6 Ledningseierens plikt til å dokumentere egne ledningsanlegg (§ 4)

6.1 Generelt om stedfesting og dokumentasjon

Ledningseieren skal stedfeste og dokumentere egne ledningsanlegg. Plikten gjelder også eiere av ledninger i veg- og jernbanegrunn som nevnt i § 3 andre og tredje ledd, se punkt 5.2 om veg- og jernbanegrunn.

Kravet gjelder når ledningseieren anlegger et nytt ledningsanlegg eller endrer et eksisterende anlegg. Kravet gjelder også i forbindelse med arbeider som «avdekker», dvs. blottlegger et eksisterende ledningsanlegg så langt ledningene ikke tidligere er dokumentert i henhold til gjeldende krav.

Ledningseieren skal sørge for at nye og endrede ledningsanlegg blir stedfestet og dokumentert slik at anlegget kan stedfestes (lokaliseres) på en effektiv og sikker måte, jf. plan- og bygningsloven § 2-3 første ledd. Kravene anses oppfylt når dokumentasjonen følger standard for «Stedfesting av ledninger og andre anlegg i grunnen, sjø og vassdrag» utgitt av Kartverket, se nærmere omtale i eget punkt under. I prinsippet kan også likeverdig internasjonalt akseptert standard følges, men noen slik finnes ikke i dag.

Ved felles framføring av mange enkeltledninger, for eksempel i form av kabelbunter, er det tilstrekkelig å dokumentere fellesføringen – ikke hver enkelt ledning.

Forskriften setter minimumskrav til stedfesting og dokumentasjon. Ledningseieren vil vanligvis operere med en lang rekke mer detaljerte og strengere krav til dokumentasjonen av egne ledninger basert på interne behov og de bransjestandardene som gjelder for det aktuelle ledningsnettet.

6.2 Stikkledninger

Definisjonen § 2 bokstav e definerer stikkledning som ledning som forbinder sluttbrukeren med det allmennyttige ledningsnettet. Stikkledningen er den delen av ledningsanlegget som går fra et forgreningspunkt på det allmennyttige ledningsnettet til sluttbruker. Stikkledningen kan betjene en eller flere bygninger, og det kan være flere sluttbrukere (abonnenter) knyttet til samme stikkledning.

Hvorvidt en forgrening er å betrakte som en videreføring av det allmennyttige ledningsnettet eller som stikkledning, må vurderes konkret ut fra omstendighetene. Hvem som eier eller har ansvaret for ledningen, er uten betydning for om det regnes som en stikkelending eller ikke.

Det følger av forskriften § 5 første ledd at den som har ansvaret for at det allmennyttige ledningsnettet fungerer og er i drift (ledningseieren), også har ansvaret for å ta vare på og utlevere geografiske opplysninger om alle stikkledninger tilkoplet ledningsnettet. Dette gjelder uavhengig av om ledningseieren selv har ansvaret for at stikkledningen fungerer og er i drift, eller om sluttbrukeren eller noen andre har dette ansvaret. Ledningseieren er i begge tilfeller forpliktet til å sørge for at nye stikkledninger blir stedfestet, dokumentert og arkivert i sitt nettinformasjonssystem.

For at ledningseieren skal kunne sikre seg nødvendige opplysninger også om alle stikkledninger, slik at disse kan legges inn i ledningseierens ledningsinformasjonssystem uavhengig av hvem som har ansvaret for stikkledningen, gir § 4 tredje ledd ledningseieren rett til å kreve dokumentasjon fra eier av stikkledningen. For å tvinge gjennom slik utlevering, kan ledningseieren om nødvendig nekte tilkobling til det allmennyttige ledningsnettet inntil opplysningene er fremskaffet.

Bestemmelsen § 4 tredje ledd gjelder etter sin ordlyd tilfeller der sluttbrukeren (huseieren) selv eier stikkledningen, slik situasjonen vanligvis er for vann- og avløpsanlegg. I noen tilfeller vil eieren av det allmennyttige ledningsanlegget (ledningseieren) ha ansvaret for deler av stikkledningen, for eksempel selve tilkoplingen til ledningsnettet og et stykke ut fra ledningsnettet. Bestemmelsen gjelder da den delen av stikkledningen som huseieren har ansvaret for. For andre typer ledningsnett vil ledningseieren normalt også eie stikkledningen, og dermed selv ha ansvar for stedfesting og dokumentasjon i kraft av bestemmelsen i § 4 første ledd. Det er ikke til hinder for at ledningseieren og huseieren gjør avtale om at huseieren graver ned stikkledningen og sørger for stedfesting og dokumentasjon. Kravene til stedfesting og dokumentasjon av stikkledninger er noe enklere enn for ledningsnettet ellers, se punkt 6.3. Kravene er uavhengig av om eieren av det allmennyttige ledningsanlegget eller huseieren har ansvaret for stikkledningen.

I de tilfellene stikkledningen tilhører sluttbrukeren eller en annen ekstern eier, har eieren av det allmennyttige ledningsanlegget (ledningseieren) verken plikt til å vurdere behovet for påvisning eller bistå med dette, jf. § 5 tredje ledd andre punktum.

6.3 Nærmere om standardens krav til stedfesting og dokumentasjon

6.3.1 Innledning

Standarden for stedfesting av ledninger og andre anlegg i grunnen, sjø og vassdrag er tilgengelig på Kartverkets nettsider.

Standarden skal sørge for at samfunnets behov for informasjon om beliggenheten av ledninger og andre anlegg i grunnen, blir ivaretatt. Den skal sikre at det registreres tilstrekkelig informasjon for fremtidig kostnadseffektiv planlegging av nye anlegg, påvisning/gjenfinning av eksisterende anlegg, samt å unngå skader.

For å nå dette målet fastsetter standarden hva som skal registreres for at anleggets utstrekning i grunnriss (x- og y-koordinater) og høyde2 (z-koordinat) blir tilfredsstillende dokumentert, og kan leveres utbygger ved behov. Standarden beskriver hvordan dokumentasjonsarbeidet skal gjøres, og hvilke nøyaktighetskrav som stilles til stedfestingen.

De ulike fagområdene som berøres, vil i mange tilfeller ha behov for å registrere mer detaljert informasjon enn det som kreves i henhold til denne standarden. Dette må i så fall løses med utarbeidelse av fagspesifikke utvidelser som stiller ytterligere krav til dokumentasjonsarbeidet.

Standarden angir minimumskrav for dokumentasjon av de ledninger, trekkerør og stikkledninger som omfattes av forskriften. Den enkelte anleggseier kan på eget initiativ bestemme at de vil stille strengere krav til stedfesting og dokumentasjon enn hva standarden krever.

Standardens kapitler 16 inneholder informasjon om standardens omfang og gyldighetsområde, litt om bakgrunnen for standarden, begrepsavklaringer og generelle krav til alle typer anlegg i grunnen, i sjø og i vassdrag. Spesifikke krav for de enkelte anleggstypene følger i egne kapitler.

Regler som skal følges for at forskriftens krav til stedfesting og dokumentasjon blir tilfredsstilt, finnes primært i kapittel 7 og 10 i standarden. Men merk at kapittel 7 inneholder noe veiledningsstoff, samt at forskriften ikke stiller krav til stedfesting av ledninger med ukjent eier (jf. deler av kapitlene 7.6.5, 7.6.6 og 7.6.7)

Ledningsanleggets geografiske beliggenhet vil avgjøre hvilke nøyaktighetskrav som stilles til stedfesting av ledninger. Norge er inndelt i fire områdetyper – to til lands og to til vanns / sjøs. De ulike områdetypene er beskrevet i standardens kapitel 6.3.

Standarden stiller ingen spesifikke krav til utstyr og de målemetoder som benyttes. Den enkelte ledningseieren står fritt til å velge dette. For stedfesting av allmennyttige ledningsnett er det naturlig å benytte profesjonelt landmålingsutstyr, mens for stedfesting av stikkledninger kan enklere metoder benyttes. For stikkledninger tilknyttet allmennyttig ledningsnett, vil en skisse med utmål3 sammen med grøftedybde og høyder fra nasjonal høydemodell, være tilstrekkelig grunnlag for å produsere digitale stedfestingsdata. Se denne veiledningens punkt 12 for et eksempel på en slik skisse og produksjon av digitale stedfestingsdata.

Uansett stedfestingsmetode skal nøyaktigheten på stedfestingen og beslaglagt volum tilfredsstille kravene i standarden. Standarden ble utarbeidet forut for ledningsregistreringsforskriften og omfatter dermed enkelte forhold knyttet til stedfesting av ledninger og andre anlegg i grunnen, i sjø og i vassdrag som ikke er omfattet av forskriften.

Merk at det i standarden er benyttet et par andre begrep enn i forskriften. Disse skal forstås slik:

• Standardens «offentlig ledningsnett» tilsvarer forskriftens ledningsanlegg med unntak for den delen av ledningsanlegget som etter forskriften og standarden regnes som stikkledning
• Standardens «private fellesledninger» er etter forskriften å regne som et eget ledningsanlegg dersom det betjener tjue eller flere sluttbrukere. Dersom det private anlegget betjener færre brukere regnes det etter forskriften som stikkledninger til det allmennyttige ledningsnettet
• Standardens «stikkledninger» tilsvarer forskriftens stikkledning

Standardens krav i kapittel 89 om stedfesting i forbindelse med påvisning, og stedfesting av tunneler og andre anlegg er ikke omfattet av forskriften.

Forskriftens krav om ansvarsforhold, utlevering og tidsfrister overstyrer tilsvarende forhold omtalt i standardens kapittel 1417.

Standardens kapittel 18 består av fire vedlegg som inneholder utfyllende informasjon om bakgrunnen for standarden, eksempler på inndeling av områdetyper, om beregning av nøyaktigheter og mal for landmålingsrapporter.

6.3.2 Krav til stedfesting (Standardens kapitel 7)

Standardens kapittel 7 inneholder spesifikke krav til stedfesting av ledningsanlegg. Med mindre annet er eksplisitt angitt, krever forskriften at disse kravene tilfredsstilles. Merk at forskriften kun stiller krav til stedfesting av egne ledningsanlegg jf. forskriftens § 4, i tillegg til tilbakerapporteringsplikten, jf. forskriftens § 6. Forskriften stiller ikke krav til stedfesting av ukjente ledninger som flyttes, og lokale ledningsnett med færre enn 20 sluttbrukere (jf. kap. 7.6.7)

Stedfestet informasjon skal sammen med tilhørende egenskaper og bilder, lagres og forvaltes på en slik måte at de kan utleveres i henhold til godkjente produktspesifikasjoner4.

Stedfestingen skal skje slik at ledningenes beliggenhet og sammenheng kan dokumenteres med tilfredsstillende nøyaktighet. Det er ikke krav om at eventuelle fareområder omkring ledninger skal stedfestes. Beliggenheten dokumenteres med utgangspunkt i stedfesting av

• senterlinje i horisontalplanet med z-koordinat og målt dimensjon (bredde/høyde, ev. diameter) på langsgående ledningstraseer, eller
• senterpunkt og diameter i grunnriss samt målt høyde på stående sylindriske koplingsobjekt (f.eks. vanlige kummer eller runde tanker), eller
• utvalgte punkt på ytre avgrensning samt målt høyde, - på andre koplingsobjekt (f.eks. rektangulære kummer, tanker, trekke-/skjøtekummer og andre ikke-sylindriske koplingsobjekter)

Valg av målepunkt og stedfestingsmetode skal være slik at stedfestingen av ledningene tilfredsstiller fastsatte nøyaktighetskrav i grunnriss og høyde. Disse kravene er gitt som maksimalt tillatt avvik, - avhengig av områdetype, og er vist i tabell 3 i standardens kapitel 7.1.1. Merk at nøyaktighetskrav for områdetype 2 også gjelder for stikkledninger i områdetype 1 (jf. kapitel 7.6.2 andre avsnitt).

Hovedregelen er at all stedfesting skal skje på åpen grøft eller byggegrop. For enkelte situasjoner og gravemetoder kan det være utfordringer med stedfesting av x-, y- og z-koordinater direkte på ledningene, før grøft eller byggegrop blir fylt igjen. I slike situasjoner kan bestemmelse av koordinatverdiene skje ved indirekte metoder, basert på registrering av grunnlagsdata mens grøft eller byggegrop er åpen. Slike grunnlagsdata kan for eksempel være overlappende bilder og merkede «passpunkt» for senere stedfesting ved hjelp av punktsky. For smale ledningstraseer kan fysisk merking av parallell til ledningstrase være et alternativ. De fysiske merkene må da være tilknyttet avstand til senter ledninger og høydeforskjell fra merke til ledningene i tillegg til informasjon om traseens høyde og bredde. Disse måleverdiene må være registrert før grøft eller byggegrop fylles igjen.

Regler for stedfesting av anlegg etablert ved hjelp av boring, microtrenching, «no-dig» og andre tilsvarende metoder er nærmere omtalt i kapitel 7.6.3. Ledninger som pløyes ned lar seg også vanskelig stedfeste på åpen grøft. Nøyaktighetskravene skal uansett tilfredsstilles når dette er mulig. Dersom ledningen(e) kan søkes opp (påvises ved hjelp av magnetisk felt), kan stedfestingen uansett skje på lukket grøft når

• ledningstraseens bredde og høyde er mindre enn 20 cm og ligger i områdetype 2, eller
• stikkledning ligger på egen tomt, og er knyttet til et allmennyttig ledningsnett.

6.3.3 Bildedokumentasjon (Standardens kapitel 10)

Forarbeidene til plan- og bygningslovens § 2-3 legger til grunn at bl.a. utseende og ytre materialer skal dokumenteres. Bilder er en effektiv måte å dokumentere ledningenes utseende på, samtidig som et bilde viser forholdet til evt. andre ledninger i samme grøft.

Standarden stiller krav om bildedokumentasjon før igjenfylling av grøft eller byggegrop. Det er unntak for ledninger i smale langsgående grøfter (hvor ledningstraseens bredde er mindre enn 20 cm) i områdetype 2. Ut over dette skal hele ledningsnettet fotograferes så langt det lar seg gjøre. Det er spesielt viktig å fotografere de kritiske delene av ledningsnettet. Bilder vil også kunne dokumentere at andre ledninger i samme grøft ikke er flyttet.

Det stilles ikke spesielle nøyaktighetskrav til bildedokumentasjon utover at den skal være georeferert og ha en angitt fotoretning. En moderne mobiltelefon vil følgelig kunne benyttes.

6.3.4 Krav til kartkoordinater (Standardens kapitel 11)

Ved utveksling av stedfestingsdata skal ett av de angitte referansesystemene i standardens kapittel 11 benyttes. Dette gjelder for data som utleveres i henhold til nevnte produktspesifikasjoner. Ledningseieren kan velge å stedfeste og dokumentere ledningsanlegget i andre referansesystemer, men dataene skal alltid kunne transformeres «tapsfritt» til et av de nevnte nasjonale referansesystemene.

6.3.5 Kontroll og dokumentasjon av stedfestingsnøyaktigheten (Standardens kapitel 12–13)

Forskriften stiller ikke krav om utlevering av landsmålingsrapport og øvrig kvalitetssikringsdokumentasjon.

Ledningseieren må for egen del påse at stedfestingsdataene er innenfor standardens krav til stedfestingsnøyaktighet, dvs. at ingen deler av ledningenes beliggenhet faller utenfor maksimalt tillatt avvik. For å påse at nøyaktighetskravene er oppfylt, må det gjennomføres kontroll av stedfestingsnøyaktighet. Det er også behov for å kunne dokumentere hvordan stedfestingen har blitt gjennomført.