Prop. 105 S (2013–2014)

Samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av beslutning (EU) nr. 1313/2013 om EUs ordning for sivil beredskap (2014–2020)

Til innholdsfortegnelse

3 Nærmere om Europaparlaments- og rådsbeslutning (EU) nr. 1313/2013

Beslutningen er delt inn i syv kapitler. Kapittel I fastsetter mål og omfang av beslutningen, kapittel II, III og IV fastsetter spesifikke tiltak innenfor henholdsvis forebygging, beredskap og respons. Kapittel V, VI og VII omhandler henholdsvis finansielle bestemmelser, generelle bestemmelser og sluttbestemmelser.

3.1 Forebygging – økt oppmerksomhet på forebyggende aktiviteter

Kapittel II om forebygging vektlegger økt oppmerksomhet på aktiviteter som nasjonale og regionale risikoanalyser, beredskapsplanverk og multinasjonal krisehåndtering. Dette skal gjøres blant annet ved å styrke mekanismer for informasjonsutveksling, utvikling og implementering av nasjonale og regionale risikobilder. Forebyggende arbeid skal ta særlig hensyn til klimaendringer og klimatilpasninger. Det oppmuntres også til frivillig deltakelse i tilsynsprosesser av nasjonale risikoanalyser og vurdering av nasjonale håndteringskapasiteter. Videre vektlegges økt oppmerksomhet på forebyggende arbeid i tredjeland (artikkel 5 og 6).

3.2 Beredskap – nye verktøy for bedre kriseberedskap

3.2.1 Nytt europeisk beredskapssenter – tettere integrasjon opp mot andre sektorer

Under kapittel III om beredskap oppretter beslutningen et nytt respons- og koordineringssenter (Emergency Response Coordination Centre, ERCC) med døgnkontinuerlig bemanning. ERCC skal bistå medlemsstatene og Kommisjonen i arbeidet med å oppnå økt beredskap i Europa (artikkel 7). Det er Kommisjonen som forvalter det nye senteret (artikkel 8 ((a)) i Generaldirektoratet for sivil beredskap og humanitær bistand (DG ECHO). Senteret bidrar sterkt til informasjonsutveksling om store hendelser innenfor og utenfor Europa, og bidrar til koordinering av medlemsstatenes ressurser ved innsatser.

Senteret, som ble åpnet i Brussel våren 2013, er en videreføring av det tidligere informasjonssenteret (Monitoring and Information Centre, MIC) og har gitt økt kapasitet og betydelig oppgradering av funksjoner og tjenester. Med døgnkontinuerlig bemanning og ny teknologi er senteret i stand til å håndtere flere samtidige kriser, samt bistå med utvidede analyse- og informasjonstjenester. Norge kan benytte denne analysekapasiteten, herunder satellittdata, også ved nasjonale hendelser. Oppgraderingen åpner også for et tettere samarbeid mellom Generaldirektoratet for sivil beredskap og humanitær bistand, Generaldirektoratet for indre anliggender (DG Home), og EU Military Staff og External Action Service (EEAS). Opprettelsen av ERCC er også en videreføring av samarbeidet med den humanitære siden av DG ECHO, og gir dermed økt tilgang til EUs egne analyser i forbindelse med humanitære kriser i tredjeland, herunder styrket samarbeidet mellom de som deltar i den akutte krisehjelpen og miljøene med ansvar for mer langsiktig bistand.

3.2.2 Medlemsstatenes tilgang til hverandres ressurser og kapasiteter økes

Kapittel III om beredskap fastsetter at det skal opprettes en frivillig reserve av nasjonale kapasiteter (European Emergency Response Capacity EERC) (artikkel 11). Reserven baserer seg på at medlemsstater melder inn kapasiteter, som for eksempel flommoduler, skogbrannslukking, tekniske støtteteam, feltsykehus, søk- og redningsteam, vannrensing og lignende, som kan stå i høyere beredskap enn kapasitetene som allerede er registrert i EUs krisekommunikasjonssystem og ressursdatabase CECIS. Denne reserven vil være tilgjengelig for umiddelbar bruk i forbindelse med en felles europeisk kriseinnsats. I henhold til Lisboatraktatens artikkel 196, er EUs primære målsetting på dette feltet å understøtte medlemsstatenes arbeid. Hvilke nøkkelressurser som til enhver tid inngår i reserven baseres på regionale og europeiske risikooversikter utarbeidet av Kommisjonen, og bygger på medlemsstatenes egne risikoanalyser og innspill. Det vil være Kommisjonen som holder oppsyn med krisehåndteringskapasiteten i den frivillige reserven og mulige mangler i denne. En egen sertifiseringsordning for responskapasitetene skal utvikles. Kommisjonen vil videre arbeide aktivt med å avdekke kritiske kapasiteter, og vil kunne bistå medlemsstatene finansielt til utvikling og oppbygging av nye ressurser.

For Norge betyr dette tilgang på et større sett av ressurser enn de nasjonale. Norge vil kunne styrke eget ressursgrunnlag ved å arbeide for opprettelse av kapasiteter som kan meldes inn til den frivillige reserven, eventuelt også ved å opprette moduler alene eller i nordisk samarbeid. Beslutningen slår fast at responskapasiteter som meldes inn til den frivillige reserven skal være tilgjengelig for nasjonale oppdrag til en hver tid (artikkel 11 ((6)).

3.2.3 Utvikling av utdanningsprogrammet og etablering av et treningsnettverk

Under kapittel III om beredskap artikkel 13 legger beslutningen opp til et strategisk trenings- og øvelsesprogram, hvor sentrale endringer i lovgivningen gjenspeiles. Kommisjonen er i ferd med å etablere et nettverk for treningssentre og relevante utdanningsinstitusjoner innenfor samfunnssikkerhet og krisehåndtering; forebygging, beredskap og respons (Disaster Management Training Network). Nettverket vil legge til rette for samhandling og synergier mellom medlemsstatene, blant annet gjennom å fremme utveksling av erfaringer og beste praksiser, og å bidra til utvikling av veiledere for europeisk og internasjonal utdanning innenfor samfunnssikkerhet.

3.3 Respons – bedre koordinering og samhandling i kriser

Under kapittel IV om respons fremsettes det at når en katastrofe rammer innenfor EU, kan den rammede medlemsstat anmode om bistand gjennom respons- og koordineringssenteret ERCC (artikkel 15 ((1)). Når en bistandsanmodning er mottatt skal Kommisjonen (a) så snart som mulig videresende anmodningen til kontaktpunktene i medlemsstatene, (b) sammenstille validert informasjon om situasjonen og videreformidle denne til alle medlemsstater, (c) gi anbefalinger om hvilken type bistand som skal sendes basert på situasjonsbildet og anmodende stats eget ønske, og (d) legge til rette for koordinering av bistanden som sendes (artikkel 15 ((3)).

Anmodende stat skal legge til rette for å ta i mot innkommende bistand ved å forberede vertsnasjonstøtte (artikkel 15 ((6)).

3.3.1 Styrket koordinering av internasjonal krisehåndtering

I forrige programperiode signerte EU og FN OCHA en samhandlingsavtale om krisehåndtering i tredjeland utenfor Europa, som medførte en mer koordinert og samkjørt europeisk innsats med FN i forbindelse med hendelser i tredjeland. Dette innebærer at i de tilfeller hvor FN er til stede, vil EU understøtte FN.

I den nye beslutningen åpnes det i tillegg for at internasjonale organisasjoner som FN kan anmode om bistand på lik linje med enkeltstater ved større internasjonale kriser. Dermed fremmes økt samsvar mellom kriseinnsats i og utenfor Europa (artikkel 16 ((1)).

For å sørge for at den europeiske innsatsen blir tilstrekkelig godt koordinert, har EU mulighet til å sende ut ekspertteam til katastrofeområdet (artikkel 17). Norge har ved flere anledninger sendt personell til slike team.

Videre legger beslutningen til grunn at ordningen kan brukes til å yte konsulærstøtte til europeiske borgere i tredjeland i krisesituasjoner (artikkel 16 ((7)).

3.3.2 Mulighet for økt finansiell transportstøtte ved innsats

Artikkel 18 fremsetter at deltakerstatene gjennom ordningen har tilgang til transportstøtteordninger i form av delfinansiering og transportkapasiteter ved internasjonal innsats (EU har egne kontrakter med kommersielle transportforetak). Norge har benyttet ordningen ved én tidligere anledning, med god erfaring. Beslutningen åpner for økt finansiell støtte til kapasiteter som er tatt inn i den frivillige reserven.

EU kan yte transportstøtte opp til 55 % av den totale kostnadsrammen (artikkel 23 ((2)). Videre kan EU yte transportstøtte som dekker opp til 85 % av den totale kostnadsrammen i følgende situasjoner: (a) kostnadene kan relateres til transport av kapasiteter som tilhører den frivillige reserven i tråd med artikkel 11, eller (b) bistanden er nødvendig for å møte et kritisk behov og den nødvendige bistanden finnes ikke, eller finnes ikke i tilstrekkelig grad, i den frivillige reserven (artikkel 23 ((3)).

Til dokumentets forside