Del 1
Innledning

1 Utvalgets sammensetning, mandat og arbeid

1.1 Bakgrunn, mandat og sammensetning

Ved kongelig resolusjon av 5. oktober 2001 nedsatte daværende regjering et utvalg for å vurdere ulike sider ved miljøvennlig bruk av gass. Utvalget ble gitt følgende mandat:

«Utvalget skal vurdere ulike organisasjonsformer for å fremme mer miljøvennlig bruk av naturgass til energiformål, herunder en etablering av et selskap for å fremme utvikling av miljøvennlig teknologi.

Utvalget skal se på hvordan forskning og utvikling kan brukes til å stimulere utprøving, kommersialisering og introduksjon av nye miljøvennlige naturgassanvendelser i Norge. Siktemålet er å forsterke innsatsen for at Norge og norske teknologimiljøer, i samarbeid med andre land, skal få en sterk posisjon i utviklingen av teknologi.

Utvalget bes avgi sluttrapport innen 1. mars 2002.»

Samarbeidsregjeringen mellom Kristelig folkeparti, Høyre og Venstre tiltrådte i oktober 2001.

I den sammenheng ble det foretatt en ny vurdering av utvalgets mandat og sammensetning, blant annet med bakgrunn i Sem-erklæringen. I brev fra Olje- og energidepartementet av 27. november 2001 ble utvalgets mandat og sammensetning endret. Departementet tilrådde at utvalget begrenset sin utredning til del to av det tidligere mandatet. Dette med bakgrunn i at en slik endring ville rette større fokus mot nye miljøvennlige teknologier for naturgass, samtidig som hovedtrekkene i det gamle mandatet ble bevart.

Utvalget ble gitt følgende nye mandat:

«Utvalget skal vurdere hvordan forskning og utvikling kan brukes til å stimulere utprøving, kommersialisering og introduksjon av nye miljøvennlige naturgassanvendelser i Norge, herunder hydrogen og CO₂-fri gasskraft. Siktemålet er å forsterke innsatsen for at Norge og norske teknologimiljøer, i samarbeid med andre land, skal få en sterk posisjon i utviklingen av ny miljøvennlig gassteknologi.»

I tillegg ble utvalget utvidet med et medlem, Kaci Kullmann Five, Akershus.

Utvalget har bestått av:

Kjell Bendiksen (leder) adm. direktør IFE, Akershus

Siri Engesæth, daglig leder i Miljøstiftelsen Bellona, Oslo

Kaci Kullmann Five, selvstendig næringsdrivende, Akershus

Bente Hagem, konserndirektør, Statnett SF, Oslo

Arent M. Henriksen, seniorrådgiver i SIVA, Trondheim

Eirik Normann, avdelingssjef Norges Forskningsråd, Oslo

Elizabeth Baumann Ofstad, ass. direktør i Hydro Energi, Oslo

Geir Owren, professor ved Institutt for klima- og kuldeteknikk, NTNU, Trondheim

Sekretariatet for utvalget har vært i Olje- og energidepartementet. Sekretariatet har bestått av underdirektør Eli Jensen, som ledet sekretariatets arbeid, rådgiver Tore Grunne, rådgiver Frøydis Eldevik og førstesekretær Lisbeth Dønnum Jensen.

1.2 Utvalgets arbeid

Utvalget avholdt konstituerende møte 22. oktober 2001, og har i alt hatt 10 møter. Utvalget har avholdt møter i Brussel, Oslo, Kjeller, Haugesund og Trondheim, og besøkt gassbehandlingsanlegget på Kårstø.

Utvalget har lagt stor vekt på å høre relevante miljøer som arbeider innen området nye miljøvennlige teknologier, fra brukere, leverandører, forskningsinstitusjoner, distribusjonsselskaper, energiselskaper og interessegrupper. Blant annet ble det avholdt en temadag i Trondheim 17.-18. januar 2002, der relevante miljøer ble hørt i sentrale problemstillinger i forhold til utvalgets mandat.

Utvalget har avholdt møter med ABB, Aker Maritime, Bellona, Enova, Energiparken i Stavanger, Europakommisjonen (DG TREN), Gassco, Gassnor, G.C Brøvig & Partners, Hydro, IFE, IEA, Kværner, Norferm, Norges Forskningsråd, NTNU, Oljedirektoratet, SINTEF, Statoil og TBL. Utvalget har også vært representert på et seminar arrangert av Zero Emissions Technology Group, IEA. Flere av disse institusjonene er hørt i ulike sammenhenger. Utvalget har også fått skriftlige bidrag fra blant annet Fridtjof Nansens Institutt, NTNU, SINTEF og IFE, og fra ulike miljøer i forbindelse med høringen som ble avholdt i Trondheim, jf. også vedlegg 2. For øvrige referanser vises det til litteraturlisten.

Utvalget vil spesielt takke SINTEF Materialteknologi og NTNU v/Olav Bolland, Børre Børresen, Steffen Møller-Holst og Reidar Tunold for deres hjelp til å kvalitetssikre faktagrunnlaget i rapporten. Utvalgets står imidlertid selv ansvarlig for alle tall og fakta som det vises til.

Utvalget ble oppnevnt 5. oktober 2001 som et hurtigarbeidene utvalg, med fem måneder til disposisjon. Det reelle tidsperspektivet må også ses på bakgrunn av at mandatet ble endret i november 2001. Utvalget har siden oppnevningen vært innforstått med, og akseptert, å foreta sin utredning innenfor denne rammen. Utvalget registrerer at et utvalgsmedlem, Siri Engesæth, finner prosessen kritikkverdig. Flertallet i utvalget, Kjell Bendiksen, Kaci Kullmann Five, Bente Hagem, Arent M. Henriksen, Eirik Normann, Elizabeth Baumann Ofstad og Geir Owren kan ikke slutte seg til dette. Dette flertallet vil vise til at utvalget har utarbeidet sine konklusjoner og anbefalinger basert på et omfattende faktagrunnlag og høringer av relevante miljøer.

1.3 Bakgrunn for oppnevnelsen av utvalget

I bakgrunnen for oppnevningen av utvalget heter det:

«Norge er en stor produsent av naturgass. Hittil har nesten all naturgass blitt eksportert. Norsk gasseksport har bidratt til energiforsyning og verdiskaping i Europa. Regjeringen ønsker at en større del av våre gassressurser skal tas i bruk i Norge. Innenlands bruk av gass vil gi grunnlag for verdiskaping, industriell og teknologisk utvikling og et bedre miljø. Regjeringen mener at bruk av naturgass skal være en integrert del av energi-, nærings- og samferdselspolitikken basert på løsninger som er økologisk bærekraftige.

Regjeringen mener videre at Norge må bidra sterkere til forskning, utvikling og kommersialisering av nye teknologier for mer miljøvennlig bruk av naturgassen til energiformål. Regjeringens satsing på utvikling av renseteknologi for gasskraft er sentral i denne sammenheng. Likeledes vil framstilling, distribusjon, lagring og bruk av hydrogen være viktige satsingsområder for en mer miljøvennlig bruk av naturgassen i tiden framover.

Det vises til Stortingets vedtak ved behandlingen av St.meld. nr. 29 (1998-99) Om energipolitikken: «Stortinget ber Regjeringen vurdere ulike ordninger for å drive frem ny renseteknologi for gasskraft, og legge frem konkrete forslag for Stortinget», og St.meld. nr. 54 (2000-2001) Om norsk klimapolitikk, hvor det heter: «Utbygging av norsk kraftproduksjon basert på naturgass i en eller annen form innebærer at vi foredler en norsk råvare innenlands» og at » Regjeringens mål er at det utvikles et solid forskningsmessig grunnlag for CO₂-reduserende teknologi i perioden 2004– 2006 med sikte på å etablere et pilot/demonstrasjonsanlegg rundt 2005. Det vil bli arbeidet med en nærmere konkretisering av innholdet i et program for å intensivere satsingen på CO₂-fri gasskraft.

Som en oppfølging av dette nedsettes det et utvalg som skal vurdere ulike sider av miljøvennlig bruk av naturgass, herunder CO₂-frie gasskraftverk. Utvalget skal vurdere ulike virkemidler, herunder forslag til etablering og finansiering av et selskap for forskning, utvikling, innovasjon og kommersialisering av nye teknologier for miljøvennlig bruk av naturgassen til energiformål og industriell produksjon».

Som følge av regjeringsskiftet, ble det foretatt endringer i utvalgets mandat. Dette må blant annet ses på bakgrunn av de problemstillinger som ble særlig vektlagt i forbindelse med samarbeidsavtalen mellom de tre partiene, Sem- erklæringen.

I Sem-erklæringen heter det blant annet:

«Samarbeidsregjeringen vil i større grad ta i bruk naturgass til innenlands verdiskapning. Naturgass kan brukes på en miljøvennlig måte både som energikilde, som råstoff til industrien og i transportsektoren. Det er således behov for en satsing på distribusjon og bruk av naturgass innenlands. Samarbeidsregjeringen vil øke den offentlige forskningsinnsatsen knyttet til bruk av naturgass og hydrogen. I en introduksjons- og utviklingsfase vil det være nødvendig med offentlig støtte for å få utbygget infrastruktur for gass. Støtten må være innenfor rammen av våre internasjonale miljøforpliktelser. Samarbeidsregjeringen vil legge fram en stortingsmelding med en helhetlig strategi for bruk av naturgass.»

«Samarbeidsregjeringen vil arbeide for at bevilgningene til forskning på teknologiutvikling og nye fornybare energikilder, herunder hydrogen, økes.»

«Bevilgningen via Norges forskningsråd til energiforskning økes med 100 mill. kr. over 2 år. Forskningsprogrammene skal blant annet omfatte renseteknologi, energieffektivitet og kommersiell anvendelse av CO₂.»

Samarbeidsregjeringen har i Sem-erklæringen uttalt som mål å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å realisere CO₂-frie gasskraftverk, blant annet gjennom virkemidler som refusjon av el-avgift. Det er også varslet at det skal etableres et samarbeidsprogram med industrien med sikte på å realisere CO₂-fri gasskraft, der ulike modeller for organisering og finansiering skal vurderes.

Det er naturlig å se oppnevningen av utvalget på bakgrunn av en debatt om norsk energipolitikk som strekker seg mange år tilbake. Diskusjonen om Norges energisituasjon har særlig vært knyttet til vurderingen av hvilke tiltak som er nødvendig for å imøtekomme en gradvis strammere kraftbalanse. Samtidig har det vært et økende fokus på miljøvirkninger av ny energi- og krafttilgang innenlands. Blant annet har hensynet til miljøvirkninger stått sentralt i den relativt brede politiske enigheten om å begrense videre vannkraftutbygging i Norge.

Spørsmålet om bruk av gass og gasskraft har vært særlig omstridt i debatten om den norske energiforsyningen. Den norske diskusjonen om bruk av gass og gasskraft må ses på bakgrunn av vår historie, der en omfattende elektrifisering ved hjelp av vannkraft har gitt Norge en tilnærmet utslippsfri elektrisitetssektor i dag. Dette har gitt fokus på økninger i klimagassutslipp som følger av bruk gass.

Norge er part i Klimakonvensjonen og har undertegnet Kyotoprotokollen, som fastlegger bindende utslippsforpliktelser for industrilandene. For Norge innebærer Kyotoprotokollen at våre utslipp av klimagasser maksimalt kan øke med 1 prosent i forhold til 1990-nivå. Kyotoprotokollen innebærer en åpning for bruk av fleksible mekanismer, som kvoter, felles gjennomføring mv., jf. kapittel 3. Debatten om gass og gasskraft har i stor grad hatt utgangspunkt i ulike syn på hvordan Kyotoprotokollen bør og kan oppfylles fra norsk side. Et sentralt moment i denne debatten har vært i hvilken grad Norge skal nå sine utslippsmål gjennom nasjonale tiltak, og i hvilken grad felles tiltak med andre land skal benyttes.

Forskjellige syn på dette har også gitt ulike vurderinger knyttet til gasskraftverk og teknologier for reduserte CO₂-utslipp. I 1996-97 ble slike problemstillinger særlig fokusert på i forbindelse med behandlingen av energikonsesjonen for Naturkraft AS sine to omsøkte gasskraftverk på Kårstø og Kollsnes. I forbindelse med Olje- og energidepartementets vedtak knyttet til energikonsesjonen, ble det stilt som krav at det skulle legges til rette for utskilling og deponering av CO₂. I den påfølgende behandlingen av utslippstillatelsene for samme anlegg i 1998, ble det av Statens forurensningstilsyn (SFT) stilt krav som medførte at slik teknologi måtte tas i bruk ved driftstart gjennom pålegget om fjerning av 90 prosent av CO₂-utslippene fra kraftverkene. Miljøverndepartementet stadfestet senere dette vedtaket i 1999.

Spørsmålene knyttet til bruk av gass, gasskraft og teknologiutvikling ble også tatt opp i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 29 (1997-98) Om energipolitikken. I innstillingen til denne stortingsmeldingen understreket et flertall i energi- og miljøkomiteen viktigheten av å gi naturgass en større plass i den fremtidige energiforsyningen, under forutsetning av at dette kan innordnes våre internasjonale klimaforpliktelser, blant annet gjennom bruk av de fleksible mekanismer som Kyotoprotokollen åpner for.

Et flertall i Stortinget påla samtidig regjeringen å gjøre om utslippstillatelsene til Naturkraft AS, i tråd med definisjonen av best tilgjengelig teknologi og rammebetingelser som gjelder for andre gasskraftverk i EØS-området. Samtidig ble det åpnet opp for fleksible løsninger i forhold til oppfyllelse av krav til NOx utslipp.

Regjeringsskiftet som følge av gasskraftsaken og den senere debatten i forbindelse med omgjøringssaken for Naturkraft AS, ga spørsmålet om CO₂-fri gasskraft økt betydning. I debatten har det blitt fremmet ulike syn på teknologienes modningsgrad og kostnadene forbundet med å ta de i bruk. Det har imidlertid vært bred politisk enighet om å styrke forskningsinnsatsen på CO₂-fri gasskraft.

1.4 Avgrensning og presisering av mandat

Utvalget er i første del av mandatet bedt om å vurdere hvordan forskning og utvikling kan brukes til å stimulere utprøving, kommersialisering og introduksjon av nye miljøvennlige naturgassanvendelser i Norge, herunder hydrogen og CO₂-fri gasskraft.

Presisering av begrepene ny og miljøvennlig i mandatet er krevende i forhold til den norske utgangssituasjonen. Spørsmålet om hva som er ny gassanvendelse i norsk kontekst må ses i forhold til hvilke anvendelsesområder som allerede finnes for naturgass innenlands. Norge har i dag en svært begrenset infrastruktur og et sparsomt forbruk av gass, både sammenliknet med andre land og i forhold til vår egen tilgjengelighet på gass.

Definisjonen av nye anvendelser kan henspeile på anvendelser som er nye i forhold til teknologier som ikke er utviklet i dag, hverken i Norge eller andre land. Nye anvendelser av gass kan også relatere seg til anvendelser der det i dag er tradisjon for å benytte andre energibærere nasjonalt eller internasjonalt. Utvalget legger begge forståelsene til grunn i tolkningen av mandatet.

På samme måte kan det foretas ulike vurderinger hva som er ny miljøvennlig bruk av gass. Miljøvennlig bruk av gass i Norge kan relatere seg til at naturgass erstatter mer forurensende energikilder, sammenliknet med hvordan tradisjonell naturgassaktivitet skjer internasjonalt. En mer krevende vurdering av miljøvennlig bruk av naturgass kan for eksempel være i de tilfeller naturgassen ikke går til erstatning av andre mer forurensende energibærere, men brukes i ny aktivitet eller til en teknologi der sammenlikningsgrunnlaget ikke finnes.

Utvalget har ikke søkt å foreta en gjennomgang av samtlige anvendelser av naturgass med tanke på hva som kan sies å være miljøvennlige anvendelser. Utvalget har valgt en generell tilnærming, der miljøvennlig bruk av naturgass skal forstås som bruk av naturgass innenfor rammene av våre internasjonale miljøforpliktelser, jf. også kapittel 4.

Utvalget har imidlertid sett det som hensiktsmessig å foreta en avgrensing av mandatet, både av hensyn til tidsfristen som har vært til rådighet, og fordi mandatet nevner eksplisitt CO₂-fri gasskraft og hydrogen. Utredningen fokuserer i hovedsak på framtidsmulighetene for bruk av naturgass i forbindelse med gasskraftproduksjon med CO₂-håndtering og bruk av hydrogen. I tillegg er det i noen grad vurdert andre anvendelser av naturgass som også kan ha framtidsmuligheter i Norge. I utredningen vil CO₂-fri gasskraft bli omtalt som gasskraft med CO₂-håndtering, jf. kapittel 6.

Annen del av mandatet lyder:

«Siktemålet er å forsterke innsatsen for at Norge og norske teknologimiljøer, i samarbeid med andre land, skal få en sterk posisjon i utviklingen av ny miljøvennlig gassteknologi».

Utvalget har i vurderingene særlig vektlagt de norske aktørenes syn på markedspotensiale, tidshorisont og kostnader knyttet til de ulike stadiene i en slik teknologiutvikling.

Et viktig mål med utredningen i forhold til denne delen av mandatet har vært å peke på sentrale forutsetninger og utfordringer knyttet til norske aktørers mulighet til å posisjonere seg nasjonalt og internasjonalt. I denne sammenheng viser utvalget til at en forutsetning for mandatet er at naturgass er tilgjengelig for aktørene og brukerne. Drøftingene som utvalget gjør av mulige gassanvendelser hviler derfor på en forutsetning om infrastruktur som bringer naturgass i land, dersom ikke annet er sagt. Kostnadene ved dette er da ikke medregnet i vurderingen av de ulike anvendelsesområdene.

Del I av rapporten gir en oppsummering og et sammendrag av utvalgets arbeid. I del II-III presenteres faktagrunnlaget for de anvendelsesområdene som utvalget har hatt særlig fokus på. I del IV-V presenteres utvalgets drøftinger og anbefalinger.

1.5 Dissens – særmerknader

Med «Utvalget anbefaler, det er enighet i utvalget om, utvalget påpeker» etc, menes følgende: «Utvalgets flertall, alle medlemmene, med unntak av Siri Engesæth», jf. også dette medlemmets særmerknad i kapittel 15.

2 Sammendrag, konklusjoner og anbefalinger

2.1 Sammendrag

I kapittel 1 er det gitt en beskrivelse av utvalgtes mandat og arbeid. Det vises til at bakgrunnen for oppnevningen av utvalget er et politisk ønske om økt bruk av gass innenlands, ut fra hensyn til Norges energisituasjon, miljøhensyn og verdiskaping.

Utvalget avholdt konstituerende møte 22. oktober 2001, og har i alt hatt 10 møter.

Utvalget har lagt stor vekt på høring av relevante miljøer som arbeider innen området nye miljøvennlige teknologier, fra brukere, leverandører, forskningsinstitusjoner, distribusjonsselskaper, energiselskaper og interessegrupper. Blant annet ble det avholdt en temadag i Trondheim 17.- 18. januar 2002, der relevante miljø ble hørt i sentrale problemstillinger i forhold til utvalgets mandat.

Med «Utvalget anbefaler, det er enighet i utvalget om, utvalget påpeker» etc, menes følgende: «Utvalgets flertall, alle medlemmene, med unntak av Siri Engesæth», jf. også dette medlemmets særmerknad i kapittel 15.

Utvalget ble oppnevnt 5. oktober 2001 som et hurtigarbeidende utvalg, med fem måneder til disposisjon for utredningen, jf. leveringsfristen 1. mars. Den reelle tiden utvalget har hatt til rådighet må også ses på bakgrunn av at mandatet ble endret i november 2001. Utvalget har siden oppnevningen vært innforstått med, og akseptert, å foreta sin utredning innenfor disse rammene. Utvalget registrerer at et utvalgsmedlem, Siri Engesæth, finner prosessen kritikkverdig jf. vedlagte særmerknad. Flertallet i utvalget, Kjell Bendiksen, Kaci Kullmann Five, Bente Hagem, Arent M. Henriksen, Eirik Normann, Elizabeth Baumann Ofstad og Geir Owren kan ikke slutte seg til dette. Dette flertallet vil vise til at utvalget har utarbeidet sine konklusjoner og anbefalinger basert på et omfattende faktagrunnlag og høringer av relevante miljø.

Det er naturlig å se oppnevningen av utvalget i forhold til en debatt om energipolitikken som strekker seg mange år tilbake. Diskusjonen om den norske energiforsyningen har særlig vært knyttet til vurderingen av hvilke tiltak som er nødvendig for å imøtekomme en gradvis strammere kraftbalanse. Spørsmålet om bruk av gass og gasskraft har vært særlig omstridt i debatten. Denne diskusjonen må ses på bakgrunn av vår historie, der en omfattende elektrifisering ved hjelp av vannkraft har gitt Norge en nær utslippsfri elektrisitetssektor i dag.

Spørsmålene knyttet til bruk av gass, gasskraft og teknologiutvikling ble tatt opp i forbindelse med behandlingen av St.meld. 29 (1997-98) Om energipolitikken. I innstillingen til energimeldingen understreket et flertall i energi- og miljøkomiteen viktigheten av å gi naturgass en større plass i den fremtidige energiforsyningen. En forutsetning for dette var at bruk av gass kan innordnes våre internasjonale klimaforpliktelser, blant annet gjennom bruk av de fleksible mekanismer som Kyotoprotokollen åpner for. Komiteen ba regjeringen utarbeide en helhetlig strategi for bruk av naturgass i Norge.

I kapittel 3 gis det en nærmere omtale av de vurderinger som ligger til grunn for ønsket om å ta i bruk en større del av naturgassressursene innenlands.

Norges energisituasjon: Nær all kraftproduksjon i Norge er basert på vannkraft. Produksjonen av kraft har derfor et variasjonsområde på +/- 25 TWh/år, avhengig av nedbørsforholdene. Den norske energisituasjonen har endret seg de siste 10 årene. En beskjeden vekst i ny produksjonskapasitetet gjennom flere år har bidratt til at Norge har gått over fra å være netto krafteksportør til å være netto kraftimportør i år med normale nedbør- og temperaturforhold. Når overføringskapasiteten allerede i stor grad må benyttes til import også i år med normal nedbør, øker sårbarheten for svikt i vannkraftproduksjonen betydelig.

Utbyggingstiden i kraftsektoren er lang, og prosjektene som vil bli fullførte i nær framtid vil gi liten vekst i produksjonskapasiteten. Det er stor usikkerhet knyttet til muligheten for nye overføringsforbindelser til utlandet. Samtidig er mulighetene for å bygge ut ny vannkraft begrensede. Det har derfor vært fokus på bruk av gass som en løsning for å sikre energiforsyningen, både gjennom tilskudd til elektrisitetsproduksjon og gjennom overgang til direkte bruk av gass som alternativ til elektrisitet.

Miljø: Naturgass er miljøvennlig i forhold til andre fossile energibærere. Sammenlignet med bruk av kull og oljeprodukter, gir naturgassen lavere utslipp av klimagasser og ved de fleste anvendelser også lavere utslipp av NOx, svovel og partikler. Det ligger best til rette for slik overgang hos større forbrukere av kull og fyringsolje i industri- og servicenæringer, og i enkelte segmenter av transportsektoren. Ved bruk av naturgass i deler av transportsektoren, kan utslipp av NOx reduseres betydelig og utslipp av SO₂ og partikler elimineres. Bruk av gass i ferger kan gi betydelige reduksjoner i NOx-utslipp, og noe reduksjon i CO₂-utslipp.

Forventninger om et relativt strengt regime for utslipp av klimagasser internasjonalt er en helt sentral drivkraft for å fremme ny miljøvennlig bruk av naturgass. For flere land i Europa vil økt bruk av naturgass til blant annet gasskraft bidra til å kunne oppfylle disse målsettingene. Veksten i forbruket av gass vil i stor grad påvirkes av hvilken rolle de enkelte land mener at gassen bør ha for å oppnå utslippsforpliktelser.

Potensialet for økt nasjonal verdiskaping: Økt innenlands bruk av naturgass innenfor for eksempel energi-, industri-, husholdning- og transportsektorene er et alternativ til å eksportere naturgass til kontinentet. Innenlands bruk av naturgass vil gi grunnlag for verdiskaping, sysselsetting og industriell og teknologisk utvikling. Mindre enn 1 prosent av norsk naturgassproduksjon går i dag til nedstrøms industriell utnyttelse nasjonalt.

Etablering av en infrastruktur for naturgass er avgjørende for fremveksten av et kommersielt marked for bruk av naturgass i Norge, og er en forutsetning for å ta i bruk nye miljøvennlige gassteknologier. Utbygging av denne type infrastruktur vil derfor gi et positivt bidrag til den nasjonale verdiskapingen. Dette også på bakgrunn av at energietterspørselen i Norge fortsatt vil øke, og at det er et voksende marked for petrokjemiske produkter, plantenæring, metaller, papir og bioprotein til blant annet fiskefôr.

I kapittel 4 gis det en status for bruk av gass i Norge. Norge har av ulike årsaker et svært begrenset forbruk av naturgass i dag sett i forhold til tilgangen på gass. De ulike anvendelsene er i hovedsak knyttet til forbruket på sokkelen og forbruk rundt ilandføringsstedene for gass og i Grenlandsområdet.

All bruk av gass forutsetter tilgjengelighet av gass der den skal brukes. De høye investeringskostnadene knyttet til infrastruktur medfører at det kreves store volumer eller små transportavstander for å gi tilfredsstillende lønnsomhet i et rørledningsprosjekt. Stordriftsfordelene i gasstransport er derfor en viktig barriere for større bruk av gass innenlands.

Naturgass har en rekke bruksområder, og kan erstatte andre energiformer i mange anvendelser. I hovedsak kan gassens anvendelsesområder deles inn i tre kategorier – energiformål, transportformål og industriell bruk. Bruk av naturgass til industrielle formål dominerer den innenlandske bruken av gass. Medregnet våtgass står industrien for nærmere 97 prosent av landets samlede forbruk av naturgass, mens energiformål og transport utgjør henholdsvis 2,5 prosent og 0,5 prosent av det samlede forbruket av naturgass i Norge. Det finnes imidlertid en rekke planer som innebærer økt bruk av gass i ulike regioner.

I kapittel 5 drøftes begrepet «ny miljøvennlig bruk av gass». Som bakgrunn for denne drøftingen vises det til at store deler av verdens energi- og kraftforsyning er basert på fossile brensler. Utslippene fra kraftsektoren står alene for nær 40 prosent av verdens utslipp av CO₂. Den største kilden til utslipp er kullkraft, som utgjør 36 prosent av verdens kraftproduksjon, mens gass- og oljekraft utgjør henholdsvis 16 og 9 prosent. Samtidig er det tilgang på betydelige gjenværende ressurser av olje, gass og kull.

Definisjonen av miljøvennlig anvendelse av gass vil vurderes ut i fra ulike ståsteder. Den norske diskusjonen om bruk av gass og gasskraft må ses på bakgrunn av vår historie, der en omfattende elektrifisering ved hjelp av vannkraft har gitt Norge en nær utslippsfri elektrisitetssektor i dag. Mer enn halvparten av den norske energiforbruket dekkes av elektrisitet. Utslipp av CO₂ fra samlet energibruk i Norge er derfor svært lavt sammenliknet med andre land. I internasjonal sammenheng framstår den norske energiforsyningen som svært miljøvennlig.

Utvalget har ikke søkt å foreta en gjennomgang av samtlige anvendelser av naturgass med tanke på hva som kan sies å være miljøvennlige anvendelser. Utvalget har valgt en generell tilnærming, der miljøvennlig bruk av gass skal forstås som bruk av gass innenfor rammene av våre internasjonale miljøforpliktelser.

Siden mandatet nevner eksplisitt CO₂-fri gasskraft og hydrogen, har utvalget særlig fokusert på disse framtidsmulighetene for bruk av gass. I tillegg har utvalget i noen grad også sett på anvendelser der norske utslipp kan reduseres ved overgang til naturgass.

I kapittel 6 er det gitt en gjennomgang av ulike teknologier for gasskraft med CO₂-håndtering. Slik teknologi har liten oppmerksomhet utenfor Norge. I dag er det i hovedsak to utfordringer som har oppmerksomhet knyttet til mer miljøvennlig kraftproduksjon internasjonalt; teknologiutvikling som kan gi bedret virkningsgrad og miljøprestasjoner for kullkraftverk og gasskraftverk, samt en overgang fra kullkraft til gasskraft.

Gasskraft med CO₂-håndtering, ofte kalt CO₂-fri gasskraft, benyttes som betegnelse på kraftverk med gass som energikilde og der CO₂ skilles ut, enten i forkant, underveis eller i etterkant av kraftproduksjonsprosessen. Prosessen vil ikke være «CO₂-fri» før den utskilte CO₂ håndteres på en måte som gjør at CO₂ ikke lekker ut til atmosfæren.

De mest kjente konseptene for gasskraft med CO₂-håndtering er:

• rensing av eksosgassen i etterkant av kraftproduksjonen,

• naturgass omdannes til hydrogenrik gass og CO₂ som skilles ut før forbrenning

• forbrenningen av naturgass skjer med rent oksygen istedenfor luft.

Det er svært begrenset erfaring med å skille ut CO₂ fra en kraftproduksjonsprosess. De ulike konseptene for gasskraft med CO₂-håndtering varierer i modningsgrad. Enkelte er til en viss grad testet ut i annen anvendelse, og noen teknologikonsepter inneholder komponenter som hver for seg er utprøvde. For andre teknologier gjenstår det betydelig utviklingsarbeid.

Med utgangspunkt i anslagene som finnes på kostnader ved de ulike teknologikonseptene, er det klart at gasskraft med CO₂-håntering representerer en betydelig økning i både investerings- og driftskostnader sammenliknet med dagens gasskraftverk. Sett i forhold til et 400 MW gasskraftverk kan dagens teknologikonsepter for gasskraft med CO₂-håndtering innebære merkostnader på 4-5 mrd. NOK over kraftverkets levetid.

Kapittel 7 gir en faktisk fremstilling av ulike måter å håndtere CO₂ på, enten det kommer fra gasskraftverk eller annen type produksjon med utskilling av CO₂. Utskilt CO₂ kan deponeres i vannførende geologiske formasjoner (akviferer), i forlatte eller produserende petroleumsreservoarer, i kullformasjoner eller direkte i havet. Biologiske og kjemiske prosesser er andre metoder for å binde utskilt CO₂ på. Industriell anvendelse av CO₂ og binding av CO₂ i mineraler omtales også. En felles utfordring for alle lagringsløsninger er at en må være sikker på at CO₂ forblir isolert fra atmosfæren så lenge drivhuseffekten utgjør en trussel mot miljøet på jorden.

Utskilt CO₂ komprimeres og transporteres gjennom rørledning til injeksjonsanlegget. Deretter injiseres CO₂ i en egnet formasjon. Ved konstruksjon og drift av et nytt, miljøvennlig gasskraftverk over et visst antall år, utgjør kostnader relatert til rørledning, injeksjonsbrønn og transport omlag 25 prosent av de totale kostnadene. Etter at anlegget er kommet i drift, utgjør transportkostnadene en relativt liten andel av driftskostnadene for deponering.

CO₂ kan anvendes industrielt på mange måter, men ikke i de kvanta det er snakk om ved storskala rensing av eksosgass fra kraftverk. For slike kvanta er det kun en kjent anvendelse der CO₂ kan ha en positiv verdi, og det er bruk av CO₂ som injeksjonsgass i forbindelse med petroleumsproduksjon. Andre anvendelser vil kunne være kommersielt attraktive avhengig av lokale forhold, som for eksempel nærhet til en bruker. Et felles trekk ved disse anvendelsene vil være at de ikke vil være i stand til å ta hele den produserte CO₂-mengden fra et gasskraftverk.

Kapittel 8 beskriver ulike sider ved hydrogen som energibærer. Teknologibeskrivelsen tar utgangspunkt i internasjonal status på området. Satsingen på hydrogen som energibærer i Norge adresseres i kapittel 12. Hydrogen presenteres som et miljøvennlig drivstoff med høyt energiinnhold, velegnet i et fremtidig energisystem. Kapittelet setter fokus på ulike former for produksjon av hydrogen fra naturgass, men beskriver også produksjon fra vann og biomasse. Tilfredsstillende lagring og distribusjon av hydrogen er en forutsetning for økt bruk av hydrogen. Ulike former for lagring og distribusjon, og utfordringer knytte til disse, blir beskrevet. Det pekes på at hydrogen kan brukes som brensel i brenselceller eller i ulike forbrenningssystemer. Det kan benyttes i stasjonære systemer, for eksempel i distribuert kraft/varmeproduksjon, eller i transportsektoren. Hydrogen som energibærer er foreløpig i en ikke-kommersiell fase. Produksjonskostnadene vil imidlertid avhenge av hvordan hydrogenet produseres og i hvor stor skala produksjonen foregår.

Kapittel 9 tar for seg gass til distribuert kraft- og varmeproduksjon, det vil si at gassen distribueres for anvendelse til kraft- og varmeproduksjon fra mindre produksjonsenheter plassert geografisk i nærheten av forbrukerne. Distribuerte systemer regnes som energieffektive og miljøvennlige løsninger. Det blir pekt på at for å få høy virkningsgrad i distribuerte anlegg forutsettes det at spillvarmen kan utnyttes til oppvarming. Det må da ligges til rette for vannbåren eller luftbåren varme i bygninger. Selv om kostnadene i det elektriske nettet reduseres ved distribuert kraft/varme, vil kostnadene ved infrastruktur for gasstransport trolig være den viktigste hindringen for utvikling av et mer distribuert kraft/varmesystem i Norge.

Beskrivelsen av distribuert kraftforsyning omhandler også brenselceller. Serieproduksjon av brenselcellebiler kan komme i 2003-2005. Trolig vil brenselceller bli tatt i bruk like tidlig i distribuert kraftforsyning. Markedet for brenselceller er i klar vekst internasjonalt, men kostnadene er foreløpig høye.

Kapittel 10 gir en oversikt over de mest sentrale internasjonale aktivitetene når det gjelder forskning, utvikling og demonstrasjon av ny energiteknologi, med spesiell fokus på områdene gasskraft med CO₂-håndtering og hydrogen. Dette inkluderer aktiviteter innenfor EUs 5. og 6. rammeprogram, IEA samarbeidsavtaler og Nordisk energiforskning, samt relevante aktiviteter i USA og Japan. Det gis også en beskrivelse av CO₂ Capture Project (CCP) som er det største industrielle initiativet for å videreutvikle gasskraftteknologi med CO₂-deponering internasjonalt, og der også norske selskaper deltar.

Kapittel 11 gir en gjennomgang av rammebetingelser som er særlig relevante for nye miljøvennlige anvendelser av naturgass. Det er lagt vekt på å beskrive dagens organisering av støtte til forskning og utvikling, introduksjon av naturgass og investeringer i infrastruktur for naturgass. Av andre relevante rammebetingelser er det gitt en omtale av støtten som gis til andre teknologier (nye fornybare), samt en gjennomgang av CO₂-avgiften og øvrige virkemidler for å redusere utslipp av klimagasser og lokal luftforurensing. I tillegg beskrives relevante EØS-direktiver og regler, med særlig vekt på reglene for offentlig støtte.

Kapittel 12 beskriver de utfordringer som er felles for nye miljøvennlige anvendelser av gass. En felles utfordring knyttet til alle nye miljøvennlige anvendelser av gass er at tilgjengeligheten på naturgass i Norge er begrenset til noen få områder. Selv om det er et bredt politisk ønske om økt bruk av gass innenlands, finnes det foreløpig ingen generelt utformet virkemiddelbruk rettet mot å fremme ny infrastruktur for gass. Med offentlig medvirkning kan det imidlertid åpne seg muligheter. Offentlige støtteordninger kan bidra til å reduserer risiko i en fase hvor nye industristeder er under oppbygging. I forbindelse med ilandføring til gasskraftverk, eller andre større gassprosjekter som gjennomføres, kan også offentlig medvirkning bidra til å sikre større distribusjon enn planlagt. Dette kan skje ved støtte til utbygging av for eksempel grenrør. Ny gassinfrastruktur må imidlertid sees i sammenheng med utvikling og forsterkning av elnettet i Norge.

En hovedutfordring i forhold til større utbredelse av nye miljøvennlige gassteknologier er at teknologikonseptene ikke er tilstrekkelig utviklet eller er for kostbare i bruk. Det synes i dag å være et svært begrenset markedspotensiale for slike teknologier. En avgjørende forutsetning for at nye miljøvennlige gassteknologier skal tas i bruk er at kostnadene kan reduseres gjennom blant annet forskning og utvikling.

Trolig må det utvikles teknologi som er minst 50 prosent billigere for at løsningene skal bli kommersielt konkurransedyktig med de kraftpriser og kostnader ved CO₂-utslipp som man forventer i overskuelig fremtid.

En slik utvikling krever betydelige ressurser, både finansielle og kompetansemessige, og vil ta tid. En rekke av aktørene utvalget har vært i kontakt med viser til at det kan være realistisk å oppnå kostnadsreduksjoner på 30-50 prosent innenfor en 10-15 årsperiode, forutsatt en dedikert satsing på forskning og utvikling av slike teknologier. I denne sammenheng er det understreket at teknologiutvikling med tanke på nye konsepter og/eller en stor reduksjon i kostnader vil kreve betydelig tid og ressurser.

En viktig utfordring knyttet til en norsk satsting er også at markedet for teknologier basert på gass i dag betjenes av store internasjonale aktører med tilgang på andre utviklingsressurser enn i Norge. De største kundene, som vil utgjøre markedsgrunnlaget for en eventuell videreutvikling av ulike gassteknologier, er også internasjonale. Det norske markedet alene er for lite til å forsvare en utvikling og kommersialisering av gasskraft med CO₂-håndtering både for norske og internasjonale selskaper.

Utvikling, utprøving og kommersialisering av ny teknologi krever betydelige investeringer. De store energi- og leverandørselskapene gjør en kommersiell vurdering av hvilke teknologiområder det er hensiktsmessig å kanalisere ressurser til. Dette innebærer at en satsing på gasskraft med CO₂-håndtering, med et mulig framtidig marked, vil veies opp mot en videreutvikling av dagens gasskraftteknologi, som har et kommersielt marked idag. Det er i dag en sterkt økende etterspørsel rettet mot konvensjonelle gasskraftverk på verdensbasis, og leverandørselskapenes utviklingsarbeid i forhold til gasskraft er i stor grad konsentrert rundt bedret virkningsgrad og reduserte kostnader i slike kraftverk. Basert på den internasjonale energisammensetning og forventede CO₂-kostnader under Kyotoprotokollen vil dette trolig være tilfelle i mange år framover.

Selskaper som Statoil, Hydro, Aker Maritim og Kværner har i mange år arbeidet med konkrete teknologier eller problemstillinger knyttet til gasskraft med CO₂-håndtering. Summen av de norske FoU aktiviteten på gasskraft med CO₂- håndtering har i løpet av få år nådd et betydelig omfang, og favner en rekke teknologier og forskningsområder. Dette fokuset setter Norge i en særstilling, og gir samtidig et godt utgangspunkt for en langsiktig teknologiutvikling med et sterkt innslag av norske aktører.

I kapittel 13 gis det en vurdering av hvordan forskning og utvikling kan bidra til å stimulere utprøving, kommersialisering og introduksjon i Norge. Første del av kapittelet gir en gjennomgang av dette i forhold til henholdsvis gasskraft med CO₂-håndtering, CO₂-deponering og hydrogen. Siste del av kapittelet gir en vurdering av en samlet oppfølging på disse områdene.

Et viktig grunnlag for vurderingen i dette kapittelet har vært dialogen med de norske aktører som arbeider med miljøvennlige anvendelser og teknologier for gass. Utvalget har i denne prosessen fått innsyn i ulike miljøers erfaringer fra dagens satsing, og hva som eventuelt vurderes som mangler med dagens organisering i forhold til de utfordringene aktørene står ovenfor.

Et sentralt budskap fra denne gjennomgangen er at en fra myndighetens side i begrenset grad kan bestemme forløpet til teknologisk utvikling gjennom sine satsingsområder. Det er summen av rammevilkår og utviklingen i internasjonale energi- og teknologimarkeder som avgjør hvor raskt og hvilken retning teknologiutviklingen skjer i årene framover. Bare ved å legge til grunn og adressere de faktisk forutsetninger og utfordringer som eksisterer nasjonalt og internasjonalt kan en satsing på dette området være vellykket. En forsering av forskning og utvikling knyttet til nye miljøvennlige gassteknologier er mulig til et visst punkt. Dette har imidlertid begrenset verdi dersom det fortsatt ikke foreligger tilstrekkelig kommersielt marked for teknologiske løsninger.

Det er for tidlig å si hva slags konsept for gasskraft med CO₂-håndtering som vil vise seg å ha størst potensiale. Det er derfor i dag ikke mulig å gi en konkret anbefaling om å foretrekke en framfor andre av dagens teknologiløsninger for gasskraft med CO₂-håndtering. Det er bred enighet i utvalget om at teknologiforbedring og utvikling av nye løsninger er nødvendig før det kan tas stilling til hvilke teknologiske konsepter som det er aktuelt å ta videre til demonstrasjonsstadiet.

Som følge av dette er det avgjørende at det over en viss periode satses på et bredt spekter av teknologier med tanke på å bringe fram nye konsepter og teknologiske løsninger. Ved å sentrere innsatsen om et eller noen få konsept på et for tidlig tidspunkt, kan en risikere å ta forhastede valg i forhold til hvilke teknologier som kan vise seg være mest lovende på sikt. Selv om det legges opp til en periode med bred satsing, vil det på et tidspunkt være nødvendig å snevre inn antall FoU-prosjekter og gå videre med et eller flere konsepter til en demonstrasjonsfase.

Oppsummert bør utvikling og realisering av kommersielle gasskraftverk med CO₂-deponering gjøres i tre ulike, men overlappende stadier;

1. Bred satsing (flere konsepter – fokus på FoU; 2-5 år)

2. Demofase (3-10 år)

3. Tidlig kommersiell fase (fullskala kraftverk; 10-15 år).

Utvalget har vurdert om det er hensiktsmessig å hoppe over fase 1, eventuelt også fase 2, og gå rett på realisering av et fullskala anlegg. Det mest effektive på sikt, for å frambringe konkurransedyktige løsninger vil være å følge normal teknologisk utviklingsprosess, med etablering og drift av demonstrasjonsanlegg før fullskala produksjonsanlegg besluttes. Bare på denne måten kan konseptenes reelle teknologiske og økonomiske potensiale avklares og kvalifiseres, og en unngår satsinger som senere kan vise seg å være teknologiske blindspor

Lønnsomheten i ulike konsepter for CO₂-håndtering kan øke ved at CO₂ får verdi i en annen anvendelse. Norske løsninger knyttet til deponering og anvendelser av CO₂ kan ikke eksporteres uten videre, men bare i den grad det har relevans for tilsvarende løsninger internasjonalt. De norske konseptene som er knyttet til særnorske muligheter for CO₂-håndteringen, kan derfor vise seg å være av begrenset interesse for andre land uten tilsvarende løsninger.

Viktige utfordringer knyttet til deponering er sikkerhet, forsvarlig lagring av CO₂ og verifisering av dette. Samtidig er det uløste juridiske problemstillinger knyttet til eierforhold til reservoar og langtidslagring av CO₂. Det anbefales å legge opp til en åpen diskusjon fra norsk side vedrørende de vitenskapelige, juridiske og institusjonelle spørsmål knyttet til deponering av CO₂, på nasjonalt såvel som internasjonalt nivå. Trolig er det særlig behov for å bidra med informasjon og kunnskap fra praktisk erfaring på norsk sokkel (Sleipner) og at det settes i gang teknisk/vitenskapelig forskningsarbeid i denne sammenheng.

Med bakgrunn i at Norge har solid erfaring i produksjon av hydrogen, både på basis av fornybar energi og fossile råstoffer, har norske aktører et godt utgangspunkt og gode muligheter til å hevde seg på dette området. Det er etablert industri innenfor ulike hydrogenområder. Norske miljø har høy forskningskompetanse innenfor viktige nisjeområder som for eksempel lagring av hydrogen og materialteknologi.

Den største utfordringen for bruk av hydrogen i stor skala, er at et hydrogenmarked vil måtte bygges opp over tid, samtidig som det forutsetter en trinnvis oppbygging av et distribusjonssystem for hydrogen. Det vil ta lang tid å få etablert så store markeder at man kan forsyne hydrogen gjennom rørledninger fra store produksjonsanlegg. Det vurderes ikke som sannsynlig med et slikt marked før etter 2015. Lagring av hydrogen vil trolig være den største usikkerhetsfaktoren knyttet til et kommersielt gjennombrudd for hydrogen som drivstoff i kjøretøy. Et slikt gjennombrudd for hydrogen som drivstoff kan ligge minst 10 år frem i tid.

Oppgaven de nærmeste årene bør være å definere hvor Norge har sine fortrinn og systematisk bygge videre på disse. Dette gjelder blant annet:

• god tilgang på naturgass som kilde for hydrogenproduksjon

• muligheter for deponering av CO₂

• lang erfaring fra storskala produksjon av hydrogen

• kompetanse på hydrogenløsninger, både i industrien og i flere FoU-miljøer.

Dagens organisering av FoU innenfor miljøvennlige naturgassanvendelser synes å ha vært hensiktsmessig i en tidlig, forskningsdominert fase. Dersom den norske innsatsen skal kunne møte utfordringene over tid og frembringe konkurransedyktig teknologi og produkter i et internasjonalt marked, har leverandørbedrifter, FoU-miljøer og energiselskaper pekt på at det er behov for en organisering som oppsummert tar hensyn til at det er:

• Begrenset markedspotensiale for gasskraft med CO₂-håndtering i dag

• Større grad av langsiktighet og stabilitet for forskning og teknologiutvikling

• Bedre samspill og samordning i innovasjonskjeden

• Viktige aktører er ikke norske.

Organiseringen av satsingen fra myndighetene bør skje innenfor en ramme som sikrer 1) nært samarbeid og samhandling mellom de ulike aktørene i hele innovasjonskjeden fra forskning til kommersialisering, 2) godt koordinert og gjennomgående virkemiddelbruk, og 3) aktørenes behov for ulike insentiver i de forskjellige stadiene av teknologiutviklingen. Med dagens virkemiddelapparat er det imidlertid organisatorisk komplisert og økonomisk meget krevende å få til en sammenhengende virkemiddelbruk for å realisere både forskning, pilotprosjekter, teknologidemonstrasjon og kommersialisering for gasskraftteknologi.

Ut i fra at samlet satsing skal følge alle leddene i teknologiutviklingen, vil det være nødvendig å vurdere nye organisasjonsformer. En hensiktsmessige organisering kan være i form av et statlig innovasjonsselskap. En samling av satsingen i form av et selskap er egnet for å ivareta et overordnet ansvar for helheten, både i forhold til de ulike teknologier og anvendelser og i forhold til de ulike teknologistadiene.

For å sikre langsiktighet og stabilitet i engasjement bør det spesielt vurderes ulike modeller som ivaretar dette behovet, samt omfanget av finansieringen av et slikt innovasjonsselskap. Det nærliggende for en langsiktig organisering av det samlede området miljøvennlige gassanvendelser/teknologier, er å basere seg på en fondsmodell. Dersom det etableres et slikt fond kan avkastningen disponeres av innovasjonsselskapet. En annen modell er å tilføre selskapet en kapitalbase hvor også deler av denne kan disponeres, i tillegg til avkastningen.

Ved slik ny organisering vil det fortsatt være viktig å bevare et sterk forskningsfaglig forankring og koordinering i Norges forskningsråd. Utvalget anbefaler at det etableres et samlet forskningsprogram under Norges forskningsråd som omfatter alle relevante områder (med unntak av den frie grunnforskningen). Det forutsettes et tett samarbeid mellom Forskningsrådet og det anbefalte innovasjonsselskapet.

Kapittel 14 presenterer utvalgets konklusjoner og anbefalinger, jf. kapittel 2.2.

Kapittel 15 er særmerknad fra ett av utvalgets medlemmer.

Kapittel 16 drøfter samfunnsøkonomiske konsekvenser av utvalgets forslag. Utvalget har vurdert ulike forutsetninger som må være tilstede for økt miljøvennlig bruk av gass i Norge. I denne sammenheng har utvalget pekt på behovet for nærmere utredninger på en rekke områder. Utvalget legger til grunn at videre arbeid og utredninger på disse områdene er nødvendig for å bidra til et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for den strategi som skal legges for økt miljøvennlig bruk av gass i Norge. Utvalget vurderer at oppfølgingen av disse forslagene kan skje innenfor forvaltningens ordinære rammer.

Utvalget har vurdert og gått inn for en sterk økning i satstingen for å fremme forskning, utvikling, kommersialisering og introduksjon av nye miljøvennlige gassanvendelser og teknologier. Utvalget har sett det som viktig at en slik satsing har et langsiktig perspektiv (15 år), og at organiseringen vurderes grundig i forhold til de sammensatte utfordringer som er knyttet til denne målsettingen. Forholdet til EØS-reglene av en slik satsing må vurderes nøye.

Utvalgets forslag vurderes å ha positive samfunnsøkonomiske virkninger. I denne sammenheng vektlegger utvalget at forslaget vil bidra til å stimulere den langsiktige teknologi- og industriutviklingen i Norge og legge grunnlag for å oppnå økt miljøvennlig bruk av gass. Forslag til ny satsing og organisering vil gi en sammenhengende og helhetlig virkemiddelbruk for å realisere både forskning, pilotprosjekter, teknologidemonstrasjon og kommersialisering for ulike typer miljøvennlig gassteknologi. De finansielle rammene for forskning og utvikling blir stabile, noe som vil gi grunnlag for langsiktige satstinger. Dette er en forutsetning for å realisere en slik teknologiutvikling som er tid- og kapitalkrevende, og som favner en rekke ulike aktører. Dette vil kunne være et viktig bidrag til fremveksten av en norsk gassklynge.

2.2 Utvalgets konklusjoner og anbefalinger

Med «Utvalget anbefaler, det er enighet i utvalget om, utvalget påpeker», menes følgende: «Utvalgets flertall, alle medlemmene, med unntak av Siri Engesæth», jf. også dette medlemmets særmerknad i kapittel 15.

Bakgrunn

Bakgrunnen for utvalgets arbeid er en politisk målsetting om at en større del av Norges naturgassressurser skal tas i bruk innenlands, og at dette skal skje innenfor rammen av våre internasjonale miljøforpliktelser. Ønsket om ny miljøvennlig bruk av naturgass i Norge har satt fokus på behovet for utvikling av ny teknologi og på at norske miljøer skal få en sterk posisjon i utviklingen av slik teknologi. All bruk av naturgass som omtales i utvalgets konklusjoner forutsettes holdt innenfor Norges internasjonale miljøforpliktelser.

Infrastruktur

Etablering av infrastruktur for naturgass er avgjørende for fremveksten av et kommersielt marked for bruk av gass i Norge, og er en forutsetning for å ta i bruk nye miljøvennlige gassteknologier. Etablering infrastruktur vil imidlertid være krevende uten offentlig medvirkning. Utvalget ser behov for at det gjøres en nærmere vurdering av hvordan ulike former for offentlig støtte kan bidra til å fremme utbygging av infrastruktur for naturgass.

Utvalget ser at en etablering av gassrørledninger og annen infrastruktur for distribusjon av gass i første rekke vil være relevant til enkelte utvalgte regioner i forbindelse med ilandføringssteder og større regionale sentra som Trondheims-, Bergens-, Stavanger- og Grenlandområdet. Det vil også være et behov for regionale LNG-distribusjonssystemer. Utvalget har ikke drøftet de ulike sidene ved utbygging av Snøhvit-feltet, men dersom utbygging blir gjennomført kan det åpne muligheter for å distribuere flytende gass også i Norge.

Utvalget anbefaler at disse spørsmålene utredes nærmere også i forhold til alternative energibærere.

Naturgass til erstatning for andre fossile energibærere

Erfaringer fra utvikling av gassmarkeder i andre land viser at det under gitte forutsetninger er mulig å erstatte 20-30 prosent av det samlede energiforbruket med gassbaserte løsninger. Det ligger best til rette for slik overgang hos større forbrukere av kull og fyringsolje i industri- og servicenæringer, og i enkelte segmenter av transportsektoren. En slik konvertering vil i sterk grad redusere utslipp av NOx, svovel og partikler og samtidig føre til en moderat reduksjon av CO₂-utslipp. Forutsetningen er at man ved en slik overgang samtidig tar i bruk best tilgjengelig (miljøvennlig) teknologi.

Etter utvalgets oppfatning kan Norge med sin bakgrunn i maritim sektor bli ledende leverandør av enkelte produkter og teknologiske konsepter, særlig relatert til framdrift av skip og gassdistribusjon med skip. Spesielt gjelder dette naturgass som drivstoff for ferger, supplybåter og annen nærskipstrafikk. Norge er i dag det eneste land som har etablert et regelverk for bruk av gass til fremdrift av skip. I tillegg har Norge allerede to supplybåter under bygging og en ferge i drift, som er basert på gass som drivstoff.

En forutsetning for en slik konvertering er at gass blir tilgjengelig til en pris som er konkurransedyktig med diesel og fyringsolje. Det er videre viktig at det utvikles handelsmekanismer for NOx og CO₂-utslipp, slik at salg av kvoter kan bli en finansieringskilde for tiltak hos brukerene. Utvalget vil dessuten peke på at økt bruk av naturgass i transportsektoren over tid kan danne en bro over til bruk av hydrogen.

Reduksjon av klimagassutslipp på norsk kontinentalsokkel

Nærmere 3/4 av den forventede økning av norske utslipp av klimagasser til 2010 vil komme på norsk sokkel. Arbeidet med å redusere disse utslippene må derfor gis høy prioritet. Utslippene relaterer seg i hovedsak til bruk av gass til energiproduksjon på de faste installasjonene. Utvalget vil i denne sammenheng spesielt vise til to viktige typer virkemidler: 1) tiltak og teknologiløsninger som kan bidra til mer effektiv energiproduksjon på sokkelen, og 2) kraft fra land.

På det første området kan for eksempel utnyttelse av eksosvarmen i prosessen og innføring av ny teknologi, gi store miljøgevinster, jf. kombinerte gassturbinanlegg. Når det gjelder kraft fra land, vil dette kunne gi vesentlige utslippsreduksjoner. Utvalget anbefaler at en går videre med slike løsninger, spesielt når det gjelder felt nær land, jf. kapittel 4.

Utvalget vil derfor sterkt understreke betydningen av å satse på forskning og teknologiutvikling for å oppnå bedre økonomiske forutsetninger for utslippsreduksjoner. Med bakgrunn i Miljøsoks sluttrapport fra fase 2, vil utvalget særlig peke på behovet for videre utredninger med tanke på mulighetene for å modifisere eksisterende anlegg.

Synergieffekter ved etablering av gasskraftverk

Etter utvalgets oppfatning kan det i forbindelse med eventuell bygging av gasskraftverk basert på best tilgjengelig kommersiell teknologi skapes synergier ved samtidig å utnytte tilgjengelig gass til industrielle formål. Dette kan for eksempel gjelde ammoniakk-, papir- og aluminiumsproduksjon, fiskefôr, og petrokjemisk produksjon. Integrerte anlegg kan gi økt energieffektivitet og derigjennom reduserte klimagassutslipp, effektiv håndtering av utslipp, samt bidra til å skape et større norsk marked for naturgass og til å utvikle teknologiske miljøer og bedrifter med erfaring på disse områdene. Videre vil bygging av gasskraftverk gi tilgang til felles infrastruktur og derigjennom gi muligheter for kostnadsreduksjoner (deling av kostnader) knyttet til infrastrukturen.

Utvalget vil peke på at slike synergieffekter kan bidra til økt verdiskaping og dessuten utløse stor vekst i miljøvennlig bruk av gass i fastlands-Norge innenfor rammene av Norges internasjonale miljøforpliktelser. Gass til Grenlandområdet er et godt eksempel på et tiltak som kan gi slike synergieffekter. Ut fra dette anbefaler utvalget at ny infrastruktur til områder som Grenland, Trøndelagsregionen mv. særlig vurderes i forhold til de samlede positive synergieffekter som kan oppnås.

Gasskraftverk med CO₂-håndtering

Utvalget mener at det må ha høy prioritet å få fram teknologier som raskest mulig kan muliggjøre realisering av kommersielle gasskraftverk med CO₂-håndtering. Med utgangspunkt i de teknologiske konseptene som foreligger, er det imidlertid enighet i utvalget om at det kreves et teknologiskifte før gasskraftverk med CO₂-håndtering kan bli økonomisk konkurransedyktige internasjonalt, innenfor forventede kvotepriser og realistiske tiltakskostnader. Det er derfor avgjørende å ha et langsiktig og realistisk perspektiv med hensyn til anvendelsen av slike miljøvennlige gasskraftteknologier.

Etter utvalgets oppfatning bør utvikling og realisering av kommersielle gasskraftverk med CO₂-deponering gjøres i tre ulike, men overlappende stadier;

1. Bred satsing (flere konsepter – fokus på FoU; 2-5 år)

2. Demofase (3-10 år)

3. Tidlig kommersiell fase (fullskala kraftverk; 10-15 år).

Utvalget har vurdert om det er et alternativ å hoppe over fase 1, og eventuelt også fase 2, og gå rett på realisering av et fullskala anlegg. Selv om det kan være fordeler ved et tidlig valg av teknologi og satsing på et fullskala konsept, kan utvalget i dag ikke se det som hverken teknologisk eller kommersielt fornuftig å støtte en slik linje. Utvalget anbefaler derfor at en normal teknologisk utviklingsprosess følges, gjennom etablering og drift av pilot- og demonstrasjonsanlegg før fullskala produksjonsanlegg besluttes. På den måten kan anleggenes reelle teknologiske og økonomiske potensiale avklares. Å bryte med en slik naturlig teknologisk/kommersiell utvikling vil kunne føre til forhastede valg som senere viser seg å være teknologiske blindspor.

Utvalget anbefaler at ulike teknologiske løsninger for gasskraftverk med CO₂-håndtering videreutvikles, og at det fortsatt noen år satses relativt bredt ved at det stimuleres til flere konsepter/teknologier som kan vise seg bedre over tid. Dette vil også gi norsk industri en mulighet til å kvalifisere seg i teknologiutviklingen, noe som ikke vil være tilfelle ved en fullskala satsing i dag. En bred satsing bør både omfatte teknologier som kan benyttes i nye gasskraftverk, og teknologier som kan ettermonteres på eksisterende kraftverk. Det er også viktig å adressere mulighetene for å kunne benytte teknologiene i andre fossilbaserte kraftverk, som kullkraftverk. Siden ingen teknologier for gasskraftverk med CO₂-håndtering i dag peker seg spesielt ut, anbefaler utvalget at det legges til rette for at offentlig støtte kan gis til flere ulike demonstrasjonsanlegg de nærmeste årene. Med demonstrasjonsanlegg mener utvalget i denne sammenheng anlegg i størrelsesorden 20-40 MW.

CO₂-håndtering

Kostnader til kompresjon, transport og injeksjon av CO₂ utgjør 30-40 prosent av kostnadsgapet mellom dagens gasskraftverk med best tilgjengelig teknologi og en ny løsning med CO₂-håndtering. Utvikling av økonomisk konkurransedyktige gasskraftverk med CO₂-håndtering vil derfor være avhengig av teknologiske og økonomiske gjennombrudd også på disse områdene. Utvalget ser bruk av CO₂ til økt oljeproduksjon som et interessant alternativ til ren CO₂-lagring, fordi dette kan innebære muligheter for å redusere kostnadsgapet betydelig. Store mengder CO₂ må da være tilgjengelig til dette formål, noe som på sikt vil kreve oppbygging av egnet infrastruktur for transport av CO₂. Geografisk samling av CO₂-utslipp vil gjøre dette mindre kostnadskrevende.

Utvalget vil understreke viktigheten av de pågående utredninger og kartlegginger av potensialet for bruk av CO₂ til økt oljeutvinning på norsk sokkel, men mener det kan stilles spørsmål ved om dette kartleggingsarbeidet er tilstrekkelig vektlagt av alle aktørene på norsk sokkel.

Rørbasert infrastruktur for transport av CO₂ for offshore deponering eller trykkstøtte vil kreve betydelige investeringer. Økonomisk forsvarlig drift vil dessuten forutsette meget store CO₂-volumer, det vil si volumer som er langt større enn «produksjonen» fra demonstrasjonsprosjekter eller ett enkelt gasskraftverk.

Det vil på denne bakgrunn være behov for å vurdere ulike statlige insentiv- eller støtteordninger for at dette skal kunne bli et realistisk alternativ.

For å komme raskere igang med CO₂-lagring i geologiske formasjoner offshore, mener utvalget at CO₂-transport på skip kan være et interessant og realistisk alternativ.

Det er fortsatt et behov for dokumentasjon av hvorvidt ulike løsninger for CO₂-lagring er forsvarlige i et langsiktig tidsperspektiv. Utvalget anbefaler at norske myndigheter påtar seg rollen som pådriver for at det arbeides videre nasjonalt og internasjonalt for å få etablert en akseptert metodikk for godkjenning av sikre løsninger som også kan aksepteres i Kyotoavtale-sammenheng. Dette gjelder både overvåknings- og kontrollmetoder, og ikke minst juridiske problemstillinger.

Hydrogen

Etter utvalgets oppfatning vil bruk av hydrogen som energibærer være en miljøvennlig og bærekraftig løsning i et fremtidig energisystem. I et langsiktig perspektiv vil hydrogen bli produsert i sin helhet fra fornybar energi, i et kortere perspektiv vil produksjon av hydrogen fra naturgass være nødvendig. Utvalget vil understreke at arbeidet med hydrogenspørsmålet ikke utelukkende må knyttes til gassanvendelse.

Utviklingen mot utstrakt bruk av hydrogen som energibærer drives i dag frem av globale aktører innen energi- og transportsektoren. Toneangivende land som USA, Canada, Japan og Tyskland er teknologiledende, og myndighetene i disse landene satser betydelig på å støtte opp om forskning, utvikling og kommersialisering av hydrogen- og brenselcelleteknologi. Det foregår nå en posisjonering på dette området på den internasjonale arena. Utvalget vil understreke at norske aktører har et godt utgangspunkt og gode muligheter til å hevde seg i denne konkurransen. Bakgrunnen for dette er at:

• Norsk industri har solid erfaring med produksjon av hydrogen både på basis av fornybar energi og fossile råstoffer

• Norge har etablert industri innenfor ulike hydrogenområder

• Norske miljøer har høy forskningskompetanse innenfor viktige nisjeområder som for eksempel lagring av hydrogen og materialteknologi.

Det er en viktig politisk oppgave å legge til rette for et skifte i energisystemet som en gradvis overgang til hydrogen representerer. På denne bakgrunn anbefaler utvalget offentlig medvirkning i en trinnvis oppbygging av et nødvendig distribusjonssystem for hydrogen. Utvalget anbefaler videre å støtte, blant annet ved ulike avgiftslettelser, overgang til bruk av hydrogen i stasjonære anvendelser og innenfor transportsektoren, spesielt som drivstoff og til brenselceller for større kjøretøyer. Det anbefales videre å gi offentlig støtte til prøveordninger og til demonstrasjonsprosjekter for å ta nyutviklet teknologi i bruk. Utvalget anbefaler at det satses på grunnleggende og anvendt forskning og innovasjon for å bringe frem gode norske produkter. For å stimulere introduksjon av hydrogen som energibærer i Norge, anbefaler utvalget at det etableres et større nasjonalt hydrogenprogram der ulike tiltak kan samles. Utvalget mener dette må være en del av den totale satsingen som omtales i punkt 9 nedenfor.

Satsing på forskning, utvikling, kommersialisering og introduksjon av nye miljøvennlige naturgassanvendelser

Det er utvalgets oppfatning at dagens organisering av FoU innenfor miljøvennlige naturgassanvendelser i det store og hele har vært hensiktsmessig i en tidlig, forskningsdominert fase. I forbindelse med utvalgets høring av energiselskaper, leverandører og FoU-miljø, er det blitt vist til fire sentrale utfordringer som må møtes for at en fremtidig satsing på nye miljøvennlige naturgassanvendelser skal bli vellykket. Utvalget ser på bakgrunn av punktene i)-iv) nedenfor behov for en styrket og omorganisert innsats dersom vi i Norge skal kunne møte utfordringene, og frembringe miljøvennlig konkurransedyktig teknologi og produkter i et internasjonalt marked.

i) Begrenset markedspotensiale for gasskraftteknologi med CO₂-håndtering i dag:

De viktigste leverandører av miljøvennlig gasskraftteknologi er ikke norske. Det norske markedet, som i dag synes å utgjøre det eneste reelle markedet for denne teknologien, er isolert sett for lite til å forsvare en teknologiutvikling i den størrelsesorden som må til med tanke på kommersialisering av slike teknologier. Aktiviteter innenfor dette området vurderes inntil videre av norske og internasjonale selskaper som prosjekter med høy teknisk og markedsmessig risiko. Innenfor dagens norske forskningsprogrammer bidrar myndigheter og selskaper med om lag halvparten hver av prosjektmidlene. Flere prosjekter har vist seg krevende å ta videre til større skala fordi selskapene vurderer den samlede risiko som så stor, og de nødvendige investeringer som så omfattende i forhold til et begrenset og usikkert marked, at selskapene ikke har ønsket en slik eksponering. En økt satsting fra myndighetene vil dermed ikke i seg selv føre til større aktivitet. Det er en forutsetning for å oppnå fremdrift i teknologiutviklingen fra selskapenes side at det etableres et tilstrekkelig forutsigbart utslippsreduserende regime for klimagasser internasjonalt. Dette regimet må ha rammebetingelser som kan rettferdiggjøre satsing på relativt kostnadskrevende tiltak.

ii) Større grad av langsiktighet og stabilitet for forskning og teknologiutvikling:

Både kompetanseoppbygging og satsing på teknologiutvikling i forskningsinstitusjoner og industri krever tid og ressurser. Viktige forutsetninger for slik satsing er et langsiktig perspektiv og forutsigbarhet i de finansielle rammebetingelsene fra myndighetenes side. Med langsiktig satsing på dette området mener utvalget minst 15 år.

iii) Bedre samspill og samordning i innovasjonskjeden:

De ulike fasene i forskning, utvikling og kommersialisering av nye miljøvennlige gasskraftteknologier favner en rekke aktører, herunder forskningsinstitusjoner, leverandørselskaper og brukere. Organiseringen av satstingen fra myndighetene bør skje innenfor en ramme som sikrer 1) nært samarbeid og samhandling mellom de ulike aktørene i hele innovasjonskjeden fra forskning til kommersialisering, 2) godt koordinert og gjennomgående virkemiddelbruk og 3) aktørenes behov for ulike incentiver i de forskjellige stadiene av teknologiutviklingen. Innenfor denne rammen må det være rom for konkurranse mellom ulike teknologier og aktører.

iv) Viktige aktører er utenlandske:

Med tanke på at viktige leverandører og brukere ikke er norske selskaper, er det behov for et sterkt samarbeid mellom aktører i ulike land og for tilknytning til internasjonale forskningsprogrammer på området. Utfordringene er internasjonale og mulige løsninger vil utvikles i et bredt, forpliktende internasjonalt samarbeid. Per i dag foregår det samarbeid blant annet. gjennom CCP-prosjektet, EUs programmer og IEA, i tillegg til enkelte bilaterale prosjekter. I norske forskningsprogrammer relatert til miljøvennlige gassteknologier er det foreløpig ikke åpnet for at utenlandske deltakere kan være kontraktspartner til Forskningsrådets prosjekter. Generelt er det imidlertid et ønske om større andel prosjekter med internasjonal deltakelse.

Utvalget anbefaler at offentlige stimuleringstiltak i utgangspunktet skal være rettet mot å bidra til økt miljøvennlig bruk av gass innenlands, ha kommersiell utnyttelse som mål, og bidra til fremvekst av en norsk industriell gassklynge.

Utvalget vil peke på at med dagens virkemiddelapparat er det organisatorisk komplisert og økonomisk meget krevende å få til en sammenhengende virkemiddelbruk for å realisere både forskning, pilotprosjekter, teknologidemonstrasjon og kommersialisering for gassanvendelsesteknologi. For å oppnå en bedre og mer sammenhengende virkemiddelbruk anbefaler utvalget at det etableres et statlig innovasjonsselskap med et todelt ansvar:

1. Koordinere og samordne de ulike aktivitetene og fasene i innovasjonskjeden (forskning, utvikling og kommersialisering) for miljøvennlige gassanvendelsesteknologier.

2. Delfinansiere prosjekter med klart kommersielt potensiale og som har etablert en markedsbasert forretningsplan.

Utvalget forutsetter at organiseringen av innovasjonsselskapet utredes nærmere. På bakgrunn av at en slik satsing vil samle et bredt spekter av teknologier og anvendelser innenfor området miljøvennlig bruk av gass, kreves det en viss størrelse på satsingen med tanke på framdrift i teknologiutviklingen. Utvalget vil foreslå at selskapet gis en solid kapitalbase, og at denne settes til minimum 5 mrd. NOK.

En slik kapitalbase åpner for en årlig satsing på omlag 300 mill. NOK som da skal finansiere både forskning, kompetanseoppbygging, teknologiutvikling, demonstrasjon og kommersialisering.

Utvalget ser det som viktig at et slikt innovasjonsselskap forvalter hovedtyngden av den offentlige innsatsen innenfor alle relevante hovedområder; blant annet gasskraftverk med CO₂-håndtering, hydrogen som energibærer, og CO₂-deponering og salg av CO₂ til økt oljeutvinning.

Utvalget anbefaler at det etableres et samlet forskningsprogram under Norges forskningsråd som omfatter alle relevante områder (med unntak av den frie grunnforskningen). Utvalget vil særlig understreke behovet for stabilitet og langsiktighet i finansieringen av forskningen, og foreslår derfor at FoU-programmet finansieres som en del av denne kapitalbasen, med eventuelle tilleggsbevilgninger fra departementer. Det forutsettes et tett samarbeid mellom Forskningsrådet og det anbefalte innovasjonsselskapet slik at nødvendig koordinering med selskapets øvrige aktiviteter ivaretas.

Utvalget er opptatt av at offentlige stimuleringstiltak generelt skal være rettet mot å fremme norske bedrifter, teknologier og produkter på det internasjonale markedet, og at de ikke bidrar til å sementere særnorske løsninger uten eksportpotensiale. I lys av dette, og behovet for å få etablert en større kompetansebase i Norge, anbefaler utvalget at det ved tildeling av midler stilles krav til internasjonalt samarbeid. Det kan ofte bli veldig tungrodd og virke hemmende å kreve deltakelse i programmer og organisasjoner. Det kan være vel så effektivt ved direkte bi- (eller multi)lateralt samarbeid i prosjekter hvor dette åpenbart er formålstjenlig. Utvalget anbefaler at det generelt bør åpnes for felles overnasjonale satsinger og eventuelle norske «innkjøp» i relevante, eksisterende internasjonale programmer. Dersom det vurderes som et viktig bidrag til å utvikle norske aktører og FoU-miljøer, bør det også kunne åpnes for utenlandske deltakere som kontraktspartnere i Forskningsrådets program.

Det har vært diskutert å kanalisere meget betydelige forskningsmidler på dette området direkte til enkeltselskaper. Utvalget finner ikke dette formålstjenlig.