5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Etter en nokså sammenhengende styrking i perioden 1988 til 1994, indikerer foreløpige tall at industriens konkurranseevne ble svekket fra 1994 til 1995.

  Lavere vekst i timelønnskostnadene i industrien i Norge enn hos handelspartnerne kan indikere at konkurranseevnen bedret seg klart i perioden 1988 til 1994. Samtidig har kronekursen svekket seg. I 1995 økte timelønnskostnadene i industrien med 4,6 prosent ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall. Grove anslag peker i retning av at veksten i timelønnskostnadene hos handelspartnerne i fjor var i om lag samme størrelsesorden som for industrien i Norge. Når en tar hensyn til at kronekursen styrket seg med 2,3 prosent, kan relative lønnskostnader ha gått opp om lag tilsvarende.

  Sammenliknbare tall for timelønte industriarbeidere indikerer at lønnskostnadsnivået i 1995 lå knapt 10 prosent over gjennomsnittsnivået for handelspartnerne målt i felles valuta. Dette er noe høyere enn nivået i 1994, men klart lavere enn på slutten av 1980-tallet. Om en ser på de samlede lønnskostnadene for alle grupper, er det grunn til å tro at lønnskostnadene i norsk industri i fjor var på nivå med eller, svakt over gjennomsnittet for våre handelspartnere.

  I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1988-94 økte industriens markedsandeler på eksportmarkedene med over 10 prosent. I 1995 var imidlertid eksportmarkedsandelene om lag uendret fra året før. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har fortsatt å falle bl.a. som følge av økt internasjonal arbeidsdeling.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer som kan belyse utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 5.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønns­kostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I punkt 5.2 går vi nærmere inn på tall for utviklingen i produktivitet og lønnskostnader pr. produsert enhet. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.3. For andre kostnadskomponenter er det svært vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens konkurranseevne ved bl.a. å se på utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute, jf. omtale i avsnitt 5.4.

5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne. Det understerkes at de angitte tallseriene ikke er ment å gi noe fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen, men er ment å antyde noe om tendenser. En nærmere omtale av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt nedenfor.

5.1.1 Lønnskostnader

Den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene ved norsk industriproduksjon er lønnskostnadene.

Tabell 5.2 viser øverst utviklingen siden 1980 i lønnskostnader pr. time i norsk industri sammenliknet med våre viktigste handelspartnere. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings- sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke prisstigningen, som i neste omgang kan påvirke lønns­veksten 1 .

I årene 1989-1994 var veksten i timelønnskostnadene i norsk industri i gjennomsnitt svakere enn for handelspartnerne, mens veksten var sterkere gjennom størstedelen av 80-tallet. Fra 1988 til 1994 gikk relative lønnskostnader i felles valuta ned med vel 12 prosent.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall gikk timelønnskostnadene i norsk industri opp med 4,6 prosent fra 1994 til 1995, hvorav om lag ½ prosentpoeng kan tilskrives en reduksjon i antall virkedager. Det er uklart i hvilken grad endringene i alle enkeltkomponentene i timelønnskostnadene – som indirekte lønnskostnader og virkedager – er tatt hensyn til i tallene for handelspartnerne. Grove anslag peker imidlertid i retning av at veksten i timelønnskostnadene hos handelspartnerne i fjor var i om lag samme størrelsesorden som for industrien i Norge. Når en tar hensyn til at kronekursen styrket seg med 2,3 prosent, kan relative lønnskostnader ha gått opp om lag tilsvarende, jf. også anslaget i den forrige rapporten fra Beregningsutvalget ( NOU 1996:4).

Utviklingen i enkeltvalutaer kan avvike betydelig fra industriens effektive valutakurs. Dette innebærer at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står ovenfor. Tabell 7.6. i vedlegg 7 gjengir utviklingen i timelønnskostnader i industrien i lokal valuta og i norske kroner i de enkelte landene som inngår i beregningen.

5.1.2 Kapitalkostnader

Ved siden av lønnskostnadene vil kostnadene ved bruk av kapital være viktig for industrien. Det er imidlertid enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.3 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen.

I teorien er det den såkalte brukerprisen på kapital som gjenspeiler kapitalkostnadene. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften (renten), kapital­slitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. Brukerprisen på kapital er imidlertid vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f.eks. renter og pris på nytt kapitalutstyr. Det er i prinsippet også mulig å beregne virkninger av skattereglene på brukerprisen.

I lys av den tette integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene og at reguleringene av kapitalbevegelser over landegrensene i all hovedsak er tatt bort, er det liten grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig forskjellig i Norge sammenliknet med andre land. Likevel vil det være en viss tendens til at industribedrifter velger å låne mest i egen valuta. Dette vil særlig gjelde små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene, og hvor det kan være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter vil imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med lånekostnadene for gjennomsnittet av våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.

Som det framgår av tabell 5.3, har det for kortsiktige pengemarkedsrenter vært forholdsvis store variasjoner fra år til år i rentedifferansen korrigert for valutakursendringer. På grunn av uroen i det norske pengemarkedet før kronen begynte å flyte i desember 1992, var forskjellen særlig stor i Norges disfavør i 1992. I fjor var de norske rentene ½ prosentpoeng lavere enn hos våre handelspartnere, men siden den norske kronen styrket seg i verdi ble det likevel relativt sett dyrere å låne i norske kroner enn i gjennomsnittet av våre handelspartneres valutaer. Med unntak av 1992 og 1995 har det imidlertid i alle de øvrige årene fra og med 1990 vært billigere å låne i norske kroner enn i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer.

Et problem med rentetallene som her er brukt, er at det er usikkert hvor relevant kortsiktige pengemarkedsrenter er for bedriftenes lånekostnader. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av opplåningen både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid enn dette. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. En tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemet mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Et fjerde forbehold er at bedriftenes valg mellom lån i ulike valutaer, må tas under usikkerhet mht. framtidige endringer i valutakurs og renter. Kostnadene ved å låne i norske kroner eller i handelspartnernes valuta kan oppfattes ulikt når lånet tas opp og i ettertid.

Kostnaden ved bruk av kapital påvirkes også av prisutviklingen på selve kapitalutstyret. For å få med dette momentet, har tabell 5.3 også en tallserie for prisutviklingen på industriens investeringer i forhold til den vi kan beregne for handelspartnerne. Disse tallene kan nok i større grad enn lønnskostnadene påvirkes av mer tilfeldige forhold. Men som vi ser, gir den mye av den samme utviklingstendensen som tallene for lønnskostnadene. Dette kan ha sammenheng med bl.a. at prisnivået for investeringer til dels avhenger av lønningene. Lønnskostnadene, direkte og indirekte gjennom produktinnsatsen, utgjør knapt 1/3 av investeringskostnadene til kjøperverdi.

5.1.3 Andre kostnader

Industriens kostnadssituasjon vil i tillegg til lønnsnivå og kapitalkostnader påvirkes av prisen på andre innsatsfaktorer. Særlig er energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jf. nærmere omtale i boks 5.1. Fra tabell 5.4 ser vi at elektrisitetskostnadene i Norge er vesentlig lavere enn hos handelspartnerne. Prisforskjellen ble klart redusert i perioden 1980-1988, mens den deretter har økt fram til 1993.

Tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien vil indirekte også si noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien selv.

For å utfylle dette bildet har tabell 5.5 også en framstilling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator har en benyttet tall for konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen, i det minste i den retning utviklingen går.

Et annet argument for å benytte denne tallserien er den sterke vekt som legges på tall for konsumprisstigningen i det enkelte land og i finansmarkedene. Denne kan få direkte virkning for rente og valutaforhold og dermed bety mye for industrien. En annen, men kanskje vel så viktig mekanisme, er hva den betyr for oppfatninger om stabilitet og framtidsmuligheter i det enkelte land. At Norge gjennom flere år har stabil konsumprisstigning, lavere eller på linje med omverdenen, kan i seg selv innebære en styrking av norsk industris konkurranseposisjon. Tallene i tabellen reflekterer en slik gunstig utvikling helt siden 1989. Oppgang i kronekursen førte imidlertid til at det i fjor var en viss relativ prisoppgang når vi regner i felles valuta.

5.2 Produktivitet og kostnader pr. produsert enhet

En bestemt utvikling i timelønnskostnadene kan motvirkes av utviklingen i arbeidsproduktiviteten, dvs. bruttoproduktet pr. timeverk. Hvis en både tar hensyn til timelønnskostnader og produktivitet får en lønnskostnader pr. produsert enhet som er vist i tabell 5.6.

De internasjonale anslagene for lønnskostnader og produktivitet, som inngår i både tabell 5.2 og 5.6, bygger i hovedsak på anslag fra OECD, DRI (Data Resources Incorporated) og enkelte nasjonale kilder. Usikkerheten ved anslagene, både de utenlandske og de norske er stor, og særlig gjelder dette anslagene for produktiviteten.

Usikkerheten ved produktivitetstallene er i hovedsak knyttet til tre forhold. For det første er det betydelige metodiske problemer knyttet til målingen av produktivitet. I de foreløpige regnskapene bygger produksjonsutviklingen på korttidsindikatorer som produksjonsindeksen. Denne indeksen måler den samlede produksjonen og en får dermed ikke korrigert for bidragene fra utviklingen i produktinnsatsen. Dette ivaretas først i senere regnskap slik at det er en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. Oppdateringsrutinene for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering kan videre variere mellom ulike lands nasjonalregnskapsstati­stikker slik at det kan være problematisk å finne gode sammenliknbare tall.

For det andre kan tallene for gjennomsnittlig produktivitet i industrien gi et misvisende bilde dersom en ønsker å sammenlikne produktivitetsutviklingen mellom land som har store forskjeller i industristruktur. Det synes imidlertid ikke som om dette er noen sentral faktor bak den svake norske produktivitetsutviklingen.

Det tredje problemet med produktivitetsmålet har sammenheng med at tallene blir påvirket av kortsiktige konjunkturelle svigninger som ikke er sammenfallende med de underliggende tendensene.

I perioden 1988 til 1994 var produktivitetsutviklingen i norsk industri vel 10 prosentpoeng svakere enn for gjennomsnittet av våre handelspartnere. Med et fall i relative lønnskostnader i felles valuta på 12 prosent, gikk dermed RLPE ned med 2 prosent fra 1988 til 1994. Det er imidlertid avdekket betydelige måleproblemer knyttet til produktivitetstallene som følge av at beregningsrutinene for nasjonalregnskapsstatistikken kan variere mellom ulike land. Dette kan tilsi at deler av svekkelsen i relativ produktivitet bare er tilsynelatende. Videre kan den svake produktivitetsutviklingen i norsk industri sammenliknet med industrien hos handelspartnerne reflektere at norsk industri har en annen industristruktur enn handelspartnerne uten at den kostnadsmessige konkurranseevnen for sammenliknbare produkter er svekket, jf. også nærmere redegjørelse i den forrige rapporten fra Beregningsutvalget ( NOU 1996:4).

Foreløpige nasjonalregnskapstall tyder på at lønnskostnadene pr. produsert enhet i industrien i Norge gikk opp med 0,6 prosent fra 1994 til 1995, mot lagt til grunn ¼ prosent i den forrige rapporten fra Beregningsutvalget.

5.3 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land

Som ett av flere ledd i vurderingen av konkurranseevnen har utvalget forsøkt å vurdere lønnsnivået i Norge i forhold til tilsvarende nivå for andre land målt i felles valuta. Beregningsutvalget vil likevel understreke at en rangering av nivåtall for lønnskostnader mellom land isolert sett ikke sier noe om konkurranseevnen.

Med det statistiske grunnlaget som foreligger er det idag bare mulig å foreta internasjonale nivåsammenligninger av tilstrekkelig kvalitet for de totale lønnskostnadene pr. arbeidet time for arbeidere i industrien. I en mer fullstendig sammenligning må også funksjonærgrupper trekkes inn, men sammenlignbare tall for funksjonærer finnes ikke. Mot slutten av dette avsnittet drøftes likevel mulige nivåforskjeller, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenligningen.

Lønnskostnadene består av lønn pr. faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f. eks. lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr. arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tabell 5.2 i vedlegg 5 viser faktisk lønn pr. arbeidet time og totale indirekte personalkostnader.

I 1988 lå lønnskostnadene for norske industriarbeidere, ca. 25 prosent høyere enn gjennomsnittet for handelspartnere og Norge lå høyest av samtlige av våre konkurrentland både i 1988 og 1989, jf vedlegg 5 og figur 5.1.

Fra 1988 frem til 1994 ble forskjellen mellom lønnskostnadene for norske industriarbeidere og et veiet gjennomsnitt for handelspartnerne redusert med omlag 2/3. En styrking av kronekursen, førte til at det relative lønnskostnadsnivået målt i felles valuta for norske industriarbeidere i forhold til handelspartnerne gikk opp med vel 2 prosentpoeng fra 1994 til 1995, til et lønnsnivå for norske industriarbeidere nesten 10 prosentpoeng høyere enn i konkurrentlandene.

For de samlede lønnskostnadene, medregnet funksjonærene mener utvalget at tall for enkelte land innenfor EU-området, peker i retning av at Norge er på nivå med, eller noe over gjenomsnittet for våre viktigste handelspartnere for 1995.

Tallene for 1995 er foreløpige anslag for enkeltland, bygd på ulike kilder som Bureau of Labor Statistics, lønnskostnadsvekst pr. ansatt for business sector ifølge OECD og lokale anslag. Innholdet i lønnsberepene kan derfor være ulikt mellom land og man må være oppmerksom på at 1995-tallene for enkeltland vil kunne bli betydelig revidert når sammenlignbar lønnsstatistikk for alle land foreligger.

Utvalget viser til vedlegg 5 for nærmere drøfting av lønnskostnadene med tabeller og til beskrivelse av den internasjonale standardiseringen som etterhvert kan føre til sammenlignbare tall mellom landene for flere arbeidstakergrupper.

Kilde: Beregningsutvalget

5.4 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.2.

Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkedsandelene falle trendmessig i alle land, og den beste avlesning av konkurranseevnen på hjemmemarkedene framkommer derfor når vi ser norske hjemmemarkedsandeler i forhold til handelspartnerne, se figur 5.2. Denne viser at vi over tid har hatt et noe sterkere fall i hjemmemarkedsandelene enn handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at den norske konjunkturutviklingen ikke er i fase med handelspartnerne. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var det en klar nedgang i hjemmemarkeds­andelene for mange industrivarer fra 1994 til 1995, som delvis hadde sammenheng med oppgang i investeringene. I tillegg økte eksporten betydelig i 1995 for en del av varene som hadde nedgang i hjemmemarkedsandelene samme år.

1. Ferdigvare. Nivåtallene for Norge og handelspartnerne er ikke direkte sammenliknbare pga forskjell i definisjonen av ferdigvarer

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Finansdepartementet

1. Utenom skip og plattformer.

2. Tekstil og bekledningsvarer, trevarer, kjemiske og mineralske produkter, andre verkstedsprodukter.

3. Treforedling, kjemiske råvarer, raffinerte oljeprodukter, metaller, bergverksprodukter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 5.3 viser hjemmemarkedsandeler for enkelte grupper av industrivarer. Produsenter av metaller, tekstil- og bekledningsvarer, kjemiske og mineralske produkter, kjemiske råvarer og verkstedsprodukter har hatt de største tapene av markedsandeler siden 1988, jf. også tabell 7.5 i vedlegg 7.

Til forskjell fra hjemmemarkedsandelene, er det ingen trend i markedsandelene for eksport på grunn av økt internasjonal handel. Eksportmarkedsandelene i norsk industri har vært relativt stabile i perioden 1986 til 1992, etter en klar nedgang i første halvdel av 1980-tallet, jf. figur 5.4. I 1993 og 1994 økte imidlertid markedsandelene betydelig. Økningen i 1993 og trolig dels 1994 må ses i sammenheng med omlegging av statistikkgrunnlaget i EU i forbindelse med opprettelsen av det indre markedet, og kan være misvisende, se rapport 1995:2. Hovedforklaringen på økningen anses likevel å være den internasjonale konjunkturoppgangen, der norske markedsandeler gjerne øker i en tidlig fase. Også reduksjon i enkelte viktige eksportmarkedspriser i forhold til konkurrerende produkter gjennom de siste årene har trolig bidratt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Fallet i eksportmarkedsandelene i første halvdel av 1980-tallet var først og fremst sterkt for matvarer, tekstil og bekledning, mens nedgangen har vært vesentlig mindre for andre industrielle ferdigvarer og råvarer. Økningen i eksportmarkedsandelene fra 1992 til 1994 var særlig sterk for matvarer, tekstil og bekledning og andre industrielle ferdigvarer, men også markedsandelene for råvarer gikk opp i denne perioden.

Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer var om lag uendret fra 1994 til 1995. Utflatingen av veksten i forhold til de to foregående årene må ses i sammenheng med avmatningen av veksten hos våre handelspartnere og at norske eksportrettede industrinæringer produserer varer som typisk blir etterspurt tidlig i en konjunkturfase. Det kan se ut til at eksportmarkedsandelene for industrielle råvarer har falt med nesten 7 prosent fra 1994 til 1995, mens det har vært en økning på om lag 6 prosent for andre industrielle ferdigvarer, og et svakt fall i andelene for matvarer, tekstil og bekledning.