Meld. St. 16 (2020–2021)

Utdanning for omstilling— Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning

Til innholdsfortegnelse

5 Mer og bedre praksis

Praksis er en studentaktiv læringsform der studenter for kortere eller lengre perioder er utplassert i en virksomhet som en integrert del av utdanningen. Regjeringen har satt som mål at flere studenter skal få relevant praksis i løpet av studiene. Praksis er en viktig læringsarena både for studenter på profesjonsutdanninger med mye obligatorisk praksis og for studenter på utdanninger uten tilsvarende tradisjoner for praksis.

Flere undersøkelser viser at både utdanningsinstitusjoner, arbeidsgivere og studenter anser økt bruk av praksis som viktig for å styrke utdanningenes relevans.1 Samtidig er praksis en læringsform som krever mye tilrettelegging for å sikre studentene et godt læringsutbytte.

Utfordringer og suksessfaktorer knyttet til kvalitet i praksis er godt dokumentert i både norske og internasjonale studier.2 Litteraturen viser blant annet at et godt samspill mellom institusjonene og arbeidslivet om studentenes læring og kompetanseutveksling mellom sektorene er avgjørende. For å få til mer og bedre praksis er det behov for en god dialog om partenes ansvar, roller og behov. Det er også viktig med en gjensidig forståelse av hva som er formålet med praksisen, hva studentene skal lære og hvordan de skal lære det.

Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler tar ansvar for å etablere et godt samarbeid med arbeidslivet for å sikre god kvalitet i utdanningene, inkludert i praksis. Det er viktig at samarbeidet omfatter tett dialog mellom fagmiljøene og arbeidslivet for å sikre at studieprogrammene er relevante og at det utvikles flere og bedre praksistilbud som er tilpasset de ulike utdanningenes egenart.

Dette kapittelet går nærmere inn på muligheter og utfordringer knyttet til kvalitet i praksis som læringsarena i sin alminnelighet. I tillegg drøfter kapittelet særlige problemstillinger som er forbundet med praksis i helse- og sosialfagutdanningene, med særlig vekt på de helsefaglige utdanningene, og i disiplinutdanningene. Dette er utdanningsfelt med ulike tradisjoner for og tilnærminger til bruk av praksis, og hvor regjeringen ser at det er behov for ulike tiltak for at flere studenter skal få relevant praksis i løpet av studiene.

5.1 Praksis som læringsarena

Stadig flere utdanninger tilbyr praksis.3 Lengst tradisjon for denne type samarbeid med arbeidslivet har profesjonsutdanningene, hvor mye av utdanningen skjer på skoler, i helse- og velferdstjenestene eller andre virksomheter. I tillegg blir praksis i økende grad tatt i bruk i andre utdanninger, for eksempel i disiplinfag som humaniora, samfunnsfag og realfag.4 I disse utdanningene er fremtidige yrker eller arbeidssteder mindre forutsigbare, og spennet i mulige praksissteder er dermed større.

Samlet sett er andelen av norske studenter som får tilbud om praksisopphold i løpet av studiene likevel lav sammenlignet med andre land.5 OECD anbefaler derfor Norge å øke omfanget av praksis for å styrke arbeidslivsrelevansen i norsk høyere utdanning, særlig i utdanninger med liten tradisjon for praksis. OECD viser blant annet til at kandidater som har fått arbeidserfaring gjennom praksisopphold («work based learning»), opplever en lettere overgang til arbeidslivet.

Flere internasjonale studier indikerer også at studenter i disiplinfag som har hatt praksis, i større grad lykkes med å få fulltidsstillinger, har større sjanse til å få stillinger som tilsvarer utdanningsnivået, og oppnår et høyere lønnsnivå enn de uten praksis.6 Studenter som har hatt praksis, har også mer tillit til egne ferdigheter og en bedre forståelse av hva de ønsker å jobbe med etter fullført studieløp. En annen positiv effekt er at praksis kan påvirke studentenes motivasjon og innsats positivt.

Norske kandidatundersøkelser indikerer at det blant studenter som har hatt praksis, er en lavere andel arbeidsledige enn blant dem som ikke har hatt det. Praksis reduserer også omfanget av irrelevant arbeid betydelig.7 Kandidater som har hatt praksis, vurderer også selv utdanningen som mer arbeidsrelevant. Nyere undersøkelser viser imidlertid at det kun er innenfor humanistiske og estetiske fag at det er signifikant forskjell på arbeidsledighet for kandidater med og uten praksis.8

Boks 5.1 Sentrale begreper knyttet til praksis i høyere utdanning

I denne meldingen brukes følgende definisjoner:

Praksis: en læringsaktivitet som innebærer at studenter inngår i et arbeidsfellesskap og bidrar til å løse oppgaver og/eller skaper produkter eller resultater hos en virksomhet, med formål om å oppnå ett eller flere læringsutbytter.

Forskriftsfestet praksis: bestemmelser om praksis som er fastsatt for eksempel gjennom rammeplan eller nasjonal retningslinje.

Obligatorisk praksis: praksis som inngår som del av den obligatoriske delen av et utdanningsprogram.

Frivillig praksis: praksis som tilbys som del av et valgfritt emne eller som en mulig læringsform i et emne.

Praksislærer: en ansatt ved universitet eller høyskole som følger opp en student i praksis. I lærerutdanningene brukes imidlertid begrepet praksislærere om ansatte på skolene eller barnehagene som innehar rollen som lærere både for elever/barn og for studenter i praksis.

Praksisveileder: en ansatt ved praksisstedet som veileder en student i praksis.

Praksissted: en virksomhet der praksis gjennomføres/en virksomhet som tar imot studenter i praksis.

Praksisfelt: en samlebetegnelse på alle praksisstedene innen et fagområde.

I forskningen skilles det mellom tre formål for praksis som læringsarena: kunnskapsformålet, sosialiseringsformålet og rekrutteringsformålet.9 Kunnskapsformålet viser til den praktiske treningen som knytter teori til praksis, sosialiseringsformålet viser til det å bli kjent med en profesjon eller et yrkesfelt og rekrutteringsformålet viser til at studentene kommer i kontakt med potensielle arbeidsgivere som har behov for arbeidskraft.

Praksis kan bidra til at studentene utvikler profesjonsspesifikke ferdigheter, ferdigheter knyttet til fagets teori eller generiske ferdigheter, og kan dessuten forberede studentene mer generelt på deltakelse i arbeidslivet. Uavhengig av type utdanning eller fag kan praksis betraktes som en læringsarena hvor studentene opplever en autentisitet, ekthet og kompleksitet som vanskelig kan gjenskapes på campus. I forbindelse med praksisopphold får studentene også en mulighet til å reflektere over arbeidserfaringen i en teoretisk ramme.

Boks 5.2 Studentenes erfaring med praksis

Studiebarometeret 2019 viser at studenter som har vært i praksis, generelt er mer tilfredse med aspektene knyttet til selve praksisstedet enn med de aspektene utdanningsinstitusjonene selv har ansvar for. Studentene er svært tilfreds med hvordan de blir tatt imot ved virksomheten, og med omfanget og kvaliteten på veiledningen de fikk. De opplever at veilederne var tilgjengelige underveis i praksisperioden. Spørsmålene som handler om det institusjonen gjør i forbindelse med praksis skårer jevnt over noe lavere, blant annet spørsmålene om tilrettelegging og organisering av praksisoppholdene. Også disse skårene er imidlertid nokså høye sammenlignet med andre spørsmål i Studiebarometeret. Studentene er forholdsvis godt tilfreds med prosessen rundt det å skaffe praksisplass og med hvordan de opplever at praksiserfaringer tas inn i undervisningen i etterkant av oppholdet. Det de er aller minst tilfreds med er hvordan de opplevde at institusjonen forberedte dem på praksis.

Kilde: NOKUT (2020)

5.1.1 Ulike former for praksis

Studier viser at det er store ulikheter i hvordan studentene forberedes, veiledes og følges opp før, under og etter et praksisopphold.10 I tillegg kan både lengden på praksisen og antallet praksisopphold variere fra et studieprogram til et annet. Variasjoner i organisering skyldes til en viss grad at ulike utdanninger har ulike formelle krav til praksis som læringsarena. Et hovedskille går mellom utdanninger med obligatorisk praksis og utdanninger hvor praksis er frivillig. Samtidig er det stor variasjon også mellom ulike utdanninger med obligatorisk praksis.11 Mens praksis utgjør halvparten av sykepleierutdanningen, er for eksempel omfanget minimum 105 dager på grunnskolelærerutdanningen. For andre profesjonsutdanninger er det stor variasjon fra studiested til studiested. Tannlegeutdanningene har for eksempel valgt ulike modeller for trening av praktiske ferdigheter, og lengden på den eksterne praksisen varier derfor mye.12

I tillegg varierer det når i studieløpet praksis gjennomføres og om studentene får tildelt eller selv finner en egnet praksisplass. Studieprogrammene har også ulike modeller som avgjør om praksis er et eget emne, eller inngår som en av flere læringsaktiviteter i et større emne. Videre varierer det om praksisen begrenses til Norge eller om det også tilrettelegges for internasjonal praksis.

Forskningslitteraturen om praksis følger i stor grad skillet mellom profesjonsfag og disiplinfag, som til en viss grad også er et skille mellom obligatorisk og frivillig praksis. Obligatorisk praksis er i all hovedsak noe vi finner i rammeplanstyrte profesjonsutdanninger, hvor praksis er forskriftsfestet. Praktisk kunnskap og kompetanse er her en sentral del av det læringsutbyttet studentene skal oppnå i løpet av utdanningene, og flere forhold rundt praksis kan derfor være regulerte, så som veiledning, omfang og når i utdanningen praksisen gjennomføres.

Praksis i profesjonsfagene begrunnes gjerne med at studentene skal sosialiseres inn i profesjonen og trene på å løse profesjonsspesifikke arbeidsoppgaver og utfordringer.13 Praksis i profesjonsfagene bidrar til å styrke utdanningenes arbeidslivsrelevans i bredere forstand, ved at utdanningsinstitusjonene får kjennskap til forskning, faglig utvikling og nye arbeidsmetoder i virksomhetene. Samarbeidet sørger også for at utdanningsinstitusjonene kommer nærmere på praksisfeltets behov, prioriteringer og daglige drift. Tilsvarende får praksisstedet faglig innsikt og impulser både fra studentene og gjennom kontakten med utdanningsinstitusjonene.

For utdanninger hvor studentene skal møte barn, unge og familier i sin yrkesutøvelse kan for eksempel praksisperioden gi studentene innblikk i hvordan det er å stå i vanskelige situasjoner i møte med utsatte barn og unge. Her vil også tverrfaglig samarbeid med andre yrkesgrupper om autentiske case være en viktig forberedelse på arbeidshverdagen.

Frivillig praksis er i all hovedsak knyttet til disiplinfag.14 I disse fagene er det opp til hvert enkelt studieprogram å selv vurdere om praksis er en egnet aktivitet for å styrke studentenes arbeidslivstilknytning. De står også friere når det gjelder hvordan de organiserer eventuell praksis i samarbeid med relevante aktører i arbeidslivet.15

Studier viser at formålet med praksis i disiplinfag ikke alltid er like tydelige formulert som i profesjonsfagene.16 I disiplinfag begrunnes praksis i større grad med utvikling av generiske ferdigheter og at studentene skal forberedes på arbeidslivet mer generelt. Det vises også til at praksis bidrar til å bygge økt kunnskap og gjensidig tillit mellom studenter, utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv. Det er blitt innvendt at praksis i disiplinfagene i for liten grad planlegges i sammenheng med den øvrige utdanningen. Det kan føre til at perspektiver og problemstillinger fra arbeids- og samfunnslivet som kunne gjort disiplinutdanningene mer oppdaterte og arbeidslivsrelevante, uteblir.17

Internasjonal praksismobilitet

Regjeringen har satt som mål at halvparten av studentene ved norske utdanningsinstitusjoner på sikt skal ha et studie- eller praksisopphold i utlandet.18 Mens utvekslingsopphold som sådan har en relativt begrenset betydning for hvordan studenter lykkes på arbeidsmarkedet, viser studier at praksismobilitet har en klart positiv effekt.19

Mastergradsprogrammet i europastudier ved det humanistiske fakultetet ved NTNU oppfordrer alle studentene til å tilbringe det andre semesteret av studiets første år ved et av universitetene i Europa som NTNU har utvekslingsavtaler med. Utenlandsoppholdet tilsvarer 30 studiepoeng. Studenter kan også velge å gjennomføre et praksisopphold utenlands, eller i Norge. Dette gir også uttelling på opptil 30 studiepoeng, avhengig av varigheten på oppholdet. NTNUs Brusselkontor formidler praksisopphold som er tilpasset mastergradsprogrammets profil.

Når det gjelder utdanninger med nasjonale rammeplaner har det blitt påpekt at det er krevende å legge til rette for utenlandsopphold, særlig for mobilitet av minst tre måneders varighet. Mange fremhever også at mengden av obligatorisk undervisning, obligatoriske emner og obligatorisk praksis gjør det utfordrende å legge til rette for studentmobilitet i disse utdanningene. Regjeringen forventer like fullt at institusjonene legger til rette for at studentene kan ta den obligatoriske praksisen – eller deler av denne – i utlandet. I Meld. St. 7 (2020–2021) En verden av muligheter – Internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning (mobilitetsmeldingen) varslet regjeringen at uttelling i finansieringssystemet for studieopphold i utlandet på mellom én og tre måneder vil bli innført så snart det lar seg gjennomføre. Regjeringen forventer at økt fleksibilitet vil bidra til at flere studenter får gjennomført praksis i utlandet, inkludert studenter på profesjonsutdanninger med obligatorisk praksis.

Videre oppfordrer regjeringen institusjonene til å aktivt bruke både nasjonale og internasjonale programmer og ordninger som åpner for internasjonale praksisopphold. Her står ikke minst Erasmus+ sentralt. Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku), som forvalter Erasmus+ i Norge, peker på at det finnes uutnyttede muligheter når det gjelder internasjonal praksis.20

Figur 5.1 Utgående praksismobilitet gjennom Erasmus+. Utvalgte land 2017

Figur 5.1 Utgående praksismobilitet gjennom Erasmus+. Utvalgte land 2017

Kilde: https://data.europa.eu/doi/10.2766/431386

Boks 5.3 Internasjonal praksis gjennom Erasmus+

I det europeiske utdanningssamarbeidet legges det økende vekt på å gjøre høyere utdanning mer arbeidslivsnær. Erasmus+ legger til rette for å ha et praksisopphold ved en arbeidsplass i utlandet. Praksisopphold er utveksling til en virksomhet (bedrift eller organisasjon) i Erasmus+-programland. Utenlandsoppholdet blir en integrert del av utdanningen. Målet er blant annet at studenten skal tilegne seg praktiske ferdigheter og få bedre forståelse for de økonomiske og kulturelle forholdene i vertslandet.

Det er mulighet for å søke om praksismobilitet fra 2–12 måneder gjennom programmet. For utdanninger med obligatorisk praksis er det mulighet for at denne praksisen tas ved utenlandsk institusjon. Programmet tilrettelegger for å finne relevante partnere som også kan kvalitetssikre oppholdet sammen med hjemmeinstitusjonen. Av de rundt 35000 studentene som har vært utvekslingsopphold i perioden 2016–2019, var bare i overkant av 3000 på praksisopphold (tall fra norsk senter for forskningsdata).

Kilde: www.diku.no

5.1.2 Praksisstudenter er en ressurs

Diskusjonen om praksis i høyere utdanning dreier seg ofte om omkostninger knyttet til å organisere praksis, både i forkant av, under og i etterkant av praksisholdet. Praksis er en krevende læringsaktivitet for både utdanningsinstitusjonene og arbeidslivets aktører, og mange virksomheter som deltar i praksissamarbeid, bruker mye tid og ressurser på å følge opp den enkelte student.

Hvor omfattende innsats som kreves av utdanningsinstitusjonene og virksomhetene varierer fra utdanning til utdanning. I utdanninger med mye obligatorisk praksis – for eksempel lærerutdanningene og helse- og sosialfag – foregår store deler av den praktiske undervisningen ved samarbeidende virksomheter, som for eksempel skoler, barnehager, sykehus eller i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I ulike disiplinfag vil et praksisopphold normalt være av kortere varighet og åpne for større fleksibilitet når det gjelder både valg av praksissted og praktisk gjennomføring. Uansett hvilken praksisform som gjennomføres, er det mange hensyn som må ivaretas for å sikre studentene et godt læringsutbytte. Både høyskoler, universiteter og virksomheter som deltar i praksissamarbeid, må derfor være forberedt på å investere ressurser i denne aktiviteten.

Et tilbakevendende tema er kompensasjon for virksomhetenes utgifter til å følge opp praksisstudenter. Virksomheter som tar imot praksisstudenter fra disiplinfag får normalt ingen økonomisk kompensasjon for dette. Hver enkelt virksomhet må vurdere om et utdanningssamarbeid bygger opp under egne interesser, og om det er noe virksomheten ønsker å delta i. Et samarbeid kan være gunstig blant annet med tanke på rekruttering og tilgang til kompetanse, og som en mulighet til å etablere eller styrke relasjoner med lokale utdanningsinstitusjoner. Praksissamarbeid kan også utvikle seg videre til samarbeid om andre aktiviteter, for eksempel forskning og fagutvikling. I innspillene til meldingen påpeker mange at det er særlig krevende å delta i praksissamarbeid for små og mellomstore bedrifter, og de etterlyser egne insentiver for disse. Regjeringen mener imidlertid at gevinstene av å delta i praksissamarbeid er store, og at praksisstudenter og samarbeid med fagmiljøer er en ressurs.

Spørsmålet om kompensasjon av utgifter stiller seg noe annerledes for sektorer som gjennom lov er pålagt å bidra til utdanning og opplæring av studenter. Innen lærerutdanningene og helsefagene har det gjennom årene blitt utviklet ulike modeller for hvordan dette løses. I lærerutdanningene har man øvingslæreravtalen som sikrer praksislærere og skoleeiere en minimumskompensasjon for ekstraarbeid i forbindelse med praksisopplæring. Innen de helse- og sosialfaglige utdanningene er det utviklet ulike modeller for kompensasjon. I spesialisthelsetjenesten ble det tidligere gitt et særskilt tilskudd til regionsykehusene med ansvar for medisinutdanningen, men i 2006 ble tilskuddet lagt inn i basisbevilgningen til helseforetakene.21 Den kommunale helse- og omsorgstjenesten har rammefinansiering og får ingen øremerkede midler til praksisplasser, men den har like fullt et ansvar for å medvirke til utdanning og praktisk opplæring.

Å ha studenter i praksis innebærer bruk av ekstra ressurser. Samtidig kan studenter være et positivt bidrag til praksisstedet og en kilde til verdiskapning, blant annet ved å bidra til ny kunnskap og faglig utvikling på arbeidsplassen.

Å tilrettelegge for praksis i utdanningene krever mye administrativt arbeid. Tilgangen på digitale verktøy som kan effektivisere og lette arbeidet har frem til nå vært begrenset, og prosessen har vært håndtert forskjellig fra institusjon til institusjon. Studentene har gjennom Studiebarometeret gitt uttrykk for at fordelingen av praksisplasser virket tilfeldig.22

På bakgrunn av erfaringene med praksisadministrasjon i lærer- og helseutdanningene, startet OsloMet i 2017 et forprosjekt med kartlegging av brukerbehov blant ansatte ved universitetet, studenter og praksisstedene. Prosjektet Arbeidslivsportalen ble startet opp i 2018 i samarbeid med flere universiteter og arbeidslivsaktører og Unit, og med finansiering fra Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Oppgaven var å utvikle en nasjonal, digital løsning for samhandling mellom universiteter og høyskoler, studenter og aktører i arbeidslivet. Målet var høyere kvalitet i praksisstudiene blant annet ved å forbedre og forenkle prosessen med å fordele praksisplasser og håndtere avtaler mellom utdanningene og praksisstedene.

Prosjektet ble avsluttet sommeren 2020 og Unit overtok da driften og oppfølging av tjenesten. Høsten 2020 startet OsloMet og Universitetet i Stavanger som pilotbrukere sammen med noen praksissteder og studenter. Unit legger til rette for at alle institusjoner kan ta Arbeidslivsportalen i bruk i løpet av våren 2021. Tjenesten er brukerfinansiert fra universiteter og høyskoler fra 2021, mens praksisstedene betaler ingenting. Ambisjonen er at portalen skal være en samhandlingsplattform for alle utdanninger, det vil si både studenter som har obligatorisk praksis og studenter som har frivilling praksis.

Første fase i utviklingen av portalen omfatter arbeidsprosessene som skjer før studenten kommer ut i praksis, det vil si å finne praksisplasser, registrere ønsker om praksisplasser og å tildele plasser. Det var på disse områdene gevinsten var antatt å være størst i første fase, og den første fasen var derfor konsentrert om utdanninger med stor grad av praksis.

Unit rapporterer om at praksisstedene står i kø for å ta i bruk portalen og både institusjonene og arbeidslivsaktørene mener portalen har stort potensial.

Andre fase igangsettes i 2021. Denne fasen vil omfatte forhold knyttet til å håndtere praksis – blant annet avtalehåndtering – samt en utvidelse av portalen til å dekke både praksis i alle typer utdanninger så vel andre former for arbeidslivskontakt for studentene. Dette gjelder for eksempel samarbeid om bachelor- og mastergradsoppgaver.

5.1.3 Hvordan fremme kvalitet i praksis

Diskusjoner om utfordringer forbundet med praksis – og om årsaker til og mulige løsninger på disse utfordringene – følger gjerne skillet mellom profesjonsutdanninger og disiplinutdanninger. Det overordnede bildet viser at de sentrale utfordringene for profesjonsutdanninger med (mye) obligatorisk praksis primært ser ut til å dreie seg om veiledningen av praksisstudenter, dialogen mellom utdanningsinstitusjonene og virksomheter i praksisfeltet og å finne et tilstrekkelig antall praksisplasser som er relevante og av god nok kvalitet. For disiplinfagene synes den grunnleggende utfordringen i større grad å være knyttet til uklarheter rundt formålet med praksis og hvilket læringsutbytte praksisoppholdene skal bidra til. Studier viser imidlertid at det finnes en del fellesnevnere ved kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i praksis som går på tvers av skillet mellom profesjonsutdanning og disiplinfag.23

NOKUT har i perioden 2018–2020 belyst ulike aspekter ved praksis i høyere utdanning gjennom prosjektet Operasjon Praksis.24 Følgende faktorer identifiseres som de mest sentrale for å lykkes med praksis i høyere utdanning og sikre et godt læringsutbytte for studentene: integrasjon av teori og praksis; rammebetingelser; organisering; samarbeid; kommunikasjon og informasjonsflyt; oppfølging og veiledning av studenter; vurdering og kvalitetssikring og forhold knyttet til regelverk. Samlet sett finnes det altså mange årsaker til at norske studenter opplever varierende kvalitet i praksis, og årsakene kan variere mellom fag og studieprogrammer. Det betyr at kvalitetstiltak må tilpasses de enkelte utdanninger.

5.1.4 Regelverk

I innspillene til meldingsarbeidet er det flere som reiser spørsmål om regelverket knyttet til praksis. Ulike sider ved praksis er regulert gjennom flere lover og forskrifter. I noen utdanninger vil regelverk som er knyttet til yrkesutøvelsen også gjelder for studentene når de er i praksis.

Lov om universiteter og høyskoler setter rammen for studieprogrammene.25 Studieåret er normalt 10 måneder, og et fullt studieår er normert til 60 studiepoeng. Dette tilsvarer 1500–1800 timer. Når praksis er del av læringsaktivitetene til studentene – enten som eget emne eller som del av et annet emne – skal praksisen inngå i det samlede arbeidsomfanget til studentene og gi uttelling i studiepoeng. Praksis skal også bidra til det overordnede læringsutbyttet for studieprogrammet.26

I henhold til studietilsynsforskriften skal det finnes en praksisavtale mellom institusjonen og praksisstedet for studietilbud med praksis.27 Hva en slik praksisavtale skal inneholde, er ikke regulert. I en merknad til bestemmelsen står det imidlertid at avtaler skal inneholde en beskrivelse av partenes rettigheter og plikter og at «avtaler skal regulere den faglige gjennomføringen av praksis og andre forhold som er av betydning for studentenes læringsutbytte og for kvaliteten i praksisoppholdet».

Når det gjelder studietilbud med obligatorisk praksis stiller studietilsynsforskriften krav om at fagmiljøet rundt studietilbudet skal ha relevant og oppdatert kunnskap fra praksisfeltet, og at institusjonen sikrer at praksisveilederne har relevant kompetanse og erfaring fra praksisfeltet.

For noen utdanninger er praksis regulert i rammeplaner og nasjonale retningslinjer, men for de fleste utdanninger er det lagt opp til lokale bestemmelser.28 Det er styret ved den enkelte institusjon som fastsetter studieplanen for det faglige innholdet i studiene, inkludert eventuell praksis.29

Hvem som skal dekke merutgifter til transport og losji i forbindelse med praksis som gjennomføres langt fra studiestedet er ikke særskilt regulert i lov eller forskrift. Det er normalt studentene selv som dekker utgifter til livsopphold, inkludert kost, losji og transport til og fra studiestedet. Også når utdanningen foregår på et annet sted enn studiestedet – slik tilfellet er når de er i praksis i en virksomhet – må studentene være forberedt på å dekke merutgiftene selv. Institusjonene står imidlertid fritt til å tilby studentene å dekke noen av ekstrakostnadene. Noen gjør allerede det, og dette er grunnen til at ulike utdanninger og institusjoner har ulike løsninger på dette området i dag.

Regjeringen mener flere institusjoner bør vurdere om det kan være hensiktsmessig å bruke dette handlingsrommet til å etablere ordninger for studenter som har betydelige merkostnader knyttet til gjennomføring av praksis. Videre bør den enkelte institusjon tilstrebe at det ikke blir urimelig store forskjeller i hvordan dette løses mellom ulike studieprogrammer på samme institusjon.

Både innspill til meldingsarbeidet og en NOKUT-rapport viser at dagens regulering oppfattes som uklar og ikke alltid hensiktsmessig.30 Reguleringene er spredt ut over et stort antall lover, forskrifter, rammeplaner og retningslinjer (samt i studieplaner, emneplaner eller i praksismanualer) og praksis er definert på forskjellige måter ulike steder i regelverket. En annen utfordring er at praksisstudenters rettigheter er sparsommelig regulert, både på sentralt og lokalt nivå. Det er også store forskjeller mellom institusjoner når det gjelder hvor regelverket for praksis er nedfelt. Noen steder er det nedfelt i lokale forskrifter og andre steder står det i egne praksisdokumenter eller i emne- eller programplaner. NOKUT-rapporten foreslår konkrete tiltak som kan bidra til en mer entydig og hensiktsmessig regulering av praksis og tilrettelegge for økt kvalitet på praksistilbudene studentene får. Tiltakene retter seg mot ulike aktører, men hovedsakelig mot sentralt nivå.

NOKUT foreslår at Kunnskapsdepartementet utreder behovet for dagens forskriftshjemler, både de som gir fullmakter til forvaltningen og til styret ved de enkelte utdanninginstitusjonene. I tillegg har NOKUT flere forslag til endringer i regelverket for veiledning og vurdering og kvalitetssikring av praksis. NOKUT foreslår også at det innføres en legaldefinisjon for praksis. Hensikten med en legaldefinisjon er å rydde opp i begrepsbruken og tydeliggjøre hvilke læringsaktiviteter som er omfattet av kravene til praksis i regelverket.

Regelverket for praksis er viktig for studentenes rettssikkerhet og for samarbeidet mellom praksistilbydere og universiteter og høyskoler. Regjeringen vil derfor gjennomgå regelverket for kvalitet i praksis.

Boks 5.4 Forsikring av praksisstudenter

Tilbakemeldinger fra både universiteter, høyskoler og virksomheter som tar imot praksisstudenter viser at mange er usikre på om og eventuelt hvordan studenter er forsikret når de er i praksis. Studenter i praksis vil normalt ha samme forsikringsrettigheter som ordinære arbeidstakere. I henhold til yrkesskadeforsikringsloven og skadeerstatningsloven er studenter å regne som arbeidstakere når de er i praksis, og arbeidsgiveren deres er virksomheten der studenten er i praksis. Ettersom staten er selvassurandør, kan ikke statlige universiteter og høyskoler tegne private forsikringer. Staten dekker et eventuelt erstatningsansvar selv. I henhold til folketrygdloven er studenter ved universiteter eller offentlige høyskoler yrkesskadedekket. De har dermed rett til yrkesskadedekning også i forbindelse med arbeid på undervisningsstedet i undervisningstiden og på laboratorier og lignende. Dersom studenter får skader som ikke er omfattet av reglene i folketrygdloven, kan staten i bestemte tilfeller likevel være erstatningsansvarlig.

Kilde: Folketrygdloven, 1997, Kap. 13

5.2 Praksis i helse- og sosialfagutdanningene

Helsepersonell er den største innsatsfaktoren i helse- og omsorgstjenesten, og effektiv bruk av arbeidskraften er derfor sentralt for å få bærekraftige tjenester. Det innebærer at personell må utdannes og rekrutteres i tråd med behovene i tjenesten.

Praksis er en sentral og integrert del av de fleste helse- og sosialfaglige grunnutdanningene, og studentene må ha praksis for å kunne oppnå deler av læringsutbytte i utdanningen. For eksempel utgjør praksis halvparten av sykepleierutdanningen. Noen utdanninger har gjennom Yrkeskvalifikasjonsdirektivet internasjonale krav til omfang av praksis og/eller fagområder som praksis må gjennomføres i.31 Samtidig påpekes det ofte at det er for få praksisplasser for helse- og sosialfagstudentene.

Det er behov for å tenke nytt om hvordan vi kan løse ulike oppgaver i utdanningen av helsepersonell. Dette gjelder for eksempel læringsaktiviteter og undervisningsmetoder og hvordan ressurser og kompetanse både fra universiteter og høyskoler og praksisfeltet kan benyttes helhetlig, både i undervisningen og i praksisveiledningen. Det er også behov for tenke nytt rundt kapasitet og prioritering når det gjelder veiledning av praksisstudenter og samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og praksisfeltet. Deler av praksisfeltet har uttrykt ønske om å bli mer involvert i arbeidet med utforming av studieplaner og innholdet i praksis.

Fremskrivinger viser at Norge kan mangle over 20 000 sykepleiere i 2035.32 Demografiutvalget har pekt på at utdanningskapasiteten i helse- og omsorgsyrker må økes.33 Når praksis er en sentral del av utdanningene, er tilgang på praksisplasser med andre ord avgjørende for at Norge skal kunne utdanne et tilstrekkelig antall sykepleiere og annet helsepersonell for fremtiden.34 Regjeringen er derfor opptatt av å styrke både kvaliteten og kvantiteten når det gjelder praksis i helse- og sosialfagutdanningene. I tillegg til å utdanne flere er det også viktig å utnytte ressursene bedre og jobbe smartere i helse- og omsorgstjenestene fremover. Derfor er det viktig at tjenesteinnovasjon inngår i utdanningene.

5.2.1 Bedre kvalitet i praksis

I helse- og sosialfagutdanningene henger utfordringer som er knyttet til kapasitet og kvalitet tett sammen. Universiteter og høyskoler opplever at det mangler praksisplasser. Helse og velferdstjenestene på sin side ønsker bedre dialog med universiteter og høyskoler om planlegging og gjennomføring av praksis og hvordan innholdet i utdanningene kan styres inn mot tjenestenes behov. Vi omtaler kapasitetsutfordringene senere i kapittelet.

Universiteter og høyskoler har et like stort ansvar for å kvalitetssikre utdanningen som foregår i praksis, som utdanningen som foregår på campus. I denne sammenheng er samarbeid og dialog mellom utdanningsinstitusjonene og praksistilbyderne viktig. En NOKUT-rapport viser at det er rom for forbedring når det gjelder å kvalitetssikre praksis, og at praksisstedet i større grad bør trekkes inn i evalueringen av praksis.35

Det utvikles stadig nye praksis- og veiledningsmodeller som skal forbedre kvaliteten i praksis. En del av modellene kan også bidra til økt kapasitet, ved at en veileder kan veilede flere studenter, en gruppe veiledere kan veilede en gruppe studenter og så videre. Det er viktig at dette arbeidet fortsetter, og at man forsker på og evaluerer eksisterende modeller.

Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling (Diku) lyste ut 50 mill. kroner våren 2020 til prosjekter som handler om utdanningssamarbeid for å bedre kvaliteten på praksis ved å utvikle, prøve ut og evaluere praksismodeller i sykepleierutdanningen. Høsten 2020 ble det lyst ut 50 mill. kroner til prosjekter innenfor alle helse- og sosialfagutdanningene. Prosjektene må omfatte samarbeid med store og små, sentralt beliggende kommuner og distriktskommuner.

Målet er bedre kvalitet på praksis og flere praksisplasser. Videre skal veiledningskompetansen til praksisveiledere for helse- og sosialfagstudenter i kommunene økes. Prosjektene skal også dele og spre kunnskap og erfaringer slik at resultatene har overføringsverdi til andre helse- og sosialfagutdanninger og andre kommuner.

Praksisveiledere ved praksisplassen har ansvar for å veilede studentene når de er i praksis. Veiledningskompetansen til praksisveilederne er viktig for kvaliteten i praksis og dermed for hele utdanningen.36 I forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene blir krav til veiledning og veileders kompetanse beskrevet.

I en travel hverdag kan det være vanskelig for praksisveilederne å få avsatt tid til å delta på veiledningskurs.37 Ofte er det heller ikke insentiver som endret stillingskode, status eller høyere lønn ved å være praksisveileder.

Universiteter og høyskoler må være i dialog med praksistilbyderne når de utvikler utdanning og kurs i veiledning. Det er viktig både for at kurs og utdanning som tilbys ivaretar helse- og velferdstjenestenes og utdanningsinstitusjonenes behov for kompetanse og for at å sikre at det er mulig å gjennomføre for ansatte i praksisfeltet. Desentraliserte, samlingsbaserte eller nettbaserte tilbud kan bidra til å øke tilgjengeligheten.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) har utviklet nasjonale veiledende retningslinjer for hvilken sluttkompetanse en veilederutdanning bør gi.38 I den forbindelse fremhever UHR betydningen av samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og praksisfeltet for å få til så fleksible løsninger som mulig.39 Økt veiledningskompetanse kan være nyttig også i veiledning av kolleger, pasienter og pårørende, og kan gi praksisveilederne bedre kjennskap til det aktuelle studieprogrammet.40

Det er viktig at arbeidsgivere anerkjenner viktigheten av veiledningskompetanse. Arbeidsgiver kan tilrettelegge for at ansatte får delta på veiledningsutdanning, og kan blant annet bidra til å heve statusen på det å veilede studenter ved lønnstillegg, tilrettelegging av turnus og/eller sette av tid til veiledning av studenter.

Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler samarbeider med tjenestene om å utvikle tiltak for å heve kompetansen til praksisveiledere, og at tjenestene setter av tid og ressurser slik at ansatte kan delta på slike tilbud.

5.2.2 Flere praksisplasser

Utdanningsinstitusjonene har utfordringer med å skaffe et tilstrekkelig antall praksisplasser som er relevante og av god kvalitet.

Det har vært endring i behandlingstilbudet i spesialisthelsetjenesten med mer bruk av dagbehandling og poliklinikk, samtidig som pasientbehandlingen i kommunene har økt. Endringene i tjenestene påvirker også tilgangen på praksisplasser. Det er derfor viktig at universiteter og høyskoler har god dialog med helse- og omsorgstjenestene og at studieprogrammene endres i tråd med endringene i helse- og omsorgstjenestene. Dette er viktig for å sikre praksis på rett sted og en god og hensiktsmessig fordeling av praksisplasser mellom ulike helsefaglige studieretninger. Helse- og omsorgstjenestene står overfor økende utfordringer med å dekke befolkningens behov i møte med demografiutviklingen med flere eldre med helseutfordringer. Presset på ressursene gjør at de strever med å prioritere praksis og veiledning av studenter som del av den daglig virksomheten i helsetjenesten.

Problemet med å skaffe nok praksisplasser gjelder både i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, men er størst i den sistnevnte. Dette er en situasjon som har vedvart i flere år.

Utfordringer med tilgang på praksisplasser gjelder også andre tjenester i kommunen, som for eksempel innen barnevern. Her har regjeringen allerede foreslått å innføre krav om at både kommune og stat skal tilby veiledet praksis i barnevernet. Forslaget har vært på høring og fikk bred støtte blant høringsinstansene. Barne- og familiedepartementet vil følge opp dette videre i forslaget til ny barnevernslov som legges frem våren 2021.

Når det opprettes nye studietilbud som innebærer praksis er det viktig at det er tett dialog med praksisfeltet. Det er også viktig at universiteter og høyskoler kartlegger kapasiteten på praksisplasser og er i dialog med praksistilbydere før det opprettes nye studietilbud som skal konkurrere med eksisterende studietilbud om de samme praksisplassene.

Regjeringen er særlig oppmerksom på de utfordringene og mulighetene som gjelder praksis for de helsefaglige studentene i kommunesektoren, i spesialisthelsetjenesten og hos private aktører.

Kommunesektoren

Det er et behov for flere ansatte med høyere utdanning innen helse- og sosialfag i kommunal sektor.

Flere oppgaver enn tidligere blir løst i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Utviklingen skjøt fart under samhandlingsreformen, som innebar en raskere utskrivning av pasienter fra spesialisthelsetjenesten.41 Dette har ført til både flere oppgaver og mer avansert behandling i de kommunale tjenestene. Overføringen av oppgaver har ført til et økt behov for å benytte nye og flere praksisarenaer i kommunene, slik at helse- og sosialfagstudentene har praksis der de skal arbeide når de er ferdig utdannet.

Universiteter, høyskoler og studentmiljøer har også over lengre tid varslet om utfordringer på barnevernsområdet.42 I en kartleggingsrunde med et utvalg universiteter og høyskoler i ulike deler av landet ble det rapportert om omfattende mangler på praksisplasser.43 Konsekvensene av mangelfull praksisopplæring er at mange studenter ikke får trent på yrkesutøvelsen i løpet av utdanningen.

KS omtaler praksis som et viktig utstillingsvindu for kommunene. Flere praksisplasser i kommunene og god kvalitet på praksisen vil kunne bidra til bedre rekruttering til kommunale tjenester, og det igjen kan bidra til god kvalitet og til å styrke kunnskapsutviklingen i de kommunale tjenestene.

Boks 5.5 Kompetanseløft 2025

Kompetanseløft 2025 er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Målet med Kompetanseløft 2025 er å bidra til å sikre faglig sterke tjenester, med en tilstrekkelig og kompetent bemanning.

Gjennom Kompetanseløft 2025 vil det vurderes tiltak for å øke omfanget og kvaliteten på praksis i kommunene for en rekke helse- og sosialfaglige utdanninger. I dag gjennomføres ca. to tredjedeler av alle praksisstudiene i spesialisthelsetjenesten, noe som betyr at praksisen ikke lenger samsvarer med hvordan arbeidsoppgavene fordeler seg mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene og helseforetakene. Positive erfaringer fra praksisperioder kan bidra til å rekruttere fremtidig arbeidskraft og bør således være et viktig insentiv for kommunene til å ta imot flere studenter i praksis.

Statsforvalteren vil i gjennomføringen av Kompetanseløft 2025 ha et særskilt ansvar for dialogen med og oppfølgingen av kommunene og fylkeskommunene, i et samarbeid med andre relevante regionale aktører. Statsforvalter vil i tillegg forvalte flere av tiltakene i Kompetanseløft 2025.

Kilde: Prop. 1 S (2020–2021)

Regjeringen er opptatt av at ansatte i helse- og velferdstjenestene skal ha relevant kompetanse etter endt utdanning. Det er derfor viktig at kommunene i større grad bidrar til utdanningen av disse ved å tilby flere praksisplasser og ved å styrke kommunene som praksisarena. Økt og bedre praksis i kommunene vurderes som avgjørende for at kommunene skal få tilgang på personell med relevant kompetanse, og for at vi skal kunne utdanne et tilstrekkelig antall helsepersonell. Regjeringen vil derfor utrede en forsterkning av kommunenes ansvar for praksis for helse- og sosialfagstudentene, og hvilke forpliktelser og kostnader dette vil føre med seg for kommunene. Kunnskapsdepartementet skal samarbeide med Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet om å utrede de økonomiske og administrative konsekvensene. I tillegg har Helsedirektoratet fått i oppdrag å utrede et forslag om å etablere praksiskontor, hvordan dette skal organiseres og hvilke oppgaver som bør ligge til praksiskontoret. Utdanningssektoren, KS og de regionale helseforetakene skal bidra med innspill til utredningen.

Innspill til meldingen og NOKUTs Operasjon praksis har vist at god kommunikasjon mellom utdanningsinstitusjoner og praksistilbydere er viktig for både kvalitet og kapasitet i praksis.44 Koordinering av praksisplasser og informasjon mellom praksissteder og utdanninger er en stor jobb som i mange tilfeller er fordelt på mange ansatte i hver kommune. Det varierer om og hvor mye tid de ansatte får avsatt til å gjøre denne jobben. Bedre informasjonsflyt både internt i kommunene og mellom kommunene og utdanningsinstitusjonene er en stor og viktig oppgave. En koordinatorfunksjon vil kunne bidra til bedre samarbeid mellom kommuner og utdanningsinstitusjoner, bedre oversikt over tilbud av praksisplasser og behov og kan dermed bidra til bedre utnyttelse av praksiskapasiteten. Regjeringen vil derfor utrede en praksiskoordinatorfunksjon for å bedre samarbeidet mellom kommunene og utdanningssektoren.

Gjennom våren 2020 måtte universiteter og høyskoler på grunn av covid-19 finne nye løsninger for å gjennomføre undervisning og praksisstudier. Mange erfarte da at digitale løsninger var gode alternativer for veiledning og oppfølging av studenter som var i praksis. De nye erfaringene sektoren har gjort og de nye nasjonale retningslinjene for utdanningene som tidligere var rammeplanstyrt, kan bidra til at universiteter og høyskoler og praksisfeltet ser nye muligheter for måter man kan samarbeide på.

Digitale verktøy kan gjøre det mulig å bruke kommunale praksistilbydere som er plassert lengre unna campus ved at studentoppfølgingen fra universitetene og høyskolene kan foregå digitalt. Dette vil kunne bidra til at tilgangen på praksisplasser blir bedre.

Bruk av digitale verktøy kan også bidra til å legge bedre til rette for studenter som kombinerer familie og studier ved at praksis kan gjennomføres nærmere hjemmet, og veiledningen fra lærestedet kan skje digitalt.

Flere kommuner som ønsker å ta imot studenter i praksis, opplever at de ikke blir prioritert som samarbeidspartnere for universiteter og høyskoler fordi de ligger for langt unna campus. Sannsynligheten for en samarbeidsavtale mellom en kommune og et universitet eller høyskole øker jo kortere avstanden er, ifølge et FoU-prosjekt som er gjennomført av Rambøll på oppdrag fra KS.45 Demografiutvalget har påpekt at det må legges til rette for desentralisert utdanning, og at praksisplassene i distriktene må utnyttes bedre.46

Regjeringen legger sommeren 2021 frem en strategi for fleksibel og desentralisert utdanning (jf. kap. 3.3). Desentraliserte utdanningstilbud kan være en mulighet for å ta i bruk praksisplasser i større deler av kommunesektoren som i dag ikke benyttes på grunn av avstand til campus. Dette vil også kunne bidra positivt til kommunene gjennom lettere rekruttering av helsepersonell. Studier fra UiT – Norges arktiske universitet har vist at desentralisert utdanning er viktig for å rekruttere søkere fra Finnmark til sykepleierutdanningen og for å bidra til å rekruttere sykepleiere tilbake til helse- og omsorgstjenesten i området.47

Boks 5.6 Nye desentraliserte tilbud

Sommeren 2020 fikk flere universiteter og høyskoler tildelt midler fra Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) for å utvikle fleksible utdanningstilbud. Blant annet fikk Universitetet i Sørøst-Norge og VID vitenskapelige høgskole midler til å utvikle desentraliserte sykepleierutdanninger.

Universitetet i Sørøst-Norge (USN) fikk 5,6 mill. kroner til prosjektet Bærekraftig sykepleierutdanning: Fleksibelt og desentralisert studietilbud til distriktene. Den desentraliserte sykepleierutdanningen skal være en fireårig deltidsutdanning og skal utvikles i samarbeid med kommunene og helsetjenestene i distriktene. Utdanningen kan bidra til bedre utnyttelse av praksisplasser i kommunene ved at man kan ta i bruk plasser som vanligvis ikke ville blitt benyttet på grunn av for lang reisevei. Hensikten er å bringe universitetet ut til folk, at det er fleksibilitet med tanke på tid, sted og metodene som benyttes. Universitetet ønsker å utvikle en modell som kan benyttes av flere institusjoner i Norge og kanskje også ut over landegrensene.

VID vitenskapelige høgskole fikk 7 mill. kroner til å utvikle desentralisert fleksibel sykepleierutdanning i samarbeid med 18 kommuner på Helgeland, Helgelandssykehuset og Sandnessjøen videregående skole. Utdanningen skal være fireårig deltidsutdanning og skal ta i bruk ulike digitale verktøy for undervisning og veiledning. Prosjektet skal bidra til å utdanne flere sykepleiere, og dermed også til å rekruttere til distriktene. Hele regionen vil bli tatt i bruk for å sikre praksisplasser, og viktigheten av å ta i bruk praksisplasser også i mindre kommuner blir fremhevet. Prosjektet skal være en pilot for en mobil utdanning som har som mål å kunne flyttes fra et geografisk område til et annet etter hvert som behovene endrer seg.

Kilde: Universitetet i Sørøst-Norge (2020) og VID (2020)

Spesialisthelsetjenesten

De regionale helseforetakene skal sørge for spesialisthelsetjenester til innbyggerne i sin region. Videre skal de sørge for at undervisning og opplæring av helsepersonell dekkes i helseregionen. Spesialisthelsetjenesten har utdanning som en av sine fire lovpålagte hovedoppgaver. Det er kapasitetsutfordringer når gjelder praksisplasser også i spesialisthelsetjenesten. Ressursene til universiteter og høyskoler og praksisstedene må brukes på best mulig måte slik at kapasiteten i helse- og sosialfagutdanningen svarer til de fremtidige behovene for personell.

Private aktører

Private aktører kan også benyttes i utdanning av helsepersonell. For eksempel kan private sykehus og legespesialister delta i spesialistutdanningen til leger etter avtale med helseforetak. Deler av helse- og omsorgstjenestene i landet leveres av private tilbydere som i varierende grad bidrar å utdanne helsepersonell ved å tilby praksisplasser. Private aktører er ikke pålagt å bidra til utdanning på samme måte som den offentlige helsetjenesten selv om de leverer tjenester til det offentlige. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i 2016 var 139 milliarder kroner i driftskostnader til offentlig helseforetak. Av disse ble 14,5 milliarder kroner, som tilsvarer over 10 prosent, brukt til å kjøpe helsetjenester fra private institusjoner.48 Det er også en rekke private aktører som leverer tjenester i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

De private aktørene er selv avhengige av å rekruttere helsepersonell for å kunne gi helsetjenester, og de bør derfor bidra til å utdanne helse- og sosialfagstudenter. Regjeringen vil utrede hvordan private aktører som leverer tjenester til det offentlige, skal få et ansvar for å bidra til utdanning av helse- og sosialfagstudenter.

Simulering som et tillegg eller alternativ til praksis

Simulering og ferdighetstrening brukes i de fleste helse- og sosialfagutdanningene i tillegg til praksis. Dette er gode metoder for å gjøre studentene bedre forberedt på klinisk arbeid med pasienter, og det kan bidra til bedre læring i praksis. For noen utdanninger kan simulering være en god erstatning for noe av dagens praksis. Utdanningsinstitusjonene får stadig bedre simuleringsmuligheter ved at de oppgraderer utstyr og utvider lokalene hvor simuleringen kan foregå. Det er også økt bruk av simulering i helse- og omsorgstjenestene. Noen utdanningsinstitusjoner samarbeider med kommuner og sykehus om simulering mens studentene er i praksis, eller ved at ansatte i helsetjenestene bidrar når det gjennomføres simulering og/eller ferdighetstrening ved utdanningsinstitusjonene.

Boks 5.7 Simuleringssenter for utdanning, tverrfaglig samarbeid, innovasjon og fagutvikling

Høgskolen i Østfold åpner våren 2021 et nytt ferdighets- og simuleringssenter på 2000 kvadratmeter for helse- og velferdsutdanningene. Senteret inneholder flere kommunikasjons-/samtalerom, 32 øvingssenger, operasjonsstue, akuttrom, intensivrom, enerom/smitterom, og klasserom. Senteret har også en tilknyttet leilighet med smarthusteknologi som er tilrettelagt for å prøve ut velferdsteknologiske løsninger. Fredrikstad kommune skal også være en aktiv bruker av senteret og har sittet i både prosjektgruppen og i styringsgruppen for prosjektet. På sikt ønsker høyskolen også å få til et samarbeid med sykehuset om bruk og utvikling av senteret. Senteret inneholder for øvrig en løpebane og et idrettsmedisinsk testlaboratorium som Olympiatoppen region Østlandet skal benytte sammen med høyskolens forskere på området.

Det er stadig utvikling innen simulering og det er også økende bruk av VR-teknologi (Virtual Reality) i både helse- og velferdstjenestene og ved universiteter og høyskoler. Ved NTNU har de blant annet laget flere VR-laber som er åpne døgnet rundt for studentene. Her kan de blant annet øve på å undersøke pasienter og på å samhandle med andre i kliniske situasjoner.49

For noen utdanninger kan det fremover være aktuelt å erstatte noe av dagens praksis med simulering. Noen utdanninger er imidlertid regulert av internasjonale regler som følger av EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv50 som forhindrer universiteter og høyskoler i å erstatte praksis med simulering. Ettersom yrkeskvalifikasjonsdirektivet er tatt inn i EØS-avtalen, er Norge forpliktet til å sørge for at utdanningene som er omfattet av krav i direktivet, tilfredsstiller disse. Utdanningsinstitusjonene kan derfor ikke fravike direktivets krav. Sykepleierutdanningen er blant utdanningene som er omfattet av krav i direktivet. Regjeringen ønsker at utdanninger som er regulert av direktivet skal kunne bruke simulering som en større del av utdanningen enn det som er mulig i dag. Teknisk og pedagogisk utvikling gjør det mulig å gjennomføre undervisning på nye måter, med mer studentaktive læringsformer og økt læring som resultat. Det er viktig at Norges deltakelse i det europeiske samarbeidet om utdanning og yrkeskvalifikasjoner bidrar til å skape enighet om et regelverk som muliggjør bruk av moderne utdanningsformer i utdanning til regulerte yrker. Regjeringen vil i dialog med EØS-landene se på mulighetene for endringer i yrkeskvalifikasjonsdirektivet slik at simulering i større grad kan erstatte deler av praksis for de utdanningene som er regulert av yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

Boks 5.8 Yrkeskvalifikasjonsdirektivet

Et av de grunnleggende prinsippene i det indre markedet er fri bevegelighet for arbeidstakere og tjenesteytere innenfor hele EØS. For å lette mobiliteten har EU vedtatt en del direktiver om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner over landegrensene, deriblant yrkeskvalifikasjonsdirektivet, som er en sammenslåing av 15 tidligere direktiv. For enkelte yrkesgrupper er utdanningen harmonisert i direktivet. Det vil si at det skal gå tilnærmet automatisk å godkjenne yrkeskvalifikasjonene til de yrkene. Dette omfatter yrkene lege, sykepleier, jordmor, farmasøyt, tannlege, veterinær og arkitekt. De harmoniserte kravene for disse utdanningene har vært tilnærmet uforandret siden de opprinnelige direktivene ble vedtatt i 1970- eller 1980-årene. Norge har forpliktet seg til å følge minimumskravene som er satt i direktivet. Direktivet sikrer norske borgere rett til automatisk godkjenning i andre land for de harmoniserte utdanningene. Dette innebærer at det er enklere for borgere innenfor hele EØS å praktisere yrket sitt i andre land. Samtidig innebærer direktivet at kvaliteten på kompetansen til disse yrkesutøverne er bedre sikret.

5.2.3 Mer og bedre samarbeid

Et godt samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og praksistilbyderne er viktig for utdanningskvaliteten. I forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger og gjennom arbeidet med å utvikle nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) er det fastsatt et krav om at det skal inngås samarbeidsavtaler mellom utdanningsinstitusjonene og praksistilbyderne. Den felles forskriften sier at avtalene blant annet skal regulere ansvar, kapasitet på praksisplasser, samarbeidsarenaer, og de kan også regulere forsknings-, utviklings- og innovasjonssamarbeid. Kunnskapsdepartementet har i rundskriv til forskriften uttrykt en forventning om at utdanningsinstitusjonene og helse- og velferdstjenestene også samarbeider om utvikling av studie-/programplaner for utdanningene omtalt i forskriften.

I forbindelse med sykehusreformen i 2001 ble det gitt en instruks fra Helse- og omsorgsdepartementet til styrene i de fire regionale helseforetakene om samarbeidet med universiteter og høyskoler om forskning og utdanning. Universiteter og høyskoler har ingen tilsvarende instruks. Formålet er å bidra til at samarbeid mellom de to sektorene om helseforskning, innovasjon og utdanning blir ivaretatt innenfor noen formaliserte rammer. Instruksen skal sikre at utdanning og forskning er i tråd med behovene i spesialisthelsetjenesten, samtidig som den skal ivareta universitetenes og høyskolenes behov for undervisning, opplæring og veiledning av studenter. Instruksen legger rammene for formaliserte rammeavtaler, lokale avtaler og at det skal etableres ett eller to regionale samarbeidsorganer mellom universiteter og høyskoler og helseforetakene i hver helseregion. Det er behov for å styrke samarbeidet om utdanning og praksis. For å bidra til at samarbeidet skal fungere bedre vil Helse- og omsorgsdepartementet i samarbeid med Kunnskapsdepartementet, revidere instruksen til de regionale helseforetakene. Den ble sist ble revidert i 2013.

5.3 Praksis i disiplinfag

Det er et mål at flere studenter på disiplinfaglige studieprogrammer får tilbud om relevant praksis underveis i studiene. For å nå dette målet er det behov for at både offentlige og private virksomheter tar imot flere studenter i praksis.

OECD har pekt på at Norge har et særlig potensial for å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning gjennom økt bruk av praksis i fag hvor dette tradisjonelt er lite utbredt.51 Dette var også et tema i humaniorameldingen fra 2016, hvor regjeringen uttrykte forventninger om at universitetene og høyskolene i høyere grad enn i dag bør tilby praksisopphold for studenter på humanistiske studieprogrammer.52

NOKUTs evaluering av arbeidslivsrelevans i disiplinutdanninger viser at fagmiljøene følger opp. Alle programmene som er evaluert har samspill med arbeidslivet og fem av de elleve evaluerte programmene tilbyr praksis.53

Noen av praksisemnene synes å inngå tydelig i studieprogrammets strategi for å øke kvaliteten, for andre fremstår praksisemnet som dårligere integrert. På den annen side viser noen av programmene til at arbeidsgivere vurderer de akademiske disiplinutdanningene høyt, og setter utdanning for arbeidslivsrelevans opp mot utdanning av fag. Denne spenningen er kanskje forståelig, gitt at praksis med godt læringsutbytte for studentene er ressurskrevende å organisere.

Fordi disiplinfaglige programmer ikke er rettet mot definerte karrierer trekkes det ofte frem at praksis kan være viktig for å synliggjøre overfor arbeidslivet at kandidatene har relevant kompetanse. Samtidig kan praksis bevisstgjøre studentene om egen kompetanse og mulige karriereveier. På den annen side kan sannsynligvis bevisstgjøringen også ivaretas mer effektivt gjennom andre former for samspill enn praksis. Besøk av tidligere kandidater, prosjekter i samarbeid med arbeidsliv, simulering og annen undervisning som bruker arbeidsmetoder fra arbeidslivet er eksempler. En av de viktigste anbefalingene i evalueringen er at variasjon i tiltak er en forutsetning for god arbeidslivsrelevans.

Boks 5.9 Eksempler på praksis i disiplinfag

Bachelorprogrammet i sosiologi (ungdomssosiologi) ved Høgskulen på Vestlandet gir studentene en god forståelse av hvordan en utdanning i sosiologi er arbeidsrelevant. Det obligatoriske praksisemnet som inngår i programmet er utviklet sammen med det lokalet arbeidslivet. Jevnlig arrangeres også «Arbeidslivsseminaret», som er en møteplass for studenter, ansatte og aktører fra arbeidslivet, for å utveksle erfaringer som brukes til å videreutvikle studieprogrammets arbeidslivsrelevans.

Humanister i praksis ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er et emne som gir mastergradstudenter ved det humanistiske fakultet relevant yrkeserfaring gjennom praksisopphold. Til sammen 30 studenter velges ut gjennom søknad og intervju, og opptaksprosessen inngår i emnets arbeidslivsforberedende komponent. Humanister i praksis undervises i en intensiv periode med bevisstgjøring av egen kompetanse og kreative teamprosesser lagt til et innledende kurs, fulgt av tre ukers gruppeprosjekt på en arbeidsplass. En konferanse der resultatene av prosjektarbeidet presenteres for oppdragsgiverne, danner avslutning på undervisningen i emnet.

Studenter innen faget interkulturell kompetanse ved Norges Handelshøyskole (NHH) gjennomfører praksis i en bedrift eller frivillig organisasjon i Brasil og følger i tillegg kurs ved et lokalt universitet. De har en kursdag før utreise, digital oppfølging underveis samt en kursdag etter hjemkomst, der de blir trent i å fremheve sin internasjonale arbeidserfaring som en styrke i jobbsøkingsprosessen. Studentene oppgir å ha utviklet ferdigheter som er viktige i arbeidslivet, som forhandlinger, samarbeid, beslutningsprosesser, stressmestring og prioritering av arbeidsoppgaver. Videre rapporterer de at de gjennom praksisopphold i andre land har fått ny bevissthet om egne verdier og normer og større forståelse for kulturelle ulikheter.

Universitetet i Agder (UIA) har også etablert et emne som heter Humanister i praksis. Som ved NTNU skal det gi studentene forståelse for og erfaring med hvordan humanistisk kompetanse kan anvendes i en yrkessammenheng. Emnet er delt inn i en teoridel, en praksisdel og en oppgavedel. Teoridelen behandler temaer som er sentrale og relevante i arbeidslivet. I praksisdelen oppholder studentene seg i en organisasjon eller bedrift i 3 uker. I siste del av studiet skriver studentene en oppgave med fokus på sammenhenger mellom praksis og innholdet i studieprogrammet.

Universitetet i Sørøst-Norge (USN) tilbyr en mastergrad i samfunnsanalyse som gjør studentene i stand til å analysere komplekse samfunnsforhold. Mastergraden i samfunnsanalyse har tette koblinger med og stor relevans for arbeidslivet. I arbeidet med mastergradsoppgaven får studentene tilbud om å jobbe med problemstillinger enten i tilknytning til pågående forskningsprosjekter eller problemstillinger fra eksterne virksomheter. Det gir realisme i problemstillingene og nytteverdi for bedriftene.

5.3.1 Praksis i staten

I utdanninger uten forskriftsfestet praksis er det utdanningsinstitusjonen selv som i stor grad bestemmer om og eventuelt hvordan praksis skal inngå. Innenfor disiplinfagene, som har en svak tradisjon for praksis, er det behov for å legge bedre til rette for samarbeid med relevante virksomheter i offentlig, privat og frivillig sektor som kan ta imot praksisstudenter.

Statlige virksomheter er attraktive arbeidsgivere, og bør gå foran med et godt eksempel ved å ta imot flere praksisstudenter. Regjeringen ønsker derfor å legge til rette for dette gjennom et mer systematisk samarbeid mellom statlige arbeidsgivere og universiteter og høyskoler. Det er et mål at samarbeidet om praksis på sikt vil føre til et mer systematisk samarbeid også på andre områder, for eksempel gjennom mastergradsoppgaver eller ansattmobilitet (se kapittel 2.3) og forsknings- og utredningsprosjekter om problemstillinger som er av betydning for offentlig sektor.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Kunnskapsdepartementet vil sammen sørge for at det lages en digital veileder som kan gjøre det enklere for statlige arbeidsgivere å ta imot praksisstudenter. Veilederen, som må utarbeides i samarbeid med universiteter og høyskoler, kan blant annet gi en oversikt over regelverket og gi råd og tips. Det kan for eksempel gis eksempler på hva statlige virksomheter som har tatt imot studenter i praksis, har lagt vekt på for å lykkes med dette.

Veilederen vil bli lagt ut på Arbeidsgiverportalen som er en digital portal for statlige arbeidsgivere med informasjon, veiledning og støtte og erfaringsutveksling. Portalen driftes av Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ). På lengre sikt kan også Arbeidslivsportalen tas i bruk, slik at samarbeidet mellom praksissteder og studieprogrammer blir enklere.

I tillegg vil Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Kunnskapsdepartementet velge ut enkelte «praksispiloter» i form av statlige virksomheter, studieprogrammer og institusjoner som samarbeider om praksis. Disse vil bli fulgt i en avgrenset periode for å høste erfaringer og kunnskap, slik at veilederen og andre tiltak kan justeres og videreutvikles. Praksispilotene vil i tillegg kunne inspirere andre universiteter, høyskoler og arbeidsgivere til å samarbeide mer systematisk om utdanning.

Praksispilotene kan omfatte både nye og eksisterende samarbeid. Det vil bli vurdert om praksispilotene skal ha en distriktspolitisk profil, ettersom dette på lengre sikt vil kunne bidra til å beholde og utvikle kompetanse i hele landet. Det vil også bli vurdert om fylkeskommunene kan ha en koordinerende rolle. Utvelgelsen av praksispiloter og tidspunktet for når prosjektet skal settes i gang, skal bestemmes etter dialog med Universitets- og høgskolerådet.

Gjennom disse initiativene ønsker regjeringen å inspirere statlige arbeidsgivere til å tilby praksisopphold. Departementene vil gå foran og tilby praksis til flere studenter enn i dag, og andre statlige virksomheter oppfordres til å gjøre det samme.

Boks 5.10 Eksempler på praksis i departementene

Kunnskapsdepartementet (KD) har siden 2016 hatt en avtale med Det humanistiske fakultetet ved Universitetet i Oslo om å ta imot inntil en student i praksis per semester. Avtalen inngår i fakultetets ordning med internasjonalt praksisemne som er en integrert del av enkelte mastergrader. I praksisperioden jobber studenten med internasjonale saker i ca. 60–70% av tiden, mens den resterende tiden brukes til å skrive en semesteroppgave. Studenten får totalt 30 studiepoeng for praksis + semesteroppgave. Rekrutteringen av praksisstudent foregår ved at KD sender en kort utlysningstekst til fakultetet som legger den ut på sine nettsider og mottar søknader fra interesserte studenter. KD velger ut kandidater til intervju, gjennomfører intervjuer og velger en kandidat. Praksisstudenten blir innplassert i en av seksjonene som har ansvar for internasjonale saker og får konkrete saksbehandlingsoppgaver samt en fadder som har særlig ansvar for oppfølging av studenten i praksisperioden. Erfaringene med praksisstudentene er at de er motiverte, dyktige studenter som bidrar godt i seksjonenes arbeid, og gir et friskt blikk på sakene departementet jobber med.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har høstet svært gode erfaringer med å ta imot mastergradstudenter i praksis våren 2020 fra Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, selv om en del av praksisperioden måtte gjøres fra hjemmekontor. Fra KMD sendte Statsforvaltningsavdelingen og Avdeling for IT- og forvaltningspolitikk stillingsutlysninger til instituttet, og studentene gikk gjennom en søkeprosess og intervju. Tre studenter fikk deretter praksisplass. Praksisstudentene fikk konkrete oppgaver de skulle levere på, blant annet å utarbeide rapport om antallet mål i tildelingsbrevene fra departementene for 2020 og vurdere styringskrav til Fylkesmannen. Praksisoppholdet skulle også gjøre studentene kjent med hvordan det er å jobbe i et departement. Formålet for studenten er å få erfaring fra arbeidslivet og anvende statsvitenskapelige kunnskaper og perspektiver i praksis. Også våren 2021 vil KMD ta imot studenter fra Institutt for statsvitenskap.

5.4 Forventninger og tiltak

Regjeringen forventer at studieprogrammer som tilbyr praksis har et bevisst forhold til hva de ønsker å oppnå gjennom å bruke praksis som læringsarena. Formålet bør komme til uttrykk gjennom tydelig formulerte mål for hva studentene skal lære under praksisoppholdet, og hvordan de skal sikre det ønskede læringsutbyttet i nært samarbeid med praksisstedet.

Det enkelte studieprogram må ta ansvar for å vurdere om det er hensiktsmessig å etablere eller videreutvikle praksistilbud fremfor – eller i tillegg til – å ta i bruk andre læringsaktiviteter som kan styrke studentenes arbeidslivstilknytning.

Regjeringen vil:

  • gjennomgå regelverket for kvalitet i praksis

  • utrede en forsterkning av kommunenes ansvar for utdanning av helse- og sosialfagstudenter

  • revidere instruks om samarbeid om forskning, innovasjon og utdanning mellom regionale helseforetak og universiteter og høyskoler

  • gjennom dialog med andre EØS-land se på mulighetene for endringer i yrkeskvalifikasjonsdirektivet slik at simulering i større grad kan erstatte deler av praksis

  • utrede hvordan private aktører som leverer tjenester til det offentlige, skal få et ansvar for å bidra til utdanning av helse- og sosialfagstudenter

  • videreføre Dikus praksispilot for å utvikle kvalitet og kapasitet på praksis i helse- og sosialfagutdanningene

  • utrede en praksiskoordinatorfunksjon for å bedre samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og kommuner

  • øke bruken av praksis i staten ved:

    • at departementene går foran ved å tilby praksisopphold til studenter og gi muligheter for mastergradsoppgaver på relevante områder. Andre statlige virksomheter skal oppfordres til å gjøre det samme.

    • å sørge for at det utvikles en digital veileder som gjør det enklere for statlige arbeidsgivere å ta imot studenter i praksis

    • å velge ut noen statlige virksomheter og studieprogrammer/institusjoner som vil følges i en avgrenset periode

Fotnoter

1.

Helseth m.fl. (2019b)

2.

Universitets- og høgskolerådet (2016), Hegerstrøm (2018) og Helseth m.fl. (2019b)

3.

Bakken m.fl. (2019) og NOKUT (2020b)

4.

Lid m.fl (2018) og NOKUT (2020b)

5.

OECD (2018) og Diku (2019c)

6.

Helseth m.fl. (2019b) (gir oversikt over forskning) og Fetscher (2019)

7.

Støren (2019) og Høgestøl og Bjørnebekk (2018)

8.

Nesje m.fl. (2020)

9.

Helseth m.fl. (2019b)

10.

Helseth m.fl. (2019b)

11.

UHR (2016)

12.

Hegerstrøm (2018), kapittel 9.2 gir oversikt over og viser omfang på praksis i de ulike profesjonsutdanningene.

13.

Helseth m.fl. (2019b)

14.

NOKUT (2020)

15.

Enkelte studieprogrammer velger imidlertid å innføre obligatorisk praksis for enkelte emner selv om dette ikke er forskriftsfestet krav.

16.

Helseth m.fl. (2019b) og NOKUT (2020a)

17.

NOKUT (2020a)

18.

Meld. St. 16 (2016–2017) og Meld. St. 7 (2020–2021)

19.

Wiers-Jenssen og Støren (2020)

20.

Diku (2020)

21.

Caspersen (2011)

22.

Hegerstrøm (2018) og NOKUT (2020b)

23.

Helseth m.fl. (2019b)

24.

Bakken og Helseth (2019), Berg m.fl. (2020a), Bråten og Kantardjiev (2019), Fetscher m.fl. (2019), Gjeitanger (2019), Hegerstrøm (2019), Helseth m.fl. (2019a), Helseth m.fl. (2019b), Kantardjiev m.fl. (2019), Karlsen (2019), Kristiansen og Wiggen (2019), Kristiansen m.fl. (2019), Lid (2019), Lid m.fl. (2019) og Wiggen (2019)

25.

Lov om universiteter og høyskoler, 2005, § 3-8

26.

Berg m.fl. (2020)

27.

Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning, 2017, § 2-2

28.

Både lærerutdanningene og helse- og sosialfagutdanningene har begge deler – altså både rammeplan og nasjonale retningslinjer. Det gjelder også ingeniørutdanning. For lærer og ingeniør er det UHR som lager og adm. retningslinjene.

29.

Lov om universiteter og høyskoler, 2005, § 3-3

30.

Berg m.fl. (2020a)

31.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet (2005)

32.

SSB (2020)

33.

NOU 2020: 15

34.

NOU 2019: 2

35.

Helseth m.fl. (2019b)

36.

Viktigheten av veiledningskompetanse og behovet for å heve denne har vært tematisert både i UHRs praksisprosjekt og i rapporter fra NOKUTs Operasjon praksis-prosjekt.

37.

Helseth m.fl. (2019b)

38.

Universitets- og høgskolerådet (2018a)

39.

Universitets- og høgskolerådet (2018b)

40.

Helseth m.fl. (2019b)

41.

St.meld. nr. 47 (2008–2009)

42.

Universitets- og høgskolerådet (2016)

43.

Bufdir (2019)

44.

Helseth m.fl. (2019b)

45.

Rambøll (2017)

46.

NOU 2020: 15

47.

Nilsen m.fl. (2012) og Eriksen og Heumer (2019)

48.

SSB (2018)

49.

Virsam (2020)

50.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet (2005)

51.

OECD (2018)

52.

Meld. St. 25 (2016–2017)

53.

NOKUT (2020a)

Til forsiden