Norsk alkoholpolitikk

Det overordnede målet med rusmiddelpolitikken er å redusere de negative konsekvensene rusmiddelbruk har for enkeltpersoner, tredjepersoner og samfunn.

Norge har en restriktiv alkoholpolitikk sammenlignet med de fleste europeiske land. De viktigste virkemidlene er bevilgningssystemet, vinmonopolordningen, reklameforbudet, aldersgrenser og avgiftspolitikken. Samarbeidsavtalen til Regjeringen Solberg slår fast at hovedlinjene i alkoholpolitikken skal ligge fast. Regjeringen slutter opp om Verdens helseorganisasjons globale mål om 10 prosent reduksjon av skadelig bruk av alkohol innen 2025, jf. Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen.

Et langvarig og høyt alkoholforbruk øker risikoen for hjerte- og karsjukdommer, leversvikt, betennelse i bukspyttkjertelen og lungesjukdommer, og øker risikoen for avhengighet og andre psykiske lidelser. Også et moderat alkoholforbruk øker sykdomsrisikoen, bl.a. risikoen for kreft i fordøyelsesorganene, lever og bryst. Store enkeltinntak av alkohol gir økt risiko for hjerneslag og hjerteinfarkt, og risikoen øker med frekvensen av slike episoder.

Innenlands omsetning av alkohol per innbygger nådde en topp i 2008 med 6,8 liter ren alkohol. I 2015 var den samlede avgiftsbelagte omsetningen i Norge 5,97 liter ren alkohol per innbygger over 15 år. Det totale konsumet består i tillegg av avgiftsfritt salg på lufthavner og om bord i fly og ferger til Norge, grensehandel i Sverige, innførsel fra andre land og smugling/hjemmeproduksjon. Det avgiftsfrie salget av alkohol ved norske lufthavner har økt i takt med antall utenlandsreisende som økte fra 15,8 mill. i 2010 til om lag 21 mill. passasjerer i 2015. Det totale alkoholkonsumet er høyere i dag enn i 1995, men ser ut til å ha flatet ut siden 2008.

Det er nødvendig å holde fast ved et mål om et lavt gjennomsnittsforbruk av alkohol og samtidig sette søkelys på drikkemønster og tredjepartsskader. Alkohol fører til store kostnader for den som bruker rusmidler, for tredjeparter og for samfunnet. Omsorgssvikt, frykt, ulykker, vold, fosterskader og andre tredjepartsskader har uvurderlige kostnader. Helsetjenestene påføres store kostnader knyttet til akutte skader (trafikkulykker, andre ulykker og vold).

Viktige innsatsområder: ansvarlig alkoholhåndtering, tidlig intervensjon, rusmiddelforebygging i arbeidslivet og rusmidler og eldre.

Fakta om alkoholloven

Den sentrale loven om alkohol er alkoholloven av 2. juni 1989 nr. 27. Loven hører under Helse- og omsorgsdepartementet. Loven regulerer i hovedsak omsetning av alkohol; skjenking, detaljsalg (salg til forbruker) og engrossalg, samt tilvirkning og import/eksport. Alkoholloven inneholder også forbud mot reklame for alkohol og en del andre særlige forbud og påbud.

Loven suppleres av alkoholforskriften og forskrift om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk mv. Med hjemmel i loven er det fastsatt en egen forskrift om alkoholordningen for Svalbard.

Helsedirektoratet har fortolkningsansvar for alkoholloven og har utgitt en håndbok til alkoholloven som gir veiledning til lovens bestemmelser (rundskriv IS-5/2008).

Lovens formål er å begrense de samfunnsmessige og individuelle skader alkoholbruk kan innebære, og bestemmelsene i loven har som mål å begrense bruken av alkohol.

Sjenking og salg av alkohol

Skjenking og detaljsalg av alkoholholdig drikk (dvs. mot vederlag) krever bevilling. I visse lokaler og steder kreves også bevilling for servering og drikking uten vederlag. For å drive engrossalg kreves ikke bevilling, men selgeren må være registrert som avgiftspliktig virksomhet hos avgiftsmyndighetene.

Bevilling for skjenking og for detaljsalg av alkoholholdig drikk som inneholder til og med 4,7 volumprosent alkohol, gis vanligvis av kommunene. Det er opp til kommunenes frie skjønn om de vil gi bevilling, og de kan også sette relevante vilkår for bevillingen.

Vinmonopolet har enerett til detaljsalg av vin brennevin og annen alkoholholdig drikk som inneholder over 4,7 volumprosent alkohol. Kommunene kan likevel på særlige vilkår gi bevilling til salg av egenprodusert alkoholholdig drikk som inneholder inntil 22 volumprosent alkohol (gårdssalg).

Maksimale tillatte skjenketider er etter loven fra klokken 08.00 til kl. 03.00 for alkoholholdig drikk inntil 22 volumprosent og fra kl. 13.00 til 03.00 for sterkere alkoholholdig drikk. Loven inneholder også bestemmelser om tillatte salgstider og salgsdager. 

Alkoholloven fastsetter aldersgrenser for salg og skjenking. Aldergrensen er 18 år for alkoholholdig drikk inntil 22 volumprosent og 20 år for sterkere alkoholholdige drikker. Det er forbudt å kjøpe alkoholholdig drikk for mindreårige (langing).

Det er ikke tillatt å skjenke, utlevere og selge alkoholholdig drikk til en person som er åpenbart påvirket.

Det er forbudt å selge, skjenke eller selge engros alkoholholdig drikk som inneholder over 60 volumprosent alkohol. Import av slik drikk kan bare foretas av den som har statlig tilvirkningsbevilling.

Tilvirkning av alkoholholdig drikk krever bevilling med ett unntak. Det er tillatt å tilvirke alkohol som ikke er brennevin (for eksempel øl og vin) til egen bruk uten slik tillatelse. Det er forbudt å kjøpe brennevin som er ulovlig tilvirket.

Det kreves bevilling eller rett til å drive engrossalg for å kunne importere eller eksportere alkoholholdig drikk. Det er noen unntak fra dette kravet når det gjelder import. Blant annet kan privatpersoner importere alkoholholdig drikk til personlig bruk, for eksempel i form av nettkjøp fra utlandet.  Den som utleverer den alkoholholdige drikken til privatpersonen i Norge, må være en transportør som er uavhengig av selger.

Alkoholreklame

Alkoholreklame er forbudt. Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester. Helsedirektoratet fører tilsyn med at bestemmelsene om reklameforbud overholdes og kan ved overtredelse pålegge retting av forholdet. Samtidig med at pålegg om retting gis, kan tvangsmulkt fastsettes. Mulkten løper fra oversittelse av fristen for retting, og kan fastsettes i form av engangsmulkt eller dagmulkt. Mulkten tilfaller staten. Klage på Helsedirektoratets vedtak om reklame behandles av Markedsrådet.

Andre lover

Ulike forhold knyttet til alkohol er regulert i flere andre lover. Bestemmelser om alkoholavgifter, avgiftsfrie innførselskvoter mv. er regulert i toll- og avgiftsregelverket.  Vegtrafikkloven setter forbud mot kjøring av motorvogn under påvirkning av alkohol. En alkoholkonsentrasjon på over 0,2 promille i blodet regnes alltid som påvirkning. For føring av småbåt følger det av småbåtloven at grensen er 0,8 promille.  Flere lover har bestemmelser om særlig avholdsplikt for visse yrkesgrupper, også i et spesifisert tidsrom før yrkesutøvelsen. For eksempel gjelder dette for helsepersonell etter helsepersonelloven og for flygere etter luftfartsloven.

Les mer om alkoholloven på Helsedirektoratets nettsider