7 Situasjonen i andre land

7.1 Sverige

Sverige har bare én lov på området, nemlig «livsmedelslagen» fra 1971. Denne loven dekker alle matvarer dvs både kjøtt, fisk og andre landbruksprodukter. Loven er en fullmaktslov som inneholder definisjoner og prinsipper på områdene tilsetningsstoffer i mat, behandling, merking, reklame, personlig hygiene, tilsyn/kontroll, sanksjoner og straff.

Hensynene bak loven er helse og redelighet. Det skal likevel bemerkes at man kan gi bestemmelser om kvaliteten på enkelte matvarer, men lovens § 7 legger strenge føringer på når slike rene kvalitetsbestemmelser kan brukes. Vilkåret for dette er når det er særlig viktig fra et helse- eller ernæringsmessig synspunkt, eller av hensyn til forbrukerne. Slike bestemmelser har mao også sitt grunnlag i kravene til helse og redelighet slik at man kan si at det kun er disse to hensynene loven omfatter.

Sverige er selvfølgelig også pliktige til å implementere alle EF-bestemmelsene, og dermed får de inn en god del kvalitetsstandarder den veien, se nedenfor i kap 8.

Regjeringen har myndighet etter loven til å gi utfyllende forskrifter. I tillegg har man subdelegert myndighet til Livsmedelsverket som kan gi forskrifter på helt konkrete saker.

Organisatorisk opererer man i Sverige med tre nivåer; på statlig plan, på fylkesplan og på kommuneplan.

På statlig plan er det Livsmedelsverket som har ansvaret. Foruten å være øverste myndighet for samordning av kontrollen, har de ansvaret for den direkte kontroll på en del sentrale områder, f eks slakterier, meierier, produksjon av eggprodukter, eksportvirksomhet, de største produsentene av næringsmidler samt frambud av næringsmidler på jernbane, fly og skip.

Tilsynsmyndighetene i fylkene (24 stk) har ansvaret for samordning på det regionale nivået, men utfører vanligvis ingen direkte kontroll selv.

De kommunale næringsmiddeltilsynene (ca 280) har ansvaret for kontrollen av de næringsmiddelforetak som Livsmedelsverket ikke kontrollerer. Det vil i første rekke si mindre lokale foretak som dagligvareforretninger, restauranter, vannverk etc.

7.2 Danmark

Danmark har i dag 8 lover på næringsmiddelområdet og området er underlagt to departement (tidligere tre, men Fiskeridepartementet ble innlemmet i Landbruksdepartementet i 1995).

Lovene er for det første en generell Levnedsmiddellov tilsvarende vår lov om næringsmidler. Denne loven setter minstestandarder og gjelder for alle næringmidler. Loven gir muligheter for å sette kvalitetsbestemmelser, men i løpet av de siste ti år har det så og si ikke blitt utferdiget nye kvalitetsstandarder med hjemmel i denne loven. Man har konsentrert seg mer om hensynet til forbrukervern.

Videre har man egne lover for kjøtt, meieriprodukter, egg og eggprodukter, poteter og økologisk mat. I tillegg er det som hos oss en lov om kvalitetskontroll med fisk og fiskeprodukter. Disse lovene er i mye større grad kvalitetslover sammenlignet med den generelle loven.

Danmark er i tillegg selvfølgelig også bundet av reglene etter EF-retten.

Organisatorisk er det Helsedepartementet (Sundhetsministeriet) som har ansvaret for kontrollen etter den generelle Levnedsmiddelloven. Sentralt er det Levnedsmiddelstyrelsen som har ansvaret, men det utøvende tilsynet er delegert til 32 kommunale eller interkommunale tilsyn. Vedtak fattet av de lokale tilsynene kan påklages til Levnedsmiddelstyrelsen.

Landbruksdepartementet har ansvaret for kontrollen etter spesiallovene, etter sammenslåingen med Fiskeridepartementet også fiskekvalitetsloven. Det er Veterinærdirektoratet som har ansvaret for tilsynet. Tilsynet etter Fiskekvalitetsloven er lagt til Fiskerikontrollen i Fiskeridirektoratet. Dette tilsynet utfører også ressurskontroll.

7.3 Island

Island har en omfattende næringsvirksomhet knyttet til fiskeriene, og har naturlig nok også en lov om kontroll av fisk og fiskeprodukter. De islandske bestemmelsene finnes i lov (i engelsk oversettelse «law regarding the handling and inspection of marine products»), og i forskrifter om kontroll med fisk og fiskeprodukter (i engelsk oversettelse «regulations on the handling, equipment and hygienic conditions for the processing of marine products»).

Loven regulerer både krav til fisken som næringsmiddel og krav til bygninger og fartøyer. Vi behandler bare den første delen her. Vi behandler heller ikke den islandske lovgivningen for andre næringsmidler.

Når det gjelder fisk som næringsmiddel omfatter den islandske loven følgende områder:

• Sunn og frisk vare,

• kvalitet,

• hygienisk produksjon og

• korrekt merking.

I utgangspunktet tilsvarer dette forholdet i dagens gjeldende norske bestemmelser. Det er imidlertid en viktig forskjell; Island setter ikke krav til produktenes kvalitet utover det som er nødvendig for å sikre «sunn og frisk vare» og «korrekt merking», dvs helse og redelighet.

Det islandske regelverket har følgelig ingen myndighetsfastsatte kvalitetsstandarder, regler for vraking eller andre handelskrav. Dette er overlatt til markedsaktørene selv. Dette i motsetning til dagens norske regelverk som fastsetter krav om sortering/merking i hht fastsatte standarder/klasser for en rekke produkttyper.

Både norske og islandske bestemmelser har krav om bløgging, sløying og vasking ombord i fartøy. De norske bestemmelsene er imidlertid mer detaljert utformet. På Island har de hatt bestemmelser av samme type som de norske i den islandske håndboka for fiskefartøy. Denne håndboka har imidlertid ingen juridisk binding til forskriftene slik at det dreier seg mer om en veiledning/anbefaling enn krav. I forbindelse med EØS-avtalen har imidlertid Island blitt nødt til å lovfeste noen av disse mer detaljerte anbefalingene.

7.4 Canada

En framstilling av canadisk regelverk er tatt med fordi Canada er en betydelig fiskerinasjon som på mange måter kan sammenlignes med Norge. Canada har selvfølgelig også en egen lovgivning for andre næringsmidler, men dette behandles ikke nærmere her.

Regelverket i Canada finnes i lov om kontroll av fisk og fiskeprodukter (Fish inspection act) med tilhørende forskrifter (Fish inspection regulations).

Canadiske bestemmelser omfatter følgende tre områder:

• Kvalitet,

• Sikkerhet og

• Identitet.

Dette tilsvarer området i de norske bestemmelsene og regelverkene er i stor grad like. Det offentliges ansvar begrenses ikke bare til forhold av direkte relevans for helse og redelighet, men dekker også økonomisk mislighold og fastsetting av produksjonsstandarder som regulerer handelen mellom private parter.

På ett område er det imidlertid en viss forskjell, nemlig når det gjelder krav til råstoff. De norske forskriftene fastsetter i kap 7 bestemmelser om kvalitetskrav for råstoff til ulike anvendelser. De canadiske bestemmelsene har ikke tilsvarende fullstendige krav om sortering til anvendelse avhengig av råstoffkvalitet - selv om det er et uttrykt mål å kanalisere råvarene til de produkter som passer best for å oppnå optimal verdiskapning fra råstoffet. (Råstoffkrav er fastsatt for produksjon av «pickled, spiced and marinated fish»).

De canadiske kvalitetskravene er mao ikke like omfattende som de norske.

I tilknytning til sammenligningen med Island og Canada skal det tilslutt tilføyes at det norske fiskeregelverket («blåboken» - kvalitetsforskriften) er under revisjon. Man foreslår der bla å overlate mer av kvalitetsfastsettingen til bransjen selv.

7.5 Europa og USA

Av andre europeiske land var det England som først fikk en egen lovgivning om kontroll med næringsmidler. Det skjedde i 1875. Deretter fulgte Tyskland i 1879, Belgia i 1890 og Frankrike i 1905. USA fikk sin lovgivning i 1906.

Felles for alle disse reguleringene er at det av historiske grunner, som i Norge, er et oppdelt system. Alle landene har et skille mellom lovgivning og kontrollapparat for næringsmidler generelt og for kjøtt. Når det gjelder fisk ligger denne i stor grad innenfor kontrollen med næringsmidler generelt. Årsaken til dette er selvfølgelig at fisk i flere av disse landene ikke har den samme økonomiske interessen som i Norge.

England vedtok i 1990 «The food safety act» som erstattet tidligere lovgivning, og er en generell lov med helse og redelighet som formål. Tanken er at alle forskrifter som gjelder næringsmidler skal hjemles i denne. I en overgangsperiode vil imidlertid gamle hjemler gjelde, eks for merkebestemmelser, importreguleringer osv. Tilsynet er delt mellom nasjonale og lokale myndigheter omtrent som dagens ordning i Norge. På nasjonalt plan er ansvaret delt mellom Landbruks- og fiskeridepartementet og Helsedepartementet.

Lovgivningen og kontrollen med kjøtt er i de fleste andre land lagt inn under Landbruksdepartementet, mens ansvaret for næringsmidler generelt ligger til Helsedepartementet. I USA er begge systemene lagt til føderalt nivå.