjonsenheter dersom parten ikke etterlever sine forpliktelser under artikkel 5 og 7, som gjelder bruk av godkjent metodikk, beregning av utslipp og opptak av klimagasser, samt formidling av informasjon,
ervervelsen av utslippsreduksjonsenheter kommer i tillegg til innenlandske tiltak for å oppfylle utslippsforpliktelsene under artikkel 3.
Partsmøtet kan på sitt første møte, eller tidligst mulig etter dette, videreutvikle retningslinjer for gjennomføringen av denne artikkelen, herunder retningslinjer for verifikasjon og rapportering.
Vedlegg I-parter kan autorisere private og offentlige aktører til å delta i tiltak som fører til at det skapes, overføres eller erverves utslippsreduksjonsenheter i henhold til denne artikkelen.
Artikkel 7, Formidling av informasjon
Artikkelen fastslår at hver vedlegg I-part skal inkludere i sitt årlige regnskap over utslipp og opptak av klimagasser nødvendig tilleggsinformasjon for å sikre at utslippsforpliktelsene under artikkel 3 etterleves. Hver vedlegg I-part skal også ta med nødvendig tilleggsinformasjon i sin nasjonalrapport fremlagt i henhold til Klimakonvensjonens artikkel 12. Utslippsoversikter skal utarbeides årlig, mens nasjonalrapporter skal utarbeides i den frekvens Partsmøtet bestemmer. Det første Partsmøtet skal vedta, og periodisk gjennomgå, retningslinjer for utarbeidelse av informasjonen som kreves, og i tillegg fastsette nærmere bestemmelser for beregning av tildelt utslippsmengde.
Artikkel 8, Gjennomgang av informasjon
Artikkelen omtaler system for gjennomgang av informasjonen som partene rapporterer inn i henhold til artikkel 7. Gjennomgangen skal foretas av ekspertgrupper som koordineres av Klimasekretariatet og som er sammensatt av eksperter som er nominert av konvensjonspartene og av mellomstatlige organisasjoner. Ekspertgruppene skal utarbeide rapporter som vurderer gjennomføringen av forpliktelsene og identifiserer eventuelle potensielle problemer med oppfyllelsen av disse. Klimasekretariatet skal oversende slike rapporter til alle konvensjonsparter. Det første Partsmøtet skal vedta retningslinjer for ekspertgruppenes gjennomgang av gjennomføringen. Partsmøtet skal, med bistand fra Underkomiteen for vitenskapelig og teknologisk rådgivning og eventuelt Underkomiteen for gjennomføring, behandle informasjonen som er framlagt fra partene og rapportene fra ekspertgruppenes gjennomgang, og på bakgrunn av dette treffe beslutninger om enhver sak som angår gjennomføringen av protokollen.
Artikkel 9, Gjennomgang av protokollen
Artikkelen bestemmer hvordan gjennomgang av protokollen skal finne sted. Partsmøtet skal med jevne mellomrom gjennomgå protokollen på grunnlag av den best tilgjengelige vitenskapelige kunnskap og vurderinger om klimaendringer og konsekvenser av slike endringer, samt relevant teknisk, samfunnsmessig og økonomisk informasjon. Partsmøtet skal på grunnlag av slik gjennomgang iverksette hensiktsmessige tiltak. Den første gjennomgangen skal finne sted under det andre Partsmøtet, med senere gjennomganger med jevne mellomrom.
Artikkel 10, Fortsatt fremme gjennomføringen av eksisterende forpliktelser
Artikkel 10 beskriver aktiviteter alle parter i protokollen skal foreta seg med sikte på å fortsatt fremme gjennomføringen av Klimakonvensjonens artikkel 4.1. Denne som omhandler generelle forpliktelser som gjelder for alle parter til Klimakonvensjonen, inkludert utviklingsland.
Der det er relevant, og i den grad det er mulig, skal alle parter blant annet utforme programmer for å forbedre kvaliteten på lokale utslippsfaktorer, aktivitetsdata og/eller modeller som avspeiler sosio-økonomiske forhold med henblikk på utarbeidelse av nasjonale regnskaper over utslipp og opptak av klimagasser.
Videre skal alle parter skal utforme, gjennomføre, offentliggjøre og regelmessig oppdatere programmer som omfatter tiltak for å begrense klimaendringene og tiltak for å fremme tilpasning til klimaendringer. Slike programmer vil blant annet kunne omfatte energi, transport- og industrisektorene, samt jordbruk, skogbruk og avfallshåndtering.
Vedlegg I-parter skal fremlegge informasjon om tiltak i henhold til bestemmelsene i protokollen, herunder nasjonale programmer. Andre parter skal søke å inkludere i sine nasjonalrapporter eventuell informasjon om programmer som omfatter tiltak som parten mener kan bidra til å motvirke klimaendringer og skadevirkninger av slike endringer, herunder redusert vekst i utslipp og økt opptak av klimagasser, kapasitetsbygging og tilpasningstiltak.
Øvrige deler av artikkelen berører samarbeid mellom partene om blant annet overføring av miljøvennlig teknologi, vitenskapelig og teknisk forskning og overvåking, utdanning og opplæringsprogrammer. Opplysninger om programmer og aktiviteter iverksatt i henhold til denne artikkelen skal inkluderes i partenes nasjonale rapporter.
Artikkel 11, Finansieringsmekanisme
Artikkelen omhandler bestemmelser med hensyn til fremskaffelse av finansielle ressurser til utviklingslandsparter i forbindelse med deres gjennomføring av protokollens artikkel 10. Artikkelen slår fast at Klimakonvensjonens vedlegg II-parter (det vil si industriland utenom land med overgangsøkonomier), i tråd med forpliktelsene under konvensjonen, skal skaffe til veie nye og addisjonelle finansielle ressurser for å dekke de omforente fulle kostnader som utviklingslandsparter pådrar seg ved å fremskynde gjennomføringen av eksisterende forpliktelser under konvensjonen. Vedlegg II-parter skal også skaffe til veie de finansielle ressurser, herunder for overføring av teknologi, som utviklingslandsparter trenger for å dekke de omforente fulle tilleggskostnader ved gjennomføring av artikkel 10, og som er avtalt mellom en utviklingslandspart og konvensjonens finansieringsmekanisme i henhold til konvensjonens artikkel 11.
Under gjennomføringen av disse eksisterende forpliktelser skal det tas hensyn til behovet for et tilstrekkelig og forutsigbart tilsig av finansielle midler og betydningen av en passende byrdefordeling mellom vedlegg I-partene. Artikkelen tillater også at partene i gjennomføringen benytter seg av finansielle ressurser skaffet til veie gjennom bilaterale, regionale og andre multilaterale kanaler.
Artikkel 12, Den grønne utviklingsmekanismen
Artikkelen omhandler bestemmelser for «Den grønne utviklingsmekanismen» for prosjektsamarbeid mellom vedlegg I-parter og utviklingslandsparter. Formålet med Den grønne utviklingsmekanismen er å hjelpe parter som ikke er vedlegg I-parter (det vil si utviklingsland) til å oppnå en bærekraftig utvikling og bidra til Klimakonvensjonens endelige mål, samt å hjelpe vedlegg I-parter til å etterleve sine utslippsforpliktelser i henhold til artikkel 3.
Utviklingslandsparter vil under Den grønne utviklingsmekanismen dra nytte av prosjektaktiviteter som resulterer i sertifiserte utslippsreduksjoner, og vedlegg I-parter kan benytte seg av de sertifiserte utslippsreduksjonene til å bidra til etterlevelse av en del av deres utslippsforpliktelser, slik dette blir bestemt av Partsmøtet.
Den grønne utviklingsmekanismen er underlagt myndigheten til og veiledning fra Partsmøtet og skal overvåkes av et eget styre.
Utslippsreduksjoner fra hvert prosjekt skal sertifiseres av operasjonelle enheter utpekt av Partsmøtet. Slik sertifisering skal skje på grunnlag av:
frivillig deltakelse godkjent av hver enkelt part som er involvert,
reelle, målbare og langsiktige nyttevirkninger, og
utslippsreduksjoner som kommer i tillegg til hva som ville ha inntruffet uavhengig av prosjektaktiviteten.
Sertifiserte utslippsreduksjoner oppnådd fra 2000 kan benyttes til etterlevelse av utslippsforpliktelsene i første forpliktelsesperiode.
Det første partsmøtet skal utarbeide modaliteter og prosedyrer med sikte på å sikre åpenhet, effektivitet og ansvarlighet gjennom uavhengig granskning og verifikasjon av prosjektaktiviteter. Partsmøtet skal videre sikre at en andel av provenyet fra sertifiserte prosjektaktiviteter benyttes til å dekke administrative utgifter og å bidra til å hjelpe utviklingsland som er særlig sårbare overfor skadevirkninger av klimaendringer til å dekke tilpasningskostnader.
Deltakelse under Den grønne utviklingsmekanismen kan omfatte private og/eller offentlige enheter. Slik deltakelse skal underlegges de retningslinjer som styret for Den grønne utviklingsmekanismen måtte gi.
Artikkel 13, Partsmøtet
Artikkelen bestemmer at Partskonferansen for Klimakonvensjonen skal fungere som Partsmøte for protokollen, det vil si protokollens øverste organ. Konvensjonsparter som ikke er protokollparter kan delta som observatører på Partsmøtene, men beslutninger vil kun fattes av protokollparter. Partsmøtet skal utøve en rekke funksjoner som er spesifisert i artikkelens bestemmelser, blant annet gjennomgå gjennomføring av protokollen og treffe nødvendige beslutninger for å fremme effektiv gjennomføring, vurdere partenes gjennomføring og samlet virkning av tiltak iverksatt i henhold til protokollen. Partsmøtet skal gjennomgå partenes forpliktelser i henhold til protokollen, i lys av konvensjonens mål og utviklingen i vitenskapelig og teknologisk kunnskap. Partsmøtet skal videre fremme og tilrettelegge for utveksling av informasjon om og koordinering av tiltak vedtatt av partene, fremme og veilede utvikling og jevnlig justering av metodikk for gjennomføring av protokollen, og søke å skaffe til veie ytterligere finansielle ressurser i samsvar med artikkel 11.
Det første Partsmøtet skal innkalles i forbindelse med den første Partskonferansen etter at protokollen trer i kraft. Deretter vil det være årlige Partsmøter i tilknytning til Partskonferansens ordinære møter, med mindre annet bestemmes av Partsmøtet.
Artikkel 14, Sekretariat
Artikkelen omtaler sekretariatet for protokollen. Klimakonvensjonens sekretariat skal tjene som protokollens sekretariat. Konvensjonens bestemmelser om sekretariatets funksjoner og ordninger for sekretariatets drift skal anvendes tilsvarende for protokollen, så langt det passer. I tillegg skal sekretariatet utøve de oppgaver som det tildeles i henhold til protokollen.
Artikkel 15, Underkomiteer
Artikkelen omhandler bestemmelser om underkomiteer for protokollen. Det fastslås at Klimakonvensjonens to underkomiteer, Underkomiteen for vitenskapelig og teknologisk rådgivning og Underkomiteen for gjennomføring, også skal tjene som protokollens underkomiteer, og at Konvensjonens bestemmelser om underkomiteenes arbeidsmåter skal anvendes tilsvarende for protokollen, så langt det passer.
Konvensjonsparter som ikke er protokollparter kan delta som observatører på underkomiteenes møter, men ikke delta i beslutninger som angår protokollen.
Artikkel 16, Multilateral konsultativ prosess
Artikkelen bestemmer at Partsmøtet så snart som mulig skal vurdere om den multilaterale konsultative prosessen nevnt i artikkel 13 i Klimakonvensjonen også skal anvendes for å løse spørsmål om tolkningen av gjennomføringsbestemmelser under protokollen.
Artikkel 17, Kvotehandel
Artikkelen omhandler bestemmelser om handel med utslippskvoter mellom parter oppført i vedlegg B. Det fastslås at partene oppført i vedlegg B kan delta i handel med utslippskvoter for å oppfylle utslippsforpliktelsene i henhold til artikkel 3. Partskonferansen skal fastlegge relevante prinsipper, modaliteter, regler og retningslinjer, spesielt for verifikasjon, rapportering og ansvarlighet i forbindelse med handel med utslippskvoter. Slik handel skal komme i tillegg til innenlandske tiltak rettet mot oppfyllelse av utslippsforpliktelsene i henhold til artikkel 3.
Artikkel 18, Etterlevelse
Artikkelen bestemmer at det første Partsmøtet skal godkjenne hensiktsmessige og effektive prosedyrer og mekanismer for å fastslå og behandle tilfeller der bestemmelsene i protokollen ikke etterleves, inkludert utarbeidelse av en liste som indikerer konsekvenser, der det tas hensyn til årsak, type, omfang og hyppighet av manglende etterlevelse. Det fastslås også at enhver prosedyre og mekanisme etter denne artikkelen som medfører bindende konsekvenser skal vedtas gjennom en endring av protokollen.
Til protokollens avsluttende bestemmelser bemerkes:
Artikkel 19, Bileggelse av tvister
Artikkelen fastslår at bestemmelsene i Klimakonvensjonens artikkel 14 om bileggelse av tvister skal anvendes tilsvarende for protokollen, så langt det passer.
Artikkel 20, Endringer av protokollen
Artikkelen omhandler bestemmelser om endringer av protokollen. Endringer i protokollen skal vedtas av Partsmøtet på et ordinært møte. Teksten til enhver foreslått endring skal meddeles partene minst seks måneder før møtet der endringen foreslås vedtatt. Partene skal bestrebe seg på å oppnå enighet om foreslåtte endringer ved konsensus. Dersom konsensus ikke oppnås skal endringen vedtas etter avstemning med bruk av tre fjerdedel flertallsregel. Parter som aksepterer endringen skal deponere godkjenningsdokumenter hos depositaren. For disse partene trer endringen i kraft på den nittiende dagen etter at depositaren har mottatt godkjenningsdokumenter fra minst tre fjerdedeler av partene. For enhver annen part trer endringen i kraft på den nittiende dagen etter at parten har deponert sitt godkjenningsdokument for endringen hos depositaren.
Artikkel 21, Vedtakelse og endringer av vedlegg
Artikkelen omhandler bestemmelser om vedlegg til protokollen og endringer i disse. Artikkelen fastslår at vedlegg utgjør en integrert del av protokollen. Vedlegg som vedtas etter at protokollen har trådt i kraft skal begrenses til lister, formularer og annet materiale av beskrivende art som er av vitenskapelig, teknisk, prosedyremessig eller administrativ karakter.
Enhver part kan fremme forslag til vedlegg og forslag til endringer i vedlegg til protokollen. Nye vedlegg og endringer av vedleggene skal vedtas av Partsmøtet på et ordinært møte. Partene skal bestrebe seg på å oppnå enighet om foreslåtte endringer ved konsensus.
Dersom konsensus ikke oppnås, skal nye vedlegg eller en endring av vedlegg vedtas etter avstemning med bruk av tre fjerdedel flertallsregel. Endringen trer i kraft seks måneder etter vedtaket for alle parter, unntatt for de parter som innen samme periode skriftlig melder fra om at de ikke aksepterer vedlegget eller endringen i det. Dette forbeholdet kan senere trekkes tilbake. Dersom vedtakelsen av et vedlegg eller en endring i et vedlegg innebærer en endring av protokollen, skal dette vedlegget eller endring i det ikke tre i kraft før endringen av protokollen trer i kraft. Endringer i vedlegg A og B skal vedtas og tre i kraft i samsvar med prosedyren fastsatt i artikkel 20, forutsatt at enhver endring i vedlegg B (utslippsforpliktelsene) kun vedtas med skriftlig samtykke fra vedkommende part.
Artikkel 22, Stemmerett
Artikkel 22 omtaler stemmerett. Hver part skal ha én stemme. Som et unntak til dette vil regionale økonomiske integrasjonsorganisasjoner i saker som ligger innenfor deres kompetanseområde kunne utøve sin rett til å stemme med det antall stemmer som tilsvarer antallet medlemsstater som er parter til protokollen. Organisasjonen skal imidlertid ikke utøve sin stemmerett dersom noen av dens medlemsstater utøver sin rett og omvendt. EU er en slik regional økonomisk integrasjonsorganisasjon.
Artikkel 23, Depositar
Artikkelen bestemmer at FNs Generalsekretær skal være depositar for protokollen.
Artikkel 24, Undertegning og ratifikasjon, godtakelse, godkjenning eller tiltredelse
Artikkelen omhandler bestemmelser om undertegning og ratifikasjon, godtakelse, godkjenning eller tiltredelse. Det fastslås at protokollen skal være åpen for undertegning ved FNs hovedkvarter i New York fra 16. mars 1998 til 15. mars 1999. Protokollen er åpen for tiltredelse fra dagen etter siste dato for undertegning. Ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumenter skal deponeres hos depositaren.
Dersom en regional økonomisk integrasjonsorganisasjon blir part til protokollen, vil organisasjonen være bundet av alle forpliktelser etter protokollen, selv om en eller flere av organisasjonens medlemsstater ikke er part. Hvis medlemsstater til organisasjonen også er part i protokollen skal organisasjonen og dens medlemsstater avgjøre deres respektive ansvar for oppfyllelse av deres forpliktelser i henhold til protokollen. Det europeiske fellesskap har intensjon om å være part i protokollen i likhet med dens medlemsstater. Slike organisasjoner skal tilkjennegi rekkevidden av sin kompetanse i anliggender som styres av protokollen i sine ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumenter.
Artikkel 25, Ikrafttredelse
Artikkelen omhandler bestemmelser om ikrafttredelse av protokollen. Det fastslås at protokollen skal tre i kraft på den nittiende dagen etter at minst 55 parter til Klimakonvensjonen, herunder vedlegg I-parter som står for minst 55 prosent av totale CO2-utslipp blant vedlegg I-partene i 1990, har deponert sine ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumenter. Ethvert dokument som deponeres av en regional økonomisk integrasjonsorganisasjon skal ikke regnes i tillegg til de som er deponert av medlemsstatene i denne organisasjonen.
Artikkel 26, Forbehold
Artikkelen fastslår at det ikke kan tas noen forbehold mot protokollen.
Artikkel 27, Uttreden
Artikkelen omhandler bestemmelser om uttreden av protokollen. Det fastslås at enhver part kan tre ut av protokollen når som helst etter 3 år fra den dato protokollen trådte i kraft. Slik uttreden må skje ved skriftlig meddelelse fra parten, og trer i kraft ett år etter den dato meddelelsen er mottatt av depositaren eller på en etterfølgende dato spesifisert i meddelelsen. En part som har trådt ut av Klimakonvensjonen anses også for å ha trådt ut av protokollen.
Artikkel 28, Autentiske tekster
Artikkelen fastslår at originalen til protokollen skal deponeres hos FNs generalsekretær og at den arabiske, engelske, franske, kinesiske, russiske og spanske teksten alle har samme gyldighet.
Vedlegg A
Vedlegg A lister opp seks klimagasser som omfattes av protokollen: karbondioksid (CO2), metan (CH4), dinitrogenoksid (N20), og hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovel heksafluorid (SF6). Vedlegget lister videre opp kategorier av sektorer/kilder for utslipp av klimagassene, slik som energi, industriprosesser, løsemidler og annen produktbruk, landbruk og avfall.
Vedlegg B
Vedlegg B lister opp kvantitative forpliktelser om begrensning og reduksjon av utslipp angitt i prosent av utslippsnivåer i basisår eller basisperiode. Forpliktelsene varierer fra minus 8 prosent til pluss 10 prosent i forpliktelsesperioden 2008-2012 i forhold til basisåret eller basisperioden. For de fleste parter er 1990 basisår, men land med overgangsøkonomi kan i henhold til artikkel 3, 5. ledd ha et annet basisår eller basisperiode enn 1990. I henhold til artikkel 3, 8. ledd kan vedlegg I-parter også velge 1995 som basisår for utslipp av hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF6 ).
EU, Sveits og flere sentral- og østeuropeiske stater skal redusere utslippene med 8 prosent, USA skal redusere med 7 prosent, Canada, Japan, Ungarn og Polen med 6 prosent. Russland, Ukraina, og New Zealand skal stabilisere sine utslipp (0 prosent). Norge kan øke sine utslipp med 1 prosent, Australia med 8 prosent, og Island med 10 prosent.