5 Merknader til de enkelte bestemmelsene
Til § 40
I andre og tredje punktum er det foretatt mindre justeringer av ordlyden for å gjøre bestemmelsen klarerere. Disse justeringene medfører ingen realitetsendringer.
Bestemmelsen i nytt fjerde punktum i paragrafen er en særlig regel om vernetid for verk hvor både musikk og tekst er frembrakt med henblikk på dette verket. Regelen omfatter musikkverk som flere har bidratt til og der musikk og tekst er skapt for å anvendes sammen. Det vesentlige er at musikken og teksten er frembrakt i en eller annen form for fellesskap, og at disse elementene er ment å utgjøre en helhet. For slike verk skal vernetiden vare i opphavsmennenes levetid og 70 år fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av tekstforfatteren og komponisten. I vernetiden er musikken og teksten beskyttet i sammensatt form, men disse er også selvstendige verk som kan skilles ut og benyttes uavhengig av hverandre. Bestemmelsen påvirker ikke den enkelte opphavsmanns råderett over sin del (musikken eller teksten) og heller ikke vernetiden for den enkelte del av det sammensatte verket separat. De foreslåtte endringene berører altså bare beregningen av vernetiden for slike verk i sammensatt form.
Som det fremgår av overgangsbestemmelsen i forslaget del II nr. 2, vil endringen få virkning for musikkverk med tekst hvor musikken eller teksten er vernet i et land innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) 1. november 2013, og for musikkverk med tekst som skapes etter denne dato.
Til § 42 andre ledd
I første punktum er det foretatt en mindre justering av ordlyden.
Endringen i andre punktum gjelder beregningen av vernetiden for utøvende kunstneres rettigheter til filmopptak. Bestemmelsen er delt opp, slik at andre punktum nå kun omhandler opptak i form av film, mens lydopptak reguleres i nytt tredje punktum. I bestemmelsen er «utgis» tilføyd i tillegg til «offentliggjøres». Dette er ikke ment å innebære noen realitetsendring, jf. punkt 3.2.5 i de alminnelige merknadene til forslaget ovenfor. Endringen foreslås for at teksten skal være mer i samsvar med direktivets ordlyd – og innebærer også en nordisk harmonisering. Det fremgår at hvis opptaket utgis eller offentliggjøres i løpet av tidsrommet som fremgår av første punktum, er det utløpet av det året opptaket første gang ble utgitt eller offentliggjort som er utgangspunktet for beregningen av vernetiden. Det er det første av tidspunktene for hhv. utgivelse og offentliggjøring som legges til grunn for beregningen.
I nytt tredje punktum innføres en ny regel som utvider vernetiden for utøvende kunstneres rettigheter til lydopptak. Vernetiden for rettigheter i slike opptak endres fra 50 til 70 år. Den utvidede vernetiden vil bare gjelde lydopptak som er utgitt eller offentliggjort innen 50 år etter utløpet av det året fremføringen fant sted. Vernetiden vil i slike tilfeller opphøre etter 70 år, regnet fra utløpet av det året opptaket første gang ble utgitt eller offentliggjort. Det er det første av tidspunktene for hhv. utgivelse og offentliggjøring som legges til grunn for beregningen. Den utvidede vernetiden gjelder bare for utøvende kunstneres rettigheter til lydopptak som var vernet 1. november 2013 og for slike lydopptak som er innspilt etter denne dato, jf. forslaget del II nr. 3. Den utvidede vernetiden vil ikke gjelde for lydopptak i audiovisuelle produksjoner. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget, jf. punkt 3.2.5 ovenfor.
Til § 42a
Bestemmelsen er ny, og gir i første ledd en utøvende kunstner som har overdratt rettigheter i et lydopptak en rett til på visse vilkår å heve avtalen med tilvirker (produsent) når det er gått 50 år etter utløpet av det året da lydopptaket ble utgitt. Dersom opptaket ikke utgis, skal de 50 årene regnes fra utløpet av det året lydopptaket på annen måte ble offentliggjort. Bestemmelsen gjelder dermed kun i den utvidede vernetiden (dvs. perioden mellom 50 og 70 år etter utløpet av det året utgivelse eller eventuelt annen offentliggjøring fant sted, jf. § 45 andre ledd). Forutsetningen for denne hevingsretten er imidlertid at tilvirkeren ikke tilbyr et tilstrekkelig antall eksemplar av lydopptaket for salg (første ledd bokstav a) og heller ikke stiller lydopptaket til rådighet på en slik måte at allmennheten selv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket (første ledd bokstav b). Dersom tilvirkeren foretar begge disse handlingene, kan avtalen ikke heves.
Vilkåret i bokstav a om at tilvirkeren ikke «tilbyr et tilstrekkelig antall eksemplar av lydopptaket for salg» skal i henhold til direktivet forstås i samsvar med Romakonvensjonen, der begrepet «utgivelse» er definert. Utgivelse forstås her på samme måte som i åndsverkloven § 8 andre ledd, der det avgjørende er om et rimelig antall eksemplar er brakt i handelen. Om vilkåret i bokstav a er oppfylt vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, for eksempel i lys av avtalen og markedets etterspørsel. Det stilles ikke krav til faktisk gjennomført salg – det avgjørende er at lydopptaket i form av fysiske eksemplar blir tilgjengelig for allmennheten i handelen.
Vilkåret i bokstav b om at lydopptaket skal stilles til rådighet på forespørsel vil være oppfylt om tilvirkeren tilbyr distributører lisenser for slik bruk på markedsmessige vilkår. Vilkåret vil også være oppfylt om tilvirkeren selv tilbyr opptaket direkte i brukermarkedet, men det er imidlertid ikke noe krav om at tilvirkeren på egenhånd må foreta denne tilgjengeliggjøringen dersom distributører ikke ønsker å gjøre dette på markedsmessige vilkår. Det vesentlige etter bestemmelsen er at tilvirkeren på normal måte må tilby opptaket i markedet med sikte på at opptaket skal inngå i distributørenes på forespørsel-tjenester, for eksempel på Internett.
Det er imidlertid bare avtaler som omfatter den bruk som er angitt i bokstav a og b, som kan heves med grunnlag i denne bestemmelsen. Hva som er avtalt, må bero på en tolkning av avtalen. For eksempel vil eldre avtaler ikke si noe om den bruk som er angitt i bokstav b. Det vil da bero på en tolkning av den aktuelle avtalen om denne bruken er omfattet eller ikke. Bare dersom den er omfattet, kan tilvirkeren foreta denne utnyttelsen. Og bare dersom den er omfattet, kan en manglende utøvelse av bruken gi hevingsgrunn etter denne bestemmelsen. I tilfeller hvor det foreligger avtale om bare én av utnyttelsesformene i forslaget til § 42a, vil hevingsretten foreligge dersom denne utnyttelsesformen ikke utnyttes (og de øvrige vilkår er oppfylt).
Etter bestemmelsens andre ledd pålegges den utøvende kunstneren en plikt til å varsle tilvirkeren om at kunstneren ønsker heving av avtalen. Det stilles i utgangspunktet ikke formkrav til slikt varsel, men av bevismessige grunner bør dette gis skriftlig. Etter å ha mottatt varsel har tilvirkeren ett års frist på å utføre begge de utnyttelseshandlinger som nevnt i bestemmelsens bokstav a og b. I motsatt fall kan den utøvende kunstneren heve avtalen. Både krav om utnyttelse og erklæring rettes til den som besitter tilvirkerrettighetene på tidspunktet for hhv. varsel og hevingserklæring.
I bestemmelsens tredje ledd reguleres tilfeller der flere utøvende kunstnere medvirker på opptaket. Av første punktum fremgår det at avtalen i slike tilfeller må heves av samtlige utøvere i fellesskap, jf. § 6. Bestemmelsen utelukker med dette individuell hevingsrett i de tilfeller hvor det er flere utøvere som har medvirket på lydopptaket. Etter andre punktum skal tilvirker på anmodning gi opplysninger om hvem som besitter rettighetene til opptaket.
I bestemmelsens fjerde ledd fastslås at ved heving av avtalen opphører tilvirkerens (egne) rettigheter etter § 45 til lydopptaket avtalen gjelder. Samtidig faller tilvirkerens vederlagsrett etter § 45b bort.
Bestemmelsens femte ledd gir anvisning på at den utøvende kunstneren ikke kan gi avkall på hevingsretten etter bestemmelsen. Hevingsretten er altså en ufravikelig rettighet som den utøvende kunstneren ikke kan fraskrive seg i avtale.
For øvrig vises det til de alminnelige merknadene til forslaget, jf. punkt 3.3.5 ovenfor.
Til § 42b
Bestemmelsen er ny, og gir regler om rett til et årlig tilleggsvederlag for utøvende kunstnere som har overdratt rettigheter til lydopptak av en fremføring og avtalt engangsvederlag. Den utøvende kunstneren har rett til slikt vederlag fra tilvirkeren (produsenten) for hvert hele år når det er gått 50 år etter utløpet av året da lydopptaket første gang ble utgitt, eller dersom utgivelse ikke har funnet sted, etter utløpet av det året lydopptaket på annen måte ble offentliggjort, jf. bestemmelsens første ledd. Bestemmelsen gjelder dermed kun i den utvidede vernetiden (dvs. perioden mellom 50 og 70 år etter utløpet av det året utgivelse eller eventuelt annen offentliggjøring fant sted, jf. § 45 andre ledd).
I andre ledd gis regler om beregningen av tilleggsvederlaget. Tilvirkeren skal for hvert lydopptak sette av et samlet beløp som svarer til 20 prosent av tilvirkerens inntekter fra eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av lydopptaket i året forut for det år som vederlaget skal betales, jf. første punktum. Kravet vil bare utløses dersom det konkrete lydopptaket genererer inntekter. Det samlede beløp skal fordeles på de utøvende kunstnerne som har medvirket på opptaket. Med «inntekt» menes tilvirkerens inntekter før kostnader trekkes fra. Tilvirkerens inntekter fra utleie av lydopptaket, kompensasjon for eksemplarfremstilling til privat bruk etter § 12 første ledd og vederlag for offentlig fremføring etter § 45b skal ikke tas med i beregningen, jf. andre punktum.
Bestemmelsens tredje ledd fastsetter at tilleggsvederlaget overfor de vederlagspliktige må gjøres gjeldende gjennom en oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som er godkjent av departementet og som representerer en vesentlig del av utøvende kunstnere til lydopptak som brukes i Norge, jf. tredje ledd første punktum. Videre er det i tredje ledd andre punktum gitt en forskriftshjemmel for å gi nærmere regler i forbindelse med godkjenning av oppkrevings- og fordelingsorganisasjon og administrering av ordningen. Slike regler skal i henhold til bestemmelsen kunne fastsettes av departementet.
Fjerde ledd gir regler om plikt for tilvirkeren til å utlevere opplysninger. Plikten gjelder enhver opplysning som kan være nødvendig for å sikre beregning og betaling av det årlige tilleggsvederlaget. Tilvirkeren skal utlevere slike opplysninger etter anmodning fra den utøvende kunstneren eller godkjent oppkrevings- og fordelingsorganisasjon (som nevnt i tredje ledd).
Femte ledd gir anvisning på at den utøvende kunstneren ikke kan gi avkall på retten til tilleggsvederlag. Retten til slikt vederlag er altså ufravikelig, slik at kunstneren ikke kan fraskrive seg denne i avtale.
Til § 42c
Bestemmelsen er ny, og regulerer tilfeller der en utøvende kunstner har overdratt rettigheter til et lydopptak til en tilvirker (produsent) og inngått avtale om løpende vederlag (royaltyavtale). Bestemmelsen fastslår at i slike tilfeller skal verken forskuddsbetaling eller kontraktsmessige fradrag trekkes fra i betalingene av det løpende vederlaget når det er gått 50 år etter utløpet av det året da lydopptaket første gang ble utgitt, jf. første punktum. Dersom opptaket ikke utgis, skal de 50 årene regnes fra utløpet av det året lydopptaket på annen måte ble offentliggjort. Slike fradrag i det løpende vederlaget skal altså ikke foretas i den utvidede vernetiden (dvs. perioden mellom 50 og 70 år etter utløpet av det året utgivelse eller eventuelt annen offentliggjøring fant sted, jf. § 45 andre ledd). Dersom den utøvende kunstneren uttrykkelig har godkjent det, kan fradrag likevel skje, jf. andre punktum.
Til § 45 andre ledd
I første punktum er det foretatt en mindre justering av ordlyden.
Endringen i andre punktum gjelder beregningen av vernetiden for tilvirkeres rettigheter til filmopptak. Bestemmelsen er delt opp, slik at andre punktum nå kun omhandler opptak i form av film, mens lydopptak reguleres i nytt tredje og fjerde punktum. I bestemmelsen er «utgis» tilføyd i tillegg til «offentliggjøres». Dette er ikke ment å innebære noen realitetsendring, jf. punkt 3.2.5 i de alminnelige merknadene til forslaget ovenfor. Endringen foreslås for at teksten skal være mer i samsvar med direktivets ordlyd – og innebærer også en nordisk harmonisering. Det fremgår at hvis opptaket utgis eller offentliggjøres i løpet av tidsrommet som fremgår av første punktum, er det utløpet av det året opptaket første gang ble utgitt eller offentliggjort som er utgangspunktet for beregningen av vernetiden. Det er det første av tidspunktene for hhv. utgivelse og offentliggjøring som legges til grunn for beregningen.
I nytttredje og fjerde punktum er det gitt en ny regel som utvider vernetiden for tilvirkeres rettigheter til lydopptak i tillegg til at utgangspunktet for beregningen endres. Vernetiden for rettigheter i slike opptak endres fra 50 til 70 år. Den utvidede vernetiden vil bare gjelde lydopptak som er utgitt eller offentliggjort innen 50 år etter utløpet av det året innspillingen fant sted. Vernetiden vil i slike tilfeller opphøre etter 70 år, beregnet fra utløpet av det året opptaket første gang ble utgitt. Dersom utgivelse ikke foretas i perioden på 50 år fra innspilling, men lydopptaket i stedet på annen måte offentliggjøres i samme periode, varer vernet i 70 år etter utløpet av det året opptaket første gang på annen måte ble offentliggjort. Bestemmelsen innebærer at vernetiden for tilvirkeres rettigheter til lydopptak alltid skal regnes fra første utgivelse dersom dette skjer innen 50 år etter utløpet av det året innspillingen fant sted, uavhengig av om lydopptaket på annen måte offentliggjøres før utgivelse finner sted. Dette til forskjell fra bestemmelsen om filmopptak, jf. andre punktum, og vernetiden for utøvende kunstneres rettigheter, jf. § 42 andre ledd. Den utvidede vernetiden vil ikke gjelde for lydopptak i audiovisuelle produksjoner. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget, jf. punkt 3.2.5 ovenfor.
Den utvidede vernetiden gjelder bare for tilvirkeres rettigheter til lydopptak som var vernet 1. november 2013 og for lydopptak som er innspilt etter denne dato, jf. forslaget del II nr. 3.
Til § 45b
Paragrafen foreslås endret som en konsekvens av endringene i § 45 samt innføringen av en ny § 42a, jf. punkt 3.3.5 ovenfor. Endringen i første ledd første punktum innebærer at gjeldende henvisning til vernetiden i § 45 strykes. Vederlagspliktens varighet angis i stedet selvstendig i nytt sjette ledd. Etter bestemmelsen settes denne til 70 år etter utløpet av det året opptaket første gang ble utgitt eller offentliggjort. Dette svarer til den foreslåtte formuleringen i § 42 andre ledd nytt tredje punktum som regulerer vernetiden for utøvende kunstneres rettigheter i lydopptak, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Det bemerkes her at lydopptaket som sådan vil være vernet og omfattet av vederlagsplikten etter § 45b i hele 70-årsperioden uavhengig av om avtale om opptaket er hevet etter § 42a og tilvirkerrettighetene som en følge av dette er falt bort. Det skal altså kreves inn fullt vederlag også for slike opptak. For mer om dette samt fordeling av innkrevde midler for slike opptak, vises det til de alminnelige merknader ovenfor, jf. punkt 3.3.5.
Til § 51
Endringen innebærer at § 42b er tilføyd i oppregningen av bestemmelser med godkjenningsordning der departementet kan gi utfylling av reglene i tjenesteloven. Det er i tillegg foretatt en presisering om at slike regler gis i forskrift. I den nye bestemmelsen om tilleggsvederlag i § 42b fremgår det at vederlaget må gjøres gjeldende gjennom oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som er godkjent av departementet. Endringen sikrer at departementet i forskrift også for denne godkjenningsordningen kan gi supplerende saksbehandlingsregler til tjenestelovens regler.
Til ikrafttredelsesbestemmelsen og overgangsbestemmelsene
Loven del II inneholder ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser.
Etter nr. 1 skal loven gjelde fra den tid Kongen bestemmer. I tilfelle det vil bli aktuelt å sette bestemmelsene i kraft fra forskjellige tidspunkt er det åpnet for dette.
Etter direktivet artikkel 1 nr. 3 skal bestemmelsen om beregningen av vernetiden for musikkverk med tekst, jf. forslag til endringer i § 40, få anvendelse på slike verk der enten musikken eller teksten er vernet i en medlemsstat 1. november 2013 og på musikkverk med tekst som skapes etter denne dato. Departementet foreslår en tilsvarende overgangsbestemmelse i nr. 2. I praksis vil bestemmelsen medføre en gjenoppliving av rettigheter i de tilfeller hvor et verk er falt i det fri, men hvor dette verket i henhold til forslaget § 40 har en slik tilknytning til enten musikk eller tekst som fortsatt er vernet. Begge verkene vil da være vernet om disse benyttes i sammensatt form.
I forbindelse med den foreslåtte forlengelsen av vernetiden for rettigheter til lydopptak, jf. forslag til endringer i §§ 42 og 45, kan det oppstå spørsmål om håndteringen av lydopptak som i dag er eldre enn 50 år men yngre enn 70 år. Vernetiden til disse opptakene er etter gjeldende regler utløpt. I tråd med direktivet artikkel 1 nr. 3 inneholder forslaget i nr. 3 overgangsbestemmelser som tar sikte på å regulere dette.
Etter nr. 3 vil utvidelse av vernetiden kun få anvendelse på rettigheter som eksisterer den 1. november 2013 og på lydopptak som innspilles etter denne datoen. Det vil dermed ikke skje noen gjenoppliving av rettigheter til lydopptak som er utløpt før 1. november 2013. For lydopptak som har falt i det fri i perioden fra 1. november 2013 og frem til lovens ikrafttredelse, vil det imidlertid skje en gjenoppliving av rettigheter. Overgangsregelen vil også få anvendelse på reglene om heving i forslaget § 42a, tilleggsvederlag i forslaget § 42b, overdragelse mot løpende vederlag i forslaget § 42c samt angivelse av vederlagspliktens lengde i forslaget § 45b.
Bakgrunnen for at de ovennevnte overgangsbestemmelsene har 1. november 2013 som skjæringspunkt, er at dette er fristen EU-landene har til å gjennomføre direktivet. Dette tidspunkt er også skjæringspunktet for hvilke musikkverk med tekst og lydopptak direktivet forplikter medlemsstatene til å verne i henhold til nye vernetider. Tilsvarende skjæringspunkt legges også til grunn i forslaget her. På denne måten unngår man en usikker rettstilstand med hensyn til hvilke verk og lydopptak som er vernet etter de nye bestemmelsene.
I forbindelse med at endringene i vernetiden etter forslaget her kan føre til en viss gjenoppliving av rettigheter, oppstår også enkelte overgangsproblemer. Musikkverk med tekst og lydopptak som har falt i det fri kan inntil gjenoppliving fritt benyttes. Når slike verk og lydopptak på ny blir vernet, reiser dette spørsmål om hvordan man skal forholde seg til handlinger utført i perioden før gjenopplivning. Dette er regulert i nr. 4.
Direktivet artikkel 1 nr. 3 har en overgangsregel som inntas i artikkel 10 nytt nummer 6 i vernetidsdirektivet. Etter denne bestemmelsen berører ikke endringene i beregningen av vernetiden for musikkverk med tekst «utnyttinger som har funnet sted før 1. november 2013». Medlemsstatene skal i den forbindelse vedta nødvendige bestemmelser for å verne særlig tredjemanns ervervede rettigheter. Det nærmere innholdet av slike overgangsbestemmelser er overlatt til nasjonal lovgivning å regulere. I høringsnotatet ble det foreslått en slik bestemmelse i tilknytning til overgangsbestemmelsen som gjaldt musikkverk med tekst. I likhet med direktivet var skjæringspunktet for slik utnyttelse satt til 1. november 2013.
Norsk Musikkforleggerforening påpeker i høringen at forslaget vil kunne få uheldige konsekvenser for utgivelser som skjer mellom denne datoen og gjennomføringen av direktivet, og foreslår på den bakgrunn at departementet benytter et senere skjæringspunkt. Departementet er enig i dette, og foreslår derfor at skjæringspunktet for denne overgangsbestemmelsen endres til ikrafttredelsen av loven.
Siden den norske gjennomføringen også vil kunne medføre gjenoppliving av rettigheter til lydopptak, foreslår departementet at overgangsbestemmelsen også gis anvendelse på forslaget §§ 42 og 45 om endringer av vernetiden for utøvende kunstnere og tilvirkere.
I overgangsbestemmelsen fremgår det at endringene ikke gjelder for handlinger som er utført eller rettigheter som er ervervet før ikrafttredelsen av loven. En eventuell gjenopplivning vil dermed ikke ha tilbakevirkende kraft når det gjelder bruk av slike verk som er foretatt før nevnte dato.
Overgangsbestemmelse nr. 4 innebærer at de nye vernetider ikke får noen betydning overfor allerede utførte handlinger som etter eldre regler var rettmessige. Dette kan for eksempel være eksemplar som er fremstilt før endringslovens ikrafttredelse. Bestemmelsen gir imidlertid ikke rett til å fremstille eksemplar av musikkverk med tekst eller lydopptak etter at loven har trådt i kraft, selv om dette var planlagt eller forberedt. I slike tilfeller må samtykke innhentes fra de som etter de nye vernetidsbestemmelsene har rettigheter i verket eller lydopptaket.
For så vidt gjelder eksemplar som er fremstilt før loven er trådt i kraft, må disse kunne spres videre og vises offentlig uten hinder av de nye vernetider. Som ved tidligere endringer i åndsverkloven, legger departementet til grunn at bestemmelsen i § 60 også vil gjelde i forholdet mellom åndsverkloven og senere endringslover, med mindre ikke annet bestemmes i endringsloven. Dette innebærer at eksemplar som rettmessig er fremstilt også må kunne spres videre til allmennheten og vises offentlig i henhold til § 60 andre ledd, uten hinder av de nye bestemmelsene som følger av endringsloven her.
At endringsloven etter overgangsbestemmelse nr. 4 heller ikke berører «rettigheter som er ervervet» før lovens ikrafttredelse, betyr at de avtaler som måtte være inngått fortsatt vil gjelde. Hvorvidt overdragelse av råderett til et verk eller lydopptak omfatter nye vernetider, vil avhenge av en tolkning av de enkelte avtaler.
I tillegg til overgangsbestemmelser som skal beskytte allerede utførte opphavsrettslig relevante handlinger som etter eldre regler var rettmessige, oppstår også spørsmålet om det er behov for å fastsette særskilte bestemmelser (i tillegg til § 60) som under visse omstendigheter gir adgang til å utnytte verk eller lydopptak som er resultat av handlinger utført i henhold til overgangsbestemmelse nr. 4. I perioden hvor et verk eller lydopptak er falt i det fri, vil det uten hinder av åndsverkloven kunne igangsettes produksjoner som for eksempel skal kunne fremføres offentlig. Dette bør vedkommende ha en viss grad av berettiget forventning om å kunne fullføre uten hinder av de nye vernetidene.
Departementet har vært noe i tvil om det er nødvendig med slike særskilte bestemmelser. For det første vil det etter departementets vurdering være et begrenset antall verk og lydopptak hvor gjeldende vernetid er utløpt og som fortsatt utnyttes kommersielt. For det andre er det en relativt kort periode de aktuelle musikkverk med tekst og lydopptak har vært uten vern, med de faktiske begrensninger dette har hatt når det gjelder i hvor stor grad utnyttelse i denne tiden har funnet sted. Departementet har likevel kommet til at det for sikkerhets skyld bør etableres regler som regulerer enkelte tilfeller av bruk, og foreslår på den bakgrunn en særskilt bestemmelse i nr. 5 som omhandler offentlig fremføring. Ved utforming av bestemmelsen er det lagt vekt på at en slik overgangsbestemmelse ikke skal gjøre de nye vernetidene illusoriske ved at den gir for vid og langvarig utnyttelsesadgang.
Overgangsbestemmelsen i nr. 5 tar sikte på å avhjelpe de praktiske vanskeligheter som kan oppstå med tredjeparts klarering av rettigheter til offentlig fremføring på grunn av nye vernetider. Bestemmelsen gjelder når film- og lydopptak som inneholder andre musikkverk med tekst eller lydopptak er inkorporert i opptaket, og hvor de aktuelle inkorporerte elementene ikke var vernet da opptaket ble gjort. I slike tilfeller vil det etter bestemmelsen være adgang til å offentlig fremføre slike opptak også etter lovendringens ikrafttredelse uten å måtte innhente samtykke fra de rettighetshaverne hvis vernetid er gjenopplivet. Etter departementets vurdering vil dette avhjelpe praktiske klareringsproblemer når opptak er sammensatt av ulike elementer. Bestemmelsen gjelder ikke offentlig fremføring av rene ettergjøringer av eksisterende lydopptak. Forutsetningen er altså at de aktuelle elementene inngår i et annet opptak, for eksempel som følge av bearbeidelser.
Bestemmelsen gjelder kun offentlig fremføring av opptaket. Siden tvangslisensbestemmelsen i § 45b uansett vil hjemle offentlig fremføring av lydopptak (med unntak av på forespørsel), vil overgangsbestemmelsen i praksis kun være relevant der den offentlige fremføringen faller inn under rettighetshaverens enerett.
For eksempel innebærer bestemmelsen at det for fremføring av film ikke skal være nødvendig å klarere rettigheter pga. gjenoppliving av vernetider for verk eller lydopptak som inngår i en film som er tatt opp før endringsloven. Det er hensynet til berettigede forventninger hos tredjeparter som begrunner en overgangsregel som denne – en filmtilvirker som da opptaket gjøres ikke har foranledning til å klarere bruk av verk eller lydopptak der vernetiden etter dagjeldende bestemmelser var utløpt, skal uten hensyn til de nye vernetider ha adgang til å utnytte opptaket ved fremføring av filmen.
Det foreslås en absolutt tidsfrist med hensyn til den utnyttelse som er hjemlet i overgangsbestemmelse nr. 5. Fristen er satt til 1. januar 2020. Fra dette tidspunkt må det også for bruk av de nevnte opptakene klareres rettigheter for offentlig fremføring for de verk eller lydopptak hvis vern er gjenopplivet og som inngår i slike opptak.
Direktivet artikkel 1 nr. 4 har også en overgangsregel som inntas i en ny artikkel 10a nr. 1 i vernetidsdirektivet. Etter denne bestemmelsen skal avtaler om overdragelse av en utøvende kunstners rettigheter til lydopptak automatisk forlenges ut den nye vernetiden. Departementet har tatt inn en tilsvarende bestemmelse i nr. 6. For også å fange opp avtaler som inngås i tidsrommet mellom 1. november 2013 og endringslovens ikrafttredelse, er skjæringstidspunktet til forskjell fra direktivet og forslaget i høringsnotatet endret til ikrafttredelsen av endringsloven. Bestemmelsen omfatter både overdragelsesavtaler som går ut på at utøvende kunstner skal motta et engangsvederlag og løpende vederlag, og gjelder med mindre annet er avtalt mellom partene.
Bestemmelsen gjelder imidlertid ikke avtaler som gjelder musikkverk med tekst, jf. forslaget til endringer i § 40. For denne type avtaler må det bero på en tolkning av de avtaleforhold som berøres av endringen, hvem den nye vernetiden skal komme til gode. Dette må gjelde både i situasjoner der verk som er falt i det fri gjenopplives, og der verk får en forlenget vernetid ved endringsloven. Denne fortolkningen må bero på alminnelige kontraktsrettslige prinsipper og de særskilte hensyn som kan gjøre seg gjeldende i det enkelte forhold.