10 Arbeidsgruppens vurderinger, anbefalinger og konklusjoner
10.1 Innledning
Etter arbeidsgruppens mening må anvendelse av fostervev, selv om en har en restriktiv holdning til provosert abort, vurderes mot den grunnleggende etiske forpliktelse å hjelpe mennesker og helbrede eller lindre sykdom. Det blir da et avgjørende spørsmål om anvendelse av vevet vil skade eller gagne mennesker. Arbeidsgruppen ser ikke, vurdert i lys av en pliktetisk modell, at det finnes en forpliktelse, en ufravikelig etisk fordring, som tilsier at celler og vev ikke kan anvendes. Da blir en konsekvensetisk vurdering avgjørende.
Selv om det hittil er begrensede resultater å vise til i behandlingsforsøkene med transplantasjon av fostervev, er det dokumentet at fostervev kan være verdifullt for eksempel ved å dempe symptomene ved Parkinsons sykdom. Videre benyttes fostervev i dag i forbindelse med virusdiagnostikk og vaksineframstilling. Det er altså skjellig grunn til å hevde at dette er verdifullt vev som åpner for muligheter innenfor medisinsk forskning, diagnostikk og behandling.
Noen forskere er relativt tilbakeholdne med hensyn til forventninger til bruk av fostervev som terapeutisk metode. De mener at det er større grunn til å satse på andre metoder, for eksempel genterapi. Av den grunn mener de at bruk av fostervev vil bli erstattet av annen teknologi og om en tid vil ha karakter av en episode innenfor medisinsk behandling. Andre mener at mulighetene ligger i bruk av celler fra aborterte fostre i kombinasjon med genterapi.
Det er i dag ikke mulig å si noe sikkert om i hvilken utstrekning celler og vev fra aborterte fostre vil bli benyttet i framtiden, men fostervev kommer trolig til å bli benyttet på flere områder innen medisinsk forskning i overskuelig framtid. Arbeidsgruppen vil understreke at det ikke alene kan være de faktiske forskningsresultater som er bestemmende for hvorvidt metoder med anvendelse av vev fra aborterte fostre kan anses som etisk akseptable. Arbeidsgruppen mener at spørsmålet ikke bare må vurderes utfra de faktisk foreliggende muligheter, men også utfra den teoretiske mulighet. Selv om videre behandlingsforsøk med transplantasjon skulle vise at denne metoden ikke vil ha noen praktisk nytte eller fordel i forhold til andre metoder, kan arbeidsgruppen ikke unnlate å ta stilling til de etiske konsekvenser en eventuell anvendelse vil innebære.
10.2 Arbeidsgruppens vurderinger og anbefaling
I formålsparagrafen, § 1, til lov om svangerskapsavbrudd ligger det en plikt for samfunnet til å sørge for at antallet aborter blir så lavt som mulig. Forebygging av uønskede svangerskap og abort har derfor vært et viktig innsatsområde i det nasjonale helsearbeid – spesielt etter at retten til selvbestemt abort ble innført fra 1. januar 1979.
Uansett på hvilken måte man kan nyttiggjøre seg celler og vev fra aborterte fostre, må dette ikke på noen måte medføre at det svangerskaps- og abortforebyggende arbeid trappes ned. Dersom det skulle vise seg at tallet på de provoserte aborter synker sterkt, vil mulighet for å anvende denne metode kunne bortfalle. Dette må aksepteres som en forutsetning som det ikke kan eller skal gjøres noe med.
Arbeidsgruppen har kommet til den konklusjon at det ikke finnes en avgjørende etisk fordring som tilsier at fostervev ikke kan anvendes under nærmere gitte betingelser.
Arbeidsgruppen kan heller ikke se at det finnes en etisk fordring som tilsier at fostervev, når det foreligger samtykke om anvendelse, med nødvendighet må destrueres.
Arbeidsgruppen ser ikke at det med god grunn kan hevdes at bruk av vevet i seg selv og prinsipielt sett vil skade noe individ. Tvert imot kan gruppen se tilfeller der anvendelse av fostervev kan være til hjelp for mennesker med alvorlige sykdommer hvor det ikke foreligger andre behandlingsalternativer, eller hvor tidligere behandlingsalternativer har hatt begrenset effekt. Ved transplantasjon av fostervev er ikke risikoen ved selve inngrepet større enn ved andre tilsvarende inngrep hvor det ikke benyttes fostervev.
Ut fra de forhold arbeidsgruppen har gjort rede for i punkt 9.4.4 finner den at et eventuelt behov for markering ved å ikke anvende vevet ikke har tilstrekkelig vekt. En slik markering må veies mot den grunnleggende etiske forpliktelsen til å vise hensyn, gjøre det gode, utøve kjærlighet ovenfor våre medmennesker, vår neste ved å finne metoder til å helbrede alvorlige sykdommer. Arbeidsgruppen finner det siste mer etisk tungtveiende enn det første.
Som det er pekt på i kapittel 9, kan det ikke utelukkes at en generell kunnskap om at vev fra aborterte fostre kan anvendes til nyttige formål, vil kunne spille inn i vurderingen hos den abortsøkende kvinne. Etter gruppens syn er spørsmålet om abort for de fleste kvinner en svært vanskelig og tung avgjørelse som tas på bakgrunn av livsomstendigheter. Generell kunnskap om at det er en viss mulighet for at fostervevet kan brukes i forskning, diagnostikk eller behandling, vil trolig spille så liten rolle i beslutningsprosessen for den enkelte kvinne, at det ikke påvirker avgjørelsen om svangerskapsavbrudd.
Etter arbeidsgruppens syn vil det ikke være tilstrekkelig grunn til å anbefale et forbud mot medisinsk bruk av vev fra aborterte fostre. Det må være tilstrekkelig at det stilles krav om at det ikke må være noen form for kontakt mellom den kvinnen som avgir fostervevet og mottakeren, og kvinnen som avgir fostervevet skal ikke bestemme til hvilken person eller hvilket formål fostervevet skal benyttes. Kvinnen må heller ikke få opplyst om celler og vev fra hennes foster er benyttet.
I kapittel 9 framhever arbeidsgruppen at de to valg, 1) det å foreta abort og 2) det å anvende vev fra aborterte fostre, prinsipielt må holdes fra hverandre. Selv om en betrakter provosert abort som ikke etisk akseptabelt, eller er uenig i det konkrete abortvalg, hindres kvinnen likevel ikke å foreta nye valg på premisser som er etisk holdbare. Anvendelse av fostervev, selv om man har en restriktiv holdning til abort, må etter arbeidsgruppens syn vurderes mot den grunnleggende etiske forpliktelse å hjelpe mennesker og helbrede eller lindre sykdom.
Etter arbeidsgruppens syn er det etisk akseptabelt å anvende celler og vev fra aborterte fostre når det foreligger tilstrekkelig samtykke og når anvendelsen skjer i overenstemmelse med sikre og åpne prosedyrer og under betryggende kontroll.
På denne bakgrunn finner arbeidsgruppen enstemmig på særskilte vilkår å kunne tilrå bruk av vev fra aborterte fostre begrenset til medisinsk forskning, herunder vaksineutvikling/ framstilling, diagnostikk og til transplantasjon ved alvorlig sykdom hvor det ikke foreligger andre behandlingsalternativer, eller hvor tidligere behandlingsformer har hatt begrenset effekt.
10.3 Behov for regulering
Ifølge mandatet skal arbeidsgruppen beskrive og gjøre rede for de etiske problemer som reiser seg ved bruk av celler og vev fra aborterte fostre og som er av en slik art at gruppen ser et begrunnet behov for kontroll/styring/regulering av etisk og/eller juridisk art. Arbeidsgruppen er med andre ord bare bedt om å peke på de problemer som trenger styring, og ikke bedt om å utarbeide forslag til reguleringsmåter. Gruppen finner det imidlertid naturlig å antyde hvordan en regulering og kontroll kan skje.
En regulering av virksomheten kan tenkes gjennomført på forskjellige måter, gjennom lov og forskrift eller gjennom veiledende, men ikke rettslig bindende, retningslinjer. En lovregulering av dette området kan føre til at bestemmelsene fort kan bli uaktuelle, fordi utviklingen kan gå raskere enn det er mulig å endre lovbestemmelser. På en annen side er dette et område hvor mange har betenkeligheter, og frykter at utviklingen kan skje for raskt og uten kontroll. En løsning vil derfor være å lovfeste rammene for hva som er tillatt/ ikke tillatt og kombinere dette med muligheter for kontroll.
Arbeidsgruppen finner det mest nærliggende å regulere bruken gjennom lov og forskrift. Denne reguleringsmåten er valgt på andre områder som det er naturlig å trekke paralleller til. Det vises til transplantasjon av humant vev fra personer og til obduksjon som er regulert gjennom transplantasjonsloven av 9. februar 1973 nr. 6 med forskrifter, og til lov av 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi.
10.4 Forslag til lovregulering
Bruk av vev fra aborterte fostre er et etisk følsomt område. For å styrke tilliten til at denne type vev bare brukes som et gode for alvorlig syke mennesker, og for å sikre åpenhet og innsyn, finner arbeidsgruppen det ønskelig at all bruk av celler og vev fra aborterte fostre lovreguleres.
Arbeidsgruppen vil derfor foreslå at all bruk av celler og vev fra aborterte fostre reguleres gjennom et nytt kapittel i lov av 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi. Loven er utformet som en rammelov med en forskriftshjemmel som gir adgang til utfyllende bestemmelser innenfor hele lovens virkeområde.
I følge lovens formålsparagraf, § 1-1, skal loven sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker. Etter gruppens syn vil dette gi en nødvendig ramme rundt aksept av at fostervev kan brukes som et gode for alvorlig syke mennesker.
Det heter videre i lovens formålsparagraf at dette skal skje i samsvar med prinsippet om menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet Etter arbeidsgruppens syn kan dette blant annet ivaretas ved at kvinnen avgir samtykke etter at hun har bestemt seg for å avslutte svangerskapet.
Lovens bestemmelser om godkjenning av institusjoner, rapporteringsplikt og adgangen for Kongen gjennom forskrifter til å fastsette nærmere bestemmelser til utfylling og gjennomføring av loven vil også omfatte bruk av vev fra aborterte fostre.
Utover de vilkår som er foreslått for bruk av fostervev til medisinske formål i punkt 10.2, mener arbeidsgruppen at bruk av eggstokkvev til transplantasjon må forbys ved lov. Et slikt forbud vil være i tråd med forbudet om eggdonasjon i lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Eggdonasjon er forbudt gjennom § 2-11 i loven, som inneholder bestemmelser om at befruktede egg bare kan tilbakeføres til den kvinnen de stammer fra. Loven har i § 3-1 et forbud mot forskning på befruktede egg, mens forskning på eggceller og sædceller er tillatt.
Som omtalt ovenfor foreslår arbeidsgruppen at all bruk av celler og vev fra aborterte fostre skal reguleres gjennom lov. Dette gjelder også bruk av vev fra aborterte fostre til forskning og diagnostikk. I vurderingen av de enkelte prosjektene må det i tillegg til vitenskapelige forhold også vurderes om det finnes alternative og likeverdige muligheter til å finne svar på de problemstillinger som reises. Ved bruk av fostervev til transplantasjon vil grensene mellom forskning, behandlingsforsøk og utprøvende behandling være flytende så lenge dette er en meget eksperimentell behandlingsform. All bruk av fostervev bør først finne sted etter godkjenning av helsemyndighetene, eventuelt etter råd fra et særskilt utvalg. Unntatt fra dette er undersøkelse av fostervev for å fastslå årsaken til en spontanabort. Arbeidsgruppen vil ikke foreslå opprettelse av noe nytt utvalg, men mener at Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin, de regionale forskningsetiske komiteer og/eller Bioteknologinemnda kan tillegges oppgaven som rådgivende organ.
Etter arbeidsgruppens syn er prinsippet om åpenhet og innsyn særlig viktig når det gjelder all godkjenning av prosjekter som benytter vev fra aborterte fostre. Det bør tilstrebes størst mulig offentlighet, men med nødvendig avveining mot personvern-hensyn og andre spørsmål som reguleres av lovbestemt taushetsplikt.
10.5 Samtykke
Arbeidsgruppens medlemmer er enige om at samtykke fra kvinnen bør innhentes der det er snakk om å bruke fostervevet til medisinsk forskning, diagnostikk eller behandling. Medlemmene har ulike grunner for sitt standpunkt. Noen legger avgjørende vekt på selvbestemmelsesprinsippet. Andre har et pragmatisk utgangspunkt for sitt standpunkt; nemlig at noe bruk av fostervev forutsetter infeksjonstesting av kvinnen, og dette er en prosedyre som nødvendigvis må forklares for henne. Et hensyn som er felles for alle medlemmene er ønsket om åpenhet rundt bruken av fostervev, og at åpenhet innebærer at kvinnen må få mulighet til å motsette seg en bruk hun ikke ønsker. Fostervevet bør ikke brukes på en måte som er mot hennes vilje. Arbeidsgruppen legger også vekt på at et samtykke fra kvinnen er ønskelig som en kontroll over bruken av fostervev utover den kontroll som vil bli utøvet av offentlig myndighet. Bruken av fostervev berører den private sfære, og det er derfor ønskelig også med en privat kontroll. Kvinnen som abortmaterialet stammer fra er her den nærmeste til å utøve denne kontroll.
Siden beslutningen om abort er en vanskelig avgjørelse, kan det innebære en ekstra belastning for kvinnen å måtte ta standpunkt til et spørsmål om bruken av fostervevet. Dette kan tale for at kvinnen ikke bør konfronteres med slike forespørsler. På den annen side kan det hevdes at kvinnen på bakgrunn av den åpenhet det i dag er omkring medisinske spørsmål, uansett vil få kunnskap om at fostervev kan bli brukt til forskning og behandling. Selv om man vil skåne henne mot en direkte forespørsel, vil hun kunne få tanker om hva som skjer med fostervevet fra hennes abort.
Arbeidsgruppen ser innvendingene mot å spørre kvinnen, men vil ikke tillegge dem en slik vekt at de utelukker informert samtykke fra henne. Det kan likevel være tryggere for kvinnen å få en forespørsel som gir henne mulighet til å motsette seg bruk av vevet.
Arbeidsgruppen vil understreke at kravet om kvinnens samtykke vil komme i tillegg til de alminnelige vilkår som foreslås for bruk av fostervev. Kvinnens samtykke kan derfor aldri gjøre akseptabel en bruk som lov og forskrifter ikke tillater, og kan heller ikke erstatte den offentlige kontroll som arbeidsgruppens forslag legger opp til.
Arbeidsgruppen vil foreslå at kvinnens samtykke skal innhentes ved bruk av fostervev til medisinsk forskning, diagnostikk og behandling. Unntak må imidlertid gjøres for den undersøkelse og forskning som er en naturlig følge av aborten. Det kan f.eks. være en undersøkelse av fostervevet for å klarlegge årsaken til en spontanabort, eller om fosteret hadde den skaden som var bakgrunnen for en eventuell provosert abort.
10.5.1 Innhenting av samtykke
Arbeidsgruppen legger avgjørende vekt på at beslutningen om abort ikke må koples til spørsmålet om bruken av fostervevet. Det forhold at fostervevet kan benyttes til noe nyttig må ikke påvirke kvinnens avgjørelse om hun skal gjennomføre en abort. Forespørselen om kvinnens samtykke til bruk av fostervevet må derfor først stilles når beslutningen om abort er tatt. Riktig nok kan kvinnen på forhånd være kjent med at fostervev brukes i forskning, diagnostikk og behandling, og det kan ikke utelukkes at denne viten kan spille inn i hennes vurdering om abort. Kvinnen vil imidlertid ikke vite om det er aktuelt å bruke vev fra hennes abort.
Etter at avgjørelsen om abort er tatt vil kvinnen noen dager før selve abortinngrepet normalt møte til en forundersøkelse. Under denne konsultasjonen kan hun forespørres. Hun får da anledning til å tenke over spørsmålet før abortinngrepet foretas.
Et spørsmål for seg er om kvinnens uttrykkelige samtykke skal innhentes eller om det er tilstrekkelig at hun anses for å ha samtykket så sant hun ikke uttrykkelig motsetter seg bruk av fostervevet. Arbeidsgruppen mener at de beste grunner taler for at samtykke uttrykkelig innhentes. Det dreier seg her om ømtålige forhold for kvinnen der det bør herske full åpenhet, og misforståelser må unngås. Samtykket bør være skriftlig.
Arbeidsgruppen er klar over at et krav om uttrykkelig samtykke bryter med det prinsipp som er lagt til grunn i lov om transplantasjon og sykehusobduksjon. Etter denne loven kan organer tas fra avdøde så sant inngrepet ikke vil være i strid med avdødes eller hans nærmestes livssyn og de heller ikke har uttalt seg mot det. Organer kan altså tas selv om de nærmeste ikke er spurt og gitt sitt uttrykkelige samtykke. I praksis blir de pårørende så godt som alltid spurt. De samme regler gjelder ved sykehusobduksjon, heller ikke det krever uttrykkelig samtykke. I praksis innhentes heller ikke samtykke. Arbeidsgruppen finner ikke at transplantasjonslovens prinsipp uten videre kan være retningsgivende. Denne loven ble gitt for over 20 år siden. I dag er det langt større oppmerksomhet omkring informasjon og samtykke i medisinsk behandling og forskning, og dette tilsier at et uttrykkelig samtykke bør innhentes.
Et spørsmål som må stilles er om kvinnen skal få adgang til å reservere seg mot visse former for bruk av fostervev. Skal hun for eksempel kunne motsette seg bruk av vevet til forskning, men kunne si ja til transplantasjon? Kan hende synes hun det er greit at vevet benyttes i virusdiagnostikk, men ikke i dyreforsøk.
Arbeidsgruppens oppfatning er at kvinnen selvsagt må kunne reservere seg, men dette må føre til at vevet heller ikke kan brukes til andre formål.
10.5.2 Informasjonen til kvinnen
Et gyldig samtykke forutsetter at den som avgir samtykket er informert om hva samtykket gjelder. Kvinnen må derfor få informasjon om forhold som vil være av betydning for hennes standpunkt. Informasjonen må være lett forståelig. Dette innebærer at den ikke kan være for detaljert. Gruppen tror også at en for detaljert informasjon kan virke belastende i den situasjon kvinnen befinner seg i. Kvinnen må informeres om at man ikke på forhånd kan si hva vevet fra hennes abort vil bli benyttet til, men at det vil bli benyttet til forskning, diagnostikk eller behanding i overstemmelse med regler gitt i henhold til lov og etter godkjennelse av helsemyndighetene. Dette på bakgrunn av at arbeidsgruppen foreslår restriksjoner for bruken av fostervev, og at det enkelte prosjekt dessuten må godkjennes av helsemyndighetene, se punkt 10.4.
Skal fostervevet brukes til transplantasjon må kvinnen undersøkes for å unngå at alvorlige infeksjoner overføres til mottakeren av vevet. Kvinnen må da informeres om dette. Hun må informeres om hvilke infeksjoner hun testes for som kan ha betydning for hennes helse, f. eks. HIV og hepatitt.
Arbeidsgruppen har i vedlegg II gitt et forslag til hvordan den skriftlige informasjonen og samtykkeerklæringen kan utformes.
10.5.3 Skal samtykke innhentes fra mannen?
Ifølge lov om svangerskapsavbrudd er det kvinnen alene som fremsetter begjæring om abort, og mannen kan ikke motsette seg at abort utføres. De hensyn som ligger bak kvinnens selvbestemmelsesrett, tilsier at det også er hun alene som skal forespørres om bruk av fostervevet til forskning, diagnostikk eller behandling. Imidlertid bør man avstå fra slik bruk av vevet hvis man vet at mannen har innvendinger mot det.
10.5.4 Informasjon til mottaker
For noen kan det være et etisk problem å motta celler og vev fra provoserte aborter. Pasienten må derfor få informasjon om hva slags vev som benyttes. Ved transplantasjon benyttes ofte vev fra flere fostre. Det vil være riktig å informere mottaker også om dette. Pasienters rett til samtykke er kommet til uttrykk både i lov om medisinsk bruk av bioteknologi og i drøftingen av pasientrettigheter i St.meld. nr. 50 (1993-94) Samarbeid og styring. Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste.
10.6 Håndtering av fostervev
Hvordan et abortert foster, eller deler av dette tas hånd om, bør vies oppmerksomhet. Dette forhold berører ikke bare provoserte aborter, men også spontane aborter. Det er vesentlig at aborterte fostre tas hånd om på en verdig måte.
Arbeidsgruppen vil understreke at det må sikres verdige rutiner både ved behandling av aborterte fostre og ved behandling av vev.
10.7 Opprettelse av fostervevsbank
Vev fra provoserte aborter må i seg selv vurderes som verdifullt materiale. Dette materiale er på grunn av sine spesielle egenskaper uerstattelig på enkelte områder innen medisinsk forskning og diagnostikk. Fostervevet har også potensiale til å kunne fungere som erstatning for skadd og dødt vev.
Det avgjørende etiske hensyn er å hindre at det oppstår en kobling mellom den som foretar og utfører en abort og den som anvender cellematerialet. Det må ikke oppstå en bestilling av abort av hensyn til virusdiagnostikk, forskning eller terapi. Det dreier seg utelukkende om å ta vare på verdifullt vev som ellers ville ha blitt destruert. Det er derfor rimelig å foreslå at vevet bør tas vare på i egne fostervevsbanker. Det vises til punkt 4.6 for nærmere beskrivelse av fostervevsbanker.
Behovet for fostervevsbank har flere grunner. Faren for en kobling mellom svangerskapsavbrudd og anvendelse av fostervev er sterkere tilstede dersom vevet kan leveres direkte til det personell eller de forskerne som skal anvende vevet. Kravet til anonymitet må være ubetinget. Opplysninger om donor må ikke gis videre fra den som foretar abortinngrepet til den som anvender fostervev. Heller ikke skal kvinnen opplyses om celler og vev anvendes eller hva det spesifikt er brukt til. Dette vil også sikre mot at noen bevisst kan sette i gang et svangerskap med den hensikt å foreta en abort for å gi fostervev til bestemte personer. En slik prosedyre er ikke mulig med de sikringstiltak som er aktuelle. Behovet for kvalifisert kontroll med fostervevet som anvendes der vevet testes for infeksjoner og sykdommer, tilsier også at det opprettes fostervevsbank. En fostervevsbank vil dessuten gi større mulighet til kontroll med utsendelse av materialet. Det vil gi mulighet til å sikre mot ikke godkjent anvendelse.
All innsamling, preparering, oppbevaring og utlevering av fostervev til godkjente prosjekter bør skje gjennom en fostervevsbank. I de prosjektene hvor det er behov for fosterceller som ikke kan fryses, kan et laboratorium fungere som mellomledd. Etter arbeidsgruppens syn er det naturlig et dette reguleres nærmere gjennom forskrifter. Det vil kreves særskilt godkjenning for å opprette en fostervevsbank eller en vevsbank som også inneholder fosterceller.
Arbeidsgruppen finner ikke å ville ta standpunkt til spørsmålet om det bør opprettes en eller flere fostervevsbanker i Norge, men forutsetter at helsemyndighetene tar standpunkt til spørsmålet etter samme prosedyrer for vurdering av behovet for landsfunksjoner eller regionfunksjoner på andre medisinske områder.
10.8 Reservasjonsrett for helsepersonell av samvittighetsgrunner
I forskrift til lov om svangerskapsavbrudd er helsepersonell gitt adgang til å reservere seg mot å utføre eller assistere ved abortinngrepet av samvittighetsgrunner. Denne reservasjonsrett omfatter ikke rett til å å reservere seg mot å behandle og pleie kvinnen det gjelder.
Spørsmålet er om denne reservasjonsrett også bør gjelde det å delta i håndtering av celler og vev fra aborterte fostre. Etter arbeidsgruppens mening følger ikke en reservasjonsrett her retten til å reservere seg mot å utføre eller assistere ved selve svangerskapsavbruddet. Når inngrepet er foretatt uten at helsepersonell med reservasjonsrett har vært tvunget til å medvirke, foreligger det en annen situasjon. Medvirkning på dette stadium kan ikke gjøre noe fra eller til i spørsmålet om abort.
For en del mennesker vil holdningen til bruk av celler og vev fra aborterte fostre ha nær sammenheng med deres holdninger til abort. Arbeidsgruppen foreslår derfor at helsepersonell bør ha anledning til å reservere seg mot å delta i forskningsprosjekter hvor denne type vev benyttes, samt å utføre eller assistere ved eventuell transplantasjon av fostervev.
10.9 Kommersielle interesser
Det er avgjørende for anvendelse av fostervev at provosert abort aldri gjøres nyttig. Fosteret må ikke betraktes som en leverandør som betaler leveransen med livet. Bruk har blitt til som en mulighet utelukkende ut fra det faktum at det foretas provoserte aborter og at vev fra disse aborter foreligger.
Et dilemma som kan oppstå er at det trengs store mengder vev for å foreta en transplantasjon. Med dagens teknikk kan det dreie seg om celler og vev fra 6 foster til én transplantasjon. Dette innebærer at metoden, dersom den utvikles til praktisk behandling, vil kunne kreve et betydelig antall fosterceller.
Ut fra prinsippene om sikring av menneskeverd og menneskelig integritet i § 1-1 lov om medisinsk bruk av bioteknologi, mener arbeidsgruppen at all kommersiell utnytting av celler og vev fra aborterte fostre må forbys. Et slikt forbud omfatter ikke muligheten for å dekke omkostninger til innsamling, preparering og oppbevaring av fostervev. Arbeidsgruppen mener at en kvinne ikke må motta noen form for kompensasjon for å avgi fostervev. Dette vil hindre at svangerskapsavbrudd blir foretatt for å oppnå økonomisk eller annen vinning.
10.10 Lagring samt anvendelse over landegrensene
Det finnes i dag ikke lovbestemmelser som regulerer anvendelse av celler og vev fra aborterte fostre over landegrensene. Det vises til punkt 7.1 hvor det framgår at det i dag innføres føtale cellelinjer fra USA til bruk i mikrobiologiske laboratorier. Disse cellelinjene oppbevares nedfrosne i flytende nitrogen ved det enkelte laboratorium, og benyttes etter behov. Arbeidsgruppen foreslår at innføring og lagring bare kan finne sted etter særskilt godkjenning fra Statens helsetilsyn. Til sammenligning kan det vises til § 2-5 i lov om medisinsk bruk av bioteknologi som bestemmer at import av sæd (til sæddonasjon) bare kan skje etter særskilt godkjenning fra Statens helsetilsyn. Eventuell utlevering av celler og vev fra abortert fostre til andre land bør likeledes godkjennes av Statens helsetilsyn, og etter arbeidsgruppens syn bør det stilles krav om at mottakerlandet har etisk akseptable retningslinjer for bruken.
10.11 Behandling i utlandet
Som det framgår av punkt 7.1 gjøres det ikke behandlingsforsøk med transplantasjon av celler og vev fra aborterte fostre i Norge. Dersom norske pasienter skal delta i behandlingsforsøk med transplantasjon av fostervev i andre land og forsøket og/eller reiseutgiftene skal finansieres av norske myndigheter, må behandlingsforsøket etter arbeidsgruppens syn både ligge innenfor de rammene som her er foreslått, og innenfor de generelle retningslinjene som helsemyndighetene er i ferd med å utarbeide for utprøvende behandling i utlandet.
10.12 Arbeidsgruppen legger følgende prinsipper til grunn for sine konklusjoner:
Celler og vev fra aborterte fostre må ikke under noen omstendighet fremskaffes i den hensikt å skaffe materiale til forskning, diagnostikk eller behandling.
Bruk av celler og vev fra aborterte fostre, må ikke på noen måte medføre at det svangerskaps- og abortforebyggende arbeid trappes ned.
Celler og vev fra aborterte fostre kan nyttes til medisinsk forskning, herunder vaksineutvikling,- fremstilling, diagnostikk og til transplantasjon ved alvorlig sykdom hvor det ikke foreligger andre behandlingsalternativer, eller hvor tidligere behandlingsformer har hatt begrenset effekt.
Celler og vev fra aborterte fostre kan kun benyttes til forskning og diagnostikk hvis det ikke finnes andre likeverdige metoder.
All bruk av celler og vev fra aborterte fostre lovreguleres.
Bruk av eggstokkvev fra aborterte fostre til transplantasjon forbys.
All bruk av celler og vev fra aborterte fostre krever godkjenning av helsemyndighetene, eventuelt etter råd fra et særskilt utvalg.
Størst mulig åpenhet og innsyn ved all bruk av celler og vev fra aborterte fostre.
Celler og vev fra et abortert foster kan kun benyttes etter at kvinnen har avgitt frivillig, informert samtykke.
Samtykke må innhentes etter at beslutningen om svangerskapsavbrudd er tatt.
Kvinnen som avgir fostervevet, skal ikke kunne bestemme til hvilken person eller hvilket formål fostervevet skal benyttes.
Det må ikke være noen form for kontakt mellom den kvinnen som avgir fostervevet og mottakeren.
Kvinnen som avgir fostervevet, vil ikke få opplyst om vevet benyttes.
Det etableres fostervevsbank som skal være mellomledd mellom abortvirksomheten og en eventuell bruk av fostervevet.
Helsepersonell som deltar i forskning/behandlingsforsøk hvor vev fra aborterte fostre benyttes bør ha anledning til reservasjonsrett av samvittighetsgrunner.
Eventuell mottaker av fostervev gjennom transplantasjon skal informeres om at vevet kommer fra provoserte eller spontane aborter.
All kommersiell bruk av celler og vev fra aborterte fostre forbys.
En kvinne må ikke motta noen form for kompensasjon for å avgi fostervev.
Anvendelse av celler og vev fra aborterte fostre over landegrensene reguleres.