3 Overordnede målsettinger
3.1 Et forsvar med økt evne til å håndtere dronetrusselen
Utfordringer
Den største og mest prekære utfordringen er å redusere sårbarheten for fiendtlig bruk av droner. For eksempel vil Russland i en eventuell væpnet konflikt forventes å bruke droner aktivt, være innovative og ha tilgang til et industriapparat som kan levere store mengder droner.
Fiendtlig bruk av et stort antall droner gjør det utfordrende å forsvare alle typer mål. Det norske forsvarskonseptet hviler på Forsvarets egenevne, alliert forsterkning og understøttelse fra totalforsvaret. Dette gir føringer for hvor droneforsvar skal prioriteres. Opprettholdelse av Forsvarets handlefrihet og mottaks- og oppsetningsområder for allierte styrker skal prioriteres. Deretter følger evnen til opprettholdelse av grunnleggende nasjonale funksjoner som understøtter nasjonale sikkerhetsinteresser.
Forsvaret har i dag ikke den ønskede evnen til å forsvare seg mot den samlede trusselen som Russlands droner utgjør. Det er et særlig behov for tiltak for å øke evnen til forsvar mot store antall luftbårne droner. Samtidig har Norge store havområder hvor droner kan benyttes mot fartøy, maritime installasjoner og undersjøisk infrastruktur. Erfaringene fra Ukraina viser en betydelig utvikling innen bruken av droner i det maritime domenet, og det er et økende behov for droneforsvar mot trusler fremført på sjøen og under vann.
Det er en krevende oppgave å beskytte det sivile samfunnet mot droner, og da særlig luftbårne droner. Det er behov for et betydelig høyere beskyttelsesnivå. En viktig forutsetning for dette er økt evne til å oppdage droner så tidlig som mulig og etablere rutiner for varsling. Forebygging og bekjempelse av uønsket og sikkerhetstruende droneflyging er ytterligere beskrevet i Meld. St. 15 (2024–2025) Droner og ny luftmobilitet.
Evnen til forsvar mot droner kan styrkes gjennom aktive og passive beskyttelsestiltak. Evnen til å oppdage droner er en forutsetning for effektiv utnyttelse av aktive beskyttelsestiltak. Flere av Forsvarets eksisterende sensor- og våpensystemer kan brukes i forsvar mot droner. Det er likevel behov for et økt antall sensorer og mottiltak for å oppnå nødvendig beskyttelse. Dette fordrer utvikling av mer kostnadseffektive løsninger. Dagens mottiltak består av våpensystemer som er vesentlig dyrere enn dronene de skal stoppe. Bruk av dyr ammunisjon mot billige droner er lite kostnadseffektivt og kan begrense satsingen på øvrige deler av forsvarsstrukturen.
Boks 3.1 Beskyttelsestiltak
Beskyttelsestiltak mot droner omfatter et bredt sett av kapasiteter og metoder. Disse kan deles i to hovedkategorier:
- Aktive tiltak er handlinger som oppdager og ødelegger dronene, eller på annen måte gjør de ute av stand til å løse sine oppdrag. Dette kan for eksempel være forstyrrelse av elektroniske signaler, laservåpen, avskjæringsdroner, å skyte ut nett, eller andre fysiske våpensystemer som kanon, mitraljøse eller missiler. Tiltakene kan brukes mot alle fasene av en droneoperasjon gjennom å forstyrre, overta eller bekjempe dronen før den når målet sitt. De aktive beskyttelsestiltakene, som bruk av eksempelvis kanon eller mitraljøse mot droner, har ulike utfordringer, særlig mot et høyt antall droner med uforutsigbart bevegelsesmønster. Bruk av elektromagnetiske mottiltak og laservåpen begrenses blant annet av værforhold og teknologiutvikling innen autonomi.
- Passive tiltak forhindrer at fienden oppnår ønsket resultat ved bruk av droner, uten å nødvendigvis ødelegge dem. Dette kan for eksempel være bruk av kamuflasje, skjerming, spredning, narremål, fortifiserende arbeider eller å spenne opp nett som hindrer særlig små droner fra å nå målet. Tiltakene brukes for å redusere egen sårbarhet og trusselen motstanderens droner utgjør.
Evnen til å oppdage droner, bygge situasjonsforståelse og til å varsle er en forutsetning for de aktive og noen av de passive tiltakene. Det finnes i dag egnede sensorer til dette formålet. Radar, samt optiske, radiofrekvente og akustiske sensorer er eksempler på dette. Disse må kombineres på en måte som er tilpasset mulighetene og behovene hos de ulike enhetene som skal beskyttes.
Muligheter
Prop. 87 S (2023–2024) Langtidsplan for forsvarssektoren fremhever styrking av beskyttelse mot lufttrusler som én av fire prioriterte satsinger. Forsvaret mot luftbårne droner må vurderes i sammenheng med luftvernsatsingen. Et lagdelt luftvern gir beskyttelse for prioriterte områder. Om nødvendig kan deler av det eksisterende luftvernet benyttes mot droner. Evnen til forsvar mot droner kan også økes gjennom passive beskyttelsestiltak som kan iverksettes hurtig og til en relativt lav kostnad. Dette vil utfordre motstanderens evne til å oppnå ønsket effekt.
Utfordringen med et høyt antall droner med uforutsigbart bevegelsesmønster kan møtes ved bruk av våpen som kan styre seg selv mot målet. Nye, billigere og mer egnede missiler og avskjæringsdroner er under utvikling.
For enhver utvikling innen droner må det raskt finnes tilsvarende mottiltak. Å videreutvikle forsvarsevnen mot droner krever kontinuerlig forskning, innovasjon, eksperimentering og anskaffelser av oppdatert teknologi. Godt samarbeid, der Forsvarets avdelinger eksperimenterer og analyserer sammen med næringslivet og aktører innen forskning og utvikling, gir gode muligheter for å utvikle beskyttelsestiltak. Erfaringene fra Ukraina og andre konflikter gir muligheter for rask læring knyttet til forsvar mot droner og bidrar til nye internasjonale kapabilitets- og materiellsamarbeid innen droneforsvar. Evne til systematisk innhenting av slike erfaringer er en forutsetning for å etablere et kunnskapsbasert grunnlag for å utvikle krav til nye systemer og ny funksjonalitet.
På oppdrag fra Samferdselsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ble det høsten 2024 igangsatt en utredning for å se på behovet for å opprette et nasjonalt dronedeteksjonssenter. Utredningens hensikt var å vurdere om et dronedeteksjonssenter kunne bidra til å styrke samfunnets evne til å oppdage og forstå trusler og sårbarheter i tilknytning til ulovlig eller uønsket droneflyging, samt å sikre kompetanseoverføring mellom relevante aktører om sikkerhetsrisikoen knyttet til ulovlig og sikkerhetstruende droneflyging. Utredningen er nå til behandling i departementene.
Ansvaret for militært forsvar mot droner i de ulike domenene er tydelig avklart innad i Forsvaret. Dette danner et godt grunnlag for en styrt videreutvikling av evnen til forsvar mot droner.
Satsing på forsvar mot droner
Etablering av en satsing på forsvar mot droner må skje gjennom en felles, helhetlig og koordinert innsats i rammen av totalforsvaret. Dette fordrer tett samarbeid mellom alle relevante aktører. I forsvarssektoren vil de konkrete tiltakene for et forsvar mot droner realiseres gjennom den kontinuerlige langtidsplanleggingen og strukturutviklingen. Gjennom en slik satsing skal Forsvaret være i stand til effektivt å beskytte prioriterte militære mål mot omfattende fiendtlig bruk av droner og støtte sivile sektorer i beskyttelsen av kritiske samfunnsområder. Forsvaret skal tilpasse seg nye trusler raskt og dermed opprettholde evne til forsvar mot dronetrusselen.
3.2 Et forsvar som effektivt benytter droner for å øke egen operativ evne
Utfordringer
Mange eksisterende dronesystemer er ikke tilpasset norske og nordiske klimatiske, topografiske og oseanografiske forhold. Dette gjelder droner i luften, på land, på og under vann. Norge har for eksempel kuperte fjellområder, utstrakt fjordlandskap og kyst med mange øyer som medfører at sensorer, våpen og kommunikasjonssystemer som baserer seg på fri sikt har betydelig redusert rekkevidde. Norge har også store havområder, med varierende dybde og oseanografiske forhold. Krevende værforhold påvirker materiell og operasjonskonsepter som Forsvaret må planlegge og kompensere for.
Boks 3.2 Krevende forhold
Operasjoner med ubemannede systemer i nordområdene stiller særegne krav. Værforhold som sterk vind, ising og lavt skydekke, kombinert med store avstander, dype havområder og krevende topografi, skaper operative utfordringer for dronesystemer.
Særlig luftbårne droner er utsatt. Ising på propeller og vinger kan oppstå under visse meteorologiske forhold, og kan føre til redusert ytelse og i ytterste konsekvens tap av dronen. Vind og turbulens påvirker særlig mindre og saktegående droner, og reduserer både rekkevidde og evnen til å gjennomføre oppdrag. I nordområdene er den operative tilgjengeligheten for små droner på vinterstid anslått til å være så lav som 40 – 60 prosent, primært på grunn av isingsforhold. Også sensorbruk påvirkes av vær og geografi. Tett skydekke og lav sikt reduserer effekten av optiske sensorer. Under visse forhold kan lagdeling i luft og vann, kjent som «ducting», påvirke spredningen av elektromagnetiske og akustiske signaler (bølgeforplantning) og dermed svekke både sensorer og kommunikasjonsmidler. I maritimt miljø kan bølger og vind gjøre det utfordrende å hente inn droner etter endt oppdrag.
Samtidig gir de samme forholdene også muligheter. Medvind og oppdrift kan øke rekkevidden for luftbårne systemer, mens terreng, skydekke og naturlige sjikt i luft og vann kan bidra til å redusere egen eksponering for fiendtlige sensorer. Dette kan gi viktige operative fordeler, dersom forholdene utnyttes riktig.
For Forsvaret er det avgjørende å planlegge for slike variasjoner, og å investere i løsninger som gjør det mulig å både kompensere for begrensninger og utnytte mulighetsrommet. Dette krever videre satsing på forskning, utvikling og innovasjon, blant annet innen beskyttelse mot ising, integrering av værvarsling og geografiske tjenester, og tilpasning av systemer til norske forhold.
Forsvaret er i dag svært avhengig av radiokommunikasjon og rombaserte tjenester. Dette utgjør en vesentlig sårbarhet for droner. Erfaringer fra krigen i Ukraina viser intens konkurranse om kontroll over det elektromagnetiske spekteret. Selv om utvikling av autonomi og navigasjon uten bruk av satellitt vil redusere denne sårbarheten, vil både nye og eldre systemer være mer eller mindre avhengig av rombaserte tjenester og robust radiokommunikasjon.
Forsvaret og forsvarssektoren bruker i dag et lite antall små droner. Ansvarsforhold knyttet til militær bruk av droner oppleves fragmentert av næringslivet og andre aktører. Test- og øvingsvirksomheten med droner er begrenset. For å øke den operative evnen på kort sikt og bedre kunne utforske mulighetene som ny droneteknologi gir på lang sikt, er det viktig å øke bruk og eksperimentering med droner i alle forsvarsgrener og tilpasse opplæring og trening etter formål. Variantbegrensing gir stordriftsfordeler, men hensynet til lave driftskostnader må veies opp mot behovet for bred testing og eksperimentering av ulike dronetyper for å øke innovasjonsevnen. Økt bruk og eksperimentering gir økt kompetanse og kan bidra til videreutvikling av eksisterende teknologi og evne til å ta i bruk ny teknologi. Dette vil sette Forsvaret bedre i stand til å utnytte samarbeid med sivile sektorer og flernasjonale samarbeid rundt fremtidige dronesystemer.
Bruk av droner har særtrekk i form av oppgaven dronen er utviklet for å løse, dronens størrelse og om dronen opererer til støtte for luftoperasjoner, landoperasjoner eller maritime operasjoner. Eksempelvis er det stor forskjell på flyvende droner som erstatter artilleri og flyvende droner som patruljerer store havområder. Det er likevel potensial for å hente ut synergier mellom anvendelse av ulike typer droner innen operasjonskonsepter og -prosedyrer, utdanning, drift og teknologisk interoperabilitet.
Muligheter
Droner kan løse mange oppgaver som i dag utføres av bemannede systemer, og kan redusere risiko for personell og øke tempo, ildkraft og utholdenhet i en operasjon. Droner vil kunne gi viktige operative gevinster innen overvåking og etterretning. Bruk av droner kan gi bedre situasjonsforståelse over et større område på en måte som gjør personell og viktige kampplattformer mindre utsatt. Droner kan brukes for elektronisk påvirkning og som våpen. Omfattende og variert bruk av droner med ulike typer egenskaper kan bidra til å overvelde motstanderens beskyttelsestiltak mot droner, eller gjøre det svært ressurskrevende å forsvare seg. Ubemannede systemer kan også brukes til å styrke vår evne til å levere forsyninger, kommunisere, drive søk og redning, og sanitet under krevende forhold.
Utviklingen i teknologi og konsepter for bruk av droner går raskt, og droneteknologien ventes å åpne muligheter utover det som er kjent gjennom dagens bruk. Et eksempel på slik teknologi er kvanteteknologi som kan åpne nye muligheter for bruk av droner og forsvar mot droner. Kvanteteknologi er en flerbruksteknologi som kan ha betydelige implikasjoner for fremtidig kryptering, radarer, sensorer, navigasjon og analyse.
Et mer modent teknologiområde er autonomi. Mer autonome droner, som også kan benytte kunstig intelligens, vil være mer robuste mot forstyrrelse av radiokommunikasjon og bortfall av satellittbasert navigasjon. Autonomi og kunstig intelligens gjør det mulig for samarbeidende droner å utføre oppgaver som er utfordrende å fjernstyre, for eksempel synkroniserte angrep over lange avstander. Autonomi gjør det også mulig å operere et stort antall droner med et lite antall operatører.
Droner vil benyttes sammen med øvrige kapabiliteter i forsvarsstrukturen og øke effekten av disse. Det er en målsetting at ulike typer droner skal kunne brukes effektivt i samspill med andre kapabiliteter, og at de skal støtte, supplere og beskytte Forsvarets øvrige ressurser. Utvikling av teknologi og konsepter kan på sikt muliggjøre dyptgripende konseptuelle endringer i Forsvaret i form av en overgang fra bemannede til ubemannede systemer. Dette fordrer evne til kontinuerlig utvikling av Forsvaret for å utnytte den teknologiske og konseptuelle utviklingen. Bruk av droner kan både på kort og lang sikt bidra til mer kostnadseffektiv styrking av Forsvarets operative evne.
Forsvaret bruker droner i dag, men det er mulig å øke utnyttelsen av teknologien. Det finnes allerede luftbårne droner, sjøgående droner, undervannsdroner og landbaserte droner med tilstrekkelig modenhet og robusthet til å gi operative fordeler. Dette gjelder både sivilt utviklede systemer og systemer utviklet spesifikt for militære formål. Forsvaret bruker i dag særlig luftbårne droner og undervannsdroner. Samtidig går utviklingen raskt. Det er avgjørende å kontinuerlig ta i bruk den nye teknologien i forsvarsstrukturen og tilpasse doktriner og operasjonskonsepter. Dette innebærer å kunne identifisere relevante teknologier og kompetansebehov, utvikle militære konsepter gjennom testing og eksperimentering og implementere disse i operative avdelinger.
På samme måte som innen droneforsvar, vil forbedret evne til systematisk innhenting av erfaringer, enten dette er fra pågående konflikter eller nasjonal og flernasjonal eksperimentering, være en forutsetning for å etablere et kunnskapsbasert grunnlag for å utvikle krav til nye systemer og ny funksjonalitet.
Boks 3.3 Autonomi
Gjennom bruk av kunstig intelligens og maskinlæring blir droner stadig bedre i stand til å tolke sensordata, bygge situasjonsforståelse og handle innenfor definerte rammer. Autonomi i dronesystemer viser til evnen til å utføre oppgaver uten kontinuerlig menneskelig kontroll. Dette kan gjelde for én enkelt plattform eller for flere droner som samarbeider i systemer, ofte kalt svermer. Graden av autonomi kan variere, fra enkel automatisering til komplekse beslutningsprosesser utført med minimal menneskelig inngripen. Dermed åpner autonomi for at flere droner kan settes i operativ bruk uten tilsvarende økning i personellbehov. Dette gir potensial for rask oppskalering og økt operativ effekt, spesielt i situasjoner hvor tilgjengelighet, utholdenhet og reaksjonstid er avgjørende. Mennesker må likevel fortsatt ha en sentral rolle i samspill med autonome systemer. Rollefordelingen mellom menneske og maskin må tilpasses kontekst, trusselbilde og operative behov. Autonome funksjoner må derfor utformes slik at de støtter og avlaster beslutningstakere, og samtidig muliggjør etisk, forsvarlig og effektiv gjennomføring av oppdrag i tråd med folkerettslige prinsipper.
Satsing på bruk av droner
I Prop. 87 S (2023–2024) Langtidsplan for forsvarssektoren er det planlagt flere anskaffelser av droner. Med bakgrunn i utviklingen siden langtidsplanen ble vedtatt, er det behov for å forsterke satsingen gjennom den kontinuerlige langtidsplanleggingen i forsvarssektoren. Bruken av droner og fordelene dette kan gi skal vektlegges i den kontinuerlige utviklingen av Forsvarets operative evne. Gjennom en satsing på bruk av droner skal Forsvaret utnytte mulighetene droner gir i luften, på sjøen, under vann og på land. Droner skal brukes effektivt og trygt, og i stort omfang, under krevende forhold og sammen med allierte og totalforsvaret.
3.3 Et helhetlig økosystem for droner og mottiltak mot droner
Utfordringer
Å hurtig utnytte mulighetene innen nye teknologier, herunder droner, utfordrer dagens mekanismer for forsvarsplanlegging, innovasjon, forskning og utvikling, industrisamarbeid, produksjon, anskaffelser og forvaltning. Kontinuerlig endring og integrering av systemer krever evne til å håndtere både høy utviklingshastighet og høy kompleksitet. Det er nødvendig å videreutvikle samvirket mellom etatene i forsvarssektoren.
Forsvarssektoren kan ikke løse dagens og fremtidens utfordringer uten utstrakt samarbeid med sivile sektorer. Det er nødvendig å videreutvikle samvirket mellom forsvarssektoren og sivile aktører i totalforsvaret, allierte, kunnskapssektoren, næringslivet, m.fl. for både gjennomføring av operasjoner og for utvikling av operative evner. Dette gjelder også evnen til bruk av droner og forsvar mot droner.
Kompetanse på ny teknologi med flerbrukspotensiale er på flere områder sterkere utenfor den tradisjonelle forsvarsindustrien. Det er behov for å legge bedre til rette for samarbeid med små og mellomstore bedrifter.
Muligheter
Ved å videreutvikle det tradisjonelle trekantsamarbeidet mellom Forsvaret, Forsvarets forskningsinstitutt og forsvarsindustrien kan muligheter for innovasjon utnyttes bedre. Et tettere og utvidet samarbeid mellom forsvarssektoren, allierte, næringslivet, utdannings- og forskningsmiljøer og andre statlige aktører kan bedre utnytte tilgjengelig kunnskap, erfaringer fra egne og andre nasjoners militære operasjoner, fjerne hindre og oppnå tilstrekkelig kapasitet til å fremskaffe materiell til rett tid.
Det er mulig å styrke kapasiteten for produksjon av militære droner gjennom å understøtte og videreutvikle innsatsen for flerbruksteknologier. Dette vil styrke Norge og allierte lands sikkerhet og skape lønnsomme høyteknologiske arbeidsplasser med vekstpotensial, jf. Veikart for det teknologibaserte næringslivet utgitt august 2025.
I tillegg til å utvide samarbeidet mellom militære og sivile forskningsmiljøer, jf. Meld. St. 14 (2024–2025) Sikker kunnskap i en usikker verden, vil det også være relevant å utnytte kompetanse innen bruk av droner som bygges gjennom fagutdanninger, i instituttsektoren og ved høgskoler og universiteter. Forsvarssektorens kompetansebehov skal balanseres mot behovet i sivile sektorer. Økt tverrsektoriell samhandling er til gjensidig nytte og vil legge til rette for å ivareta behovene både i militær og sivile sektorer.
Det er et økende antall internasjonale initiativ for å utnytte droneteknologi. Deltagelse i flernasjonale samarbeid kan gi tilgang på kompetanse, felles utvikling, anskaffelser, drift, trening og øving.
Satsing på et helhetlig økosystem
Det er nødvendig å videreutvikle samvirket mellom forsvarssektoren og sivile aktører slik at det til sammen utgjør et helhetlig økosystem for ressurser og kompetanse for droner og mottiltak mot droner. Økt samarbeid med sivile sektorer og internasjonalt samarbeid skal bidra til teknologisk og konseptuell innovasjon og gi Forsvaret tilgang på oppdatert kompetanse, programvare og dronemateriell, med evne til rask oppskalering og etterforsyning.