Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Forholdet mellom stat og kirke - en utvikling over 1000 år

I mer enn 1000 år har Kirken og staten har vært to sider av samme sak i Norge. Om man skal si når dette begynte må man helt tilbake til kristningen av Norge. Frem til Eidsvoll og 1814, da Norge fikk en grunnlov og et statsapparat, var kirken på mange måter systemet som bandt Norge sammen. Her finner du et historisk tilbakeblikk over forholdet mellom stat og kirke i Norge.

Enhetskulturen og oppløsningen av denne - virkningen for statskirken med økt kirkelig selvstyre innenfor statskirkens rammer.

Enhetskulturen

1519: Verdslige stormenn får klostergods i len mot forpliktelse til å underholde klosterfolket og svare avgift til kongen.      

1537: Reformasjonen: Landets kirke får Kongens konfesjon.  
Kongen utgjør kirkens øverste myndighet. All organisert religionsutøvelse er ytringsform for staten. Dette må forstås ut fra samtidens forestilling om samfunnet som et kollektiv, kristnet som ”Kristi legeme”. Lokalt bestemte biskopene i praksis en god del og ble tatt med på råd sentralt.

1687: Bekjennelsesskriftene lovfestes. Kong Christian den Vs Norske lov: Anden bog, 1. Cap.: Om Religionen. De lutherske bekjennelsesskrifter fastslås foruten bibelen til de tre oldkirkelige bekjennelser (Den apostolske, Nicenske og Athnasianske, Den Augsburgske fra 1530 og Luthers lille katekisme). Denne bestemmelsen er fortsatt gjeldende.

1736: Konfirmasjonen innført – skolen 3 år etter.

1741: Konventikkelplakaten. Forbud mot offentlig religiøs samling utenom kirken uten at geistlige var med. Opphevet 1842.

1814: Grunnloven:     

  • Kongerikets offentlige Religion, § 2 (i dag + fri religionsutøvelse).
  • All utøvende makt hos Kongen, § 3 (i dag: i statsråd).
  • Stortinget vedtar kirkelov med hjemmel i alminnelig lovgivningsmyndighet.
  • Kongens personlige bekjennelsesplikt, § 4.
  • Statsrådenes bekjennelsesplikt, § 12 (i dag: halve regjeringen).
  • Kongen anordner all offentlig Kirke- og gudstjeneste og utnevner  geistlige embetsmenn §§ 16, 21 og 22 .
    (Liturgisaker er i dag delegert til Kirkemøtet. Kongen utnevner proster og biskoper, bispedømmerådene tilsetter menighetsprester.)
  • Ikke-medlemmer av Kirken deltar ikke i regjeringens behandling av kirkesaker, d.v.s. saker som skal til Kongen, men deltar i saker som skal til Stortinget, § 27.
  • Det beneficerede kirkegods, § 106 (i dag: Opplysningsvesenets fond).

1837: Soknekommunen får økonomisk ansvar for kirkene, bl.a. for å muliggjøre tilbakekjøp av kirker solgt i 1723 - 24 for å skaffe penger til Kongens kasse.

Enhetskulturen oppløses – virkninger for statskirken

Bortfall av den personlige kongemakten. Innføring av parlamentarisme.

1845: Dissenterloven ga kristne trossamfunn adgang til å organisere seg som frimenigheter.(Resultat av kommisjon nedsatt i 1843.) Det var også mulig å stå utenfor et hvert trossamfunn.  Begrepet ”statskirke” brukt for første gang.

1851: Jøder fikk adgang til riket. (Jesuitter først i 1956)

1894: Embetsmenns bekjennelsesplikt oppheves delvis.

1873: Menighetsmøter opprettes, lovfestes i 1897. Fra 1903 er det stemmerett for menn og kvinner over 25 år.

1897: Lov om kirker og kirkegårder

1904: Dåpsplikten opphører.

1911: Konfirmasjonsplikten opphører.

1913: Nattverdplikt opphører.

1920: Lov om menighetsråd.

1933: Lov om bispedømmeråd.

1942: Prestene nedla den statlige delen av sine embeter.

1953: Lov om den norske kirkes ordning.

1969: Bispedømmerådenes fellesråd – Kirkerådet etableres.

1969: Ny skolelov. Kristendomsopplæringen ansees ikke lenger som kirkens dåpsopplæring.

1969: Lov om trudomssamfunn og ymist anna. Økonomisk likestilling mellom alle trossamfunn med grunnlag i hva Den norske kirke koster. Om lag det Den norske kirke koster pr. medlem, får alle trossamfunn i hht til deres medlemstall.   

1981: Lov om tilskudd til livssynssamfunn. Disse inkluderes i bestemmelsene om økonomisk likebehandling av trossamfunn.

1981: St.meld. nr. 40 (1980-81) på bakgrunn av NOU 1975: 30 Stat og kirke. (Sivertsen-utvalget.)Denne konkluderte med behovet for utvikling av kirkelig selvstendighet innenfor statskirkelige rammer.

Økt kirkelig selvstyre innenfor statskirkens rammer

1984: Kirkemøtet (KM) opprettes. Dette gir grunnlag for delegasjon av myndighet.

1987: Den norske kirkes lærenemnd (rådgivende organ) etableres

1989: Tilsetting av menighetsprester delegeres til bispedømmerådene. Etter hvert slås bispedømmerådenes og biskopenes administrasjon sammen, delegeres budsjettansvar og utvikles. Bevegelse fra regelstyring mot målstyring av kirken. Departementet legger vekt på de mål og utfordringer Kirkemøtet definerer ved St.prp. nr.1.

1990: Deler av Kongens anordningsmyndighet etter GL § 16 delegeres til KM.

1996: Ny kirkelov: Soknet som juridisk person og grunnenhet i Dnk, Kirkelig fellesråd i hver kommune og kirkeverger lovfestes. Finansieringsordning med delt offentlige økonomisk ansvar for kirken ble fastholdt: Den sentrale kirkeorganisasjonen og prestelønningene utredes av staten,(1/3 av samlet kirkebudsjett) den lokal kirkes drift og virksomhet av kommunene (2/3). Av dette følger de to arbeidsgiverlinjene i kirken, med lovbestemt samvirke mellom embete og råd.

1996: Ny gravferdslov. Kirkelig fellesråd har ansvaret for kommunenes kirkegårdsdrift når intet annet er bestemt. Loven åpner for kommunal kirkegårdsdrift, samt for mellomløsninger. (Kjøp av tjenester.)

1996: Lov om Opplysningsvesenets fond.

1997: KRL-faget, om kristendom, religion og livssyn, vedtas med begrenset fritaksrett.

2002: Kirkelig kirke – stat-melding. Kirkemøtet ber om offentlig utredning.

2003: Offentlig utvalg oppnevnes. Utvalget skal gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles.

2003: Begrunnet bl.a. i utviklingen av KRL-faget og i at trygghet på egen tro gir grunnlag for toleranse og dialog, slutter Stortinget seg til St. melding nr. 7 (2002-2003) Trusopplæring i ei ny tid Om reform av kirkens dåpsopplæring. Samme forholdsvise tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn.

2006: NOU 2006 nr. 2 (2005-2006) Staten og Den norske kirke legges fram. Utredningen sendes på bred høring

2008: Politisk forlik om det framtidige forholdet mellom stat og kirke. St.meld. nr. 17 (2007–2008) Staten og Den norske kirke foreslår i tråd med den politiske avtalen at det gjøres endringer i alle grunnlovsbestemmelsene om statskirkeordningen

2008: Innstilllingen Styrket demokrati i Den norske kirke legges fram (Bakkevig II). I det politiske forliket er det vist til at en demokratireform i Den norske kirke skal gjennomføres med utgangspunkt i denne innstillingen.

2009 – 2011: Det gjennomføres en demokratireform med forsøk vedrørende de kirkelige valgene

2011: Gravferdslovgivningen endres slik at religiøse og livssynsmessige minoriteters behov ved grevferd letter kan ivaretas.

2012: Evaluering av demokratireformen legges fram. Grunnlovsendringene vedtas. Det vedtas samtidig nødvendige justeringer i kirkeloven. Retten til å utnevne biskoper og proster overføres med det til henholdsvis Kirkerådet og bispedømmerådene. Ordningen med det såkalte ”kirkelig statsråd” avvikles.

2013: Det vedtas endringer i kirkelovens bestemmelser som legger grunnlag for fortsatt utvikling av det kirkelige medlemsdemokratiet.

Et tydelig skille mellom stat og kirke

2015: Det framsettes forslag om en kirkelig forvaltningsreform som sikter mot et tydelig skille mellom stat og kirke. Forslag om å etablere Den norske kirke som et selvstendig rettssubjekt sendes på høring høsten 2014 og behandles i Kirkemøtet våren 2015. Lovproposisjon om saken legges fram i februar 2016. Endringer i kirkeloven vedtas av Stortinget vårsesjonen 2016. Det sentrale formålet med lovendringene er å gi Den norske kirke en rettslig selvstendig handleevne, slik de enkelte sokn allerede har.

2016: Det vedtas endringer i lovreglene for tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Lovendringene innebærer at statlige utgifter ved avvikling av boplikten for prestene i Den norske kirke og visse utgifter til Den norske kirkes pensjonspremie og egenkapital, ikke skal inngå i grunnlaget for beregning av tilskudd til tros- og livssynssamfunnene.

2017: De vedtatte lovendringene om Den norske kirke settes i kraft 1. januar 2017. Arbeidsgiveransvaret for prestene, prostene, biskopene og de tilsatte ved bispedømmerådenes og Kirkerådets administrasjon, overføres på denne dato fra staten til kirken. Overføringen skjer i form av en virksomhetsoverdragelse fra staten til det nye rettssubjektet for Den norske kirke. Virksomhetsovedragelsen omfatter også andre som er tilsatt og lønnet av bispedømmerådene eller Kirkerådet, samt tilsatte ved Kirkelig utdanningssenter i nord og ved Svalbard kirke. Statens finansiering av de virksomhetene som overføres opprettholdes, i form av et rammetilskudd.

Høsten 2017 sendes forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn på alminnelig høring. Forslagene innebærer at lovbestemmelser om Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunnene samles i en felles lov. Særskilte bestemmelser om Den norske kirke foreslås gitt i et eget kapittel i loven. Lovforslaget innebærer også en forenkling og fornying av de lovregulerte tilskuddsordningene for tros- og livssynssamfunn.

2018: Kirkemøtet behandlet forslaget til lovkapittel med rammelovbestemmelser for Den norske kirke våren 2018.

Departementet sikter mot å legge fram forslag om endringer i kirkeloven og i tros- og livssynslovene for Stortingets behandling i vårsesjonen 2019. Det arbeides ut fra at dokumentet også skal omfatte en meldingsdel som gir grunnlag for en bredere debatt om tros- og livssynspolitikken.

 

Til toppen