Meld. St. 16 (2020–2021)

Utdanning for omstilling— Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning

Til innholdsfortegnelse

3 En mer åpen og tilgjengelig høyere utdanning

Samarbeidet om samfunnets kunnskapsbehov må ta høyde for at enkeltmennesker har ulike behov gjennom livet, og at offentlige tjenester og næringsliv i forskjellige deler av landet har ulike utfordringer med å skaffe relevant kompetanse. Universiteter og høyskoler må i enda større grad enn tidligere åpne opp og gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig for en stadig mer mangfoldig studentpopulasjon. Det dreier seg både om å gi mennesker mulighet til å oppdatere og fornye kompetansen sin gjennom (yrkes)livet, og å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for mennesker som på grunn av bosted, arbeid eller livssituasjon ikke ønsker eller ikke har mulighet til å studere på heltid ved en universitets- eller høyskolecampus. Når høyere utdanning blir mer tilgjengelig, må også utdanningsfinansieringen tilpasses utviklingen.

En mangfoldig studentpopulasjon bidrar til å utvikle utdanningen. Alle studenter bringer noe med seg inn i utdanningen, og studenter som er i jobb eller har erfaring fra arbeidslivet, kan bidra til å utvikle utdanningens arbeidslivsrelevans.

Regjeringen ønsker at det skal finnes et godt utdanningstilbud i hele landet. Hvis en høyere utdanningsinstitusjon skal kunne etablere og opprettholde et utdanningstilbud, er det imidlertid en forutsetning at et visst antall studenter benytter seg av tilbudet. Når utdanningstilbud legges ned, skyldes det som regel sviktende studentrekruttering. Dette gjelder for både tilbud på campus og fleksible studietilbud, men studentrekruttering er generelt en større utfordring i distriktene.

Samfunnets kompetansebehov løses altså ikke automatisk ved å etablere et studietilbud, og når arbeidslivet og høyere utdanningsinstitusjoner samarbeider om dette, er det derfor nødvendig å ha en realistisk tilnærming til mulighetene for å rekruttere studenter. Noen ganger kan løsningen være at virksomheten inngår et forpliktende samarbeid med utdanningsinstitusjonen for å sikre studentrekruttering (se boks 3.1).

Boks 3.1 Fleksibel ingeniørutdanning på Stord

Høgskulen på Vestlandet tilbyr en fleksibel ingeniørutdanning for ansatte ved Aker Solution og andre bedrifter i regionen. Studentene har en fagskoleutdanning i bunn, som gjør at de får fritak fra deler av den treårige utdanningen. Videre legger høyskolen til rette for et skreddersydd studieløp som lar seg kombinere med arbeid. Bedriftene som er med i ordningen forplikter seg på sin side til å gi sine ansatte nok fri fra jobb og delvis lønnsdekning, slik at de kan klare å gjennomføre utdanningen.

3.1 Å åpne høyere utdanning for livslang læring

All utdanning som foregår ved universiteter og høyskoler, er en del av den livslange læringen, men hovedtyngden av tilbudene er tilpasset yngre voksne som tar en grunnutdanning der de kan studere på heltid. Økte krav til omstilling fører til at flere vil måtte vende tilbake til studier også senere i livet, enten for å oppdatere kompetansen sin eller for å ta en ny utdanning. Når vi snakker om å åpne høyere utdanning for livslang læring, dreier det seg om å gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig for mennesker som er i en fase av livet der arbeid eller andre forpliktelser gjør at de ikke kan studere på heltid – og kanskje heller ikke trenger en hel grad.

Universitetene og høyskolene skal samarbeide med lokalt og regionalt arbeids- og samfunnsliv, og de skal tilby etter- og videreutdanning innenfor sitt virkeområde. I Meld. St. 14 (2019–2020) Kompetansereformen – Lære hele livet (kompetansemeldingen), som ble lagt frem i april 2020, ble det imidlertid pekt på at manglende kapasitet og svake insentiver i finansieringssystemet og i regelverket for egenbetaling demper universitetenes og høyskolenes satsing på videreutdanning. Kompetansemeldingen lanserte særlig to tiltak for å stimulere høyere utdanningsinstitusjoner til å satse mer på utdanninger som er etterspurt av arbeidslivet og tilgjengelige for mennesker i arbeid. Det gjelder Program for fleksible utdanningstilbud og deler av Kompetanseprogrammet (programområde 1 – tilskudd til fleksible videreutdanningstilbud). Målet med disse tiltakene er å øke utdanningsinstitusjonenes kapasitet til å tilby utdanningstilbud som er tilgjengelige utenfor campus, og å bygge kapasitet innenfor områder av videreutdanning som tidligere ikke har vært prioritert.

3.1.1 Større kapasitet for fleksibel utdanning

Universitetenes og høyskolenes oppgave med å bidra til livslang læring har økt de siste årene og det eskalerte særlig i 2020. Høsten 2020 var det registrert nær 292 000 studenter ved norske høyere utdanningsinstitusjoner. Dette er rekordmange, og tilsvarer en økning på omkring 4,5 prosent fra 2019. Økningen har funnet sted i både yngre og eldre aldersgrupper, men det er blant dem over 30 at vi finner den største prosentvise økningen – nær åtte prosent. Det er dermed viktigere enn noen gang å ta hensyn til ulike behov i en sammensatt studentmasse. Også utdanningsfinansieringen må tilpasses denne utviklingen.

Tiltakene som ble satt i gang i forbindelse med kompetansemeldingen, har blitt forsterket av regjeringens satsing for å møte den økonomiske krisen som er forårsaket av covid-19. Formålet med satsingen, som går under navnet Utdanningsløftet 2020, er å skalere opp fleksible tilbud og videreutdanning slik at arbeidsledige og andre som trenger mer kompetanse skal få tilgang til utdanning (se boks 3.2).

Utdanningsinstitusjoner som søker om midler fra de ulike ordningene, må ta hensyn til den reelle etterspørselen etter utdanningstilbud, og noen av ordningene krever at institusjonene inngår samarbeid med bedrifter som trenger kompetanse. Ordningene bidrar slik sett ikke bare til økt kapasitet i utdanningssystemet; de utvikler også samarbeidet mellom høyere utdanning og arbeids- og samfunnslivet. Nedenfor er det en nærmere beskrivelse av ordningene. De overlapper hverandre delvis, blant annet fordi Utdanningsløftet 2020 ble brukt til å forsterke eksisterende ordninger. På sikt vil ordningene samordnes.

Program for fleksible utdanningstilbud

Program for fleksible utdanningstilbud er en del av Dikus kvalitetsprogrammer og er en bred tilskuddsordning som skal øke tilbudet av fleksible studier ved universiteter og høyskoler.

Ordningen omfatter tilskudd til både utvikling og drift, men i 2020 var den primært utviklingsrettet. Universitetene og høyskolene som mottar tilskudd, skal kunne utvikle tilbudene over tid. Både videreutdanninger og grunnutdanninger faller inn under ordningen så lenge tilbudene er fleksible, det vil si desentraliserte, nettbaserte, samlingsbaserte og deltidsbaserte. Søknadene til programmet skal bygge på den reelle etterspørselen etter det planlagte studietilbudet.

I 2020 var det 26 videreutdanninger og 12 grunnutdanninger som fikk midler. Prosjektene har oppstart i tidsrommet mellom høsten 2020 og høsten 2021. Prosjektperioden er i utgangspunktet inntil to år.

I utlysningen for tilskuddene i 2020 var følgende områder prioritert: bærekraftig omstilling og miljøvennlig næringsutvikling (grønt skifte), teknologi og helse. I tildelingen var det flest tilbud innenfor helse og en del prosjekter med et tema innenfor bærekraftig utvikling og grønt skifte. Det var få IKT-prosjekter i søknadsbunken, og dermed var det få utdanningstilbud innenfor IKT som fikk støtte. Boks 5.6 omtaler noen av studietilbudene innenfor helse som fikk tildelt midler i 2020.

Kompetanseprogrammet

Kompetanseprogrammet ble etablert i 2020 med mål om å skape flere nye fleksible utdanningstilbud som gir kompetanse som arbeidslivet etterspør. I tillegg vil programmet prøve ut tiltak som kan øke etterspørselen etter kompetanseutvikling. Kompetanseprogrammet forvaltes av Kompetanse Norge og er i 2021 delt inn i fire programområder:

  • Programområde 1 – tilskudd til fleksible videreutdanningstilbud: Programområdet gir fagskoler, universiteter og høyskoler mulighet til å søke om tilskudd til å utvikle nye fleksible videreutdanningstilbud i samarbeid med arbeidslivet.

  • Programområde 2 – treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling: Programområdet skal gi støtte til bransjeprogrammer der staten og partene i arbeidslivet samarbeider om å øke deltakelsen i kompetanseutvikling innenfor utvalgte bransjer.

  • Programområde 3 – utprøving av insentivordninger for livslang læring: Programområdet skal sette i gang og finansiere utprøving av nye insentivordninger. Formålet er å innhente kunnskap om hvordan slike ordninger virker, før de eventuelt innføres i større skala.

  • Programområde 4 – Kompetansepluss: Programområdet er en tilskuddsordning for opplæring i grunnleggende ferdigheter.

Programområde 1 gir utviklingsstøtte til videreutdanningstilbud, og det er et krav for å kunne søke, at utdanningsinstitusjonen inngår samarbeid med en virksomhet. Temaet for utlysningene siden 2018 har vært digital kompetanse. Bakgrunnen for denne prioriteringen er at det har vært få videreutdanningstilbud innenfor teknologi, til tross for at dette området har et udekket kompetansebehov i arbeidslivet. I 2021 prioriteres videreutdanningstilbud for å styrke digital kompetanse, IKT-sikkerhet og kompetanse for det grønne skiftet. Kompetansepolitisk råd gir råd om hvordan kompetanseprogrammet bør innrettes, og hvordan det bør prioriteres innenfor programområde 1.

Boks 3.2 Utdanningsløftet

Da covid-19 rammet landet for fullt i mars 2020, satte regjeringen i verk flere tiltak på utdanningsområdet. Flere av tiltakene i kompetansereformen ble oppskalert og utvidet for å gi mulighet for kompetanseheving for de mange som hadde blitt permitterte eller arbeidsledige, og for unge som hadde mistet utsikten til arbeid. Utdanningsløftet omfatter tiltak rettet mot alle deler av utdanningssystemet og innebærer en betydelig satsing på videregående opplæring og fagskoler. Nedenfor er det en oversikt over tiltak som er helt eller delvis rettet mot universiteter og høyskoler:

Program for fleksible utdanningstilbud: Programmet ble forsterket på grunn av den økonomiske krisen og delte ut rundt 100 mill. kroner til fleksible utdanningstilbud i 2020. I 2021 har programmet et budsjett på totalt 97 mill. kroner.

Treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling: Bransjeprogrammene ble forsterket med 120 mill. kroner i 2020, og det ble opprettet nye bransjeprogrammer i sektorer som var særlig hardt rammet av krisen. I 2021 er det bevilget 160 mill. kroner til bransjeprogrammer.

Studieplasser: Fra høsten 2020 ble det bevilget midler til 4000 flere studieplasser innenfor områder med antatt store kompetansebehov i årene fremover, det vil si helse- og sosialfagutdanninger, matematisk-naturvitenskapelige fag og teknologi med vekt på IKT og lærerutdanninger. Studieplassene er videreført i 2021.

Rekrutteringsstillinger: I 2020 ble det bevilget midler til 250 nye rekrutteringsstillinger, og disse er videreført i 2021.

Oppskalering av fleksible tilbud til permitterte, ledige og unge: Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) tildelte til sammen 42 mill. kroner i 2020 til elleve universiteter og høyskoler. Utdanninger innenfor økonomi og administrasjon, ingeniørfag, reiseliv og helse ble vektlagt i tildelingen. Disse omfatter både ordinære studietilbud, videreutdanning og etterutdanning.

Kompetanse Norge og Diku tildelte midler til nettbasert opplæring for permitterte og ledige våren og høsten 2020. Alle utdanningsnivåer var inkludert i utlysningen. 17 universiteter og høyskoler fikk tilskudd til totalt 113 tilbud (57 mill. kroner). Av tilbudene som fikk støtte var det flest innenfor økonomi og administrasjon. Kompetanse Norge og Diku skal lyse ut 140 mill. kroner våren 2021 til å oppskalere fleksible utdanningstilbud på alle utdanningsnivåer. Tilbudene skal være tilpasset nyutdannede, unge uten mye jobberfaring, og ledige og permitterte.

3.1.2 Sammenslåing av enkelte tilskuddsordninger i nytt direktorat

Både Kompetanse Norge og Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) har ansvar for tilskuddsordninger der universiteter og høyskoler kan søke om midler til fleksible tilbud. Tilbakemeldinger fra Kompetansepolitisk råd og universitets- og høyskolesektoren tyder på at det er behov for en mer samordnet forvaltning av tilskuddene. I 2021 har Kompetanse Norge og Diku derfor samordnet utlysningene, slik at det skal bli enklere for tilskuddsmottakerne å få oversikt over hvilke tilskudd de kan søke på, og hvilke frister som gjelder.

Erfaringene med tilskuddsordningene viser at det er institusjonene som ønsker å spesialisere seg på videreutdanning og fleksible tilbud, som får mest tilskudd. Videreutdanningsmiljøene er mest utviklet innenfor administrasjon og ledelse og helse- og sosialfag. Det ser også ut til å være en fordel om arbeidslivet er involvert i å utvikle tilbudet, slik at de kan sikre arbeidslivsrelevans og etterspørsel etter tilbudene. Tilskuddsordningene i Kompetanse Norge og Diku skal evalueres.

Fra 1. juli 2021 vil både Diku og Kompetanse Norge inngå i det nye Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir).1 Det vil gi mulighet til å samordne eksisterende programmer som delvis overlapper. Regjeringen ønsker å videreføre programstrukturen i Diku og i Kompetanse Norge, henholdsvis kvalitetsprogrammene og kompetanseprogrammet, men vil gi det nye direktoratet i oppgave å samordne overlappende deler av programmene slik at det blir en enkel tilskuddsordning for fleksibel utdanning som svarer til arbeidslivets behov.

Opprettelsen av HK-dir vil gi enda bedre betingelser for å satse stort på fleksible tilbud der universiteter og høyskoler kan søke om midler til å utvikle og drifte tilbud som arbeidslivet etterspør.

Regjeringen vil i samråd med Kompetansepolitisk råd følge med på utviklingen i markedet for etter- og videreutdanninger og rette tilskuddsordningene mot områder der det er markedssvikt og kritisk å dekke samfunnets behov for oppdatert kompetanse.

Norge skal gjennom en stor omstilling i fremtiden, og behovet for kompetanseutvikling vil være stort også når vi har tilbakelagt den økonomiske krisen vi nå står i. Regjeringen vil videreutvikle programmene og justere dem i tråd med nye kompetansebehov. Kunnskapsdepartementet vil for øvrig invitere flere departementer til å inkludere sine sektorsatsinger på kompetanse i HK-dir når det er hensiktsmessig.

Kompetansemeldingen varslet også at regjeringen vil ta initiativ til å utvikle en digital plattform som vil gjøre det lettere for virksomheter, bedrifter og enkeltpersoner å få oversikt over aktuelle videreutdanningstilbud. Det er i tillegg et mål at utdanningsinstitusjonene lettere skal få oversikt over hva arbeidslivet ønsker av etter- og videreutdanning.

3.1.3 Økt kapasitet til videreutdanning gjennom egenbetaling

I kompetansemeldingen slår regjeringen fast at den vil videreføre gratisprinsippet, som gjelder for ordinære utdanninger ved statlige universiteter og høyskoler. Regjeringen mener at gratisprinsippet har en sentral og viktig funksjon i det norske samfunnet, og at det sikrer befolkningen like muligheter til å kunne ta høyere utdanning uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn.

Arbeidslivet har behov for videreutdanninger og kurs som er særlig tilrettelagt for personer i arbeid, og som gir kompetanse som arbeidslivet har særlig behov for. Regelverket for egenbetaling åpner for at universiteter og høyskoler kan ta betalt for etterutdanningstilbud og enkelte videreutdanningstilbud.

Boks 3.3 Gratisprinsippet og egenbetalingsforskriften

Universitets- og høyskoleloven § 7-1 første ledd slår fast det såkalte gratisprinsippet, som sier at statlige universiteter og høyskoler ikke kan kreve egenbetaling fra studenter for ordinære utdanninger som fører frem til en grad eller en yrkesutdanning. Kunnskapsdepartementet kan imidlertid godkjenne unntak fra dette i særskilte tilfelle.

I forskrift om egenbetaling ved universiteter og høyskoler (egenbetalingsforskriften) har departementet fastsatt regler om universiteter og høyskolers adgang til å kreve egenbetaling og andre utgifter knyttet til studiene. I § 3-2 første ledd angis det at statlige institusjoner kan kreve egenbetaling fra studentene for kurs og for fag og emner som normalt ikke er en del av studieprogrammer som fører frem til en grad eller en yrkesutdanning, og for erfaringsbaserte mastergradsstudier. I tillegg kan institusjonene kreve egenbetaling fra studenter som fyller opp ledige plasser på studieprogrammer eller fag og emner som er oppdragsfinansierte.

Gratisprinsippet er for øvrig ikke absolutt. Studenter må selv dekke utgifter til læremidler, jf. forskrift om egenbetaling ved universiteter mv. § 3-3 første ledd. Læremidler inkluderer lærebøker, bærbar pc, kompendier, kopier, utskrifter, papir og lignende. Kostnader til livsopphold og reise til utdanningsstedet – også i utdanninger med praksis – må studentene i utgangspunktet dekke selv.

Kompetanseutvikling i arbeidslivet er i hovedsak den enkeltes og virksomhetenes ansvar, og kostnadene dekkes som regel av arbeidslivet selv. Arbeidsgiver- og arbeidstakersiden har blitt enige om en ansvarsdeling seg imellom i ulike avtaler. Hovedavtalene slår fast at kostnader til kompetanseutvikling som er nødvendig for å dekke bedriftens behov, er bedriftens ansvar. Kostnader til en videreutdanning som ikke er relevant for virksomheten, må som hovedregel dekkes av den enkelte, for eksempel fordi en arbeidstaker ønsker å utdanne seg til et nytt yrke utenfor bedriften.

Statistisk sentralbyrå har i en undersøkelse kartlagt hvor mye befolkningen i 2019 betalte i ulike kostnader til studieavgifter for videreutdanning. Undersøkelsen viser at arbeidsgiverne hadde de største utgiftene, men også at den enkelte selv betalte for formell videreutdanning. Tallene er imidlertid basert på egenrapportering for et utvalg og er derfor usikre. Mer enn to av tre som tok videreutdanning ved en statlig institusjon betalte mindre enn 2000 kroner per år, og det tilsvarer antakelig kun semesteravgiften. I gjennomsnitt betalte videreutdanningsstudentene litt over 6 000 kroner ved statlige institusjoner, og hele 57 000 kroner ved private høyskoler. De private høyskolene tok inn nesten dobbelt så mye i avgifter for videreutdanning som de statlige institusjonene til sammen.

Tabell 3.1 Studieavgifter (inkludert semesteravgift) betalt for videreutdanning ved universiteter og høyskoler i 2019

Statlig universitet eller høyskole

Privat høyskole

Totalt

Gjennomsnitt i kr.

6 419

57 428

14 591

Median i kr.

1 400

41 000

1 500

Maksbeløp i kr.

103 000

274 000

274 000

Total sum, mrd. i kr.

0,56

0,93

1,5

Kilde: Statistisk sentralbyrå/Lærevilkårsmonitoren (2020)

I kompetansemeldingen varsler regjeringen at den vil utrede endringer i egenbetalingsforskriften for å tydeliggjøre reglene og for å åpne for at statlige universiteter og høyskoler i større grad kan tilby utdanninger som er særlig tilrettelagt for personer som har høyere utdanning fra før, og er i arbeid.

Regjeringen vil sende forslag til endringer i egenbetalingsforskriften på høring i forbindelse med oppfølgingen av kompetansemeldingen og NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler. Formålet med endringen er at regelverket skal gi institusjonene større fleksibilitet og handlingsrom til å tilpasse utdanningstilbudene sine bedre til arbeids- og samfunnslivets behov. Hovedgrepet som foreslås er å åpne for at institusjonene kan gjenbruke innhold fra det ordinære studietilbudet i utviklingen av videreutdanningstilbud. Dette er det ikke anledning til i dag. Videreutdanningen må imidlertid tilbys i et annet format enn det heltidsstudentene tilbys. Studentene som tar videreutdanning, kan for eksempel bli tilbudt samlingsbaserte studier, studier på nett og undervisning på ettermiddager. Forslaget åpner også for å tilby emner innenfor erfaringsbaserte mastergradsprogrammer, mot betaling. I dag er det bare anledning til å tilby hele erfaringsbaserte mastergradsstudier mot betaling. Det nye regelverket skal være tydelig og enkelt, og det skal legge til rette for at universiteter og høyskoler praktiserer reglene på en lik måte. Regelverket om offentlig støtte skal også gjøres tydeligere.

3.1.4 En utdanningsstøtte tilpasset videreutdanning

I de senere årene har utdanningsstøtteordningen blitt mer fleksibel og tilpasset livslang læring. Minstegrensen for å få støtte er blitt avviklet (var tidligere på 50 prosent av fulltidsutdanning) og en mer gunstig beregningsmåte av både låne- og stipendbeløp og maksimal tidsramme for deltidsutdanning er innført. Likevel er utdanningsstøtteordningen ikke relevant nok for arbeidstakere som skal ta videreutdanning ved fagskoler, universiteter og høyskoler: Utdanninger som gir studiepoeng, men varer i mindre enn ett semester, gir ikke rett til finansiering. Tas utdanning på deltid, blir lån og stipend utmålt etter prinsipper som passer for lange fulltidsutdanninger, slik at utbetalingene ofte blir lave og fordelt over en lengre periode. Dette gjør at utdanningsstøtten ikke fungerer godt som erstatning for arbeidsinntekt over en kortere periode.

Arbeidstakere som tar utdanning arbeidsgiver ikke dekker, og som ikke har nok egne midler, trenger noe som erstatter tapt arbeidsinntekt. De trenger også tilpasset finansiering av studieavgifter. Fleksibel utdanningsfinansiering er derfor en forutsetning både for at arbeidstakerne skal kunne benytte seg av de videreutdanningstilbudene som finnes, og for at Lånekassen raskt skal kunne tilpasse sine tjenester til en utdanningssektor i endring. I kompetansemeldingen varslet regjeringen at arbeidet med å utvikle fleksible ordninger i Lånekassen, for dekning av livsopphold og studieavgifter for voksne i jobb, skal fortsette. Målet er at alle kan investere i egen kompetanseutvikling. Når høyere yrkesfaglig utdanning og høyere utdanning skal gjøres tilgjengelig for større grupper, og når tilbudet av videreutdanninger skal øke, må også utdanningsfinansieringen tilpasses denne utviklingen. Det handler om at alle skal ha tilgang til kompetansepåfyll og ha mulighet til å omstille seg til et arbeidsliv i endring.

3.2 God tilgang til høyere utdanning i hele landet

Norge har i utgangspunktet en høyere utdanningsstruktur som gjør utdanning bredt tilgjengelig. Det finnes 21 statlige høyere utdanningsinstitusjoner (i tillegg til Politihøyskolen og Forsvarets høyskole) og de tilbyr undervisning på 58 faste campus fra Hammerfest i nord (Longyearbyen dersom vi tar med campus utenfor fastlandet) til Kristiansand i sør. Flertallet av universitetene og høyskolene leverer dessuten desentralisert og/eller nettbaserte tilbud som ikke knyttes til campus. Norge har med andre ord et godt utgangspunkt for å gjøre høyere utdanning enda mer åpen og tilgjengelig.

Selv om Norge har en desentralisert studiestedsstruktur, er det et mål at befolkningen som likevel ikke bor i nærheten av et fast studiested, også skal ha mulighet til å ta høyere utdanning. Regjeringen vil derfor styrke satsingen på fleksibel høyere utdanning, både grunn- og videreutdanning.

3.2.1 Fleksibel høyere utdanning som en del av samfunnsoppdraget

Når vi omtaler fleksible utdanningstilbud, mener vi tilbud som er tilgjengelige for mennesker som på grunn av bosted, arbeid eller livssituasjon ikke kan studere heltid ved en universitets- eller høyskolecampus. Tilbudene kan være nettbaserte, samlingsbaserte, desentraliserte, modulbaserte og på deltid, eller de kan på en annen måte være organisert slik at de blir mer tilgjengelige utenfor en campus. I Database for statistikk for høgre utdanning (DBH) skilles det mellom nettbaserte og desentraliserte utdanningstilbud.

  • Nettbaserte utdanningstilbud kan være heldigitale, men er gjerne supplert med fysiske studiesamlinger på campus.

  • Desentraliserte utdanningstilbud foregår ved fysiske samlingssteder som ikke er en universitets- eller høyskolecampus. Tilbudene kan i tillegg ha en høy grad av nettstøtte.

Tabell 3.2 Utvikling i undervisningsform (antall studenter)

Undervisningsform

2010

2019

2020

Ved institusjonen

204 314

257 552

266 248

Desentralisert

7 750

6 594

6 824

Nettbasert

6 179

15 051

18 823

Totalt

218 243

279 197

291 895

Kilde: Norsk senter for forskningsdata (NSD) og Database for statistikk om høgre utdanning (DBH)

Tabellen viser utviklingen i antall registrerte studenter fordelt på ulike undervisningsformer i perioden 2010–2020. Den viser at antallet studenter som benytter seg av fleksible høyere utdanningstilbud, har steget de siste årene, og at de utgjør en større andel av det totale studentantallet. I 2010 utgjorde studenter ved desentraliserte og nettbaserte tilbud 6,4 prosent av totalantallet, og i 2019 hadde andelen steget til 7,8 prosent. I 2020 steg andelen enda mer, til 8,8 prosent. Deler av økningen mellom 2019 og 2020 kan sannsynligvis knyttes til tilbud som ble utviklet i forbindelse med Utdanningsløftet 2020 (se boks 3.2).

Det er vanskelig å si sikkert hva nedgangen i antallet studenter ved desentraliserte tilbud skyldes. Det er likevel nærliggende å anta at en del av forklaringen kan være at slike tilbud konkurrerer mot samlingsbaserte deltidstilbud med tilknytning til en campus. Det er verdt å merke seg at mange samlingsbaserte utdanningstilbud som er tilknyttet en campus, også kan ha mye innebygget fleksibilitet – nettstøtte, studiesamlinger, deltid og desentralisert praksis – slik at også disse kan fungere godt for flere målgrupper. Når det gjelder deltid, viser tabell 3.3 nedenfor at studenter ved desentraliserte og nettbaserte tilbud i stor grad studerer på deltid. Det er også en betydelig andel av studentene som studerer ved en institusjon, som tar deltidsstudier; i 2019 var det i underkant av 48 000 studenter, som tilsvarer omkring 18 prosent av disse studentene.

Tabell 3.3 Fordeling av studenter mellom heltids- og deltidsstudier (under 50 %, 50–100 % og 100 %)

Desentralisert undervisning

Nettbasert undervisning

Undervisning ved institusjonen

< 50 %

50–100 %

100 %

< 50 %

50–100 %

100 %

< 50 %

50–100 %

100 %

2010

1 268

3 979

2 503

1 051

4 043

1 085

4 131

23 462

176 721

2019

1 411

3 390

1 739

1 034

11 966

2 245

13 061

34 798

213 468

Kilde: Norsk senter for forskningsdata (NSD) og Database for statistikk om høgre utdanning (DBH)

For mange studenter kan det være en attraktiv løsning å delta på større studiesamlinger ved en campus et par ganger i semesteret, heller enn å ta en desentralisert utdanning med et lite antall medstudenter når de uansett må reise et stykke.

3.2.2 Lokale studiesentre

Studiesentre tilrettelegger for lokale utdanningstilbud på ulike utdanningsnivåer og blir ofte trukket frem som en del av løsningen på kompetanseutfordringene i distriktene. Sentrene er gjerne organisert som lokale initiativer og kan være plassert i tilknytning til for eksempel biblioteker, næringsparker og videregående skoler. Ettersom slike sentre opprettes og nedlegges lokalt og ikke styres fra sentralt hold, finnes det ingen komplett oversikt over hvor mange studiesentre som finnes, hvordan de er organisert, hvilke aktiviteter de tilbyr, eller hvordan de finansieres. Unntaksvis kan noe som begynte som et studiesenter, slås sammen med et universitet eller en høyskole.

Studiesentre er ikke utdanningsinstitusjoner, og de har derfor ikke fullmakter til å selv tilby høyere utdanning. Sentrene er derfor avhengige av et samarbeid med et universitet eller en høyskole for å kunne tilby høyere utdanning. I disse tilfellene er det universitetet eller høyskolen som står faglig ansvarlig, og det er ved den høyere utdanningsinstitusjonen studiepoengene registreres.

Studiesentre kan spille en viktig rolle i å gjøre utdanning tilgjengelig i distriktene, jf. dette innspillet til meldingsarbeidet fra UiT – Norges arktiske universitet:

Som en regional utvikler mener UiT at det er viktig at universitetene bidrar til at tilgangen på kompetanse styrkes i regionene. For å kunne gi et godt tilbud i områder med lang avstand til nærmeste studiested er vi avhengig av et godt samarbeid med studiesentre og tilsvarende samarbeidspartnere som kan tilrettelegge for utdanning.

Det er hovedsakelig lokale krefter, kommuner og fylkeskommuner som vurderer behovet for å opprette studiesentre, og som står for driften av dem. Studiesentre kan spille en rolle i å vurdere rekrutteringsgrunnlaget og mobilisere til å rekruttere studenter. I tilfeller hvor det er snakk om statlig finansiering av høyere utdanningstilbud som tilbys ved et studiesenter, er det gjeldende praksis at midlene kanaliseres via utdanningsinstitusjonen. En eventuell fordeling av midler mellom institusjonen og studiesenteret må avklares mellom partene i hvert enkelt tilfelle. Universiteter og høyskoler må på sin side være i dialog med studiesentrene om utdanningsbehov og etterspørsel, og de må i enda større grad enn før tilpasse undervisningsopplegg slik at det blir mulig for flere å ta høyere utdanning.

Studiesentre omtales i NOU 2020: 15 Det handler om Norge – Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene, og i den forbindelse mener utvalget at «Kunnskapsdepartementet bør vurdere en mer helhetlig organisering av slike studiesentre, med sikte å skape mer forutsigbarhet og lik tilgang til utdanningstilbud uavhengig av bosted.»

Studiesentrenes rolle i å gjøre høyere utdanning tilgjengelig i distriktene vil bli vurdert nærmere i Kunnskapsdepartementets strategi for fleksibel og desentralisert utdanning. Som en del av strategiarbeidet ser departementet behov for å få et kunnskapsgrunnlag om studiesentrene og har derfor gitt Diku i oppdrag å foreta en kartlegging. Den skal resultere i en oversikt over hvilke studiesentre som finnes, hvor de er lokalisert, hvordan de er organisert, rammebetingelsene for øvrig og faglig aktivitet. Etter planen skal rapporten fra kartleggingen foreligge medio april 2021.

3.2.3 Strategi for fleksibel og desentralisert utdanning

Kunnskapsdepartementet vil legge frem en strategi for fleksibel og desentralisert utdanning før sommerferien 2021.

Strategien skal omfatte utdanning ved universiteter, høyskoler og fagskoler. Målet er å tydeliggjøre forventninger og ambisjoner for den videre utviklingen av fleksibel utdanning på kort og lang sikt. Det tas sikte på å gi en samlet oversikt over relevant pågående arbeid og tiltak som vil understøtte målene i strategien, og den skal også peke tydelig fremover. Regjeringen har høye ambisjoner for den videre utviklingen av fleksibel universitets- og høyskoleutdanning. Det gjøres mye godt arbeid på dette området allerede, men det er behov for å ta det til et nytt nivå. Fleksible utdanningstilbud må være nært knyttet til arbeids- og samfunnslivets kompetansebehov og utdanningssøkendes etterspørsel. Universiteter, høyskoler og fagskoler må samarbeide med fylkeskommuner og offentlig og privat arbeidsliv for å øke tilgjengeligheten til relevant utdanning uavhengig av utdanningssøkendes livssituasjon og bosted. Strategien skal også søke å tydeliggjøre ulike aktørers rolle og forventninger til arbeidsdeling og samarbeid.

I arbeidet med fleksibel og desentralisert utdanning, må alle involverte aktører på alle nivå, utnytte det momentum som pandemien har medført i form av massiv omlegging av undervisning til digitale flater. Innspill til den nye digitaliseringsstrategien for universitetene og høyskolene, som Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning (Unit) har samlet inn, viser at dette ikke går av seg selv. Særlig viktig blir arbeidet med å heve kvaliteten på den digitale utdanningen.

3.2.4 En krise som gir nye muligheter

Da universiteter og høyskoler i mars 2020 ble tvunget til å stanse det meste av undervisningen på campus, ble aktiviteten på kort tid flyttet over på digitale flater, og bruken av digitale verktøy skjøt i været.

Koronarestriksjonene og mangelen på fysiske møteplasser har vært utfordrende og ser ut til å ha fått negative konsekvenser for blant annet utdanningskvalitet og trivsel. På grunn av den ekstraordinære situasjonen har Studiebarometeret for 2020 lagt inn en egen korona-del.2 Resultatene fra undersøkelsen viser at korona-situasjonen har hatt innvirkning på et flertall av studentene:

  • Over 50 prosent av studentene oppgir at de er ensomme og savner det sosiale studiemiljøet.

  • Over 70 prosent av studentene oppgir at de ville lært mer hvis de kunne vært fysisk til stede på lærestedet.

  • 70 prosent av studentene oppgav at de ikke hadde hatt nettbasert undervisning før 12. mars, mens over 90 prosent hadde nettbasert undervisning etter 12. mars 2020.

  • Flertallet av studentene er fornøyd med sine studieprogram.

  • Nesten halvparten av studentene er blitt mer positive til nettbasert undervisning. Samtidig oppgir omtrent like mange at koronasituasjonen har vist dem at fysiske møter er helt nødvendig for læring.

Det at studenter og ansatte i lange perioder ikke har fått lov til å være på campus, har altså mange baksider. Samtidig har institusjoner og undervisere høstet erfaringer og utviklet digitale løsninger for både undervisning, eksamen og praksis, og dette vil det være verdifullt å bygge videre på. Vi må bruke krisen til å gjøre høyere utdanning enda mer tilgjengelig.

Ansatte ved universiteter og høyskoler har strukket seg langt for å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for gamle og nye studentgrupper i en krisetid. Samtidig har kontaktflaten mellom høyere utdanning og arbeidslivet økt i denne perioden, både i form av samarbeid om å utvikle studietilbud og i form av tilstrømming av et høyt antall studenter med fersk arbeidslivserfaring. Det gir grunn til å håpe at samspillet mellom høyere utdanning og arbeidslivet kommer styrket ut av denne krisen.

Boks 3.4 Ny digitaliseringsstrategi

Kunnskapsdepartementet har gitt Unit i oppdrag å lage utkast til ny digitaliseringsstrategi for universitets- og høyskolesektoren, i samarbeid med sektoren. Formålet med strategien er å gi retning for den videre digitaliseringen av høyere utdanning og forskning i Norge. Den forrige strategiperioden gjaldt for 2017–2021. Den nye strategien, som etter planen skal lanseres 1. april 2021, gjelder for 2021–2025. En arbeidsgruppe med representanter fra sektoren, inkludert studenter og næringslivet leverte et utkast til Kunnskapsdepartementet 15. januar 2021. Strategien skal gi et helhetlig bilde av regjeringens forventninger til alle sider ved digitalisering i universitets- og høyskolesektoren. Dette omfatter yrkestilpasset digital kompetanse, dimensjonering av studietilbud (særlig for IKT-spesialistkompetanse), desentralisert utdanning og forskningsinnsats på spesielt viktige områder, for eksempel digitalisering for grønt skifte, stordata og kunstig intelligens.

I arbeidet med den nye strategien er det lagt vekt på omfattende involvering, blant annet gjennom en åpen innspillsrunde. Arbeidsgruppen vil også se på erfaringene fra bruken av digitale undervisnings- og videotjenester under koronatiltakene. Arbeidsgruppen har foreløpig lagt til grunn at strategiens overordnede mål bør være å styrke universitets- og høyskolesektorens bidrag til å løse store samfunnsoppgaver innenfor klima, bærekraft, verdiskaping og demokrati.

Strategien har identifisert seks innsatsområder:

  • Alle kunnskapssøkende i sentrum – Brukerorientering og livslang læring

  • Digital kompetanse i alle fag – Fra å bruke til å forstå digital teknologi

  • Pedagogisk innovasjon – Mer samskaping av læring

  • Åpen forskning og nye forskningsmuligheter – Forskning og innovasjon for fremtiden

  • Fra data til meningsfull innsikt – Verdiskaping gjennom deling og gjenbruk av data

  • Sammen er vi sterkere – Organisasjon og kultur

Boks 3.5 Desentralisert kompetanseutvikling for skoler og barnehager

For at kompetanseutviklingen også i skole og barnehage skal møte lokale utfordringer, har regjeringen etablert en desentralisert kompetanseutviklingsmodell. Målet er at alle kommuner og fylkeskommuner skal drive kompetanseutvikling i samarbeid med både høyere utdanningsinstitusjoner, skoler og barnehager.

Desentralisert kompetanseutvikling har bakgrunn i Meld. St. 21 (2016–2017) Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen. Ordningen skal bidra til å videreutvikle det profesjonelle læringsfellesskapet i skolesektoren og til å styrke praksisrelevansen i lærerutdanningene. Kompetanseutviklingsmodellen fikk midler for første gang i 2017, og fra 2018 har den vært finansiert med 230 til 260 mill. kroner årlig. Ordningen skal forankres i skolen og barnehagen og skal bidra til å utvikle videreutdanning så vel som grunnutdanning hos de samarbeidende universitetene og høyskolene. Arbeidet med å få mastergradstudenter inn i ordningen, gjennom praksisnære mastergradsoppgaver, er en del av dette.

Boks 3.6 Desentralisert utdanning i samisk språk

Både Samisk høgskole, UiT – Norges arktiske universitet og Nord universitet tilbyr desentralisert utdanning i samisk språk, i tillegg til undervisning ved campus. De tre utdanningsinstitusjonene samarbeider med samiske språksentre som legger til rette for undervisningen. Det finnes 19 samiske språksentre i Norge, og de fleste ligger i Nord-Norge, men Oslo har også et slikt språksenter. Der får hovedstadens befolkning mulighet til å ta begynneropplæring i nordsamisk via Samisk høgskole.

  • UiT – Norges arktiske universitet: nordsamisk som fremmedspråk og nordsamisk som morsmål

  • Samisk høgskole: nordsamisk

  • Nord universitet: lulesamisk og sørsamisk

De samiske språksentrene ligger følgende steder: Alta, Tana, Nesseby, Porsanger, Kåfjord, Kautokeino, Karasjok, Tromsø, Kvænangen, Storfjord, Evenes, Lavangen, Hamarøy, Bodø, Røyrvik, Snåsa, Røros, Hattfjelldal og Oslo.

3.3 Smidigere overganger til høyere utdanning

En mer åpen og tilgjengelig utdanningssektor dreier seg også om at systemet må være tilpasset menneskers ulike behov. For eksempel har noen avbrutt et utdanningsløp på grunn av uforutsette livshendelser, mens andre har skiftet kurs underveis eller valgt å starte på en utdanning senere i livet.

Regjeringen styrket fagskolesektoren som et reelt alternativ til utdanning ved universiteter og høyskoler gjennom oppfølgingen av Meld. St. 9 (2016–2017) Fagfolk for fremtiden – Fagskoleutdanning. Høyere yrkesfaglig utdanning skiller seg fra høyere utdanning gjennom den lovregulerte koblingen til arbeidslivets kompetansebehov. Regjeringen har styrket denne arbeidsdelingen ytterligere i forslag til endringer i fagskoleloven, som legges frem for Stortinget våren 2021.

Fagskolene skal først og fremst gi gode kvalifikasjoner som raskt kan tas i bruk i samfunns- og næringsliv, men samtidig er gode overganger mellom utdanning fra fagskoler til universiteter og høyskoler viktig for livslang læring og omstilling. Det samme gjelder den andre veien, der korte spesialiserte fagskoleutdanninger kan gi arbeidstakere med høyere utdanning spisskompetanse.

Kunnskapsdepartementet har satt i gang en utredning som undersøker muligheter for overganger mellom ingeniørutdanningene ved fagskoler, universiteter og høyskoler. Regjeringen ønsker at det skal bli flere smidige ordninger for overganger mellom fagskoleutdanning og universitets- og høyskoleutdanning, og har derfor gitt Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) i oppdrag å lyse ut midler til fagskoler, universiteter og høyskoler som ønsker å finne gode ordninger for dette. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) har fått i oppdrag å lage en veileder som skal hjelpe institusjonene i dette arbeidet. Kunskapsdepartementet vil legge frem en strategi for høyere yrkesfaglig utdanning i 2021. I strategien vil også det å utvikle fagskoleutdanninger på høyere nivå enn dagens innplassering i kvalifikasjonsrammeverket bli vurdert. Dette vil sees i sammenheng med å utvikle også overgangsordningene mellom høyere yrkesfaglig utdanning og utdanninger ved universiteter og høyskoler.

Regjeringen vil fremskaffe en oversikt over bruken av eksisterende ordninger for å vurdere om det er behov for å stimulere til mer bruk av disse, og/eller om det er behov for nye ordninger som kan gjøre det enklere å ta mer utdanning dersom man ikke tilfredsstiller de ordinære kravene til opptak. Vurderingen vil ta utgangspunkt i arbeidslivets kompetansebehov.

Hvert år søker over hundre tusen personer seg til høyere utdanning, og det er grunn til å tro at stadig flere vil ønske å ta høyere utdanning fremover. Utdanningsvalg er et av de viktigste valgene vi gjør i livet. Våren 2021 skal det oppnevnes et utvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang og vurdering av regelverket for opptak til høyere utdanning. Senest 1. desember 2022 skal utvalget komme med sine anbefalinger om hvordan departementet kan lage et forståelig og fleksibelt opptaksregelverk, som ivaretar søkernes rettssikkerhet og som kan tilpasses fremtidens høyere utdanning og den teknologiske utviklingen.

Regjeringen vil legge frem en melding til Stortinget om videregående opplæring hvor flere tiltak er rettet mot å gjøre elevene bedre forberedt til studier. Dette vil også bidra til smidigere overganger til høyere utdanning.

3.4 Bedre og mer tilgjengelig informasjon og karriereveiledning

Et av tiltakene i Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren (strukturmeldingen) er å etablere en felles nettportal med kvalitetsindikatorer for høyere utdanning. Tiltaket ble nærmere omtalt i Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning (kvalitetsmeldingen).

Formålet er blant annet å gi studiesøkende et bedre grunnlag for velinformerte utdanningsvalg, å gi arbeidsgivere mer informasjon om utdanningen til nyutdannede arbeidssøkere og å gi allmennheten innsyn i utdanningsvirksomheten ved universiteter og høyskoler. Ideelt sett bør en slik portal samle både kvalitativ og kvantitativ informasjon fra eksisterende statistikk, undersøkelser og evalueringer om ulike aspekter ved utdanningene.

Kunnskapsdepartementet ønsker å knytte portalen til allerede etablerte prosesser, og vurdere den i sammenheng med eksisterende plattformer. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) vil få en viktig rolle i analyse- og kunnskapsforvaltning, og vil kunne vurdere videre utvikling av analyser og tilgjengeliggjøring av data og informasjon om høyere utdanning.

Mange som har mistet jobben eller som står i fare for å gjøre det, trenger karriereveiledning for å finne ut hvilke ønsker og muligheter de har, blant annet til å ta en utdanning med gode jobbutsikter. For å bidra til et likeverdig tilbud om karriereveiledning i hele landet og i alle livsfaser har fylkeskommunene fra 1. januar 2021 en lovfestet plikt til å ha et tilbud om gratis karriereveiledning for innbyggerne i fylket. Mange universiteter og høyskoler har i tillegg et eget karriereveiledningstilbud for sine studenter.

3.5 Forventninger og tiltak

Enkeltmennesker har ulike behov gjennom livet, og offentlige tjenester og næringsliv i forskjellige deler av landet har ulike utfordringer med å skaffe relevant kompetanse. Regjeringen ønsker at mennesker i ulike livsfaser, og over hele landet, skal ha god tilgang til høyere utdanning. Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler arbeider for å gjøre utdanningene enda mer tilgjengelige og tilpasset en mangfoldig studentpopulasjon.

Regjeringen vil:

  • fortsette satsingen på fleksibel utdanning og utvikle en strategi for fleksibel og desentralisert utdanning

  • gjøre ordningene i Lånekassen mer fleksible slik at de er bedre tilpasset livslang læring

  • gi Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) i oppgave å samordne overlappende deler av kvalitetsprogrammene og kompetanseprogrammet slik at det blir en enkel tilskuddsordning for fleksibel utdanning som svarer til arbeidslivets behov

  • utrede og sende på høring forslag til endringer i egenbetalingsforskriften. Hensikten er å gjøre regelverket tydeligere og åpne for at statlige institusjoner kan tilby flere utdanninger til personer med arbeidserfaring mot betaling.

Fotnoter

1.

I tillegg til disse to organisasjonenen vil også Universell, som i dag er tilknyttet NTNU, deler av Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning (Unit) samt enkelte oppgaver fra NSD AS, inngå i det nye direktoratet.

2.

Nokut (2021)

Til forsiden