10 Utøvelse av delegert myndighet – Artikkel 10
9.1 Bakgrunn
Behovet for å delegere myndighet til EU-kommisjonen var ikke forutsett i Roma-traktaten, men systemet med delegert myndighet ble formalisert ved Enhetsakten av 1987 og går under betegnelsen komitologi. Etter Lisboatraktaten er Europaparlamentet sidestilt med Rådet når det gjelder delegasjon av myndighet til EU-kommisjonen. Lisboatraktaten innførte videre et skille mellom såkalte delegerte rettsakter og gjennomføringsrettsakter. Det er opp til lovgiver (Rådet og Europaparlamentet) å velge om det skal benyttes delegerte rettsakter eller gjennomføringsrettsakter, men traktatene fastsetter imidlertid visse kriterier. Delegerte rettsakter kan brukes til å utbygge eller foreta mindre endringer i EU-lovgivningen, mens gjennomføringsrettsakter kun kan brukes for å sikre at EUs lovgivning anvendes enhetlig i alle medlemslandene.
9.2 Direktivet
I artikkel 10 gis EU-kommisjonen myndighet til å vedta delegerte rettsakter i henhold til kriteriene i bestemmelsen.
Etter artikkel 10(2) gis EU-kommisjonen myndighet til å vedta delegerte rettsakter (som nevnt i artikkel 6(4)) på ubestemt tid fra 23. juni 2017. Artikkel 6(4) gir EU-kommisjonen en myndighet til å vedta delegerte rettsakter som endrer artikkel 6(3). Disse delegerte rettsaktene vil slå fast hvilken standard som legges til grunn for kravene om universell utforming av IKT etter direktivet. Som nevnt i kapittel 6 er det vedtatt en slik gjennomføringsbeslutning om ny standard. Artikkel 10(3) gir Europaparlamentet eller Rådet en myndighet til når som helst å tilbakekalle den delegerte myndigheten nevnt i artikkel 6(4).51
Det følger av artikkel 10(3) at EU-kommisjonen skal rådføre seg med sakkyndige utpekt av hver medlemsstat i samsvar med prinsippene fastsatt i den tverrinstitusjonelle avtalen av 13. april 2016 om bedre regelverksutforming før de vedtar en delegert rettsakt.
Det følger av artikkel 10(5) at så snart EU-kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, så skal den underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig om dette.
Det følger av artikkel 10(6) at en delegert rettsakt vedtatt i henhold til artikkel 6(4) kun trer i kraft dersom det ikke er gjort innsigelser fra enten Europaparlamentet eller Rådet innen en frist på to måneder etter at rettsakten ble meddelt Europaparlamentet og Rådet, alternativt dersom både Europaparlamentet og Rådet innen utløpet av denne fristen har underrettet EU-kommisjonen om at de ikke vil gjøre innsigelse. På Europaparlamentets eller Rådets initiativ forlenges denne fristen med to måneder.
EU-kommisjonen har vedtatt tre gjennomføringsrettsakter, med formål å sikre ensartet anvendelse i alle EU-land. De tre gjennomføringsrettsaktene er vedtatt i form av gjennomføringsbeslutninger ("implementing decision"), se kapittel 10.2.1 til 10.2.3. Alle er vedtatt etter høringen av selve direktivet i 2017.
10.2.1 Gjennomføringsbeslutningen om harmonisert standard, (EU) 2018/2048
Den 20. desember 2018 publiserte EU-kommisjonen en gjennomføringsbeslutning52 som bestemmer at den oppdaterte europeiske standarden EN 301 549 V2.1.2 (2018-08) "Tilgjengelighetskrav for IKT-produkter og -tjenester" skal legges til grunn for direktivet. Dermed skal virksomhetene følge WCAG versjon 2.1 nivå A og AA, jf. artikkel 6(3), jf. EN 301 549 V2.1.2 (2018-08) kapittel 9.
Det vises for øvrig til kapittel 6.
10.2.2 Gjennomføringsbeslutningen om tilgjengelighetserklæring og tilbakemeldingsfunksjon, (EU) 2018/1523
Den 11. oktober 2018 publiserte EU-kommisjonen en gjennomføringsbeslutning om mal for tilgjengelighetserklæring og tilbakemeldingsfunksjon. Gjennomføringsbeslutningen er, som direktivet, begrenset til å gjelde offentlig sektor.
Etter artikkel 7 skal medlemsstatene sikre at offentlige organer publiserer og regelmessig ajourfører en detaljert, omfattende og tydelig tilgjengelighetserklæring om hvorvidt deres nettsteder og mobilapplikasjoner oppfyller bestemmelsene i direktivet. Gjennomføringsbeslutningen setter krav til innhold og oppsett (mal) av tilgjengelighetserklæringen.
Det vises for øvrig til kapittel 7 i høringsnotatet. Gjennomføringsbeslutningen er vedlagt høringsnotatet som vedlegg 2.
10.2.3 Gjennomføringsbeslutningen om metode for kontroll og rapportering, (EU) 2018/1524
Den 11. oktober 2018 publiserte EU-kommisjonen en gjennomføringsbeslutning om metode for kontroll og rapportering. Gjennomføringsbeslutningen er, som direktivet, begrenset til å gjelde offentlig sektor.
Gjennomføringsbeslutningen inneholder regler om hyppighet, utvalg av pliktsubjekter, antallet nettsteder og mobilapplikasjoner som skal kontrolleres, utvalg av enkeltsider og prosesser som skal testes, datainnhenting, tilsynsresultater, sammenstilling og vurdering av resultater og rapportering.
Det vises for øvrig til kapittel 8 i høringsnotatet om innlemmelse av gjennomføringsbeslutningen. Gjennomføringsbeslutningen er vedlagt høringsnotatet som vedlegg 3.
9.3 Gjeldende rett
Etter gjeldende rett er det Difi som gjennomfører kontroller av om regelverket følges av virksomhetene, jf. likestillings- og diskrimineringslovens § 36 og forskriftens § 5. Disse bestemmelsene er rammebestemmelser og stiller i liten eller ingen grad krav til framgangsmåten for kontroller. Metodene for statusmåling, kontroll og testing av nettløsninger er i sin helhet utviklet gjennom praksis i tilsynet.
Kjernen i Difi sin tilsynsfunksjon er kontroll av om virksomhetene etterlever kravene i regelverket, og å fastsette reaksjoner ved avvik. Det skal sikre, og eventuelt tvinge fram, at virksomhetene setter i verk tiltak for å etterleve regelverket. Tilsynet har to reaksjonsformer; pålegg om retting og vedtak om tvangsmulkt (dagbot).
Tilsyn for universell utforming av ikt baserer kontrollen på en vurdering av hva de tror, i størst mulig grad, vil ivareta formålet med regelverket og sikre økt etterlevelse av regelverket (risikobasert tilsyn). Risikobasert tilsyn fokuserer på at tilsynsaktiviteten blir rettet mot områder
- med lav etterlevelse av regelverket om universell utforming av IKT,
- IKT-løsninger med mange brukere, og
- der bruk av IKT-løsninger er vesentlig for likeverdig samfunnsdeltakelse.
9.4 Departementets vurdering
Artikkel 10 omhandler utøvelse av delegert myndighet i EUs regelverksutforming og norske myndigheter er godt kjent med prosedyren slik den fremkommer.
Artikkel 10 i direktivet er en intern kompetansebestemmelse mellom EU-kommisjonen og Europaparlamentet/Rådet. Etter departementets vurdering krever ikke bestemmelsen endring i lov eller forskrift.
I den grad det utarbeides nye delegerte rettsakter som innebærer behov for endringer av norsk rett, vil departementet følge vanlige prosedyrer for ordinær regelverksutvikling i Norge.
EU-kommisjonen har vedtatt de tre gjennomføringsbeslutningene som er omhandlet i kapittel 10.2.1, 10.2.2 og 10.2.3. WADEX-gruppen (Web Accessibility Directive Expert Group) har vært rådgivende ekspertorgan for EU-kommisjonen i utformingen. Ekspertgruppen har bestått av EUs medlemsland og representanter fra EØS-landene. Norge har vært representert ved Difi.
Med hensyn til kontroll og rapportering så berører gjennomføringsbeslutningen, omhandlet i høringsnotatets kapittel 8 og kapittel 10.2.3, kun offentlig sektor. Et spørsmål for Norge er om vi skal følge samme omfattende prosedyre for kontroll med privat sektor eller om vi skal fortsette med dagens praksis, som beskrevet i kapittel 10.3. Departementet vurderer det slik at den mer arbeidskrevende prosedyren, som følger av gjennomføringsbeslutningen for offentlig sektor, ikke vil gi andre resultater enn det som følger av gjeldene norsk praksis, som er basert på risikobasert tilsyn.
Departementet vurderer det slik at praksis vil kunne endres, uten at det er nødvendig å endre forskriftens § 5.
Departementet ber om kommentarer på evt. behov for nasjonale tilpasninger ved gjennomføring av gjennomflringsbeslutningene.