4 Departementets vurderinger

Departementet har vurdert om andre kontrollmekanismer enn statlig tilsyn er tilstrekkelig for oppfyllelse av kommuneplikter. Eksempler på dette er innbyggernes klagemuligheter, godkjenningsordninger, kommunal egenkontroll og rapporteringsordninger. Det er departementets vurdering at statlig tilsyn er den mest risikoreduserende kontrollmekanismen for lovoppfyllelse på de aktuelle forurensningsområdene.

Det er foretatt en risiko- og sårbarhetsanalyse (såkalt ROS-analyse) for å vurdere behovet for å føre statlig tilsyn på områdene avfall, avløp, beredskap mot akutt forurensning, forurenset grunn og lokal luftkvalitet. Dette er ikke gjort i forhold til forurensning fra landbruk. Det er likevel departementets klare oppfatning at også landbruksforurensninger bør omfattes av den nye bestemmelsen. Grunnen er at kommunen er gitt myndighet til å treffe vedtak og føre tilsyn med bestemmelsene om gjødsel i forskrift 4. juli 2003 nr. 951 om gjødselvarer mv. av organisk opphav. Forskriften er et viktig virkemiddel for å nå målene i forskrift 15. desember 2006 nr. 1446 om rammer for vannforvaltningen(vannforskriften) og for å forhindre lokal forurensning av drikkevann. Kommunens myndighet omfatter godkjenning av anlegg for lagring, spredeareal og behandling av søknader om dispensasjoner. Kommunen kan selv fastsette forskrift som ledd i gjennomføringen av den statlige forskriften, og kan anvende reaksjonsmidler ved overtredelse av reglene.

Det følger av kommuneloven kapittel 10 A at de statlige tilsynene skal kunne gi pålegg til kommunene om å rette forhold som er i strid med loven, men ikke bruke andre reaksjoner som for eksempel tvangsmulkt.

Forurensningsloven åpner for bruk av ulike reaksjoner ved brudd på loven, blant annet tvangsmulkt (§ 73) og straffansvar i form av bøter eller fengsel (§ 78). Reaksjonsbestemmelsene kan i utgangspunktet anvendes på brudd på både aktørplikter og kommuneplikter. I praksis følges imidlertid brudd på kommunepliktene opp gjennom en anmodning om retting fra fylkesmannen.

Det vil ikke være behov for å videreføre særregler om reaksjoner i forurensningsloven for kommunepliktene. Pålegg etter kommuneloven kapittel 10 A (§ 60 d) gir hjemmelsgrunnlag for pålegg som i dag gis som anmodninger ved tilsyn med kommunepliktene i forurensningsloven. Departementet mener det er hensiktsmessig at tilsyn med kommuneplikter etter forurensningsloven utelukkende skal følges opp gjennom reaksjoner etter kommuneloven.

Bestemmelsen ivaretar prinsippene gitt for særlovsgjennomgangen i Meld. St. 7 (2009–2010) Gjennomgang av særlovshjemler for statlig tilsyn med kommunene. Kommunens myndighet på tilsynsområdene følger både direkte av forurensningsloven og av forskrifter til loven. I stedet for å henvise til hvilke områdene som er omfattet av det statlige tilsynet, har Klima- og miljødepartementet ansett det som mer hensiktsmessig å liste opp de aktuelle lovbestemmelsene, for på den måten å ivareta hensynet til at det skal fremgå klart av lovteksten på hvilke områder kommunene har plikter.