2 Kronprinsregentens resolusjon 21 desember 1990 om forskrift om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven

Lov 16 juni 1989 nr 65 om yrkesskadeforsikring ble satt i kraft 1 januar 1990. Etter lovens § 13 kan Kongen gi regler om utmålingen av erstatning. Adgangen er hittil ikke brukt.

Justisdepartementet fremmer med dette forslag om forskrift om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Forslaget bygger i det vesentlige på utredningen fra Standarderstatningsutvalget.

Utvalget ble nedsatt 30 august 1989 med oppdrag å utarbeide forslag til forskrift om standardiseringsregler etter yrkesskadeforsikringsloven. Innstillingen ble avgitt 15 oktober 1990 og har vært på høring med høringsfrist 15 november 1990.

Et utkast til forskrift er blitt drøftet på et møte 19 desember 1990 med representanter for LO, Norges Forsikringsforbund og NHO.

Det er alminnelig enighet blant høringsinstansene om at det er gode grunner for en standardisert erstatningsutmåling på dette område. De fleste er også gjennomgående positive til utvalgets forslag. Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for visse innvendinger mot erstatningsnivået og mot at de standardiserte satsene bygger på at det ikke skal gjøres fradrag for andre forsikrings- og pensjonsytelser.

Utvalget har i utredningen redegjort for de enkelte bestemmelsene i utkastet. Departementet vil her redegjøre for de endringer som er gjort i forhold til utkastet.

Til § 1-1

Den regelen som utvalget foreslår i sitt utkast § 1 annet ledd bokstav h, foreslås sløyfet. Flere høringsinstanser har påpekt at et inntektstap skadelidte måtte lide som følge av at han ikke lenger fyller særlige helsekrav i sitt tidligere yrke, vil bli reflektert i den ervervsmessige uføregraden. Det synes derfor ikke å være behov for en slik særregel som utvalget foreslår for disse tilfellene. Norges Forsikringsforbund peker dessuten på at det for slike forhold vil være naturlig å tegne en såkalt loss of licence-forsikring.

Til § 1-2

Paragrafen svaret til utvalgets utkast § 1 tredje ledd. Det er føyd til et nytt tredje punktum. Tillegget er ment som en presisering og innebærer ingen realitetsendring i forhold til utvalgets forslag.

Til kapittel 2

Kapitlet svarer til §§ 2,3 og 4 i utvalgets utkast. Det er foretatt en viss omredigering, men ikke foretatt realitetsendringer.

Henvisningene til skadeserstatningsloven § 3-1 innebærer at erstatningsfastsettelsen fullt ut skal skje etter alminnelige prinsipper, også m h t krav til påregnelighet m v. Henvisningen innebærer videre at det på ordinær måte skal gjøres fradrag for andre ytelser etter skadeserstatningslovens § 3-1 tredje ledd.

I § 2-3 annet ledd (utvalgets utkast § 4 annet ledd) er det gjort en mindre presisering slik at det nå framgår uttrykkelig at regelen om renteberegning fra 1. juli i det aktuelle året, bare gjelder i forhold til inntektstap for et helt kalenderår.

Til § 3-1 tredje ledd

Bestemmelsen bygger på utvalgets utkast § 5 annet ledd. Det er imidlertid foretatt en endring slik at bestemmelsen også kan anvendes hvor grunnlaget for beregningen er vesentlig høyere enn det som ville vært skadelidtes alminnelige inntektsnviå. Etter departementets oppfatning er det behov for en sikkerhetsventil også i denne retningen for tilfeller hvor skadelidte som følge av ekstraordinære forhold, har hatt en inntekt vesentlig over hans ordinære inntektsnivå i ett av årene som er nevnt i første og annet ledd. Et eksempel på en slik situasjon kan være hvis skadelidte har fått royalties i forbindelse med utgivelsen av en bok. På samme måte som når det er tale om å sette inntektsgrunnlaget opp, må det imidlertid foreligge særlige holdepunkter for et vesentlig avvik.

Til § 3-2

Bestemmelsen er bygd opp på samme måte som utvalgets utkast § 5 tredje ledd. Når det gjelder høyere inntekter (over 10 G), har imidlertid departementet funnet det riktig med en reduksjon av erstatningsnivået i forhold til utvalgets forslag. Det kan her særlig vises til at personer med et såvidt høyt inntektsnivå ofte vil ha en vesentlig tilleggsdekning gjennom ulike forsikringsordninger. I og med at ytelser fra slike ordninger ikke kommer til fradrag ved erstatningsutmålingen etter utkastet, må det allerede ved fastsettelsen av satsene tas hensyn til dette. Dette forholdet er påpekt også av utvalget som begrunnelse for at inntektsskalaen etter utvalgets forslag stopper på 12 G. Etter departementets vurdering er det riktig å strekke denne begrunnelsen noe lenger, slik at skalaen bør stoppe på 10 G, og også slik at erstatningen på de høyeste trinnene reduseres noe.

I likhet med utvalget, vil også departementet i denne sammenheng peke på at standardiserte regler sikrer forutberegnelighet. Man vil lett kunne bringe på det rene hva man vil få utbetalt ved en eventuell yrkesskade og kan da tegne de tilleggsforsikringer man måtte ønske.

Utvalget har i sitt utkast § 5 syvende ledd foreslått en regel om morarenter for erstatning for tap av framtidig inntekt. Det er av enkelte høringsinstanser reist visse innvendinger mot den foreslåtte regelen. Departementet har kommet til at det her ikke bør gis noen regel om morarenter. Det er ikke dermed utelukket at det kan foreligge krav på renter. Et slikt krav må eventuelt bygge direkte på morarentelovens regler.

Til kapittel 4

Utvalget foreslår i sitt utkast § 6 tredje ledd en regel om renter av ménerstatning som svarer nær til den foreslåtte regelen for tap av framtidig inntekt. Departementet går, av samme grunner som nevnt under merknadene til § 3-2, inn for at det ikke gis noen slik regel.

Til § 6-1

Bestemmelsen er i det vesentlige i overensstemmelse med utvalgets utkast § 8.

I utvalget var det dissens m h t størrelsen av erstatningen til ektefelle eller samboer. Utvalgets flertall gikk inn for 12 G, mens utvalgets medlem Moen Borgerud gikk inn for 15 G. Bare få høringsinstanser har kommentert spørsmålet. Departementet går inn for at mindretallets forslag følges. Antall erstatningstilfeller er her lavt, slik at spørsmålet i alle tilfelle har liten betydning for premienivået. Etterlatte etter statsansatte har etter lønnsregulativets fellesbestemmelser allerede krav på 15 G.

Enkelte høringsinstanser har kommentert avgrensningen av hvilke personer som har krav på erstatning etter § 6-1 (utkastet § 8). Det må i denne forbindelse pekes på at bestemmelsen ikke kan favne videre enn til tilfeller hvor det, uten nærmere krav til dokumentasjon av at det faktisk foreligger et forsørgerforhold, er forsvarlig å utbetale standardisert erstatning ved dødsfall. Dette gjør det nødvendig med skarpe kriterier og at det stilles visse krav f eks til et samboerforholds fasthet. Bestemmelsen utelukker ikke at andre kan ha krav på erstatning for tap av forsørger etter de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven § 3-4, jf utkastet § 1-1 annet ledd.

Etter § 6-1 tredje ledd regnes en person ikke som samboer hvis det på dødsfallstidspunktet forelå forhold som var til hinder for at lovlig ekteskap kunne inngås. Med dette siktes det bare til de tilfeller hvor det foreligger et absolutt ekteskapsforbud og ikke til de situasjoner hvor ekteskap kan inngås etter samtykke fra myndighetene eller fra vergen (se f eks ekteskapsloven §§ 1,3,5).

Justisdepartementet

tilrår:

Forskrift om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven vedtas i samsvar med framlagt utkast.

2.1 Forskrift om standardisert ­erstatning etter lov 16 juni 1989 nr 65 om yrkesskade­forsikring

Gitt ved kronprinsregentens resolusjon 21 desember 1990 med hjemmel i lov 16 juni 1989 nr 65 om yrkesskadeforsikring § 13 annet ledd.

Kapittel 1 Innledning

§ 1-1 Anvendelsesområde

Beregningen av erstatning etter lov 16 juni 1989 nr 65 om yrkesskadeforsikring skjer etter reglene i denne forskrift.

Erstatning for tap av forsørger til andre enn personer som omfattes av forskriften §§ 6-1 og 6-2, skal likevel beregnes etter de alminnelige reglene i lov 13 juni 1969 nr 26 om skadeserstatning § 3-4.

§ 1-2 Tilleggserstatning

Skadelidte som ikke fyller vilkårene for ytelser ved yrkesskade etter folketrygdloven kapittel 11, kan kreve tilleggserstatning. Tilleggserstatningen skal fastsettes slik at skadelidte så langt det er mulig settes i samme stilling som om slike ytelser hadde vært tilstått. Ved fastsettelsen av tilleggserstatningen skal det gjøres fradrag for trygdeytelser og andre ytelser som gir tilsvarende kompensasjon.

§ 1-3 Folketrygdens grunnbeløp

Erstatningsberegningen etter forskriften kapittel 3,4 og 6 skjer etter folketrygdens grunnbeløp (G) på oppgjørstidspunktet, jf folketrygdloven § 6-2.

§ 1-4 Skadelidtes alder

Beregningen skal knyttes til skadelidtes alder ved tidspunktet for oppgjøret. I § 4-2 knyttes beregningen til alderen da skaden eller sykdommen ble konstatert etter lov om yrkesskadeforsikring § 5 annet ledd tredje punktum. I § 6-1 legges alderen ved dødsfallet til grunn.

Kapittel 2 Påførte og framtidige utgifter, tapt inntekt

§ 2-1 Påførte utgifter

Påførte utgifter frem til oppgjørstidspunktet erstattes individuelt, jf skadeserstatningsloven § 3-1.

Skadelidte har krav på renter etter morarenteloven fra en måned etter at krav om dekning av en bestemt utgift er sendt til forsikringsselskapet.

§ 2-2 Framtidige utgifter

Framtidige utgifter erstattes individuelt, jf skadeserstatningsloven § 3-1.

Engangserstatning for gjennomsnittlige framtidige årlige utgifter fastsettes slik:

Skadelidtes alder:

§ 2-3 Tapt inntekt

Tapt inntekt i tiden fram til oppgjørstidspunktet erstattes individuelt, jf skadeserstatningsloven § 3-1.

Skadelidte har krav på renter etter morarenteloven i tillegg til erstatningsbeløpet. Renten beregnes særskilt for hvert kalenderår. For inntektstap for et helt kalenderår regnes renten med utgangspunkt 1. juli dette året. Rente løper likevel tidligst fra en måned etter at melding om skadetilfellet er sendt til forsikringsselskapet.

Kapittel 3 Tap av framtidig inntekt

§ 3-1 Grunnlaget for beregningen

Grunnlaget for beregningen av det framtidige inntektstapet er den pensjonsgivende inntekt, jf folketrygdloven § 6-4, i året før skaden eller sykdommen ble konstatert. Det tas ikke hensyn til begrensning som nevnt i folketrygdloven § 6-4 femte ledd.

Hvis skadelidtes antatte pensjonsgivende inntekt, uten skaden eller sykdommen, i året skaden eller sykdommen ble konstatert, gir et høyere grunnlag, legges denne til grunn. Tilsvarende gjelder hvis skadelidte i et senere inntektsår har oppnådd en pensjonsgivende inntekt som gir et høyere grunnlag.

Hvis det er særlige holdepunkter for å anta at grunnlaget for beregningen etter første og annet ledd avviker vesentlig fra det som ville vært skadelidtes alminnelige inntektsnivå uten skaden eller sykdommen, skal grunnlaget for beregningen settes til dette nivået.

§ 3-2 Grunnerstatning

Grunnerstatningen fastsettes slik:

Fastsettelsen av inntektsgrunnlaget for beregningen skjer i forhold til G den 1. januar i det inntektsåret inntekten er opptjent.

§ 3-3 Skadelidtes alder

Erstatningsbeløpet ved 100 % ervervsmessig uførhet beregnes slik i forhold til grunnerstatningen:

1. Er skadelidte 45 eller 46 år, svarer erstatningen til grunnerstatningen.

2. For hvert år skadelidte er over 46 år, gjøres et fradrag som utgjør 5 % av grunnerstatningen. Erstatningen skal likevel utgjøre minst 10 % av grunnerstatningen.

3. Er skadelidte 35-44 år, forhøyes erstatningen for hvert år han eller hun er yngre enn 45 år med 3,5 prosent av grunnerstatningen.

4. Er skadelidte 34 år eller yngre, forhøyes erstatningen for hvert år han eller hun er yngre enn 35 år med 2,5 prosent av grunnerstatningen. I tillegg forhøyes erstatningen med 35 prosent av grunnerstatningen.

§ 3-4 Tap av deler av ervervsevnen

Har skadelidte bare tapt deler av sin ervervsevne, reduseres erstatningen tilsvarende.

§ 3-5 Tidligere Uføre

Var skadelidte uavhengig av den aktuelle skaden eller sykdommen 50 % ervervsmessig ufør eller mer, kan han eller hun kreve erstatningen utmålt etter skadeserstatningsloven § 3-1 hvis dette leder til høyere erstatning enn utmåling etter reglene her.

Kapittel 4 Ménerstatning

§ 4-1 Grunnerstatning

Grunnerstatningen fastsettes slik:

§ 4-2 Skadelidtes alder

Ménerstatningen beregnes slik i forhold til grunnerstatningen:

1. Er skadelidte 45 eller 46 år, svarer erstatningen til grunnerstatningen.

2. For hvert år skadelidte er over 46 år, gjøres et fradrag som utgjør 2 % av grunnerstatningen. Erstatningen skal likevel utgjøre minst 50 % av grunnerstatningen.

3. For hvert år skadelidte er yngre enn 45 år, forhøyes erstatningen med 2 % av grunnerstatningen.

Kapittel 5 Etteroppgjør ved endringer i ervervsmessig uføregrad eller medisinsk invaliditet

§ 5-1

Er erstatningen fastsatt etter § 2-2, kap. 3 eller kap. 4 og skadelidtes ervervsmessige uføregrad eller medisinske invaliditet som følge av ulykken endrer seg vesentlig, kan skadelidte kreve etteroppgjør. Krav om etteroppgjør må framsettes innen fem år etter at oppgjøret var avsluttet.

Ved etteroppgjør etter kap. 3 og kap. 4 beregnes først differansen mellom erstatningen skadelidte fikk ved oppgjøret og den erstatningen skadelidte ville ha fått ved oppgjøret om den nye invaliditetsgraden var blitt lagt til grunn. Deretter beregnes tilleggserstatningen på grunnlag av G på det nye oppgjørstidspunktet.

Kapittel 6 Erstatning ved dødsfall

6-1 Erstatning til ektefelle eller samboer

Erstatning til ektefelle eller samboer ved dødsfall er 15 G.

En person anses ikke som ektefelle etter første ledd når det på dødsfallstidspunktet er avsagt dom for, eller gitt bevilling til separasjon eller skilsmisse. Dette gjelder selv om avgjørelsen ikke er rettskraftig eller endelig.

Som samboer etter første ledd regnes

• person som avdøde har levet sammen med i ekteskapslignende forhold hvis det i Folkeregisteret framgår at de to har hatt samme bolig de siste to årene, eller

• person som hadde felles barn og felles bolig med avdøde.

En person regnes likevel ikke som samboer dersom det på dødsfallstidspunktet forelå forhold som var til hinder for at lovlig ekteskap kunne inngås.

For hvert år avdøde var over 46 år, reduseres erstatningen etter første ledd med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 80 prosent.

Den erstatningsberettigede har krav på morarenter etter morarenteloven fra én måned etter at dødsfallet ble meldt til forsikringsselskapet.

§ 6-2 Erstatning til barn ved tap av forsørger

Erstatningen fastsettes slik:

Erstatningen beregnes særskilt for hvert barn.

Var avdøde eneforsørger, får barnet dobbelt så stor erstatning.

Den erstatningsberettigede har krav på morarenter etter morarenteloven fra en måned etter at dødsfallet ble meldt til forsikringsselskapet.

6-3 Erstatning for begravelseskostnader

Kostnader ved begravelsen erstattes med 1/2 G. Dette gjelder selv om avdøde ikke etterlatter seg personer som har krav på erstatning for tap av forsørger.

Kapittel 7 Ikrafttredelse

§ 7-1

Forskriften trer i kraft 1 januar 1991.

Partene kan avtale at reglene i forskriften skal legges til grunn også for skader som er konstatert før ikrafttredelsen.