Del 1
Mandat, sammendrag og konsekvenser

1 Mandat, sammensetning og arbeidsmåte

1.1 Bakgrunn

Ved kongelig resolusjon oppnevnte regjeringen 14. juni 2013 et offentlig utvalg for å vurdere revisjon av eierseksjonsloven.

Bakgrunnen for oppnevnelsen av utvalget var at Kommunaldepartementet over lengre tid hadde erfart et behov for en gjennomgang og revisjon av eierseksjonsloven.

Den første generelle loven om eierseksjonssameier ble vedtatt i 1983. Loven bygget på en praksis som hadde vokst frem hos landets tinglysingsdommere og var i stor grad en lovfesting av denne praksisen. Utredningene som skjedde i forkant, var forholdsvis begrensede, og mye av fokuset var rettet mot det politiske spørsmålet om man i det hele tatt skulle legge til rette for denne eierform. Mange av de praktiske problemer som oppstår både ved etableringen og driften av eierseksjonssameier, ble derfor ikke tilfredsstillende utredet eller regulert. Allerede tidlig på 1990-tallet startet derfor Kommunaldepartementet et revisjonsarbeid. Det ledet frem til et forslag om en helt ny eierseksjonslov som ble vedtatt i 1997 og som gjelder i dag. Det har i tiden etter dette ikke vært revisjoner eller større endringer av gjeldende lov.

Behovet for revisjon har vist seg på en rekke ulike områder. Dette gjenspeiles også i utvalgets mandat som er omfattende og som knytter seg til de fleste områder i loven. Problemstillingene gjelder alt fra eierseksjonslovens forhold til offentligrettslig regelverk som plan- og bygningsloven og matrikkelloven, til rent sameieinterne spørsmål som ansvar for vedlikehold og grensene for sameiermøtets kompetanse til å treffe bindende vedtak.

Utviklingen av eiendomsmarkedet har endret seg betydelig i de senere år – både når det gjelder bolig- og næringsbygg. Eierseksjonsformen brukes i dag på en langt mer variert type eiendommer enn tidligere, noe som 1983-loven, og i noe mindre grad dagens lov, bærer preg av. Eiendommer som bygges ut, særlig i byer og bynære strøk, krever oftere tunge, økonomiske investeringer og en lang tidshorisont når det gjelder planlegging og gjennomføring. Det nødvendiggjør at utbygger har forutberegnelige rammer å arbeide innenfor, samtidig som disse rammene er såpass fleksible at man har mulighet til å tilpasse seg svingninger i markedsforholdene. Samtidig er det viktig at slike utbyggerinteresser bør påvirke fremtidige beboere og den fremtidige driften av sameiene minst mulig.

I motsetning til den tidligere lov, er det etter dagens lov en kommunal oppgave å kontrollere at visse vilkår for seksjonering er oppfylt. Det har imidlertid utviklet seg en varierende praksis med hensyn til forståelsen av eierseksjonslovens bestemmelser blant landets kommuner. På oppdrag fra Kommunaldepartementet gjennomførte Høgskolen i Bergen i 2012 en omfattende undersøkelse av kommunenes praktisering av loven, og en rekke forskjeller i lovtolkning og praksis er dokumentert i den påfølgende rapporten.1 Noen kommuner stiller strengere krav for å seksjonere en eiendom enn det er hjemmel til etter loven, mens andre fører en langt mer liberal praksis.

1.2 Utvalgets sammensetning

Utvalget ble opprinnelig oppnevnt med følgende syv medlemmer:

• Leder: Christian Fr Wyller, sorenskriver

• Hugo Torgersen, seniorrådgiver, Statens kartverk

• Bente Lauritzsen, advokat, OBOS

• Cecilie Asak, rådgiver, Forbrukerrådet

• Berit Danielsen, fagansvarlig for kart og oppmåling, Røyken kommune

• Liv Zimmermann, advokat, Advokatfirmaet Hjort DA

• Harald Benestad Anderssen, stipendiat (nå post doc. Ph.D.), Universitetet i Tromsø

Før utvalgets første drøftelsesmøte 28. august 2013 måtte Cecilie Asak be seg fritatt fra vervet og i stedet ble oppnevnt:

• Toril Melander Stene, juridisk direktør, Forbrukerrådet

Stene deltok i utvalgsarbeidet fra og med utvalgets første drøftelsesmøte.

Advokat Christer Bjørnevik, Kluge Advokatfirma DA, har vært sekretær for utvalget.

1.3 Mandat

Utvalget har fått følgende mandat av regjeringen:

Utvalget skal vurdere og fremme forslag til endringer i eierseksjonsloven.

Det er viktig at eierseksjonsloven er gjennomarbeidet og god, slik at interne konflikter mellom sameierne i størst mulig grad kan unngås. Det er også viktig at loven legger til rette for at finansierings- og pantsettelsesmarkedet kan fungere optimalt. Videre er det viktig at de som skal ta stilling til søknader om seksjonering og eventuelle klager i slike saker opplever at loven virker godt. Utvalget skal gjennomgå loven og foreslå regler som bedre enn i dag ivaretar disse hensynene. Utvalget står fritt til å foreslå lovendringer, men bes spesielt om å se på følgende problemstillinger:

Ansvar for vedlikehold og erstatning ved skader

Grensen mellom sameiets og den enkelte seksjonseiers vedlikeholdsansvar er ikke klart regulert i loven. Utvalget skal klargjøre grensene for den enkeltes ansvarsområde. Her er det naturlig å se hen til hvordan tilsvarende problemstilling er løst i borettslagsloven.

Brudd på vedlikeholdsplikt kan føre til skader på andres seksjoner eller på fellesareal. Loven har ikke regler om hva som kreves for å ilegge erstatningsansvar dersom vedlikeholdet er uforsvarlig og det derfor oppstår skade. Utvalget skal foreslå klargjørende regler.

Eierseksjonsloven slår videre fast at fellesarealer skal vedlikeholdes på forsvarlig måte. Unnlater styret på vegne av sameiet å utføre vedlikehold slik at en sameier eller en tredjemann påføres skade, oppstår det spørsmål om erstatningsansvar for sameiet. Utvalget bes foreslå regler om erstatning. Også her kan det ses hen til hvordan tilsvarende spørsmål er regulert i borettslagsloven.

Leietakers kjøperett og forbudet mot å erverve mer enn to boligseksjoner

Utvalget skal se nærmere på om det er behov for å opprettholde regler om kjøperett for leiere av boliger i en eiendom når denne blir seksjonert og forbudet mot å erverve mer enn to boligseksjoner.

Eierseksjonslovens minimumskrav til standard

I eierseksjonsloven er det fastsatt minimumskrav til standarden i boligseksjoner. Utvalget bes vurdere om minimumskravene skal videreføres i dagens form, og om det er andre krav som kan være mer hensiktsmessig å oppstille.

Regler om rett til å kreve seksjonering av sameier som ikke er formelt seksjonert – hjemmel for «tvangsseksjonering»?

Etter eierseksjonsloven er det forbudt å lage avtaler om seksjonslignende sameieboliger uten at seksjoneringsreglene i eierseksjonsloven følges. For å gjøre det lite attraktivt å opprette andre sameievarianter, er det bestemt at pant i sameieandeler i «alternative» boligsameier som hovedregel vil være ugyldig. Bankene er følgelig svært tilbakeholdne med å gi pant i slike sameieandeler. Det vil derfor også være vanskelig å selge en slik bolig som ikke er seksjonert etter eierseksjonslovens regler.

Loven gjør imidlertid unntak for eldre sameier der bruksretten er stiftet før dagens lov trådte i kraft. Departementet er kjent med at mange finansieringsinstitusjoner er skeptiske til å gi pant også i slike sameieandeler. Slik loven er bygget opp, kan det være god grunn for bankenes tilbakeholdenhet også i disse tilfellene, fordi det kan skje etterfølgende endringer som får betydning for pantets gyldighet. Problemet kan løses ved å seksjonere eiendommen, men det forutsetter at et flertall av sameierne ønsker dette. Det er ikke alltid lett å få nødvendig tilslutning til å gjennomføre en seksjonering. Resultatet av manglende seksjonering kan være at det kan bli nesten umulig å få solgt en bolig i eiendommen.

Utvalget skal se nærmere på om det bør innføres regler som gir en sameier rett til å kreve seksjonering.

Eierseksjonslovens forhold til offentligrettslig regelverk

Grensedragningen mellom eierseksjonsloven og plan- og bygningsloven er uklar. De offentligrettslige kravene etter disse regelsettene er ikke tilstrekkelig sammenholdt og byr derfor på utfordringer både for kommuner og søkere. Et stort antall av klagesakene som fylkesmennene behandler, gjelder forholdet til plan- og bygningsloven.

Hovedproblemstillingen knytter seg primært til de offentligrettslige kravene som følger av eller i medhold av plan- og bygningsloven, og uttallige forsøk og faktiske omgåelser av disse reglene. I praksis håndheves dagens regler ulikt, noe undersøkelsen som Høgskolen i Bergen har gjennomført viser. I dagens marked er det vanlig å betale opptil flere hundre tusen kroner for en garasjeplass der dette er en mangelvare. For kjøperne kan det med dagens lovverk og system være vanskelig å fastslå om de kjøper en lovlig plass eller om plassen er knyttet til en seksjon ut fra gale premisser. Utvalget skal foreslå regler som er egnet til å rydde opp i disse problemstillingene.

Utvalget bes også om å skaffe seg oversikt over andre spørsmål i loven som berører offentligrettslige krav etter plan- og bygningsloven, og om nødvendig foreslå regler som løser uavklarte spørsmål. Herunder må utvalget vurdere om det at kommunen nå både har myndighet til å treffe vedtak om seksjonering og er ansvarlig for byggesaksbehandling i første instans, gjør det naturlig å stille krav til at kommunen ser de to regelverkene i sammenheng.

Forholdet til matrikkelloven byr også på problemer. Utvalget bes om å se på forholdet mellom eierseksjonsloven og matrikkelloven. I matrikkelloven heter det at «Anleggseigedom kan ikkje opprettast for bygning eller konstruksjon, eller del av bygning eller konstruksjon, som tenleg kan etablerast som eigarseksjonssameige», men lovforarbeidene er svært sparsommelige med å beskrive hva som mest tjenelig kan etableres som eierseksjonssameie. Utvalget skal foreslå presiseringer her.

Utvalget bes også om å se kompetansefordelingen mellom kommunen som lokal seksjoneringsmyndighet og Statens kartverk som tinglysingsmyndighet.

Garasjeanlegg som eget seksjoneringsformål?

Eierseksjonsloven kjenner bare to formål; bolig og næring. Seksjoner som ikke skal benyttes til bolig, må seksjoneres som næringsseksjon. En del aktører opplever det som kunstig å måtte registrere garasjeanlegg som næringsseksjon. En eiendom som inneholder en garasjeseksjon vil nemlig bli et kombinert sameie selv om den ellers bare har boligseksjoner. Dette får konsekvenser for avstemmingsreglene på sameiermøtet:

I rene boligsameier er regelen at en seksjon har en stemme. Det er ikke lov til å innføre stemmerett etter sameiebrøk. Hovedregelen i næringssameier og kombinerte sameier er derimot avstemming etter brøk. I kombinerte sameier kan dette gi urimelige utslag ettersom det ofte er stor forskjell på sameiebrøkene.

Etter 1983-loven kunne «garasjeanlegg» være en egen seksjon. Utvalget bes vurdere om garasjeanlegg (igjen) bør kunne opprettes som eget seksjonsformål.

Gebyrer

Kommunen kan kreve gebyr for seksjoneringen. Loven angir maksimumsgebyrer. Mange kommuner mener disse gebyrene er for lave til å dekke kommunenes kostnader. Utvalget bes vurdere endringer i gebyrreglene.

Når ubebygd del skal inngå som tilleggsdel til en bruksenhet, skal det holdes oppmålingsforretning etter matrikkelloven. Kommunen kan da kreve gebyr også etter reglene i matrikkelloven. At det påløper oppmålingsgebyr, kan medføre at eieren i stedet for å oppmåle velger å etablere midlertidig enerett til å bruke bestemte deler av fellesareal ettersom dette ikke utløser oppmålingsplikt. Utvalget bes foreslå regler som motvirker denne praksisen.

Saksbehandlingstid

Høgskolen i Bergen har i sin rapport antydet at årsaken til lang saksbehandlingstid i enkelte kommuner skyldes at gebyrene ikke dekker kommunens kostnader til behandling av søknadene. Utvalget bes vurdere om det bør innføres saksbehandlingsfrister.

Tidspunktet for seksjonering – hvor tidlig kan seksjonering skje?

Planlagte – men ubebygde – bruksenheter i bestående bygning kan ikke seksjoneres. Lovens krav vanskeliggjør i slike tilfeller finansiering og garantistillelse. Spørsmålet er om det er rimelig å endre loven slik at seksjonering kan skje på et tidligere tidspunkt for å ivareta næringslivets behov for finansiering, sikkerhet m.v. Utvalget må vurdere nye regler som gir en rimelig balanse mellom rekvirentens ønske om å seksjonere bygget på et tidlig tidspunkt, og det å sikre at ombyggingen og etableringen av nye seksjoner virkelig blir gjennomført.

Grensene for sameiets beslutninger

Utvalget bes om å se nærmere på grensene for sameiets beslutninger. Er det rimelig at et flertall kan fatte kostbare «luksusvedtak», for eksempel at det skal bygges og driftes innendørs svømmebasseng, og kreve at «fattige» sameiere skal være med å finansiere dette?

Lovens anvendelse på Svalbard

Spørsmålet er ikke behandlet verken i loven eller i forarbeidene og må derfor i dag løses ut fra en fortolkning av Svalbardloven. Ifølge denne lovens § 2 gjelder norsk privatrett for Svalbard når ikke annet er fastsatt. Eierseksjonsloven må i hovedsak anses å være en privatrettslig lov. Imidlertid er reglene i kapittel II om seksjonering av offentligrettslig karakter.

Utvalget bes om å presisere rettstilstanden slik at grunnlaget for lovens anvendelse kommer klarere frem.

Regnskaps- og revisjonsbestemmelsene

Eierseksjonslovens krav til regnskapsførsel og revisjon er knyttet til antall seksjoner, ikke til størrelser som byggekostnader, markedsverdi, likningsverdi eller felleskostnader. Utvalget bes se nærmere på endringene i aksjeloven og revisjonsloven, og vurdere om revisjons- og regnskapsførselsreglene i eierseksjonsloven bør endres.

Driftsbudsjett i eierseksjonssameier?

Borettslagsloven har nylig fått regler som stiller krav om driftsbudsjett og nærmere regler om hvilke kostnader som skal inngå i budsjettet. Utvalget bes vurdere om det bør innføres liknende regler i eierseksjonsloven.

1.4 Utvalgets arbeid

Utvalget hadde et oppstarts- og presentasjonsmøte i Oslo 26. juni 2013. Deretter har utvalget i løpet av perioden hatt elleve drøftelsesmøter, med varighet fra én til to dager, hvorav fire møter ble holdt i 2013 og syv i 2014. Ni av møtene ble holdt i Oslo, ett ble holdt over to dager ombord i MS «Vesterålen» og det siste møte over to dager fant sted på Høiland Gard i Årdal i Ryfylke.

I tillegg avholdt utvalget 12. februar 2014 et innspillsmøte i Oslo, der inviterte organisasjoner, offentlige institusjoner og personer fikk anledning til å komme med muntlige innspill. Hver deltaker fikk 15 minutter til disposisjon og anledning til å ta opp selvvalgte tema relatert til eierseksjonsloven. Følgende organisasjoner og personer gav innspill på dette møtet:

• Norsk Eiendom

• Byggenæringens Landsforening

• Norges Huseierforbund

• Huseiernes Landsforbund

• Høyskolen i Bergen

• Statens kartverk

• Kristiansand kommune

• Boligprodusentenes Landsforening

• GeoForum

• Stavanger kommune

• Oslo kommune

• Bergen kommune

• Brauten Eiendom AS

• NJKF

• Norges Eiendomsmeglerforbund

• Norske Boligbyggelags Landsforbund

• Advokat Pål Grønnæss, Advokatfirmaet Schjødt AS

• Helge Onsrud, tidligere leder av matrikkellovutvalget

I tillegg til de muntlige innspillene på dette møtet, har utvalget gjennom hele perioden mottatt skriftlige innspill fra organisasjoner, offentlige institusjoner og privatpersoner. Alle innspill er blitt lest og gjennomgått med interesse, og mange har kommet med innspill som utvalget har tatt med i sine drøftelser. Det sier likevel seg selv at på grunn av utvalgets begrensede tid og ressurser, har det ikke vært mulig å ta opp alle de problemer som har vært spilt inn. Utvalget vil imidlertid takke alle som har kommet med slike innspill – det har gitt nyttige impulser underveis og vist at arbeidet har betydning for mange.

Frist for levering av utredningen var opprinnelig satt til 1. juli 2014. Etter utvalgets siste møte i juni, ble det klart at utvalget ville rekke å skrive utredningen ferdig, men ikke få den trykket innen fristen. Det ble derfor bedt om utsettelse til over sommeren. I Kommunaldepartementets brev 13. juni ble fristen utsatt til 15. august, og senere er leveringsdato avtalt til 18. august 2014.

2 Oppbygning av utredningen, sammendrag og konsekvenser

2.1 Oppbygning

Utredningen er delt inn i tre deler. Del I (kapittel 1–2) gir bakgrunnen for utvalgets oppnevnelse og beskriver dets arbeide nærmere. Del II (kapittel 3) er den generelle delen hvor hovedtyngden av utvalgets vurderinger finnes, stort sett systematisert i samme rekkefølge som lovens oppbygning. I del III finnes utvalgets spesielle merknader til de lovendringer som foreslås inntatt i kapittel 4 og til slutt lovforslagene i kapittel 5.

2.2 Avgrensinger av utvalgets arbeid

Utvalgets mandat er forholdsvis omfattende. Som nevnt har utvalget i tillegg mottatt en rekke innspill som tar opp andre problemstillinger enn de mandatet nevner.

Noen av de innleggene som kom på utvalgets innspillsmøte var dessuten av en slik karakter at det ville ligge utenfor utvalgets mandat og kompetanse å gå nærmere inn på dem. Dette var innlegg som forutsatte en full gjennomgang av det norske rammeverket for eiendomsutvikling og -organisering, og en samlet vurdering av plan- og bygningsloven og matrikkelloven i tillegg til eierseksjonsloven (eventuelt også tinglysingsloven). Utvalget er ikke avvisende til at en slik helhetlig gjennomgang kan være formålstjenlig i fremtiden, men det forutsetter et bredere sammensatt utvalg med et mer omfattende mandat og videre tidsrammer.

Utvalget har gjennomgått alle de problemstillinger som mandatet reiser. I tillegg har utvalget vurdert enkelte andre forhold som man enten har fått innspill på fra andre, eller som man utifra egne erfaringer har funnet det hensiktsmessig å ta opp. Som nevnt har utvalget ikke hatt kapasitet og tid til å behandle alle innspill utenfra. Utvalget håper at de som har kommet med innspill som ikke blir vurdert, har forståelse for dette.

2.3 Sammendrag

Her nevnes i korte trekk de viktigste lovendringene utvalget foreslår. For mer utfyllende begrunnelse og nærmere redegjørelse for innholdet i endringene, vises det til de respektive avsnittene.

I avsnitt 3.1.2 behandler utvalget eierseksjonslovens anvendelse på Svalbard. Det foreslås at den praksis som allerede har utviklet seg der – at eierseksjonsloven gjelder fullt ut – nå blir lovfestet.

Utvalget foreslår i avsnitt 3.1.3 at det innføres regler om seksjoneringsrett for den enkelte sameier i såkalte irregulære seksjonssameier. Dette er helt nye regler. Her reguleres hvordan man skal få gjennomført en seksjonering selv om ikke alle sameierne i eiendommen ønsker dette, og kanskje til og med motarbeider en seksjoneringsprosess. Utvalget mener at man har laget et forslag til en praktikabel løsning for de kompliserte spørsmål som dukker opp for gjennomføringen av en slik prosess. Det åpnes dessuten for (og forutsettes) ytterligere detaljregulering i forskrift.

I avsnitt 3.2 har utvalget en gjennomgang av reglene om seksjonering i eierseksjonsloven kapittel II.

Først behandles vilkårene i lovens § 6. Hovedtrekkene i utvalgets forslag er en liberalisering av reglene, i den forstand at det skal være mindre kommunal kontroll og færre vilkår for seksjonering enn det er i dag. Denne liberaliseringen er i strid med det mange kommuner har gitt uttrykk for at de ønsker, særlig da flere kommuner har tatt til orde for en sterkere knytning mellom eierseksjonsloven og plan- og bygningsloven. Utvalgets forslag er begrunnet i det prinsipielle syn at eierseksjonsloven først og fremst er og bør være et privatrettslig regelverk – det er tale om en spesiell form for organisering av sameier i fast eiendom. Da ser utvalget liten grunn til at det skal være en inngående offentlig kontroll av hvordan sameierne velger å innrette seg overfor hverandre. De få stedene utvalget (eller utvalgets flertall) går inn for regler som kan overstyre utbyggers eller rekvirentens egne ønsker, er dette begrunnet med særlige hensyn som er viktig å ivareta. Det gjelder først og fremst forbrukerhensyn og hensynet til forflytningshemmede.

Forøvrig nevnes det at rapporten fra Høgskolen i Bergen avdekket store avvik mellom ulike kommuners praktisering av eierseksjonsloven – alt fra det meget liberale til en håndheving av seksjoneringsvilkårene som utvalget mener loven ikke gir hjemmel for. Utvalget er også, gjennom egne erfaringer, kjent med en slik varierende praksis, og ser det som uheldig. Utvalget legger til grunn at en liberalisering av regelverket vil motvirke dette og foreslår å fjerne en del av de regler som skaper tvil og ulike tolkninger.

Som en del av reglene om seksjonering foreslår utvalget at tidspunktet for når seksjonering kan foretas, flyttes til tidspunktet for rammetillatelse etter plan- og bygningsloven, både for nybygg og eksisterende bygg. Utvalget mener det er et praktisk behov for dette og kan ikke se at ulempene ved å tillate seksjonering tidligere enn i dag, er så store at man bør holde fast ved dagens regel som krever igangsettingstillatelse. For å bøte på noen av de ulemper som kan følge med en slik endring, foreslår utvalget helt nye regler som gir kommunen adgang til å pålegge reseksjonering eller selv foreta sletting hvis det viser seg at det som bygges avviker vesentlig fra seksjoneringen. Det samme gjelder hvis det seksjonerte byggverk ikke blir bygget i det hele tatt.

Videre foreslår et flertall i utvalget at kommunen selv kan fastsette saksbehandlingsgebyr innen rammen av selvkost, noe det synes å være et klart behov for. Et mindretall vil imidlertid ha en øvre grense for gebyrene. Utvalget foreslår også at det innføres tidsfrister for kommunenes behandling av seksjoneringer, og at brudd på tidsfristene skal føre til reduksjon av gebyret.

Til sist i dette avsnittet foreslår utvalget å lempe på kravet om oppmåling av alle utendørs tilleggsdeler, samt å oppheve matrikkelloven § 11 fjerde ledd, som gjelder opprettelse av anleggseiendom som en subsidiær matrikkelenhetstype. Dette er regler som ble innført med matrikkelloven, men som etterfølgende erfaringer tilsier at ikke er hensiktsmessige.

I avsnitt 3.3 foreslår utvalgets flertall at leiers kjøperett etter eierseksjonsloven kapittel III oppheves i sin helhet. Flertallet mener dette er regler som tiden nå har løpt fra. Mindretallet ønsker å beholde kjøperetten, eventuelt med den endring at retten må utøves til full markedspris, og ikke til 80 prosent av markedsprisen som i dag. Hele utvalget er imidlertid av den oppfatning at kjøperettens skjebne først og fremst er et politisk spørsmål.

Avsnitt 3.4 omhandler enkelte spørsmål knyttet til det interne forhold mellom sameierne. Hovedvekten er lagt på en regulering av vedlikeholdsplikten, både for den enkelte sameier og sameierne som fellesskap, samt konsekvenser av mangelfullt vedlikehold. Utvalgets forslag representerer neppe store realitetsendringer, men det legges opp til en betydelig klargjøring av de interne rettighetene og forpliktelsene i forhold til det regelverket som finnes idag. Utvalgets forslag henter mye inspirasjon fra borettslagslovens regulering av de samme spørsmål, men med noen viktige forskjeller.

Det foreslås dessuten i avsnitt 3.4.3 at forbudet mot å erverve mer enn to boligseksjoner i samme sameie oppheves. Etter utvalgets oppfatning er forbudet lite egnet til å ivareta de hensyn bestemmelsen er ment å ivareta.

I avsnitt 3.5 gjennomgås spørsmål knyttet til sameiermøtets beslutningsmyndighet. Utvalget foreslår en nærmere regulering og begrensing av hvilke vedtak av typen bomiljøtiltak som kan gjøres etter lovens § 30 annet ledd bokstav g. Det foreslås også en mer presis og utfyllende regulering av hvilke vedtak som krever tilslutning fra samtlige sameiere etter § 30 tredje ledd.

Utvalget foreslår i avsnitt 3.7.1 at sameiets styre skal ha partsevne og adgang til å forfølge krav den enkelte sameier mener han har mot utbygger og som gjelder mangler ved fellesareal eller forsinkelser ved disse. Dette forslaget går på tvers av det Høyesteretts ankeutvalg har lagt til grunn i flere saker der spørsmålet er vurdert, men en tilsvarende regel for borettslag finnes i boligoppføringsloven § 1a. Utvalget mener det er behov for at krav mot utbygger knyttet til fellesarealene skal kunne samles hos og forfølges av styret. Ellers risikerer man at krav knyttet til en betydelig mangel kan bli «pulverisert» på en stor gruppe sameiere, som hver for seg ikke ser seg tjente med å forfølge et relativt lite, individuelt krav. Forslaget reiser noen kompliserte juridiske problemstillinger som utvalget har redegjort nærmere for, men en del av disse må finne sine løsninger i rettspraksis.

I avsnitt 3.8 vurderer utvalget regler knyttet til «styre og stell» av sameiene. Det foreslås lempeligere regler når det gjelder kravene til revisjon og regnskapsførsel – bl.a. slik at ethvert sameie skal ha anledning til å vedtektsfeste at man ikke trenger å følge regnskapsloven eller ha revisor etter revisorloven. I mandatet er det også spurt om det bør innføres et lovfestet krav om budsjett i seksjonssameier, et spørsmål utvalget svarer benektende på.

Til sist i hovedavsnitt 3 – i avsnitt 3.9 – tar utvalget opp enkelte andre spørsmål som ikke har direkte sammenheng med noen lovregler. Først gjennomgås kompetansefordelingen i seksjoneringssaker mellom Statens kartverk og kommunene. Dette er nevnt i mandatet og utvalget konkluderer med at dagens kompetansefordeling fungerer tilfredsstillende.

Avslutningsvis omhandles problemstillinger knyttet til (større) utbygninger over tid, og her skisserer utvalget mulige løsninger. Utvalget har ikke hatt tilstrekkelig tid til å gjennomarbeide disse spørsmål ordentlig eller til å foreslå konkrete lovregler. Men når temaet er tatt opp, har både høringsinstansene og departementet foranledning til å drøfte det videre. Som et ledd i dette, men også av hensyn til bestående sameier, drøfter utvalget også om det bør gis enklere regler for sammenslåing og deling av seksjonerte eiendommer. I denne forbindelse reiser utvalget spørsmålet om det allerede finnes forskriftshjemmel i matrikkelloven til å lage et regelverk som ihvertfall vil avhjelpe problemene med sammenslåing og deling noe.

2.4 Konsekvenser av utvalgets forslag

Utvalgets forslag knyttet til reglene om seksjonering, vil forhåpentligvis legge forholdene bedre til rette for eiendomsorganisering og -utvikling. Problemene med uensartet praksis mellom forskjellige kommuner bør bli vesentlig redusert. Videre får man en større rendyrking av eierseksjonsloven som et privatrettslig regelverk.

En annen konsekvens av utvalgets forslag om liberalisering, er at kommunenes oppgaver i seksjoneringssaker reduseres. Det bør føre til at både saksbehandlingstiden og kostnadene blir redusert. Samtidig åpnes det for større gebyrer i seksjoneringssaker. Det bør føre til at seksjoneringssakene ikke blir subsidiert av kommunen slik som idag, men at tjenestene kan utføres til reell selvkost og være selvfinansierende.

Utvalgets forslag antas å ikke få noen særlige økonomiske eller administrative konsekvenser for statlige organer. Statens kartverk vil som tinglysingsmyndighet trolig spare noen ressurser ved at den lovfestede ervervsbegrensning på mer enn to boligseksjoner i samme sameie utgår.

Klarere og mer utførlige regler om vedlikehold og konsekvensene av mangelfullt vedlikehold, gir sameierne større innsikt i sine rettigheter og plikter. Samtidig er det en viss fare for at en klargjøring her kan virke prosessdrivende, slik man har sett ved andre lover som bare var ment å klargjøre eksisterende rettigheter og forpliktelser. Avhendingsloven er et godt eksempel på en slik virkning av ny lovgivning.