Del 4
V Forholdet til andre lover

26 Jordskiftelova

26.1 Gjeldande rett

Utvalet drøftar forholdet til jordskiftelova i NOU 1999: 1 kap. 33. Forholdet til Jordskifteverket (frå 1. januar 2002 har namnet på etaten vore «jordskifterettane») blir nærare drøfta i NOU 1999: 1 kap. 18.

Etter jordskiftelova § 2 bokstav f kan jordskifte «forme ut og dele eigedomane når grunn og rettar skal avhendast i samsvar med lov 12 mai 1995 nr. 23 om jord». Dessutan kan jordskifte etter jordskiftelova § 2 bokstav g gå ut på å dele ein eigedom med tilhøyrande rettar etter eit bestemt verdiforhold. Begge desse føresegnene gir jordskifteretten heimel til å halde eigedomsdeling som ei sjølvstendig jordskiftesak.

I tillegg til å kunne utføre deling som ei sjølvstendig jordskiftesak, er det berre jordskifteretten som kan halde eigedomsdeling på bruk som ligg under offentleg jordskifte, med mindre det ligg føre samtykke frå retten, jf. jordskiftelova § 86 første ledd første punktum og delingslova § 1-2 første ledd andre punktum. Kommunen skal ha melding om alle sakene som kjem inn til jordskifteretten. Dessutan skal jordskifteretten alltid halde dei delingsforretningane som offentleg jordskiftesak fører med seg, jf. jordskiftelova § 86 første ledd andre punktum.

Oppstår det under ei kartforretning tvil eller tvist om ei eksisterande grense, og partane ikkje klarer å komme til semje og saka ikkje blir avgjort ved skilsdom, kan den som har rekvirert forretninga føre fastsetjinga av grensa inn for jordskifteretten, jf. delingslova § 2-2 tredje ledd. Dette gir samstundes det offentlege ei opning til å få jordskifteretten til å fastsetje private grenser det er strid om, sidan kommunen, fylkeskommunen og staten kan krevje kartforretning til einkvar eigedom, jf. delingslova § 2-1 tredje ledd bokstav c.

Føresegna i delingslova § 2-2 tredje ledd gir også festar høve til å bringe tvist om grense for festegrunn inn for jordskifteretten. Når det gjeld eigedomsgrenser og grenser for «alltidvarande bruksrett» ligg heimelen i jordskiftelova, og her uavhengig av delingslova. Jordskifteretten kan elles berre fastsetje «eigedomsgrenser og grenser for alltidvarande bruksrett», jf. jordskiftelova § 88, og her fell tidsavgrensa festerettar utanom.

Vilkåra for samanføying er gitt i delingslova § 4-3. Utanom jordskifte kan ikkje samanføying gjennomførast utan at kommunen har attestert for at vilkåra etter delingslova er til stades. Skal det gjerast ei samanføying i samband med jordskifte, er det jordskiftedommaren som skal gi den nødvendige attestasjonen, jf. jordskiftelova § 29 tredje ledd. Men sjølve samanføyinga skjer formelt hos tinglysingsstyresmakta. Det er kommunen som bestemmer kva registernemning den samanføydde eininga skal ha, jf. delingslova § 4-1 første ledd.

Jordskifteretten har ingen heimel til å utføre samanføying på eige initiativ. Dette er det partane i jordskiftesaka som styrer. Men jordskifteretten har høve til å vere aktiv i den forstand at den oppfordrar partane til å krevje samanføying.

Så snart råd er etter at ei jordskiftesak er rettskraftig, skal rettsformannen ta eit rettkjent utdrag av rettsboka og få dette tinglyst, jf. jordskiftelova § 24 første ledd første punktum. Alt av varig verdi skal takast med i utdraget. Ut over dette er det overlate til rettsformannen å avgjere kva som skal tinglysast. Når jordskiftet fører til at det blir danna ny grunneigedom eller ny festegrunn, skal rettsformannen ta kontakt med kommunen for å få nye registernummer før utdrag av rettsboka blir sendt til tinglysing, jf. delingslova § 4-1.

26.2 Forslaget frå utvalet

Utvalet foreslår i hovudsak å føre vidare dei arbeidsoppgåvene Jordskifteverket i dag har på det matrikulære området.

Utvalet har vurdert og komme til at det er formålstenleg at dei føresegnene som gjeld i dag og som er knytte til deling av eigedom i jordskiftelova blir førte vidare.

Utvalet foreslår at den meldinga jordskifteretten skal gi til kommunen om at det er kravd jordskifte, blir notert på dei aktuelle eigedommane i matrikkelen.

Etter lovforslaget kan ikkje landmålaren under ei oppmålingsforretning avgjere tvistar, men er avhengig av at partane blir samde om kvar grensene går. Dersom det ikkje blir oppnådd semje om grensedraginga, må landmålaren avslutte forretninga. Part som vil ha klarlagt grensedraginga må sjølv krevje grensegang for jordskifteretten eller reise sak for dei ordinære domstolane.

Utvalet går inn for å fjerne det høvet det offentlege har til å føre fastsetjing av grenser inn for jordskifteretten, utan å ha heimel eller festerett til vedkommande grunnareal. Om dette seier utvalet m.a. følgjande (NOU 1999: 1 s.148):

«Samfunnets behov for korrekt eiendomsinformasjon er etter utvalgets vurdering ikke sterkt nok til at det offentlige skal kunne gripe inn i den private sfære. Det må dessuten understrekes at dagens hjemmel i delingsloven, så vidt utvalget kjenner til, ikke har blitt brukt i noe omfang. Utvalget mener at det offentliges adgang til å kreve at jordskifteretten fastsetter grenser er tilfredsstillende ivaretatt i bestemmelser i § 5 og § 88 i jordskifteloven, som hjemler at departementet kan kreve slik jordskiftesak «når det foreligger allmenne omsyn».»

Utvalsmedlem Jørgensen har følgjande særmerknad (NOU 1999:1 s.148):

«En bør opprettholde den hjemmel som det offentlige har i dag til å være rekvirent. I forbindelse med utbyggings- og reguleringsarbeid kan det oppstå situasjoner der det er hensiktsmessig at det offentlige kan få gjennomført en grensefastsettelse uten selv å være grunneier. Disposisjonsprinsippet er ikke gjennomført helt ut i jordskifteloven i dag, da det offentlige kan rekvirere jordskiftesaker etter spesielle kriterier, jf. jordskifteloven § 5. Betenkeligheter med å påføre de private store kostnader, kan sikres ved at kostnadene legges på det offentlige ut fra en nyttevurdering.»

For å sikre at jordskifteretten skal kunne fastsetje grenser for festegrunn, foreslår utvalet eit tillegg i jordskiftelova § 88, slik at både eigar og festar kan krevje grensegangssak for festegrunn når festetida er meir enn 10 år.

Utvalet foreslår at jordskiftedommaren skal gi påteikning for at vilkåra er oppfylte ved samanføying i samband med jordskifte som etter gjeldande rett, jf. lovutkastet § 15 fjerde ledd. Finn tinglysingsstyresmakta at vilkåra er oppfylte, skal samanføyinga noterast i grunnboka. Deretter skal kommunen få beskjed om utfallet og utføre matrikkelføring. Kommunen skal framleis bestemme kva matrikkelnummer den samanføydde eininga skal ha.

Utvalet har vurdert kor vidt jordskifteretten bør få ein generell heimel til å føye saman bruk under jordskifte, dvs. utan at det har komme krav om dette frå den som har heimel. Utvalet går ikkje inn for dette, med den grunngivinga at det vil bryte med disposisjonsprinsippet i tvistemålslova §§ 85 til 88.

Utvalet sine generelle merknader til registrering av jordsameige er omtalte i kapittel 21.2.

Utvalet meiner at dei som har del i jordsameige skal kunne velje om dei vil gå til ein landmålar eller jordskifteretten for å krevje registrering av sameiget. Dersom det offentlege krev registrering av eit jordsameige, meiner likevel utvalet at arbeidet må utførast som oppmålingsforretning, med unnatak av den generelle heimelen det offentlege har til å krevje jordskifte ut frå allmenne omsyn, jf. jordskiftelova § 5.

Registrering av jordsameige som sak for jordskifterettane bør etter utvalet sitt syn gå som rettsutgreiing. Føresegna om rettsutgreiing står i jordskiftelova § 88a der det heiter at:

«Eigar eller innehavar av alltidvarande bruksrett kan krevje at jordskifteretten skal klarleggje og fastsette eigedoms- og bruksrettstilhøva i sameiger og i andre område der det er sambruk mellom eigedomar, ..., når dette er nødvendig av omsyn til ein rasjonell bruk av området.»

Utvalet meiner i tillegg at rettsutgreiing for jordsameige skal kunne krevjast sjølv om det ikkje er nødvendig av omsyn til rasjonell bruk, og fremjar forslag 1 til endring av § 88a, slik at registrering blir eit sjølvstendig grunnlag for å kunne krevje slik rettsutgreiing.

I enkelte tilfelle er det ikkje utan vidare klart kven som er med i eit jordsameige og kor store delar desse har. Utvalet skil mellom krav for innføring i matrikkelen og innføring i grunnboka. For innføring i grunnboka meiner utvalet at det må krevjast ei fullstendig og trygg avklaring av heimelsforholda, men at det for innføring i matrikkelen kan stillast mindre krav. Utvalet meiner at jordskifteretten skal kunne avslutte saka etter at jordsameiget er blitt registrert i matrikkelen, dvs. før forholda er tilstrekkeleg klarlagt for innføring i grunnboka.

I tillegg til at jordskifteretten skal kunne greie ut rettsforholda i jordsameige som eiga sak, foreslår utvalet at jordskifteretten også elles skal syte for at jordsameige i skiftefeltet blir registrerte i matrikkelen, så sant saka inneber at grensene og heimelsforholda for jordsameiget blir tilstrekkeleg klarlagt.

I tilknyting til rapportering til matrikkelen og tinglysing peiker utvalet på følgjande (NOU 1999:1 kap. 18.3.6):

«Etter lovforslaget skal Jordskifteverket levere opplysninger til kommunen på samme måte som landmåleren, slik at matrikkelføringen av opplysninger fra jordskiftesaker ikke atskiller seg fra matrikkelføring for øvrig. Det skal benyttes samme formular som landmåler må benytte for oppmålingsforretning, og data skal være oppgitt slik at de kan føres inn i matrikkelen uten vesentlig kontroll fra kommunens side. Kvalitetskravene for opplysninger som skal inn i matrikkelen vil gjelde tilsvarende for informasjon fra Jordskifteverket. Dersom det er vesentlige mangler, skal kommunen returnere saken til jordskifteretten.

Bestemmelsene i matrikkelloven innebærer at eiendommer skal være matrikulert før tinglysing. Dette må også gjelde ved jordskifte. Dersom det blir opprettet nye matrikkelenheter i forbindelse med et jordskifte, skal disse være ført inn i matrikkelen før det blir sendt et utdrag til tinglysing. Etter at matrikkelfører har gjort nødvendige endringer i matrikkelen, er hovedregelen i matrikkelloven at kommunen sender dokumentene videre til tinglysing. Utvalget har vurdert om dette burde gjelde også for jordskiftesaker, men er kommet til at rettsformannen i samsvar med gjeldende rett skal sørge for tinglysing. I motsetning til dagens praksis mener imidlertid utvalget at det ikke er nødvendig at grensebeskrivelser og kart inngår i de dokumenter som tinglyses, men at dette også arkiveres i kommunen i tillegg til ved jordskifteretten. Som etter gjeldende rett, er det kommunen som skal tildele matrikkelnummer, jf. lovforslagets § 23.»

26.3 Merknader frå høyringsinstansane

Det har komme få uttaler til utvalet sine vurderingar og forslag når det gjeld arbeidsoppgåvene til Jordskifteverket.

Geoforum Møre- og Romsdal meiner at Jordskifteverket burde vore tildelt ei meir sentral rolle i å kartleggje eigedomsforholda, og uttaler:

«Forslaget til matrikkellov har ingen løsning på områdevis rekonstruksjon av grenser. Forslaget til matrikkellov anviser ikke hvordan en slik oppmåling skal gjennomføres eller finansieres. Vi tror resultatet blir at det legges mindre vekt på å finne fram til de riktige og opprinnelige grensene. Dette fordi en forsvarlig oppmåling blir for dyr for den ene parsellen som pålegges kostnadene. I bymessige forhold er det ofte behov for å rekonstruere hele kvartaler eller bydeler for å komme fram til akseptable grensetrekkinger. [Vi] mener at slike oppgaver svært hensiktsmessig kan løses av jordskifteretten. (Kommunen må selvsagt ha en aktiv rolle i å legge til rette materiale fra kommunale arkiv) Det offentlige som i stor grad vil høste fordelene av en komplett eiendomsoversikt bør ta en tung del av kostnadene. Det er heller ikke urimelig at tomteeierne pålegges saksomkostninger i rimelig forhold til fordelen med å få eiendommen målt opp.»

Geoforum Møre- og Romsdal foreslår at kommune og stat skal kunne krevje grensegang ved jordskifte for heile kommunar eller nærare avgrensa delar, med det formål å skape ei fullt dekkjande eigedomsoversikt.

Etter gjeldande rett kan det offentlege krevje grensegang for jordskifteretten, for kartforretningar det har rekvirert utan sjølv å vere part. Til forslaget frå utvalet om ikkje å føre vidare dette prinsippet, uttaler Etatsforeininga i Jordskifteverket (Norske Sivilingeniørers Forening) følgjande:

«Utvalget har begrunnet dette med at denne hjemmel - så vidt utvalget kjenner til - har vært lite brukt. Dette er ikke uten videre riktig. I enkelte jordskiftesokn har noen kommuner på en tjenlig måte nytta seg av denne hjemmel til å få klarlagt tvistegrenser som kommer til syne ved kartforretninger. Vi antar at slik lovhjemmel vil savnes i en del kommuner dersom forslaget blir gjennomført.»

Også Noregs Bondelag meiner at ein slik heimel må førast vidare i den nye lova. Noregs Bondelag peiker vidare på at registrering av jordsameige ofte vil by på mange vanskelege avklaringar, og gir uttrykk for følgjande:

«Norges Bondelag er av den oppfatning at alt arbeid i forbindelse med registrering av jordsameier bør tillegges jordskifteretten. På den måten får man en lik behandling, og man unngår at mange saker vil bli behandlet av både landmåler og jordskifteretten.»

26.4 Departementet si vurdering

Departementet meiner det er formålstenleg å føre vidare arbeidsoppgåvene til jordskifterettane i samband med deling av eigedom, både når det gjeld deling som sjølvstendig jordskiftesak, deling av eigedom som ligg under offentleg jordskifte og deling av eigedom som offentleg jordskiftesak fører med seg.

Departementet støttar også forslaget frå utvalet om at den meldinga jordskifteretten skal gi til kommunen om at det er kravd jordskifte blir notert på dei aktuelle eigedommane i matrikkelen.

Departementet støttar forslaget frå fleirtalet i utvalet om å fjerne det høvet det offentlege har hatt til å føre fastsetjing av private grenser inn for jordskifteretten. Departementet er samd i at både eigar og festar skal kunne krevje grensegangssak for festegrunn når festetida er meir enn 10 år, jf. forslag til endring av jordskiftelova § 88 tredje ledd.

Departementet er samd i vurderingane til utvalet om at jordskifteretten ikkje bør få ein generell heimel til å føye saman bruk under jordskifte på eige initiativ. Men sjølv om jordskifteretten ikkje får ein slik heimel, er det viktig at jordskifteretten går aktivt inn og oppfordrar dei som har heimel til å krevje sanering av «unødvendige» bruksnummer innan skiftefeltet.

Departementet meiner som utvalet at dei som har del i jordsameige bør ha valfridom mellom å gå til eit landmålarføretak eller jordskifteretten for å få tilrettelagt grunnlaget for å registrere eit jordsameige. Departementet er ikkje samd i innspelet frå Noregs Bondelag om at alt arbeid knytt til registrering av jordsameige bør leggjast til jordskifteretten. Når det gjeld forslaget frå departementet til registrering av jordsameige i tilknyting til oppmålingsforretning blir det vist til kapittel 21.4.

Departementet er samd i forslaget frå utvalet om at matrikkelføring av saker for jordskifteretten ikkje blir lagt til jordskifterettane, men at kommunen skal føre opplysningar inn i matrikkelen etter at det er halde sak for jordskifteretten. Dei skjerpa kvalitetskrava til opplysningar som skal inn i matrikkelen vil gjelde tilsvarande for informasjon frå jordskifterettane.

Departementet støttar forslaget frå utvalet om at dersom det blir oppretta nye matrikkeleiningar i samband med eit jordskifte, eller grenser og areal for eksisterande einingar blir endra, må dette vere ført inn i matrikkelen før utdraget av rettsboka blir sendt til tinglysing.

Etter at matrikkelførar har gjort nødvendige endringar i matrikkelen, er hovudregelen i lovforslaget at kommunen skal sende nødvendige dokument til tinglysing. Men til liks med utvalet meiner departementet at det framleis skal vere rettsformannen som skal ta eit rettkjent utdrag av jordskifterettsboka og få dette tinglyst. Departementet er samd med utvalet i at det ikkje er nødvendig å sende grensebeskrivingar og kart til tinglysing.

Til forslaget frå Geoforum Møre- og Romsdal om at kommune og stat skal kunne krevje grensegang ved jordskifteretten for heile eller nærare avgrensa delar av kommunar, meiner departementet at dette må vurderast ved ein eventuell seinare revisjon av jordskiftelova. I det heile meiner departementet at det ved ein eventuell revisjon av jordskiftelova er nødvendig med ei brei vurdering av moglege tiltak for å klarleggje og dermed betre oversikten over eksisterande eigedomsforhold som eiga sak for jordskifterettane.

27 Plan- og bygningslova (pbl)

27.1 Samspelet mellom lov om eigedomsregistrering og plan- og bygningslova

Oppretting av ny eigedom (deling), oppmåling og registrering, m.a. registrering av bygningsdata, er nært knytt til plan- og byggjesaksbehandlinga. Oppretting av ny eigedom er ofte første steg i eit konkret byggjeprosjekt. Både tiltakshavar og kommunane har behov for å kunne handtere saksbehandlinga etter plan- og bygningslova og lov om eigedomsregistrering på ein samordna måte.

Deling av grunneigedom og oppretting av eigedomseining som kan festast bort i meir enn 10 år krev løyve etter plan- og bygningslova. Det går fram av opprekninga i plan- og bygningslova § 93 av dei ulike «tiltaka» som krev slikt løyve, jf. bokstav h. Løyvet etter bokstav h blir ofte kalla «delingsløyve» som samlenemning, uansett om løyvet gjeld grunneigedom eller festegrunn. Løyvet vil i samsvar med forslaget til ny lov om eigedomsregistrering omfatte oppretting av ny grunneigedom, ny anleggseigedom og nytt jordsameige, oppretting av ny festegrunn for bortfeste som kan gjelde i meir enn 10 år, og for arealoverføring. Departementet vil halde på «delingsløyve» som samlenemning.

I utgangspunktet gjeld alle dei generelle reglane for saksbehandling, ansvar og kontroll i plan- og bygningslova kap. XVI (§§ 93-99), men med viktige atterhald. For det første blir prosessen etter at delingsløyvet er gitt, dvs. rekvisisjon og gjennomføring av delingsforretninga, teken ut av byggjesaksbehandlinga og styrt vidare gjennom føresegnene i delingslova. Føresegnene i plan- og bygningslova kap. XVI om kontroll med tiltak, ansvarleg utførande, sluttkontroll og ferdigattest, m.v. (§§ 97-99), gjeld såleis ikkje for denne prosessen 2. Det same gjeld føresegnene om ansvarleg søkjar og prosjekterande i § 93b. Dette følgjer av noverande § 94 nr. 1 tredje ledd, der det går fram at eigaren sjølv kan søkje om deling.

Då forslaget om delingslova blei lagt fram i 1978, blei det i forslag til § 63 nr. 5 i bygningslova slått fast at føresegnene i §§ 94-96 om søknad om byggjeløyve, behandling av søknaden og bortfall av byggjeløyve skulle gjelde tilsvarande for delingssaker. I det endelege lovvedtaket blei ordlyden i § 63 endra noko. Forslaget til § 63 nr. 5 blei då sett på som unødvendig og dermed sløyfa, jf. Ot.prp. nr. 50 (1977-78) s. 28 og Innst.O. nr. 67 (1977-78) s. 4.

Ved endring i plan- og bygningslova 5. mai 1995 nr. 20, blei reglane om saksbehandling og kontroll endra på fleire punkt, m.a. med dei nye føresegnene §§ 93a (førehandskonferanse), 93b (ansvarleg søkjar), 95a (stegvis behandling) og 95b (enkle tiltak). Føresegnene om deling i § 63 blei splitta opp slik at berre dei materielle reglane blei ført vidare i § 63, medan saksbehandlingsreglane blei ført over til kap. XVI om saksbehandling, ansvar og kontroll. I lovproposisjonen blei det lagt til grunn at splittinga ikkje skulle føre med seg vesentlege realitetsendringar, men klargjere gjeldande rett slik at det blir lettare for alle partar å følgje opp det regelverket som til einkvar tid gjeld, jf. Ot.prp. nr. 39 (1993-94) kap. 9.4.3.1 s. 134. Samanhengen mellom byggjesaksreglane og deling blei ut over dette ikkje kommentert, sett bort frå at det i lovproposisjonen står at førehandskonferanse bør kunne nyttast i alle typar saker (kap. 8.2.4 s. 114), og at søknad om deling normalt bør behandlast i eitt steg (kap. 8.3.4 s. 116).

Departementet har inntrykk av at det rår ein god del tvil om rekkevidda av saksbehandlingsreglane i §§ 94-96 i delingssaker. Departementet finn derfor grunn til å presisere at desse reglane, med unnatak av reglane i § 93b om ansvarleg søkjar, gjeld så langt dei passar også for delingssaker. Departementet foreslår i samband med dette ei redaksjonell endring i gjeldande § 94 nr. 1 tredje ledd, ved å flytte føresegna om kven som kan søkje om deling, til § 93b nr. 1 nytt andre ledd.

Departementet legg til grunn at føresegnene i plan- og bygningslova kap. XVI om kontroll med tiltak, ansvarleg utførande, sluttkontroll og ferdigattest, m.v. (§§ 97-99), ikkje gjeld for tiltak etter § 93 bokstav h, heller ikkje som følgje av forslag til ny lov om eigedomsregistrering. Departementet har ikkje funne det nødvendig å presisere dette i ordlyden til plan- og bygningslova.

I samsvar med bruken av omgrep i lov om eigedomsregistrering foreslår departementet at ein må søkje om løyve etter plan- og bygningslova for å opprette ny grunneigedom, festegrunn og anleggseigedom, og for arealoverføring, jf. forslag til § 93 bokstav h i plan- og bygningslova.

Søknaden må vise korleis ein ønskjer eininga utforma, m.a. ved å vise grensedraginga på kart, jf. forslag til § 94 nr. 1 tredje ledd. Krav til søknad blir fastsett i forskrift om saksbehandling og kontroll i byggjesaker. Det inneber ikkje at søknaden nødvendigvis må vere detaljert. Kommunen kan i enkelte tilfelle finne det formålstenleg å gi eit løyve som gir landmålaren på vegner av heimelshavaren, noko spelerom til å utforme endeleg eigedomsdeling etter forholda på staden.

Eit mindretal på to medlemer fremjar forslag om avvikande definisjon av matrikkeleining (jf. kapittel 7.4.1), og uttrykkjer i samband med dette at vilkåra for å opprette anleggseigedom høyrer heime i plan- og bygningslova og ikkje i matrikkellova. Storkommunegruppa for kart og oppmåling og Geoforum gir uttrykk for det same i sine høyringsuttaler. Departementet meiner at det ikkje er noko prinsipielt i vegen for å plassere vilkåra for oppretting av anleggseigedom i plan- og bygningslova, men finn at forslaget frå fleirtalet harmoniserer betre med lovstrukturen som gjeld i dag. Departementet legg vekt på at dokumentasjonskrava går ut over den reine søknadsbehandlinga etter plan- og bygningslova, og er retta vel så mykje mot matrikkel og grunnbok. Departementet vel derfor å samle vilkåra for oppretting av anleggseigedom i lov om eigedomsregistrering. Tilsvarande er vilkår for oppretting av eigarseksjonar plasserte i eigarseksjonslova.

27.2 Førehandskonferanse og rammeløyve

Utvalet drøftar forholdet til plan- og bygningslova i NOU 1999: 1 kap. 15.5 og 31.

Utvalet drøftar om innleiingsfasen av ei oppmålingsforretning, med klargjering av partsforhold, eksisterande grenser og rettar, og plassering av nye grenser, burde definerast som ei styresmaktoppgåve, slik at berre det reint tekniske arbeidet med innmåling og grensemerking blei rekna som tenesteproduksjon, jf. NOU 1999: 1 s. 99 andre spalte. Utvalet kom til at det ikkje er rasjonelt å dele opp oppmålingsforretning på denne måten. Det ville skape uklare ansvarsforhold om ansvaret for forretninga blei delt mellom kommunen (som styresmakt) og landmålar (som tenesteprodusent). Ei slik oppdeling ville dessutan fordyre forretningane. Utvalet går, som omtalt i kapittel 9, inn for at oppmålingsforretninga omfattar alle oppgåver, frå det ligg føre løyve etter plan- og bygningslova og fram til matrikkelføring. Denne løysinga inneber likevel at delingsløyve normalt må utformast slik at dei kan brukast i marka utan element av styresmaktoppgåver på staden. I heilt spesielle tilfelle kan det tenkjast at kommunen som styresmakt har behov for å plassere grensene i marka. I så fall må kommunen som planstyresmakt delta under forretninga. Utvalet meiner likevel at det vil utvikle seg ein praksis slik at oppmålingsforretningar i stor grad blir utførte med basis i ein førehandskonferanse eller rammeløyve frå kommunen, og at det endelege løyvet etter plan- og bygningslova til å opprette ny eigedom knyter seg til ei utført oppmålingsforretning. Når oppmålingsforretning blir gjennomført på grunnlag av rammer og retningslinjer gitt i ein førehandskonferanse og ved rammeløyve, inneber det at kommunen kan ta atterhald om endeleg godkjenning av dei nye grensene seinare som ledd i matrikkelføringa. Det blir presisert at dei rammene og føresetnadene som er nedfelte i eit rammeløyve er bindande også for kommunen.

Utvalet nemner at på stader der rammevilkåra for fastlegging av nye grenser er klare, for eksempel i reguleringsplan, eller etter førehandskonferanse med kommunen, kan det vere formålstenleg at landmålaren faktisk har utført oppmålingsforretninga før det formelt blir søkt om deling eller arealoverføring. Kommunen må her vurdere reguleringskonsekvensane på grunnlag av kravet om matrikkelføring.

Utvalet ser ingen grunn av praktisk karakter, eller av omsyn til rettskjelde, for å opprette eit eige institutt for førehandskonferanse i lov om eigedomsregistrering. Utvalet viser til at søknad om deling fell inn under opprekninga av søknadspliktige byggje- og anleggstiltak i § 93 som gir rett til førehandskonferanse. Utvalet ser det som viktig at også partar i matrikulære saker får eit rettskrav på å komme i ein forpliktande dialog med kommunen for å avklare dei ytre rammene for ei oppmålingsforretning. Landmålar må i alle fall kunne få avklart forhold omkring det oppmålingstekniske i ein førehandskonferanse, og m.a. få angitt grunnlagspunkt for sjølve målinga og få tilgang til opplysningar frå matrikkelen og det kommunale arkivet.

I ordinære saker er det neppe behov for førehandskonferanse om gjennomføring av forretninga.

Kommunal- og regionaldepartementet viser til at både bygningsforvaltning og søkjarar frå tid til anna vil ha behov for å komme i dialog om spørsmål i saker også etter matrikkellova, og at det derfor bør vurderast å innføre ei føresegn i matrikkellova om førehandskonferanse tilsvarande § 93a. Kommunaldepartementet tilrår at eit slikt institutt for førehandskonferanse blir gitt som eigen heimel i matrikkellova, og slik blir etablert uavhengig av plan- og bygningslova.

Miljøverndepartementet meiner det reint matrikulære arbeidet i lita grad treng eit eige institutt for førehandskonferanse. Oppmålingstekniske og liknande spørsmål må på ein kurant måte kunne avklarast mellom kommunen og landmålar utan ein formell førehandskonferanse. Behovet for førehandskonferanse er først og fremst knytt til utforminga og rekkevidda av delingsløyvet. Dette instituttet for førehandskonferanse er som nemnt innleiingsvis allereie institusjonalisert i § 93a.

Miljøverndepartementet ser at det i kompliserte saker kan vere behov for å kunne gi delingsløyvet ei stegvis behandling i form av rammeløyve og etterfølgjande løyve for igangsetjing etter føresegnene i § 95a. Departementet legg til grunn at gjeldande rett i utgangspunktet opnar for dette. Det føreset at rammeløyvet berre gir rammene for delingssaka, for eksempel at eit mindre bustadfelt skal delast i 7 omtrent like store tomter, mens endeleg delingsløyve blir gitt på bakgrunn av ein fullstendig søknad som i dette eksempelet viser kvar tomtegrensene skal gå. Delingsløyvet svarer i dette tilfellet til løyvet for igangsetjing. Departementet understrekar kor viktig det er at kommunen er tydeleg i vedtaka sine. Sjølve delingsløyvet blir gitt berre ein gong og kan ikkje kallast tilbake. Det må derfor gå klart fram av vedtaket om rammeløyve om dette inneber eit delingsløyve eller ei. Dette set liknande krav til søknaden om delingsløyve. Det må i slike kompliserte saker gå klart fram når i prosessen oppmålingsforretninga skal gjennomførast og dei nye grensene skal merkjast og målast.

Ved utarbeiding av forskrifter vil Miljøverndepartementet i samarbeid med Kommunaldepartementet sjå nærare på dei praktiske rutinane, med tanke på å samordne søknadsbehandlinga etter plan- og bygningslova med gjennomføring av oppmålingsforretning og matrikkelføring. Departementet vil i denne samanhengen leggje vekt på omsynet til forenkling og effektivisering. Lov- og systemsamordning og opplegg for samordna rutinar for kvalitetssikring gir dessutan høve til systematisk ajourhald av data i matrikkelen, jf. kapittel 8.4.3.

27.3 Krav til kompetanse hos søkjar

Utvalet peiker på at delingssakene ikkje er knytte opp mot dei same krava til søkjar og søknadsprosedyrar som gjeld for byggjetiltak elles. Etter gjeldande rett kan personar som er rekna opp i delingslova § 3-1 sjølve søkje om deling.

Utvalet vurderte å innføre krav om at søknad om oppretting av ny matrikkeleining og arealoverføring berre skulle kunne fremjast av autorisert landmålar. Utvalet foreslår likevel ikkje noka føresegn om dette, men meiner at behovet for slike reglar kan vurderast etter at det er vunne meir erfaring. Utvalet legg vekt på at mange matrikulære saker er oversiktlege og ikkje krev profesjonell medverknad i søknadsfasen. I visse kompliserte saker, som for eksempel oppretting av anleggseigedom, ville det ha vore formålstenleg å kunne stille kvalifikasjonskrav til søkjaren.

Alternativt peikte utvalet på høvet til å stille krav om presisjon ved utforming av det kartvedlegget som skal følgje med delingssøknaden. Utvalet meinte dette ville ha ført til meir eintydige delingsløyve, noko som i neste hand ville ha letta oppgåva med utstikking av dei nye grensene i marka.

Departementet har til liks med utvalet valt å føre vidare gjeldande ordning som gir heimelshavar sjølv høve til å utarbeide nødvendig underlagsmateriale for å fremje søknad om løyve til å opprette ny matrikkeleining eller arealoverføring. Departementet foreslår likevel å gi kommunen høve til å krevje at søknaden blir utarbeidd av godkjent landmålarføretak i saker som er av ein slik art at dei krev fagkunnskap i utarbeiding av underlagsmaterialet. Sjå forslag til plan- og bygningslova § 93b nr. 1 nytt andre ledd. Godkjenningsordninga er omtalt i kapittel 11.3, jf. forslag til lov om eigedomsregistrering § 38. Godkjent landmålarføretak som ønskjer å utføre anna arbeid som krev godkjenning for ansvarsrett etter plan- og bygningslova, må søkje om slik godkjenning etter dei ordinære reglane for dette i plan- og bygningslova. Skal f.eks. landmålarføretaket også fremje søknad om byggjetiltak etter plan- og bygningslova § 93 bokstav a, må landmålarføretaket søkje om eiga godkjenning for dette etter reglane for godkjenning av ansvarleg søkjar i plan- og bygningslova § 93b nr. 3. Kommunen må gjere ei konkret vurdering om saka er så stor og kompleks at det er nødvendig å stille eit slikt krav. Sak som gjeld anleggseigedom vil som oftast krevje at søknaden blir utforma av landmålarføretak. Søknad om å skilje ut ein enkelt bustad- eller fritidseigedom vil normalt ikkje krevje slik kompetanse.

Uavhengig av kva kommunen vil krevje, går departementet ut frå at grunneigaren i mange saker vil sjå seg tent med å innhente fagkunnig hjelp allereie i søkjarfasen. Landmålarføretaket har spesielle føresetnader for å grunngi søknaden og fremje alternative forslag ut frå kunnskap om grunneigaren sine ønske og lova sine rammer. Dette vil kunne styrkje søkjaren sin interesser, og leggje til rette for meir rasjonell saksbehandling i kommunen og sikring av kvalitet på data som til slutt skal matrikkelførast.

27.4 Enkle tiltak

Departementet viser til forslaget om å presisere at saksbehandlingsreglane §§ 94-96 gjeld så langt dei passar også for delingssaker som nemnt i kapittel 27.1. Det medfører at også deling kan behandlast som enkelt tiltak etter § 95b og avgjerast innan tre veker, når vilkåra elles er til stades. Departementet presiserer at slik behandling må ha som føresetnad at dei nye grensene er fastsette tidlegare i gjeldande plan eller vedteken tomteinndeling.

27.5 Krav om klarlegging av grenser o.a. i plan- og byggjesaker

27.5.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet meiner det kan oppstå behov for å halde oppmålingsforretning i samband med byggjesaker når f.eks. storleiken og utforminga på tomta står sentralt. Dersom eigedomsgrensene er uklare, kan utrekning av utnyttingsgrad og avstand til nabogrense vere vanskeleg. Utvalet foreslår derfor ein heimel i plan- og bygningslova som gir kommunen høve til å krevje oppmålingsforretning som ledd i plan- og byggjesaksbehandling av søknadspliktige tiltak etter § 93, jf. forslaget frå utvalet til endring av plan- og bygningslova § 95 nr. 3 som etter lovendring 25. april 2003 nr. 26 no er nr. 5. Utvalet understrekar at føresegna blir knytt til ei konkret behovsvurdering. Det skal ikkje vere slik at alle byggjesøknader (eller reguleringsforslag) utløyser eit slikt krav frå kommunen si side.

Ein slik heimel vil også styrkje behandlinga av reguleringsforslag der det er behov for å trekkje opp reguleringsgrenser i samsvar med eigedomsgrenser. Utvalet føreset at heimelen blir avgrensa til reguleringsforslag som gjeld søknadspliktige tiltak.

Utvalet viser vidare til gjeldande føresegn som gir kommunen heimel til å stille som vilkår for å gi byggjeløyve at eigedommar som skal nyttast under eitt blir slått saman. Føresegna er likevel utforma slik at kommunen berre kan gjere kravet gjeldande for tiltak som strekkjer seg over eigedommar med same eigar. Utvalet foreslår å utvide føresegna til også å omfatte tilfelle der dei aktuelle eigedommane i utgangspunktet har forskjellige eigarar.

27.5.2 Merknader frå høyringsinstansane

Forslaget har fått generell tilslutning blant høyringsinstansane.

Til forslaget om utvida høve for kommunen til å krevje oppmålingsforretning uttaler Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) følgjande:

«KRD støtter forslaget til endring i plan- og bygningsloven § 95 nr. 3 slik at bygningsmyndighetene får hjemmel til å kreve oppmålingsforretning som ledd i behandling av søknad om tillatelse til tiltak etter plan- og bygningsloven der dette finnes nødvendig for sakens opplysning.

KRD ber om at det blir vurdert å utvide en slik hjemmel til også å gjelde etter at tillatelse er gitt. Det er ikke alltid spørsmålet om hvor grensen faktisk går blir reist på et så tidlig tidspunkt i byggeprosessen som i søknadsfasen. Spørsmålet kan reises for eksempel ved eller etter påvisning av beliggenhet, eller når eventuell graving eller annen utførelse tar til. Det kunne da vurderes om bygningsmyndighetene bør gis klar hjemmel for etter eget skjønn å kreve oppmålingsforretning også på et senere tidspunkt. Hjemmelen kunne begrenses til de tilfelle der det er slik begrunnet tvil om grensens beliggenhet at saken må anses utilstrekkelig opplyst, fvl § 17. Et pålegg om oppmålingsforretning for klarlegging av grense i en slik situasjon kan oppfattes bebyrdende for den pålegget rettes mot. Et pålegg om klarlegging av grense vil eventuelt kunne anses å være en prosessledende avgjørelse uten klageadgang. Bygningsmyndighetenes adgang til å stanse eventuelle arbeider i forbindelse med pålegg om grensefastlegging må også vurderes.

Plan- og bygningsloven § 95 har overskrift «Behandling av søknaden i kommunen». En eventuell ytterligere utvidelse av hjemmelen til å kreve oppmålingsforretning utover utkastets forslag til å gjelde etter at søknaden er ferdigbehandlet bør vurderes i forhold til overskriften.»

27.5.3 Forslag frå planlovutvalet

Planlovutvalet fremja i si første delutgreiing NOU 2001: 7 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven eit liknande forslag om klarlegging av grenser i samband med ei generell føresegn om kartgrunnlag, jf. NOU 2001: 7 s. 231. Utvalet foreslo at:

«Kommunen kan kreve at den som fremmer privat planforslag eller søknad om tiltak, utarbeider kartgrunnlag, når dette er nødvendig for å ta stilling til forslaget eller søknaden, herunder avklarer grenser i kartforretning.»

Forslaget frå planlovutvalet til ny føresegn om kartgrunnlag fekk gjennomgåande brei støtte. Justisdepartementet peikte på at kartforretning ikkje gir rettsleg bindande avklaring av grenser.

27.5.4 Departementet si vurdering

Departementet støttar forslaget frå dei to utvala, men vurderer det slik at behovet for klarlegging av grenser er mest aktuelt i samband med gjennomføring av tiltak. Det representerer i lita grad eit problem i planprosessen. Departementet foreslår derfor å avgrense høvet for kommunen til å stille slike vilkår til søknad om tiltak. Lovteknisk passar då føresegna best i § 95 nr. 5 slik som utvalet foreslår. Departementet er også samd i forslaget om å utvide heimelen kommunen har til å krevje samanslåing av eigedommar til også å omfatte tilfelle der dei aktuelle eigedommane i utgangspunktet har forskjellige eigarar. Departementet foreslår i tråd med denne vurderinga ei endring av § 95 nr. 5.

Departementet er samd i Kommunal- og regionaldepartementet sitt syn om at det kan vere aktuelt å få klarlagt eksisterande grenser også etter tidspunktet for løyve til igangsetjing. Departementet meiner likevel at kommunen må stille slikt vilkår i byggjeløyvet. Omsynet til tiltakshavar tilseier at aktuelle offentlege vilkår bør gå fram av byggjeløyvet. I den grada behovet for å klarleggje grenser dukkar opp på eit seinare tidspunkt, må dette løysast innanfor dei alminnelege reglane i lov om eigedomsregistrering.

27.6 Bortfall av delingsløyve

Når det er gitt delingsløyve etter plan- og bygningslova, står rekvirenten fritt til gjere seg nytte av løyvet eller ikkje, på same måte som ein tiltakshavar kan velje om han faktisk vil realisere det aktuelle bygget i samsvar med løyvet. Plan- og bygningslova § 96 set ein frist på tre år for igangsetjing. Går treårsfristen ut, må ein søkje på nytt. Av den tidlegare føresegna i plan- og bygningslova § 63 nr. 4 om bortfall av delingsløyve gjekk det fram at dersom kartforretning ikkje var rekvirert hos oppmålingsforvaltninga i kommunen seinast tre år etter at delingsløyve var gitt, fall løyvet bort. Departementet går til liks med utvalet ut frå at det ikkje var meininga å gjere noka realitetsendring på dette punktet då § 63 nr. 4 blei erstatta av den generelle regelen om bortfall av løyve i § 96 ved lovendring 5. mai 1995 nr. 20. Departementet foreslår at dette kjem klarare fram i ordlyden til § 96 som eit nytt fjerde ledd. Delingsløyvet fell såleis bort dersom det ikkje er sett fram krav om matrikkelføring innan tre år etter at løyvet blei gitt.

28 Eigarseksjonslova

28.1 Forslaget frå utvalet

Kommunen skal kontrollere at vilkåra for seksjonering er til stades og gi løyve til seksjonering (NOU 1999: 1 kap. 32). Stortinget vedtok, jf. Innst.O. nr. 57 (1996-1997) Om lov om eierseksjoner, at det formelle ansvaret for opprettinga av eigarseksjonar framleis skulle liggje til tinglysingsstyresmakta. Etter eigarseksjonslova er såleis ein eigarseksjon å sjå på som oppretta når den er tinglyst, jf. eigarseksjonslova § 5.

Utvalet legg i forslaget til lov om eigedomsregistrering vekt på at ei matrikkeleining er å sjå på som oppretta ved matrikulering. Etter utvalet si oppfatning bør registreringsprosedyren og tidspunktet for når ei matrikkeleining er å sjå på som oppretta gjelde likt for alle matrikkeleiningar. Utvalet foreslår at dette også skal gjelde for eigarseksjonar, og tek på nytt opp framlegget frå Ot.prp. nr. 33 (1995 - 96) Lov om eierseksjoner (eierseksjonsloven) om at kommunen skal stå for den formelle opprettinga.

Utvalet har drøfta om det kunne vere formålstenleg at det ved oppretting av eigarseksjonar alltid blei halde oppmålingsforretning som i Danmark. Utvalet rår likevel til at dette berre skal gjelde når uteareal skal inngå som del av brukseining, og der det blir fastsett grenser i marka for den enkelte seksjonen, f.eks. del av hagen eller parkeringsplass. Utvalet karakteriserer slike delar som ikkje er bygd på som uteareal.

Dersom uteareal skal leggjast til ei særskild brukseining, stiller eigarseksjonslova etter gjeldande rett krav om at arealet blir teikna inn på eit situasjonskart som skal følgje med oppmodinga om seksjonering. Dersom dei aktuelle areala kan avgrensast av bygningsdelar eller som utmål frå bygningsdelar, gjeld dette situasjonskartet som tilstrekkeleg dokumentasjon av eigedomsgrensene. Dersom slik avgrensing ikkje er mogleg, må det haldast kartforretning etter reglane i delingslova. Utvalet kan ikkje anbefale å føre vidare eit slikt dobbeltspora system. Eit viktig formål er å hindre at det oppstår tvist om eigedomsgrenser. Utvalet har gjennomgåande lagt vekt på sikker dokumentasjon av eigedomsgrenser. Etter vurderinga i utvalet bør prinsippa i lov om eigedomsregistrering gjelde som for tilsvarande annan eigedom, og nyttast i alle tilfelle der uteareal skal inngå som tilleggsdel til seksjonar. Oppmålingsforretninga får med andre ord same formelle innhald anten det gjeld eigedomsgrenser, grenser for festegrunn, eller grenser for uteareal til eigarseksjon. Det skal likevel ikkje vere nødvendig å merkje eller måle inn grensepunkt når grensene kan fastleggjast med referanse til bygningsdelar (utmål), føresett at bygningen er så godt geografisk stadfest at grensene kan leggjast inn på matrikkelkartet med same presisjon som andre eigedomsgrenser. I slike tilfelle kan oppmålingsforretninga gjennomførast på ein enkel og rimeleg måte, utan noka form for markarbeid.

Utvalet viser til eigarseksjonslova § 11 der det går fram at kommunen skal syte for at nye seksjonar blir registrerte i GAB før saka blir send til tinglysing. Denne ordninga foreslår utvalet ført vidare slik at seksjonar må førast inn i matrikkelen før dei kan tinglysast med eige grunnboksblad. Oppmålingsforretning for uteareal til seksjon må dermed haldast før seksjonane blir førte inn i matrikkelen. Grensene for uteareal til eigarseksjonar skal gå fram av matrikkelkartet. Teikningsmateriale og situasjonskart for eigarseksjonar meiner utvalet skal arkiverast i kommunen og ikkje på tinglysingskontoret.

28.2 Merknader frå høyringsinstansane

Når det gjeld det formelle tidspunktet for når eigarseksjon er oppretta, uttaler Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) følgjande:

«Det framgår av lovutkastet § 6 annet ledd at ny matrikkelenhet er opprettet når den er ført inn i matrikkelen. KRD er enig i at dette vil være den beste løsningen også ved opprettelse av eierseksjoner. Dette innebærer at seksjonene ansees opprettet ved innføring i matrikkelen. En slik regel vil gi en rasjonell arbeidsdeling mellom kommune og tinglysingsembete. Kommunen får ansvar for kontroll av seksjoneringsvilkårene og formell oppretting av seksjonene ved innføring i matrikkelen. Tinglysing blir en etterfølgende registreringsforretning. En slik arbeidsfordeling er i samsvar med Kommunal- og administrasjonsdepartementets anbefaling i Ot prp nr 33 (1995-96) om lov om eierseksjoner. Som kjent gikk Stortinget imidlertid i mot denne ansvarsdelingen, jf. Innst O nr 57 (1996-97) side 7 (...)

På den annen side, da eierseksjonsloven ble behandlet i Stortinget, fantes det ingen klar bestemmelse som anga tidspunktet for den formelle opprettelsen av fast eiendom. Når det nå legges opp til å angi et slikt skjæringstidspunkt, vil det være uheldig dersom fast eiendom i sin alminnelighet skal anses opprettet ved registreringen i matrikkelen, mens eierseksjoner først skal ansees opprettet ved tinglysingen. For å unngå en slik rettsutvikling vil KRD likevel anbefale at Miljøverndepartementet fremmer utvalgets forslag om at også eierseksjoner skal ansees opprettet ved registreringen i matrikkelen.»

Dersom det blir lagt opp til ei slik endring, anbefaler Kommunaldepartementet at det formelle seksjoneringstidspunktet også bør gå fram av eigarseksjonslova § 5.

Kommunal- og regionaldepartementet uttaler vidare:

«KRD slutter seg til utvalgets vurdering om å opprettholde dagens begrensede adgang til å seksjonere fast eiendom på flere bruksnummer.

Vi har heller ingen sterke motforestillinger mot at eierseksjonsloven § 9 endres, slik at det holdes oppmålingsforretning i alle tilfeller hvor ubebygde utearealer skal inngå som tilleggsdeler til seksjon(er). KRD legger da vekt på at man unngår et to-sporet system, samtidig som oppmålingsforretningen i mange tilfeller likevel kan gjennomføres som en enkel og rimelig kontorforretning.

KRD er også enig i utvalgets konklusjon om ikke å tilråde en regel som gir kommunene rett til å påby deling selv om kommunen mener at deling ville vært hensiktsmessig. Dette spørsmålet ble nøye vurdert under behandlingen av eierseksjonsloven, og vi kan ikke se at det er framkommet nye momenter som tilsier et endret standpunkt nå. Som utvalget påpeker, vil forslaget om å harmonisere kravene til merking og innmåling av grenser også gjøre det mindre fordelaktig å velge seksjonering framfor oppdeling i grunneiendommer. Dermed vil også faren for lite rasjonelle valg av eierform ut fra kortsiktige kostnadsvurderinger bli mindre».

Oslo kommune uttaler:

«Utvalget har gått inn på samordningen med eierseksjonsloven og behov for endringer i denne i tilknytning til forslaget til ny lov om eiendomsregistrering. Etter Oslo kommunes oppfatning harmonerer utvalgets konklusjoner her dårlig. Man legger opp til en forbedret kvalitet på det dokument som omhandler en ganske ubetydelig del av helheten, mens det viktigste - beskrivelsen av den bygningsmessige del - ikke foreslås forbedret.».

28.3 Departementet si vurdering

Departementet er samd med utvalet i at også eigarseksjon bør sjåast på som oppretta når den er ført inn i matrikkelen til liks med annan eigedom, og i tråd med den generelle rollefordelinga mellom matrikkel og grunnbok som det nå blir lagt opp til. Departementet legg også vekt på at Kommunaldepartementet er samd i at dette er den beste løysinga. Det gir ei rasjonell arbeidsdeling mellom kommunen og tinglysinga ved at kommunen har ansvar for kontroll av seksjoneringsvilkåra og formell oppretting av seksjonane ved innføring i matrikkelen, medan tinglysing blir ei etterfølgjande registreringsforretning. Departementet vil peike på at eit tilsvarande forslag blei lagt fram i Ot.prp. nr. 33 (1995-96) om ny lov om eigarseksjonar, men Stortinget vedtok då i staden eit tospora system der kommunen skal kontrollere at seksjoneringsvilkåra er oppfylte, medan den formelle opprettinga skal skje ved tinglysing, jf. Innst. O. nr. 57 (1996-97) punkt 3.1.1 (side 7). Når departementet nå likevel finn grunn til å fremje forslaget, så er det fordi forslag til lov om eigedomsregistrering § 5 andre ledd legg opp til at fast eigedom generelt skal opprettast ved matrikulering, og lovverket hadde ikkje ein tilsvarande klar regel om dette då Stortinget behandla forslaget til ny eigarseksjonslov i 1997. Omsynet til harmonisering av regelverket tilseier då at også eigarseksjonar blir oppretta ved matrikulering på same måten som ved oppretting av andre typar matrikkeleiningar.

På denne bakgrunnen foreslår departementet at eigarseksjonslova § 5 blir endra slik at det også her går fram at eigarseksjonar blir oppretta ved innføring i matrikkelen, og at dette blir gjort på bakgrunn av eit kommunalt seksjoneringsvedtak etter føresegnene i kapittel II i eigarseksjonslova. Etter samråd med Kommunaldepartementet er det valt å referere til eit kommunalt seksjoneringsvedtak i staden for eit seksjoneringsløyve, for på den måten å gjere det lettare å sjå samanhengen mellom § 5 og resten av kapittel II i eigarseksjonslova, og forholdet mellom eigarseksjonslova og lov om eigedomsregistrering. Innføring av omgrepet seksjoneringsvedtak medfører at departementet også gjer framlegg om presiseringar i eigarseksjonslova §§ 9, 10, 11 og 12. Også §§ 14 og 15 blir foreslått justerte slik at føresegnene er i samsvar med forslaget til ny § 5.

Departementet legg vekt på at matrikkelen i størst mogleg grad bør spegle dei faktiske fysiske forholda, og foreslår i kapittel 17.2.4 at anleggseigedom først bør kunne førast inn i matrikkelen i samband med igangsetjinga av tiltaket. Dette omsynet ligg også føre ved oppretting av eigarseksjonar. Departementet foreslår derfor ei tilsvarande presisering i eigarseksjonslova § 6 femte ledd.

Departementet er samd i at det bør stillast same krav til dokumentasjon i saker som omfattar seksjonert uteareal som for annan eigedom. Departementet støttar derfor forslaget om å halde oppmålingsforretning når uteareal skal inngå i ein seksjon. Heimelshavar til eigarseksjon med uteareal har i lengda same behov som eigar av grunneigedom for offisiell og standardisert verifisering av sine grenser og areal. Departementet meiner det er mest rasjonelt å fremje krav om matrikkelføring av oppmålingsforretning over utearealet saman med oppmodinga om seksjonering, og foreslår at dette går fram av eigarseksjonslova § 7 andre ledd. Oppmodinga om endring av grensene for uteareal mellom seksjonar blir å setje fram etter gjeldande føresegner om reseksjonering i § 13. Også endring av grensene skal såleis dokumenterast med oppmålingsforretning.

Det er ikkje føresett at matrikkelen i denne omgangen skal vise plassering eller utstrekning av den enkelte seksjonen inne i bygningar. Matrikkelkartet skal berre vise avgrensinga av eventuelt uteareal til den enkelte seksjonen. Dette er likevel ikkje til hinder for at arealet som blir målt opp og vist i matrikkelkartet, også kan omfatte bygd areal som tilhøyrer seksjonen, når der dette er meir formålstenleg.

Departementet er samd i at teikningsmaterialet og situasjonskart for eigarseksjonar blir arkiverte i kommunen og ikkje sentralt hos tinglysingsstyresmakta, jf. forslag til endring av eigarseksjonslova § 11. Utvalet peiker på at fleire kommunar allereie praktiserer dette gjennom å ta kopi av seksjoneringsdokumenta før dei blir sende til tinglysing. Kommunane viser til at publikum ofte spør etter dokumenta for gjennomsyn og at kommunane har behov for desse som underlag for eventuell framtidig byggjesaksbehandling på den aktuelle eigedommen.

Departementet foreslår at heimelen for å krevje inn gebyr for matrikkelføring av eigarseksjonar følgjer dei same reglane som for andre matrikkeleiningar. Føresegna om gebyr for målebrevskart i gjeldande eigarseksjonslov § 7 femte ledd blir avløyst av lov om eigedomsregistrering § 32, jf. kapittel 10.2.4.2.

29 Tinglysingslova

Utvalet drøftar forholdet til tinglysingslova i NOU 1999: 1 kap. kap 34.

Lov om eigedomsregistrering fører vidare og understrekar funksjonsdelinga mellom matrikkelen og grunnboka. Nye matrikkeleiningar oppstår ved matrikulering. Kommunen ser til at nødvendige opplysningar blir sende til tinglysing, jf. lovforslaget § 24. Nye einingar skal ikkje førast inn i grunnboka før dei er matrikulerte.

Føresegna om samanføying av matrikkeleiningar i lovforslaget § 18 er i prinsippet ei vidareføring av den ordninga som følgjer av gjeldande delingslov.

Arealoverføring skal etter lovforslaget tinglysast på både avgivar- og mottakar-eigedommmen. Nødvendige erklæringar om pantefråfall og eigedomsoverdraging skal følgje med til tinglysing. Kva for dokument som skal gå til tinglysing er føresett regulert i forskrift, med heimel i lovforslaget § 24, siste ledd, i den grada dette ikkje allereie er regulert av tinglysingslova med tilhøyrande forskrifter. Grensejustering skal berre førast i matrikkelen og ikkje tinglysast, jf. lovforslaget § 24 som uttømmande regulerer kravet om tinglysing.

Det er foreslått at ordninga som gjeld i dag og der grunneigar sjølv kan friske opp eksisterande grense blir halden ved lag. Ordninga er nærare omtalt i kapittel 23. I dag har avtaler om slik privat grensegang i ei viss utstrekning blitt tinglyste. Slike avtaler er blitt vurderte til å falle inn under omgrepet «anerkjenne» i tinglysingslova § 12. Med utgangspunkt i at grenser skal gå fram av matrikkelen, og ikkje av grunnboka, er det foreslått at avtale om eksisterande grenser skal få ein referanse i matrikkelen før eventuell tinglysing, jf. lovforslaget § 19. Tinglysing skal med dette ikkje skje før slik referanse er oppretta. Det er vurdert om dette burde vore regulert i tinglysingslova, men dette er ikkje sett på som nødvendig.

I kapittel 21 er registrering av jordsameige drøfta. Lovforslaget § 5, bokstav d, jf. § 14, heimlar at jordsameige kan førast inn i matrikkelen som eiga matrikkeleining. Det kan også opprettast eige grunnboksblad for jordsameige, men berre når eigarforholda er avklarte. Det vil gjelde spesielle restriksjonar med omsyn til å tinglyse hefte på grunnboksblad for jordsameige. Normalt kan det ikkje stiftast pant direkte i jordsameige, og jordsameige kan heller ikkje avhendast særskilt. For å sikre at det ikkje skjer rettslege disposisjonar i strid med dei spesielle forholda som gjeld for jordsameige, er det viktig at det går klart fram av både matrikkelen og grunnboka at eininga er eit jordsameige.

§ 12a i tinglysingslova representerer ei sperre for å få tinglyst dokument som gir grunnboksheimel til ny eigedom utan at det er tinglyst målebrev for eigedommen. Heretter er det behov for ei sperre mot å få tinglyst dokument som gir grunnboksheimel før eining er ført inn i matrikkelen. I tillegg er det behov for ei sperre mot å få tinglyst heimelsovergang der krav om klarlagt grense, jf. lov om eigedomsregistrering § 7, ikkje er oppfylt. Det blir derfor foreslått ei endring i tinglysingslova § 12a første ledd i samsvar med dette. Det er kommunen som tek stilling til om vilkåra om klarlagt grense er oppfylte, og noterer dette i matrikkelen. Tinglysingsstyresmakta må på si side kontrollere om heimelsovergangen er av ein slik art at den krev klarlagt grense eller ei. Kravet om klarlagt grense etter § 7 er føresett gitt utsett iverksetjing. Dette får ingen innverknad for tinglysingsstyresmakta si praktisering av § 12a første ledd, då styresmakta i alle tilfelle må kontrollere om eininga er registrert i matrikkelen.

Det er også foreslått endring av lovtilvising og terminologi i tinglysingslova §§ 38a og 38b. Tinglysingslova § 38b første ledd er samtidig forenkla ved at bokstav b og c er slått saman i ny bokstav b.

30 Personopplysningslova

30.1 Forslaget frå utvalet

Utvalet meiner at innføring av matrikkelen ikkje reiser vesentlege nye spørsmål om personvern i forhold til det som gjeld for det noverande GAB, jf. NOU 1999: 1 kap. 35. Utvalet baserte seg på den då gjeldande personregisterlova, men gir ei kort vurdering også i forhold til NOU 1997: 19 Et bedre personvern. Framstillinga til utvalet er relativt kortfatta og konsentrerer seg om problemstillingane i tilknyting til registrering av offentlege pålegg ved bruk av grunn eller bygningar. Utvalet viser til at registrering av slike pålegg i enkelte tilfelle kan innebere registrering av sensitive personopplysningar når pålegget er knytt til straffbare forhold eller helseforhold. Om dette skriv utvalet (NOU 1999: 1 s. 227):

«Dette problemet kan løses ved at det i matrikkelen kun skal registreres en referanse til vedtaket om pålegg, herunder sak/arkivnummer og navn på den lov vedtaket er fattet i medhold av. Dette er tilstrekkelig «registerinformasjon», for en aktuell kjøper av en eiendom. Kjøperen skal i prinsippet kun gis en foranledning til å undersøke ting nærmere. Han skal være nødt til å oppsøke kommunen særskilt [for] å be om å få se på den saken/vedtaket det er knyttet referanse til. Da vil kommunen selv, enten i medhold av offentlighetsloven eller vedkommende særlov ta eksplisitt stilling til om saken/vedtaket kan utleveres for gjennomsyn.»

30.2 Merknader frå høyringsinstansane

Det har ikkje komme inn synspunkt på forholdet til personvernet frå andre enn Datatilsynet og Justisdepartementet.

Datatilsynet er samd med utvalet i at innføring av matrikkelen ikkje reiser vesentlege nye spørsmål om personvern, og stiller seg positivt til at Kartverket skal utvikle forskrifter i samarbeid med Datatilsynet. Datatilsynet skriv:

«Nytt ved matrikkelen er at det også skal utarbeides et elektronisk kart til den, jf § 5 annet ledd. Dette øker bruksmulighetene for matrikkelen. For eksempel kan man visuelt selektere opplysninger om et område ved å «peke» på det eller «ringe det inn». Det åpner også opp for å legge andre kart, som det igjen kan være knyttet informasjon til, oppå matrikkelkartet slik at opplysningene kan sammenstilles. Et annet nytt element er at kommunale pålegg som gjelder bygninger og grunn på vedkommende matrikkelenhet, skal registreres i matrikkelen.

På grunn av de nye bruksmulighetene dette kan gi, mener Datatilsynet at det kan være behov for klarere grenser for hva informasjonen fra matrikkelen kan brukes til enn det som i dag framgår av GAB-forskriften, spesielt når det gjelder utlevering av masseopplysninger. I dag er det uklart i hvilken grad opplysninger fra GAB-registeret kan selges for bruk i kommersiell virksomhet. Etter vårt syn bør blant annet mulighetene til å bruke navn og adresser fra registeret til direkte distribusjon av informasjon og reklame begrenses.»

Justisdepartementet sluttar seg i utgangspunktet fullt ut til forslaget om å lovfeste innsynsrett i matrikkelen, men går likevel ut frå at det er behov for unnatak, eventuelt i form av restriksjonar på kva slag bruk som kan gjerast av matrikkelopplysningane.

Ut frå generelle personvernomsyn støttar Justisdepartementet forslaget om at offentlege pålegg blir nedteikna i matrikkelen ved hjelp av ein referanse til saka/vedtaket, eventuelt med tilføying av heimelen for vedtaket. Justisdepartementet er for eksempel ikkje samd med utvalet i at registrering av pålegg i form av førelegg etter plan- og bygningslova om å rive ein ulovleg oppført bygning vil vere ei «sensitiv personopplysning», og grunngir dette med følgjande:

«Ved utferdigelse av forelegg etter pbl § 114 tas det ikke stilling til om straffeskyld foreligger, og ilegging av en administrativ reaksjon kan ikke sidestilles med straffedom. Dersom den ansvarlige samtidig er anmeldt for forholdet til politiet, kan spørsmålet muligens stille seg annerledes.»

Når det gjeld avveging av interesser i personvernspørsmål i relasjon til pålegg nemner Justisdepartementet følgjande:

«For visse typer pålegg kan det være at allmennhetens interesse i å kunne gjøre seg kjent med pålegget på en enkel måte bør veie tyngre enn personvernhensyn. Dette kan være tilfellet ved pålegg gitt i medhold av miljølovgivningen, og bør overveies i lys av arbeidet i Miljøinformasjonsutvalget.»

Justisdepartementet «anser det noe uklart hvorvidt opplysninger fra GAB-registret etter gjeldende rett kan benyttes i kommersiell sammenheng. Vi er kjent med at opplysninger fra GAB har vært benyttet for eksempel ved utsending av adressert reklame. Fra et personvernsynspunkt er det uheldig at registre der registrering er pliktig, benyttes i slik kommersiell sammenheng. Det bør derfor overveies begrensninger på dette i loven eller i forskrift.»

Justisdepartementet nemner vidare:

«Når det gjelder forslaget til ny personopplysningslov, jf. Ot. prp. nr. 92 (1998-99)), må man ... regne med at matrikkelen ikke vil være konsesjonspliktig, men meldepliktig til Datatilsynet. Det kan imidlertid være grunn til å løse personvernspørsmålene mest mulig uttømmende i forslaget til ny eiendomsregisterlov.»

30.3 Departementet si vurdering

30.3.1 Innleiing

Noreg har lang tradisjon for at eigarforhold til grunn er offentleg informasjon. Omsynet til det å vere open og tilgjengeleg i kommunal og statleg administrasjon, og som inkluderer innsynsretten til pressa, tilseier at vi held fast ved denne tradisjonen. Departementet er samd i at matrikkelen ikkje reiser spesielle nye forhold når det gjeld personvernet, men finn likevel behov for å drøfte desse spørsmåla nærare. Sjølv om praksis baserer seg på lang tradisjon, gjer eit meir bevisst forhold til personvern og generelle endringar på det teknologiske området det naturleg å stoppe opp ved desse spørsmåla når eit forslag til ei ny lov blir lagt fram. Etter at utvalet la fram innstillinga si, har personopplysningslova avløyst den tidlegare personregisterlova. Forholdet til personvernet blei drøfta i St.meld. nr. 30 (2002-2003) «Norge digitalt» - et felles fundament for verdiskaping.

Departementet legg vekt på at matrikkelen skal vere eit ope, offentleg register.

Personvernomsyn tilseier likevel at det bør leggjast avgrensingar på bruken av enkelte opplysningar frå matrikkelen, m.a. bør personnamn ikkje leggjast fritt tilgjengeleg på Internett eller utleverast for bruk til adressert reklame. Matrikkelen skal ikkje innehalde sensitive personopplysningar. Departementet foreslår at opplysningar om offentlege pålegg som gjeld bruk av grunn eller bygningar, blir registrerte som ein referanse til saka, jf. kapittel 8.2.3.

30.3.2 Matrikkelopplysningar i forhold til personopplysningsomgrepet

Personopplysningar er etter personopplysningslova § 2, nr. 1 «opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson». Dette er ein svært vid definisjon. I sin aller ytste konsekvens vil all informasjon som er knytt til bestemte eigedommar, eigde av ein eller fleire privatpersonar, komme inn under denne definisjonen. Det vere seg informasjon om naturforhold, tekniske installasjonar og eigedomsforhold.

Departementet meiner likevel at fleire slike opplysningar i matrikkelen fell utanfor verkeområdet til personopplysningslova på grunn av det innhaldet dei har. Det er lang tradisjon i Noreg for registrering og utlevering av den typen informasjon som matrikkelen inneheld, utan at dette har vore sett på som ei krenking av personvernet. Det er vanskeleg å sjå at opplysningar om arealet på ein eigedom eller liknande skal kunne nyttast til å krenkje personvernet. Det same gjeld informasjon som berre identifiserer, kartfester eller typebestemmer matrikkeleiningar, bygningar eller adresser, dvs. den typen opplysningar som tradisjonelt har vore gitt på tekniske og økonomiske kart, jf. St. meld. nr. 30 (2002-2003) kap. 10. Slik informasjon og annan informasjon som ikkje inneheld personopplysningar må alltid kunne utleverast, jf. lovforslaget § 30 tredje ledd. Unnatak kan gjelde i forhold til den nasjonale tryggleiken, jf. kapittel 8.7.

Annan informasjon vil derimot klart vere omfatta av personopplysningslova, f.eks. opplysningar om namnet på den som har heimelen, fødselsnummer og bustadadresse.

30.3.3 Behandling av matrikkelopplysningar

Med behandling er meint all bruk av opplysningar frå matrikkelen, som f.eks. innsamling, registrering, føring, samanstilling, lagring og utlevering eller ein kombinasjon av slike bruksmåtar. Dette svarer til behandlingsomgrepet i personopplysningslova. Lov om eigedomsregistrering gir detaljerte reglar for matrikkelstyresmakta si behandling, m.a. føring, endring og sletting av opplysningar i matrikkelen. Departementet legg til grunn at matrikkelstyresmakta si eiga behandling, m.a. av opplysningar som fell inn under behandlingsomgrepet i personopplysningslova, blir basert på heimel i lov om eigedomsregistrering.

Personopplysningslova (§ 11) legg vekt på at personopplysningane:

• berre blir nytta til uttrykkeleg oppgitte formål som er sakleg grunngitte i verksemda til den ansvarlege for behandlinga,

• ikkje blir nytta seinare til formål som er uforeinlege med det opphavlege formålet med innsamlinga, utan at den registrerte samtykkjer i dette,

• er tilstrekkelege og relevante for formålet med behandlinga, og

• er korrekte og oppdaterte, og ikkje blir lagra lenger enn det som er nødvendig ut frå formålet med behandlinga.

Føring og ajourhald av matrikkelen er drøfta i kapittel 8.4 og kvalitet og truverde i kapittel 8.5. Sentral matrikkelstyresmakt, kommunane og andre offentlege organ som fører matrikkelen er behandlingsansvarlege for si føring av matrikkelen, jf. personopplysningslova § 2 nr. 4. Sentral matrikkelstyresmakt vil ha overordna behandlingsansvar slik dette går fram av ansvarsfordelinga for matrikkelen.

Formålet med matrikkelen er drøfta ei rekkje stader i denne proposisjonen, sjå spesielt merknadene til § 1 og omtala i kapittel 8.1 om behovet for ein ny matrikkel og kapittel 8.6 om matrikkelen si rolle. Opplysningar frå matrikkelen må i tråd med dette alltid kunne utleverast, jf. lovforslaget § 30 første ledd bokstav a til d, for:

• offentleg planlegging, saksbehandling og administrasjon,

• saker etter lov om eigedomsregistrering, plan- og bygningslov og eigarseksjonslov,

• ved søknad om offentleg løyve etter anna lovverk,

• for å ta vare på andre interesser knytte til bruk av eller disposisjon over eigedom.

Det treng ikkje nødvendigvis å vere eit klart skilje mellom dei fire formåla, f.eks. vil ei plan- eller byggjesak i enkelte fasar bli handtert privat og i andre fasar av det offentlege. Nye elektroniske metodar for planlegging og saksbehandling etter plan- og bygningslova krev f.eks. rasjonell utlevering av opplysningar om naboeigedommar til ein entreprenør (ansvarleg søkjar) for at denne skal kunne gjennomføre pålagt nabovarsling.

Utlevering for behandling for andre formål kan også skje dersom den som opplysningane blir utleverte til har ei rettkommen interesse, og omsynet til personvernet for den registrerte ikkje overstig denne interessa, jf. lovforslaget § 30 andre ledd. Utøvarar av kommersiell verksemd kan ha ei slik rettkommen interesse for opplysningar frå matrikkelen, f.eks. ved produksjon eller bruk av elektroniske adressekart i transportverksemd, eller til bruk i geografiske marknadsanalysar. Den kommersielle interessa må vegast mot personverninteressene i det enkelte tilfellet. Omsynet til personverninteressene vil ha varierande vekt etter kva typar opplysningar det dreier seg om. Dersom personnamn eller fødselsnummer er oppgitt, vil personvernomsyn måtte leggjast meir vekt på. Det same kan gjelde, om enn i mindre grad, bygningsinterne opplysningar som finst i matrikkelen, f.eks. bustadareal.

I ei høyring i samband med endringar av gjeldande forskrift for føring av GAB-registeret i 2002 kom det innvendingar, m.a. frå Datatilsynet, mot at opplysningar om personar skulle kunne utleverast til kommersielle formål, særleg direkte marknadsføring, når det dreier seg om eit register som i medhald av lov er underlagt registreringsplikt.

Departementet er samd i at matrikkelen ikkje skal kunne nyttast som kjelde for utsending av direkte reklame, men som det går fram ovanfor skal ikkje matrikkelen berre tene reine forvaltningsformål. Den må også kunne nyttast til andre samfunnsformål, medrekna næringslivsformål. Departementet finn det heller ikkje riktig å gjere personnamn frå matrikkelen fritt tilgjengelege, f.eks. på Internett.

Departementet legg derfor til grunn at personnamn saman med ein person si bustadadresse berre skal utleverast til dei nemnde fire behandlingsformåla, jf. lovforslaget § 30 første ledd. For bruk av fødselsnummer må det i tillegg vere sakleg behov for sikker identifisering, jf. lovforslaget § 30 sjette ledd som viser til vilkåra i personopplysningslova § 12.

Utlevering av andre opplysningar som kan relaterast til enkeltperson, f.eks. bustadareal, må likevel også kunne skje for andre formål når interessa for dette er rettkommen nok, jf. lovforslaget § 30 andre ledd. Det same må gjelde namnet på den som har heimelen. Opplysningar om bygnings- eller eigedomsadresser kan alltid utleverast, jf. kapittel 30.3.2, uavhengig av om eigedommen er nytta til bustad eller ikkje.

Matrikkelstyresmaktene må krevje at den som ber om opplysningar står inne for at behandlinga vil vere i samsvar med heimel etter lov om eigedomsregistrering, eller at mottakaren har annan heimel etter personopplysningslova § 8. Matrikkelstyresmaktene skal ikkje kontrollere behandlinga ut over dette. Det må skje innanfor dei ordinære rutinane for kvalitetssikring og kontroll i personopplysningslova. Den som får utlevert opplysningar er pliktig til å behandle desse etter reglane i personopplysningslova.

Personopplysningslova stiller krav om at personopplysningar berre kan overførast til statar som sikrar ei forsvarleg behandling av opplysningane. Førespurnader frå EU- og EFTA-land skal behandlast som førespurnader frå Noreg. Føresegna inneber at matrikkelopplysningar ikkje utan vidare kan leggjast opne på Internett.

Gjennom Internett kan opplysningane gjerast tilgjengelege for allmenta på ein enkel og rimeleg måte. Internett er etter kvart blitt ein kanal for informasjon som eit stort publikum nyttar seg av. Departementet legg til grunn at opplysningar som er av ein slik art at dei alltid kan utleverast, kan leggjast opne for elektronisk innsyn f.eks. via Internett. Det er føresett at utlegging skjer på ein måte som berre legg til rette for oppslag og skjermutskrift, og ikkje for nedlasting ut over dei opplysningane som kjem fram i det enkelte oppslaget. Det vil også vere mogleg å nytte Internett som distribusjonskanal for andre opplysningar, men dette føreset system for identifikasjon og tilgangskontroll som sikrar at vilkåra for behandling etter lov om eigedomsregistrering og personopplysningslova blir etterlevde.

30.3.4 Innsyn, informasjon, o.a.

Prinsippet om matrikkelen som eit ope offentleg register kjem til utrykk i forslag til § 29 der det heiter at alle har rett til innsyn i matrikkelen. Med innsyn er meint både informasjon om registeret generelt og opplysningar om bestemte eigedommar. Kommunane og Statens kartverk må leggje til rette for slikt innsyn.

Innsynsretten gjeld ikkje fødselsnummer, og i særskilde tilfelle andre opplysningar som det kan vere grunn til å skjerme, f.eks. eigaren si bustadadresse når eigaren har grunn til å krevje at denne blir halden hemmeleg. Departementet understrekar at personar har rett til å få sjå alle opplysningar som kan knytast til dei sjølve. Eigar, festar eller tilsvarande rettshavar har slik rett til å få sjå alle opplysningar om eigen eigedom. Retten til innsyn er m.a. også slått fast i personopplysningslova § 18 der første og andre ledd lyder:

«Enhver som ber om det, skal få vite hva slags behandling av personopplysninger en behandlingsansvarlig foretar, og kan kreve å få følgende informasjon om en bestemt type behandling:

1. navn og adresse på den behandlingsansvarlige og dennes eventuelle representant,

2. hvem som har det daglige ansvaret for å oppfylle den behandlingsansvarliges plikter,

3. formålet med behandlingen,

4. beskrivelser av hvilke typer personopplysninger som behandles,

5. hvor opplysningene er hentet fra, og

6. om personopplysningene vil bli utlevert, og eventuelt hvem som er mottaker.

Dersom den som ber om innsyn er registrert, skal den behandlingsansvarlige opplyse om

1. hvilke opplysninger om den registrerte som behandles, og

2. sikkerhetstiltakene ved behandlingen så langt innsyn ikke svekker sikkerheten.»

Personopplysningslova § 17 krev at den ansvarlege for behandlinga ikkje tek vederlag for å etterkomme slikt innsyn eller andre krav etter personopplysningslova. Dette gjeld også for matrikkelen. Det må likevel presiserast at det skal betalast gebyr for matrikulære oppgåver, jf. gebyrføresegnene i forslag til § 32.

Føresegnene om informasjon til involverte om innsamling av opplysningar går m.a. fram av forslag til §§ 20, 21 og 24. Departementet legg til grunn at den som har heimelen skal informerast om nemneverdige føringar som er gjort i matrikkelen og som gjeld vedkommande. Det same gjeld i forhold til tiltakshavar eller tilsvarande som saka vedkjem, der føringa gjeld opplysningar knytte til slike. Føresegnene erstattar personopplysningslova §§ 19 og 20 som ikkje utan vidare passar, m.a. er registrering i matrikkelen noko ein på den eine sida har krav på, men som ein på den andre sida ikkje kan reservere seg mot når vilkåra elles er til stades. Departementet føreset at prinsippa i personopplysningslova blir lagt til grunn i utforminga av forskriftene, jf. forslag til § 22. Informasjonsplikta er føresett å gjelde overfor alle typar heimelshavarar, så vel personar som selskap, og den går ut over informasjonsplikta etter personopplysningslova. Informasjonsplikta vil likevel ikkje vere absolutt, då den som har heimel i mange tilfelle vil kunne vere ukjent eller ha ukjent adresse.

Føresegnene om retting av mangelfulle opplysningar går fram av forslag til § 26, jf. personopplysningslova § 27.

30.3.5 Meldeplikt

Det er meldeplikt til Datatilsynet for behandling av personopplysningar med elektroniske hjelpemiddel, jf. personopplysningslova § 31. Behandling av personopplysningar som den enkelte gjer for reint personlege eller andre private formål er her unnateke, då personopplysningslova ikkje gjeld for slik behandling, jf. personopplysningslova § 3 andre ledd.

Departementet foreslår at føringa av matrikkelen blir unnateke frå meldeplikta, jf. forslag til § 30 sjuande ledd. Departementet legg til grunn at lov om eigedomsregistrering med forskrifter gir Datatilsynet godt nok grunnlag for kontroll med behandlinga.

Departementet har vurdert om nokre andre av dei primære behandlingsformåla i matrikkelen bør bli unnatekne frå meldeplikta, dvs. offentleg planlegging, lovbunden saksbehandling, disposisjonar over matrikkeleiningar, osv. som spesifisert ovanfor. Departementet har m.a. vurdert om slike eventuelle unnatak bør heimlast i forskrift til lova her eller til personopplysningslova, eller direkte i lova her. Behovet for meldeplikt vil variere om behandlinga blir utført av eit avgrensa eller ubestemt tal behandlarar, om behandlinga omfattar enkeltopplysningar eller masseopplysningar, om opplysningane omfattar fødselsnummer eller ikkje, og kor detaljert behandlinga er regulert i lov og forskrift. I visse samanhengar vil det vere lite formålstenleg med meldeplikt, f.eks. om denne skulle knytast til kvar enkelt ansvarleg søkjar i samband med elektronisk byggjesaksbehandling. Departementet foreslår at det i forskrift til lov om eigedomsregistrering kan innførast unnatak frå meldeplikta for bestemte sakstypar innanfor nemnde primærformål. Unnatak frå meldeplikta er ikkje meint å dekkje meir enn uttrykkeleg oppgitte sakstypar, og f.eks. ikkje behandling av matrikkelopplysningar i offentleg saksbehandling generelt.

Behandling som kombinerer matrikkelopplysningar med andre personopplysningar vil i utgangspunktet vere melde- eller konsesjonspliktig uavhengig av føresegnene i lov om eigedomsregistrering. Med matrikkelopplysningar meiner ein her som elles alle opplysningar som i det aktuelle tilfellet blir henta frå matrikkelen, uavhengig av om desse opphavleg er overførde frå eller kontrollerte mot andre register, f.eks. opplysningar om heimel frå grunnboka, jf. kapittel 13.3.5.

Utlevering og behandling i andre samanhengar vil bli omfatta av meldeplikta på ordinær måte. Det vil f.eks. innebere at når ein kommune nyttar matrikkelopplysningar til andre formål enn dei som er uttrykkeleg unnatekne frå meldeplikta, må kommunen sende melding om behandlinga til Datatilsynet.

31 Forholdet til andre lover

31.1 Forureiningslova

Utvalet foreslår at opplysningar om førekomstar av forureina grunn blir lagt i matrikkelen, jf. NOU 1999: 1 Spesialavfallsdeponier s. 83 f. Det har ikkje komme innvendingar mot dette i høyringa, jf. nærare om dette og departementet si vurdering i kapittel 8.2.

Departementet ser det som eit viktig verkemiddel for å hindre forureining at informasjon om førekomstar av forureina grunn blir gjort lett tilgjengeleg for partar det vedkjem og for allmenta.

Statens forureiningstilsyn har i praksis løyst denne oppgåva ved at det med heimel i forureiningslova § 7 pålegg den ansvarlege å tinglyse eit pålegg om å innhente samtykke frå forureiningsstyresmaktene før graving eller anna disponering over dei forureina massane kan ta til. Etter departementet si vurdering er tinglysing ikkje fullt ut eigna til å ivareta det behovet forureiningsstyresmaktene har i slike saker. M.a. kan det stillast spørsmål ved om grunnboka dekkjer informasjonsbehovet i slike saker. Helst bør ei registrering av forureining på ein eigedom både gi ei nokolunde utførleg og oppdatert beskriving av forureiningssituasjonen og vere raskt og enkelt tilgjengeleg for eventuelle interesserte. Pålegg om tinglysing har vore eit tidkrevjande og tungvint system for forureiningsetaten, spesielt i dei tilfella der den som har heimelen er negativ til følgje opp dette.

Departementet meiner matrikkelen er eit betre verkemiddel enn grunnboka for publisering av slik informasjon. Det blir derfor foreslått ei særskilt føresegn i forureiningslova som gir forureiningsetaten rett til å registrere opplysningar om førekomstar av forureina grunn i matrikkelen. Føresegna er foreslått teken inn som ny § 51a i forureiningslova, jf. forslaget til lov om eigedomsregistrering § 22 femte ledd.

31.2 Kulturminnelova

Kulturminnelova § 4 femte ledd fastset at objekt eller område registrert som automatisk freda kulturminne i GAB-registeret alltid skal reknast som automatisk freda med mindre det blir ført bevis for det motsette. I tillegg er GAB ein kanal for publisering av informasjon om automatisk freda kulturminne.

Det blir ikkje foreslått noka realitetsendring i denne føresegna utover endring av terminologi (frå «GAB» til «matrikkelen») og endring av heimelstilvising frå delingslova til lov om eigedomsregistrering.

Lovforslaget § 22 femte ledd gir kulturminnestyresmakta høve til sjølv å føre opplysningar direkte i matrikkelen. Føresegna opnar for å matrikkelføre opplysningar om automatisk freda kulturminne så vel som vedtaksfreda kulturminne og kulturmiljø. Teknisk kan dette gjennomførast ved at kulturminnestyresmakta sitt register «Oskeladden» blir kopla opp mot matrikkelen.

Det er ikkje foreslått endringar i kulturminnelova elles. Kulturminnestyresmakta må på sjølvstendig grunnlag vurdere kor vidt matrikkelen som register og publiseringsverktøy på ein god nok måte kan vise seg å erstatte ordninga med tinglysing av freding.

Registrering av kulturminne i matrikkelen er nærare omtalt i kapittel 8.2.3.

31.3 Lov om Svalbard

Delingslova gjeld ikkje på Svalbard, men lov om Svalbard § 25 gir visse reglar om framgangsmåten ved deling og oppretting av nye eigedommar, og om tinglysing og rapportering til GAB.

§ 25 lyder:

«Myndighet til å holde kart- og delingsforretning på Svalbard tilligger sysselmannen eller den sysselmannen bemyndiger. Ved delingsforretninger og kartforretninger som er krevd av den som har grunnbokshjemmel eller den som har leiet vedkommende grunnareal for mer enn 10 år, skal det settes opp målebrev. Ved delingsforretninger må hjemmelsbrev på det fraskilte ikke tinglyses før målebrevet. Sysselmannen eller den som er bemyndiget etter første punktum, tildeler offisielle registerbetegnelser i forbindelse med at målebrev settes opp. Sysselmannen eller den bemyndigede skal tinglyse målebrevet og rapportere opplysninger til det offisielle grunneiendoms-, adresse- og bygningsregister (GAB).

Departementet kan gi forskrift om gjennomføring av kart- og delingsforretninger og fastsette gebyr for forretninger etter denne paragrafen.»

For Longyearbyen arealplanområde har Sysselmannen gitt fullmakta til å halde kart- og delingsforretning etter § 25 til Longyearbyen lokalstyre. Svalbard Samfunnsdrift A/S står for den praktiske gjennomføringa. Det noko avgrensa heimelsgrunnlaget som ligg i lov om Svalbard, gjer at dei berre utfører reine delingsforretningar, og ikkje andre forretningar som f.eks. samanføying, grensejustering, osv. Svalbard Samfunnsdrift A/S fører også opplysningar i GAB-registeret for Svalbard, men det er i hovudsak avgrensa til Longyearbyen. Med visse unnatak er heile Svalbard dekt av grunnboka og dermed også grunneigedomsdelen av GAB-registeret.

Justisdepartementet og Sysselmannen sluttar seg til forslaget frå utvalet om at «Kongen kan bestemme at loven skal gjelde helt eller delvis for andre sjøområder, Svalbard, Jan Mayen eller norske biland i Antarktis» (lovutkastet § 2 andre ledd). Justisdepartementet og Sysselmannen ber dessutan om denne tilføyinga: «Kongen kan gi særlige regler av hensyn til de stedlige forhold.» Forslaget frå departementet er i samsvar med dette, jf. forslag til § 2 andre ledd.

Allereie i samband med endring av lov om Svalbard i 1997 blei det i Ot. prp. nr. 20 (1996-97) lagt til grunn at det mest naturlege ville vere å ta inn ein heimel for å gi forskrift om kart- og delingsforretningar i samband med revisjon av delingslova, slik at forholda på Svalbard kunne regulerast i same lova som på fastlandet.

Departementet ser det som kurant å setje i verk både matrikkelen på Svalbard og dei materielle føresegnene i lova i tilknyting til oppretting av matrikkeleiningar, grensejustering, arealoverføring o.a. Når det derimot gjeld dei prosessuelle reglane og kompetansereglane i lovforslaget, m.a. krav til organisering av arbeidet med oppmålingsforretning og matrikkelføring, er det grunn til å vurdere særskilde tilpassingar ut frå forholda på staden.

Departementet vil i samsvar med reglane for koordinering av polarsaker samarbeide med Justisdepartementet om å utarbeide særskilde forskrifter tilpassa Svalbard til erstatning for § 25 i lov om Svalbard. Det kan vere aktuelt å fastsetje eit seinare tidspunkt for omlegginga på Svalbard enn for fastlandet.

31.4 Andre lover

Departementet har undersøkt behovet for endringar i terminologi og tilvisingar i andre lover, og foreslår endringar i følgjande lover:

• lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene

• lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom

• lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk

• lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova)

• lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomheten

• lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste

• lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv.

Det er i utgangspunktet behov for ei redaksjonell endring i gjeldande lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn § 1 vedrørande definisjonen av bruksnamn. Denne føresegna er i Ot.prp. nr. 42 (2004-2005) foreslått flytta til § 2 bokstav c og endra slik at dette ikkje blir nødvendig. Forslag om å endre lov om stadnamn blir derfor ikkje teke opp. Departementet viser i staden til forslag til endringar i Ot.prp. nr. 42 (2004-2005).

Fleire lover gjer elles bruk av uttrykk og nemningar som ikkje lenger skal ha ei sjølvstendig meining. I ei spesiell stilling står dei lovene der det blir vist til m.a. «skylddeling», «skylddelingsforretning» og «grenseregulering». Etter ei konkret vurdering med vekt på historiske omsyn har departementet ikkje funne det nødvendig eller riktig å foreslå endringar av eldre terminologi i:

• lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven)

• lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker

• lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige

• lov 14. mars 1930 om landslott

Utvalet meinte at lov 17. desember 1836 om Indførelse af den nye Matricul som Regel for Grundeiendommenes Skatteskyld på Landet ikkje tidlegare var oppheva, og tok med forslag om å oppheva den. Departementet finn at lova blei oppheva ved lov 15. juni 1878 nr. 1 om Brugs Sammenføining m.V. § 5, og har såleis teke ut forslaget.