11 Økonomiske og administrative konsekvenser

11.1 Innledning

Forslaget til endringer i forsikringsformidlings­loven vil for det første innebære at det er for­sikringsmeglerforetaket og oppdragsgiveren som skal avtale størrelsen på provisjon og annet vederlag som skal betales for forsikringsmeglingen. Det er forsikringsmeglerforetaket som skal påse at dette blir avtalt før oppdraget blir utført, og avtalen skal bekreftes skriftlig dersom oppdragsgiveren krever det, eller forsikringsmeglingen omfatter tjenester knyttet til forsikringsforholdet etter at for­sikringsavtalen er inngått, se utkast til ny § 5-2a første ledd i forsikringsformidlingsloven. Endringene vil videre innebære at et forsikringsmeglingsforetak som driver virksomhet her i riket ikke har adgang til å motta provisjon eller annet vederlag for forsikringsmeglingen fra det forsikringsselskapet som har overtatt den forsikringsavtalen et meglingsoppdrag gjelder (se lovutkast § 5-2a annet ledd). Forbudet er også rettet mot forsikringsselskapene slik at et forsikringsselskap som driver virksomhet her i riket, ikke har adgang til å betale provisjon eller annet vederlag til forsikrings­meglingsforetak i anledning av megling av for­sikringsavtale til selskapet dersom forsikringsmeglingsforetaket ved å motta slik provisjon eller vederlag ville handle i strid med reglene i forsikringsformidlingsloven § 5-2a annet til fjerde ledd med tilhørende forskrift, se utkast til ny § 6-9 første ledd i forsikringsloven.

11.2 Økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige

Etter Banklovkommisjonens vurdering kan forslaget til lovendringer innebære behov for utfyllende regulering i form av forskrift. Det vises til lovutkast forsikringsformidlingsloven § 5-2a fjerde ledd om at Kongen i særlige tilfelle kan gjøre unntak fra forbudet i annet ledd for tilfelle hvor forsikrings­meglingsforetak som driver virksomhet her i riket, formidler skadeforsikring i tilknytning til næringsvirksomhet til forsikringsselskap som ikke driver virksomhet her i riket, se § 5-2a fjerde ledd bokstav a. Tilsvarende gjelder for tilfelle hvor forsikringsmeglingsforetak med hovedsete i annen EØS-stat, formidler skadeforsikring i tilknytning til næringsvirksomhet til forsikringsselskap som driver virksomhet her i riket, se bokstav b. Videre vises det til lovutkast i forsikringsloven § 6-9 annet ledd hvoretter Kongen kan fastsette nærmere regler til gjennomføring og avgrensning av bestemmelsene i første ledd, herunder regler om forsikringsselskapers adgang til å ha særlige pristariffer for administrative tjenester for forsikringer som kommer til et forsikringsselskap fra forsikrings­meglingsforetak. Det påregnes derfor at lovgivningsmyndighetene kan bli påført noe merarbeid i denne sammenheng, men det antas at behovet for unntak utover lovforslaget er begrenset.

Forslaget til endringer vil innebære at Kredittilsynet får ansvaret med å påse at forsikringsmeglerforetakene inngår en avtale med oppdragsgiver om provisjon og annet vederlag som skal betales for forsikringsmeglingen, og at forsikringsmegleren ikke mottar provisjon eller annet vederlag fra det forsikringsselskapet som har overtatt den forsikringsavtalen et meglingsoppdrag gjelder. Særlig i en overgangsperiode før forsikringsmeglerne og forsikringsselskapene har innarbeidet rutiner for å etterleve lovendringene antas det at dette vil kunne medføre en viss belastning for tilsynsmyndig­hetene. Etter Banklovkommisjonens vurdering er denne belastningen likevel ikke av et slikt omfang at Kredittilsynet ut fra tilsynsmessige hensyn vil ha behov for en tilføring av ytterligere ressurser som følge av de foreslåtte endringene. I forhold til tilsynsmyndighetene skal det også, som påpekt ovenfor i avsnitt 7.1, bemerkes at det kan være et generelt problem å håndheve nasjonale regler ovenfor utenlandske aktører i et nasjonalt marked.

11.3 Økonomiske og administrative konsekvenser for det private

For forsikringsmeglerne vil lovendringen medføre at meglerne må fakturere sine oppdragsgivere for meglertjenestene, og de forsikringsmeglerne som ikke allerede har systemer og rutiner for å fakturere og innkreve vederlag fra oppdragsgiverne må innarbeide slike rutiner i sin virksomhet. Det antas at dette vil kunne medføre en viss kostnadsbelastning og legge beslag på ressurser i forsikrings­meglerforetakene. Når rutinene er innarbeidet bør imidlertid ikke lovutkastet innebære noen økt belastning for forsikringsmeglerne.

De forsikringsselskapene som ikke allerede har gått over til Finansnæringens Hovedorganisasjons bransjenorm som innebærer at forsikringsselskapene ikke skal betale provisjon til oppdragsgiver, se ovenfor i kapittel 5, må foreta en omlegging av systemet slik at det ikke innregnes provisjon i premien. Det antas imidlertid at kostnads­belastning ved dette og behovet for bruk av ressurser vil være svært begrenset.

Forbudet mot at forsikringsmeglere mottar provisjoner fra forsikringsselskapene vil innebære at det er forsikringskunden som skal betale for de tjenestene megleren skal utføre for kunden. Dersom de kundene som benytter forsikringsmegler må betale den samme premien til forsikringsselskapet som forsikringsselskapets øvrige kunder, vil dette innebære at de meglerbetjente kundenes totale kostnader ved kjøp av forsikringer øker. Hvorvidt, og eventuelt i hvilken grad, en lovendring vil føre til økte kostnader for meglerbetjente kunder vil derfor avhenge av hvordan forsikringsselskapene velger å prise sine produkter, se kapittel 8 ovenfor.