Del 5
Vedlegg

1 Flertallets vedlegg

Flertallets vedleggsliste

5.VED1 Lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder

I samsvar med § 3, annet ledd, i Ministerpresidentens kunngjøring av 5 februar 1942 fastsettes følgende som gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser:

§ 1. Formue av enhver art som tilhører jøde som er norsk statsborger, eller jøde uten statsborgerrett som oppholder seg her i landet, inndras til fordel for statskassen. Det samme gjelder formue tilhørende jødens ektefelle og barn.

§ 2. Innen 1 januar 1943 treffer Innenriksdepartementet beslutning om hvilke personers formue skal inndras etter § 1. Beslutningen kunngjøres i «Offentlige kunngjøringer» og meddeles så vidt mulig formuesinnhaveren i anbefalt brev.

Rettsvirkningen av beslutninger i henhold til denne paragraf regnes fra kunngjøringen, dog kan Finansdepartementet erklære ugyldig enhver forføyning over formue som nevnt i § 1 truffet i tiden 22-25 oktober 1942.

Avgjørelser i henhold til denne paragraf kan ikke prøves domstolene.

§ 3. Inndragingen berører ikke pant eller annen rettighet som tredjemann har i det som blir inndratt.

Det inndratte forvaltes av Finansdepartementet som kan forlange det registrert og sørger for den nødvendige avvikling. Dersom Finansdepartementet antar at vedkommendes formue ikke er tilstrekkelig til å dekke hans forpliktelser, kan hans bo forlanges tatt under konkursbehandling.

Finansdepartementet kan unnta fra inndragningen formuesgjenstander som omfattes av formuesinnehaverens unntaksrett etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Finansdepartementet kan gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i denne paragraf.

§ 4. Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved ødeleggelse, gave, salg til underpris, forstikkelse, falske foregivender, fortielse eller på annen måte søker å unndra noen seg tilhørende formuesgjenstand fra inndraging etter denne lov eller i sånn hensikt falsk oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser.

På samme måte straffes den som medvirker til en sånn handling, eller som til eierens fordel eller med hans samtykke eller på hans vegne foretar noen sånn handling eller medvirker til det.

§ 5. Denne lov trer i kraft straks.

Oslo 26 oktober 1942.

Q u i s l i n g.

Ministerpresident.

Hagelin. Sverre Riisnæs.

R. J. Fuglesang.

5.VED2 Forordning fra Finansdepartementet av 20. november 1942 med forskrifter vedrørende inndragning av formue som har tilhørt jøder

Med heimel i § 3, tredje ledd, i lov om inndraging av formue som tilhører jøder av 26 oktober 1942 bestemmes følgende:

§ 1. Til å forestå. forvaltningen av formue som inndras i henhold til lov om inndraging av formue som tilhører jøder av 26 oktober 1942 opprettes et likvidasjonsstyre som får navnet «Likvidasjonstyret for de inndratte jødiske formuer.» Det er direkte underlagt Finansministeren og består av en leder (likvidator) og to rådgivere.

§ 2. Til å forestå avviklingen av de boer som inndras, oppnevner Likvidasjonstyret bobestyrere som står ansvarlige overfor dette. Disse bør fortrinsvis ha juridisk utdannelse. Hvor forholdene tilsier det, kan Likvidasjonstyret ved siden av bobestyrer oppnevne ett eller flere kontrollerende og rådgivende medlemmer av bostyret. Bobestyrerne må stille garanti, hvis størrelse fastsettes av Likvidasjonstyret. Bostyret og boets øvrige medlemmer handler under samme ansvar som bestemt for konkursbobestyrer. Deres godtgjørelse fastsette av Finansdepartementet etter innstilling fra Likvidasjonstyret.

Hvor omstendighetene tilsier at revisjon av boets regnskaper utføres av noen annen enn bobestyreren, kan Likvidasjonstyret beskikke en eller flere revisorer.

§ 3. På Finansdepartementets vegne kan Likvidasjonstyret gjennom vedkommende skifterett begjære foretatt beslagleggelse og registrering av formue som skal inndras.

Det kan oppnevne utvalg av registreringsmenn og registreringsvitner til å foreta registrering. Under registreringsforretningen skal minst ett vitne være til stede, samt bobestyreren hvor sånn er oppnevnt.

I øvrig kan Likvidasjonstyret gi nærmere bestemmelse om framgangsmåten ved beslagleggelse og registrering.

§ 4. Hvis de vanlige midler som registreringsorganene rår over ikke viser seg tilstrekkelige til å gi fullstendig oversikt over formuestillingen, kan Likvidasjonstyret innhente formuesoppgaver gjennom likningsvesenet. Det kan også søke bistand gjennom andre offentlige mylldigheter for å få brakt formuespørsmålet på det rene.

§ 5. Straks registrering er foretatt sendes avskrift av denne til Likvidasjonstyret, i tilfelle også med formuesoppgave som er innhentet på den i § 4 angitte måte. Samtidig innsendes innberetning med opplysninger om den nærmere familieforhold til den hvis formue inndragningen gjelder, og om den antagelige gjeld og dennes fordeling på innen- og utenlandske ikke jødiske og jødiske kreditorer, samt i tilfelle andre opplysninger som kan ha betydning for forvaltningen.

Det innrykkes i «Offentlige kunngjøringer» oppfordring til fordringshaverne om innen 1 måned å melde sine krav for vedkommende bobestyrere. For utenlandske fordringshavere er fristen 2 måneder.

Etter fristens utløp innsendes fordringene med innstilling til Likvidasjonstyret, som treffer nærmere bestemmelser om, og i tilfelle i hvilken utstrekning kreditorene skal dekkes.

§ 6. Bobestyreren sørger straks for at melding om inndragingen blir tinglyst i de distrikter hvor vedkommende hvis formue skal inndras, har fast eiendom eller skip.

§ 7. Ved inndragingen får tvangsfullbyrdelseslovens § 70, § 71 nr. 2, § 72 nr. 3, 6 og 7, § 73 og § 74 anvendelse så langt de passer. Tvilstilfelle avgjøres av Likvidasjonstyret.

§ 8. Bostyret sølger for at boets aktiva snarest blir realisert på den mest hensiktsmessige måte. Fast eiendom skal som hovedregel ikke realiseres. Løsøre skal som hovedregel selges på offentlig auksjon. Omfatter boet bedrift eller forretning avgjør Likvidasjonstyret om bedriften (forretningen) skal nedlegges, selges eller drives videre. I øvrig gir Likvidasjonstyret nærmere forskrifter.

Kjøpekontrakter og heimelsdokumenter for fast eiendom, og skip utstedes av Likvidasjonstyret, som også kvitterer pantedokumenter og transporterer verdipapirer. Det samme gjelder kjøpekontrakter for igangværende forretningsvirksomhet av enhver art.

Leilighet som jøde har hatt eiendomsrett til skal, så snart den er ledig, overdras til Finansdepartementet, som deretter disponerer den. Dette gjelder uansett om det er tale om enebolig, boligkompleks, aksjeleilighet, obligasjonsleilighet osv.

Ledige leiligheter som jøde bare har hatt leierett til, disponeres av Likvidasjonstyret. Til disse skal NS-medlemmer i stats- og partistillinger være fortrinnsberettiget. Derette kommer andre NS-medlemmer i betraktning.

§ 9. Etter hvert som realisasjonen skrider fram innbetales boets utbringende i Norges bank. Dog beholdes tilbake et tilstrekkelig beløp til å dekke kreditorer og utgifter ved bobehandlingen.

For hver innbetaling sendes samtidig oppgave til Likvidasjonstyret og Finansdepartementet.

Så snart bobehandlingen er ferdig, sendes sluttberetning, fullstendig regnskap og oppgjør til Likvidasjonstyret, som deretter sender innstilling med forslag til godtgjørelse til Finansdepartementet.

§ 10. Finansdepartementet ansetter Likvidasjonstyrets endelige godtgjørelse etter at avviklingen er tilendebrakt.

§ 11. Likvidasjonstyrets regnskaper revideres av Riksrevisjonen. Denne kan også revidere bostyrenes regnskaper i den utstrekning det antas hensiktsmessig, selv om disse har vært underlagt privat revisjon i henhold til § 2, annet ledd.

5.VED3 Utvalgets skjema for registrering av opplysninger fra bomappene for personer

5.VED4 Utvalgets skjema for registrering av opplysninger fra bomappene for forretninger

5.VED5 Rapport fra utvalgets sekretær om undersøkelsen av dødsfalls og skifteprotokoller

Utvalget rettet en henvendelse til landets statsarkiver 16. januar 1997 der man ba om opplysninger om hvordan formuen etter de jøder som ble drept under krigen ble behandlet av skifterettene. Med henvendelsen fulgte en oversikt over de jøder som var registrert drept, sortert etter kommune. Totalt ble det bedt om opplysninger om 739 drepte, som var det antall man hadde oversikt over på dette tidspunkt. Det viste seg i tillegg å være nødvendig å henvende seg til tre skifteretter da arkivmaterialet vedrørende de aktuelle sakene ikke var overlevert det aktuelle statsarkiv. Det er innkommet svar fra alle landets statsarkiver og forespurte skifteretter. Svarene gir opplysning om 539 personer som fordeler seg på 440 saker.

De 440 sakene kan naturlig inndeles i følgende kategorier:

• Offentlige skifter: 172 saker var behandlet i offentlig skifte. Sakene gjaldt 247 personer.

• Offentlige skifter uten saksopplysninger: I 2 saker fremgår det at dødsboet har vært tatt under offentlig skifte, men man har ikke funnet opplysninger om hvordan skiftet har vært behandlet. Disse to sakene gjaldt 6 personer.

• Skiftet privat: I 172 saker er det skiftet privat. Sakene gjaldt 192 personer.

• Intet å skifte: I 49 saker er det lagt til grunn at det ikke forelå noen verdier å skifte. Sakene gjaldt 49 personer.

• Uskifte: I 20 saker er den dreptes ektefelle gitt uskifteattest. Dette gjaldt 20 personer.

• Ingen opplysninger utover registrering av dødsfall: I 15 saker for 15 personer foreligger det kun opplysninger om at dødsfallet er registrert i dødsfallsprotokollen uten at det er funnet opplysninger om eller hvordan den dreptes eiendeler er skiftet.

• Overlevd: I 9 saker vedrørende 9 personer foreligger det opplysninger som kan tyde på at vedkommende overlevde krigen.

• Død før krigen: I en sak var personen død før krigen.

De offentlige skifter

Det er bare de offentlige skiftene som gir gjennomgående økonomiske opplysninger om skiftet. I skifteprotokollen gis det ved offentlige skifter således opplysning om aktiva (eiendeler) og passiva (gjeld og utgiftsposter). Differansen utgjør netto formue. Den beholdne netto formue fordeles på arvingene etter at arveavgiften er trukket fra.

Tallene fra de offentlige skifter er lagt inn i et regneark der de ulike poster er summert. Det er under registreringsarbeidet blitt lagt vekt på å registrere de ulike aktiva og passivaposter mest mulig autentisk slik kilden viser og i minst mulig grad skjønnsmessig slå sammen de ulike poster. Dette for gi det best mulig kildegrunnlag for den videre bearbeiding. Det er i alt registrert 70 ulike aktivaposter og 136 ulike passivaposter. Det er også lagt inn poster som viser ilagt arveavgift samt en forenklet oversikt over utlodningen av boets aktiva. Totalt er det lagt inn 214 ulike poster for økonomiske opplysninger. I tillegg kommer poster for personopplysninger.

Tallmaterialet fra de offentlige skifter

Aktivaposter:

Sum registrert aktiva er for de offentlige skifter kr 8.833.319,86

Man må her være oppmerksom på at beløpet inkluderer aktivaposten «arv fra annet bo», som utgjør kr 918.010,45. Da boene har arvet fra hverandre, er dette de samme verdier som går igjen i flere bo. Det kan derfor være naturlig å holde dette beløp utenfor en oversikt over hvilke aktiva som var registrert i behold i boet etter krigen. Registrert aktiva fratrukket arv fra andre bo blir da kr 7.915.309,41.

Takstverdien av fast eiendom utgjør kr 1.697.941,96. Av andre større aktivaposter kan nevnes utbetalinger fra Tilbakeføringskontoret og Krigsskadetrygden, bankinnskudd, forsikringspoliser, kontanter, obligasjoner, aksjer og fordringer.

Passivapostene:

Sum registrert passiva utgjør for de samme skiftene kr 3.737.358,82 Av passivaposter kan nevnes skifterettens gebyr, skifterettens utgifter belastet boet, salær til bobestyrerne, godtgjøring verger, omkostninger for bobestyrerne, pantegjeld, anmeldte fordringer, utgifter fast eiendom, krigsskadereperasjoner og lagringsutgifter.

Det største gruppen passivaposter er imidlertid skatter og avgifter til det offentlige, som til sammen utgjør omlag 1,9 millioner kroner. Av dette utgjør statsskatt og byskatt/herredsskatt for perioden 1938/39-1956/57 vel 1,25 millioner kroner. Engangsskatten på formuesstigning utgjør kr 154.483,05.

Netto formue:

Registrert netto formue (aktiva minus passiva) utgjør kr 5.095.961,04 (fratrukket arv fra andre bo utgjør beløpet kr 4.177.950,59).

Arveavgift:

Før utbetaling av arv til arvingene ble det fra nettobeløpet trukket en samlet arveavgift på kr 415.435,57.

Arv til staten:

I 14 saker er staten arving av boets netto formue. Dette utgjør samlet kr 212.134,62. I to andre saker er arven overført overformynderiet med hjemmel i lov av 12.10.1857 om forsvunne og andre fraværende personer §§ 15 og 22. Dette var tilfeller der arvingene var forsvunnet/fraværende og der staten ville bli arving dersom disse ikke meldte seg innen en fastsatt frist. Midlene i disse to siste tilfellene utgjorde kr 392,06 (§ 15) og kr 76.161,37 (§ 22), til sammen kr 76.553,45.

Det foreligger i skiftematerialet ingen opplysninger om hvorvidt Staten i noen tilfeller gav avkall på sin arverett. Det fremgår imidlertid av Oskar Mendelsohns bok «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år», bind 2, 2. utgave 1987 s. 285, at Stortinget for fem bo vedtok å avstå fra midler etter drepte jøder som ellers skulle ha tilfalt staten. To bo er konkret nevnt i forbindelse med et Stortingsvedtak fra 1960. Den ene saken gjelder kr. 76.161,37 av midlene som ble overført til overformynderiet i medhold av lov av 12.10.1857 (se ovenfor) Den andre saken gjelder kr. 91.038,87 av midlene som utfra skiftematerialet skulle tilfalle staten direkte (som nevnt ovenfor kr 212.134,62). Disse to boene utgjorde i 1960 om lag kr.180.000,-. Av dette beløp ble i følge Mendelsohn vel kr. 150.000,- overført til D.M.T.'s legatforvaltning etter at arveavgift var blitt trukket fra. Det fremgår at det fra Stortingets finans- og tollkomité bl.a. ble forutsatt at beløpet skulle gå til sosiale og humanitære formål etter regler som menigheten ville trekke opp i samråd med departementet. Det vises til Mendelsohn s. 285 i sin helhet.

Ut fra det som er nevnt foran, må det antakelig kunne legges til grunn at staten har mottatt og beholdt arv etter jøder på mellom kr 100.000 og kr 150.000 etter datidens pengeverdi.

Arv til slektninger/testamentsarvinger:

Etter fratrekk av arveavgift utgjør arv til slektninger og/eller testamentsarvinger kr 4.391.837,40. Som nevnt var andre dødsbo arvinger til noen midlene slik at samme beløp går igjen i flere bo. Holder man utenfor arv fra andre dødsbo utgjør arven kr 3.473.826,95.

I 5 dødsbo var det intet å arve da boet var insolvent i det passiva oversteg aktiva.

Tidspunkt for sluttutlodning:

Skifteundersøkelsen gir også svar på når de offentlige skiftene ble avsluttet ved at det ble foretatt sluttutlodning. Årstall for sluttutlodning i sakene fordeler seg slik:

Kristiansand 12. mai 1997

Torfinn Vollan

5.VED6 Rapport fra Skarpnesutvalgets medarbeidere i Riksarkivet

1. august 1996 ble Ivo de Figueiredo og Frøydis Bryhn Ross tilsatt av Riksarkivet/Jødeboutvalget som medarbeidere i utvalgets arbeid med å kartlegge inndragningene og tilbakeføringene av jødenes formuer under og etter den annen verdenskrig.

Vår arbeidsoppgave har vært å registrere bestemte opplysninger om inndragninger, tilbakeføringer, personalia m.v. i en tilrettelagt database.

ARKIVER/KILDER

A) Arbeidet har for en stor del gått ut på å gjennomgå såkalte bomapper. Her har vi skilt mellom person eller privatbo og forretningsbo, et skille som kommer til uttrykk i en tilsvarende deling i to skjemaer i databasen. Bomappene består av dokumenter fra inndragelsesorganet under krigen, «Likvidasjonsstyret», og fra «Tilbakeføringskontorets» arbeid etter krigen. Det ble tidlig i arbeidet klart for oss at opplysningene fra Likvidasjonsstyret var for mangelfulle til å danne grunnlag for en systematisk registrering av inndratt verdi. Samtidig så vi at Tilbakeføringskontorets opplysninger om inndratt verdi baserte seg på Likvidasjonsstyrets tall. Vi foreslo derfor for utvalget at vi skulle basere registreringen av inndratt verdi på Tilbakeføringskontorets opplysninger i beregnerskjemaene (se nedenfor).

Bomappene omfatter enkeltpersoner, flere personer sammen (hovedperson/bipersoner), forretninger og forretninger og personer blandet sammen.

Bomappene er ordnet i fire serier etter geografisk sted: 1) Oslo og Akershus, 2) Sønnafjeldske utenom Oslo og Akershus, 3) Trondheim og 4) Nordafjeldske.

B) I tilknytning til bomappene har Tilbakeføringskontoret en serie med beregnerskjemaer, med beregning av tilbakeføring per bo, som vi har gjennomgått parallelt med bomappene. I beregnerskjemaene spesifiseres boets aktiva (kontanter, bankinnskudd, løsøre etc.) på kreditsiden, og de av Likvidasjonsstyrets utgifter som av Tilbakeføringskontoret ble regnet som rettmessige, på debetsiden. Summen av dette kan enten bli en debetsum eller et positivt tall. Et positivt tall danner utgangspunktet for utregningen av 68 % dividende.

Som bomappene omfatter beregnerskjemaene både enkeltpersoner og hoved- og bipersoner, forretninger og sammenblanding av forretning og person. Vi har arbeidet fram en enhetlig praksis for hvordan dette skal registreres i databasen.

C) En tredje serie har vært «Krigsskadetrygden for bygninger og løsøre». Krigsskadetrygden dekket de fleste skader/tap på løsøre og fast eiendom, og ble fastsatt etter skadetakst utarbeidet av representanter for det enkelte bo og en autorisert takstmann. I Krigsskadetrygden har vi benyttet oss av en protokollserie med navn, bosted og referansenummer, og de enkelte saksmapper.

D) Forøvrig har vi benyttet oss av litteratur, ulike lister og registere for utfyllende opplysninger om personalia, bosted, dødsdato o.l. En serie med de såkalte Dividendelistene har vi benyttet som supplement, først og fremst i forbindelse med dekking av debetsaldoer.

E) Det ble avslutningsvis foretatt en liten undersøkelse i Justisdepartementets oppgjørsavdeling. Hensikten med undersøkelsen var å finne ut hvem som hadde mottatt billighetserstatning, og hva taksten på overgrepsskader på varelager var vurdert til. Da arkivet er delvis uordnet og mangler systematiske lister over søkere med referansenummer til de respektive mappene, er kildematerialet vanskelig tilgjengelig.

Det ble funnet frem til 55 mapper som inneholdt en innstilling om søkerens behov for billighetserstatning basert på hans/hennes totale økonomiske situasjon. Varelagertaksten ble satt inn i denne sammenheng. Det ble gitt billighetserstatning til 15 av de 55 søkerne. Tiden satte begrensning for en videre undersøkelse av dette arkivet.

METODE OG ARBEIDSFORM

Den første tiden brukte vi mye tid og krefter på metodiske spørsmål. Et stort problem var at kildematerialet var uensartet med hensyn til hvilke opplysninger som forelå fra bomappe til bomappe. Hvilke opplysninger var det ønskelig og mulig å registrere systematisk? Hva slags utregningsmåte skulle vi benytte i forbindelse med tapsberegning? Disse og lignende spørsmål har vi måttet få avklart med Jødebouvalget, og vi har hatt en kontinuerlig dialog med utvalget og dets leder, Oluf Skarpnes, og særlig med vår veileder ved Riksarkivet, Eli Fure. Vi har også vært til stede på flere av Jødeboutvalgets møter og fått drøftet og avgjort problemer vedrørende registreringsarbeidet der. Særlig har registreringen av forretningsboene vist seg vanskelig, ikke minst grunnet sparsommelige opplysninger i kildematerialet. For å avhjelpe dette ble statsautorisert revisor, Karl H. Sigurdssøn, engasjert for å hjelpe oss til å komme fram til en faglig forsvarlig behandling av slike bo.

Det bør understrekes at registreringsarbeidet har vært en møysommelig og tidkrevende prosess. Kildematerialets uensartethet og problemet med å finne fram til en helhetlig og systematisk registrering, er nevnt. Også der vi har måttet bruke skjønn, har vi måttet finne fram til en enhetlig praksis. Videre har arbeidsmengden økt ved at vi har måttet krysse informasjon fra ulike arkiver og kilder i arbeidet med det enkelte bo. Den største utfordringen har kanskje vært at metoden for registreringsarbeidet ikke var avklart på forhånd, men har måttet utvikles av oss i samarbeid med utvalget gjennom hele arbeidsperioden. Vår forståelse av kildematerialet, arbeidsmetoder m.v. har vært en kontinuerlig prosess.

Da metoden for registreringsarbeidet etterhvert ble avklart, viste det seg nødvendig også å tilpasse skjemaene i databasen. Dette ble gjort med bistand fra Jon Atle Haugen, som har laget databasen i utgangspunktet. Databasen består av to sett skjemaer; en for registrering av personbo og ett for forretningsbo, og er utformet med tanke på en kvantitativ behandling (analyse) av materialet. Selve analysen vil gjøres etter at registreringsarbeidet er fullført.

Siden medio september har vi viet oss fullt og helt til bomappegjennomgang og registrering. 5. desember ble Elisabeth Nordby tilsatt for å avhjelpe bomappegjennomgangen.

Etter at selve registreringsarbeidet var avsluttet, har vi lest korrektur og gått over tallstørrelser og utregninger. I tillegg har Elisabeth Nordby foretatt undersøkelser i Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, som er ført inn i databasen. 1 323 bomapper er gjennomgått. Det er opprettet poster på 1 650 jødiske personer. I tillegg kommer et mindre antall barn nevnt i merknadsfeltet på mors eller fars post. 253 forretninger, bedrifter og foreninger er registrert.

Vedlegg: Registreringsmal

Ivo de Figueiredo

Frøydis Bryhn Ross

Registreringsmal

Registreringsmalen er tenkt som en veiledning til databasen «Jødebo». Her beskriver vi punkt for punkt (dvs. der hvor kommentarer er nødvendige) hvordan vi har forstått og utfylt databasen. Registreringsmalen bør leses sammen med person- og forretningsskjema.

FORKORTELSER:

I. PERSONREGISTRERING:

PERSONLIGE OPPLYSNINGER (PO):

Adresse:

Her føres opp adressen på tidspunktet for beslutningen.

Statsborgerskap:

Hvis statsborgerskapet ikke er kjent, lar vi feltet stå blankt. Vi bruker merknadsfeltet hvis det er sannsynlig at personen ikke har norsk statsborgerskap, uten at det kan påvises. Hvis personen skifter statsborgerskap i løpet av eller etter krigen, skriver vi f.eks. norsk/svensk i feltet.

Fødsels- og dødsdato:

Når opplysninger mangler, skriver vi nuller. F.eks. 00.12.1942. Fødselsdato: Blankt felt betyr at fødselsdato er ukjent. Dødsdato: Blankt felt betyr at personen ikke er død før 1. juli 1947. Seks nuller (00.00.00) betyr at personen er død før 1. juli 1947, men at tidspunktet er ukjent.

Fellesbo:

Bomapper som inneholder verdier for flere husstandsmedlemmer, markeres som fellesbo på husstandsoverhodet. Vi relaterer husstandsmedlemmene til hovedpersonen. Ved blandede ekteskap fører vi ikke opp den ikke-jødiske ektefellen som egen post, med mindre denne har eget beregnerskjema eller beslutning om inndragning. Vi noterer Blandingsekteskap i merknadsfeltet, og spesifiserer eventuelt hvordan boet er ordnet.

BOMAPPER:

Her fører vi opp det nummeret (l.nr. eller ref.nr.) som beregnerskjemaene er systematisert etter.

BESLUTNING OM INNDRAGNING

Når vi krysser av for nei i posten «Beslutning om inndragning», betyr det at beslutning ikke er fattet i henhold til de beslutningslister som er tilgjengelige.

Tyske jødeboer: Her fører vi opp 01.01.43., dersom datoen ikke kommer fram på annen måte.

REGISTRERT INNDRATT VERDI (RI):

Beløpene hentes fra kreditpostene på beregnerskjema og summeres over kreditsum.

Vi fører opp solgt løsøre, evt. andre verdier i boet og summerer kreditsummen, solgt løsøre og andre verdier. Summen kaller vi brutto inndratt (verdi). Der løsøre er inkludert i kreditsummen/dividenden, plasseres beløpet under «Annet», og forholdet noteres i merknadsfeltet.

Godkjente utgifter: Her fører vi opp de av LS utgifter som TK godkjente og førte opp på debetsiden i beregnerskjema. I de tilfeller hvor TK utbetaler 68 % dividende av løsøre, legges de godkjente utgiftene sammen med de øvrige godkjente utgiftene.

Inndratt sum: Differansen mellom brutto inndratt (verdi) og de godkjente utgiftene blir inndratt sum.

Beløpene rundes av til nærmeste hele kroner.

Postene «Annet» og «Andre verdier» spesifiseres i merknadsfeltet.

REGISTRERT TILBAKEFØRT VERDI (RT)

Beløpet som utbetales til boet av TK, 68 % dividendeberettiget fordring, forkortes til 68 % div.

Vi trekker ut poliser som ble transportert til forsikringsselskaper for å gjennopprette polisen. Gjenkjøpsverdien som ble gjennopprettet blir kreditert eieren.

Utbetaling fra KS legges til 68 % div., evt. gjenkjøpsverdi og evt. andre tilbakeføringer. Når det gjelder KS, har vi kun registrert overgrepsskader, ikke krigsskader.

Andre tilbakeføringer spesifiseres i merknadsfeltet.

Debetsaldo: I de tilfellene hvor godkjente utgifter overstiger boets aktiva, får vi en debetsum i stedet for en dividendeberettiget fordring i Tks beregnerskjema. Debetsaldoene kunne dekkes på følgende måter:

1. Debetsaldoen kunne avregnes boets tilgodehavende i KS.

2. Der boet ikke hadde noe tilgode hos KS, kunne debetsaldoen dekkes av andre verdier i boet (f.eks. dividende av solgt løsøre, overskudd i forretningsboet o.a.)

3. Der boet ikke hadde noe til gode hos KS, og det ikke fantes andre verdier i boet, ble debetsaldoen som regel dekket av KS eller JO (opplysninger hentet fra Dividendelister).

I de tilfeller hvor debetsaldoer er dekket av KS og debetsaldoen ikke er motregnet i KS-erstatningen i KS-mappen, legger vi debeterstatningen til den øvrige erstatningen. I merknadsfeltet gjør vi rede for debetsaldo, størrelsen på debetsaldo og hvordan debetsaldo er dekket.

OVERFØRT/MOTTATT VERDI

Posten «Mottatt av boet» oppfattes som mottatt av hoved- og eventuelle bipersoner i husstanden. I posten «Overført andre» tolkes «andre» som slektsarvinger utenfor boet. Når vi krysser av for ja i posten «Overført andre», betyr dette at vi har funnet opplysninger om at slektsarvinger eksisterer.

I de tilfeller hvor verdi er overført overformynderi (OF)/skifterett (SR) og verdier ikke er mottatt av boet og det heller ikke foreligger opplysninger om slektsarvingerer, krysser vi av for ja i posten «Overført OF/SR», fører opp kommunens navn, og krysser av for nei i postene «Mottatt av boet/Overført andre». Hvis bomappene har opplysninger om arvinger til boet, noteres det i merknadsfeltet.

BRUK AV MERKNADSFELTET:

I tilfeller der TK har utbetalt 68 % dividende av løsøresummen, kommenteres dette i merknadsfeltet.

Når det hverken er registrert verdier, godkjente utgifter eller tilbakeføringer, skriver vi: TK: Nullbo. TK: Nullbo kan bety a) at TK ikke har registrert inn- og utbetalinger i boet (ført på egne nullbo-beregnerskjemaer) eller b) at boet er gjort opp under eller etter krigen, men før TKs oppgjør. Det må understrekes at selv om et bo er nullbo i TKs oppgjør, kan det ha mottatt erstatning fra KS/JO.

Dersom det ikke er gitt kompensasjon for prisstigning i KS, noteres dette i merknadsfeltet. Videre noteres årsak til avvisning/reduksjon av KS-erstatningen der det foreligger opplysninger om dette.

Navn på evt. verge i boet noteres slik: Verge: (navn)

Dersom beregnerskjema mangler, skriver vi: Beregnerskjema mangler

Alle typer divergens i forholdet mellom TK og LS tall av en viss størrelsesorden, som det ikke kan gjøres rede for, noteres i merknadsfeltet.

Tvist om verdier og gjenstander noteres. Vi noterer tvistens art og størrelsen på verdiene hvis det er mulig.

I enkelte tilfeller har vi notert opplysninger fra det skjema skadelidte selv sendte inn til TK. Her ble det ført hva som var kommet til rette (skjema A) og hva som ikke var kommet til rette (skjema B). I de tilfeller hvor opplysninger mangler eller er mangelfulle fra KS, har vi enkelte ganger ført opp takseringssummen (egentakst) for tapt løsøre fra skjema B.

Søkerord: Enkelte ord i merknadsfeltet er benyttet gjennomgående, og kan brukes som søkerord:

• Barn (for å finne fram til mindreårige barn som ikke er gitt egen post)

• Blandingsekteskap

• ullbo

• Underskudd (for forretninger med underskudd i 1941)

• Takst (i forbindelse med KS-erstatning)

• Transport/transportert (i forbindelse med transport til bank. Dette søkeordet er bare systematisk gjennomført for Oslo/Akershusserien f.o.m. eske 11 og Sønnafjeldske-serien).

• Beregnerskjema mangler/beregnerskjema og mappe mangler/mappe mangler

II. REGISTRERING AV FORRETNINGSBO:

Mange av postene er felles med personregistreringen. I tillegg kommer følgende poster spesielt for forretningsboene:

OPPLYSNINGER OM BEDRIFTEN:

Bedriftens art:

Foreninger/stiftelser registreres på samme skjema som forretningsbo.

OVERSKUDD:

Vi registrerer overskudd for 1941 der opplysninger foreligger. Der ingen opplysninger om over- eller underskudd foreligger, setter vi 0,00 i tallfeltet. Der forretningen har underskudd i 1941, setter vi 0,00 i tallfeltet og «underskudd» og underskuddets størrelse i merknadsfeltet.

Ved utregning av overskudd har vi fulgt den framgangsmåten som har blitt utarbeidet at revisor Karl H. Sigurdssøn:

«Aksjeselskaper

For ikke å ta for hardt i valgte vi å beregne skatt til 40 % for de aksjeselskapers vedkommende hvor det fremstår som om skatt for siste års overskudd, ikke er beregnet og avsetning foretatt i regnskapet. Sannsyligvis er dette i underkant, men satsen ble besluttet anvendelig for vårt formål fordi utvalget heller vil foreta en litt for snau enn en for høy beregning av påløpne skatter.

Enmannsbedrifter og kompaniskap

Her vil lønn til eier eller eiere normalt ikke være utgiftsført, men inngå i årets overskudd. Skatteavsetning vil normalt heller ikke være foretatt. Etter en del diskusjon kom vi frem til at en måte å håndtere disse virksomhetsformer på ville være å sette «overskuddet» til 40 % av det regnskapsmesige resultat, hvis ikke de dokumenter som foreligger i det enkelte tilfelle, gir et bedre grunnlag for en mer nøyaktig beregning. De 60 % som trekkes fra skal da representere lønnsutgifter og skatt. Fremgangsmåten er sterkt forenklet og må brukes med stor forsiktighet for ikke å føre til urimelige resultater. Overskudd under kr. 5 000,- må antas ikke å representere mer enn lønn for arbeidsinnsats og blir derfor ikke gjenstand for ovennevnte beregning.

Endelig viser jeg til den bakgrunn for at disse løsninger er valgt, er at det materiale som utvalget har som grunnlag for sitt arbeid er lite homogent og til dels svært ufullstendig.»

BRUK AV MERKNADSFELTET:

I tilfeller hvor opplysninger foreligger, noterer vi når forretningen er beslaglagt/likvidert og av hvilket organ.

5.VED7 Rapport fra Bjarte Bruland om de undersøkelser han har foretatt

Jeg har i august 1996 og fra midten av oktober 1996 til midten av april 1997 arbeidet for utvalget ved Riksarkivet for å undersøke relevant arkivmateriale i forbindelse med utvalgets arbeid.

I august 1996 var jeg med å starte opp arbeidet med gjennomgang av de enkelte bomappene samt mapper som ble opprettet av Krigsskadetrygden for løsøre og bygninger.

Fra oktober 1996, ble arbeidet konsentrert om følgende områder:

• Undersøkelser i saksarkivene etter Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer, Oslo og Tilbakeføringskontorets Nordenfjeldske Avdeling i tillegg til gjennomgang av individuelle bomapper der det har vært nødvendig.

• Undersøkelser i arkivene etter Krigsskadetrygden for løsøre. Spesielt har interessen blitt konsentrert om prinsipielle spørsmål.

• Undersøkelser i skifteprotokoller.

• Undersøkelser av diverse privatarkiver overlatt meg av enkeltpersoner.

• Undersøkelser foretatt i Norges Bank i forbindelse med utvalgets arbeid.

Undersøkelsene i det generelle kildematerialet har gitt som resultat syv notater:

1. Notat vedr. forholdet mellom Tilbakeføringskontoret og overformynderiene. Notatet omhandler i hovedsak problematikken omkring det særegne jødiske dødsfallsmønsteret.

2. Notat vedr. oppgjørsreglene for Likvidasjonsstyrets fellesmasse. Notatet omhandler i hovedsak diskusjonen omkring oppgjørsreglene for Likvidasjonsstyrets fellesmasse som kom i Kongelig Resolusjon av 10. mai 1946.

3. Oppgjøret av Likvidasjonsstyrets fellesmasse og forholdet til Krigsskadetrygden og Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Notatet omhandler i hovedsak forholdet mellom de i tittelen nevnte institusjoner med hensyn til tilbakeføringen av midler.

4. Noen tilfeller av praksis ved erstatningsutbetalinger fra Krigsskadetrygden for løsøre. Notatet omhandler praksis i forbindelse med erstatningsutbetalinger fra Krigsskadetrygden for løsøre til den jødiske gruppen etter krigen, spesielt i forhold til spørsmålet om statsborgerskap og utslagene det særegne dødsfallsmønsteret som rammet den jødiske gruppen fikk for erstatningen.

5. Krigsskadetrygden for varelagre. Notatet omhandler spørsmålet om hvorvidt Krigsskadetrygden for varelagre skulle dekke såkalte «overgrepsskader».

6. Om gjenopprettelse av bankinnskudd. Notatet omhandler rundskriv fra Bankforeningen i 1947 om gjenopprettelse av bankinnskudd som ble beslaglagt under krigen, og ser dette i forhold til de i Regler for oppgjør av Likvidasjonsstyrets fellesmasse omhandlede «rettmessige utgifter».

7. Om gull- og sølvsaker tatt fra jødene under krigen. Notatet omhandler forsøket på å etterspore de norske jødenes gull- og sølvsaker etter krigen.

8. Om fellesmassen pr. 8 mai 1945. Notatet omhandler den jødiske fellesmasses antatte størrelse pr. 8. mai 1945 med utgangspunkt i de beregninger som Tilbakeføringskontoret selv foretok etter krigen.

Bjarte Bruland

5.VED8 Samlet oversikt over de undersøkelser som utvalget har foretatt

1. Undersøkelse av arkivmateriale etter «Likvidasjonsstyret for inndratte formuer»,

2. Undersøkelse av arkivmateriale etter «Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer»,

3. Undersøkelse av arkivmateriale etter Krigsskadetrygden,

4. Undersøkelse av arkivmateriale etter Justisdepartementets Oppgjørsavdeling,

5. Utarbeidelse av database over jøder i Norge 1941-42.

6. Utarbeidelse av database over jødiske forretninger i Norge 1941-42.

7. Henvendelse til aktuelle overformynderi med forespørsel om undersøkelser,

8. Undersøkelse av materiale ved statsarkivene og tre skifteretter fra skifteoppgjørene etter drepte jøder,

9. Henvendelse til Finasdepartementet, Statsregnskapskontoret, med forespørsel om hvorvidt staten i egenskap av arving har mottatt og beholdt arv etter jøder.

10. Henvendelse til Norges Bank med forespørsel om inndratte jødiske midler kan ha blitt stående på statlige konti,

11. Henvendelse Deutsche Bundesbank (Frankfurt), Bundesarchiv (Koblenz/Berlin) og Bundesarchiv Militärarchiv (Freiburg),

12. Henvendelse til Holocaust-museet i Berlin,

13. Henvendelse til Yad Vashem-museet i Jerusalem,

14. Samtale med medlemmer av DMT i Trondheim,

15. Samtale med person som var medlem av Likvidasjonsstyret og gjennomgang av hans straffesak etter krigen,

16. Gjennomgang av straffesaken mot lederen av Likvidasjonsstyret,

17. Konferanse med tidligere stortingspresident Jo Benkow, stortingsrepresentant Kjell Magne Bondevik, forfatter Kristian Ottosen, og journalist Bjørn Westlie,

18. Henvendelse til Nasjonalgalleriet med forespørsel om det er overtatt kunst som har tilhørt jøder,

19. Henvendelse til Kreditkassen og Fokus bank med forespørsel om opplysninger om aktuelle konti,

20. Henvendelse til Statistisk Sentralbyrå med forespørsel om hjelp til beregning av nåverdi

5.VED9 Instruks nr. 2 fra Likvidasjonsstyret

Fra Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer.

Fra Ministerpresidenten er innløpet sådant skriv:

«Inndragning av jødenes formue.

1. De ved inndragningen av jødenes formue i henhold til lov av 26/10 1942 beslaglagte lomme- og armbåndsur overdras til Wehrmacht for krigsøyemed og tilstilles umiddelbart det tyske sikkerhetspoliti.

2. De beslaglagte gull-, sølv- og smykkesaker skal anvendes som bidrag til dekning av krigsutgiftene og stilles umiddelbart til disposisjon for den tyske regjering ved det tyske sikkerhetspoliti.

3. Ved hver overdraging i henhold til punkt 1 og 2 skal medfølge fortegnelse i to eksemplarer, hvorav det ene beholdes av det tyske sikkerhetspoliti, det annet i kvittert stand oppbevares av Statspolitiet.Gjenpart av dette brev er sendt Innenriksdepartementet og Finansdepartementet samt Befehlshaber der deutschen Sicherheitspolizei, Oslo.»

Heil og Sæl

Quisling (u)

Ø. Lundesgaard (u).

Man tør be bostyret forholde seg i overensstemmelse med det i skrivet anførte.

Det forutsettes at vedkommende formuesgjenstand blir ordentlig registrert og vurdert, og at bostyrene erholder tilbørlig kvittering for det som utleveres.

5.VED10 Lov av 20. mai 1943 om frakjenning av norsk statsborgerrett

I samsvar med § 3 i kunngjøring av 5 februar 1942 fastsettes følgende som gjelder uten hensyn til Grunnlovens regler:

§ 1. Den som ulovlig har forlatt landet etter 8 april 1940, eller heretter ulovlig forlater landet, kan frakjennes norsk statsborgerrett.

§ 2. Den som har fått norsk statsborgerrett ved bevilling før 25 september 1940, kan frakjennes denne.

Det avgjøres samtidig hvorvidt frakjenningen også skal gjelde statsborgerretten til vedkommendes ektefelle og barn eller noen av dem.

§ 3. Når noen frakjennes eller tidligere er frakjent sin norske statsborgrerett etter § 1, eller vilkårene for slik frakjenning etter § 1 foreligger, kan vedkommendes formue eller visse formuesdeler inndras til fordel for statskassen.

§ 4. Beslutninger som nevnt i §§ 1, 2 og 3 treffes av Ministerpresidenten og kan ikke prøves av domstolene. Sakene forberedes av Innenriksdepartementet.

Beslutningene kunngjøres i «Offentlige kunngjøringer». Når særlige grunner foreligger, kan det i besluttningen bestemmes at kunngjøringen skal unnlates når det gjelder formuesinndraging uten samtidig frakjenning av statsborgerrett. Vedkommende gis så vidt mulig underretning om avgjørelsen i rekommandert brev.

Rettsvirkningen av beslutningene regnes fra kunngjøringen, men fra beslutningen hvis denne bestemmer at kunngjøring skal unnlates.

§ 5. Fylkesmennene forestår under Finansdepartementets ledelse og kontroll forvaltningen og avviklingen av de inndratte formuer. Justisdepartementet kan etter anmodning av Finansdepartementet pålegge en bestemt skifterett å utføre forvaltningen og avviklingen av inndratte verdier etter nærmere bestemmelser av Finansdepartementet.

Inndragingen berører ikke pant eller annen rettighet som tredjemann har i det som blir inndratt. Dersom Finansdepartementet antar at vedkommendes formue ikke er tilstrekkelig til å dekke hans forpliktelser, kan det kreve hans bo tatt under konkursbehandling.

I boer som behandles etter denne lov, kan det utferdiges preklusivt proklama. Om proklamaets innhold, kunngjøring, frist og virkning m. v. gjelder det som er bestemt i kap. 12 i lov om skifte av 21 februar 1930 sålangt reglene passer.

§ 6. Når det blant de inndratte formuesverdier finnes omsetningsgjeldsbrev og Finansdepartementet finner det overveiende sannsynlig at vedkommende har tatt gjeldsbrevet med seg til utlandet, kan departementet gjøre fordringhaverens rettigheter gjeldende uten at gjeldsbrevet has til stede. Dette gjelder dog ikke ihendehavergjeldsbrev. Første punktum får tilsvarende anvendelse på annet dokument som nødvendig må has til stede for at de av samme flytende rettigheter skal kunne gjøres gjeldende.

Lovlig oppfyllelse til departementet frigjør skyldneren for hans forpliktelse. Når skyldneren har betalt til departementet har staten samme forpliktelser i forhold til den som i god tro har ervervet rett etter dokumentet før kunngjøringen av beslutningen om inndraging, som ellers skyldneren overfor godtroende erverver av dokumentet.

§ 7. Når Innenrikdepartementet vil foreslå inndraging, kan det beslutte beslag og andre midlertidige forføyninger som finnes påkrevd. Inndragingsaken skal, når sånn beslutning er fattet, forelegges Ministerpresidenten til avgjørelse.

Forføyningene faller bort hvis Ministerpresidenten beslutter at inndraging ikke skal finne sted.

Politiets bistand kan kreves til foretagelse av beslag og andre midlertidige forføyninger og til iverksettelse av beslutning om inndraging.

Registrering ved skifteretten kan kreves utført.

§ 8. Finansdepartementet kan gi nærmere forskrifter om forvaltningen og avviklingen av de inndratte verdier.

Innenriksdepartementet kan ginærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven for øvrig.

§ 9. Forordning av 15 november 1941 om frakjenning av norsk statsborgerrett oppheves.

5.VED11 Forordning av 3. juli 1943 med forskifter vedrørende forvaltning av formue i henhold til lov om frakjenning av norsk statsborgerrett av 20. mai 1943

Med heimel i § 8, første ledd, i lov nr. 1 av 20 mai 1943 om frakjenning av norsk statsborgerrett bestemmes følgende:

§ 1. Til å forestå forvaltningen av beslaglagt eller inndratt formue i henhold til lov om frakjenning av norsk statsborgerett av 20 mai 1943 opprettes et Likvidasjonstyre som er underlagt Finansdepartementet, og som består av en leder (likvidator) og 2 rådgivere.

§ 2. Til å forestå forvaltningen av de beslaglagte eller inndratte boer, kan Likvidasjonstyret oppnevne bobestyrere som står ansvarlige overfor dette. Disse bør fortrinnsvis ha juridisk utdannelse. Hvor forholdene tilsier det, kan Likvidasjonstyret ved siden av bobestyrer oppnevne ett eller flere kontrollerende og rådgivende medlemmer av bostyret. Bobestyrerne må stille garanti, hvis størrelse fastsettes av Likvidasjonstyret. Bostyret og boets øvrige medlemmer handler under samme ansvar som bestemt for konkursbobestyrere. Deres godtgjørelse fastsettes av Finansdepartementet etter innstilling fra Likvidasjonstyret.

Hvor omstendighetene tilsier at revisjon av boets regnskaper utføres av noen annen enn bobestyreren, kan Likvidasjonstyret beskikke en eller flere revisorer.

§ 3. Fylkesmennene fører kontroll med de av Likvidasjonstyret oppnevnte bobestyrere, og skal etter Likvidasjonstyrets anmodning bistå med spesielle oppdrag til gjennomføring av formuesinndragingen.

§ 4. Likvidasjonstyret kan på Finansdepartementets vegne gjennom vedkommende skifterett begjære foretatt registrering av formue som er beslaglagt eller inndratt, og kan gjennom Justisdepartementet begjære boet avviklet av skilteretten.

Likvidasjonstyret kan oppnevne utvalg av registreringsmenn og registreringsvitner til å foreta registrering. Under registreringsforretningen skal minst ett vitne være til stede, samt bobestyreren, hvor sånn er oppnevnt. Registrering skal så vidt mulig foretas samtidig med beslag.

I øvrig kan Likvidasjonstyret gi nærmere bestemmelser som framgangsmåten ved registrering.

§ 5. Hvis de vanlige midler som registreringsorganene rår over ikke viser seg tilstrekkelige til å gi fullstendig oversikt over formuestillingen, kan Likvidasjonstyret innhente formuesoppgaver gjennom offentlige myndigheter, banker, forsikringselskaper, aksjeselskaper og liknende for å få brakt formuespørsmålet på det rene.

§ 6. Straks registrering er foretatt, sendes avskrift av denne til Likvidasjonstyret, i tilfelle også med formuesoppgave som er innhentet på den i § 5 angitte måte. Samtidig sendes innberetning med opplysninger om det nærmere familieforhold til den hvis formue saken gjelder og oppgave over den antagelige gjeld og dennes fordeling på innen- og utenlandske kreditorer, samt i tilfelle andre opplysninger som kan ha betydning for forvaltningen.

§ 7. Det innrykkes i «Offentlige kunngjøringer» oppfordring til fordringshaverne om innen 3 måneder å melde sine krav for vedkommende bobestyrer.

Oversittes fristen, faller fordringen bort i henhold til lov av 20 mai 1943 § 5, tredje ledd.

Etter fristens utløp innsendes fordringene med innstilling til Likvidasjonstyret som på boets vegne tar endelig standpunkt til disse.

§ 8. Bobestyreren sørger straks for at melding om beslag blir tinglyst i personalregistret i den rettskrets hvor vedkommende hadde sin bopel eller sitt siste kjente oppholdsted, og i tilfelle på fast eiendoms folium og i skipsregistret i den rettskrets hvor han hadde fast eiendom eller skip.

§ 9. Ved beslag eller inndraging får tvangsfullbyrdelseslovens § 70, § 71 nr. 2, § 72 nr. 3, 6 og 7, § 73 og § 74 anvendelse sålangt de passer. Tvilstilfelle avgjøres av Likvidasjonstyret.

§ 10. Bobestyreren sørger for at boets aktiva snarest blir realisert på den mest hensiktsmessige måte. Fast eiendom skal som hovedregel ikke realiseres når den kan nyttiggjøres for stats- eller partiformål. Finansdepartementet bestemmer i hvert enkelt tilfelle om fast eiendom i øvrig skal realiseres. Løsøre skal som hovedregel selges på offentlig auksjon. Omfatter boet bedrift eller forretning, avgjør Likvidasjonstyret om bedriften eller forretningen skal legges ned, selges eller drives videre. For øvrig kan Likvidasjonstyret gi nærmere forskrifter om realisasjonsmåten.

Bolig og lokaler som vedkommende hadde eiendomsrett til, disponeres av Finansdepartementet. Dette gjelder uansett om det er tale om enebolig, boligkompleks, aksjeleilighet, obligasjonsleilighet osv. Disposisjonsretten over bolig og lokaler som vedkommende hadde leierett til, utøves av vedkommende ordfører.

Etterlater vedkommende seg hjemmeværende hustru, kan Likvidasjonstyret gi hustruen adgang til av fellesboets inventar å beholde det som antas rimelig til familiens bruk for seg og eventuelle barn.

På samme vilkår kan Finansdepartementet tillate at hjemmeværende hustru og barn fortsatt far adgang til å bebo en større eller mindre del av fellesboets faste eiendom, aksjeleilighet og liknende. Vedkommende ordfører kan tillate det samme hvor ektefellene hadde bolig med vanlig leierett.

Heimelsdokumenter for fast eiendom og skip utstedes av Finansdepartementet. Finansdepartementet kvitterer likeledes pantedokumenter og transporterer verdipapirer. Likvidasjonstyret underskriver kjøpekontrakter for igangværende forretningsvirksomhet av enhver art.

§ 11. Etter hvert som realisasjonen skrider fram, innbetales boets utbringende gjennom Likvidasjonstyret i Norges bank. Dog beholdes tilbake et tilstrekkelig beløp til å dekke kreditorer og utgifter ved bobehandlingen. For hver innbetaling sendes samtidig oppgave til Likvidasjonstyret.

Så snart bobehandlingen er ferdig, sendes sluttberetning, fullstendig regnskap og oppgjør til Likvidasjonstyret som deretter sender innstilling med forslag til godtgjørelse til Finansdepartementet.

§ 12. Likvidasjonstyrets regnskaper revideres av Riksrevisjonen. Denne, eller vedkommende fylkesrevisjon, kan etter begjæring fra Likvidasjonstyret også revidere bobestyrernes regnskaper vedkommende boene i den utstrekning det antas hensiktsmessig, selv om disse har vært underlagt privat revisjon i henhold til § 2, annet ledd.

§ 13. Boer til noen som har fått formue beslaglagt i forbindelse med beslagleggelse av en hovedpersons formue (dvs. sånne hvis formue er beslaglagt av preventive grunner) skal bestyres i den utstrekning det ikke overlates til vedkommende selv å forvale midlene (holde bedrift i gang eller liknende).

§§ 1-6, 3, 9 og 12 får tilsvarende anvendelse.

Banker og livsforsikringselskaper underrettes om beslag av eventuelle bankbøker og poliser. Aksjeselskaper underrettes om beslag av aksjer.

Av beslaglagte bankbøker kan stilles til rådighet de nødvendige beløp til dekning av faste utgifter vedkommende boets faste eiendom og skip.

5.VED12 Kgl.res. 10. mai 1946 om regler for oppgjør av Likvidasjonsstyrets fellesmasse

I medfør av § 19 i provisorisk anordning av 21 september 1945 om konfiskert eiendom fastsettes følgende:

Regler for oppgjør av Likvidasjonsstyrets fellesmasse.

§ 1. Til Likvidasjonsstyrets fellesmasse hører de midler som Likvidasjonsstyret, dets avdelinger og bobestyrere hadde i behold pr 8 mai 1945, og som ikke kan bli gjenstand for vindikasjon. Til fellesmassen regnes også beløp som går inn til Tilbakeføringskontoret i henhold til § 11 i provisorisk anordning av 21 september 1945.

§ 2. Fellesmassen nyttes til dekning av krav på de til Likvidasjonsstyret inngåtte kontante motverdier fra eiere av inndratte formuesverdier eller i særlige tilfelle fra kjøpere som lider tap på grunn av eierens tilbakesøkning.

Justisdepartementet avgjør i hvilken utstrekning forvaltnings- og oppgjørsomkostninger skal belastes fellesmassen.

Tilbakeføringskontoret kan fastsette en preklusiv frist for anmeldelse av krav fra kjøpere etter § 16 i provisorisk anordning av 21 september 1945.

§ 3. Dividende som blir ledig som følge av at tapet erstattes av Krigsskadetrygden eller annen erstatningsinstitusjon skal stilles til rådighet for denne. Dividende som blir ledig av andre grunner stilles til disposisjon for Justisdepartementet til erstatning for krigsskadelidte.

§ 4. De dividendeberettigete krav fastsettes med endelig virkning av Tilbakeføringskontoret. Ved beregning av kravene tas bare hensyn til de beløp som faktisk er gått inn i fellesmassen i kontanter ifølge Likvidasjonsstyrets bøker etter at disse er ført à jour og eventuelle beriktigelser foretatt av Tilbakeføringskontoret. Kravene blir å redusere med kontante utbetalinger som av Likvidasjonsstyret er belastet eller rettelig skulle ha vært belastet vedkommende bo, såframt utbetalingen er anvendt til dekning av en forpliktelse som eieren er ansvarlig for, eller på annen måte er kommet ham til gode.

§ 5. Før utlodning foretas, bør utskrift av oppgjøret sendes loddeierne i anbefalt brev. Mulige merknader må framsettes uten opphold og senest innen 6 uker etter at brevet er avsendt.

§ 6. Utlodning foretas med endelig virkning av Tilbakeføringskontoret.

Med Justisdepartementets samtykke kan Tilbakeføringskontoret foreta foreløpig utlodning. Tilbakeføringskontoret kan i særlige tilfelle også utbetale forskudd på dividende til enkelte loddeiere.

5.VED13 Forordning av 15. november 1941 om frakjenning av norsk statsborgerrett

Med samtykke fra Der Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete og med hjemmel i Reichskommissars forordning av 28 september 1940 § 3, annet ledd, fastsettes lølgende:

§ 1. Innenriksdepartementets sjef kan frakjenne norsk Statsborger hans statsborgerrett, når han oppholder seg i utlandet og viser en atferd som vitner om fiendtlig sinnelag mot den norske stat og er egnet til å skade dens interesser.

Innenriksdepartementets sjef avgjør hvorvidt frakjenningen også skal gjelde statsborgerretten til vedkommendes ektefelle og barn eller noen av disse.

§ 2. Innenriksdepartementets sjef kan bestemme at formuesverdier som tilhører noen som frakjennes eller tidligere er frakjent sin statsborgerrett skal inndras til fordel for statskassen.

Inndragingen berører ikke pant eller annen rettighet som tredjemann har i de ting som blir inndratt.

§ 3. Frakjenningen av statsborgerrett og i tilfelle bestemmelsen om inndraging av formue kunngjøres i Norsk lysingsblad; vedkommende gis så vidt mulig underretning om avgjørelsene.

Rettsvirkningene av avgjørelsene regnes fra kunngjøringen.

§ 4. Påtalemyndigheten setter i verk avgjørelser om inndraging. Riksadvokaten kan gi nærmere forskrifter om fremgangsmåten.

Oslo 15 november 1941.

Innenriksdepartementet.

Hagelin.

R. J. Fuglesang.

5.VED14 Lov av 19. mars 1942 om formuesinndraging på grunn av folkefiendtlig og statsfiendtlig virksomhet

I samsvar med § 3, annet ledd, i Ministerpresidentens kunngjøring av 5 februar 1942 fastsettes følgende som gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser:

§ 1. Når personer, foreninger eller institusjoner av hvilken som helst art har fremmet eller fremmer folkefiendtlige eller statsfiendtlige bestrebelser (herunder handlinger som er egnet til å skade statens vel eller regjeringens eller partiets virksomhet eller anseelse), eller har medvirket eller medvirker hertil, kan deres formue eller visse formuesdeler inndras.

Det samme gjelder når noen offentlig eller for en større krets av personer har fremsatt eller fremsetter ondsinnede ytringer om ledende personer innen stat eller parti eller om deres bestemmelser eller tiltak, når ytringene er egnet til å undergrave folkets tillit til statens eller partiets ledelse.

§ 2. Saker om inndraging forberedes av Innenriksdepartementet.

Beslutning om inndraging treffes av Ministerpresidenten og kan ikke prøves av domstolene.

Beslutningen kunngjøres i Norsk lysingsblad og forkynnes så vidt mulig for formuesinnehaveren.

Rettsvirkningen av beslutningen regnes fra kunngjøringen.

§ 3. Inndragingen berører ikke pant eller annen rettighet som tredjemann har i det som blir inndratt.

Dersom Innenriksdepartementet antar at vedkommendes formue ikke er tilstrekkelig til å dekke hans forpliktelser, kan hans bo forlanges tatt under konkursbehandling.

§ 4. Av de midler som inndras etter bestemmelsene i denne lov dannes et fond til sosiale formål.

§ 5. Sjefen for Innenriksdepartementet gir nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av denne lov.

Oslo 19 mars 1942.

Q u i s l i n g.

Ministerpresident.

Hagelin. Sverre Riisnæs.

R. J. Fuglesang.

5.VED15 Provisorisk anordning av 21. september 1945 om konfiskert eiendom

Kap. I. Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer.

§ 1. Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer skal ha følgende oppgaver:

1. Forvalte og tilbakeføre verdier som har vært konfiskert av okkupasjonsmakten eller myndigheter eller institusjoner som er innsatt eller godkjent av ham.

2. Bistå eiere som søker tilbake konfiskerte verdier etter § 3.

Kongen eller den han bemyndiger kan legge andre oppgaver til kontoret.

§ 2. Tilbakeføringskontoret ledes av et styre og en direktør.

Direktøren skal ha den daglige ledelse av kontoret, forberede og gi innstilling i saker som skal forelegges styret og sette i verk styrets vedtak. Styret skal treffe alle avgjørelser av viktighet.

Kongen eller den han bemyndiger gir nærmere regler om Tilbakeføringskontorets organisasjon.

Kap. II. Tilbakeføring av konfiskert eiendom.

§ 3 Eieren kan uten vederlag og uten hensyn til besitterens gode tro kreve seg gjeninnsatt i besittelsen av fast gods eller rettigheter herover som etter 9 april 1940 har vært konfiskert av okkupasjonsmakten eller av myndigheter eller institusjoner som er innsatt eller godkjent av ham. På samme måte kan han kreve tilbake løsøre og fordringer av enhver art, herunder omsetningsgjeldsbrev og andre legitimasjonspapirer, uten hensyn til om besitteren på ervervstiden visste eller burde forstå at tingene hadde vært gjenstand for konfiskasjon.

§ 4. Eier av konfiskert bedrift, forretning eller gårdsbruk kan ikke i medhold av § 3 søke tilbake varer og annet løsøre som er solgt av urettmessig besitter, dersom salget har vært ledd i den normale drift av foretagendet. Dette gjelder dog ikke hvis retten finner at det etter omstendighetene ville være åpenbart urimelig om salget ble opprettholdt uforandret.

Krav om utlevering etter § 3 kan ikke fremmes overfor den som har ervervet et omsetningsgjeldsbrev senere enn 31 desember 1945, med mindre det bevises at vedkommende på ervervstiden ikke var i begrunnet god tro.

§ 5. Krav etter § 3, første punktum, kan fremsettes for namsretten og behandles etter reglene i lov om tvangsfullbyrdelse av 13 august 1915 § 234, fjerde og femte ledd. I stedet for å avgjøre tvist om fremme av fullbyrdelsen ved kjennelse, kan namsretten beslutte at saken skal overføres til behandling i søksmåls former overensstemmende med reglene i tvangsfullbyrdelseslovens §§ 53-55.

I forbindelse med krav etter første ledd kan namsretten etter begjæring av saksøkeren avgjøre krav om utlevering av konfiskert løsøre som finnes på eiendommen i saksøktes besittelse.

§ 6. Krav etter § 3, annet punktum, kan fremsettes for namsmannen som setter gjenstanden ut av saksøktes besittelse og under forvaring såfremt han finner det utvilsomt at gjenstanden tilhører saksøkeren. Dersom saksøkte ikke innen en måned har inngitt klage over narnsmannens beslutning, utleverer namsmannen gjenstanden til saksøkeren.

Løsøre som saksøkeren trenger i sin husholdning eller ervervsvirksomhet, kan namsmannen utlevere straks og uten hensyn til om saksøkte påklager beslutningen. Namsmannen kan bestemme at saksøkeren skal stille sikkerhet for gjenstandens verdi.

§ 7. Når klageren forlanger det, kan tvist om krav etter § 3, annet punktum, og om tilbakelevering av gjenstander som er utlevert i medhold av § 6, pådømmes av forliksrådet uten hensyn til tvistgjenstandens verdi.

§ 8. Er en overdragelse av en konfiskert ting eller rettighet blitt tinglyst eller registrert, føres hjemmelen tilbake til eieren (rettighetshaveren) når han lar tinglyse eller registrere en erklæring fra Tilbakeføringskontoret om at han er eier (rettighetshaver).

§ 9. Eier som får en konfiskert ting eller rettighet tilbake, plikter å gi melding herom til Tilbakeføringskontoret.

Kap. III. Godgjørelse for utbedringer eller påkostninger.

§ 10. I den utstrekning retten finner det rimelig, plikter eier som får en ting tilbake etter § 3, å betale godtgjørelse til besitteren for utbedringer, påkostninger eller lignende utgifter på tingen, dog ikke med større beløp enn eieren ellers ville bli beriket med på besitterens bekostning. Retten kan fastsette en lengre oppfyllelsesfrist enn den som gjelder etter lov om rettergangsmåten for tvistemål av 13 august 1915 § 146, annet ledd, og kan bestemme at betalingen skal skje i avdrag. I så fall kan retten beslutte at kravet skal sikres ved panterett i tingen. Domslutningens bestemmelser herom kan kreves tinglyst eller registrert.

Besitteren plikter å gi tilbake tingen uten hensyn til om han har krav på godtgjørelse etter første ledd.

§ 11. Er utgiftene til utbedringer, påkostninger e. l. som omhandlet i § 10 betalt av myndighet eller institusjon som nevnt i § 3, kan retten etter krav fra Tilbakeføringskontoret bestemme at godtgjørelse herfor - i den utstrekning slik godtgjørelse ikke blir betalt til besitteren etter § 10 - skal betales til Tilbakeføringskontoret.

Kap. IV. Rettigheter i konfiskert eiendom.

§ 12. Med de unntak som fø>ger av § 13 er pantheftelser, leiekontrakter, servitutter, føderåd og lignende band på eierens rådighet over en konfiskert ting som er påheftet av en urettmessig besitter eller gjennom rettsforfølgning mot ham, uten rettsvirkning for eieren.

§ 13. Lovbestemt pant i konfiskert ting er bindende for eieren. Det samme gjelder pant for avgifter som er knyttet til fast eiendom.

Annet pant er bindende for eieren i den utstrekning det sikrete beløp er brukt til utbedringer, påkostninger eller lignende utgifter på tingen og retten finner det rimelig at eieren er ansvarlig for utgiften; jfr. § 10. Pantet er dog ikke bindende for større beløp enn eieren ellers ville bli beriket med.

§ 14. Er det sannsynlig at et tinglyst pantebrev er uten rettsvirkning for eieren etter § 12, jfr. § 13, skal tinglysingsdommeren når eieren forlanger det, kunngjøre en oppfordring til mulige rettighetshavere om å melde seg innen 3 måneder. Melder ingen seg og phberoper panterett etter § 13, slettes heftelsen.

Kap. V. Forskjellige bestemmelser.

§ 15. Når en konfiskert gjenstand er solgt av myndighet eller institusjon som nevnt i § 3, har eieren ikke krav på noen motverdi med mindre han sannsynliggjør at tingen ikke kan oppspores og søkes tilbake.

Dersom motverdien er utbetalt til eieren, og tingen senere kommer til rette, trer Tilbakeføringskontoret inn i eierens krav etter § 3. Tilbakeføringskontoret kan pålegge eieren å overta tingen mot tilbakebetaling av motverdien.

§ 16. Tilbakeføringskontoret kan i særlige tilfelle betale motverdien til den som har kjøpt en konfiskert ting eller rettighet av myndighet eller institusjon som nevnt i § 3 til dekning av det tap han lider på grunn av tilbakesøkningskrav fra eieren.

Bestemmelsen i første ledd får tilsvarende anvendelse på den som har opptrådt som fullmektig eller kommisjonær for myndighet eller institusjon som nevnt i § 3.

§ 17. Den som rettsstridig avhender, tar i besittelse, forbruker eller på annen måte nyttiggjør seg som eier eller bruker formuesverdier som han vet eller bør forstå har vært gjenstand for konfiskasjon, plikter å yte erstatning for ethvert tap som følge herav. Han skal utlevere eller tilsvare alt hva han har oppebåret i sin besittelsestid som avkastning av tingene. Utleveringskravet kan fremmes etter reglene i §§ 5-7.

Er en handling som nevnt i første ledd begått med forsett, straffes den skyldige med bøter inntil kr. 100 000 eller fengsel inntil 3 år eller med begge deler.

§ 18. For rettergangskritt, tinglysing, attester m. v. som begjæres av eieren i forbindelse med tilbakesøkningskrav etter § 3, betales ikke gebyr til det offentlige. Bestemmelsen i lov om betaling for offentlige forretninger av 4 februar i 1938 § 147 får tilsvarende anvendelse.

Sportler som etter lov om betaling for offentlige forretninger av 4 februar 1938 tilfaller andre enn staten, kan eieren kreve refundert av statskassen med mindre de omfattes av saksomkostninger som tilkjennes ham hos motparten. Krav om refusjon med tjenestemannens kvittering og erklæring om at hans bistand er begjært av eieren i forbindelse med tilbakesøkning av konfiskert eiendom, må være innkommet til skattefogden innen 6 måneder etter betalingen. For krav om refusjon av utgifter i forbindelse med rettstvist er fristen 6 måneder etter at saken er rettskraftig avgjort.

§ 19. Kongen eller den han bemyndiger kan gi nærmere regler om forvaltningen og oppgjøret av konfiskerte verdier som bestyres av Tilbakeføringskontoret.

§ 20. Denne anordning trer i kraft straks.

Samtidig oppheves bestemmelsene i provisorisk anordning av 18 desember 1942 om ugyldigheten av rettshandler m. v. som har sammenheng med okkupasjonen §§ 2 og 3.

5.VED16 Lov av 13. desember 1946 nr. 27 om konfiskert eiendom

Kap. I. Tilbakeføringskontoret for Inndratte formuer.

§ 1. Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer skal ha følgende oppgaver:

1. Forvalte og tilbakefore verdier som har vært konfiskert av okkupasjonsmakten eller myndigheter eller institusjoner som er innsatt eller godkjent av ham.

2. Bistå eiere som søker tilbake konfiskerte verdier etter § 3.

Kongen eller den han bemyndiger kan legge andre oppgaver til kontoret.

§ 2. Tilbakeføringskontoret ledes av et styre og en direktør.

Direktøren skal ha den daglige ledelse av kontoret, forberede og gi innstilling i saker som skal forelegges styret og sette i verk styrets vedtak. Styret skal treffe alle avgjørelser av viktighet.

Kongen eller den han bemyndiger gir nærmere regler om Tilbakeføringskontorets organisasjon.

Kap. II. Tilbakeføring av konfiskert eiendom.

§ 3. Eieren kan uten vederlag og uten hensyn til besitterens gode tro kreve seg gjeninnsatt i besittelsen av fast gods eller rettigheter herover som etter 9 april 1940 har vært konfiskert av okkupasjonsmakten eller av myndigheter eller institusjoner som er innsatt eller godkjent av ham. På samme måte kan han kreve tilbake løsøre og fordringer av enhver art, herunder omsetningsgjeldsbrev og andre legitimasjonspapirer uten hensyn til om besitteren på ervervstiden visste eller burde forstå at tingene hadde vært gjenstand for konfiskasjon.

§ 4. Eier av konfiskert bedrift, forretning eller gårdsbruk kan ikke i medhold av § 3 søke tilbake varer og annet løsøre som er solgt av urettmessig, besitter, dersom salget har vært ledd i den normale drift av foretagendet. Dette gjelder dog ikke hvis retten finner at det etter omstendighetene ville være åpenbart urimelig om salget ble opprettholdt uforandret.

Krav om utlevering etter § 3 kan ikke fremmes overfor den som har ervervet et omsetningsgjeldsbrev senere enn 8 mai 1946 med mindre det bevises at vedkommende på ervervstiden ikke var i begrunnet god tro.

§ 5. Krav etter § 3, første punktum, kan fremsettes for namsretten og behandles etter reglene i lov om tvangsfullbyrdelse av 13 august 1915 § 234, fjerde og femte ledd. I stedet for å avgjøre tvist om fremme av fullbyrdelsen ved kjennelse, kan namsretten beslutte at saken skal overføres til behandling i søksmåls former overensstemmende med reglene i tvangsfullbyrdelseslovens §§ 53-55.

I forbindelse med krav etter femte ledd kan namsretten etter begjæring av saksøkeren avgjøre krav om utlevering av konfiskert løsøre som finnes på eiendommen i saksøktes besittelse.

§ 6. Krav etter § 3, annet punktum, kan fremsettes for namsmannen som setter gjenstanden ut av saksøktes besittelse og under forvaring såfremt han finner det utvilsomt at gjenstanden tilhører saksøkeren. Dersom saksøkte ikke innen en måned har inngitt klage over namsmannens beslutning, utleverer namsmannen gjenstanden til saksøkeren.

Løsøre som saksøkeren trenger i sin husholdning eller ervervsvirksomhet, kan namsmannen utlevere straks og uten hensyn til om saksøkte påklager beslutningen. Namsmannen kan bestemme at saksøkeren skal stille sikkerhet for gjenstandens verdi.

§ 7. Når klageren forlanger det, kan tvist om krav etter § 3, annet punktum, og om tilbakelevering av gjenstander som er utlevert i medhold av § 6, pådømmes av forliksrådet uten hensyn til tvistgjenstandens verdi.

§ 8. Er en overdragelse av en konfiskert ting eller rettighet blitt tinglyst eller registrert, føres hjemmelen tilbake til eieren (rettighetshaveren) når han lar tinglyse eller registrere en erklæring fra Tilbaeføringskontoret om at han er eier (rettighetshaver).

§ 9. Eier som får en konfiskert ting eller rettighet tilbake, plikter å gi melding herom til Tilbakeføringskontoret.

Kap. III. Godgjørelse for utbedringer eller påkostninger.

§ 10. I den utstrekning retten finner det rimelig, plikter eier som får en ting tilbake etter § 3 å betale godtgjørelse til besitteren for utbedringer, påkostninger eller lignende utgifter på tingen, dog ikke med større beløp enn eieren ellers ville bli beriket med på besitterens bekostning. Retten kan fastsette en lengere oppfyllelsesfrist enn den som gjelder etter lov om rettergangsmåten for tvistemål av 13 august 1915 § 146 annet ledd, og kan bestemme at betalingen skal skje i avdrag. I så fall kan retten beslutte at kravet skal sikres ved panterett i tingen. Domsslutningens bestemmelser herom kan kreves tinglyst eller registrert.

Besitteren plikter å gi tilbake tingen uten hensyn til om han har krav på godtgjørelse etter første ledd.

§ 11. Er utgiftene til utbedringer, påkostninger e. l. som omhandlet i § 10 betalt av myndighet eller institusjon som nevnt i § 3, kan retten etter krav fra Tilbakeføringskontoret bestemme at godtgjørelse herfor - i den utstrekning slik godtgjørelse ikke blir betalt til besitteren etter § 10 - skal betales til Tilbakeføringskontoret.

Også ellers kan retten etter krav fra Tilbakeføringskontoret, når det finnes rimelig pålegge den som har fått en ugrunnet berikelse ved utbetaling eller annen forføyning fra myndighet eller institusjon som nevnt i § 3 å betale godtgjørelse til Tilbakeføringskontoret.

Kap. IV. Rettigheter i konfiskert eiendom.

§ 12. Med de unntak som følger av § 13 er pantheftelser, leiekontrakter, servitutter føderåd og lignende bånd på eierens rådighet over en konfiskert ting som er påheftet av en urettmessig besitter eller gjennom rettsforfølgning mot ham, uten rettsvirkning for eieren.

§ 13. Lovbestemt pant i konfiskert ting er bindende for eieren. Det samme gjelder pant for avgifter som er knyttet til fast eiendom.

Annet pant er bindende, for eieren i den utstrekning det sikrede beløp er brukt til utbedringer, påkostninger eller lignendie utgifter på tingen og retten finner det rimelig at eieren er ansvarlig for utgiften. jfr. § 10. Pantet er dog ikke bindende for større beløp enn eieren ellers ville bli beriket med.

§ 14. Er det sannsvnlig at et tinglyst pantebrev er uten rettsvirkning for eieren etter § 12, jfr. § 13, skal tinglysningsdommeren når eieren forlanger det, kunngjøre en oppfordring til mulige rettighetshavere om å melde seg innen 3 måneder. Melder ingen seg og påberoper panterett etter § 13, slettes heftelsen.

Kap. V. Forskjellige bestemmelser.

§ 15. Når en konfiskert gienstand er solgt av myndighet eller institusjon som nernt i § 3, har eieren ikke krav på noen motverdi med mindre han sannsynliggjør at tingen ikke kan oppspores og søkes tilbake.

Dersom motverdien er utbetalt til eieren, og tingen senere kommer til rette, trer Tilbakeforingakontoret inn i eierens krav etter § 3. Tilbakeføringskontoret kan pålegge eieren å overta tingen mot tilbakebetaling av motverdien.

§ 16. Tilbakeføringskontoret kan i særlige tilfelle betale motverdien til den som har kjøpt en konfiskert ting eller rettighet av myndighet eller institusjon som nevnt i § 3 til dekning av det tap han lider på grunn av tilbakesøkningskrav fra eieren.

Bestemmelsen i første ledd får tilsvarende anvendelse på den som har opptrådt som fullmektig eller kommisjon er for myndighet eller institusjon som nevnt i § 3.

§ 17. Den som rettsstridig avhender, tar i besittelse, forbruker eller på annen måte nyttiggjør seg som eier eller bruker formuesverdier som han vet eller bør forstå har vært gjenstand for konfiskasjon, plikter å yte erstatning for ethvert tap som følge herav. Han skal utlevere eller tilsvare alt fra han har oppebåret i sin besittelsestid som avkastning av tingene. Utleveringskravet kan fremmes etter reglene i §§ 5-7.

Er en handling som nevnt i forste ledd begått med forsett, straffes den Skyldige med bøter eller fengsel inntil 3 år eller med begge deler.

§ 18. For rettorgangsskritt, tinglysing, attester m. v. som begjæres av eieren i forbindelse med tilbakesøkningskrav etter § 3, betales ikke gebyr til det offentlige. Bestemmelsen i lov om betaling for offentlige forretninger av 4 februar 1938 § 147 får tilsvarende anvendelse.

Sportler som etter lov om betaling for offentlige forretninger av 4 februar 1938 tilfaller andre enn staten, kan eieren kreve refundert av statskassen med mindre de omfattes av saksomkostninger som tilkjennes ham hos motparten. Krav om refusjon med tjenestemannens kvittering og erklæring om at hans bistand er begjært av eieren i forbindelse med tilbakesøkning av konfiskert eiendom, må være innkommet til skattefogden innen 6 måneder etter betalingen. For krav om refusjon av utgifter i forbindelse med rettstvist er fristen 6 måneder etter at saken er rettskraftig avgjort.

§ 19. Kongen eller den han bemyndiger kan gi nærmere regler om forvaltningen og oppgjøret av konfiskerte verdier som bestyres av Tilbakeføringskontoret.

§ 20. Denne lov trer i kraft straks.

5.VED17 Lov av 13. desember 1946 nr. 28 om plikt til å gi melding om løsere som er kommet bort som følge av forføyninger av okkupasjonsmyndighetene eller deres hjelpere

§ 1. Når tilbakeføringskontoret for inndratte formuer eller den det gir fullmakt krever det, plikter enhver å gi opplysninger han har om innbo, verdipapirer eller annet løsøre som etter 8. april 1940 er kommet bort fra eieren eller besitteren som følge av forføyninger av okkupasjonsmyndighetene eller deres hjelpere.

§ 2. Tilbakeføringskontoret kan med godkjenning av vedkommende departement gi regler om plikt til å sende kontoret eller den det bestemmer oppgave over og nærmere opplysninger om

1. verdipapirer, smykker, malerier og annet kostbart løsøre som vedkommende har ervervet i brukt stand etter 8 april 1940;

2. innbo, verdinapirer og annet løsøre som er ervervet gjennom nærmere angitte firmaer eller personer etter 8. april 1940;

3. omsetning, transport, lagring eller annen oppbevaring som er foretatt etter krav fra nærmere angitte myndigheter eller personer etter 8. april 1940;

4. omsetning, transport, lagring eller annen oppbevaring etter 8 april 1940 av bestemte slags løsøre;

5. omsetning, transport, lagring eller annen oppbevaring for øvrig som vedkommende har foretatt eller medvirket til når opplysningene må antas å kunne lede til at løsøre som er kommet bort som følge av forføyninger av okkupasjonsmyndighetene eller deres hjelpere, kommer til rette.

Oppgave- og opplysningsplikten etter foregående ledds bokstav c, d og e kan begrenses til å gjelde enkelte grupper av nærinsdrivende.

§ 3. Tilbakeføringskontoret eller den det gir fullmakt, kan kreve å få granske forretningsbøker, forretningspapirer, styre- og forhandlingsprotokoller og andre dokumenter og bøker som kan inneholde opplysninger om løsøre som etter 8 april 1940 er kommet bort som følge av forføyninger av okkupasjonsmyndighetene eller deres hjelpere. Om nødvendig kan kontoret kreve slike dokumenter og bøker beslaglagt av politiet. De skal i så fall leveres tilbake innen 14 dager med mindre retten foretar beslag etter reglene i straffeprosesslovens kap. 17 eller på grunn av det beslaglagte materiales omfang, eller av andre særlige grunner beslutter at fristen skal forlenges.

§ 4. Plikten til å gi opplysninger etter denne lov gjelder uten hensvn til den taushetsplikt som etter lovgivningen påhviler andre offentlige tjenestemenn og privatpersoner enn prester i statskirken og andre anerkjente trossamfunn, læger, apotekere, jordmødre og deres underordnede eller medhjelpere.

§ 5. Enhver som i tjenestens medfør får opplysninger i henhold til denne lov skal med de begrensninger som følger av hans tjenesteplikter bevare taushet om det opplyste.

§ 6. Den som unnlater å gi oppgave eller opplysninger som kreves etter denne lov eller etter bestemmelser som er gitt i medhold av den, eller som gir uriktig oppgave eller opplysning eller på annen måte overtrer loven, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år eller med begge deler.

Har den skyldige unnlatt å gi oppgave eller opplysning eller gitt uriktig oppgave eller opplysning om løsøre som han har omsatt, transportert, lagret eller oppbevart på annen måte under utøving av ervervsvirksomhet, kan retten til å drive virksomheten fradømmes for en tid av inntil 5 år.

Overtredelse ev denne lov anses som forseelse.

§ 7. Saker om straff etter denne lov behandles etter reglene i lov om rettergang i landssviksaker. Bestemmelsen i sistnevnte lovs § 1 nr. 1, bokstav f, får tilsvarende anvendelse.

§ 8. Denne lov trer i kraft straks.

5.VED18 Flertallets syn på spørsmålet om erstatning for Goodwill-tap

1. Generelt om goodwill og goodwill-tap

En igangværende virksomhet vil ofte ha en verdi ut over det som virksomhetens eiendeler (heri inkludert utestående fordringer) med fradrag av påhvilende forpliktelser, representerer. Det kan være knyttet fremtidige inntektsforventninger til virksomheten som gjør at en kjøper av virksomheten er villig til å betale mer enn nettoverdien av aktiva minus passiva, dersom han akter å fortsette virksomheten. Denne merverdi, som især er begrunnet i virksomhetens renommé og en virksomhetslojal kundekrets, betegnes som virksomhetens goodwill.

Eller sagt på en annen måte:

«Ved salg av en igangværende næringsvirksomhet til en kjøper som vil fortsette virksomheten, oppnår man regelmessig en høyere pris enn ved salg til andre som bare kan gjøre seg nytte av realisasjonsverdien av de enkelte aktiva i bedriften, den såkalte «slakteverdi». Den «merverdi» man får ved salg til en ny yrkesutøver, kalles ofte for «goodwill», og totalverdien kan betegnes som prisen for et going concern. Størrelsen vil naturlig nok avhenge av hvor godt virksomheten ventes å ville gå når kjøperen overtar. Goodwill-verdiens hovedinnhold - virksomhetens konkurransemessige posisjon i markedet - som kjøperen betaler for, kan skyldes rene tilfeldigheter, men er som oftest en verdi som er bygget opp gjennom den tidligere innehavers faglige dyktighet som kjøperen regner med å kunne leve opp til, eller kanskje overgå» (Børresen i Lov og Rett 1987 s. 55 f.)

Å fastsette en virksomhets goodwill er ikke enkelt. Bl.a. er det grunn til å peke på at den kan endre seg raskt - av eksterne grunner: Det kommer nye produkter på markedet, motene skifter og konjunkturene endrer seg. Også interne forhold er av stor betydning: Det kan bli truffet gunstige eller uheldige disposisjoner fra ledelsens side, organisasjons- og personellendringer m.v. kan styrke eller svekke virksomhetens renommé.

Ekstra problematisk er det naturlig nok å gjøre seg opp en mening om en virksomhets goodwill vel 50 år etterpå, med sikte på de ekstraordinære forhold man hadde under krigen. Hvorledes ville en kjøper ha verdsatt virksomheten under krigen, på et tidspunkt da det var høyst usikkert hva morgendagen ville bringe så vel for den enkelte virksomhet som det større samfunn? Generelt sett innebar krigstiden sviktende varetilgang uten utsikt til noen bedring. Med et fredsperspektiv for øye - for den som turde håpe på det - må det ha fremstått som rimelig klart at det ville ta tid før varetilgangen ville øke merkbart, og fremfor alt at «verden ville være en annen» etter krigen. Disse momenter tilsa en forsiktig holdning fra potensielle kjøperes side. M.a.o.: Det må antas at eksisterende goodwill ble redusert p.g.a. av krigsforholdene. Men det må vises varsomhet med å skjære alle virksomheter over én kam, idet servicenæringer som ikke var avhengig av tilgang på nye rå- eller handelsvarer, nok ikke hadde samme tap av goodwill som man hadde i produksjon og varehandel.

Det tilføyes at når man skal forsøke å fastslå et goodwill-tap for de jødiske virksomheter, må man i denne sammenheng naturligvis se bort fra de særskilte problemer som den gang knyttet seg til jødisk eiet virksomhet. Ved anslaget over hva en virksomhet kunne vært solgt for under krigen, må det sees bort fra det verdiminus som den nazistiske holdning til jødene innebar. Til illustrasjon av dette: Vi kan forestille oss at to like virksomheter skulle selges: A's drevet av en jøde, B's drevet av en ikke-jøde. Her kunne det tenkes at en kjøper ville by en lavere pris for virksomhet A - av frykt for nazistiske inngrep overfor det som er eller har vært jødisk eiendom. Slike forhold må det sees bort fra, og det samme gjelder den omstendighet at virksomhet A kanskje hadde sin kundekrets især blant jøder - som hadde en usikker fremtid.

Flertallet legger til grunn at de jødiske bedrifter led et goodwill-tap gjennom de nazistiske konfiskasjoner. Tapets størrelse er det imidlertid meget vanskelig å fastsette, idet grunnlagsmaterialet for å kunne gi noenlunde fornuftige estimater er svært dårlig. Under 2 nedenfor redegjøres det for det foreliggende materiale om det antall virksomheter som ble rammet, og hvilken form for virksomhet de utøvet. Derefter vil flertallet i punkt 3 redegjøre for sine anslag over hvilket kronebeløp det kan dreie seg om.

2. Oversikt over jødisk næringsvirksomhet som ble rammet

Det er på det rene at de nazistiske konfiskasjoner rammet en rekke jødiske næringsforetak. Hvor mange, er det ikke enkelt å tallfeste, og dertil kommer at det kan råde en del tvil om hvorledes man skal definere en næringsvirksomhet og hva som skal oppfattes som én virksomhetsenhet.

Utvalgsmedlemmene Bruland og Reisel har etablert en database som omfatter 401 bedrifter (den er vedlagt som utrykt vedlegg nr. 8). Basen er bygget opp fra to primærkilder. Den ene er proklamaer innrykket av de nazistisk oppnevnte bobestyrerne i «Offentlige kunngjøringer» i tiden etter 26. oktober 1942. Disse proklamaene er ikke fullstendige. I mange tilfelle gjaldt proklamaet personen som eide bedriften. Med stor forsiktighet er det derfor også benyttet opplysninger hentet fra det nazistiske «Nationalt Tidsskrift». Til supplering av disse to kilder er brukt lister over jødiske forretninger i Tilbakeføringskontorets arkiv.

Basen inneholder 401 bedrifter - med angivelse av firma i de fleste tilfelle, undertiden bare en aktivitetsbeskrivelse (f.eks. «iskrembar» eller «agentur») og i en del tilfelle (ca. 80) bare et navn som ikke gir noen antydning om hva slags virksomhet som ble drevet. Dertil inneholder basen adresse for de 401 bedrifter; ialt dreier det seg om bedrifter knyttet til 51 ulike steder i landet. Hovedtyngden ligger i Oslo med 235 bedrifter, med Trondheim på annen plass med 63 bedrifter. For en del av bedriftene fremgår det av firmaet at det er aksjeselskap (vel 110); de øvrige fremstår som personlige foretak, men antagelig har enkelte av dem vært drevet i aksjeselskaps form. Basen synes ikke å inneholde næringsvirksomhet utøvet av «liberale yrkesutøvere» som tannleger, leger, advokater.

I de tilfelle der firma eller aktivitetsbeskrivelse er angitt i basen, er det ikke alltid klart hva slags virksomhet det dreiet seg om. De tall som nevnes i det følgende, er derfor ikke eksakte, men de gir antagelig et rimelig godt bilde av situasjonen.

Den største gruppe bedrifter er knyttet til klær, først og fremst i form av butikker, men også fabrikker og skredderier. Ialt dreier det seg om ca. 150 enheter, hvorav henimot 10 skreddervirksomheter. Skotøyforretninger utgjør vel 10. Gruppen tobakk/frukt/iskrem omfatter ca. 30 enheter, og vesker/lær/parfymerier/kortevarer ca. 10. Varehandel for øvrig (mange under betegnelser som «magasin» eller «basar») utgjør ca. 30. Gruppen barber/frisør er på 7, urmakere 5. Av øvrige håndverkere utgjør gruppen blikkenslager, kostebinder og boktrykker 8.

Databasen gir ikke opplysninger om hvor mange av disse bedrifter som fortsatte/ble gjenopptatt etter krigen.

Ved gjennomgang av bomappene har utvalgets prosjektmedarbeidere registrert 253 bedrifter. Klassifiseringen er altså skjedd etter noe andre kriterier enn dem Bruland/Reisel har anvendt. En viktig årsak til dette ligger i at det fra Likvidasjonsstyrets side ikke alltid er sondret mellom enkeltperson og bedrift, hvilket må sees på bakgrunn av at et betydelig antall av bedriftene var personlig eiet - i motsetning til bedrifter drevet i aksjeselskaps form (jfr. ovenfor).

Av disse 253 bedriftene var det for inntektsåret 1941 213 som ikke hadde overskudd. De gjenværende 40 - som har sin klare dominans i manufakturbransjen - hadde et samlet overskudd på ca. kr. 510.000. Det er ikke fullt ut klarlagt hva som hendte med disse 40 bedriftene, men noen opplysninger foreligger (hentet fra bomappene og fra Oppgjørsavdelingens arkiver): I alle fall for 12 av dem overlevde eieren eller en av flere eiere, i 9 tilfelle fremgår det at avdøde hadde nær familie, og minst 16 av bedriftene fortsatte/ble gjenåpnet (antagelig er tallet vesentlig høyere: Der det er opplyst at eieren eller nærstående overlevet, har virksomheten nok i en del tilfelle vært fortsatt). I alle fall er det på det rene at de 5 bedrifter med størst overskudd - tilsammen ca. kr. 390.000 (=ca. 75 % av totaltallet) - fortsatte/ble gjenåpnet etter krigen. Totalt utgjør overskuddet for de 16 bedriftene kr. 494.249 (=vel 95 % av overskuddet).

Det må her tilføyes at underbalanse eller underskudd ett år ikke ikke behøver å gi uttrykk for at en virksomhet ikke har en goodwill-verdi (og omvendt at overskudd ett år peker i retning av goodwill-verdier). Forsiktig regnskapsførsel kan medføre at en bedrift har skjulte reserver, og avskrivningsregler og ekstraordinære utgifter (tap) kan ha periodiseringseffekter som medfører at status og resultatregnskap for ett år ikke gir et realistisk bilde av bedriften. I alminnelighet bør man se på bedriftens resultater over tre år. Tallmaterialet er her som nevnt svakt slik at dette ikke har vært mulig. Det året som er best dekket er 1941, og det er bakgrunnen for at tallene for dette år er tatt ut. Det må bemerkes at 1941 antagelig var et særlig år: Krigstiden medførte at de fleste varer var selgelige, og forretningene hadde foreløpig ikke gått tom for varer.

Sammenfattende: Det foreliggende materiale er spinkelt. I noen bomapper finnes årsregnskaper for flere år, eller det foreligger opplysninger for øvrig om omsetning. Men totalt sett er opplysningene som kunne kaste lys over goodwill-spørsmålet, tilfeldige og gir ikke noe grunnlag for generelle slutninger. Dette henger sammen med at i etterkrigstidens oppgjør - i forhold til jøder så vel som ikke-jøder - var ikke tap av goodwill et aktuelt tema. Det ble ikke ytet erstatning for tapt goodwill, og utvalget har heller ikke registrert tilfelle der det ble fremsatt krav om dette. Og dermed var det ikke ved etterkrigsoppgjøret noe behov for å samle de opplysninger som man gjerne skulle ha hatt nå. Flertallet legger til at de selvangivelser man har sett, heller ikke gir grunnlag for fornuftige slutninger vedrørende goodwill, og flertallet har derfor ikke sett noen foranledning til å undersøke ligningsprotokollene.

3. Anslag over goodwill-tapet

Med et tallmateriale som er så svakt som angitt foran, kan det bare bli tale om meget grove anslag.

Flertallet legger til grunn at en alminnelig godtatt metode for å fastsette en virksomhets verdi er å anvende en P/E varierende fra 5 til 8 (P=pris og E=fortjeneste), dvs. at prisen er fortjenesten multiplisert med en faktor i området 5 til 8. Legger man kr. 510.000 til grunn for hele gruppen av 253 bedrifter (altså uten å redusere for underskudd i gruppen på 211), skulle man få en totalkjøpesum på fra kr. 2.550.000 til kr. 4.080.000. Antar man videre at goodwill utgjør 20 % av totalsummen, står man tilbake med et goodwill-beløp på mellom kr. 510.000 og kr. 816.000.

I denne kalkylen er ikke medtatt de bedrifter som bare er med i Bruland-Reisel-basen. Det antas imidlertid at de største bedriftene med hensyn til så vel substansverdier som omsetningsoverskudd er med blant de 253. Også ved et rimelig tillegg for denne «differansegruppen» antar utvalget at tallene kr. 510.000 til 816.000 ligger for høyt. Det skyldes især at goodwillens betydning i alminnelighet henger sammen med virksomhetens størrelse: For den lille bedrift spiller ikke goodwill samme rolle som for den store. Og for de store bedrifter som inngår i 253-gruppen, er det i betydelig utstrekning slik at de har fortsatt etter krigen. Beslagleggelsen har antagelig ført til goodwill-tap også for de bedrifter som fortsatte etter krigen, men flertallet i utvalget antar at det dreier seg om et begrenset tap, ikke noe totaltap av den art som tallene ovenfor reflekterer.

På det foreliggende grunnlag finner flertallet at tap av goodwill neppe utgjør noe stort tall. Et eksakt tall er det vanskelig å fastsette ut fra det foreliggende materiale, og flertallet må derfor nøye seg med å ta goodwill-tapet i betraktning som en av de flere skjønnsmessige faktorer som er innbygget i det avsluttende skjønn som det er redegjort for i utredningens del II punkt 11.8.

5.VED19 Notat om flertallets bruk av databaser omtalt i utredningen

Prosjektmedarbeiderne har i alt registrert 1651 personer og 253 bedrifter i utvalgets database. Databasen ble laget for å registrere økonomiske opplysninger, ikke for å få med flest mulig personer. Den gjør derfor ikke krav på å omfatte det totale antall jøder i Norge i 1940-42, f.eks. er ikke alle mindreårige og heller ikke alle husstandsmedlemmer registrert. Strukturen i databasen ble laget på et tidlig stadium, og etter at alt arbeidet er avsluttet, er det lett å se at noen opplysninger var det ikke nødvendig å ta med, mens det hadde vært en fordel å inkludere noen andre. Det kreves god kunnskap i datagrunnlaget for å bruke databasen på en korrekt måte.

Det knytter seg f.eks. problemer til betegnelsene hovedperson og husstand. Ved registreringen av hver person fylte prosjektmedarbeiderne først ut den øverste delen av skjemaet, se vedlegg 3. Her ble bl.a. opplysninger om navn, adresse, nasjonalitet ført inn. Hvis personen var husstandsoverhode, ble det krysset av for det. Ved denne avkrysningen kom resten av personskjemaet opp på skjermen, her var det satt av plass til å registrere økonomiske opplysninger. Det oppstod imidlertid et registreringsteknisk problem der det forelå egne beregnerskjema fra Tilbakeføringskontoret over økonomiske beslag hos husstandsmedlemmer. Det kunne f.eks. dreie seg om en boksamling hos et hjemmeværende barn. Disse opplysningene kunne ha vært registrert på skjemaet til hovedpersonen i husstanden, men det ble valgt å registrere dem på de personene som var utsatt for beslaget. For å få gjort det , ble det nødvendig å krysse av for hovedperson i den første delen av skjemaet, selv om vedkommende etter enhver normal definisjon ikke kunne sies å være husstandsoverhode. En konsekvens av dette er at mange personer er registrert som hovedpersoner uten at de var det i virkeligheten, og at antall hovedpersoner i databasen er for høyt.

I alt er det registrert 997 «hovedpersoner» og 654 personer knyttet til hovedperson, altså til sammen 1651 personer, men mange av de 997 «hovedpersonene» er egentlig husstandsmedlemmer.

Noen opplysninger har det vært nødvendig å bearbeide manuelt. Det gjaldt posten «Annet» på personskjemaet. Her ble opprinnelig slått sammen ulike typer inndrattposter, så som innkasserte fordringer, avkastning av fast eiendom, husleieinntekter, utbytte av verdipapirer, solgte varelager og løsøre som det ble gitt 68 % dividende av. Siden det viste seg vanskelig å finne anslag fra krigens tider på verdier av varelager og løsøre, ble denne «Annet» rubrikken senere splittet opp i en del som gjelder løsøre, en del som gjelder varelagre, og en del som gjelder annet. Denne siste delen av «Annet» gjelder stort sett innkasserte fordringer, husleieinntekter, avkastning av fast eiendom og utbytte av verdipapirer («Annet, rest«).

Resultatet av denne oppsplittingen er at summen «Annet» i persondatabasen på kr. 2.097.991 er blitt fordelt på tre poster:

Løsøre: 353.465

Varelager: 615.636

«Annet, rest» 1.128.890

Mindretallet, Bjarte Bruland og Berit Reisel, har laget en database over jøder i Norge 1941-1942, hvor opplysningene er hentet fra ulike typer kilder. Basen er i det følgende kalt BB-basen. Summen av antall individer er her på 2173. Utskrift av databasen vedlegges som utrykt vedlegg nr. 7.

Denne databasen omfatter således flere personer enn utvalgets database. Flertallet finner det derfor nødvendig å si noe om forskjellen mellom de to basers tall på henholdsvis 1651 og 2173 personer.

Det er for det første klart at BB-basen er ment å omfatte det totale antall jøder i Norge, hva utvalgets base altså ikke er. Flertallet anser imidlertid BB-basens totale antall på 2173 personer for å være noe for høyt. Man har funnet at det for en del personer som er oppført i BB-basen, er sparsomt med opplysninger som kan identifisere vedkommende, noe som skaper usikkerhet omkring BB-basens tall. Bl.a. mangler mange personer fødselsår eller adresse. Det finnes eksempler på at personer er oppført to ganger, f.eks. en kvinne som er oppført både under pikenavn og ektefellens navn. En stikkprøve viser at 29 ikke-jødiske ektefeller i «blandingssekteskap» er oppført i databasen. I tillegg kommer deres barn. Flertallet mener likevel at det totale antall jøder i Norge i 1940-42 ikke kan være så mye lavere enn det BB-basen angir, og har derfor basert seg på at det fantes omkring 2100 jøder i Norge 9. april 1940.

For det andre mener flertallet at BB-basen ikke uten videre kan brukes som grunnlag for å beregne verdien på inndratt jødisk eiendom. Dels henger det sammen med at det totale antall jøder er satt noe for høyt, slik det er nevnt ovenfor. Men først og fremst kommer det av at ikke alle jøder som er registrert i BB-basen, fikk sin eiendom inndratt da det kom til stykket. I «blandingsekteskap» ble beslag dels ikke foretatt, dels opphevet. Videre finnes i BB-basen navn på jøder som var utenlandske statsborgere. For mange av disse ble beslagsbeslutningen opphevet (se f.eks. arkivmateriale avlevert av UD, arkivnøkkel av 1937, Gruppe 65 E, sak 8 «Jødespørsmålet i Norge», eske 9207).

Mindretallet har også laget en database som inneholder 401 bedrifter. Om innholdet av denne databasen vises til flertallsutredningens trykte vedlegg 18. Utskrift av databasen foreligger også som utrykt vedlegg til utredningen. I utvalgets database på Riksarkivet er det registrert 253 bedrifter/institusjoner. En hovedforklaring på differansen ligger i at mange små bedrifter ble registrert sammen med personopplysninger i persondatabasen. En del bedrifter er det også svært vanskelig å identifisere i mindretallets database.

Utvalgets databaser på Riksarkivet gjør ikke krav på å være helt fullstendig med hensyn til økonomiske opplysninger. Hvis prosjektmedarbeiderne hadde hatt tid til å gå igjennom protokollene fra Krigsskadetrygden, samt hele arkivet etter Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, som delvis er uordnet, hadde både flere tap og flere erstatninger kommet med. Det er flertallets oppfatning at dette likevel ikke er et betydelig antall, og at det derfor ikke har noen konsekvenser for beregningene.

5.VED20 Beregning av verdi av beslaglagt og ikke tilbakeført løsøre

Beregning av verdien av beslaglagt og ikke tilbakeført løsøre er komplisert. I det følgende skal det gjøres rede for hvordan beregningene er foretatt. Beregningene er basert hovedsaklig på tall fra Krigsskadetrygden, tall fra Tilbakeføringskontoret brukes i mindre grad.

Som beskrevet annetsteds i utredningen dekket Krigsskadetrygden etter nærmere regler tap av løsøre (men ikke tap av varelagre). Her minnes bare om at kravene ble anmeldt og at tapets omfang ble taksert av Krigsskadetrygden. Takstene var knyttet til prisnivået i 1940, men ved fastsettelse av erstatningsbeløpene fra Krigsskadetrygden ble det delvis tatt hensyn til prisstigningen frem til 1946/47.

I begynnelsen av registreringsarbeidet ble bare det utbetalte beløp fra Krigsskadetrygden registrert, ikke takstene. Registreringen begynte med det nordafjeldske, det vil i praksis mest si Trondheim. Det finnes derfor få registrerte takster derfra. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at differansen mellom takst og utbetalt beløp skulle variere mellom det sønnafjeldske og det nordafjeldske.

Det er registrert takster for 226 av i alt 403 hovedpersoner i persondatabasen, 34 av 67 i bedriftsdatabasen som fikk krigsskadetrygd. I persondatabasen er det for dette utvalget registrert takster i 1940-kroner på kr. 2.613.652, og utbetalt kr. 2.257.276 i 1946/47-kroner. For bedrifter er det registrert takster på kr. 223.713 og tilsvarende utbetalte beløp på kr. 280.600.

Sum utbetalt bedrifter og personer:..... kr. 2.537.876

Sum takster bedrifter og personer: ......kr. 2.837.365

Differanse.............................. kr. 299.489

Differansen i forhold til utbetalt beløp er med andre ord på 12 %.

Hvis vi ser differansene for bedrifter og personer hver for seg, blir differansen henholdsvis 16 % over det utbetalte beløp for personer, 20 % under det utbetalte beløp for bedrifter.

Det ble imidlertid etter at registreringsarbeidet var avsluttet, foretatt en spesialundersøkelse av ca. 25 personmapper i Krigsskadetrygden. Se utrykt vedlegg 10. Disse mappene ble trukket ut etter en tilfeldighetsmekanisme. Dette utvalget utgjør bare vel 6 % av alle privatpersoner som fikk krigsskadetrygd. Både prøven, og det større utvalget, viser at det er stor variasjon mellom mappene med hensyn til effekt av glideskalaen. I 11 av de 25 mappene lå det utbetalte kronebeløp høyere enn taksten, og i alle tilfellene bortsett fra ett, hvor det også var tale om underforsikring, var differansen liten den ene eller den andre veien. Dette ene tilfellet veide imidlertid så tungt at resultatet for stikkprøven som helhet var at summen av erstatningsbeløpene, medregnet prisstigningstillegg, i gjennomsnitt var 27 % lavere enn summen av takstene i 1940-kroner.

Når en skal bruke det utbetalte beløp som utgangspunkt for den reelle verdi av løsøret, kan man egentlig bare med sikkerhet si at for personer var det utbetalte beløpet lavere enn taksten uten priskorrigering, og at for bedrifter var det utbetalte beløpet høyere enn taksten uten priskorrigering. Halvparten av materialet tilsier at det er 16 % lavere, den lille stikkprøven tilsier 27 % for personskjemaene. Flertallet har valgt å legge til grunn at 16 % er det mest korrekte anslaget for personskjemaene fordi det kommer fra et mye større utvalg av materialet, og fordi det ikke er noen grunn til å tro at utvalget er systematisk skjevt når det gjelder forholdet mellom utbetaling og takst.

Det spiller ingen stor rolle for beregningene om bedrifter og personer behandles samlet eller hver for seg. For enkelhets skyld har vi valgt å behandle dem samlet, og oppjusterer dermed det samlede utbetalte beløp med 12 %.

Stikkprøven ble ikke tatt bare for å vurdere utbetalt beløp i forhold til takst. Den ble også tatt for å vurdere betydningen av bestemmelsen i loven om krigsskadetrygd om at spesielt verdifullt løsøre eller samlinger skulle takseres lavt, samt for å vurdere hvor ofte det ble gitt forskudd og prisstigningstillegg. Stikkprøven viste at reduksjoner på grunn av svært verdifullt løsøre hadde kun betydning i ett tilfelle.

For en gruppe må det gjøres et spesielt tillegg. Det gjelder dem som kun fikk utbetalt 1/4 av erstatningen fordi de ikke var nære arvinger eller fordi husstanden ikke skulle gjenopprettes. Det gjaldt 10 hovedpersoner, med utbetalt beløp på kr. 27.000. Denne summen må multipliseres med 3 for å få et anslag på tapet for denne gruppen. Vi multipliserer ikke med 4, fordi 1/4 er allerede tatt med i hovedberegningen over anslåtte verdier basert på krigsskadetrygd.. Til sammen blir det da å legge til kr. 27.000 x 3 = 81.000. Deretter må det legges til 12 % slik som det er gjort for de andre som fikk krigsskadetrygd uten slik avkortning. Dermed får vi kr. 90.720, avrundet 91.000.

For den gruppen som ikke fikk krigsskadetrygd, men kun utbetalt 68 % dividende av motverdien av solgt løsøre, er den registrerte motverdi av solgt løsøre kr. 353.465. Dette gjaldt blant annet for en del personer som ikke var norske statsborgere eller som ikke bodde i landet. Dette beløpet justeres kraftig opp for å gi et anslag på reell verdi. Motverdien av solgt løsøre der det ble gitt krigsskadetrygd, er kr. 951.924. Det tilsvarende utbetalte beløp i krigsskadetrygd er på kr. 3.063.674. Forholdstallet er altså at utbetalingen fra Krigsskadetrygden var 3,2 ganger høyere enn motverdien av solgt løsøre. Hvis vi bruker denne faktoren også der det ikke ble gitt krigsskadetrygd, får vi følgende resultat: kr. 353.465 x 3,2 = kr. 1.131.088.

Ved å multiplisere dette tallet med 3,2, får vi kr. 1.131.088. Til dette beløpet må også legges til 12 %. Det blir da kr. 1.266.819, avrundet til kr. 1.267.000.