3 Endrede forutsetninger

3.1 Strukturendring i husdyrbruket

I løpet av de femti årene som har gått siden nåværende lov ble utarbeidet har strukturen i husdyrholdet i Norge gjennomgått en radikal forandring. Antall bruk med produksjonsdyr er sterkt redusert, og den utviklingen fortsetter. Dyra har gjennomgående blitt mer verdifulle, og det har foregått en spesialisering i husdyrbruket. Det setter nye krav til at dyrehelsepersonell behersker forebyggende helsearbeid og til tilsynet med hold av dyr.

Om antall bruk og endringer i størrelsen sier St prp nr 75 (1998-99) s. 14 følgende: «På 1980-tallet og i begynnelsen av 1990-tallet var nedgangen i brukstallet i første rekke knyttet til de minste brukene. Antall bruk med over 100 dekar jord i drift økte fram til 1992. I perioden fra 1992 til 1997 var det en nedgang i antall bruk med mellom 100 og 200 dekar på om lag 1% pr år. Fra 1997 til 1998 økte antallet bruk med 100-200 dekar jord med om lag 4%. Antallet bruk over 200 dekar øker med i underkant av 3% årlig.»

Disse tallene omfatter ikke hester som holdes utenom jordbruket og sports- og kjæledyr.

Etter 1998 har det vært en reduksjon i melkeproduksjonen på grunn av redusert forbruk av melk og melkeprodukter og begrensning i eksporten.

3.2 Fiskeoppdrett

Fiskeoppdrettsnæringen har hatt en voldsom vekst i løpet av de siste tjue årene. Det er flere år siden at produksjonen av oppdrettsfisk langt oversteg den samlede kjøttproduksjonen i landbruket. Produksjonen i 1999 var på over 400 000 tonn. Veksten fortsetter, og havbruk i vid forstand vil bli et hovedsatsingsområde for Norge i framtida. Dette er en næring som baseres på landets komparative fortrinn. Forutsatt bærekraftig utnyttelse kan eksportinntektene allerede i løpet av de nærmeste tiårene mer enn kompensere for ventet reduksjon av dagens oljeinntekter. En av forutsetningene for en bærekraftig utnyttelse av ressursene er kontroll med sjukdoms- og miljøproblemene. Dette gir nye utfordringer til framtidas dyrehelsepersonell både i privat og offentlig virksomhet. En relativt ny gruppe fagpersoner i denne sammenheng er fiskehelsebiologene. Regjeringen foreslår at deres rettigheter og plikter reguleres i den nye loven om dyrehelsepersonell.

3.3 Sports- og kjæledyr

Hesten brukes nå stort sett til hobby, og hold av sports- og kjæledyr generelt har økt i takt med velstandsutviklingen for øvrig. Viljen og den økonomiske evnen til å ta vare på disse dyras helse er en helt annen enn for femti år siden. Dette har ført til at en stor del av veterinærene i dag helt eller delvis livnærer seg av spesialisert service overfor denne gruppen dyreeiere.

3.4 Tilgang på veterinærer

I 1950 var ca halvparten av landets veterinærer distriktsveterinærer. I dag er det fem ganger så mange veterinærer i landet, og andelen distriktsveterinærer av disse er redusert til ca 10%. Det er i dag rikelig tilgang på veterinær arbeidskraft og statens behov for å bruke distriktsveterinærene til klinisk virksomhet er totalt endret.

Det er i dag ca 2000 veterinærer i landet. Det har vært en sterk tilvekst til veterinærstanden i de siste årene, og tendensen ser ut til å holde seg. Veterinærstudiet er svært populært. Ved siden av det er utdannet ca 55 per år i de senere årene ved Norges veterinærhøgskole, og at det er kjøpt 15 studieplasser årlig i England og Sverige, har mange tatt veterinærutdanning i utlandet på eget initiativ. De fleste har studert i Tyskland, men for tiden tar ca 100 norske veterinærstudenter også sin utdanning i Ungarn.

Det er nå et felles arbeidsmarked innen EØS-området. Dette har ført til et visst tilsig av veterinærer fra andre land. Det er vanskelig å forutsi hvor stort omfang dette vil kunne få.

Det store antallet nye veterinærer har ført til at det aldri har vært så mange veterinærer i klinisk praksis som nå. I mange områder, som for noen år siden var en- eller tomannsbetjente, er det nå mange privatpraktiserende. Det har i samme periode vært en svak nedgang i antall distriktsveterinærer. På den annen side har antall veterinærer som arbeider med offentlig forvaltning i Statens dyrehelsetilsyn økt. Dette har dels skjedd ved at enkelte distriktsveterinærkontorer er bemannet med flere veterinærer, og dels har det vært en økning på fylkesveterinærkontorene og i sentralforvaltningen.

Statens dyrehelsetilsyn har utarbeidet en oversikt over vaktområder og betjening av disse som viser at det er 4-delt eller bedre vaktordning i ca halvparten av landets ca 190 vaktområder. I ca 50 er det 3-delt vakt, mens de resterende ca 45 områdene har to- eller udelt vakt.

Til tross for at antall veterinærer og fiskehelsebiologer på landsbasis er fordoblet i løpet av de siste 20 årene, kan det være problemer med å få forsvarlig bemanning og dermed dekket behovet for veterinære tjenester i flere områder. Dette er en effekt av strukturendringene som har ført til redusert praksismengde for veterinærene i mange områder, noe som svekker deres inntektsgrunnlag. Det har spesielt vært en reduksjon i gjøremål på de kliniske vaktene. Dette har hovedsakelig sammenheng med nedgang i dyretall, friskere dyr, men kanskje også dårligere økonomi i husdyrnæringen. Husdyrbrukerne nøler med å tilkalle veterinær på vakter og lar heller dyra stå til dagen etter. Veterinærene tar, som rimelig er, høyere betalt for sine tjenester utenom ordinær arbeidstid.

Dagens unge fagpersoner har strengere krav til ordnet arbeidstid enn praktiserende veterinærer hadde før. Det synes å være mer fristende med arbeidsfelt i samfunnet der det er bedre timebetaling og mer ordnet arbeidstid enn i husdyrbruket.

3.5 Faglig utvikling

3.5.1 Behandlingsmetoder

Det har vært en rivende faglig utvikling i veterinærmedisinen i takt med det som har skjedd innen humanmedisinen. Dagens veterinærer har et langt bedre utvalg av legemidler og metoder til behandling av produksjonsdyr enn det som var til rådighet like etter krigen. Allikevel har forandringene i behandlingsmetoder vært mindre i vanlig landpraksis enn for behandling av sports- og kjæledyr. Dette skyldes at økonomiske og til dels dyrevernmessige betraktninger er begrensende for valg av metoder ved behandling av produksjonsdyr.

Ved behandling av sports- og kjæledyr er det færre økonomiske begrensninger, og mange dyreklinikker har nå utstyr og behandlingsmuligheter av samme standard som dem man finner på humanklinikker. Det er til slutt et etisk spørsmål hvor man skal sette grensene for hvilke metoder man skal ta i bruk ved behandling av dyr. Det er behov for å stille krav til kompetanse og forsvarlig virksomhet for veterinærer og eventuelt andre yrkeskategorier som skal ta dyr i behandling etter nye, avanserte metoder. Slike krav bør fastsettes i, eller med hjemmel i, en profesjonslov som angir rettigheter og plikter til autorisert personell i samsvar med deres kompetanse.

Det er også et selvstendig mål at det brukes så lite legemidler som mulig ved produksjon av mat. Innen husdyrbruket og oppdrettsnæringen er derfor forebyggende tiltak viktig.

3.5.2 Alternative behandlingsmåter

Det er etterhvert flere kategorier personell enn veterinærer som har, eller ønsker å ha, oppgaver innen dyrehelsearbeid. Noen eksempler er fiskehelsebiologer, dyrepleiere, blodprøvetakere, kiropraktorer, vaksinatører og inseminører.

Med tilknytning til alternative metoder kan nevnes akupunktører, homøopater, soneterapeuter, urtemedisinere, healere og eventuelt andre, ikke faglærte personer. I et visst omfang bør deres virksomhet reguleres.

3.5.3 Legemiddelbruk

Da någjeldende veterinærlov ble utarbeidet, var det begrenset tilgang på legemidler med spesifikk effekt mot bestemte sjukdommer eller sjukdomsagens. Det var derfor naturlig at veterinærene skulle få bruke de tilgjengelige legemidlene de fant nødvendig for å behandle sjukdommer hos dyr. En var på det tidspunkt mindre opptatt av legemidlenes skadelige bivirkninger på pasienter, smittestoff eller miljø. Nå er det kommet en rekke nye, mer virksomme legemidler på markedet. Bedre effekt følges ofte av sterkere uønskede bivirkninger. Nye antibiotika, som har revolusjonert behandlingen av mange bakteriesjukdommer, har i mange tilfeller mistet sin effekt fordi mikrobene har utviklet resistens. Det er vist at slik resistens kan «smitte» fra mikrobe til mikrobe. På den måten kan harmløse mikrober som er blitt resistente, overføre sin resistens til farlige sjukdomsfremkallende mikrober. Det knytter seg således alvorlige betenkeligheter til ukritisk bruk av antibiotika. Det er derfor ønskelig å få inn en hjemmel i en ny lov for dyrehelsepersonell for å kunne regulere adgangen til å rekvirere legemidler, og for å kunne føre kontroll med bruken. Det kan være aktuelt å forby bruk av enkelte legemidler, eller grupper av legemidler, under visse forhold.

3.6 Statens behov

Endrede nasjonale og internasjonale rammebetingelser har ført til nye behov for tilsyn og myndighetsutøvelse. Dette er nærmere beskrevet i pkt 4.3 og 4.4. Distriktsveterinærene blir stadig mer opptatt med offentlige tilsynsoppgaver som setter krav til spesiell kompetanse innen offentlig forvaltning. Departementet mener at et forvaltningsorgan som Statens dyrehelsetilsyn med sitt ytre apparat bør unngå å blande offentlig tilsyn og myndighetsutøvelse med private gjøremål av habilitetshensyn.

Allerede i dag har de offentlige oppgavene i mange distrikter fått så stort omfang at distriktsveterinæren har en 100% forvalterstilling i 61 av landets 197 veterinærdistrikter. Behandling av sjuke dyr er i disse områdene i sin helhet overlatt til private veterinærer. Det er ikke lenger naturlig at brukernes krav til spesialkompetanse i klinisk arbeid og i veiledningsspørsmål skal dekkes av tjenestemenn i staten.