Dissens til NOU 2002:

«Gassteknologi, miljø og verdiskaping»

Siri Engesæth, daglig leder, Miljøstiftelsen Bellona

Innhold:

1. Innledning

2. Begrunnelse og argumentasjon

2.1 Forutsetninger for GTUs arbeid

2.1.1 Mandat

2.1.2 Kyotoforpliktelsene

2.1.3 Sem-erklæringen

2.2 Miljøriktig naturgassanvendelse

2.2.1 Energieffektivitet

2.2.2 Miljøvennlig naturgassutvinning

2.2.3 Miljøriktig kraftproduksjon

2.2.4 Miljøriktig CO₂-håndtering

2.2.5 Miljøriktige energibærere

2.2.6 Miljøriktig bruk

2.3 Verdiskaping og kompetanseutvikling

2.4 Tiltak og virkemidler

2.4.1 Teknologisk endring

2.4.2 Økonomi og kostnadsgap

2.4.3 Virkemidler

3. Dette medlems anbefalinger

4. Utdypning av dissensen

4.1 Mandatforståelsen

4.1.1 Definisjon og bruk av begrepet miljøvennlig

4.1.2 Utvalgets vurdering av miljøhensynet

4.2 Innhold

4.2.1 Kommentarer direkte knyttet til flertallets anbefalinger og konklusjoner

4.2.2 Emner ikke reflektert i flertallets anbefalinger

4.3 Utredningsprosessen

4.3.1 Utgangspunkter for utvalgets arbeid

4.3.2 Kritikkverdige forhold

4.3.3 Vurdering av utvalgets virksomhet i forhold til de gitte rammene

1 Innledning

Dette medlem av gassteknologiutvalget kan ikke slutte seg til flertallets innstilling og tar derfor dissens.

I dette dokumentet søker dette medlem å begrunne sin dissens. Det ble imidlertid gitt en svært knapp tidsfrist for å komme med innvendinger og eventuell dissens til flertallet av utvalgets anbefalinger og deres begrunnelse. Dette medlem har i prosessen hatt innvendinger mot ledelsen av utvalgets arbeid. Dette er beskrevet i punkt 4 Utredningsprosessen.

2 Begrunnelse og argumentasjon

Dette kapittelet uttrykker medlemmets oppfatning av Gassteknologiutvalgets (heretter referert til som utvalget eller GTU) mandat og dertil tiltenkte arbeid.

2.1 Forutsetninger for GTUs arbeid

Oppsummering:

Mandatet, internasjonale miljøforpliktelser og Sem-erklæringen gir føringen: kutt i de nasjonale klimagassutslippene ved direkte tiltak og bedret næringsutvikling ved bruk av miljøvennlig gassbasert teknologi.

2.1.1 Mandat

Det overordnede målet for utvalgets arbeid har vært å vurdere ny miljøvennlig bruk av naturgass i Norge, og i dette arbeidet fokusere spesielt på utvikling av ny teknologi for at Norge og norske teknologimiljøer skal innta en sterk posisjon i utviklingen av ny miljøvennlig gassteknologi. Mandatet sier:

«Utvalget skal vurdere hvordan FoU kan brukes til å stimulere utprøving, kommersialisering og introduksjon av nye miljøvennlige naturgassanvendelser i Norge, herunder hydrogen og CO₂-fri gasskraft. Siktemålet er å forsterke innsatsen for at Norge og norske teknologimiljøer, i samarbeid med andre land, skal få en sterk posisjon i utvikling av ny miljøvennlig gassteknologi.» 1

Utvalgets arbeid og forståelse av begrepet «miljøvennlige naturgassanvendelser» må etter dette medlems oppfatning ses i lys av Sem-erklæringen og Kyotoprotokollens forpliktelser.

2.1.2 Kyotoforpliktelsene

Norge har gjennom Kyotoavtalen påtatt seg forpliktelser til å begrense sine utslipp av klimagasser. Norge har forpliktet seg til å redusere sine klimagassutslipp (hvorav CO₂ utgjør den største andelen) til +1 % i forhold til utslippsnivået i 1990. Det vil si en reduksjon på ca 4,5 millioner tonn CO₂ fra 1998-nivå. Tatt i betraktning framskrivingene 2 av klimagassutslippene vil dette reduksjonsbehovet omtrent tredobles i løpet av perioden frem til Kyotoforpliktelsene trer i kraft.

I 2005 skal regjeringen kunne dokumentere, i henhold til Kyotoprotokollen, hvordan Norge skal innfri sine forpliktelser.

Samarbeidsregjeringen skrev bl.a. følgende om Norges forpliktelser i henhold til Kyotoavtalen i sin Sem-erklæring:

«Landene som har forpliktet seg på Kyotoavtalen, skal samlet redusere utslippene med fem prosent i perioden 2008–2012 i forhold til 1990-nivå. Norge kan øke dem med 1 pst. Kyotoavtalen åpner for at man kan nå målene ved felles tiltak som handel med utslippskvoter, felles gjennomføring og grønn utviklingsmekanisme. Dette skal imidlertid være et supplement til nasjonale tiltak. Nye tiltak og virkemidler skal også ta hensyn til industriens konkurranseevne.»

(dette medlems utheving)

Se videre artikkel 17 i Kyotoprotokollen:

«Any such trading shall be supplemental to domestic actions for the purpose of meeting quantified emission limitation and reduction commitments under that article.» 3

Dette medlem legger til grunn at bruken av ordet supplement i Sem-erklæringen medfører at det er regjeringens politikk at minst halvparten av de norske CO₂-utslippene skal kuttes ved direkte tiltak nasjonalt. De forventede utslippene av CO₂ i 2010 vil være 12–14 millioner tonn høyere enn 1990-nivået. Dette betyr i praksis at minst 6–8 millioner tonn CO₂ må fjernes ved nasjonale tiltak.

I debatten som nå foregår rundt Norges forpliktelser i henhold til Kyotoavtalen ser det ut til at alle aktørene legger til grunn at de skal finne det mest kostnadseffektive tiltaket, noe som i hovedsak gir kvotekjøp som konklusjon. Samtidig er det påfallende hvordan de forskjellige aktørene er overbevist om at de enten skal få gratis kvoter og/eller at det er billigere å gjøre direkte tiltak for aktører i andre sektorer (alle skal kjøpe, ingen skal selge). Noen sektorer er imidlertid nødt til å redusere utslippene med direkte tiltak.

I samferdselssektoren og i prosessindustrien forventes ikke ny teknologi å kunne gi betydelige utslippsreduksjoner før etter år 2010. Med tanke på oppfyllelse av Kyotoprotokollen (2008–2012), synes det mer riktig å kanalisere midler inn i de sektorer hvor dagens nye teknologiske løsninger kan bidra til direkte kutt – slik som i offshoresektoren. Dessuten vil de største økningene av klimagassutslipp nettopp komme i petroleumsindustrien; offshore og onshore.

2.2 Miljøriktig naturgassanvendelse

Oppsummering:

Miljøriktig energibruk innebærer at man bruker ren energi av rett kvalitet så effektivt som mulig.

2.2.1 Energieffektivitet

Energieffektivitet er et viktig aspekt ved miljøvennlighet. Det vil si at de energiressursene Norge i dag har bygd ut, må utnyttes best mulig. Derfor bør en søke å utnytte det potensialet som ligger i å frigjøre naturgass som benyttes som injeksjon (nesten halvparten av den gassen som tas opp, cirka 45 milliarder Sm³), 4 oppnå en mer effektiv kraftproduksjon for offshorebruk (dagens virkningsgrad på gassturbiner offshore er lav – 10 til 30 % 5) og å ta i bruk «stranded gas». 6 Det er i dag industriell interesse for slike løsninger. Virkemidler bør derfor støtte opp under dette. Ref. Sem-erklæringen:

«Det er nødvendig med en aktiv politikk som begrenser energiforbruket mer enn om utviklingen overlates til seg selv, blant annet gjennom tiltak som sikrer økt energieffektivitet.»

2.2.2 Miljøvennlig naturgassutvinning

I et livssyklusperspektiv forutsetter en miljøriktig bruk av naturgass også en miljøriktig naturgassproduksjon/-utvinning.

De årlige CO₂-utslippene som nå er på rundt 10 millioner tonn i olje- og gassektoren, forventes å øke med 5-6 millioner tonn frem mot 2006. Dette skyldes i stor grad det sterkt økende behovet for kraft til injisering av naturgass som trykkstøtte i gamle oljefelt, økt energibruk i forbindelse med reinjisering av økt volum av produsert vann, i tillegg til økt behov for energi for å pumpe mer gass til mottakerne.

Dette kan gjøres mer miljøvennlig ved å elektrifisere produksjonsplattformer som har levetid utover 2012, og ved å stille krav til nye produksjonsenheter. På dette området er det flere spennende konsepter under utvikling, som f.eks. installering av brenselceller på utrangerte plattformer kombinert med kabel-fra-land-løsninger.

2.2.3 Miljøriktig kraftproduksjon

Elektrifisering av olje- og gassproduksjonen vil kreve tilførsel av ny elektrisk kraft. Produksjon av elektrisitet i landbaserte gasskraftverk med CO₂-fjerning vil være mer energi- og CO₂-effektive

enn dagens produksjon offshore. Av økonomiske årsaker kreves det en viss størrelse på gasskraftverk.

De tre gasskraftverkene på totalt 1600 MW som nå har konsesjon, vil gi et utslipp på 4,4 millioner tonn CO₂. Denne utslippsøkningen vil være vanskelig å redusere tilsvarende i andre sektorer (innen Kyoto 2008-2012). Det betyr at teknologi for separering og håndtering av CO₂ fra gasskraftproduksjonen må være implementert innen 2008-2012.

Foreløpige økonomiske beregninger viser at innsamling og transport av CO₂ mest rasjonelt skjer i en rørledning som går fra utslippssted til injeksjonssted. Ved å bygge stort, vil kostnadene til bygging av rørledninger for transport av CO₂ minimaliseres.

På Troll, Oseberg, Tampen og Ekofisk brennes det nå 2,4 milliarder standard kubikkmeter gass per år, noe som gir et utslipp på cirka 5,8 millioner tonn CO₂ årlig. 7 Ved å produsere kraften inne på land, i stedet for i turbiner på plattformene, oppnår man mye høyere energieffektivitet med enklere CO₂-håndtering. De samlede inntektene fra sparte CO₂-avgifter og salg av naturgass, overskuddselektrisitet og CO₂-injeksjon i oljefelt vil følgelig nå store beløp.

I kombinasjon med CO₂-frie gasskraftverk, vil det også være naturlig å vurdere CO₂-fri hydrogenproduksjon fra naturgass i takt med markedsutviklingen for bl.a. samferdselssektoren.

En interessant teknologi for kraftproduksjon er brenselceller. Brenselceller kan generere elektrisitet og varme med en høy elektrisk virkningsgrad. Dersom brenselet er hydrogen, vil det eneste utslippet være rent vann. Dersom brenselet er naturgass vil utslippet være konsentrert CO₂ og vann. Vannet lar seg lett separere fra CO₂ slik at man kan få ren CO₂-gass. Brenselcellen kan i dette århundret komme til å få en tilsvarende betydning for energi- og transportsektoren som mikrobrikke hadde for databehandling i det forrige, med påfølgende ringvirkninger.

Spesielt i den sørlige delen av Nordsjøen, med mange eldre felt, kan det være av interesse å beholde plattformer som har stoppet oljeproduksjonen, og sette brenselcelleparker på plattformdekket. Brenselcellene kan drives av uutnyttet gass i oljetomme reservoarer («stranded gas«), og strømmen brukes til å elektrifisere de nærliggende plattformene som fremdeles er i drift. Pengene det koster å investere i forurensningsfrie brenselceller og kostnaden med å fortsette vedlikehold av plattformene, vil kunne hentes inn med nye inntekter og sparte utgifter. Dette medlem mener at myndighetene bør se på ordningen som gjelder for dekning av kostnader ved fjerning av plattformer, og se på verdien av en utsettelse av en slik fjerning. Dagens ordning medfører at staten tar 80 % av kostnadene. Deler av disse kostnadene kan utsettes i lang tid dersom plattformen kan ombygges til forurensningsfri kraftstasjon ved bruk av brenselcelleteknologi basert på «stranded gas».

2.2.4 Miljøvennlig CO₂-håndtering

Spredte utslipp som vil være en konsekvens av naturgass (LNG, CNG) anvendt hos små brukere, vil medføre et mer komplisert nettverk for CO₂-håndtering og utgjøre et fordyrende moment. Spesielt gjør dette seg gjeldende om man åpner for distribusjon av naturgass til husholdninger som vil umuliggjøre innsamling av CO₂ og øke netto CO₂-utslipp.

Kostnadsreduksjon kan oppnås ved at innsamling av CO₂-utslippene konsentreres. Om man kan kombinere slike nye utslippspunkter med eksisterende utslippspunkter, vil betydelige effekter oppnås.

Om CO₂ skal brukes som trykkstøtte i reservoarer (som gir CO₂ en markedsverdi), kreves det store mengder pr. reservoar. For EOR (Enhanced Oil Recovery eller meroljeutvinning) kan også mindre mengder benyttes. Det bør derfor tilrettelegges for en sentralisering av kraftproduksjonen. Av samme årsak vil en infrastruktur basert på rør ut til reservoarene være nødvendig. Frakt på skip vil trolig være mer aktuelt som et supplement i spesielle tilfeller. Kostnadene ved skipsfrakt av CO₂ er ikke synliggjort.

Gevinsten ved og egnethet for bruk av CO₂ som trykkstøtte varierer fra felt til felt.

Det må utføres konkrete vurderinger av hvert enkelt felt for å få oversikt over potensialet. Flere selskaper 8 har imidlertid vist sin interesse for CO₂, men det har ikke vært tilgjengelig CO₂ for injeksjon. Flere oljefelt andre steder i verden har ved hjelp av injisering av CO₂ forlenget sin levetid og fått mer olje ut av reservoaret. Av både kommersielle hensyn og ressursforvaltningshensyn bør denne effekten kartlegges også for de norske oljefeltene. Dessuten vil det å frigjøre naturgass som nå benyttes som trykkstøtte være en bedre forvaltning av denne naturgassen, i tillegg til at man får en økt mengde gass for salg.

2.2.5 Miljøriktige energibærere

Det fremtidige miljøvennlige energisystem vil ha hydrogen og elektrisitet som energibærere. 9 I Norge eksisterer et meget godt utbygd overførings- og distribusjonssystem for elektrisitet.

Hydrogen har sitt fortrinn som energiform for mobile brukere (transportsektoren) og for spesielle stasjonære formål. Hydrogen kan produseres i sentrale anlegg (i kombinasjon med CO₂-frie gasskraftverk) og distribueres i rør eller tank. Depoter kan opprettes i bruksområdene. Hydrogen kan også produseres lokalt gjennom elektrolyse av vann, og trolig vil dette være den økonomisk beste løsningen for et distribusjonssystem for samferdselssektoren i Norge. Den eventuelle økning i elforbruk kan dekkes ved CO₂-frie gasskraftverk, og/eller ved fornybare kilder.

Som en overgang til et elektrisitet- og hydrogenbasert energisystem vil en utbygging av distribusjonsnettet for naturgass ha lite for seg, siden dette nettet ikke lar seg utnytte i det nye systemet. Videre, sett i lys av internasjonale miljøforpliktelser, er det heller ikke akseptabelt å satse på storstilt bruk av naturgass i Norge, da dette gir ukontrollerbare mengder av diffuse utslipp.

Det bør legges opp til hydrogenproduksjon fra naturgass, enten direkte eller via elektrisitet. Denne teknologiutviklingen har klare sammenhenger med fornybar energi, og kan gi verdifull erfaring og kompetanse i så henseende. Hydrogenteknologi åpner for mange bruksområder og fleksible, integrerte systemløsninger i forskjellige størrelser og varianter.

2.2.6 Miljøriktig bruk

Land som ikke har hatt tilgang på rimelig fornybar energi (vannkraft), slik Norge har hatt, har i lang tid benyttet gass i husholdning og næringsliv og har dermed et utbygd nettverk for gassdistribusjon. Norge har et utbygd nettverk for eldistribusjon.

Siden utviklingen av hydrogenteknologi har kommet så langt, er det ikke økonomisk forsvarlig å bygge ut en naturgassinfrastruktur først. Dersom miljøkostnadene inkluderes i det samfunnsøkonomiske regnestykket, kommer det tydelig frem at kun de miljømessig beste løsningene er gode nok i forhold til muligheten for å innfri Kyotoforpliktelsene.

Imidlertid bør bruk av naturgass som råvare i produksjon, for eksempel våtgass til plastproduksjon, sees på som akseptabelt under forutsetning av at de produktene som fremstilles er resirkulerbare. Miljøeffektene ved bruk av naturgass til proteinproduksjon er et område som må veies opp mot utfordringen ved å skaffe nok protein til matvarekjeden.

Hydrogen vil komme, og for å kunne være med som premissleverandør for utviklingen bør Norge engasjere seg nå. Det handler om å ta vare på egne ressurser, være med på å skape og påvirke utviklingen og å skaffe seg en god posisjon.

Norges rolle som leverandør av hydrogengass vil være avhengig av teknologien for transport og lagring av hydrogen. Satsningsområder for Norge bør være å bli en betydelig leverandør av produksjonsutstyr og -teknologi for bruk av hydrogen (også fyllestasjoner), samt lagringsløsninger for bruk av hydrogen.

Det ligger an til (blant annet gjennom grønt sertifikat, kvotemarked og internasjonale reguleringsavtaler) at ren energi med tilhørende teknologier og systemer vil bli mer og mer etterspurt. Norge som en rik energinasjon har helt spesielle muligheter for å utvikle nye energiprodukter og teknologier som kan nyttiggjøre seg en slik utvikling. Et eksempel kan være foredling av naturgass til hydrogen som blandes inn i eksportgassen, hvor merverdien av en CO₂-fri andel av naturgasseksporten tas inn som motvekt mot CO₂-kvotepris/grønne sertifikater.

Bruk av naturgass direkte i transportsektoren er ikke en nødvendig eller naturlig forløper til hydrogen, hverken i et teknologisk eller økonomisk perspektiv. Det er fullt mulig å starte en bevisst utvikling mot et el- og hydrogenbasert energisystem nå. Økonomisk sett vil det ikke være tilrådelig å investere i naturgassinfrastruktur for en så kort periode. Klimagassutslippene fra naturgassdrevne busser er per dato sammenlignbare med utslippene fra dieselmotorer. 10 Den europeiske samferdselssektoren (og bussleverandørene) er på full fart mot hydrogenbaserte løsninger. Dette medlem ser innføring av naturgass som et hinder for, ikke en bro til, innføring av hydrogen.

Heller ikke teknisk sett er naturgass et nødvendig mellomstadium til hydrogen. Hverken naturgassinfrastruktur eller kjøretøy/fartøy lar seg uten videre konvertere til henholdsvis håndtering og bruk av hydrogen.

2.3 Verdiskaping og kompetanseutvikling

Oppsummering:

Norge har et unikt utgangspunkt og en god mulighet til å posisjonere seg innen utvikling og utnyttelse av miljøriktig teknologi. Den beste måten å forutsi fremtiden på er å skape den. Som verdens tredje største oljeeksportør, har Norge forutsetning for å gjøre nettopp det.

Siktemålet i mandatet er «å forsterke innsatsen for at Norge og norske teknologimiljøer i samarbeid med andre land, skal få en sterk posisjon i utviklingen av ny miljøvennlig gassteknologi».

Se videre Sem-erklæringen:

«Samarbeidsregjeringen vil i større grad ta i bruk naturgass til innenlands verdiskaping.»

De forskjellige teknologiene som skal til for å produsere og håndtere hydrogen og CO₂, er kjent og mulig å ta i bruk. Med den store egeninteressen Norge har av å skape effektive systemer i denne sammenheng, må det være en prioritert oppgave å videreutvikle og effektivisere de kjente teknologiene til å virke i sin rette sammenheng. Dette betyr at Norge best kan bidra til å oppnå målet ved å beslutte implementering av anlegg i stor industriell skala. Gjennom en slik prosess vil praktisk tillempning og videreutvikling kunne foretas i en bedriftsøkonomisk sammenheng.

Når det gjelder bruk av CO₂ som trykkstøtte og/eller til EOR i oljeproduksjonen, trengs det feltspesifikk innsats snarere enn mer basal forskning.

Norske myndigheter bør ta initiativet til forhandlinger med EU, Danmark og Storbritannia for å samarbeide om iblanding av hydrogen i eksisterende naturgasseksport, salg av forurensningsfri kraft og felles infrastrukturløsninger for håndtering av CO₂.

Det å produsere og ta i bruk hydrogen i samferdselssektoren er i stor grad avhengig av at bilindustrien og hydrogenleverandørene beveger seg i takt, og inngår forpliktende avtaler om leveranser. Produksjon av hydrogen i både stor og liten skala er velprøvd. Det eksisterer i dag både gode lagringsalternativer og effektive og sikre fyllestasjoner for hydrogen. 11 Disse lagringsalternativene har imidlertid et stort forbedringspotensial.

Norge har i tillegg mange områder som egner seg for utvikling av «stand alone»-energisystemer basert på en kombinasjon av alternativ kraftproduksjon og hydrogen som lagringsmedium. Dette vil kunne gi muligheter for system- og produktutvikling av en industri på linje med dansk vindkraft.

Naturgass til proteinproduksjon er et annet område hvor optimalisering av eksisterende teknologi er i gang i kommersiell skala. Støtte til videreutvikling av dette kan være en nasjonal oppgave, sett i lys av tilgang på naturgass og marked for protein (oppdrettsnæringen).

Naturgass (hovedsakelig metan) har begrenset anvendelse som råvare i produksjonsprosesser. Produksjon av ammoniakk og metanol er de dominerende avtakerne. Plastindustrien er avhengig av olefiner som etylen og propylen for produksjon av plast. Disse produseres på basis av henholdsvis etan og propan. Naturgass kan konverteres til olefiner gjennom MTO-prosessen som er utviklet av Norsk Hydro. Metanol kan produseres ved gassknutepunktet for naturgass og transporteres med skip til cracker-enheten (f.eks. Rafnes), hvor den omdannes til olefiner gjennom MTO-prosessen før den blir til plast. Støtte til gjennomføring av pilotskala og kommersiell skala av denne typen prosjekter bør vurderes nærmere.

Norge bør konkret se på mulighetene for å posisjonere seg innen:

• ren energiproduksjon og transport generelt

• hydrogenproduksjon, lagring, distribusjon for samferdselssektoren spesielt

• rene kraftproduksjonssystemer for offshoreindustrien inkludert utnyttelse av «stranded gas» og gjenbruk av plattformer

• CO₂-håndteringssystemer inkludert injisering for økt/bedre utnyttelse av naturgass/olje gjennom forlenget levetid på oljefelt (EOR) og frigjøring av naturgass anvendt for trykkstøtte

• anvendelse av naturgass som råvare i industriell produksjon

2.4 Tiltak og virkemidler

Oppsummering:

Vellykket teknologisk endring avhenger av mer enn forskning og utvikling (FoU). Økonomi er mer enn bedriftsøkonomi.

2.4.1 Teknologisk endring

Ref. Sem-erklæringen:

«Etablere et eget samarbeidsprogram med industrien med sikte på å realisere CO₂-frie gasskraftverk. Ulike modeller for hvordan dette kan organiseres og finansieres vurderes.»

«Bevilgningene via Norges forskningsråd til energiforskning økes med 100 millioner kr. over 2 år. Forskningsprogrammene skal blant annet omfatte renseteknologi, energieffektivitet og kommersiell anvendelse av CO₂.»

En vellykket teknologisk endring som fungerer og passer inn i samfunnets sosiale, økonomiske og miljømessige behov, forutsetter/avhenger av mer enn satsing på FoU.

I en slik prosess er det mange sterke krefter, og aktørene har forskjellige interesser og incentiver for å delta eller bidra i prosessen. Generelt er det viktig at det blir utført helhetlige vurderinger av forskjellige, og i størst mulig grad, uavhengige aktører slik at ikke kortsiktige særinteresser får råde. Her bør vi absolutt ta lærdom av andres tidligere erfaringer. Om erfaringene fra teknologiendringsprosessen i Danmark ved introduksjon av vindmøller:

«Det er en interessant lære, at de etablerede firmaer og organisationer, der allermest dominerede medierne med deres tale om, hvad der er økonomisk givtigt for samfundet, i virkeligheden taler om det økonomisk givigt på kort sigt og for netop deres virksomheder og medlemmer. Og de får ofte med meget stort held offentligheden til at tro, at dette også er det økonomisk bedste for samfundet som helhed på lang sigt. Denne taktik lykkedes til held ikke dengang på energiområdet.

Det er også en interessant lære fra energisektoren de sidste 27 år, at en politik, der skyldtes en række græsrodsorganisationer og en række fremsynede enkeltpersoners indsats, som dengang sidst i halvfjerdserne blev hængt ud for at være uansvarligt naive, eksotiske og uden fornemmelse for virkelighedens sande økonomiske værdier, var grundlaget for en teknologisk udvikling, som udover sine positive miljøvirkninger også sikrede etableringen af den mest succesrige eksportsektor i Danmark i perioden.»

(Hvelplund & Lund 2001:199) 12

«…teknologiske skift kommer ikke fra gamle organisationer.»

(Hvelplund & Lund 2001:216) 13

For å få realisert miljøriktig gasskraft er det viktig å involvere mange forskjellige aktører, og arbeide på forskjellige arenaer.

Dette medlem advarer derfor mot en overfokusering på forskning i forhold til andre utfordringer. Slike utfordringer kan bl.a. være å:

• oppnå nødvendig kommunikasjon innen og mellom de involverte arenaer (industri, myndigheter/politikere, FoU, finans og opinion)

• relatere teknologien til behovene som teknologien skal dekke

• få forståelse for særinteressene som råder i en slik prosess

• koordinere aktiviteter

• utføre helhetlige, samfunnsøkonomiske og langsiktige vurderinger som beslutninger og rammebetingelser kan baseres på

• vurdere potensielle virkemidler

En målrettet og effektiv FoU-satsing avhenger av at disse utfordringene tas på alvor. I denne gitte situasjonen er det viktig at behovet styrer forskningen og den teknologiske utviklingen, og ikke omvendt. Det er derfor viktig at det videre arbeidet med implementering og utvikling av miljøvennlig naturgassteknologi styres gjennom et forum med et helhetlig fokus som dekker alle nivåer, faser og aktører i teknologiutviklingsprosessen. Det bør bl.a. foretas vurderinger omkring:

• potensialet for kunnskap og næringsutvikling i de aktuelle teknologiene (eks: CO₂/N2-håndtering og hydrogenteknologi versus LNG/naturgass forbrennings-/transportteknologi)

• verdien av å utsette opphogging av plattformer ved å benytte dem til miljøvennlig kraftproduksjon.

• potensialet i å benytte «stranded gas», brenselceller, marginale felt mm.

• det å sammenholde virkningen av tiltakene mot nødvendig kutt i CO₂-utslipp.

• utvikling av andre produkter enn energi, slike som protein og olefiner, i forbindelse med miljøriktig bruk av naturgass.

• tidsaspektet for hvert enkelt tiltak sett i sammenheng med tidsperspektivet og potensialet i andre tiltak:

• Hvor lang tid vil det ta å oppgradere nødvendig overføringskapasitet?

• Er det andre tiltak enn gasskraftverk som kan dekke en økning i kraftbehovet?

• Hvor mye vindkraft kan vi få, og når kan vi få det?

• Om det skulle inntreffe tørke akkurat den/de sesongen(e) som går med til å bygge miljøriktige løsninger, hva kan eventuelt stenges?

• Hvordan stimulere til økt bruk av varmepumper, vind, biobrensel, enøk, saltkraft og opprustning av gamle kraftverk?

Økt satsing på FoU bringer oss nødvendigvis ikke nærmere kommersialisering, uten at det samtidig foretas en helhetlig, bred, koordinert og målrettet satsing. Det beste tiltaket for økt kommersialisering av miljøvennlig naturgassteknologi er klare mål og forutsigbare betingelser.

2.4.2 Økonomi og kostnadsgap

Ref. Sem-erklæringen:

«I en introduksjons- og utviklingsfase vil det være nødvendig med offentlig støtte for å få utbygget infrastruktur for gass. Støtten må være innenfor rammen av våre internasjonale miljøforpliktelser.»

«Samarbeidsregjeringen har som mål å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å realisere CO₂-frie gasskraftverk.»

Flertallet skriver i sin innstilling: 14

«Med utgangspunkt i de teknologiske konseptene som foreligger, er det imidlertid enighet i utvalget om at det kreves et teknologiskifte før gasskraftverk med CO₂-håndtering kan bli økonomisk konkurransedyktige internasjonalt, innenfor forventede kvotepriser og realistiske tiltakskostnader.»

Dette medlem vil anføre at utvalget har en uklar definisjon av begrepene teknologiskifte, økonomisk konkurransedyktig internasjonalt og ikke minst realistiske tiltakskostnader. Kostnadene presentert utvalget gir et sprikende bilde av økonomien rundt CO₂-håndtering og det økonomiske inntektspotensial er ikke vurdert.

Erfaring viser at de konkrete utfordringene som er representert ved en slik oppgave, forutsatt klare mål og beslutninger, fremmer og øker takten i utviklingen. Offshoresektoren er i seg selv et godt eksempel på at det gjennom beslutninger og målrettet arbeid utarbeides nødvendige/tilfredsstillende løsninger når det trengs, gitt at beslutninger er tatt.

Det er mest samfunnsøkonomisk og teknologisk interessant å beslutte at gasskraften skal være CO₂-fri innen en gitt tid, f.eks. 2010. Dette vil gi utbyggere den nødvendige forutsigbarhet, samt gi mulighet for en helhetlig tilnærming fra begynnelsen av. Dessuten vil det i et samfunnsøkonomisk perspektiv gi en forutsigbarhet mht. muligheten for å innfri Kyoto-forpliktelsene (i henhold til Sem-erklæringen). Om utbyggingen baseres på den ene eller andre teknologien, og om den foregår trinnvis eller på annet vis bør baseres på en helhetlig vurdering (som ennå ikke foreligger).

Elementer som kan bidra til å redusere kostnadsgapet er:

• en integrert og felles infrastruktur

• et stort gasskraftverk som gir kommersielt utnyttbare mengder CO₂

• å se en CO₂-infrastruktur i sammenheng med andre land (som for eksempel Danmark og Storbritannia)

• en satsing på videreutvikling/optimalisering av enkelte CO₂-utskillingsmetoder

• kartlegging av oljefelter som kan nyttiggjøre seg CO₂ i økt oljeproduksjon og verdien av denne.

For å oppnå en mest mulig målrettet FoU-prosess bør FoU-aktivitetene, i denne sammenhengen, være mest mulig brukerstyrt. Derfor bør den nødvendige FoU identifiseres av ansvarlige interessenter. Selv om aktivitetene i stor grad er brukerstyrt, trenger det ikke å bli ensidig på store brukeres interesser da prosessen er rettet mot å nå et mål, klimaforpliktelsene.

2.4.3 Virkemidler

Dette medlem viser til at det ikke utelukkende er et behov for å få frem teknologier. De fleste teknologiene eksisterer, men må settes sammen i et konsept som er helhetlig. Erfaring viser at det er reguleringer slik som Clean Air Act initiert i California, som får frem nye teknologier. Dette medlem av utvalget vil derfor tilføye at det er viktig at markedet for elektrifisering offshore med påfølgende bruk av CO₂ som trykkstøtte og/eller EOR, blir regulert med god forutsigbarhet gjennom forurensningsloven slik at tiltak kan iverksettes før klimaavtalens inntreden.

Myndighetene må sette sammen en virkemiddelpakke for å oppnå Norges klimaforpliktelser basert på Sem-erklæringen. Elementer som kan bidra er:

• Innovasjonsselskap (minimum 5 milliarder NOK i egenkapital) 15 for produksjon av forurensningsfri kraft basert på naturgass. Selskaper velger selv hvilke teknologiske løsninger det skal satses på, og disponerer selv kapitalen som årlig vil gi grunnlag for en satsing på 300 NOK millioner. 16

• Statlig fond (på omkring 2 milliarder) for etablering av et grunnleggende nettverk av fyllestasjoner for samferdselssektoren.

• Forbud regulert gjennom forurensningsloven mot CO₂-utslipp offshore på de plattformer som skal være i drift etter 2012.

• Frivillige avtaler kan være et alternativ til påbud og forbud, og må relateres til selskapenes anledning til å disponere dagens CO₂-avgift til forurensningsfrie tiltak. Den CO₂-avgift som i dag betales offshore, kan alternativt brukes av selskapene til CO₂-fri kraftproduksjon for å elektrifisere plattformene.

• Forbud mot bruk av naturgass som trykkstøtte der hvor CO₂ eller nitrogen er et reelt alternativ.

• Statens inntekter av utsatte opphoggingskostnader øremerkes for bygging av «power islands».

• Eget investeringsselskap som skal støtte selskaper som ønsker å realisere disse løsningene i form av produksjon av teknologi, som f.eks. serieproduksjon av brenselceller.

• Forbud mot oljefyring og nye mellomløsninger som ikke er utslippsfrie gjennom reguleringer i energiloven, petroleumsloven og forurensningsloven.

• Offentlige anbud innenfor energi- og samferdselssektoren som setter krav til en progressivt økende andel forurensningsfri teknologi frem mot 2012.

• Fordeling av ekstrakostnadene ved forurensningsfri kraftproduksjon beregnet for elnettet, realisert som en utjevnet elpris for brukerne, tilsvarende det som er gjennomført i Danmark med ekstrautgiftene for vindkraft.

Dette medlem mener for øvrig at den støtte som er beskrevet i Sem-erklæringen for FoU, foreløpig bør opprettholdes frem til 2008.

Det presiseres at det ikke er nødvendig at alle de ovennevnte virkemidlene gjennomføres. Det anbefales at myndighetene og petroleumsindustrien først søker å finne en form for frivillig avtale basert på disse virkemidlene, men parallelt forberede og iverksette reguleringer, påbud og forbud, dersom ikke de frivillige avtalene fører frem. Jo tidligere dette arbeidet gjennomføres, desto bedre forutsigbarhet og tid til omstilling vil oljeselskapene ha for å løse utfordringen.

Dette medlem finner det uforståelig at resten av utvalget mener at økt bruk av gass skal vurderes i henhold til inngåtte klimaforpliktelser, uten å gå nærmere inn på hvilke incentiver som kan bidra til å realisere bruk av denne typen teknologi for å innfri klimaforpliktelsene i henhold til Kyotoavtalen.

3 Dette medlems anbefalinger

Dette punkt definerer dette medlemmets anbefalinger på bakgrunn av forrige punkt. Utfyllende argumentasjon omkring og ytterligere bakgrunn for disse anbefalingene er gitt i det påfølgende punkt 4: «Utdyping av dissens».

Basert på dissensens punkt 2, mener dette medlem at de konkluderende anbefalingene bør være følgende:

Den beste løsningen for et fremtidig norsk energisystem er bruk av elektrisitet og hydrogen som endelige energibærere. Anvendelse og merverdiutvikling av norsk avkarbonisert naturgass er et sentralt element i denne utviklingen.

Det enkelttiltak som synes mest effektivt i forhold til miljøvennlig naturgassutvinning, er å elektrifisere deler av offshoresektoren. Forskjellige løsninger bør vurderes for installasjoner med en viss forventet levetid og for nye installasjoner, se også punkt 2.2.3. Basert på forutsetningene (ref. punkt 2.1) vil en slik utvikling, når den er basert på naturgass, forutsette miljøvennlig naturgassutvinning og avkarbonisert kraftproduksjon.

• Det etableres et innovasjonsselskap med egenkapital på minimum 5 milliarder NOK 17 med formål å produsere forurensningsfri kraft basert på naturgass.

• Etablering av infrastruktur for CO₂ er avgjørende for fremveksten av et kommersielt marked for CO₂. Det bør vurderes videre hvordan ulike former for offentlig støtte og virkemidler kan bidra til dette.

• Etablering av pilotprosjekt for frakt av CO₂ på skip for å håndtere dagens utslipp av ren CO₂ ved ammoniakkfabrikken i Grenland.

• Etablering av et midtnorsk gassknutepunkt, i stedet for å legge individuelle gassledninger inn til forskjellige gasskraftverk. Dette vil gi skalafordeler.

• Til fastlandskraftproduksjon anbefaler dette medlem at storskala kraftproduksjon ved bruk av brenselceller vurderes på lik linje som andre teknologier.

• Kostnadsbesparelsen ved utsatt opphogging tilfaller selskapene for etablering av såkalte «power islands» med brenselcelleteknologi eller lignende, hvor kraften brukes til elektrifisering.

• Ved konvertering mellom energibærere/-kilder må det kun vurderes hydrogen fremfor å gå det fordyrende og forlengende leddet om naturgass.

• Opprettelse av et statlig investeringsfond (på omkring 2 milliarder kr.) for etablering av et grunnleggende nettverk av fyllestasjoner for samferdselssektoren.

• Medlemmet anbefaler kompetanseutvikling og teknologisk utvikling innen disse områdene:

• Ren energiproduksjon og -transport generelt;

• Hydrogenproduksjon, -lagring og -distribusjon for samferdselssektoren;

• Ren kraft-produksjonssystemer for offshoreindustrien, inkl. utnyttelse av «stranded gas» og gjenbruk av plattformer;

• CO₂-håndteringssystemer, inkl. injisering for økt/bedret utnyttelse av naturgass/olje gjennom forlenget levetid på oljefelt (EOR) og frigjøring av naturgass anvendt for trykkstøtte;

• Anvendelse av naturgass som råvare i industriell produksjon.

• Kompetanseutviklingen og forskningen relatert til de omtalte områder bør være behovs- og brukerstyrt.

4 Utdyping av dissensen

I dette punktet gis det en ytterligere utdyping av dette medlemmets dissens i tillegg til at utfyllende argumentasjon omkring medlemmets anbefalinger presenteres.

Det påpekes og utdypes vesentlige punkter og anbefalinger fra utvalgets flertall som dette utvalgets medlem ikke finner å kunne slutte seg til.

Spesielt er deler av flertallets mandatforståelse og anbefalinger kommentert, samt punkter medlemmet ikke finner reflektert i anbefalingene og påstander medlemmet ikke finner godt nok dokumentert.

4.1 Mandatforståelse

Flertallet i utvalget vurderer mandatets presisering av ny og miljøvennlig teknologi som «krevende i forhold til den norske utgangssituasjonen», 18 hvor innenlandsbruk av naturgass vil medføre økte utslipp, og velger i stedet å vektlegge en global utgangssituasjon med særlig hentydning til naturgass som erstatning for kull.

Videre diskuteres hva som ligger i begrepet ’ny’ og det konkluderes med; «Miljøvennlig bruk av gass i Norge kan relatere seg til at gass erstatter mer forurensende energikilder, eller der en aktivitet som er mer miljøvennlig sammenliknet med hvordan denne aktiviteten skjer internasjonalt. En mer krevende vurdering av miljøvennlig bruk av gass kan for eksempel være i de tilfeller gassen ikke går til erstatning av andre mer forurensende energibærere, men brukes i ny aktivitet eller til en teknologi der sammenlikningsgrunnlaget ikke finnes.» 19

I flertallets innstilling føres dette videre til «en generell tilnærming, der miljøvennlig bruk av gass skal forstås som bruk av gass innenfor rammene av våre internasjonale miljøforpliktelser». 20 I det følgende analyseres det dette medlem anser for inkonsekvens i flertallets tolkning av mandatet, med hovedvekt på definisjon og bruk av begrepene miljøvennlig og miljøhensyn.

4.1.1 Definisjon og bruk av begrepet miljøvennlig

Den første av utvalgets anbefalinger (kapittel 14.2) omhandler bakgrunnen for utvalgets arbeid. Her står det: « All bruk av naturgass som omtales i utvalgets konklusjoner, forutsettes holdt innenfor Norges internasjonale miljøforpliktelser.»

Utvalget legger altså én forutsetning til grunn for alle konklusjonene, nemlig at all bruk av naturgass skal være innenfor rammen av Norges internasjonale miljøforpliktelser.

Dette er også skrevet tidligere i dokumentet. I denne NOUs kapittel 1.3 «Bakgrunn for oppnevnelsen av utvalget», skriver utvalget følgende om Norges internasjonale miljøforpliktelser: «Norge er part i Klimakonvensjonen og har undertegnet Kyotoprotokollen, med bindende utslippsforpliktelser […] For Norge innebærer Kyotoprotokollen at våre utslipp av klimagasser maksimalt kan øke med 1 prosent i forhold til 1990-nivå».

I denne NOUs kapittel 3.1 skriver utvalget videre at : «Norge skal bære sitt ansvar i henhold til internasjonale forpliktelser under Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen, og i henhold til nasjonal klimapolitikk og nasjonale mål».

I denne NOUs kapittel 1.4 «Avgrensning og presisering av mandat» defineres miljøvennlig bruk av gass slik: «miljøvennlig bruk av gass skal forstås som bruk av gass innenfor rammene av våre internasjonale miljøforpliktelser». Det betyr at ’miljøvennlig bruk av gass’ i følge utvalget betyr gass brukt slik at Norge innfrir sine miljøforpliktelser.

Utvalget understreker at Norge er forpliktet av Kyotoprotokollen, at Norge skal bære sitt ansvar og at bruk av naturgass skal skje innenfor forpliktelsene. Til tross for dette, vises det ikke i noen av anbefalingene hvordan de foreslåtte tiltakene skal bidra til å oppnå disse forpliktelsene.

I utvalgets anbefaling kapittel 14.6 står det: «[…] synergieffekter kan bidra til økt verdiskaping og dessuten utløse stor vekst i miljøvennlig bruk av gass i fastlands-Norge […]». Utvalget konkluderer med at synergieffekter kan utløse stor vekst av gassbruk på fastlandet slik at Norge innfrir sine miljøforpliktelser. Det er interessant å se hvordan utvalget kan trekke en slik konklusjon uten å gjennomgå naturgassanvendelser med tanke på hva som kan sies å være miljøvennlige anvendelser.

Flertallet konkluderer med økt bruk av naturgass, konvensjonelle gasskraftverk, rørledninger til 4-5 regioner og subsidiering av distribusjon av LNG. Dette er høyst uakseptabelt i forhold til klimaforpliktelsene. Under presisering av mandat står: «Utvalget har ikke søkt å foreta en gjennomgang av samtlige anvendelser av naturgass med tanke på hva som kan sies å være miljøvennlige anvendelser». 21

I anbefaling kapittel 14.7 Gasskraftverk med CO₂-håndtering, står det: «Det er derfor avgjørende å ha et langsiktig og realistisk perspektiv med hensyn til anvendelsen av slike miljøvennlige gasskraftteknologier». Videre konkluderes det med at tidlig kommersiell fase er om 10-15 år og at utviklingen først skal gjennom to andre faser hvor den første er forskning og utvikling og den andre en demofase. Å starte direkte på den siste fasen med fullskala kraftverk omtales av utvalget som «hverken teknologisk eller kommersielt fornuftig å støtte en slik linje. Utvalget har derfor anbefalt at en normal teknologisk utviklingsprosess følges, gjennom etablering og drift av pilot- og demonstrasjonsanlegg før fullskala produksjonsanlegg besluttes». Dette betyr at flertallet forutsetter at gasskraftverk med CO₂-håndtering ikke vil være i bruk før etter at Norges klimaforpliktelser skal være innfridd i 2008-2012.

Med alle de nye anvendelsesområdene for naturgass utvalget anbefaler uten CO₂-håndtering, vil utslippene nødvendigvis føre til en betydelig økning av Norges CO₂-utslipp.

Konklusjonene og anbefalingene over strider derfor med utvalgets egen forståelse av hva som er miljøvennlig.

4.1.2 Utvalgets vurdering av miljøhensyn

Ut fra sin definisjon av miljøvennlig, har flertallet i utvalget valgt et perspektiv i forhold til Norges internasjonale miljøforpliktelser. Dette er en avgrensning av mandatet gjort med hensyn på bruk av naturgass. Det utvalget imidlertid ikke har forståelse for, er miljøhensyn utover det Norge har forpliktet seg til internasjonalt og på andre felt enn utslipp av klimagasser.

Kun i forbindelse med CO₂-deponering har utvalget tatt miljøhensyn i betraktning. Helt elementært kan det sies at all ressursutnyttelse og all aktivitet påvirker miljøet.

Det er ikke kun de internasjonale miljøforpliktelsene som skal gi rammen for vurdering av miljøhensyn. De nasjonale miljøforpliktelsene må også trekkes inn.

Dette medlem fikk utdelt utredningsinstruksen på konstituerende møte 01.01.02. 22

I utredningsinstruksens kapittel 2. om konsekvensanalyser heter det:

«Det vil i mange tilfelle være aktuelt å vurdere konsekvensene på følgende områder: Miljømessige konsekvenser. Utredningene bør ta utgangspunkt i aktuelle miljøvernpolitiske målsetninger, og at borgerne, etter Grunnloven § 110b, har rett til kunnskap om virkningene av planlagte inngrep i naturen.» 23

Miljøhensyn nevnes her først i en rekke av vesentlige hensyn. Det er rimelig grunn til å anta at intensjonen for utvalget skal være i samsvar med denne.

Videre kan det også vises til petroleumslovforskriften (av 27.06.97 nr. 653):

«En konsekvensutredning i en plan for utbygging og drift av en petroleumsforekomst skal redegjøre for virkningene utbyggingen kan ha for næringsmessige forhold og miljømessige forhold, herunder forebyggende og avbøtende tiltak.

Konsekvensutredningen skal blant annet:

[…]

b) beskrive det miljø som i vesentlig grad kan bli berørt, og vurdere og avveie miljøkonsekvenser av utbyggingen, herunder:

• beskrive utslipp til sjø, luft og jord,

• beskrive eventuelle materielle verdier og kulturminner som kan bli berørt som følge av utbyggingen,

• vurdere konsekvensene av de tekniske løsninger som er valgt,

• klargjøre hvordan miljøkriterier og -konsekvenser har vært lagt til grunn for de tekniske løsninger som er valgt,

• beskrive mulige og planlagte tiltak for å hindre, redusere og om mulig oppveie betydelige negative miljøvirkninger». 24

Miljøhensynet står dessuten helt sentralt etter plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredning, se f.eks. formålsbestemmelsen i § 33-1.

4.2 Innhold

I dette underpunktet skisseres mye av det materialet i denne NOUs kapittel 14. «Konklusjoner og anbefalinger» omhandler, og dokumentasjonene dette baseres på som dette medlem ikke finner å kunne slutte seg til.

4.2.1 Kommentarer direkte knyttet til flertallets anbefalinger og konklusjoner 25

Ref. 14.2. Bakgrunn

Dette medlem har en annen forståelse, og mener at flertallet ikke legger mandatet til grunn for sine konklusjoner og anbefalinger.

Dette medlem anfører at utvalget i sin anbefaling strider med sin egen definisjon av miljøvennlig, ikke har konsekvensvurdert nasjonale tiltak i forhold til internasjonale miljøforpliktelser, ikke vurdert miljøhensynet i henhold til utredningsinstruksen, ei heller i forhold til Sem-erklæringen der kvoter er identifisert som et «supplement til nasjonale tiltak». Flertallet skriver «All bruk av naturgass som omtales i utvalgets konklusjoner forutsettes holdt innenfor Norges internasjonale forpliktelser.» Med et slikt forbehold gir flertallet ingen informasjon om ulik bruk av naturgass vil føre til miljøforbedringer eller ikke.

Ref. 14.3. Infrastruktur

Dette medlem anfører at påstanden «Etablering av infrastruktur for naturgass […] er en forutsetning for å ta i bruk nye miljøvennlige gassteknologier»ikke er dokumentert. Det synes heller som en svært økonomisk krevende satsing i lys av tidsaspektet frem til det meget mer miljøvennlige alternativet; et energisystem basert på hydrogen og elektrisitet som energibærere. Generelt må infrastrukturutbygging sees i en helhetlig sammenheng hvor de endelige energibærere prioriteres.

Dette medlem anfører at det heller ikke finner påstanden om at «Det vil også være behov for regionale LNG-distribusjonssytemer» dokumentert.

Dette medlem finner det svært betenkelig at slike anbefalinger, om gassinfrastruktur i Norge, kan fremlegges i et offentlig utvalg, uten at miljøgevinster og verdiskapningspotensialet er anskueliggjort, jf. punkt 4.1.2. over.

Ref. 14.4 Naturgass som erstatning for andre fossile energibærere

Flertallet skriver «Erfaringer fra utvikling av gassmarkeder i andre land viser at det under gitte forutsetninger er mulig å erstatte 20-30 prosent av det samlede energiforbruket med gassbaserte løsninger.»

Dette medlem betrakter det at flertallet sammenligner «Erfaringer fra utvikling av gassmarkeder i andre land…» med Norge, som noe søkt da Norge har helt andre forutsetninger for utvikling og utforming av energisystemet, i forhold til de nasjoner det siktes til.

Dette medlem vil bemerke at utvalget selv peker på at en omlegging fra kull og olje til naturgass kun vil føre til «en moderat reduksjon i CO₂-utslipp». Til sammenligning vil hydrogen og elektrisitet som energibærere ta oss hele veien til en miljøvennlig energikjede. Foruten at naturgass bare gir moderate miljøgevinster når det erstatter tyngre brensel, vil også en lønnsom gassrørnettutbygging trolig innebære økt volum sammenlignet med dagens tilsvarende bruk av kull og olje. Dermed vil trolig slike utbygginger medføre at netto klimagassutslipp øker, i og med at det også vil gå til å erstatte/fortrenge elektrisitet.

Flertallet skriver: » En forutsetning for en slik konvertering, er at gass blir tilgjengelig til en pris som er konkurransedyktig med diesel og fyringsolje. Det er videre viktig at det utvikles en handelsmekanisme for NOx og CO₂ utslipp, slik at salg av kvoter kan bli en finansieringskilde til tiltak hos brukerene.»

Dette medlem anfører at flertallet finner det formålstjenlig å fremheve kvoter og handelsmekanismer for å fremme naturgassinfrastruktur, mens de ikke finner det formålstjenlig å se på dette i forbindelse med å fremme hydrogeninfrastruktur.

«Utvalget vil dessuten peke på at økt bruk av naturgass i transportsektoren over tid kan danne en bro over til bruk av hydrogen.»Denne konklusjonen støtter seg på følgende avsnitt i denne NOUs kapittel 3.3 : «Introduksjon av gass i transportsektoren, og særlig til framdrift av skip, kan sees på som en forløper til senere introduksjon av hydrogen og brenselceller. Når det skal bygges opp infrastruktur for tilførsel av flytende gass til maritim framdrift, vil det være synergi med en senere infrastruktur for hydrogen.»

Påstanden fremsatt i konklusjonen er så og si ubegrunnet og anses av dette medlem som feilaktig. Ved bruk av begrepet forløper hevdes det at naturgass vil lette en introduksjon av hydrogen som energibærer i transportsektoren på et senere tidspunkt. Tatt i betraktning at fyllestasjonene for naturgass baserer seg på tankbiler eller rørledninger, er dette en ugunstig utbygging i forhold til innføring av hydrogen som i Norge vil produseres ved hjelp av elektrolyse av vann på stasjonen. Også i maritim sektor synes naturgass som forløper for hydrogen å være lite tjenlig, med mindre drivstofftanker, turbiner og fyllestasjoner er forberedt for hydrogen i det denne teknologien er klar til å tas i bruk.

På bakgrunn av ovenstående argumentasjon hevder dette medlem at naturgass og hydrogen er konkurrerende energibærere. Investeringer i naturgassinfrastruktur for samferdselssektoren kan dermed være en barriere for innfasing av hydrogen. Dette er dessverre ikke vurdert i utvalget.

Karbonholdige drivstoff som metanol og naturgass vil ved bruk i tradisjonelle motorer eller brenselceller danne CO₂, som fra mobile enheter vanskelig lar seg samle opp. Elektrisitetsproduksjonen i Norge er i dag 99,5 % basert på fornybar energi. 26 Dersom man ikke bygger forurensende gasskraftverk, men fortsetter å basere elproduksjonen på fornybar energi og «forurensningsfri» gasskraft, vil hydrogen fra vannelektrolyse med elektrisitet fra strømnettet også i fremtiden bli produsert uten utslipp.

Biler og busser med hydrogentanker og brenselcellemotorer kommer på markedet i 2004-2005. 27 Det er derfor ingen grunn til å bygge ut nok en infrastruktur for karbonholdige drivstoff. En norsk utbygging av metanol- eller naturgassinfrastruktur for transportsektoren kan derfor ikke forsvares utfra ønsket om en reduksjon i klimagasser. En naturgassbuss sammenlignet med en ordinær dieselbuss, vil ikke gi reduserte klimagassutslipp. Det har blant annet sammenheng med at noe ikke-forbrent metan slippes ut av eksosrøret og sammen med CO₂ utslippene gir dette høye klimagassutslipp. Riktignok vil naturgassbusser ha noen positive virkninger i forhold til utslipp av partikler til lokalmiljøet, men i global sammenheng gir de ingen forbedring. En undersøkelse gjort av Civitas 28 (figur under) viser dette som støttes av flere lignende undersøkelser.

Dette medlem vil forøvrig bemerke at Enova ikke anbefaler dobbel infrastruktur. 29 Det er viktig å forberede seg på den endelige eller fremtidsrettede teknologien som kan gi nullutslippskjøretøy.

Dette medlem synes det er upresist at flertallet trekker fram at det i Europa legges opp til mer bruk av gass (jf. kapittel 3.1 i denne NOU), uten at det også sies at EU i tillegg har en mer ambisiøs målsetting når det gjelder fornybar energi. EUs plan er at 12 % av energiproduksjonen skal komme fra fornybar energi innen 2010. 30

Kilde: Tall omregnet fra Civitas 2000

Dette medlem finner det høyst besynderlig at utvalget trekker fram de positive virkninger gasskraft har for kraftbalansen (jf. kapittel 3.1), men ikke nevner at ny fornybar energi kan ha samme positive virkninger. Norge har et stort potensial i form av nye fornybare energikilder. Fornybare energiressurser i form av vind langs kysten, mye tilgjengelig biomasse, varmepumper og geotermisk energi og solvarme ligger klar for energiproduksjon.

Dette medlem vil påpeke at Stortinget vedtok i perioden 1998-1999 at «I løpet av 15 år bør minst 80 % av oljefyringen være fjernet». Ved behandling av St. meld. 37 (2000-2001) kritiserte flertallet av energi- og miljøkomiteen regjeringen for ikke å ha fulgt opp dette vedtaket. Det vil derfor være naturlig at denne regjeringen følger opp Stortingets vedtak, og forbyr oljefyring i nye bygg, og setter inn tiltak slik at 80 % av oljefyringen er fjernet innen 2012. Flertallet trekker fram erstatning for oljefyring som et område hvor naturgass kan spille en viktig rolle (jf. kapittel 5). Dette er imidlertid avhengig av at naturgassen ikke erstatter eller hindrer bruk av fornybare energikilder, som en følge av utbygging av infrastruktur for naturgass. Med tanke på at Stortinget har vedtatt at oljefyring skal forbys, vil naturgass konkurrere med fornybar energi som erstatter for oljefyring. Naturgass kan derfor i den sammenhengen ikke anses som miljøvennlig.

Ref. 14.5 Reduksjon av klimagassutslipp på norsk kontinentalsokkel

Flertallet skriver: «Nærmere av den forventede økning av norske utslipp av klimagasser til 2010 vil komme på norsk sokkel, og arbeidet med å redusere disse utslippene må derfor gis høy prioritet. Utslippene relaterer seg i hovedsak til bruk av gass til energiproduksjon på de faste installasjonene.»

Dette medlem vil anføre at grunnen til at «Nærmere av den forventede økning av norske utslipp av klimagasser til 2010 vil komme på norsk sokkel», er økt energibruk relatert til det økte kraftbehovet for å presse stadig økende mengder naturgass ned i reservoarene som trykkstøtte, samt en viss økning av kraftbehovet for å pumpe naturgass til Europa. Den samme energien kan benyttes til å pumpe ned CO₂ istedenfor naturgass, samtidig som naturgass som for tiden brukes som trykkstøtte kan frigis for salg og redusere kostnadsgapet mellom gasskraftverk med og uten CO₂-håndtering.

Flertallet skriver: «Utvalget vil i denne sammenheng spesielt vise til to viktige typer virkemidler; 1) tiltak og teknologiløsninger som kan bidra til mer effektiv energiproduksjon på sokkelen, og 2) elforsyning fra land». Dette medlem vil anføre at flertallets uttalelse ikke er dekkende for mulighetene offshore. Spesielt alvorlig er det at ikke mulighetene for kraftproduksjon offshore med CO₂-håndtering er vektlagt i langt sterkere grad. Dette kan f.eks. skje ved aminrensning på eksisterende turbiner som etterrensing slik Kværner har presentert for utvalget med håndtering av CO₂. Dette gir ca 85 % utslippskutt offshore.

Det er også andre alternativer. Oljeselskapet Shell arbeider sammen med Siemens Westinghouse og Aker Elektro for å benytte fastoksid brenselceller med kapasitet på 5-20 MW. Med håndtering av CO₂ fra disse til EOR, hvor potensialet er betydelig, er dette så og si helt utslippsfrie løsninger. En brenselcelle har i tillegg høyere virkningsgrad enn kombinert gassturbinanlegg som er den løsning utvalget refererer til.

Kombinert gassturbinanlegg plassert offshore, har en rekke tekniske utfordringer og har en maksimal virkningsgrad på 45 %. Brenselceller har i dag en virkningsgrad på 50 – 60 %, og i kombinasjon med turbinløsninger – såkalte ’ultrabrenselceller’ – vil de kunne oppnå 80 %. Håndtering av CO₂ vil redusere denne virkningsgraden noe, men til gjengjeld ha en stor potensiell oppside i form av EOR i mindre skala og i tillegg være utslippsfrie. 31

Kombinerte gassturbinanlegg slik utvalget refererer til, vil først og fremst redusere Nox-utslippene og være mindre betydningsfulle for reduksjon av CO₂. Det å installere slike anlegg er helt klart et blindspor som ikke vil ta oss til målet om å kutte CO₂-utslippene offshore.

Flertallet skriver :«På det første området kan for eksempel utnyttelse av eksosvarmen i prosessen og innføring av ny teknologi, gi store miljøgevinster, jf. kombinerte gassturbinanlegg. Når det gjelder kraft fra land, vil dette kunne gi vesentlige utslipps-reduksjoner, og utvalget anbefaler at en går videre med slike løsninger, spesielt når det gjelder felt nær land, …»

Med hensyn til elektrifisering fra land, vil dette medlem peke på at det i utvalgets arbeid ikke er tilstrekkelig belyst hvilket behov det er for kraft offshore etter år 2010. Dette medlem finner det uheldig at ikke utvalget har sett nærmere på storskalafordeler som kan redusere kostnadsgapet blant annet ved at store nok mengder CO₂ som trykkstøtte produseres ved et stort kraftverk (1200 MW) med CO₂ håndtering. Når utvalget har vurdert at dette ikke er lønnsomt ved 400-MW anlegg, er det fordi infrastrukturkostnadene per tonn CO₂ blir langt høyere med tre mindre rørledninger enn med en stor.

Flertallet skriver: «Utvalget vil derfor sterkt understreke betydningen av å satse på forskning og teknologiutvikling for å oppnå bedre økonomiske forutsetninger for utslippsreduksjoner.»

Dette medlem er ikke direkte uenig i dette, men vil peke på at også regulering av CO₂-utslipp gjennom forurensningsloven vil være svært virkningsfullt for å oppnå en målrettet teknologiutvikling.

Flertallet skriver: «Med bakgrunn i Miljøsoks sluttrapport fra fase 2 vil utvalget særlig peke på behovet for videre utredninger med tanke på mulighetene for å modifisere eksisterende anlegg.»

Dette medlem av utvalget kan ikke se at Miljøsoks rapport gir dekning for dette synet. Å modifisere eksisterende anlegg kan kun skje ved Kværners aminrensing. Kombinerte gassturbiner og brenselceller er helt nye investeringer, og kan ikke karakteriseres som modifisering av energianleggene offshore. Dette medlem vil forøvrig påpeke at det ikke har vært reell diskusjon om disse spørsmålene i utvalgets arbeid.

Dette medlem vil generelt bemerke at dette medlem ikke fikk gjennomslag for skriftlige forslag om å invitere de selskaper som ser på infrastruktur 32 og elektrifisering på høring. Generelt er de opplysninger som utvalget fikk presentert om mulighetene ved felles infrastruktur for CO₂ for håndtering og elektrifisering av norsk sokkel, ikke reflektert tilfredsstillende i utvalgets anbefalinger og konklusjoner. Dermed ser dette medlem det som at utvalget ikke har foretatt grundige nok vurderinger når det gjelder miljøriktig gasskraftproduksjon til dette formål.

Ref. 14.6 Synergieffekter ved etablering av gasskraftverk

Flertallet skriver: «Etter utvalgets oppfatning kan det i forbindelse med eventuell bygging av gasskraftverk basert på best tilgjengelig kommersiell teknologi skapes synergier ved samtidig å utnytte tilgjengelig gass til industrielle formål.»

Dette medlem vil anføre at de samme synergieffekter vil oppnås med gasskraftanlegg med CO₂-håndtering.

Flertallet skriver: «Dette kan for eksempel gjelde ammoniakk-, papir- og aluminiumsproduksjon, fiskefôr, og petrokjemisk produksjon.»

Dette medlem vil peke på at det i forbindelse med Skognprosjektet har vært liten interesse fra andre aktører enn Norske Skog for bruk av gass og at dette representerer en marginal andel av gassen. Det foreligger i dag ingen planer om aluminiumsproduksjon, ammoniakkproduksjon eller plastproduksjon i sammenheng med de konsesjonsgitte kraftverkene. Dette medlem vil peke på at det allerede eksisterer ilandføringssteder for gass hvor slike synergier burde kunne oppstå, men at omfanget her har vært rimelig beskjedent. Forøvrig er det kanskje i henhold landbruksproduksjon og i fiskeoppdrett hvor potensialet er størst i fremtiden mht. utnyttelse av spillvarme, dette er ikke kommentert i utvalgets arbeid.

Flertallet skiver: «Utvalget vil peke på at slike synergieffekter kan bidra til økt verdiskaping og dessuten utløse stor vekst i miljøvennlig bruk av gass i fastlands-Norge innenfor rammene av Norges internasjonale miljøforpliktelser.»

Dette medlemmet vil påpeke at denne påstanden fremsettes uten at miljøgevinstene er dokumentert. Spesielt trekkes gassinfrastruktur til Grenland og Trøndelagsregionen frem uten at en har gjennomført en reell miljøvurdering. F.eks. vil bruk av 1 milliard Sm³ naturgass per år (som trolig er i størrelsesorden det et gassnett minimum må ligge på for å være økonomisk forsvarlig) medføre et utslipp på 2,3 millioner tonn CO₂ per år, som vanskelig lar seg fange opp og deponere forsvarlig.

Flertallet skriver: «Gass til Grenland-området er et godt eksempel på et tiltak som kan gi slike synergieffekter. Ut fra dette anbefaler utvalget at ny infrastruktur til områder som Grenland, Trøndelagsregionen m.v særlig vurderes i forhold til de samlede positive synergieffekter som kan oppnås.»

Dette medlem vil anføre at bygging av slike gassrørledninger vil medføre transport av tørrgass, og ikke den våtgassen som plastindustrien i regionen (Grenland) trenger.

Dette medlem vil hevde at det ikke er tilstrekkelig dokumentert for utvalgets medlemmer at slike fremføringer vil føre til en netto reduksjon av den totale CO₂-produksjonen i regionene. Videre er det ikke dokumentert at denne nye CO₂-produksjonen kan innsamles og håndteres på en miljøriktig måte innen en forsvarlig økonomisk ramme.

I utvalgets rapport anføres det at innsamlet CO₂ kan fraktes på skip til deponier uten at dokumentasjon foreligger for utvalgets medlemmer om dette. Om så skulle være tilfelle, anbefaler dette medlem at en slik transport vurderes for håndtering av den konsentrerte CO₂-produksjonen (ca 400 000 tonn/år) fra dagens ammoniakk-produksjon på Herøya, se også punkt om CO₂-håndtering.

Dette medlem vil også påpeke at de «samlede positive synergieffekter» som påberopes ikke er tilstrekkelig utredet.

Ref. 14.7 Gasskraftverk med CO₂-håndtering

Utvalget skriver: «En bred satsing bør både omfatte teknologier som kan benyttes i nye gasskraftverk, og teknologier som kan ettermonteres på eksisterende kraftverk»

Dette medlem vil bemerke at denne teksten ikke må forstås som om Norge er nødt til først å bygge konvensjonelt gasskraftverk for at teknologi for CO₂-utskilling skal realiseres.

Flertallet skriver: «Utvalget mener at det må ha høy prioritet å få fram teknologier som raskest mulig kan muliggjøre realisering av kommersielle gasskraftverk med CO₂-håndtering».

Dette medlem presiserer at det ikke utelukkende er et behov for å utvikle teknologier. De fleste teknologiene eksisterer, men må settes sammen til et anvendbart konsept. Erfaring viser at det er langsiktige og forutsigbare reguleringer (slik som Clean Air Act) som får frem nye teknologier (jf. pkt. 2.4 over). Det er derfor å tilføye at det er viktig at elektrifisering offshore med påfølgende håndtering av CO₂ som trykkstøtte og/eller EOR, blir regulert med god forutsigbarhet gjennom forurensning.

4.2.2 Emner ikke reflektert i flertallets anbefalinger

Tilleggsmomenter dette medlem anfører burde vært vurdert.

• Norges forpliktelser i Kyoto-protokollen og Sem-erklæringen er lagt til grunn, men tiltakene som foreslås med effekt i forhold til disse reflekterer ikke at Norge må oppfylle disse innen år 2008 –2012.

• I diskusjonen om bedriftsøkonomisk lønnsomhet av et gasskraftverk med CO₂ håndtering er det lagt vekt på at markedsprisen for kraft ikke tilfredsstiller krav til kostnadsdekning. Det er ikke lagt inn noen betraktning om hva en eventuell eksport til offshore sektoren vil ha som alternativ verdi for operatørene.

• Angående CO₂-håndtering peker utvalget på behovet for teknologisk/økonomisk gjennombrudd på denne sektoren uten å peke på hva spesifikt som kreves. Dette vil kunne føre til lite målrettet forskningsinnsats.

• For å nyttiggjøre seg CO₂ i økt oljeutvinning påpeker utvalgets flertall at det er behov for «store» mengder CO₂ uten at utvalget vurderte videre hvordan man skal skaffe disse mengder til veie uten å bygge et stort gasskraftverk. Heller ikke er den aktuelle muligheten for å utvikle et samarbeide mellom interessenter på tvers av grenselinjene i Nordsjøen diskutert, til tross for erklært dansk interesse.

• Juridiske utredninger knyttet til deponering/injeksjon av CO₂ må prioriteres slik Fridtjof Nansens Institutts notat impliserer.

• Utvalget argumenterer for fremveksten av en «norsk gassklynge», men drar ikke konklusjonen av dette – nemlig at det bør legges til rette for konsentrering av ilandføringspunktene.

• Utvalget konkluderer med at den «tunge» teknologiutviklingen relatert til utstyr til CO₂-frie gasskraftverk foregår i «ikke norske» leverandørmiljøer. Utvalget har allikevel ikke funnet plass til å «høre» noen av disse miljøene, f.eks. innen brenselcelleutvikling, hydrogenforbrenningsteknologi i gassturbiner eller CO₂-injeksjon for økt oljeutvinning.

• Utvalget konkluderer med at hydrogen vil være en miljøvennlig og bærekraftig energibærer for transportsektoren. Allikevel fremhever utvalget at naturgass bør introduseres i samme sektor som en «brobygger» til hydrogen uten at det godtgjøres hvordan naturgass kan tjene som sådan. Teknologi og utstyr for innføring av hydrogen i transportsektoren er påviselig tilstede innen samme tidsperspektiv som innføring av naturgass.

• En utbygging av distribusjonsnett for naturgass vil medføre en økning av spredte utslipp som vil kunne nøytralisere gevinstene ved erstatning av mer karbonholdige brensler.

• «Andre tidlige bruksområder kan være stasjonær kraft/varmeproduksjon ved brenselceller, men brenselet vil trolig i liten grad være direkte hydrogengass tilført utenfra. I den første fasen vil trolig brenselet være naturgass, propan, metanol eller tilsvarende som reformeres på stedet. Dette er imidlertid ikke like aktuelt i Norge som i mange andre land, fordi vi mangler infrastruktur for naturgass og fordi vi har et stabilt elnett i Norge.»

• Dette utvalgets medlem vil anføre, som utvalget selv sier det, at «Geografisk samling av CO₂utslipp vil gjøre dette [oppsamling og infrastruktur for CO₂] mindre kostnadskrevende».

4.3 Utredningsprosessen

Enkelte forhold ved utvalgets utredningsprosess vil i det følgende bli gjennomgått og vurdert. Grunnen er at dette har virket inn på utvalgets materielle vurderinger og konklusjoner; en vurdering av utredningsprosessen blir således en vesentlig del av dissensen.

4.3.1 Utgangspunkter for utvalgets arbeid

Utredningsinstruksen (vedtatt ved kgl. res. av 18. februar 2000) gir generelle rammer og gjelder for gassteknologiutvalgets arbeid, jf. instruksens 1.2 om at den «gjelder arbeidet med offentlige utredninger». Formålsbestemmelsen lyder:

«1.1 Formål

Formålet med instruksen er å sikre god forberedelse av og styring med offentlige reformer, regelendringer og andre tiltak. Instruksen skal sikre at den instans som har ansvaret for saken, utreder alle relevante og vesentlige konsekvenser, og at berørte instanser og offentligheten trekkes inn i beslutningsprosessen før beslutning fattes.»

Spesielt for gassteknologiutvalget må det pekes på mandatet:

«Utvalget skal vurdere hvordan forskning og utvikling kan brukes til å stimulere utprøving, kommersialisering og introduksjon av nye miljøvennlige naturgassanvendelser i Norge, herunder hydrogen og CO₂-fri gasskraft. Siktemålet er å forsterke innsatsen for at Norge og norske teknologimiljøer, i samarbeid med andre land, skal få en sterk posisjon i utviklingen av ny miljøvennlig gassteknologi.»

4.3.2 Kritikkverdige forhold

Dette medlem mener det ikke er gitt gode nok arbeidsforhold i utvalget og at innstillingen på flere punkter kan kritiseres. Synspunktet grunnes blant annet på følgende forhold:

Det endelige NOU-utkastet kom for sent til at det ble mulig med reell debatt, gjennomgangen av innstilling av utvalget hadde mer preg av en formell eksersis. Fyldige kommentarer og motekspertise vanskeliggjøres reelt sett ved en slik fremgangsmåte; muligheten til kontradiksjon om spørsmålet blir illusorisk. Det forhold at flere temaer i utkastet ikke ble søkt besvart og diskutert på møtene gjør tidsnøden mer uforsvarlig (viser til notat utlevert fra dette medlem på møte 07/02 33). En så kort tidsfrist gir sekretariatet uforholdsmessig stor makt. Deler av disse vurderingene kunne f.eks vært gjort ved hjelp av underutvalg. Utvalget har bare organisert en ekstern kontrollgruppe. 34

Fire forslag fra dette medlem om aktører som burde høres 35 ble ikke fulgt opp.

Referatene fra utvalgets møter var mangelfulle, og ble sendt ut for sent. Dette medlems synspunkter er i mange tilfeller ikke kommet med i referatene. Dette gjelder også helt vesentlige innspill. Det kan videre reises spørsmål ved vektingen når ulike instanser er hørt, ref kapittel 1.3 i denne NOU om at «flere miljøer er hørt i ulike sammenhenger».

Synspunkter som er reflektert i flertallets konklusjoner og anbefalinger, ble ikke realitetsbehandlet. 36 I noen tilfeller ble grunnlaget som skulle til for å begrunne påstanden søkt skrevet etter at anbefalingen var bestemt.

Utvalget tolker seg flere steder vekk fra mandatet ( jf. pkt. 4.1 over og f.eks. pkt. 1.4 sjette avsnitt om « hensiktsmessig å foreta en avgrensning«).Det dreier seg i disse tilfellene ikke om forsvarlige tolkninger av mandatet. Det er i denne sammenheng viktig å påpeke at det ikke er utvalget som setter rammene, men regjeringen: Utvalget skal utrede innenforgitte rammer. Selvfølgelig vil det være rom for at et utvalg har en rimelig frihet, men dette må ikke føre til at det i praksis setter sine egne rammer, som her.

Samlet fører disse forholdene til at dette medlem stiller spørsmålstegn ved utvalgets troverdighet.

Nedenfor følger en oversikt over punkter i denne NOU som kom dette medlem utilbørlig sent i hende, og som vanskeliggjorde mulighetene til dissens:

• Delkapittel 2.1 manglet ved endelig innsending av dissens

• 2.2

• 3.3

• delkapittel tilsvarende 3.4 til kapittel 8 manglet også

• 7.3.1 og 7.3.3

• 9.1

• 9.3.3

• kapitlene 10, 11, 12, 13, 14 og 15 har forandret karakter, og er delvis nye etter at dette medlems formelle dissensfrist var ute

• vedleggene 1, 2 og 4

4.3.3 Vurdering av utvalgets virksomhet i forhold til de gitte rammene

Samtlige av forholdene som er nevnt i 4.3.2 over vil kunne være i strid med utredningens formål, jf. utredningsinstruksens 1.1 og pkt. 4.3.1 over. Særlig gjelder dette når forholdene ses i sammenheng.

Unnlatt protokollføring eller hull i denne forbindelse kan ikke være overensstemmende med kravet om en «god forberedelse og styring» av prosessen. Etter utredningsinstruksens 1.1 andre punktum skal «alle relevante og vesentlige konsekvenser» utredes. Innvendingene, forslagene og innleggene dette medlem har kommet med må kunne sies å være både relevante og vesentlige punkter. Det må også her kunne hevdes at mangler ved selve komitéarbeidet er spesielt alvorlig ettersom det tross alt er her det vesentligste av grunnarbeidet i en lovgivnings- eller beslutningsprosess skjer; mangler her vil lett kunne forplante seg og farge grunnlaget for myndighetsavgjørelser.

Fra utredningsinstruksens kapittel 2 om konsekvensanalyser hitsettes:

“2.3.2 Andre vesentlige konsekvenser

[..]

Det vil i mange tilfelle være aktuelt å vurdere konsekvensene på følgende områder:

• Miljømessige konsekvenser. Utredningene bør ta utgangspunkt i aktuelle

• miljøvernpolitiske målsetninger, og at borgerne, etter Grunnloven § 110b, har rett til kunnskap om virkningene av planlagte inngrep i naturen.»

Det er verdt å merke seg at miljøhensyn her nevnes først i en rekke av vesentlige hensyn, og dette kan ses som nok en indikasjon på at miljøhensyn i særlig grad skal være fremme i utvalgets bevissthet. Muligens kan det derfor hevdes at det vil være særlig graverende at det ikke tas tilbørlig hensyn til dette medlems miljøargumenter, ettersom oppnevningen nettopp har skjedd på grunnlag av tilknytningen til en miljøorganisasjon.

Et av forvaltningsrettens grunnhensyn er det alminnelige kravet om forsvarlig saksbehandling. Å «sørge for slik journalføring og arkivering at man kan holde rede på hva man har gjort» 37 er et eksempel på utslag av dette grunnhensynet. Mangler ved protokolleringen kan slik sett innebære brudd på selve grunnkravet forvaltningsretten er bygget på. Dette kan føre til manglende etterviselighet mht. hva som har foregått under komitémøtene. Det vesentlige er at enhver form for svikt i rutiner, eller hva som ellers måtte være grunnen til manglene som er påpekt i 4.3.2 over, kan være tilstrekkelig til å anse arbeidet for uforsvarlig.

Terskelen for hva som må anses forsvarlig bør også settes høyt når det dreier seg om arbeid av en slik betydning, i motsetning til for eksempel enkeltvedtak med mindre inngripende konsekvenser.

Et viktig poeng er det at sekretariatet ikke er gitt noen materielle beføyelser; i oppnevningsbeslutningen fra 5. oktober 2001 heter det bare : «Sekretariatet for utvalget skal ligga i Olje- og energidepartementet.»Dette medlems plass i utvalget er vedtatt ved Kgl. res., og sekretariatet har ikke på noen måte kompetanse til å styre utvalgsmedlemmenes atferd, synspunkter eller påvirkningskraft ved f.eks. å unnlate protokollføring. Utvalget er blant annet sammensatt ut fra en tanke om bredde på området, og det vil være demokratisk svært betenkelig dersom departementet får for stor innvirkning på et slikt stadium i prosessen.

Tidspresset kan ikke legitimere manglende forsvarlighet på dette punktet.

Referater som sendes ut for sent vil også kunne stride mot instruksens formålsbestemmelse og tyde på en dårlig styring fra OEDs side. Det finnes mange eksempler på kritikk fra Sivilombudsmannen ved sommel. «Et krav om ikke å la forvaltningens befatning med sakene trekke unødig ut må antas å følge av uskrevne normer for god forvaltningsskikk.« 38

Forvaltningslovens § 11 a er en generell regel som gjelder uavhengig av om arbeidet er et ledd i en vedtaksprosess. Her oppstilles det at forvaltningsorganers forberedelse av saker skal skje «uten ugrunnet opphold». Sendrektige referater kan kanskje også sies å stride mot denne regelen.