5 Transplantasjon av fostervev
5.1 Transplantasjon
Transplantasjon betyr flytting av vev eller organer. Hvis dette skjer hos et og samme individ, kalles det autotransplantasjon. Når det transplanteres vev eller organer fra et individ til et annet (fra en giver til en mottaker) kalles det for allogen transplantasjon. Xenotransplantasjon er overflytting av organer eller vev mellom mennesker og dyr, dvs. mellom forskjellige arter. Det største problemet ved allogen transplantasjon er faren for avstøting av transplantatet. Det vises til punkt 3.6 hvor det er redegjort for kroppens immunsystem og reaksjoner ved transplantasjon.
5.2 Fostervevets transplantasjonsegenskaper
Som nevnt i kapittel 4 har celler og vev fra fostre helt spesielle biologiske egenskaper som i teorien gjør dette materialet svært velegnet til transplantasjon.
5.2.1 Vekst og differensiering
Tidlig i utviklingen har fosterceller, både fra mennesker og dyr, en bemerkelsesverdig evne til differensiering. Differensiering i denne sammenheng betyr den prosessen hvor fosterets celler blir mer og mer spesialiserte både i form og funksjon. Før denne spesialiseringen skjer, kan de umodne fostercellen flyttes til et nytt miljø og inngå nye intercellulære forbindelser. Dette kan skje både ved transplantasjon og i laboratoriet. Denne evnen til differensiering er størst tidlig i fosterutviklingen, og avtar etterhvert som fosteret vokser. Ved fullgått svangerskap er de fleste cellene spesialiserte.
5.2.2 Evne til å overleve utenfor organismen
Fosterceller er generelt mer motstandsdyktige enn celler fra fødte. En av grunnene til dette er cellenes evne til å overleve med mindre oksygen. En annen grunn er at umodne fosterceller ikke så lett skades når de blir preparerte for transplantasjon.
Celler fra fostervev tidlig i svangerskapet kan fortsette å dele seg i laboratoriet. Celler fra hjerne og hjerte til fødte har ikke denne evnen. Leverceller fra fødte kan dele seg i laboratoriet på spesielle vilkår, men fostercellene deler seg raskere og er mer robuste.
5.2.3 Immunologiske egenskaper
I transplantasjonssammenheng er det særlig fostervevets spesielle immunologiske egenskaper man er opptatt av. Tidlig i fosterstadiet er immunapparatet umodent. De immunkompetente cellene er ikke modne. Overflatemolekylene eller transplantasjonsantigenene på kroppens celler som kan framkalle immunologiske reaksjon, dukker først opp etterhvert som cellene og vevet spesialiseres. Faren for avstøting av transplantatet og transplantat-mot-vert (GVH) reaksjoner er derfor mindre, særlig når det gjelder celler og vev fra fostre inntil 10.-12. svangerskapsuke.
5.2.4 Evne til å reparere skader
Omfattende dyrestudier i flere land har vist at celler og vev fra dyrefostre som transplanteres til et voksent dyr kan produserer det mangelstoffet som det voksne dyret selv ikke produsere. Det kan for eksempel være et manglende enzym eller manglende signalstoff i hjernen. Det har vist seg at man på denne måten kan forhindre/reparere skader og delvis gjenvinne tapte funksjoner. Disse forskningsresultatene ga grunnlag for å starte opp behandlingsforsøk med transplantasjon av celler og vev fra aborterte humane fostre til mennesker med ulike alvorlige sykdommer hvor det ikke finnes helbredende behandlingsalternativer.
5.2.5 Muligheter for nedfrysing
Som nevnt under punkt 4.6 kan celler og vev fra aborterte fostre fryses. Man er fortsatt usikker på konsekvensene av nedfrysing av hjerneceller. Fordelen ved nedfrysing er blant annet at man da har mulighet til å foreta grundige undersøkelser for å utelukke infeksjoner både hos kvinnen og i fostervevet. Enkelte infeksjonssykdommer vil bare kunne avsløres ved å ta blodprøver av kvinnen ved abortinngrepet og deretter 2 -4 uker etter inngrepet.
Ved transplantasjon av leverceller, brukes det celler som har vært nedfryst. Det vil ofte være nødvendig å kunne lagre forskjellige celletyper fordi selve prepareringen kan være tidkrevende og hver transplantasjon kan kreve celler fra flere aborterte fostre.
5.3 Transplantasjon av celler og vev fra aborterte fostre til fødte
Bruk av celler og vev fra aborterte fostre til transplantasjon hos mennesker er et forskningspreget område. På enkelte områder har man lagt disse forsøkene til side, mens man på andre områder mener at slik behandling kan ha store muligheter i framtiden.
Det vil i det følgende bli redegjort nærmere for de sykdommene hvor man har erfaring med transplantasjon av celler og vev fra aborterte fostre til fødte. Felles for disse er at det dreier seg om kroniske sykdommer, og at det ikke finnes andre helbredende behandlingsmetoder. Ikke alle behandlingsforsøkene som har foregått er like godt dokumentert, og det foreligger få evalueringer av resultatene etter behandlingen. I følge oppslag i media synes det også å foregå useriøs virksomhet på dette området. Arbeidsgruppen har ikke funnet dekning for dette i tilgjengelig rapporter eller faglitteratur. Forut for de omtalte behandlingsforsøkene på mennesker er det gjort omfattende dyreforsøk.
I tillegg er det en oversikt over hvilke områder man mener det er mulig at celler og vev fra aborterte fostre kan bli brukt i framtiden.
5.3.1 Transplantasjon av føtale hjerneceller
Parkinsons sykdom
Den nevrologiske sykdom hvor transplantasjon av hjerneceller fra fostre har vært utført i større omfang, er Parkinsons sykdom.
Symptomer
Parkinsons sykdom rammer først og fremst middelaldrende og eldre. Den arter seg ved skjelving, særlig i hender og armer, ved stivhet i armer og ben og langsomhet i bevegelsene. Langsomheten og stivheten er de mest konstante trekk, skjelvingen kan mangle. Sykdommen begynner mellom 40 – 60 års alder og viser en øket forekomst ved høyere alder. Den er derfor vanligst i land hvor den gjennomsnittlige levealder er høy. Det regnes med en forekomst på mellom 1 og 2 pr. 1000 innbyggere i Skandinavia. I aldersgruppene over 60 år, er forekomsten ca. 10 pr. 1000 innbyggere.
Årsaker
Årsakene til Parkinsons sykdom er ikke godt klarlagt. Det synes å foreligge en kombinasjon av arvelig disposisjon og ytre faktorer. Sykdomsmekanismene er en selektiv degenerasjon av hjernecellene som produserer dopamin. Dopamin er en kjemisk budbærer (transmitter) som overfører nerveimpulser fra en nervecelle til en annen. Sykdommen kan imidlertid ikke lindres i vesentlig grad av å tilføre dopamin, fordi dopamin ikke krysser barrieren mellom blod og hjernevev. Hjernens blodårer danner en barriere som hindrer en rekke stoffer fra å trenge igjennom.
Behandling
Det kjemiske forstadium til dopamin, levodopa, kan trenge igjennom blod-hjernebarrieren, og er i dag det viktigste medikament ved behandlingen av pasienter med Parkinsons sykdom. Levodopa omdannes i hjernen til dopamin, som kan påvirke de spesielle mottaker-stoffene på hjernecellenes overflate (dopamin-reseptorer). En rekke medikamenter som benyttes i behandlingen, stimulerer dopamin-reseptorene i hjernen. Det aller meste av den medikamentelle behandling av Parkinsons sykdom tar derfor sikte på å erstatte dopaminmangelen i hjernen, enten ved å tilføre forløperen til dopamin eller ved å simulere dopaminets effekt på dopamin-reseptorene. Det er den medikamentelle behandling som er helt dominerende i dag.
Hos enkelte pasienter, hvor man ikke kommer til målet med medikamentell behandling, og hvor skjelving er et fremtredende trekk, kan pasienten opereres. Operasjonen kalles thalamotomi. Det gjøres en destruksjon av hjernevevet i et lite parti i hjernen, og dette kan korrigere skjelvingen for en viss tid. Når lesjonen gjøres ensidig, er risikoen liten og komplikasjonene ved dette inngrepet sjeldne. I Norge utføres thalamotomi i Oslo og Bergen, men antallet pasienter som opereres hvert år er relativt lite.
Den behandlingen vi i dag har av Parkinsons sykdom er ikke helbredende. Den kan i beste fall utsette symptomenes progresjon, men før eller siden avtar effekten av medikamentene, og det inntrer en betydelig grad av uførhet. Dette er årsaken til at man har forsøkt andre behandlingsformer, først og fremst implantasjon av biologiske minipumper som kan tilføre hjernen de stoffer som mangler.
Transplantasjonsforsøk
I 1985 rapporterte svenske forskere om to pasienter som hadde fått implantert binyrevev fra seg selv i de hjerneområder som er satt ut av funksjon ved Parkinsons sykdom. Binyrene inneholder kjemiske forløpere til dopamin, og hensikten var derfor at disse cellene skulle produsere dopamin i hjernen. I 1987 fulgte en større rapport fra Mexico om transplantasjon av binyrevev til 42 pasienter. Tilsammen er det nå mellom 200 og 300 pasienter med Parkinsons sykdom som har fått transplantert eget binyrevev. Resultatene har ikke vært gode. Hos 30-50% er det observert en beskjeden effekt, men inngrepet i seg selv er ikke risikofritt. Det er ikke sikre holdepunkt for at binyrecellene overlever i hjernen, og det er ukjent hva effekten av inngrepet består i. Det er en alminnelig oppfatning at transplantasjon av eget binyrevev ikke lenger bør utføres ved Parkinsons sykdom. Slike forsøk er ikke gjort i Norge.
Det har lykkes forskerne å lage en dyremodell for Parkinsons sykdom som har vist seg egnet til utprøving av nye behandlingsmetoder. Transplantasjon av hjernevev fra dyrefostre og humane fostre til forsøksdyr med påført Parkinsons sykdom har vist at man i betydelig grad kan redusere symptomene på sykdommen. Dette ga grunnlag for å starte behandlingsforsøk med transplantasjon av hjernevev fra menneskefoster til pasienter med Parkinsons sykdom.
I 1987 gjorde man de første forsøk med å transplantere hjerneceller fra aborterte fostre til mennesker med Parkinson sykdom. Ca. 140 pasienter fra ulike deler av verden har til nå fått transplantert hjernevev fra humane fostre til hjernens basalganglier. Det er tidligere dokumentert at modne hjerneceller ikke overlever transplantasjon, mens hjerneceller fra fostre kan overleve. Det har vist seg at det er hjerneceller fra fostre som aborteres etter 8. -10. svangerskapsuke som er best egnet til transplantasjon. Selve inngrepet er relativt ukomplisert, men det finnes flere ulike operasjonsteknikker.
Resultatene har vist at ingen av pasientene er blitt fullstendig restituert, men nesten alle har vist en viss bedring, som varierer fra beskjeden til moderat. Alle må imidlertid fortsette å ta sine medisiner, og skjelvingen synes ikke å påvirkes av operasjonen. Det tar tid før bedringen inntrer, og de transplanterte celler synes bare å overleve hos et mindretall. Det er ikke klarlagt hvorledes de transplanterte hjerneceller kan føre til en bedring av tilstanden, men forsøkene har vist at funksjoner kan gjenvinnes ved å erstatte ødelagte hjerneceller med nye hjerneceller.
Det er en rekke problemer som må løses før en slik behandling kan bli et realistisk behandlingsalternativ. For det første viser det seg at de dopaminholdige hjerneceller blir meget ufullstendig integrert i vertshjernen. Bare ca. 5-10 % av cellene overlever, og de får dårlige nerveforbindelser til resten av hjernen. Parkinsons sykdom er dessuten en tilstand hvor det ikke bare er de dopaminproduserende hjerneceller som er syke. Sykdommen er først og fremst en dopamin-mangel, men også andre kjemiske budbærere finnes i unormal konsentrasjon, og disse påvirkes ikke av transplantasjon. Om transplantasjon av hjerneceller vil bli et behandlingstilbud for pasienter med Parkinsons sykdom, avhenger blant annet av om disse problemer kan løses.
Det foregår fortsatt behandlingsforsøk flere steder i verden. En del transplantasjonsforsøk har vært satt i gang uten det nødvendige apparat for kontroll og oppfølging. For å bedre dette ble det i 1990 tatt initiativ til å koordinere europeisk forskning innen dette området. Som et resultat av dette ble organisasjonen Network of European CNS Transplantation and Restoration (NECTAR) dannet i 1991. I dag er forskere og klinikere fra 14 europeiske land medlem. NECTAR har utarbeidet etiske retningslinjer (se punkt 8.2.3) for bruk av føtale hjerneceller til transplantasjon og forskning.
I Europa er Sverige det landet som har utført de best dokumenterte forsøkene med transplantasjon av hjerneceller fra aborterte fostre. På bakgrunn av de erfaringene de har høstet så langt, er det nylig startet opp forsøk med en ny behandlingserie i Sverige.
I USA opphevet president Clinton i 1993 et forbud som hadde vart i 5 år mot offentlig finansiering av forskningsprosjekter med transplantasjon av celler og vev fra provoserte aborter. National Institute of Health (NIH) har nylig bevilget 4,5 milloner US dollar til det største og mest ambisiøse forskningsprosjektet som hittil er planlagt med transplantasjon av føtale hjerneceller til pasienter med Parkinsons sykdom. 40 pasienter med langtkommen Parkinsons sykdom (hvor all annen behandling er forsøkt og ikke lenger hjelper) skal opereres av et team i Denver, Colorado. 20 av dem vil få injisert føtale hjerneceller og 20 saltvann (kontrollgruppen). Ingen av pasientene skal få immunhemmende behandling. Alle vil gjennomgå omhyggelig nevrologisk kartlegging før operasjonen og i løpet av de første år etterpå. NIH vil ikke støtte andre tilsvarende program før resultatene av Denver-undersøkelsen er avsluttet.
5.3.2 Transplantasjon av føtalt bukspyttkjertelvev
Diabetes mellitus eller sukkersyke, er en sykdom som oppstår på grunn av manglende insulinproduksjon. Insulin produseres i beta-cellene i de Langerhanske øyer i bukspyttkjertelen og er viktig i regulering av blodsukkeret. Blodsukker i øvre normalområde eller høyere stimulerer utskillelse av insulin som fører til opptak av sukker.
Insulin virker på cellene i kroppen ved å stimulere oppbyggende og hemme nedbrytende prosesser. Denne effekten griper inn i omsetningen av så vel sukker som fettsyrer og proteiner. Insulin stimulerer transporten av sukker og aminosyrer fra blod og inn i cellene. Ved manglende insulinproduksjon utvikles hyperglykemi (svært høyt blodsukker). Hvis dette ikke behandles, vil pasienten kunne utvikle et alvorlig sykdomsbilde, som kan medføre koma og død.
Diabetes er en kronisk sykdom som rammer 1-2 % av befolkningen. I Norge er det vel 100 000 diabetikere. Diabetes kan deles i to hovedtyper :
Juvenil diabetes eller type 1 diabetes – insulinavhengig diabetes.
Denne formen for diabetes starter ofte i barne/ungdomsår eller i tidlig voksen alder og skyldes at beta-cellene ødelegges av kroppens immunapparat. Man vet ikke årsaken til dette. Insulinproduksjonen reduseres eller oppheves. Sykdommen kan begynne brått, og ha et alvorlig forløp med store svingninger i blodsukkeret og mange komplikasjoner. Alle pasienter med type 1 diabetes må behandles med insulin.
Aldersdiabetes eller type 2 diabetes – ikke-insulinavhengig diabetes.
Denne formen for diabetes kan debutere i alle aldre, men er hyppigst hos eldre. Årsaken er utilstrekkelig frigjøring av insulin eller at insulinet ikke er virksomt nok. Type 2 diabetes gir ofte mindre symptomer og færre komplikasjoner enn type 1 diabetes. De fleste av disse pasientene behandles uten medikamenter, men med råd om kosthold og livsstil.
Insulin er et protein som brytes ned i tarmen, og det må derfor injiseres. I Norge er ca. 20.000 diabetikere avhengig av insulin. I dag benyttes hovedsakelig insulin som framstilles ved hjelp av genteknologi. Insulin må injiseres en eller flere ganger daglig og pasientene må leve et regelmessig liv. Det kan være vanskelig å finne fram til den riktige doseringen fordi endringer i matinntak eller aktivitet vil påvirke behovet for insulin. Ved feildosering kan pasientene få enten for lavt eller for høyt blodsukker. Begge deler er tilstander som ubehandlet kan føre til død.
Pasienter med type 1 diabetes får svært ofte komplikasjoner fordi sykdommen starter tidlig og den kan være vanskelig å regulere. Komplikasjonene skyldes tilstopping av blodårene. Det antas at det er det høye blodsukkernivået som er hovedårsaken til at disse komplikasjonene oppstår. Etterhvert gir dette blant annet karskader i øyenbunnen som kan føre til blindhet, skader i perifere nerver som gir nedsatt følelse og kraft i hender og føtter, forandringer i nyrene som kan føre til uremi og behov for nyretransplantasjon, økt infeksjonsfare, og overhyppighet av blant annet hjertekrampe, hjerteinfarkt og hjerneslag. Prognosen for pasienter med insulinavhengig diabetes er til dels avhengig av hvor godt sykdommen reguleres og hvordan pasienten tilpasser sitt levesett til sykdommen. Etter 25 år er imidlertid dødeligheten høy på grunn av uremi, hjertesykdom og hjerneslag.
Transplantasjonsforsøk
I 1966 gjorde man de første forsøk med å transplantere bukspyttkjertler fra døde til pasienter med type-1-diabetes. Det tok imidlertid over 20 år før de første rapportene kom om at pasientene kunne slutte å ta insulin etter vellykket transplantasjon av bukspyttkjertelen. Dette har vært vellykket hos pasienter hvor det samtidig har vært nødvendig med nyretransplantasjon. Man har da tatt bukspyttkjertel og nyre fra samme donor. I Norge utføres det 5-10 slike operasjoner pr. år. Mangelen på organer og faren for komplikasjoner ved organtransplantasjon, har gjort at forskere internasjonalt har vurdert andre behandlingsmetoder, blant annet transplantasjon av bukspyttkjertelvev fra aborterte fostre.
Føtalt humant bukspytttkjertelvev ble første gang transplantert til en 18 år gammel pasient med sukkersyke i Italia i 1928. Dette eksperimentet var mislykket, og pasienten døde etter 3 dager.
Transplantasjon av humant føtalt bukspyttkjertelvev til dyremodeller (rotter og mus) med diabetes viste at transplantatet vokste, modnet og utviklet insulinproduserende celler og produserte nok insulin til å helbrede diabetes. Dette førte til at man i 1977 startet behandlingsforsøk med transplantasjon av humant føtalt bukspyttkjertelvev til pasienter med type 1-diabetes. Mellom 1977 og 1981 ble det foretatt 30 transplantasjoner ved 6 sentra. I starten kom det entusiastiske rapporter om at disse forsøkene var vellykket og at flere pasienter kunne slutte med insulin. I juni 1990 var det rapportert 1500 transplantasjoner fra 60 sentra rundt om i verden til det internasjonale transplantasjonsregisteret i Tyskland. De fleste transplantasjonene ble utført i Sovjet, Kina og USA. Det er også utførte slike transplantasjoner i andre land, blant annet Sverige, Australia og Ungarn. Transplantasjon av humant føtalt bukspyttkjertelvev er ikke utført i Norge.
Ved transplantasjon av føtalt bukspyttkjertelvev blir det benyttet celler og vev fra fostre som er abortert i 12.-18. svangerskapsuke. Disse cellene blir dyrket i laboratoriet i 2-3 uker til de har nådd en høyere grad av modenhet og dermed bedre insulinproduksjon. Beta-cellene som produserer insulin må modnes før de er i stand til å innstille insulinproduksjonen på bakgrunn av sukkerinnholdet i blod. Dette tar vanligvis mange måneder. I starten regnet man med at det er nødvendig med celler og vev fra 12-15 fostre for å behandle en pasient, men etterhvert fant man metoder for å dyrke cellene fra bukspyttkjertelen slik at det ikke lenger er nødvendig. Disse cellene kan også fryses.
Det er vanskelig å trekke absolutte konklusjoner fra disse behandlingsforsøkene fordi oppfølgingen og rapportering av resultater flere steder er dårlig. Fra de stedene hvor det foreligger rapporter, har resultatene ikke svart til den entusiasmen som ble vist i starten. Fra steder hvor det er foretatt kontrollerte studier, blant annet Sverige, er resultatene ikke særlig gode. Kun hos et fåtall pasienter kan man spore tegn til egen insulinproduksjon. Transplantasjonene lyktes best hos pasientene som samtidig fikk transplantert ny nyre.
For at transplantasjon av føtalt bukspyttkjertelvev skal føre til helbredelse av sukkersyke, er det flere faktorer som må klaffe. Det må transplanteres nok vev, de insulinproduserende cellene må modnes, man må få tilfredsstillende blodtilførsel til transplantatet og transplantatet må aksepteres av mottakeren. Med dagens teknikk har det vist seg at dette er vanskelig. Flere steder som har utført behandlingsforsøk med transplantasjon av føtalt bukspyttkjertelvev til diabetespasienter har nå sluttet med dette.
Det forskes på forskjellige muligheter for å erstatte de insulinproduserende beta-cellene i de langerhanske øyer i bukspyttkjertelen. Det gjøres blant annet forsøk med å lage en kunstig bukspyttkjertel ved hjelp av spesielle alginatkuler. Det vises til punkt 6.5 for nærmere redegjørelse. Det er også gjort forsøk med bruk av bukspyttkjertelvev fra grisefostre (xenotransplantasjon), men dette har ikke ført fram. I Norge planlegges det nå bruk av bukspyttkjertelvev fra gris pakket inn i alginatkuler.
Det forskes fortsatt på muligheten for å benytte humane føtale celler fra bukspyttkjertler, og i det internasjonale forskningsmiljøet ser man ikke bort fra at det i denne forskningen kan komme gjennombrudd som igjen kan aktualisere behandlingsforsøk med føtalt bukspyttkjertelvev.
5.3.3 Transplantasjon av føtale leverstamceller og føtale lymfeceller
Tidlig i fosterutviklingen finner man multipotente hematopoetiske (bloddannende) stamceller i lever og milt. I 1958 ble det oppdaget at føtale leverstamceller kunne modnes til røde og hvite blodlegemer, blodplater og at de er opphavet til celler som ved en modningsprosess i sentrale lymfoide organer, utvikler seg til immunkompetente T- og B-celler. Senere i fosterlivet og etter fødselen finnes disse cellene i benmarg.
Benmargscellene utvikles til røde og hvite blodlegemer, og produserer blant annet enzymer. Transplantasjon av benmargsceller har lenge vært aktuelt i behandlingen av en rekke alvorlige sykdommer. Hovedgruppene av sykdom er :
Immunsviktsykdommer, bl.a.
SCID som er alvorlig medfødt immundefekt.
Manglende utvikling eller manglende mulighet til stimulering av lymfoide stamceller fører til at pasienten mangler motstandskraft mot infeksjoner. I tillegg har en del av disse pasientene en enzymdefekt (ADA)
diGeorge syndrom
mangler blant annet thymus og pasienten utvikler ikke cellulær immunitet og har dermed sterkt svekket infeksjonsforsvar
Blodsykdommer, bl.a.
alfa-thalassemi
feil ved de røde blodlegemene som gjør at de ikke transportere oksygen og medfører død i fosterlivet
beta-thalassemi
mangelfull utvikling og nedsatt levetid av de røde blodlegemene
aplastisk anemi
nedsatt produksjon av blant annet røde blodlegemer pga. feil i benmargscellene
sickle cell anemi
feil ved de røde blodlegemene som gjør at de transporterer oksygen dårlig
Stoffskiftesykdommer, bl.a.
Hurler syndrom
manglende enzym fører til alvorlig stoffskiftefeil og avleiring i forskjellige organer
Gaucher syndrom
manglende enzym fører til alvorlig stoffskiftefeil med opphopning av fettstoffer
Dette er sjeldne sykdommer som ubehandlet fører til død eller alvorlig sykdom. Mange er arvelige. Ved siden av symptomatisk behandling, har allogen benmargstransplantasjon vært det eneste behandlingsalternativet til enkelte av pasientene med slike sykdommer. Ved allogen benmargstransplantasjon transplanteres benmargsceller fra en frisk giver. Flere problemer er forbundet med benmargstransplantasjon til disse pasientene. Det er vanskelig å finne giver med like transplantasjonsantigen, det kan oppstå komplikasjoner med infeksjoner og disse pasientene er særlig utsatt for transplantat-mot-vert reaksjoner.
Kunnskapene om de føtale multipotente leverstamcellene la grunnlaget for å vurdere muligheten av å benytte disse i stedet for benmargsceller fra født giver. Dette var særlig aktuelt når man ikke fant giver med like transplantasjonsantigen.
Den første transplantasjon av føtale leverstamceller til en pasient med den alvorlige immunsviktsykdommen SCID fant sted i Frankrike i 1976. I tillegg til leverstamceller ble det også transplantert biter av føtalt thymusvev. Denne transplantasjonen ble vellykket, og fram til i dag har det franske behandlingsteamet utført tilsvarende transplantasjoner til 24 pasienter med immunsviktsykdommer. Det ble transplantert celler fra fostre som var abortert i 5.-10. svangerskapsuke og det ble foretatt fra 1 til 10 transplantasjoner til hver pasient. Etter transplantasjonen ble SCID-pasientene isolerte til transplantatet hadde tatt og pasienten hadde utviklet et tilfredsstillende immunforsvar. Dette kunne ta fra 6 måneder til mer enn 3 år. Det er opplyst at 50 % av pasientene med immunsviktsykdommer ansees helbredet for sin dødelige sykdom.
Det samme franske teamet har i tillegg transplantert føtale leverstamceller til ca. 30 pasienter med stoffskiftesykdommer. Det ble benyttet celler fra fostre som var abortert i 6.-20. svangerskapsuke. De fleste av disse pasientene fikk kun en forbigående bedring av tilstanden, og transplantasjonen måtte gjentas for å bevare effekten.
Årsakene til at transplantasjonene ikke lyktes berodde i hovedsak på tre forhold.
transplantatet ble avstøtt av mottaker
sen diagnose ved fremskreden sykdom
alvorlig infeksjon før transplantasjon
For å unngå disse komplikasjonene er det de senere årene startet behandlingsforsøk med transplantasjon av føtale leverstamceller til fostre hvor sykdom er påvist ved prenatal diagnostikk. Det vises til punkt 5.4.1 for nærmere beskrivelse av dette.
Det er også gjort forsøk med transplantasjon av føtale leverstamceller til pasienter som har vært utsatt for stor stråling som ved Tsjernobylulykken. De foreløpige resultatene fra disse forsøkene er ikke lovende.
I følge en rapport fra Europarådet i 1990 ble det mellom 1971 og 1981 transplantert føtale lever- og thymusceller til mer enn 100 pasienter. Disse transplantasjonene har ikke gitt det ønskede resultatet, og slike pasienter blir i dag hovedsakelig behandlet med benmargstransplantasjon. Unntatt fra dette er enkelte immunsviktsykdommer som for eksempel pasienter med DiGeorge syndrom hvor det fortsatt transplanteres føtalt tymusvev.
Det forskes fortsatt på mulighetene for transplantasjon av føtale leverstamceller ved en rekke sykdommer.
5.4 Transplantasjon av føtale celler og vev til ufødte
Når det er påvist at et foster lider av en alvorlig sykdom hvor det kan være mulig med transplantasjon av celler og vev fra aborterte fostre, kan det være aktuelt å starte behandlingen allerede på fosterstadiet. Det er flere fordeler med dette. Ved siden av at sykdommen ikke har fått anledning til å utvikle seg, vil livmoren gi den beste beskyttelse mot infeksjoner. Ved transplantasjon tidlig i fosterlivet vil man dessuten kunne redusere de immunologiske reaksjonene fordi fosterets immunsystem er umodent. Når transplantatet også kommer fra et umodent immunsystem, innebærer dette at det verken er utviklet transplantasjonsantigen eller immunkompetente celler. Dette betyr at faren for transplantat-mot-vert reaksjoner eller avstøting av transplantatet er liten. Ved å transplantere fra foster til foster blir det antatt at mulighetene for at transplantasjonen lykkes er større enn ved å transplantere etter at barnet er født.
De eneste behandlingsforsøkene med transplantasjon til ufødte med celler eller vev fra aborterte fostre som hittil er utført, er forsøkene med transplantasjon av føtale leverstamceller til andre fostre. Det er foretatt slike transplantasjoner i Frankrike, USA og Sverige.
5.4.1 Transplantasjon av føtale leverstamceller til fostre
Enkelte av de sjeldne, arvelige og alvorlige immunsvikt-, blod-, og stoffskiftesykdommene medfører død allerede i fosterlivet eller i nyfødtperioden. En del av disse pasientene bør behandles før de får symptomer. Generelt gjelder at desto tidligere pasienten får behandling, desto bedre er prognosen. Dersom det foreligger mistanke om en slik arvelig sykdom, kan dette ved enkelte resessive sykdommer påvises allerede på fosterstadiet og man har dermed mulighet til å starte behandling før barnet er født. Foreldrene må da ha fått et barn/ foster med samme sykdom tidligere.
I USA og Israel er det gjort eksperimentelle forsøk med å transplantere benmarg fra voksne til fostre når det har vært påvist en av disse alvorlige sykdommene hos fosteret. Ingen av disse forsøkene har lykkes, fordi det har oppstått komplikasjoner med avstøtning.
I Frankrike, USA og i Sverige er det som nevnt startet behandlingsforsøk med transplantasjon av føtale leverstamceller til fostre som har fått påvist en slik arvelig sykdom. Det er kun foretatt et fåtall transplantasjoner, og arbeidsgruppen vil i det følgende beskrive prosedyre og resultat fra noen av disse.
Ved disse transplantasjonene er det benyttet føtale leverstamceller fra provoserte aborter foretatt i 8.-10. svangerskapsuke. Disse cellene kan fryses og oppbevares i fostervevsbanker.
I Frankrike er det utført 5 transplantasjoner med føtale leverstamceller til fostre i 1988-1989. I artikler publisert fra dette behandlingsteamet er det opplyst at to av fostrene døde som et resultat av inngrepet. De øvrige tre transplantasjonene er utført på henholdsvis to fostre med alvorlige immunsviktsykdommer og et foster med blodsykdommen beta-thalassemi. Det er rapportert om tydelige tegn på anslag av transplantatet i alle tre tilfellene. Begge pasientene med immunsviktsykdommer kan leve utenfor et isolat. Når det gjelder pasienten med beta-thalassemi er det for tidlig å si noe om hvor godt resultatet er. Det foreligger ikke opplysninger om eventuelle senere forsøk.
I USA ble det i 1990 foretatt en transplantasjon av føtale leverstamceller til et guttefoster i 14. svangerskapsuke som hadde fått påvist den sjeldne og arvelige stoffskiftesykdommen Hurler syndrom. Ved denne sykdommen fører mangelen på et enzym til biokjemiske forstyrrelser i kroppen som blant annet fører til nedsatt lengdevekst, skjelettdeformiteter, psykisk utviklingshemming, døvhet, synsnedsettelse og hjertesvikt og ubehandlet vil pasienten dø tidlig. Denne sykdommen er svært sjelden, og begge foreldrene må være bærere av arveanlegg for at sykdommen skal utvikles. Blodprøver som ble tatt av barnet ved fødselen og etter 1 og 6 måneder viste spor av de transplanterte cellene, men det ble ikke påvist produksjon av det manglende enzymet. Barnet fikk kliniske tegn på sykdommen Hurler syndrom. Blodprøver som ble tatt da barnet var 11 måneder viste imidlertid økning i antallet transplanterte celler og spor av det manglende enzymet. Ved senere blodprøver er det fortsatt påvist enzymproduksjon. Spørsmålet er om enzymproduksjonen er tilstrekkelig til å hindre at sykdommen utvikler seg videre.
I Sverige, som er det eneste landet i Norden hvor det er utført slike transplantasjoner, er det hittil foretatt tre ved Huddinge sjukhus. Den første transplantasjonen ble utført til et foster med den dødelige blodsykdommen alfa-thalassemi. Begge foreldrene må være bærere av sykdomsgenet for at den skal utvikle seg hos fosteret. Sykdommen er mest utbredt i Sør-Øst Asia, og forekommer svært sjeldent i Norden. Bærertilstanden finnes imidlertid hos enkelte innvandrere. Ved alfa-thalassemi oppstår en feil ved de røde blodlegemene som hindrer transport av oksygen. Dette fører til at fosteret dør i mors liv i ca. 30. svangerskapsuke.
I dette tilfellet hadde foreldrene tidligere fått et friskt barn, og mor hadde hatt to aborter pga. alfa-thalassemi. Ved den 4. graviditeten ble det påvist alfa-thalassemi hos fosteret i 12. svangerskapsuke. Det ble transplantert føtale leverstamceller i 15. og 32. svangerskapsuke. Tilsammen fikk fosteret celler fra 12 aborterte fostre. Det ble tatt flere prøver under graviditeten, men det var ingen tegn til anslag av transplantatet. Fosteret ble derfor holdt i live ved hjelp av 3 blodoverføringer før fødselen som skjedde i mars 1993. Etter fødselen har barnet fått flere livreddende blodoverføringer. Så langt er det ingen tegn på at transplantasjonen har lykkes, og det letes nå etter en giver slik at det kan gjøres en benmargstransplantasjon på barnet.
I det andre tilfellet var blodsykdommen beta-thalassemi påvist hos fosteret. Dette er også en arvelig blodsykdommen som kan være dødelig. Sykdommen er sjelden, og mest utbredt i Middelhavslandene, særlig på Kypros hvor 12 % av befolkningen er bærere av sykdomsgenet. Begge foreldrene må være bærere for at sykdommen skal utvikle seg. Ved beta-thalassemi major utvikler barnet hemolytisk anemi pga uttalt nedsatt produksjon av røde blodlegemer og nedsatt levetid av disse allerede i de første levemånedene. Det videre forløpet avhenger av om det startes behandling med blodoverføringer. Dersom barnet får blodoverføringer, utvikler det seg normalt inntil 10-12 års alderen, da det begynner å få bivirkninger av alle blodoverføringene. I de alvorligste tilfellene fører sykdommen til døden i 20-30 års alderen. I dette tilfellet var pasienten henvist fra Italia. Fosteret ble transplantert med føtale leverstamceller i 13. svangerskapsuke, og det ble brukt leverstamceller fra 5 aborterte fostre. Dette barnet ble født i oktober 1993 og det er foreløpig for tidlig å vurdere om denne transplantasjonen har vært vellykket.
Ytterligere en transplantasjon av føtale leverstamceller til et foster med beta-thalassemi er utført på Huddinge sjukhus. Dette barnet er nettopp født (desember-94).
Erfaringene fra Huddinge så langt har vist at det er mulig å transplantere føtale leverceller til et foster uten å skade det. Behandlingsteamet på Huddinge sjukhus har søkt og fått godkjenning fra den lokale forskningsetiske komiteen til å utføre 10 transplantasjoner av føtale leverstamceller til fostre med slike arvelig og alvorlige sykdommer. Teoretisk er det ikke noe i veien for at denne metoden skal lykkes, og Huddinge vil komme med en evaluering av dette når de har utført de 10 transplantasjonene de har fått godkjenning til å utføre.
Ved transplantasjon av føtale celler vil det gå tid før resultat kan vurderes. Dersom transplantasjonen lykkes, må fostercellene modnes før de kan fungere som en erstatning for de skadede cellene. Dette kan ta 1-2 år. Det vil derfor fortsatt ta tid før resultatene av de transplantasjonene som hittil er utført, kan vurderes. Hittil ser det imidlertid ut som om transplantasjon av føtale lever- og thymusceller til fostre med immunsviktsykdommer er det som har gitt mest lovende resultater.
5.4.2 Prosedyrer ved transplantasjon av føtale leverstamceller til fostre
På Huddinge sjukehus har transplantasjon av humane føtale leverstamceller til fostre og prosedyrer i forbindelse med dette vært vurdert både når det gjelder etikk og vitenskapelig kvalitet. De prosedyrer som der er funnet akseptable vil være en nyttig illustrasjon, og gjengis derfor. Det presiseres imidlertid at dette ikke er uttrykk for arbeidsgruppens anbefalinger.
På Huddinge sjukhus er det rutine at kvinnen i forbindelse med forberedelsene kommer til sykehuset dagen før inngrepet. Hun blir da spurt om hun vil avgi vev fra det aborterte fosteret. Det er kun en selektert gruppe pasienter som spørres etter følgende kriterier:
friske over 18 år
ingen kjent alkohol- eller narkotikamisbruk
graviditetslengde 6-12 uker
ingen språkvanskeligheter
ikke personer hvor det er grunn til å anta at forespørselen vil være en stor belastning
ikke personer fra land med høy forekomst av infeksjonssykdommer
De kvinnene som spørres får først en skriftlig orientering hvor de blir bedt om å avgi fostervevet, og hvor det opplyses konkret at vevet skal brukes til å helbrede andre syke fostre. Deretter informerer legen ytterligere om prosedyrene de må igjennom dersom de samtykker til å avgi fostervev. Det er gynekologen som utfører abortinngrepet som også har denne samtalen med kvinnen, og det ble understreket at kvinnens beslutningen om å ta abort allerede var fattet. Det ble presisert at innsamlingen av fostervev var helt sekundær til abortinngrepet. Legene som ønsker å benytte fostercellene har ingenting med kvinnen eller inngrepet å gjøre. Abortinngrepet ble utført med håndsug hvis kvinnen hadde samtykket i at cellene kunne brukes. Det er en skånsom abortmetode, og gjør det lettere å identifisere de ulike cellene. Ellers benyttes det elektrisk sug. I forbindelse med abortinngrepet blir det tatt ulike blodprøver for å undersøke om kvinnen har infeksjoner. Ved transplantasjon av føtale leverstamceller til fostre er det viktig at det ikke foreligger infeksjoner. Som et ledd i infeksjonskontrollen må kvinnen som har samtykket til å avgi fostervevet, komme tilbake etter 3-4 uker for å ta nye blodprøver. Da blir kvinnen bedt om å gi sitt samtykke på nytt. De som angrer på det tidligere samtykket, kommer som regel ikke til denne kontrollen. Ikke fornyet samtykke eller uteblivelse fra kontrollen innebærer at vevet ikke blir brukt.
Av 1200 abortsøkende kvinner i 1993, ble 152 kvinner spurt om de ville avgi fosterceller til behandling av syke fostre. Av disse samtykket 105 kvinner. Abortinngrepene fordelte seg jevnt mellom 6.-12. svangerskapsuke. Bare i fostervevet fra 61 av 105 utførte aborter lyktes man å identifisere føtale leverstamceller. Av disse 61 ble det funnet normale leverstamceller i 57 tilfeller. Av disse 57 var det 46 kvinner som på nytt samtykket i at cellene fra deres aborterte foster kunne benyttes da de kom på etterkontrollen. Fostercellene ble frosset og oppbevart i en egen fostervevsbank på sykehuset.
Behandlingsteamet som er ansvarlig for transplantasjonen av føtale leverstamceller får celler til transplantasjon via fostervevsbanken på sykehuset. I fostervevsbanken oppbevares de føtale leverstamcellene sortert etter kjønn og blodtype.
5.5 Risikomomenter
Transplantasjon av celler og vev fra aborterte fostre er fortsatt en eksperimentell behandling og kan ikke noe sted ansees som rutinebehandling. Forutsetningen for at slike behandlingsformer i dag skal kunne utføres, er at det i overensstemmelse med nasjonale og internasjonale retningslinjer er vurdert av en forskningsetisk komite. Dette innebærer en vurdering av om det foreligger vitenskapelig kompetanse, om forskningsprotokollen holder mål og av risikoen ved forsøket.
Ved transplantasjon av celler og vev fra aborterte fostre vil det være en viss risiko for at fostercellene har genetiske feil eller inneholder smittestoffer som kan overføres ved inngrepet. For å forsikre seg mot dette forutsettes det at det gjøres grundige undersøkelser av vevet og at det foretas omfattende undersøkelse av kvinnen i forveien slik at aktuelle overførbare sykdommer er utelukket.
Transplantasjon av fostervev til fostre er teknisk en relativt enkel prosedyre. Allikevel er det en viss risiko forbundet med inngrepet. Risikoen ved inngrepet må veies opp mot følgene av den tilstand som foreligger hos fosteret.
Transplantasjon av føtalt hjernevev er i prinsippet en form for stereotaktisk kirurgi. Det vil si at de hjernecellene som injiseres, plasseres på et bestemt sted i hjernen. Transplantasjonsinngrepet utføres i to ledd, først operasjonen og deretter innføring av de føtale hjernecellene. Risikomomentet ved stereotaktisk hjernekirurgi er lavere enn ved tradisjonell nevrokirurgi. Likevel må man regne med en viss risiko – ca. 1% – for at det skal kunne oppstå en hjerneblødning i forbindelse med inngrepet.
Det har vært hevdet at transplantasjon av hjerneceller innebærer overføring av personlighet. Et individs personlighet er knyttet til et komplekst nettverk av hjerneceller, og det er derfor ikke holdepunkt for å anta at transplantasjon av enkeltceller eller små fragmenter i seg selv påvirker personligheten.
Ved de fleste transplantasjoner med celler og vev fra aborterte fostre benyttes det immunhemmende behandling. Risikoen her er den samme som ved bruk av immunhemmende behandling ved andre tilstander.
Generelt kan sies at det ikke er store kliniske risikomomenter knyttet til transplantasjon av celler og vev fra aborterte fostre. De største problemene er de etiske som er knyttet til denne behandlingsformen.
5.6 Mulige anvendelser i framtiden
Transplantasjon av celler og vev fra aborterte fostre er å anse som forskning selv om de første forsøkene ble gjort for snart 70 år siden. Siden dette er et eksperimentelt og forskningspreget område, vil utviklingen lett skje sprangvis avhengig av om det gjøres viktige gjennombrudd. Ved siden av utviklingen på dette området, vil en eventuell framtidig anvendelse av celler og vev fra aborterte fostre også være avhengig av utviklingen av andre behandlingsalternativer. Det vil særlig være aktuelt å vurdere dette opp mot utviklingen innen genterapi.
I tillegg vil etiske normer og samfunnets regulering være med på å sette grenser.
Arbeidsgruppen vil i det følgende redegjøre for de områdene som i dag har vært framme i diskusjonen som mulige anvendelsesområder i tillegg til dem som er beskrevet foran.
5.6.1 Føtale hjerneceller og ryggmargvev
Det finnes en rekke nevrologiske sykdommer, hvor det i dag ikke finnes helbredende behandling, og hvor transplantasjon av føtale nerveceller eller ryggmargceller vurderes som et alternativ. Det gjelder Alzheimers sykdom, Huntingtons sykdom, amyotrofisk lateral sklerose, arvelig ataxi og ryggmargskader.
Alzheimers sykdom er i dag den hyppigste årsak til sviktende åndsevner hos voksne. Det er en progressiv sykdom, som regel dødelig i løpet av 15 år etter at diagnosen er stillet, og hvor det foreløpig ikke finnes behandling som kan påvirke sykdommen.
Mens hjerneforandringene ved Parkinsons sykdom er relativt lokalisert i hjernen og knyttet til bestemte cellesystemer, er hjerneforandringene ved Alzheimers sykdom langt mer utbredte. Det er imidlertid meget gode holdepunkter for at det, på samme måte som ved Parkinsons sykdom, også her er en svikt i en bestemt type kjemisk signaloverføring mellom hjernecellene. Oppmerksomheten har først og fremst vært rettet mot den kjemiske budbærer acetylcholin. Forsøk på å bedre acetylcholin-funksjonen i hjernen hos pasienter med Alzheimers sykdom ved å gi medikamenter som påvirker acetylcholin-stoffskiftet, har imidlertid ikke medført noen bedring. Det har imidlertid vist seg at de hjerneceller som benytter acetylcholin som kjemisk budbærer påvirkes av nervevekstfaktor (NGF), et kjemisk stoff som produseres av hjerneceller, men som må tilføres kontinuerlig og direkte inn i hjernen for å virke. Derfor har Alzheimer sykdom vært nevnt som mulig framtidig kandidat for transplantasjon av hjerneceller.
Huntingtons sykdom er en dominant arvelig sykdom som arter seg ved fremadskridende demens og ufrivillige bevegelser og som regel har et dødelig forløp innen 15 år fra sykdommen melder seg. Det er ingen behandling som i nevneverdig grad påvirker symptomene. Det er mulig å lage en eksperimentell dyremodell som minner om Huntingtons sykdom hos rotter og det utføres i dag transplantasjonsforsøk som har vist effekt på symptomene hos slike forsøksdyr. I og med at ingen kjent behandling påvirker sykdommen og dens progresjon, har det vært vurdert transplantasjon av hjerneceller fra humane fostre til pasienter med Huntingtons sykdom. Fram til i dag (1994) kjenner man kun til en slik operasjon i Mexico og resultatene av inngrepet tillater ingen slutninger om dette vil bli en behandlingsform i fremtiden.
Amyotrofisk lateral sklerose (ALS) er en sykdom hvor nerveceller som forsyner kroppens muskler, langsomt dør, slik at det oppstår omfattende lammelser, og sykdommen er som regel dødelig innen 3-5 år.
De arvelige ataxier (ustøhet) er en heterogen sykdomsgruppe, som har et progressivt forløp, og hvor det ikke er noen behandling i dag. Transplantasjon av føtale hjerneceller har vært diskutert ved disse tilstandene.
Pasienter med ryggmargskader etter trafikkulykker er en stor og økende gruppe. Slike pasienter får omfattende lammelser, og ingen behandling kan gjenopprette kraften. Det har lenge vært antatt at det ikke har vært mulig å skape forbindelse mellom de delene av ryggmargen som har mistet kontakt med hverandre. Transplantasjon av føtalt ryggmargsvev på forsøksdyr, har imidlertid vist at det kan komme en viss nydannelse av forbindelsene mellom nervecellene. Behandlingsformen har vakt betydelig interesse, fordi det er vanskelig å tenke seg annen behandlingsform som på tilsvarende måte kan restituere det skadede vev.
Transplantasjon av humant føtalt ryggmargsvev kan muligens bli en metode for å reparere ryggmargskader etter trafikkulykker og erstatte tapte grupper av nerveceller som de motoriske forhornceller ved amyotrofisk lateral sklerose. I dag er dette kun en teoretisk mulighet, og det er langt frem før dette kan bli en aktuell behandling hos pasienter med disse sykdommer. Det er ikke nok kunnskaper om disse tilstandene til at transplantasjon ennå kan bli aktuelt og det er fortsatt intet vitenskapelig grunnlag for slike forsøk. Blant annet må problemene med hvorledes de nye nervecellene skal tilpasses samspillet mellom cellene i nervesystemet løses, og hvorledes nervenes utløpere skal ledes til de rette muskelgruppene.
Dersom transplantasjon av føtale hjerneceller skulle bli et reelt behandlingsalternativ ved Parkinson sykdom eller noen av de andre nevrologiske sykdommene vil dette tallmessig kunne få store konsekvenser for etterspørselen etter celler fra aborterte fostre.
5.6.2 Føtale leverstamceller og thymusceller
Transplantasjon av føtale leverstamceller og thymusceller kan bli aktuelt ved en rekke medfødte og ervervede immunsvikt-, blod- og stoffskiftesykdommer dersom det gjøres gjennombrudd på dette området. Man har særlig vært opptatt av muligheten for å transplantere føtale leverstamceller til pasienter med ulike blodsykdommer som aplastisk anemi og hemofili.
Selv om dette kan bli behandlingsalternativ for flere tilstander enn dem som man i dag har vurdert som aktuelle, er dette hovedsakelig sjeldne tilstander og omfanget vil ikke være stort. Som tidligere nevnt kan disse cellene fryses og oppbevares i flere år.
Det er foretatt forsøk med mus som kan tyde på at transplantasjon av føtale muse-leverceller før en organtransplantasjon til en nyfødt mus kan øke muligheten for toleranse av det transplanterte organet og redusere behovet for immunhemmende medikamenter. Ut fra disse forskernes vurdering er dette viktige kunnskaper som kan få betydning for muligheten av organoverlevelse ved organtransplantasjon til nyfødte barn. Dette kan bety at det kan bli aktuelt å transplantere humane føtale leverstamceller til fostre hvor det er påvist skade som nødvendiggjør transplantasjon av et organ kort tid etter fødselen. Dersom dette blir aktuelt er heller ikke dette et område med stort omfang. Dersom det imidlertid skulle vise seg at transplantasjon av føtale leverstamceller før alle typer organtransplantasjon i alminnelig kan øke organoverlevelsen, vil dette føre til langt større etterspørsel.
5.6.3 Føtalt eggstokkvev
Alle egganlegg dannes i fosterlivet og når det maksimale antall i ca. 20. svangerskapsuke med fem – syv millioner egganlegg (follikler). Ved pikens fødsel er antallet redusert til ca. 1 million, og ved første menstruasjon regner man med at det fins normalt ca. 500 000 egganlegg. Noen piker fødes med få eller ingen egganlegg, og får da enten aldri menstruasjon eller går inn i en tidlig overgangsalder.
De første egganleggene må gjennomgå en modningsprosess før befruktning er mulig. Det skjer en viss utvikling i barnealderen, men først etter puberteten og første menstruasjonen får man full modning. I hver menstruasjonsperiode skjer det en delvis modning av flere egganlegg, men bare et når vanligvis fram til full modning og eggløsning. De øvrige som bare er delvis utviklet, tilbakedannes og går til grunne. I modningsprosessen gjennomgår eggene blant annet en reduksjonsdeling som fører til en halvering av kjønnscellenes kromosomer.
Det er i flere år foretatt dyreforsøk med transplantasjon av vev med egganlegg fra musefostre til voksne mus. Disse forsøkene har vist at vevet overlever og eggene modnes i den voksne musen slik at den opprinnelig sterile musen kan bli fertil.
Det er foretatt studier med transplantasjon av vev med egganlegg fra humane fostre til SCID-mus. Disse studiene har vist at transplantatet overlever, men det modnes ikke.
I Storbritannia er eggdonasjon tillatt. Etterspørselen etter egg for behandling av barnløshet er langt større enn tilgangen. Det er hovedsakelig kvinner som skal steriliseres eller kvinner som får overskytende egg etter infertilitetsbehandling, som donerer egg. The Human Fertilisation and Embryology Authority (HFEA) er et kontroll og overvåkningsorgan som ble opprettet i medhold av en egen lov i 1990. Alle sykehus og private klinikker som tilbyr behandling til barnløse, må godkjennes av dette organet. I 1994 utga HFEA et offentlig diskusjonsdokument med ulike forslag for å bedre tilgangen på egg. I dokumentet redegjøres det for de vitenskapelige, juridiske og etiske sider ved ulike muligheter. Hensikten med dokumentet er å informere, stimulere til offentlig debatt og å få tilbakemeldinger om hva som bør være tillatt/ikke tillatt innen dette området. En av mulighetene som beskreves, er bruk av eggstokkvev fra aborterte fostre. Det presiseres at man ikke vet om det overhode er mulig å utvikle egganlegg fra abortert fostre til modne egg. Beskrivelsen av denne teoretiske muligheten førte til store reaksjoner i mange land. HFEA mottok 9000 skriftlige tilbakemeldinger om forslagene i dette dokumentet. På bakgrunn av reaksjonen konkluderte HFEA med at bruk av eggstokkvev fra aborterte fostre for å bedre tilgangen på egg i behandlingen av barnløse er uakseptabelt.
I Storbritannia er det foreslått et forbud mot bruk av egganlegg fra aborterte fostre til transplantasjon. Det er imidlertid ikke foreslått noe forbud mot forskning på dette området.
5.6.4 Føtale celler i kombinasjon med genterapi
Forskere antar at transplantasjon av føtale celler i fremtiden kan kombineres med genterapi (se punkt 6.2.2). Forskjellige sykdommer kan behandles med føtale celler som er tilført det genet som mangler eller er defekt hos en person. På den måten kan fordelene ved å bruke føtale celler til transplantasjon kombineres med fordelene ved genterapi.
Det gjenstår mange problemer før dette kan bli et behandlingstilbud utover det eksperimentelle stadium. Mange tror imidlertid at en slik behandling kan ha et stort potensiale, og at dette vil være måten fosterceller benyttes i framtiden.
5.6.5 Dyrking av føtale celler
Fostercellenes spesielle egenskaper blant annet fostercellenes evne til å dele seg og å vokse i laboratoriet har ført til at forskerne er interessert i å utvikle og opprettholde cellelinjer i kultur som kan brukes til transplantasjon. Dersom man lykkes med dette og disse cellelinjene kan fryses og tines uten problemer, ville det kunne innebære en sikker kilde for både forskning og behandling av svært alvorlige sykdommer, og redusere behovet for stadig ny tilgang på celler og vev fra aborterte fostre.