Meld. St. 34 (2020–2021)

Sammen mot barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledning

1 Innledning

1.1 Forebygging av barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet – en hovedprioritet for regjeringen

Norge er et trygt land med lite kriminalitet sammenlignet med andre land. Folk flest i Norge føler seg trygge. I politiets innbyggerundersøkelse1 svarte hele 94 prosent av befolkningen i 2020 at de føler seg trygge der de bor og ferdes. Det er lite barne- og ungdomskriminalitet i Norge, og majoriteten av barn og unge er lovlydige. I enkelte ungdomsmiljøer ser vi imidlertid tendenser til en negativ utvikling. En liten gruppe står for mye av kriminaliteten, de skaper utrygghet i lokalmiljøet og skader seg selv og andre.

Det er grunn til å være bekymret for denne tendensen, og regjeringen vil iverksette tiltak som stopper den negative utviklingen. Kriminalitet har store samfunnsmessige og menneskelige konsekvenser for fornærmede og deres nærmeste. I tillegg kan det å utføre kriminelle handlinger overfor andre også være skadelig for gjerningspersonen.

Ungdom som begår kriminalitet står i fare for å bli rekruttert til organisert kriminell aktivitet. Kriminelle gjenger vil ofte bevisst forsøke å rekruttere ungdom. Samtidig vil de kriminelle gjengene kunne virke attraktive på sårbare barn og unge.

Kriminelle nettverk og kriminelle gjenger utgjør et betydelig samfunnsproblem. De begår alvorlig kriminalitet som har innvirkning på samfunnet som helhet, på nærmiljø og på innbyggernes trygghet. Selv om kriminelle gjenger ikke har stor utbredelse i Norge, vil de ha et stort skadepotensial. Det er også viktig å forhindre en utvikling der gjenger blir et mer alvorlig problem enn i dag. Et hovedtrekk ved kriminelle gjenger er at de ofte er profittorientert og involvert i blant annet narkotikakriminalitet, vold og trusler, samt økonomisk kriminalitet.

Regjeringen vil bygge sin politikk på samfunnets og den enkeltes behov for trygghet. Det er et mål for regjeringen at kriminaliteten fortsatt skal være lav. Forebygging og bekjempelse av barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet er en hovedprioritet for regjeringen. Dette krever bred innsats, og forutsetter en innholdsrik verktøykasse. Det er viktig at ungdommene får en rask reaksjon. De må settes i stand til å ta ansvar for egne handlinger og motiveres til et liv uten kriminalitet. Foreldrene må også ansvarliggjøres.

Forebyggingen må foregå i et samarbeid mellom ulike offentlige tjenester, lokalmiljøet og sivil sektor. Det er avgjørende å sikre de rette virkemidlene fra ulike sektorer. Bekjempelse av kriminelle gjenger krever innsats over tid. De som begår kriminalitet må derfor bli stoppet og straffet på en måte som motvirker nye straffbare handlinger.

Det er med dette som bakgrunn at regjeringen fremmer en stortingsmelding om barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet. Stortingsmeldingen er utarbeidet i et samarbeid mellom Justis- og beredskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

Gjennom meldingen inviterer regjeringen Stortinget til debatt om det videre arbeidet mot barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet.

1.2 Barns grunnleggende rettigheter

Menneskerettighetene er grunnleggende rettigheter som alle mennesker har. Det er myndighetenes ansvar at innbyggernes menneskerettigheter blir ivaretatt. Norge har tiltrådt flere internasjonale konvensjoner som har vesentlig betydning for barns rettsstilling. Dette medfører konsekvenser både for lovgivningen og andre politiske beslutningsprosesser.

Barn har rettigheter etter alle menneskerettighetskonvensjonene. Særlig sentral er FNs konvensjon om barnets rettigheter, vedtatt av De forente nasjoner 20. november 1989 og ratifisert av Norge 8. januar 1991 (FNs barnekonvensjon). FNs barnekonvensjon er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven, jf. § 2, og skal ved motstrid gå foran norsk lov, jf. § 3. I tillegg er flere av prinsippene nedfelt i Grunnloven.

FNs barnekonvensjon er delt inn i fire hovedområder av rettigheter, herunder barns rett til liv og helse, til skolegang og utvikling, til omsorg og beskyttelse og til deltakelse og innflytelse. Konvensjonen gir alle barn og unge under 18 år rett til en trygg og god oppvekst, uansett hvem de er og hvor de bor.

FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 slår fast at prinsippet om barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Prinsippet gjelder både i konkrete saker om et enkelt barn og for avgjørelser på mer overordnet nivå. Det innebærer en rettslig plikt til å tillegge barnets beste den nødvendige vekt, både ved gjennomføringen av andre rettigheter og ved skjønnsutøvelsen for lovbestemmelser som berører barn. Prinsippet er også nedfelt i Grunnloven § 104 annet ledd.

FNs barnekonvensjon artikkel 12 fastslår prinsippet om barnets rett til å bli hørt. Staten er forpliktet til å garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse i alle forhold som vedrører barnet, og til å tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet skal særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett, jf. artikkel 12 nr. 2. Prinsippet er også nedfelt i Grunnloven § 104 første ledd.

Prinsippet om barnets beste og retten til å bli hørt er to av fire generelle prinsipper i FNs barnekonvensjon. De to andre er retten til ikke-diskriminering i artikkel 2 og retten til liv, overlevelse og utvikling i artikkel 6. Prinsippene får betydning for tolkningen av andre bestemmelser i konvensjonen.

Etter FNs barnekonvensjon artikkel 40 nr. 1 har ethvert barn som beskyldes for, anklages for eller finnes å ha begått et straffbart forhold, rett til å bli behandlet på en måte som fremmer barnets følelse av verdighet og egenverd, som styrker barnets respekt for andres menneskerettigheter og grunnleggende friheter, og som tar hensyn til barnets alder og ønskeligheten av å fremme barnets reintegrering, slik at det påtar seg en konstruktiv rolle i samfunnet.

Den sentrale håndhevingsmekanismen etter FNs barnekonvensjon er medlemsstatenes rapportering til FNs komité for barns rettigheter (FNs barnekomité), jf. artikkel 43 og 44. FNs barnekomité har utarbeidet en rekke generelle kommentarer til utvalgte problemstillinger. Disse kommentarene er ikke rettslig bindende, men Høyesterett har lagt stor vekt på barnekomiteens generelle kommentarer ved anvendelsen av FNs barnekonvensjon. Kommentarene gir derfor et viktig bidrag ved politikkutformingen. I tillegg til generelle kommentarer til blant annet barnets rett til at hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn2 og barnets rett til å bli hørt,3 har FNs barnekomité utarbeidet en generell kommentar som omhandler barns rettigheter i konflikt med loven.4 Her står også forebygging og tidlig intervensjon sentralt.

FNs barnekonvensjon definerer barn som personer under 18 år. Stortingsmeldingen legger særlig vekt på denne aldersgruppen, men overgangen fra barn til ungdom og ung voksen er også viktig. Barn og ungdom kan være særlig sårbare for å bli rekruttert til kriminelle nettverk der voksne dominerer.

Boks 1.1 FNs bærekraftsmål

I 2015 ble FNs 193 medlemsland enige om 17 felles mål for bærekraftig utvikling som del av Agenda 2030. Bærekraftsmålene er gjensidig avhengig av hverandre.

Justis- og beredskapsdepartementet har ansvaret for koordinering av bærekraftsmål nr. 16, Fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner. Samtidig er en rekke av de øvrige bærekraftsmålene viktige for å forebygge og bekjempe barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet. Både målene om å utrydde fattigdom, god helse, god utdanning, anstendig arbeid og økonomisk vekst, mindre ulikhet, og bærekraftige byer og samfunn har en side til kriminalitetsutvikling og -omfang. Dette viser også hvor vesentlig det tverrsektorielle samarbeidet er i denne sammenheng.

1.3 God ivaretakelse av fornærmede

En av statens viktigste oppgaver er å beskytte sine innbyggere. Regjeringen ønsker at alle som utsettes for kriminalitet skal oppleve å bli ivaretatt på en god måte, både i møte med justissektoren og ulike velferdstjenester. Gjerningspersoner må stoppes og få en reaksjon som bidrar til rehabilitering og forebygging av ny kriminalitet. Dette vil også bidra til å gjenopprette trygghetsfølelsen i samfunnet. Selv om denne stortingsmeldingen tar for seg tiltak og innsatser for å forebygge og bekjempe barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet, er det viktig å fremheve at det er en sentral prioritet for regjeringen å sikre god ivaretakelse av de som utsettes for kriminaliteten. Noe av det viktigste vi som samfunn kan gjøre for dem som direkte eller indirekte berøres, er å hindre at lovbrudd begås eller gjentas. Samtidig er det viktig med innsats som retter seg direkte mot fornærmede.

Straffbare handlinger har en rekke negative konsekvenser for dem som rammes. Særlig utsatt er personer som rammes av voldslovbrudd eller seksuallovbrudd, men også handlinger som i juridisk forstand ikke defineres som grove, kan oppleves både truende og traumatiserende.

For å forebygge skadevirkninger og traumatisering, må vold og overgrep forebygges og avdekkes så tidlig som mulig slik at de som trenger det får hjelp og behandling. Det å være vitne til vold og overgrep kan også være svært skadelig for barn, og det er viktig å hindre at barn vokser opp i familier preget av vold og trusler. Videre er barn og ungdom ofte selv ofre for kriminalitet begått av andre barn og ungdommer. Mange unge som begår kriminalitet har også selv vært utsatt for vold, overgrep eller andre integritetskrenkelser. Ofte kan de være fornærmet i en sak og gjerningsperson i en annen sak. Tilbud for fornærmede er derfor også viktig for å hindre at utsatte barn og ungdom selv begår lovbrudd.

Både barn, ungdom og voksne har en rekke instanser de kan ta kontakt med når de har vært utsatt for vold og overgrep. Videre må tjenestene som har kontakt med barn og unge ha kompetanse til å avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt. Det må være gode systemer for å melde fra og for å samarbeide om tiltak.

Statens barnehus er etablert i alle politidistrikt. På barnehusene skal barn og særlig sårbare personer som kan ha vært utsatt for, eller vært vitne til vold eller seksuelle overgrep, bli møtt med et helhetlig tilbud. Barnehusene skal tilrettelegge for at denne gruppen tilbys tilrettelagte avhør, medisinske undersøkelser, nødvendig oppfølging og behandling innen nærmere angitte rammer, og skal også ivareta koordinering av tverrfaglig og tverretatlig samhandling. Regjeringen har styrket Statens barnehus, og det er åpnet nye underavdelinger for å nå flere potensielle brukere og sikre kortere reisevei i områder av landet med store avstander.

Prosjekt November ble etablert på Stovner politistasjon i 2015 for å gi et bedre og mer helhetlig tilbud til de som er utsatt for vold i nære relasjoner. Et sentralt utgangspunkt for etablering av prosjektet var å komme tidlig inn for å forebygge gjentatt vold i familien. Prosjekt November er nå lagt inn i linjen i Oslo politidistrikt, som Seksjon for risikovurdering og kriminalitetsforebygging av vold i nære relasjoner (RISK), og dekker 11 bydeler i Oslo. Fra 2020 har RISK fokus på personer og familier i utsatte områder som opplever vold i nære relasjoner i kombinasjon med utfordringer knyttet til ungdoms- og gjengkriminalitet.

Hensynet til ofre og pårørende skal vektlegges i hele straffesakskjeden. Det er viktig med god ivaretakelse av fornærmede i møte med politiet. For å styrke tilbudet til ofre for integritetskrenkende kriminalitet, har regjeringen derfor etablert støttesentre for kriminalitetsutsatte i alle landets politidistrikt. Sentrene kan gi informasjon og veiledning om det å anmelde, og gi støtte underveis i prosessen fra anmeldelse til saken er avgjort. I tillegg kan sentrene yte vitnestøtte og hjelp til å søke voldsoffererstatning.

Kontoret for voldsoffererstatning behandler søknader om voldsoffererstatning.

Bistandsadvokatene skal ivareta rettighetene til fornærmede og etterlatte i en straffesak. Det gjelder både på etterforskingsstadiet og i rettsforhandlingene. Under rettssaken kan bistandsadvokaten, på vegne av fornærmede og etterlatte, stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige. Dette gjelder uavhengig av om det fremmes krav om erstatning i saken.

Det å vitne i en rettssak kan være uvant. I samarbeid med Røde Kors tilbyr derfor mange av landets domstoler vitnestøtte som kan gi medmenneskelig støtte og veiledning før, under og etter rettsmøtet.

Uavhengig av type lovbrudd kan fornærmede i noen tilfeller ha behov for å møte gjerningspersonen for å snakke om det som har skjedd. Det kan bidra til å gjenopprette tryggheten for den fornærmede. I slike tilfeller kan konfliktrådet tilrettelegge for møter, se punkt 4.10.2.

Boks 1.2 Tilbud til fornærmede

Alarmtelefonen for barn og unge (116 111) er et døgnåpent gratis telefonnummer for barn og unge som utsettes for omsorgssvikt, vold eller overgrep. Det finnes 23 store barnevernsvakter i Norge. Alarmtelefonen for barn og unge er et tillegg til eksisterende akuttberedskap for barn og unge.

Krisesentrene er et tilbud til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner. Sentrene tilbyr et trygt sted å bo en begrenset periode, samt råd og veiledning.

Vold- og overgrepslinjen (VO-linjen) er en døgnåpen hjelpelinje for personer og pårørende som opplever vold eller overgrep i nære relasjoner og for pårørende og ansatte i hjelpeapparatet. I 2021 ble VO-linjen styrket med et lavterskel chat-tilbud i tilknytning til telefontjenesten.

Dinutvei.no er et nettsted som tilbyr kvalitetssikret informasjon om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep. Dinveiut.no har oversikt over hjelpetiltak over hele landet.

Overgrepsmottakene er døgnåpne lavterskeltilbud til personer som er utsatt for seksuelle overgrep eller vold. Mottakene tilbyr rådgivning og medisinsk hjelp, uavhengig av politianmeldelse.

Tilrettelagt tannhelsetilbud TOO er et tilbudtil tortur- og overgrepsutsatte og personer med sterk angst for tannbehandling (odontofobi). De som fyller kriteriene vil først få angstbehandling eller annen psykologisk behandling. Deretter tilbys de tannbehandling.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten, fastlege, kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, psykisk helsevern, samt andre helse- og omsorgstjenester kan bidra med hjelp og oppfølging.

Nok.-sentrene og støttesentrene mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) er lavterskeltilbud til utsatte for incest og seksuelle overgrep og deres pårørende, uansett kjønn. Tilbudet er primært til voksne, men noen sentre har også tilbud rettet mot barn.

Dixi ressurssenter mot voldtekt gir råd, støtte og veiledning til personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep og deres pårørende.

Støttesentre for kriminalitetsutsatte tilbyr hjelp og veiledning til alle som er utsatt for kriminelle handlinger. Telefon: 800 40 008.

Statens barnehus er en tverrfaglig virksomhet som skal bidra til at barn og særlig sårbare personer som kan ha vært utsatt for, eller kan ha vært vitne til vold eller seksuelle overgrep blir møtt med et helhetlig tilbud.

Listen er ikke uttømmende.

1.4 Erfaringer og kunnskapsgrunnlag

1.4.1 Innledning

Regjeringen har i tråd med regjeringsplattformen fra 2019 satt i gang arbeid med å styrke kunnskapsgrunnlaget for å forbedre regelverk, virkemiddelapparat og samarbeidsstrukturer mellom sektorene. Nedenfor omtales enkelte av arbeidene og innspillene. Øvrige sentrale arbeider, evalueringer og utredninger som ligger til grunn for innsatsen, beskrives nærmere i de enkelte kapitlene.

1.4.2 0–24-samarbeidet

Regjeringen etablerte i 2015 et samarbeid på tvers av Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet: 0–24-samarbeidet. Formålet var å oppnå bedre samordning og samarbeid på nasjonalt nivå og å stimulere til en mer helhetlig innsats i kommunene for barn og unge mellom 0 og 24 år og deres familier. Utdanningsdirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har på oppdrag fra departementene gjennomført ulike prosjekter og utviklingsarbeider. Fra 2019 ble også Justis- og beredskapsdepartementet, inkludert Politidirektoratet og Sekretariatet for konfliktrådene, innlemmet i samarbeidet. 0–24 avsluttes som prosjekt i 2021. Stortingsmeldingen bygger videre på erfaringer og kunnskap utviklet i dette samarbeidet.

1.4.3 Samarbeid om barne- og ungdomskriminalitet

Sommeren 2019 etablerte regjeringen et særskilt samarbeid på tvers av departementer og direktorater for å få en helhetlig innsats overfor barn og unge som begår eller står i fare for å begå kriminalitet.5 Formålet med samarbeidet har vært å vurdere om de aktuelle sektorene har nødvendig mandat, ansvar og tiltak for å hindre at barn og unge begår alvorlige eller gjentatte kriminelle handlinger, samt at barn og unge kommer ut av et kriminelt handlingsmønster. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Helsedirektoratet, Kriminalomsorgsdirektoratet, Politidirektoratet, Sekretariatet for konfliktrådene og Utdanningsdirektoratet har, på oppdrag fra departementene, kartlagt og vurdert sektorenes ansvar og tilbud til målgruppen. Rapporten Barn og unge som begår eller står i fare for å begå kriminelle handlinger. Kartlegging og vurdering av sektorenes ansvar og tilbud til målgruppen ble overlevert departementene i april 2020.6

Som en del av samarbeidet skulle Folkehelseinstituttet, på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, arrangere en internasjonal ekspertkonferansevåren 2020. Temaet skulle være hvordan hindre at barn og unge kommer inn i, eller fortsetter med kriminalitet. Ekspertkonferansen måtte avlyses grunnet koronapandemien. Som et alternativ utarbeidet Folkehelseinstituttet en rapport bestående blant annet av innlegg og bidrag fra foredragsholderne.7 I tillegg til denne rapporten ble det utarbeidet ytterligere to rapporter: en kunnskapsoppsummering8 om tiltak for barn og unge med alvorlige atferdsvansker eller kriminell atferd og en landssammenligning9 om bruk av institusjon.

Direktoratene har på bakgrunn av ovenfor nevnte rapporter vurdert utfordringsbildet og kommet med anbefalinger. Dette arbeidet er samlet i rapporten Barn og unge som begår eller står i fare for å begå kriminelle handlinger. Vurdering av utfordringsbildet og anbefalinger til departementenes videre arbeid.10 Rapporten ble overlevert departementene i oktober 2020. Direktoratene kom med til sammen 15 anbefalinger, og oppfølging av disse er til nærmere vurdering i departementene. Arbeidet med å følge opp anbefalingene omtales i stortingsmeldingen.

1.4.4 Innspill fra relevante aktører

Stortingsmeldingen er basert på innspill fra en rekke aktører. Regjeringen har mottatt innspill fra direktorater, fagorganer og organisasjoner.

Som følge av en økning i voldshendelser særlig i ungdomsmiljøene i Oslo-området i 2018, inviterte Justis- og beredskapsdepartementet relevante aktører i straffesakskjeden, deriblant Politidirektoratet, Riksadvokaten og Sekretariatet for konfliktrådene, til å komme med forslag til hva som på kort og lang sikt burde gjøres for å forebygge og bekjempe barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet. Forslagene fra aktørene ble fulgt opp i ulike prosesser, og innsatsområdet fikk økt prioritet i Granavolden-plattformen.

I Granavolden-plattformen besluttet regjeringen å utarbeide en handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet. Senere besluttet regjeringen at det skulle utarbeides en stortingsmelding om barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet, og at denne skulle erstatte og bygge på den planlagte handlingsplanen. I arbeidet med handlingsplanen mot barne-, og ungdomskriminalitet mottok Justis- og beredskapsdepartementet flere skriftlige innspill, etter at et planlagt innspillsmøte måtte avlyses på grunn av koronapandemien. Det er også avholdt flere møter med Barneombudet og et møte med Forandringsfabrikken.

Vinteren og våren 2021 avholdt regjeringen flere innspillsmøter med personer som har erfaringer med tematikken, enten som berørt ungdom, tidligere gjengkriminell, representanter for hjelpeapparat eller aktører i straffesakskjeden. Det ble avholdt digitale møter med aktører i flere store byer, herunder Bergen, Drammen, Kristiansand, Oslo og Trondheim. Formålet med møtene var å få innspill til løsninger på utfordringer med barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet. Møtene ga regjeringen nyttige bidrag til det videre arbeidet med stortingsmeldingen.

1.5 Særlig om sårbare barn og unge under koronapandemien

Koronapandemien har vist at særlig sårbare barn og unge lider under strenge smitteverntiltak. I tillegg til at barnehager og skoler periodevis har vært stengt for fysisk oppmøte, har også en rekke offentlige hjelpetjenester for barn og unge tidvis vært stengt. I april 2020 ble det nedsatt en koordineringsgruppe på direktoratsnivå for å følge med på tilbudet til barn og unge, og for å sikre at problemstillinger av relevans for sårbare barn og unge ble drøftet og håndtert på tvers av sektorene.

Koordineringsgruppen ledes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, og består for øvrig av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Politidirektoratet, Sekretariatet for konfliktrådene og Utdanningsdirektoratet. Koordineringsgruppen leverer jevnlige statusrapporter til en interdepartemental arbeidsgruppe under ledelse av Barne- og familiedepartementet. I arbeidsgruppen deltar også Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

Koordineringsgruppens konklusjoner i de tidlige rapportene var at summen av alle smitteverntiltak førte til at mange barn og unge ikke fikk de tjenester de har krav på og at i mange tilfeller var smitteverntiltakene samlet sett for strenge i forhold til de nasjonale rådene. For eksempel har det under hele perioden i større eller mindre grad vært en utfordring knyttet til tilstrekkelig innhold i straffegjennomføringen av reaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Flere viktige dagtilbud, som skole og praksisplasser, har i perioder vært redusert eller stengt. I rapporteringene fra koordineringsgruppen fremgår det at nedstengningen også har medført utfordringer i det tverrsektorielle samarbeidet.

Forskning på hvordan barn og unge har hatt det under pandemien peker på at det er grunn til bekymring for hva som kan skje når samfunnet åpner opp igjen.11 Erfaringer fra Oslo12 viser at sårbar ungdom allerede har trukket ut i det offentlige rom, og det er forventet at slike bevegelser forsterkes når det nærmer seg gjenåpning av samfunnet. Sårbare barn og unge vil sannsynligvis møtes i det offentlige rom før den sosiale kontrollen og voksne ressurspersoner har fått tilbake sine systemer for tilstedeværelse og oppfølging. Dette kan utgjøre en økt risiko for at barn og unge rekrutteres til kriminalitet. Det er også viktig å følge med på hvordan sårbare barn og unge påvirkes av pandemien på lengre sikt.

Strenge smitteverntiltak har ført til ekstra belastning for mange, og særlig de som hadde det vanskelig fra før. Regjeringen har derfor, i løpet av 2020 og 2021, lagt frem en rekke tiltakspakker for å ivareta sårbare grupper under pandemien. I revidert nasjonalbudsjett for 202113 foreslår regjeringen tiltak på over 900 millioner kroner for å redusere negative konsekvenser av pandemien og smitteverntiltakene for barn og unge og for sårbare grupper. Regjeringen har foreslått fire tiltakspakker; en tiltakspakke på 296 millioner kroner for å ta igjen tapt læring, en tiltakspakke på 300 millioner kroner for å styrke befolkningens psykiske helse og forebygge rusproblemer, en tiltakspakke på 93 millioner kroner for flyktninger og innvandrere og en tiltakspakke på 260 millioner kroner for sårbare grupper, herunder sårbare barn og unge.

Pandemien har også påvirket kriminalitetsbildet. Politiet melder14 at det var en nedgang i antall anmeldte saker i 2020 sammenlignet med 2019. Antall anmeldelser er redusert med 3,1 prosent, eller 9534 saker, og nedgangen skyldes særlig nedgang i registrerte vinnings-, narkotika-, volds- og økonomilovbrudd. Tall fra Oslo viser at kriminalitet blant barn og unge også er redusert under pandemien.15 Utviklingen antas blant annet å skyldes at smitteverntiltakene medførte færre personer i det offentlige rom. Regjeringen følger fortløpende med på utviklingen.

1.6 Struktur og innhold

I stortingsmeldingen beskrives utviklingstrekk i barne-, ungdoms- og gjengkriminaliteten, samt særskilte utfordringer og innsatsområder for regjeringens videre arbeid for å forebygge og bekjempe barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet.

Stortingsmeldingen er delt i to hoveddeler: Del II om barne- og ungdomskriminalitet og del III om gjengkriminalitet. Selv om det ikke er en nødvendig sammenheng mellom barne- og ungdomskriminalitet og gjengkriminalitet, er det likevel noen felles problemstillinger blant annet knyttet til risiko- og beskyttelsesfaktorer. Barn og unge som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet står i fare for å bli rekruttert til gjengkriminalitet. Forebygger vi kriminalitet blant barn og unge, kan vi også forebygge gjengkriminalitet.

Del I (kapittel 1) er en felles innledning for del II og del III. Del IV (kapittel 10) er en samlet vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene av stortingsmeldingen.

Kapittel 2 innleder meldingens del II om barne- og ungdomskriminalitet. Kapittelet beskriver utvikling og status når det gjelder barne- og ungdomskriminalitet og bruk av straff overfor barn og unge i Norge. I kapittelet beskrives ulikheter og utvikling når det gjelder lovbruddskategorier, kjønn og geografi. Det redegjøres også for tilbakefall.

I kapittel 3 beskrives utfordringsbildet og regjeringens hovedprioriteringer på barne- og ungdomskriminalitetsområdet, med utgangspunkt i utviklingstrekk og status belyst i kapittel 2. I kapittelet beskrives risikofaktorer, enkelte utfordringer i ungdomsgruppen og i det tverrsektorielle tjenestetilbudet. Til slutt skisseres regjeringens hovedprioriteringer innenfor de fire identifiserte innsatsområdene, som beskrives nærmere i kapitlene 4–7.

Kapittel 4 inneholder en beskrivelse av de ulike sektorenes ansvar for forebygging og tidlig innsats innenfor barnevern, helse- og omsorgstjenesten, barnehage- og skolesektoren, arbeids- og velferdsforvaltningen, kultur- og fritidssektoren og justissektoren. I kapittelet beskrives sektorenes oppgaver og satsinger av betydning for forebygging av kriminalitet.

Kapittel 5 omhandler samordning og koordinering mellom de ansvarlige samfunnssektorene. Kapittelet beskriver forutsetninger og strukturer for samarbeid. Kapittelet omtaler regjeringens innsats og tiltak for å bidra til bedre tverrsektorielt samarbeid, herunder betydningen av et felles kunnskapsgrunnlag.

Kapittel 6 beskriver betydningen av riktig og helhetlig hjelp til utsatte barn og unge samt barnevernets tilbud til barn og unge med alvorlige atferdsvansker. I kapittelet beskrives også regjeringens innsats for å utvikle og videreutvikle tiltak og behandlingstilbud overfor barn og unge med utfordringer knyttet til psykisk helse, rus, volds- og aggresjonsatferd og skadelig seksuell atferd.

Kapittel 7 beskriver utviklingen og status når det gjelder straffereaksjoner for barn og unge. Videre skisseres regjeringens pågående arbeid for å forbedre reaksjonene, med særlig vekt på ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, i tillegg til enkelte strengere virkemidler. Kapittelet beskriver også hvordan barn og unge i fengsel ivaretas.

Kapittel 8 innleder meldingens del III om gjengkriminalitet. Kapittelet inneholder en beskrivelse av utviklingstrekk når det gjelder kriminelle gjenger i Norge. I kapittelet beskrives også utfordringer i arbeidet med å forebygge og bekjempe gjengkriminalitet.

Kapittel 9 beskriver regjeringens innsats for å forebygge og bekjempe gjengkriminalitet. I kapittelet omtales både allerede igangsatte satsinger og hvilke virkemidler regjeringen anser som nødvendig å ta i bruk for å bekjempe gjengkriminalitet.

Boks 1.3 Regjeringens innsats på andre relevante områder

Regjeringen har igangsatt en rekke arbeider som er relevante for arbeidet mot barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet:

  • Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2016).

  • Prop. 12 S (2016–2017). Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021).

  • Redusert tilbakefall til ny kriminalitet. Nasjonal strategi for samordnet tilbakeføring etter gjennomført straff (2017–2021).

  • Trygge foreldre – trygge barn. Regjeringens strategi for foreldrestøtte (2018–2021).

  • Handlingsplan mot voldtekt (2019–2022).

  • Prop. 121 S (2018–2019). Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019– 2024).

  • Integrering gjennom kunnskap. Regjeringens integreringsstrategi 2019–2022.

  • Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme – revisjon 2020.

  • Like muligheter i oppveksten. Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020–2023).

  • Regjeringens strategi for bekjempelse av hvitvasking, terrorfinansiering og finansiering av spredning av masseødeleggelsesvåpen (2020).

  • Alle trenger et trygt hjem. Nasjonal strategi for den sosiale boligpolitikken (2021–2024).

  • Frihet fra vold. Regjeringens handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner (2021-2024).

  • Forebygging og bekjempelse av internettrelaterte overgrep. Nasjonal strategi for samordnet innsats (2021–2025).

  • Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (2021–2024).

  • Strategi mot arbeidslivskriminalitet (2021–).

Listen er ikke uttømmende. I denne meldingen behandles ikke disse arbeidene i detalj, men de vil omtales der det er relevant.

Boks 1.4 Regjeringen vil

  • øke kompetansen og kvaliteten i barnevernet

  • bidra til å styrke psykisk helse og rusforebygging som del av kommunenes folkehelsearbeid

  • videreutvikle lavterskelhjelp til barn og unge med psykiske helseplager

  • videreføre tiltak for økt deltakelse og inkludering i fritidsaktiviteter for utsatte barn og unge

  • øke gjennomføringen i videregående opplæring

  • videreføre og styrke ungdomsinnsatsen i Arbeids- og velferdsetaten

  • øke kunnskapen om barne- og ungdomskriminalitet

  • videreutvikle det tverrsektorielle samarbeidet om utsatte barn og unge

  • styrke og harmonisere velferdstjenestenes og kommunens plikt til samarbeid og samordning

  • videreføre samarbeidsmodellene mellom politi og kommune om kriminalitetsforebygging

  • videreføre områdesatsingene i utsatte byområder

  • videreføre utprøvingen av den særskilte innsatsen i barnevernstjenesten i Oslo mot barn og ungdom (12–15 år) som begår lovbrudd

  • videreutvikle institusjonsbarnevernets tilbud til barna med størst oppfølgingsbehov

  • vurdere grunnlaget for å begrense bevegelsesfrihet i barnevernsinstitusjoner

  • videreføre skolesatsingen for å skape en bedre tilpasset skole- og utdanningssituasjon for barn i barnevernet

  • prøve ut og evaluere FACT ung (oppsøkende og tverrfaglige team for unge med sammensatte og langvarige behov)

  • igangsette et forsøk med individuell jobbstøtte for unge med moderate til alvorlige psykiske lidelser og/eller rusproblemer

  • videreføre satsingen på bedre helsehjelp til barn i barnevernet, jf. tiltak i Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse

  • innføre tverrfaglig helsekartlegging for barn som barnevernet beslutter at skal bo utenfor hjemmet

  • legge til rette for å videreutvikle oppfølgings- og behandlingstilbudet for barn og unge med rusmiddelproblemer

  • utrede en strategi for helhetlig og planmessig utvikling av arbeidet rettet mot voldsutøvere og personer som begår overgrep

  • forbedre tilbudet til barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd

  • innføre nytt straffebud rettet mot ulike former for befatning med lyd- eller bildemateriale som er særlig egnet til å krenke noens privatliv

  • videreutvikle ordningen med ungdomsstraff og ungdomsoppfølging

  • vurdere å utvide adgangen til bruk av enkelte strengere virkemidler som oppholdsforbud og elektroniske kontrolltiltak, overfor en mindre gruppe ungdom

  • sikre tilstrekkelig kapasitet blant konfliktrådets ungdomskoordinatorer, samt styrke arbeidet med gjenopprettende prosess i saker med ungdomsstraff og ungdomsoppfølging

  • etablere ungdomsteam i kriminalomsorgen for unge voksne i aldersgruppen 18–24 år

  • videreføre politiets innsats i områdesatsingene i Oslo

  • opprettholde den brede innsatsen mot ungdoms- og gjengkriminalitet som ble iverksatt i 2019

  • styrke politiets forebyggende innsats på nett og i lokalmiljøer

  • forby erverv og innehav av kniver med en bladlengde fra 25 cm, herunder macheter

  • innføre plikt for tilbydere av ekomtjenester til å lagre IP-adresser slik at politiet kan få tilgang til disse for å bekjempe alvorlig kriminalitet

  • kriminalisere deltakelse i og rekruttering til kriminelle gjenger

  • fremme forslag som i større grad gjør det mulig å inndra utbytte fra gjengkriminalitet

Fotnoter

1.

Kantar (2021).

2.

General comment No. 14 (2013).

3.

General comment No. 12 (2009).

4.

General comment No. 24 (2019).

5.

Arbeidet er innlemmet i 0–24-samarbeidet.

6.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2020a).

7.

Folkehelseinstituttet (2020a).

8.

Folkehelseinstituttet (2020b).

9.

Deloitte (2019).

10.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2020b).

11.

Hafstad, Gertrud Sofie og Else-Marie Augusti (2020) og Bakken, Anders mfl. (2020).

12.

Oslo kommune og Oslo politidistrikt (2021).

13.

Meld. St. 2 (2020–2021).

14.

Politidirektoratet (2021a).

15.

Oslo kommune og Oslo politidistrikt (2021).

Til dokumentets forside