Revidert fornybardirektiv

Status

EU vedtok den 18. oktober 2023 et revidert fornybardirektiv for å fremme bruken av fornybar energi. Dette EØS-notatet fokuserer på endringene i 2023-direktivet sammenliknet med bestemmelsene i forrige versjon fra 2018.

Fornybardirektivet fra 2018 ble innlemmet i EØS-avtalen i juli 2025. Les mer på EFTAs nettsider: EEA Joint Committee incorporates important energy files | European Free Trade Association

EØS-notat om 2018-versjonen av fornybardirektivet kan du lese her (lenke).

Den reviderte versjonen fra 2023 er foreløpig ikke innlemmet i EØS-avtalen.

Energidepartementet har publisert spørsmål og svar om fornybardirektivet fra 2018 (lenke) og fornybardirektivet fra 2023 (lenke).

Beskrivelse

Fornybardirektivet fra 2023 øker EUs fornybarmål fra 32% til 42,5% (med en politisk målsetning om å nå 45%) innen 2030. Bakgrunnen for revisjonen er EUs målsetning om reduksjon av klimagassutslipp med 55 prosent frem mot 2030, og økt forsyningssikkerhet med mer energiproduksjon i Europa.

Opprinnelig ble revidert fornybardirektiv lagt fram som del av «klar for 55»-pakken fra Kommisjonen i 2021. Fornybarmålet ble da satt til 40%. Etter Russlands invasjon av Ukraina ble ambisjonsnivået økt til en fornybarandel på 42,5 %, og Kommisjonen foreslo nye tiltak for raskere konsesjonsbehandling. Disse forslagene var en del av REPowerEU-pakken, som Kommisjonen la fram i 2022 – og ble en del av det endelige fornybardirektivet vedtatt i 2023.

Sammendrag av innhold i det reviderte fornybardirektiv.

Det reviderte direktivet utvider og videreutvikler virkemidlene i direktivet fra 2018, og introduserer enkelte nye artikler og virkemidler.

Direktivet endrer, eller legger til, fornybarmål og andre målsettinger på en rekke områder:

• EUs overordnede fornybarmål i brutto sluttbruk av energi økes til minst 42,5 prosent innen 2030 og er bindende på unionsnivå (endrer artikkel 3).
• Medlemslandene fastsetter nasjonale målsettinger i nasjonale energi- og klimaplaner som bidrar til at EU når det samlede fornybarmålet for 2030 (artikkel 3).
• Direktivet fastsetter også mål for sektorene som er krevende å avkarbonisere, som varme og kjøling i bygg, industri og transport.
• Det legges til rette for å øke produksjonen av fornybar elektrisitet, avansert biodrivstoff, samt fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse ("renewable fuels of non-biological origin" - RFNBO), som fornybart hydrogen, ammoniakk og syntetisk drivstoff.
• Medlemslandene skal tilstrebe å nå et fornybarmål på minst 49 prosent i bygninger på EU-nivå og utarbeide egne indikative andeler for å nå dette målet (ny artikkel 15a).
• Medlemslandene skal kartlegge land- og sjøområder for å identifisere potensialet for utbygging av fornybar energi og områder som er nødvendige for å oppfylle det nasjonale bidraget til EUs 2030-mål. Basert på denne kartleggingen skal medlemslandene utpeke såkalte akselerasjonsområder, hvor det antas at miljøvirkningene av å etablere fornybar energiproduksjon ikke vil være betydelige (ny artikkel 15b og 15c).
• Reglene om organisering av konsesjonsprosesser for kraftproduksjonsanlegg og tilhørende nettanlegg, videreføres i all hovedsak. De viktigste endringene gjelder lengden på enkelte saksbehandlingsfrister, og at det i akselerasjonsområdene skal etableres særskilte konsesjonsprosesser (endrer artikkel 16, ny artikkel 16a, 16b, 16c, 16d og 16e).
• Det etableres et indikativt mål om en årlig gjennomsnittlig økning i fornybar energi i industrien for periodene 2021 til 2025 og 2026 til 2030 på 1,6 prosentpoeng (ny artikkel 22a).
• I varme- og kjølesektoren skal medlemslands fornybarandel økes med minst 0,8 prosent årlig for perioden 2021 til 2025 og 1,1 prosent årlig for perioden 2026 til 2030 (artikkel 23).
• Medlemslandene skal tilstrebe en årlig økning i andel fornybar energi og overskuddsvarme og -kulde i fjernvarme og -kjøling på 2,2 prosentpoeng for perioden 2021 til 2030 (endrer artikkel 24).
• Andelen fornybar energi i sluttforbruket av energi i transportsektoren skal være på minst 29 prosent innen 2030 eller gi en reduksjon i klimagassintensitet på minst 14,5 prosent innen 2030, sammenlignet med referanseverdien fastsatt i artikkel 27(1), punkt (b) (artikkel 25(1)).
• Overgangen til et mål om redusert klimagassintensitet i artikkel 25 medfører endringer i beregningsmetodikken i artikkel 27.
• Bærekraftskriteriene for faste og gassformige biobrensler styrkes (art. 29-31). Arealkriteriene utvides til også å gjelde for skogsråstoff, med noen unntak. Det vil bl.a. si at skogsråstoffet ikke kan komme fra arealer med høy biodiversitet, høyt karbonlager eller torvmark.
• Unionsdatabasen for sporing av fornybart drivstoff får en vesentlig større rolle (art. 31a)
• I en rekke av bestemmelsene vises det til omtale i energi- og klimaplanene, utarbeidet i henhold til forordning om et styringssystem for energiunionen og klimatiltak (2018/1999/EU). 

Definisjoner

Artikkel 2 i direktivet definerer en rekke begrep brukt i direktivet. Direktivet endrer, utvider og legger til definisjoner fra 2018-direktivet. Disse endringene omtales under de relevante artiklene i direktivet.

Fremme fornybar elektrisitet

Artikkel 3 nr. 4a er ny og innebærer at medlemslandene skal etablere et rammeverk for utbredelse av fornybar elektrisitet som er i tråd med medlemslandenes nasjonale bidrag til fornybarmålet. Rammeverket kan inkludere støtteordninger eller å lette bruken av kraftkjøpsavtaler (PPA). Rammeverket skal legge til rette for å håndtere gjenværende barrierer, inkludert barrierer som gjelder tillatelsesprosedyrer for å oppnå et høyt nivå av fornybar elektrisitet, nødvendig nett, distribusjon og lagring. I utformingen av rammeverket, skal medlemslandene ta særlig hensyn til den økte etterspørselen etter fornybar elektrisitet for å møte behovet i transport, industri, bygg, i varme- og kjøling og for produksjon av RFNBO.

Samarbeid om utbygging av fornybar energi.

Avsnitt nr. 1a i artikkel 9 er nytt i revidert direktiv og beskriver medlemslandenes plikt til innen 31. desember 2025 til å inngå avtale med en eller flere andre medlemsland om å etablere rammeverk for samarbeid om felles fornybarprosjekter. Medlemslandene skal også tilstrebe å bli enige om å etablere minst to fellesprosjekter, og innen 31. desember 2033 skal medlemsland med et årlig strømforbruk på mer enn 100 TWh tilstrebe etablering av et tredje fellesprosjekt. Medlemslandene skal notifisere Kommisjonen om avtalen og oppgi dato for når prosjektet forventes å settes i drift.

Avsnitt 7a i artikkel 9 er også ny, og bestemmelsen stiller krav om at medlemsland som grenser til et havbasseng skal tilstrebe å samarbeide om å koordinere utbygging av fornybar energi til havs og nett i havbassenget.

Administrative prosedyrer, reguleringer og koder

Artikkel 15(2) er endret fra 2018. Medlemslandene skal definere enhver teknisk spesifikasjon som må oppfylles av fornybart energiutstyr og systemer, for å kunne motta støtte fra en støtteordning. De tekniske spesifikasjonene skal uttrykkes ved bruk av harmoniserte standarder, hvis disse finnes, der prioritert rekkefølge er oppgitt.

I artikkel 15 (8) om kraftkjøpsavtaler (PPA) skal medlemslandene vurdere og fjerne ubegrunnede barrierer som hindrer aktører i å inngå PPAer, og medlemsland skal sikre at enhver tilknyttet opprinnelsesgaranti kan overføres til kjøperen av den fornybare energien i tilknytningen til en langsiktig PPA.

Artikkel 15(9) er ny og åpner for at Kommisjonen innen 21. november 2025 skal vurdere om det er nødvendig med ytterligere tiltak for å støtte medlemslandene med gjennomføringen av tillatelsesprosesser gitt i direktivet

I artikkel 15 er (4), (5), (6) og (7) strøket fra 2018-direktivet, men deler av innholdet i de nevnte punktene er tatt inn i artikkel 15a og artikkel 25 i energieffektiviseringsdirektivet fra 2023.

Fornybarmål i bygg

Artikkel 15a er ny i direktivet, men viderefører det meste fra artikkel 15 nr. 4 til 6 i 2018 direktivet. Artikkelen gjelder fornybar energi i bygninger, og tiltak for å integrere fornybar elektrisitet, varme og kjøling i bygninger. Artikkelen stiller krav til medlemslandene om å sette veiledende nasjonale mål som er konsistent med et unionsmål om minst 49 prosent fornybar energi i bygninger innen 2030. Medlemslandene skal introdusere nødvendige tiltak for å øke andelen fornybar elektrisitet og varme- og kjøling i bygg fra fornybare energikilder. For å nå det målet skal medlemslandene ta i bruk passende virkemidler. Offentlige bygg skal gå foran i arbeidet med å øke bygningers fornybarandel.

Kartlegging og utpeking av akselerasjonsområder

Artikkel 15b er ny i direktivet og pålegger medlemslandene å kartlegge egnede land-, hav- og innlandsfarvannsområder for utbygging av fornybar energi og tilhørende infrastruktur, som er nødvendige for å nå 2030-målet.

Artikkel 15c er også ny i direktivet og fastsetter at medlemslandene basert på denne kartleggingen skal utpeke ett eller flere akselerasjonsområder for én eller flere typer av fornybare energikilder. Kravet til omfanget av disse områdene må ses opp mot det nasjonale bidraget til 2030-målet. Utpeking av akselerasjonsområdene må ikke være forventet å medføre en betydelig miljøpåvirkning. Akselerasjonsområdene kan ikke omfatte nasjonale verneområder, beskyttede områder under Natura 2000, andre identifiserte beskyttede områder eller viktige trekkruter for fugl og marine pattedyr. Det skal videre gis prioritet til kunstige og utbygde områder, som parkeringsplasser, industriområder og fasader på bygg.

Artikkel 15d fastsetter at medlemslandene skal sikre offentlig deltakelse ved utpeking av akselerasjonsområder

Konsesjonsbehandling

Artikkel 16 er endret og det er innført nye artikler 16a, 16b, 16c, 16d, 16e og 16f. Artiklene gjelder behandling av søknader om tillatelse til å bygge, oppgradere og drive energiproduksjonsanlegg, samlokaliserte energilagringsanlegg og anlegg som er nødvendig for å knytte slike til kraftnettet. I all hovedsak videreføres hovedregelen fra 2018-direktivet om at tillatelsesprosessen ikke skal overstige to år, men for enkelte anleggstyper endres fristens lengde og adgangen til fristforlengelse på grunn av ekstraordinære omstendigheter reduseres. Bestemmelsene angir også at kontaktpunktet har ansvar for overholdelse av fristene og at fristen løper fra datoen for bekreftelse av at en søknad er fullstendig. Det innføres en ny frist på 45 dager (30 dager i akselerasjonsområder) for slik bekreftelse. I tillegg innføres det en ny hovedregel om at etablering av solenergiutstyr på kunstige tak o.l. skal være unntatt fra krav om konsekvensutredning, og en plikt til å gjennomføre tillatelsesprosesser elektronisk.

Når det gjelder akselerasjonsområder, skal konsesjonsbehandlingen som hovedregel ikke overstige ett år. Prosessen for konsekvensutredninger er også endret for akselerasjonsområdene. Før et akselerasjonsområde kan utpekes, må det gjennomføres en konsekvensutredning etter plandirektivet. I tillegg skal det fastsettes avbøtende tiltak som må iverksettes ved etablering av prosjekter innenfor akselerasjonsområdet, for å unngå eller begrense eventuell miljøpåvirkning. Dersom tiltakene følges er det en presumsjon for at konkrete prosjekter i området ikke medfører betydelige miljøpåvirkninger. Det gis dermed unntak fra krav om konsekvensutredninger for hvert enkelt prosjekt etter miljøvirkningsdirektivet. Det skal likevel gjennomføres en «screening» av prosjektene for å fange opp eventuelle virkninger som ikke ble fanget opp i konsekvensutredningen.

Artikkel 16f angir at planlegging, bygging og drift av anlegg for fornybar energi og tilhørende nett- og lagringsanlegg skal anses som en overordnet allmenn interesse ved avgjørelser av enkeltsaker etter vanndirektivet artikkel 4 nr. 7, habitatdirektivet artikkel 6 nr. 4 og 16 nr. 1 og fugledirektivet artikkel 9 nr. 1.

Sertifisering

Artikkel 18 er endret, men i hovedsak videreført fra artikkel 14 i fornybardirektivet fra 2018. Ifølge artikkel 18(3) skal medlemslandene sikre at sertifiseringsordninger eller lignende kvalifikasjonsordninger er tilgjengelig for installatører og designere av alle former for fornybare varme- og kjølesystemer i bygninger, industri og landbruk, for solcellesystemer og energilagrene, og for installasjon for ladepunkt som krever forbrukerfleksibilitet. Artikkelen endres også til spesifikt å kreve sertifisering og at medlemslandene skal sikre at det finnes tilstrekkelig kvalifisert personell og opplæringsprogram. I Artikkel 18(4) pålegges medlemslandene å iverksette tiltak for deltakelse i opplæringsprogrammer dersom det finnes gap mellom tilgengelig og nødvendig utdannet og kvalifiserte installatører. Videre blir det et krav for medlemslandene om å offentliggjøre listen over kvalifiserte installatører.

Opprinnelsesgarantier 

Artikkel 19 inneholder bestemmelser og presiseringer som endrer opprinnelsesgarantiordningen. Hydrogen og fornybare drivstoff av ikke biologisk opprinnelse (RFNBO) blir eksplisitt inkludert i opprinnelsesgarantiordningen. I tillegg kommer en rekke mindre endringer i dagens ordning som for eksempel at standardstørrelsen på en garanti, 1 MWh, kan deles ned til fraksjoner. Registrering skal gjøres enklere og rimeligere for eier av små installasjoner (<50 kW). I tillegg stilles det krav til informasjon som skal komme frem av garantiene som for eksempel tidspunkt for produksjon.

Tilrettelegging for systemintegrasjon

Artikkel 20a er ny ved direktivet. 20a nr. 1 og nr. 2 omhandler hvordan medlemsstatene skal kreve at TSO-ene og DSO-ene gjør data om fornybarandelen i hvert budområde digitalt tilgjengelig til markedsaktører, aggregatorer og sluttbrukere. Medlemslandene skal gi insentiver til smarte nett for å bedre overvåke nettet og gi sanntidsdata (1).

Etter artikkel 20a (3) skal medlemslandene sikre at produsenter av batterier og kjøretøy gir eiere og brukere, samt tredjeparter som opptrer på deres vegne, tilgang til informasjon i sanntid om batteriets kapasitet, helsetilstand, ladetilstand og effektsettpunkt, samt lokalisering av kjøretøy der det er hensiktsmessig. Kravene kommer i tillegg til krav gitt i batteriforordning 2023/1542 og forordningen om typegodkjenning av kjøretøy.

I tillegg til kravene gitt i forordningen om alternativt drivstoff 2023/1804, skal medlemslandene sikre at nye og erstattede ladere som ikke er tilgjengelig for offentligheten støtter smartlading, og der det er hensiktsmessig, smarte målesystemer og toveis-lading (4).

Etter artikkel 20a (5) skal medlemslandene sikre at regelverket legger til rette for at små eller mobile systemer, som husholdningsbatterier, elbiler og andre desentraliserte energiressurser, kan delta i elektrisitetsmarkedet, herunder knyttet til flaskehalshåndtering, fleksibilitets- og balansetjenester.

Fornybarandel i varme og kjøling

Artikkel 23 pålegger medlemslandene å øke fornybarandelen i varme- og kjøling med minst 0,8 prosentpoeng i gjennomsnitt årlig i perioden 2021-2025, og minst 1,1 prosentpoeng for 2026-2030. I tillegg til dette skal medlemslandene tilstrebe en årlig økning av fornybarandel i varme- og kjøling fastsatt for det enkelte land. Kravene om økt fornybarandel i varme og kjøling anses som oppfylt når fornybarandelen er over 60 prosent.

Artikkel 23 inneholder videre bestemmelser om at landene skal sørge for at eiere av bygninger og små- og mellomstore bedrifter får informasjon om kostnadseffektive tiltak for øke fornybarandelen i varme- og kjøling. Artikkel 23 inneholder også en liste over tiltak landene skal tilstrebe å gjøre for å øke fornybarandelen i varme- og kjøling.

Fornybarandel og spillvarme i fjernvarme og -kjøling

Artikkel 24(1) krever at informasjon om fornybarandelen i fjernvarme- og kjølesystemer skal gjøres lett tilgjengelig for sluttbrukere.

Artikkel 24(10) gir unntak for artikkelens nr. 2 til 9 dersom ett av tre kriterier er oppfylt. Et av kriteriene for unntak kan være aktuelt for Norge, og innebærer at 90 prosent av fjernvarme- og kjøling leveres fra effektive systemer.

Dersom unntak ikke kan benyttes gjelder Artikkel 24 nr. 2 til 9. Dette innebærer blant annet krav om at medlemslandene skal legge til rette for at kundene kan frakoble seg anlegg som ikke er effektive systemer, og krav om at medlemslandene skal tilstrebe en gjennomsnittlig årlig økning i andel fornybar energi til fjernvarme og -kjøling.

Fornybart i industrien

Artikkel 22a er ny, og setter bestemmelser som skal bidra til at medlemslandene øker sin andel fornybar energi i industrien, med særlig fokus på fornybare drivstoff av ikke-biologisk opphav (RFNBO). Medlemslandene skal ta tilstrebe å øke andelen fornybare energikilder til sluttbruk og ikke-energiformål, med et indikativt årlig gjennomsnittlig minimum på 1,6 prosentpoeng for perioden 2021 til 2025 og 2026 til 2030. Medlemsland skal sikre at bidraget fra RFNBO i energi til sluttbruk og ikke-energiformål i industrisektoren skal utgjøre 42 prosent av hydrogen brukt i energi til sluttbruk og ikke-energiformål innen 2030, og 60 prosent innen 2035. Dette skal beregnes basert på metoden i artikkel 22a.

Artikkel 22b angir vilkår for at medlemsland skal kunne redusere målsetningen for bruk av RFNBO i industrisektoren, som beskrevet i 22a. Da kan bidraget fra RFNBO reduseres til 20 prosent i 2030. 

Fornybart i transport

(EØS-notatet vil bli oppdatert med en beskrivelse av dette).

Fornybart i bioenergisektoren

(EØS-notatet vil bli oppdatert med en beskrivelse av dette).

Bærekraftskriteriene

(EØS-notatet vil bli oppdatert med en beskrivelse av dette).

Unionsdatabasen for sporing av fornybart drivstoff

I fornybardirektiv 2018/2001 er det bestemt at Kommisjonen skal opprette en unionsdatabase for å spore fornybart drivstoff med formål å forhindre svindel og at samme fornybare drivstoff telles flere ganger. Databasen er et overvåknings- og rapporteringsverktøy som drivstoffleverandører og andre relevante aktører skal rapportere til.

Medlemsstatene skal pålegge aktørene å rapportere informasjon om transaksjoner og om drivstoffets bærekraftsegenskaper. I revidert direktiv utvides virkeområdet for databasen. Omfanget av rapporteringen blir også utvidet.

Vurdering

Merknader og vurdering

Energidepartementet har sendt direktivet på høring i flere omganger:

• Høring. EU-EØS energi. Forslag til revidert fornybardirektiv av 14. juli 2021 - regjeringen.no
• Høring vedrørende forslag til endringer i fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet - regjeringen.no
• Høyring om EUs fornybardirektiv frå 18. oktober 2023 - regjeringen.no

Energidepartementet vurderer nå direktivet fra 2023 opp mot norsk regelverk og norske interesser. Når det gjelder fornybardirektivet fra 2018 var vurderingen at direktivet var EØS-relevant og at Norge var forpliktet til å innlemme det i EØS-avtalen.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Direktiv
KOM-nr.:
Basis rettsaktnr.:

Norsk regelverk

Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:

Fylker og kommuner

Berører fylker og kommuner i vesentlig grad.

Lenker

• EU-tidende