Høring - NOU 2007: 5 Frarådningsplikt i kredittkjøp

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 12.10.2007

Vår ref.: 200703927 EP HCH/ANO

Høring – NOU 2007: 5 Frarådningsplikt i kredittkjøp

1. Innledning
Justisdepartementet sender med dette på høring NOU 2007: 5 Frarådningsplikt i kredittkjøp.

En kort omtale av utredningen og enkelte av de spørsmålene som Justisdepartementet ønsker høringsinstansenes syn på, følger i punkt 2 nedenfor.

Høringsfristen er 12. oktober 2007. Uttalelsene sendes til Justisdepartementet, Lovavdelingen, Postboks 8005 Dep, 0030 Oslo. Vi ber om at uttalelsene om mulig også sendes på e-post (i word-format) til adressen: andreas.nordby@jd.dep.no.

Vi ber høringsinstansene vurdere om det er behov for å forelegge saken for underordnede organer som ikke er nevnt i listen over høringsinstanser. For ordens skyld nevner vi at høringen er åpen også for andre enn dem som står på høringslisten. Flere eksemplarer av utredningen kan bestilles hos Justisdepartementet ved å ringe tlf. 22 24 53 99 eller 22 24 53 61. Utredningen er også tilgjengelig på Justisdepartementets internettsider: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/NOUer.html?id=1926

2. Nærmere om NOU 2007:5 Frarådningsplikt i kredittkjøp
I samråd med Justisdepartementet ba Finansdepartementet ved brev 18. oktober 2006 Banklovkommisjonen om å utrede spørsmålet om frarådingsplikt i kredittkjøpstilfellene. Mandatet for kommisjonen er gjengitt i utredningen kapittel 1 s. 10. Banklovkommisjonens utredning ble lagt frem 29. mai 2007. Banklovkommisjonen går enstemmig inn for at det etter mønster av finansavtaleloven § 47 gis en regel om frarådingsplikt i kredittkjøpsloven, jf. nærmere nedenfor om forslaget.
Etter gjeldende rett har en långiver en frarådingsplikt dersom lånet faller inn under finansavtalelovens virkeområde, jf. finansavtaleloven § 47. Dersom långiveren før det inngås låneavtale med en forbruker, eller før lånet utbetales til denne, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at han eller hun alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Det gjelder ingen lovfestet frarådingsplikt for kreditt som omfattes av kredittkjøploven. Som Banklovkommisjonen skriver i punkt 3.1 s. 37 i utredningen, vil imidlertid manglende fraråding i kredittkjøpstilfellene kunne føre til at avtalen er ugyldig eller må lempes etter ulovfestede regler eller etter bestemmelser i avtaleloven. 

2.1 Bør det innføres en frarådingsplikt i kredittkjøpsloven?
Banklovkommisjonen vurderer i kapittel 5.1 om det etter mønster av finansavtaleloven § 47 bør lovfestes en frarådingsplikt for kreditt som reguleres av kredittkjøploven. Banklovkommisjonen mener at hensynet til helheten i regelverket og forbrukerhensyn tilsier at kreditors plikter ikke bør avhenge av om lån eller kreditt ytes etter reglene i finansavtaleloven eller kredittkjøploven. Justisdepartementet ber om høringsinstansenes syn på om det bør lovfestes en frarådingsplikt også i kredittkjøpsloven.

2.2 For hvilke kredittavtaler bør en frarådingsplikt gjelde?
Banklovkommisjonen redegjør i kapittel 2.1.2 for de ulike kredittypene som omfattes av kredittkjøpsloven. I kapittel 5.3.1 redegjør Banklovkommisjonen for hvilken betydning en frarådingsplikt vil ha for de ulike kredittypene. Banklovkommisjonen legger til grunn at frarådingspliktens aktualitet eller betydning kan variere mellom de ulike kredittypene. Samtidig legger Banklovkommisjonen til grunn at en frarådingsplikt bør gjelde for alle kredittyper som faller inn under loven. Justisdepartementet ber om høringsinstansenes syn på dette. Justisdepartementet ber særlig om høringsinstansenes syn på om frarådingsplikten bør begrenses til enkelte kredittyper eller kredittavtaler, eller om man på andre måter bør begrense virkeområdet for en eventuell bestemmelse om frarådingsplikt, jf. også nedenfor under punkt 2.3. Det kan videre være noe uklart hvordan Banklovkommisjonen ser på spørsmålet om leie av løsøre. Ifølge Banklovkommisjonen kan man ”vanskelig (…) tenke seg forhold som kan utløse en frarådningsplikt fra utleieres side i slike situasjoner”, jf. kapittel 5.3.1 s. 55. Forslaget til ordlyd synes uansett ikke å omfatte leie av løsøre der leietakeren ikke skal bli eier eller ha rett til å bli eier, jf. kredittkjøpsloven § 29.

2.3 Hvem bør være underlagt en frarådingsplikt?
Et spørsmål som har sammenheng med virkeområdet for en eventuell bestemmelse om frarådingsplikt, er hvem plikten skal påhvile. Banklovkommisjonen tar som utgangspunkt at det er den som yter kreditten som skal ha frarådingsplikten, jf. kapittel 5.3.2 s. 56. Etter Banklovkommisjonens syn tilsier dette at kredittyteren bør være underlagt en slik frarådingsplikt. Banklovkommisjonen peker imidlertid på at også selgeren kan være involvert ved kredittopptaket, for eksempel fordi det er selgeren som mottar søknaden om kreditt. Videre pekes det på at selgeren i mange tilfeller vil akseptere at betalingen skjer på grunnlag av at forbrukeren har inngått en kontokredittavtale der det er innvilget en løpende kreditt – typisk ved bruk av kredittkort. Som Banklovkommisjonen skriver i kapittel 5.3.2 s. 56, kan det i slike tilfeller ”hende at selger i salgsøyeblikket ikke en gang er klar over at betaling skjer på kreditt”. Banklovkommisjonen kommer imidlertid til at selgeren likevel bør underlegges en frarådingsplikt. Dette knyttes til at frarådingsplikten etter mønster av finansavtaleloven § 47 kan utløses av ”andre forhold” på låntakerens side. Som eksempel på slike forhold nevner kommisjonen ”helsemessige forhold som er synbare for selgeren i relasjon til den gjenstand eller tjeneste som selges, blant annet i form av sykelig ”massekjøp””, jf. kapittel 5.3.1 s. 55. Banklovkommisjonen ser dette i sammenheng med krav til selger og tjenesteyter i annen lovgivning og på ulovfestet grunnlag, og viser i den forbindelse blant annet til forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav c, jf. § 16, om at en gjenstand vil ha en kjøpsrettslig mangel dersom gjenstanden ikke passer til et bestemt formål som ”selgeren var eller måtte være kjent med da kjøpet ble inngått, hvis selgeren har akseptert dette formålet eller forbrukeren ellers har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering”. Om dette sier kommisjonen i kapittel 5.3.3 s. 58-59:
 
”Ved kredittkjøp i form av lånekjøp eller kontokjøp, vil selgeren ofte være den som er nærmest til å vurdere om gjenstandens formål svarer til kjøperens forventninger, og dermed nærmest til å ha plikt til å fraråde opptak av kreditt i en slik situasjon. Ved dørsalg av støvsugere vil selger for eksempel måtte forstå at støvsugeren som skal selges er for tung for at en eldre eller ufør vil kunne løfte denne fra en etasje til en annen i boligen. Dersom dette salget er knyttet til kredittkjøp, bør selger etter Banklovkommisjonens vurdering ha en plikt til å fraråde kredittkjøpet og dermed kredittopptaket. Tilsvarende vil kunne gjelde dersom en gjenstand har en kapasitet og en pris langt utover det som en konkret kjøper ut fra sine individuelle behov trenger, og som selger må kjenne til. Hvilke ”andre forhold” som kan utløse en frarådningsplikt hos selger, må bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. I den utstrekning dette gir forbrukeren kjøpsrettslig krav, vil forbrukerens innsigelser også kunne gjøres gjeldende overfor en kredittyter, jf. kredittkjøploven §§ 8 og 8a.”

Justisdepartementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet om hvem som bør underlegges en frarådingsplikt. Justisdepartementet ber særlig om høringsinstansenes syn på spørsmålet om selgeren bør være underlagt en frarådingsplikt også i tilfeller der selgeren ikke medvirker ved inngåelse av en kredittavtale, men kun mottar betaling på grunnlag av en kredittavtale forbrukeren tidligere har inngått med en kredittyter (typisk en avtale om kredittkort). Justisdepartementet vil i den forbindelse peke på at avtaler om kredittkort gjør det mulig å benytte kredittkortet hos en rekke selgere/tjenestetilbydere – både innenlands og utenlands. I tillegg vil det være mulig å benytte kredittkortet til å betale på ulike former for automater, og det vil være mulig å benytte kredittkortet til å ta ut penger i en minibank. Dersom høringsinstansene mener at det er grunnlag for å pålegge også selgeren en plikt til fraråding, ber Justisdepartementet om at høringsinstansene kommenterer hvilke omstendigheter som eventuelt bør gi grunnlag for en slik frarådingsplikt. Det er i den forbindelse et spørsmål om det er treffende å ta utgangspunkt i et eventuelt kjøpsrettslig mangelsansvar for selgeren. Selgeren vil i mange tilfeller ikke ha noen kunnskap om forbrukerens forhold eller formål med kjøpet. Videre bes høringsinstansene om å kommentere hvordan frarådingsplikten praktisk kan oppfylles i slike tilfeller. Det pekes i den forbindelse på at det etter forslaget er et krav om at frarådingen skal skje skriftlig.

Et alternativ til Banklovkommisjonens forslag kan være å knytte frarådingsplikten utelukkende til inngåelsen av kredittavtalen, men at også selgeren underlegges en frarådingsplikt dersom denne medvirker ved inngåelsen av kredittavtalen, jf. for så vidt systemet i kredittkjøpsloven § 4 hvor opplysningsplikten påhviler kredittyteren eller selgeren på kredittyters vegne. Høringsinstansene bes uttale seg om dette alternativet. Det kan tenkes noe ulike lovtekniske løsninger ved utformingen av en slik regel. Et første alternativ er å bygge på Banklovkommisjonens lovtekniske løsning, justert slik at selgerens plikt til fraråding kun gjelder der han eller hun opptrer på kredittyters vegne:

§ 4 nytt tredje ledd skal lyde:
Dersom kredittyteren før kredittkjøp inngås eller salgstingen er overgitt til forbrukeren, må anta at forbrukerens økonomiske evne eller andre forhold på dennes side tilsier at forbrukeren bør overveie å avstå fra kredittkjøpet eller fra å gjennomføre kredittkjøpet, skal kredittyteren skriftlig underrette forbrukeren om dette. Gjør kredittyteren ikke det, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. Første og annet punktum gjelder tilsvarende for selgeren dersom han opptrer på vegne av kredittyteren.

§ 5 nytt annet ledd skal lyde:
Dersom kredittyteren før det blir inngått kontokredittavtale, må anta at forbrukerens økonomiske evne eller andre forhold på dennes side tilsier at forbrukeren bør overveie å avstå fra å inngå kontokredittavtale som skal eller kan benyttes helt eller delvis til kontokjøp, skal kredittyteren skriftlig underrette forbrukeren om dette. Gjør kredittyteren ikke det, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. Første og annet punktum gjelder tilsvarende for selgeren dersom han opptrer på vegne av kredittyteren.

Et annet alternativ kan være å gi en én samlet bestemmelse om frarådingsplikt. En slik bestemmelse kan antydningsvis utformes slik:

Dersom kredittyteren før det inngås avtale om kreditt etter loven her eller før salgstingen er overgitt til forbrukeren, må anta at forbrukerens økonomiske evne eller andre forhold på dennes side tilsier at forbrukeren bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre avtalen, skal kredittyteren skriftlig underrette forbrukeren om dette. Gjør kredittyteren ikke det, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. Første og annet punktum gjelder tilsvarende for selgeren dersom han opptrer på vegne av kredittyteren.

2.4 Innholdet i en frarådingsplikt
Når det gjelder innholdet i selve frarådingsplikten, foreslår Banklovkommisjonen en bestemmelse som innholdsmessig svarer til finansavtaleloven § 47, jf. kapittel 5.3.5 s. 59. Imidlertid følger det av finansavtaleloven § 47 at frarådingsplikten kun inntrer dersom låntakeren ”alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet”. Banklovkommisjonen legger til grunn at lån som ytes etter finansavtaleloven, normalt omfatter langt større summer enn den gjennomsnittlige kreditt som ytes etter kredittkjøpsloven, og at det enkelte kredittkjøp sjelden vil være ødeleggende for kjøperens økonomi isolert sett. Banklovkommisjonen foreslår på denne bakgrunn å sløyfe kravet om at kjøperen (låntakeren) ”alvorlig” bør overveie kredittopptaket, og at det er tilstrekkelig at kjøperen ”bør overveie” dette. Justisdepartementet ber om høringsinstansenes syn på forslaget.

2.5 Virkninger og effektivisering av frarådingsplikten
I kapittel 5.4 s. 59-60 vurderer Banklovkommisjonen sanksjoner knyttet til en manglende overholdelse av frarådingsplikten. Kommisjonen mener at det er hensiktsmessig å gjøre frarådingsplikten til en lempingsregel som kan tilpasses den konkrete situasjonen. Videre skriver kommisjonen følgende om dette:  

”En mulig sanksjon ved unnlatt frarådning kan tenkes å være bortfall av avtalen. Dersom kredittkjøpet er gjennomført, vil bortfall innebære at varen skal tilbakeleveres selger og nedbetalt kreditt skal tilbakeføres kjøper. Eventuell kreditt utover kjøpesum for gjenstanden skal tilbakeføres til kredittyter. Dette kan imidlertid skape problemer der det ikke er mulig å tilbakeføre varen i samme stand til selger, i tilfeller hvor det dreier seg om en tjeneste som er utført, eller tilfeller hvor det er kredittyteren som har misligholdt sin frarådningsplikt. I sistnevnte tilfeller vil et bortfall av avtalen kunne gå utover selger. Andre sanksjoner kan da være mer aktuelle. Dette kan være at restfordringen lempes, renten redusere eller bortfaller, nedbetalingstiden forlenges, sikkerheten bortfaller eller eventuelt en kombinasjon av disse. Dette er sanksjoner som vil berøre forholdet til kredittyter og ikke forholdet til selger av varen, dersom dette er en annen enn kredittyter. Hvilken sanksjon som er aktuell i de enkelte tilfeller må bero på en konkret vurdering.”

Justisdepartementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet om sanksjoner ved brudd på frarådingsplikten. Justisdepartementet antar i den forbindelse at det som et utgangspunkt kan være hensiktsmessig å skille noe klarere mellom inngåelse av en kredittavtale og en eventuell avtale om kjøp av en vare eller tjeneste på bakgrunn av en allerede inngått kredittavtale. Det er her tale om to separate avtaleforhold, og det kan reises spørsmål om det er rimelig å la avtalen mellom forbrukeren og selgeren eller tjenestetilbyderen bortfalle eller lempes som følge av manglende fraråding ved inngåelse av kredittavtalen. Høringsinstansene bes uttale seg om dette spørsmålet.

Med hilsen


Tone Ofstad e.f.
avdelingsdirektør

                                                                       Hege C.Haukaas
                                                                       lovrådgiver

Liste over adressater 

Departementene
Regjeringsadvokaten
Datatilsynet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forbrukertvistutvalget
Kredittilsynet
Statens institutt for forbruksforskning
Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Institutt for rettsvitenskap, Universitetet i Tromsø
Autoriserte Bruktbilhandleres Landsforbund
Bilimportørenes Landsforening
Dagligvareleverandørenes forening
De norske Bokklubbene as
Den Norske Advokatforening
Den norske Bokhandlerforening
Den norske Dommerforening
eforum.no
Elektronikkforbundet
Elektronikk Importør Foreningen
Energibedriftenes Landsforening
Finansieringsselskapenes Forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Handelens og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
Juss-Buss
Jussformidlingen i Bergen
Jusshjelpa i Nord-Norge
Konkurransetilsynet
Kontor- og datateknisk Landsforening (IKT-Norge)
Landsorganisasjonen i Norge
Leketøybransjens Fellesråd 
Markedsføringsforeningen i Oslo
Møbelhandlernes Landsforbund
Norges Automobilforbund
Norges Bilbransjeforbund
Norges Båtbransjeforbund
Norges Eksportråd
Norske Elektroleverandørers Landsforening
Norges Elektriker- og kraftstasjonsforbund
Norges grossistforbund
Norges Håndverkerforbund
Norges Jernvarehandlerforbund
Norges Juristforbund
Norges Kooperative Landsforening
Norges Kvinne- og Familieforbund
Norges Markedsføringsforbund
Norges Musikkhandlerforbund
Norges Rederiforbund
Norges Zoohandleres Bransjeforening
Norsk forening for bygg- og entrepriserett
Norsk Kennel Klubb
Norske Boligbyggelags Landsforbund
Norske Inkassobyråers Forening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Parfymehandlernes Landsforbund
Rettspolitisk forening
Sparebankforeningen i Norge
Teknologibedriftenes Landsforening
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund

 

Til toppen