1 Sammendrag

1.1 Innledning

Arbeidsgruppen ble oppnevnt av Sosial- og helsedepartementet 2. september 1993 for å utrede ulike spørsmål knyttet til bruk av celler og vev fra aborterte fostre.

1.2 Sammendrag av kapittel 2

I kapittel 2 redegjøres det for bakgrunnen for opprettelsen av arbeidsgruppen. Det gis en oversikt over hva Etikkutvalgets flertall og mindretall uttalte om dette området i NOU 1991:6. På bakgrunn av Etikkutvalgets vurderinger og innkomne høringsuttalelser forslo regjeringen i St.meld. nr. 25 (1992-93) Om mennesker og bioteknologi, at de etiske, medisinske og juridiske spørsmål som bruk av fostervev reiser, skulle utredes nærmere.

Under behandlingen av St. meld. nr. 25 fremmet SV, KrF og Sp forslag om forbud mot bruk av fostervev fra provoserte aborter. Dette forslaget falt med 52 mot 101 stemmer.

Kapittel 2 redegjør også for arbeidsgruppens mandat, sammensetning og arbeid.

1.3 Sammendrag av kapittel 3

I kapittel 3 defineres og redegjøres det for sentrale begreper ved vurdering av bruk av celler og vev fra aborterte fostre. Det foretas også nødvendige presiseringer og avgrensninger av mandatet.

Med begrepet foster forstår arbeidsgruppen alle stadier i fosterutviklingen fra det er festet i livmorens slimhinne og fram til fødselen.

Det finnes ikke bestemmelser som regulerer hvordan man skal fastslå at et foster er dødt. Ved de fleste provoserte aborter dør fosteret under selve inngrepet og er ikke intakt. Dette gjør at det da ikke er relevant å definere et døds­kriterium.

Arbeidsgruppen definerer at et intakt abortert foster er dødt når det ikke puster, og når hjertet ikke slår. Dersom det er aktuelt å benytte celler og vev fra et intakt abortert foster, bør døden fastslås av to leger.

Selv om fosteret er dødt, vil celler og vev leve videre en stund. I noen tilfeller vil man identifisere enkeltceller, mens man i andre tilfeller vil kunne finne vevsbiter fra er organ. Fra en vevsbit vil man kunne isolere enkeltceller. Ut fra arbeidsgruppens vurdering er det ikke nødvendig å skille nærmere mellom disse begrepene.

Det redegjøres videre for ulike former for abort og abortmetoder. Ca. 15 % av alle fast­slåtte svangerskap ender i spontan abort før utgangen av 1. trimester. Mer enn 50 % av disse fostrene har kromosomavvik.

Lov om svangerskapsavbrudd fastslår kvinnens rett til selvbestemt abort før utgangen av 12. svangerskapsuke. I 1993 ble det utført 14 909 aborter, og av disse ble 97,5 % utført i løpet av de 12 første svangerskapsukene.

Ved provoserte aborter i 1. trimester vil fosteret dø under inngrepet. Det aborterte fostret vil ikke være intakt.

Spørsmål knyttet til bruk av det såkalte fostervedhenget som består av navlestreng, fosterhinner og morkaken faller utenfor arbeidsgruppens mandat.

Det fostervevet som det kan være aktuelt å benytte til andre formål, kommer som regel fra spontane eller provoserte legale aborter. For at fostervev skal kunne brukes innen forskning, diagnostikk og behandling er man i de fleste tilfeller avhengig av at fostercellene er levende, friske og fri for infeksjon. Dette er særlig aktuelt når det gjelder transplantasjon. Det er først og fremst vev og celler fra provoserte aborter før 12. svangerskapsuke som oppfyller disse krav og som benyttes i dag.

Avslutningsvis i kapittel 3 redegjøres det for kroppens immunsystem fordi kunnskaper om dette er nødvendige for å forstå bakgrunnen for at celler og vev fra aborterte fostre blir benyttet til transplantasjon. Ved en transplantasjon vil kroppens immunforsvar oppfatte celler og organer fra et annet individ som fremmede og angripe og ødelegge disse. Det fører til avstøting eller forkastelse av transplantatet. Betingelsen for en vellykket transplantasjon er at mottakerens immunforsvar er svekket slik at transplantatet kan aksepteres. Det finnes i dag medikamenter som hemmer immunreaksjonene, men disse medikamentene kan også ha alvorlige bivirkninger.

1.4 Sammendrag av kapittel 4

Kapittel 4 inneholder en oversikt over mulige anvendelsesområder for celler og vev fra aborterte fostre. Denne oversikten er delt inn i

• forskningsformål, ( ikke-terapeutisk forsk­ning/grunnforskning)

• diagnostiske formål

• behandlingsformål ( terapeutisk forsk­ning )

• andre formål

Celler og vev fra aborterte fostre innehar flere egenskaper som gjør dem tjenlige til ulike formål. De har vært brukt i grunnforskning på en rekke områder innen medisin i mange år. Cellekulturer fra aborterte fostre har videre vært benyttet til vaksineutvikling og framstilling i flere tiår. Det har også lenge vært rutine å benytte cellekulturer fra aborterte fostre til virusdiagnostikk. For enkelte virustyper er dyrking i slike cellekulturer den eneste måten å påvise virus på.

De siste årene har celler og vev fra aborterte fostre vært tatt i bruk for behandling av sykdom. I flere land er det gjort behandlingsforsøk med transplantasjon av fostervev. Felles for tilstandene hvor transplantasjon er forsøkt er at det ikke finnes annen behandling som kan helbrede pasienten.

Arbeidsgruppen har ikke funnet noen opplysninger som tyder på at celler eller vev fra humane fostre benyttes i kosmetikkindustrien. Det har heller ikke framkommet opplysninger som tyder på at kvinnen har fått noen form for kompensasjon for å avgi fostervev.

Flere land har opprettet fostervevsbanker. Disse står for innsamling, preparering, eventuell nedfrysing og distribuering av føtale celler. Prinsippet om atskillelse mellom donor og mottaker er sentralt bak opprettelsen av fostervevsbankene. Det innebærer at det skal være et klart skille mellom alle prosedyrer som er knyttet til abortvirksomheten, og prosedyrer knyttet til en eventuell bruk av fostervevet.

1.5 Sammendrag av kapittel 5

I dette kapittelet gis nærmere redegjørelse om den medisinske bakgrunnen for at fostervev anses som egnet til transplantasjon. Dette skyldes at celler og vev fra aborterte fostre har helt spesielle biologiske egenskaper. Det er videre redegjort for de sykdommene hvor man i dag har utført transplantasjonsforsøk med celler og vev fra aborterte fostre. I tillegg er det gitt oversikt over de områder hvor man mener det er mulig at celler og vev fra aborterte fostre kan bli anvendt i framtiden.

Bruk av celler og vev fra aborterte fostre til transplantasjon hos mennesker er et forsk­ningspreget område. På enkelte områder har man lagt forsøkene til side, mens man på andre områder mener at slik behandling kan ha store framtidige muligheter. Felles for de sykdommer som er aktuelle, er at de er kroniske, og at det ikke finnes andre helbredende behandlingsmetoder.

Det er transplantert føtale hjerneceller til ca. 140 pasienter med Parkinsons sykdom. Resultatene har vist at ingen av pasientene er fullstendig restituert, men nesten alle har fått en viss bedring fra beskjeden til moderat. Forsøkene har vist at funksjoner kan gjenvinnes ved å erstatte ødelagte hjerneceller med nye. Det foregår fortsatt behandlingsforsøk flere steder i verden, og det er i dag ikke mulig å vite om dette vil bli et behandlingsalternativ for pasienter med Parkinsons sykdom.

Det er gjort ca. 1500 behandlingsforsøk med transplantasjon av føtalt bukspyttkjertelvev til pasienter med diabetes. Det er vanskelig å trekke absolutte konklusjoner fra disse behandlingsforsøkene fordi oppfølgingen og rapporteringen av resultatene flere steder er dårlige. Fra de stedene hvor det foreligger rapporter, har resultatet ikke svart til forventningene. Kun hos et fåtall pasienter kan man spore tegn til egen insulinproduksjon. Transplantasjonene lyktes best hos pasienter som samtidig fikk transplantert ny nyre. Man er nå opptatt av å finne andre behandlingsalternativer for diabetspasienter, men i det internasjonale forsk­ningsmiljøet ser man ikke bort fra at det kan komme gjennombrudd som kan aktualisere transplantasjon av føtalt bukspyttkjertelvev fra aborterte fostre.

Mellom 1971 og 1981 ble det utført ca. 100 transplantasjoner av føtale leverstamceller og thymusceller til pasienter med sjeldne og alvorlige immunsvikt-,blod- og stoffskiftesykdommer. Mange av disse sykdommene er arvelige. Et behandlingsteam i Frankrike har gjort de fleste av disse forsøkene. De viser til at dette har gitt helbredelse hos ca. 1/2 parten av pasientene med immunsviktsykdommer. Tilsvarende resultater er det ikke for pasienter med sjeldne stoffskiftesykdommer. Pasienter med en av disse sykdommene blir i dag som regel behandlet med benmargstransplantasjon. Unntaket fra dette er enkelte immunsviktsykdommer. Det forskes på mulighetene for transplantasjon av føtale leverstamceller ved flere blodsykdommer, og det er heller ikke mulig å vite hvilken plass denne behandlingsmuligheten vil få i framtiden.

De siste årene er det utført behandlingsforsøk med transplantasjon av føtale leverstamceller til fostre hvor det ved prenatal diagnostikk er påvist at lider av sjeldne, alvorlige og arvelige immunsvikt-, blod-, eller stoffskiftesykdommer. Ved å transplantere fosterceller til et foster vil man kunne redusere de immunologiske reaksjonen fordi fosterets immunsystem er umodne. Det er kun gjort et fåtall slike forsøk, og i kapittel 5 redegjøres det for noen av disse. Resultatet av dette er det foreløpig for tidlig å vurdere. Hittil kan det se ut som transplantasjon av føtale leverstamceller har gitt best resultater etter transplantasjoner til fostre med immunsviktsykdom.

I Sverige, som er det eneste landet i Norden hvor det er utført slike transplantasjoner, er det hittil foretatt tre ved Huddinge sjukhus. I kapittel 5 redegjøres det nærmere for de prosedyrer som er etablert for transplantasjon av føtale leverstamceller ved Huddinge sjukhus som illustrasjon av hvordan dette kan organiseres.

Transplantasjon av celler og vev fra aborterte fostre er fortsatt en eksperimentell behandling og kan ikke noe sted ansees som rutinebehandling. Forutsetningen for at slike behandlingsformer i dag skal kunne utføres, er at det i overensstemmelse med nasjonale og internasjonale retningslinjer er vurdert av en forsk­ningsetisk komite. Dette innebærer en vurdering av om det foreligger vitenskapelig kompetanse, om forskningsprotokollen holder mål og av risikoen ved forsøket.

Avslutningsvis er det redegjort for risikomomenter, og en oversikt over mulig framtidig anvendelse av fostervev.

Generelt kan sies at det ikke er store kliniske risikomomenter knyttet til transplantasjon av celler og vev fra aborterte fostre. De største problemene er de etiske som er knyttet til denne behandlingsformen.

1.6 Sammendrag av kapittel 6

I kapittel 6 redegjøres det kort for hvilke alternativer som er aktuelle til transplantasjon av fostervev. Det alternativet som med dagens viten er mest relevant, er i første rekke genterapi. I tillegg nevnes også preimplantasjonsdiagnostikk, sæddonasjon og utviklingen av kunstig bukspyttkjertel.

1.7 Sammendrag av kapittel 7

I Norge har cellelinjer som stammer fra vev fra aborterte fostre, vært i bruk til virusdiagnostikk og forskning ved mikrobiologiske laboratorier i mange år. Slike cellelinjer er enten importerte, eller de stammer fra vev fra fostre som ble abortert svært mange år tilbake. Enkelte vaksiner som Statens institutt for folkehelse importerer til Norge, er utviklet og produsert på cellelinjer fra aborterte fostre. Celler og vev fra såvel spontane som provoserte aborter undersøkes rutinemessig ved avdeling for patologi ved de fleste store sykehus. I Norge har det ikke vært utført behandlingsforsøk med transplantasjon av fostervev, og det er heller ikke rapportert om forberedelse til slik virksomhet.

Før arbeidsgruppen ble opprettet, kom det fram i media at en gravid norsk kvinne var sendt til Sverige for at hennes syke foster skulle få transplantert celler fra aborterte fostre. På denne bakgrunn ble det i medhold av sykehuslovens § 9a, nr. 3 innført rapporteringsplikt til Sosial- og helsedepartementet for alle forsøk/ behandlingsmetoder som innebærer bruk av celler og vev fra aborterte fostre.

Det er ingen lover eller andre former for regulering knyttet til håndtering eller bruk av fostervev i Norge. Den rettskilde det er mest nærliggende å søke veiledning i er transplantasjonsloven, og det redegjøres for denne. Avslutningsvis er det en oversikt over uttalelser om bruk av fostervev.

1.8 Sammendrag av kapittel 8

I de fleste land er bruk av celler og vev fra aborterte fostre et område som ikke er rettslig regulert. I flere land er det utarbeidet etiske retningslinjer som angir hvilke betingelser som må være oppfylt for at celler og vev fra aborterte fostre kan tas i bruk. Så vidt arbeidsgruppen har kunnet bringe på det rene, er det ingen land som har vedtatt forbud mot bruk av celler og vev fra aborterte fostre. Åtte stater i USA har forbud mot eksperimentell bruk av celler og vev fra provoserte aborterte fostre. Flere internasjonale organer har vedtatt retningslinjer eller anbefalinger for hvordan dette området bør håndteres. Gjennomgående trekk er krav om kvinnens samtykke, krav om at bruk av fostervevet må skje helt uavhengig av abortvirksomheten, og at bruk av fostervev ikke må gi mulighet for økonomisk vinning for de involverte.

1.9 Sammendrag av kapittel 9

Arbeidsgruppens mandat forutsetter at bruk av vev fra aborterte fostre blir vurdert fra en etisk synsvinkel. I dette kapittelet vil arbeidsgruppen kort gjøre rede for det etiske grunnlag, de referanserammer vurderingene forholder seg til og deretter gjøre rede for de etiske problemer som reiser seg.

Den etiske referanseramme i vårt samfunn er etter utvalgets syn kristen og humanistisk etikk, og felles for disse er den grunnleggende etiske budet/regelen om å vise hensyn, gjøre det gode, utøve kjærlighet ovenfor våre medmennesker, vår neste. Den som har en kristen tro og den som har et humanistisk livssyn, vil altså kjenne seg forpliktet på verdier og normer som for en stor del er sammenfallende. Lov om svangerskapsavbrudd er en rettslig forutsetning for arbeidsgruppens arbeid. Men synet på abort er for mange av vesentlig betydning for vurdering av bruk av celler og vev fra aborterte fostre. De etiske problemområder vurderes fra ulike synsvinkler og etiske modeller.

Det faktum at det foretas provoserte aborter i Norge og at det foreligger vev fra disse abortene som kan benyttes i behandling av syke mennesker, er bakgrunnen for at arbeidsgruppen er nedsatt. Gruppen er ikke bedt om å vurdere hvorvidt det skal foretas provoserte aborter og i hvilken grad dette bør aksepteres som etisk forsvarlig. Som et resultat av de provoserte aborter som foretas, foreligger det døde fostre men levende celler og vev. Når bruk av fostervev kommer på tale, dreier det seg om hvorvidt disse levende celler og dette vev skal anvendes eller om cellene og vevet skal destrueres. Det dreier seg ikke om å ta celler eller vev fra levende fostre.

Etter arbeidsgruppens syn er det videre en grunnleggende forutsetning at det er en fullstendig atskillelse mellom avgjørelsen om abort og beslutningen om bruk av fostervev for å hindre at anvendelsen virker motiverende på beslutningen om abort. Arbeidsgruppen kan ikke utelukke muligheten for at en generell kunnskap om at celler og vev fra aborterte fostre anvendes til nyttige formål vil kunne spille inn i vurderingen hos den enkelte. Dette vil likevel spille en så liten rolle i beslutningsprosessen, at det ikke er tilstrekkelig til å begrunne et forbud mot bruk av vev fra aborterte fostre.

Det vil være bred enighet om at det er maktpåliggende å begrense antallet provoserte aborter og å få antallet ned. Dette er også arbeidsgruppens oppfatning.

Forskning med transplantasjon av fostervev til dyremodeller er en nødvendig del av utprøvingen før behandlingsforsøk gjøres på mennesker. En forutsetning for å starte behandling av blant annet Parkinsons sykdom med transplantasjon av føtale hjerneceller vil være at dette kan gjøres trygt på forsøksdyr. Det er også aktuelt å transplantere fostervev i SCID-mus som et ledd i immunologiforskningen. Spørs­målet er om en slik forskning innebærer en utilbørlig krysning av artsgrenser. Arbeidsgruppen kan ikke se at slik anvendelse av humane celler i slike tilfeller krysser artsgrenser på en utilbørlig måte. Det skjer ingen endring av arveanlegg.

Noen vil hevde at en kvinne som har besluttet seg til å foreta en provosert abort dermed har fraskrevet seg rett til videre medbestemmelse. Etter arbeidsgruppens syn vil et urett valg ikke med nødvendighet etterfølges av et nytt urett valg. I mange tilfelle vil nye valg, selv om de ikke kan gjøre den første handlingen ugjort, likevel tjene til det gode. Dersom en kvinne foretar en abort på sviktende etiske premisser, hindres hun ikke dermed å foreta nye valg på premisser som er etisk holdbare.

Etter arbeidsgruppens syn må de to valg, å foreta abort og å anvende abortert vev, prinsipielt kunne holdes fra hverandre. Beslutning om abort er ett valg, beslutning om anvendelse av vev fra en abort er et annet. Det første valg binder ikke det annet. Selv om det siste valg ikke er mulig uten det første, blir ikke det siste valg uetisk selv om det første kan ansees å være det. Den provoserte aborten har ført til at det finnes fostervev som har blitt fratatt sin organiserte funksjon. Det dreier seg ikke lenger om levende fostre, men om levende celler fra døde fostre. Celler og vev kan ikke reorganiseres til det levende foster det var før abortinngrepet. Dette valg foreligger ikke. Nå foreligger alene valget mellom å anvende eller ikke anvende vevsmaterialet. Dette må vurderes på nye etiske premisser som ikke forelå før abortinngrepet.

1.10 Sammendrag av kapittel 10

Etter arbeidsgruppens mening må anvendelse av fostervev, selv om en har en restriktiv holdning til provosert abort, vurderes mot den grunnleggende etiske forpliktelse å hjelpe mennesker og helbrede eller lindre sykdom. Det blir da et avgjørende spørsmål om anvendelse av vevet vil skade eller gagne mennesker.

Uansett på hvilken måte man kan nyttiggjøre seg celler og vev fra aborterte fostre, må dette ikke på noen måte medføre at det svangerskaps- og abortforebyggende arbeid trappes ned. Dersom det skulle vise seg at tallet på de provoserte aborter synker sterkt, vil muligheten for å anvende denne metode kunne bortfalle. Dette må aksepteres som en forutsetning som det ikke kan eller skal gjøres noe med.

Arbeidsgruppen har kommet til den konklusjon at det ikke finnes en avgjørende etisk fordring som tilsier at fostervev ikke kan anvendes under nærmere gitte betingelser. Arbeidsgruppen kan heller ikke se at det finnes en etisk fordring som tilsier at fostervev, når det fore­ligger samtykke om anvendelse, med nødvendighet må destrueres.

Etter arbeidsgruppens syn er det etisk akseptabelt å anvende celler og vev fra aborterte fostre når det foreligger tilstrekkelig samtykke og når anvendelsen skjer i overensstemmelse med sikre og åpne prosedyrer og under betryggende kontroll.

På denne bakgrunn finner arbeidsgruppen enstemmig på særskilte vilkår å kunne tilrå bruk av vev fra aborterte fostre begrenset til medisinsk forskning, herunder vaksineutvikling/ framstilling, diagnostikk og til transplantasjon ved alvorlig sykdom hvor det ikke fore­ligger andre behandlingsalternativer, eller hvor tidligere behandlingsformer har hatt begrenset effekt.

Bruk av celler og vev fra aborterte fostre er et etisk følsomt område, og for å styrke tilliten til at denne type vev bare brukes som et gode for syke mennesker, bør bruk av fostervev lovreguleres. Det foreslås at all bruk av fostervev fra aborterte fostre reguleres med hjemmel i lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Arbeidsgruppen anbefaler at bruk av fostervev kun kan finne sted etter godkjenning av helsemyndighetene, eventuelt etter råd fra et særskilt utvalg. Arbeidsgruppen vil ikke foreslå at det opprettes noe nytt utvalg, men mener at Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin, de regionale forskningsetiske komiteer og/eller Bioteknologinemnda også kan ivareta dette. Arbeidsgruppen mener videre at bruk av eggstokkvev til transplantasjon må forbys ved lov. Likeledes må kommersiell utnytting av fostervev forbys. Det foreslås en reservasjonsrett for helsepersonell av samvittighetsgrunner.

Arbeidsgruppens medlemmer er enig i at samtykke fra kvinner bør innhentes ved bruke fostervevet til medisinsk forskning, diagnostikk og behandling. Det understrekes at kravet om kvinnens samtykke vil komme i tillegg til de alminnelige vilkår som foreslås for bruk av fostervev.

Arbeidsgruppen legger avgjørende vekt på at beslutningen om abort ikke må kobles til spørsmålet om bruken av fostervevet. Fore­spørselen om samtykke må først stilles når be­slutningen om abort er tatt. Men kvinnen som avgir fostervevet, skal ikke kunne bestemme til hvilke personer og eller hvilket formål fostervevet skal benyttes. For å sikre at det ikke er noen forbindelse mellom prosedyrer som er tilknyttet abortinngrepet, innhenting av kvinnens samtykke, og en eventuell senere bruk av celler og vev fra aborterte fostre, anbefaler arbeidsgruppen at det opprettes et mellomledd, en fostervevsbank. All innsamling, preparering, oppbevaring og utlevering av fostervev til godkjente prosjekter bør skje gjennom en fostervevsbank. Det vil kreves godkjenning av helsemyndighetene for å opprette en fostervevsbank.

Arbeidsgruppen foreslår videre at import av cellelinjer og lagring av disse bare kan finne sted etter særskilt godkjenning av Statens helsetilsyn. Tilsvarende godkjenning foreslås for eventuell utlevering av fostervev til andre land.

Avslutningsvis har arbeidsgruppen nedfelt følgende prinsipper som må være grunnleggende for bruk av celler og vev fra aborterte fostre.

• Celler og vev fra aborterte fostre må ikke under noen omstendighet framskaffes i den hensikt å skaffe materiale til forskning, diagnostikk eller behandling.

• Bruk av celler og vev fra aborterte fostre, må ikke på noen måte medføre at det svangerskaps- og abortforebyggende arbeid trappes ned.

• Celler og vev fra aborterte fostre kan nyttes til medisinsk forskning, herunder vaksineutvikling,- fremstilling, diagnostikk og til transplantasjon ved alvorlig sykdom hvor det ikke foreligger andre behandlingsalternativer, eller hvor tidligere behandlingsformer har hatt begrenset effekt.

• Celler og vev fra aborterte fostre kan kun benyttes til forskning og diagnostikk hvis det ikke finnes andre likeverdige metoder.

• All bruk av celler og vev fra aborterte fostre lovreguleres.

• Bruk av eggstokkvev fra aborterte fostre til transplantasjon forbys.

• All bruk av celler og vev fra aborterte fostre krever godkjenning av helsemyndighetene, eventuelt etter råd fra et særskilt utvalg.

• Størst mulig åpenhet og innsyn ved all bruk av celler og vev fra aborterte fostre.

• Celler og vev fra et abortert foster kan kun benyttes etter at kvinnen har avgitt frivillig, informert samtykke.

• Samtykke må innhentes etter at beslutningen om svangerskapsavbrudd er tatt.

• Kvinnen som avgir fostervevet, skal ikke kunne bestemme til hvilken person eller hvilket formål fostervevet skal benyttes.

• Det må ikke være noen form for kontakt mellom den kvinnen som avgir fostervevet og mottakeren.

• Kvinnen som avgir fostervevet, vil ikke få opplyst om vevet benyttes.

• Det etableres fostervevsbank som skal være mellomledd mellom abortvirksomheten og en eventuell bruk av fostervevet.

• Helsepersonell som deltar i forskning/behandlingsforsøk hvor vev fra aborterte fos­tre benyttes bør ha anledning til reservasjonsrett av samvittighetsgrunner.

• Eventuell mottaker av fostervev gjennom transplantasjon skal informeres om at vevet kommer fra provoserte eller spontane aborter.

• All kommersiell bruk av celler og vev fra aborterte fostre forbys.

• En kvinne må ikke motta noen form for kompensasjon for å avgi fostervev.

• Anvendelse av celler og vev fra aborterte fostre over landegrensene reguleres.