Kompetanse for en ny tid

Forsvarssektoren står foran en ny fase i en lang omstillingsprosess. Den handler om sektorens viktigste ressurs, nemlig menneskene. Den handler om å sette kompetanse i sentrum.

På 1990-tallet var forsvarssektorens grunnleggende utfordring at strukturen ikke var tilpasset endrede rammebetingelser. Den erkjennelsen ga støtet til en omfattende omstilling fra et invasjonsforsvar forankret i tenkningen fra den kalde krigen, til et moderne innsatsforsvar av meget høy kvalitet. Denne omstillingen har påvirket alle virksomhetene i forsvarssektoren, og har betydelig styrket Forsvarets operative evne. Forsvaret har i dag en omstilt struktur, en moderne og høyteknologisk materiellpark og ansatte med høy kompetanse. Innsatsen i Afghanistan gjennom 11 år viser det. Det samme gjør blant annet operasjonen i Libya, FN-operasjonen i Tsjad, piratoperasjonene utenfor kysten av Somalia og det maritime oppdraget i UNIFIL II.

Skal Forsvaret ha den samme kampkraft og operative evne i de neste tiårene, må vi tenke fremover. En viktig årsak til at omstillingen har vært vellykket, er at den startet tidlig og var forutseende. Den var drevet frem av en bred politisk vilje og evne til langsiktig satsing på forsvarssektoren.

Vi skal lære av de gode erfaringene. Det er i dag vi skal gjøre de riktige investeringene for at organisasjonen skal være på et høyt nivå også i fremtiden. En av sektorens viktigste strategiske utfordringer er å være konkurransedyktig i det fremtidige arbeidsmarkedet slik at vi evner å rekruttere, utvikle og anvende riktig personell med rett kompetanse.

Det er tre årsaker til at vi nå tar tak i personell- og kompetanseområdet. For det første er videreutvikling av dette området en avgjørende faktor for at innsatsforsvaret fortsatt skal lykkes i en verden i endring. For det andre har personell- og kompetanseområdet i begrenset grad gjennomgått en helhetlig og systematisk analyse og utvikling som del av omstillingen til innsatsforsvaret. For det tredje tyder samfunnsendringer på at sektoren vil møte økt konkurranse om kompetanse i fremtiden.

Forsvarsevne utvikles i et langsiktig perspektiv og krever kontinuerlig utvikling og fornying. Denne stortingsmeldingen trekker opp rammene for en ny kompetansepolitikk i forsvarssektoren – en kompetansereform. Reformen skal legge til rette for at sektoren også i fremtiden har nødvendig kompetanse for å løse sine oppdrag. Stortingsmeldingen drøfter derfor sentrale virkemidler for videreutvikling og fornying. Noe av det viktigste blir å finne gode mekanismer for å rekruttere medarbeidere fra et bredere segment i samfunnet. Organisasjonen skal preges av større mangfold og økt fleksibilitet, kompetanseflyten mellom forsvarssektoren og resten samfunnet skal økes, og det skal legges til rette for utvikling av nødvendig dybdekompetanse og spesialisering.

Forsvarssektoren består av Forsvarsdepartementet og underlagte etater; Forsvaret, Forsvarsbygg, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Behovet for å bli en mer moderne kompetanseorganisasjon gjelder både for sektoren som helhet og for den enkelte virksomhet. Virksomhetene er til dels ulike, men er knyttet til hverandre gjennom felles mål og samfunnsoppdrag, og en viss flyt av militært personell seg imellom. Det ligger et betydelig gevinstpotensiale i å håndtere kompetanseutfordringene på tvers i sektoren, fremfor at den enkelte virksomhet skal møte dem hver for seg. For departementet og for etatene Forsvarsbygg, NSM og FFI er utfordringen ikke annerledes enn for andre statlige virksomheter – det gjelder å tiltrekke seg de beste kandidatene i en skarp konkurranse i arbeidsmarkedet. Når nye generasjoner skal velge arbeidsgiver, vil organisasjonene som satser på kompetanse og utvikling av hver enkelt medarbeider være mest attraktive.

I tillegg har Forsvaret noen særegne endringsbehov. Overgangen til et innsatsforsvar har hatt større konsekvenser for Forsvaret enn for resten av sektoren. Fremtidens våpensystemer vil være ekstremt teknologisk avanserte og vil være knyttet sammen i komplekse nettverk. Den teknologiske utviklingen i forsvarssystemene er mer avansert enn i det sivile samfunnet. Kompetanse er dermed en svært kritisk faktor for å kunne få mest mulig operativ evne og beredskap ut av investeringene som er og vil bli gjort i høyteknologiske våpensystemer.

Denne høyteknologiske virkeligheten og behovet for teknologibeherskelse, vil prege forsvarsetatens rekruttering til militær utdanning, innholdet i den militære utdanningen og forsterke behovet for rekruttering av ulike spesialister direkte fra det ordinære arbeidsmarkedet. Eksempler på fagområder hvor forsvarssektoren i fremtiden vil ha økt behov for dybdeinnsikt og spesialisering, spenner fra teknologi og IKT, til innsikt i militær beredskap og samfunnssikkerhet. Det vil også bli økt behov for spesialister som kan sette seg inn i komplekse situasjoner og handle raskt og riktig i pressede situasjoner. Slike evner utvikles gjennom erfaring og evaluering, og krever tid.

Den gjeldende langtidsplanen for forsvarssektoren, Prop. 73 S (2011–2012), Et forsvar for vår tid, lanserer personell og kompetanse som et langsiktig strategisk utviklingstema og en hovedprioritet for regjeringen. Det er igangsatt flere prosjekter på bakgrunn av proposisjonen. Denne stortingsmeldingen tar utgangspunkt i føringene fra langtidsplanen og innstillingen fra utenriks- og forsvarskomiteen, Innst. 388 S (2011–2012). Stortingsmeldingen er den politiske plattformen og lokomotivet for en reform som skal endre måten forsvarssektoren rekrutterer, utvikler og anvender kompetanse. Målet er at forsvarssektoren også i fremtiden skal levere til sitt samfunnsoppdrag og være en konkurransedyktig arbeidsplass.

 

Les mer om Stortingsmelding 14 her.