NOU 1997: 9

Om revisjon og revisorer

Til innholdsfortegnelse

0 Sammendrag

0.1 Hovedpunkter og sammendrag av utvalgets konklusjoner

Revisorutvalget er gitt i oppdrag å utrede behovet for endringer i de bestemmelser som foreligger om revisorer og revisjon. I dette kapittel er de vesentligste konklusjoner, som Utvalget har komme frem til, først knyttet opp mot tildelt mandat. Deretter trekkes opp de prinsipielle linjer i Utvalgets forslag til endret lov om revisjon og revisorer. Den nye lov foreslås erstatte någjeldende lov 14. mars Nr. 2 1964 Lov om revisjon og revisorer.

På de fleste områder er det samstemmighet innen Utvalget om utredning og lovtekst. Avvikende syn er reflektert på aktuelle steder i utredningen ved henvisning til særmerknader. Disse er tatt inn i utredningen som vedlegg 1.

Det ble opprettet et underutvalg som særlig skulle se på forholdet mellom revisor og offentlig myndighet. Dette utvalget har avlagt egen rapport som er inntatt i utredningen i sin helhet som vedlegg 2. En rekke av de synspunkter underutvalget hadde, er innarbeidet også i Utvalgets konklusjoner.

0.1.1 Utredning og lovutkast i forhold til mandatet

Utvalget skal vurdere behovet for å forslå eventuelle endringer i lovgivningen om revi­sjon og revisorer. En overordnet oppgave er å foreslå tilpasninger av lovgivningen til EØS-reglene om revisjon og revisorer

Utvalget har funnet at det fortsatt er behov for lovbestemmelser på området. Det bør imidlertid foretas vesentlige spesifiseringer og endringer i forhold til gjeldende lov om revisjon og revisorer. På den bakgrunn fremsettes forslag om en helt omskrevet revisorlov. Revisjonsplikten foreslås regulert i regnskapslov, aksjelov og andre særlover.

Lovforslaget er tilpasset EU-direktivene, men går på en del områder ut over de krav EU-direktivene stiller. Av særlig betydning er åttende rådsdirektiv (84/253/EØF) som fastsetter rammebestemmelser for revisor.

Behovet for revisjon er likeledes vurdert i relasjon til aktuelle brukergruppers behov. I utkastet til ny revisorlov har Utvalget forsøkt imøtekomme alle vesentlige behov av generell art.

I lys av utviklingen mot flere revisjonsformer med avvikende formål (finansiell revisjon, operasjonell revisjon og forvaltningsrevisjon), har Utvalget vurdert revisjonsbehovet i en større bredde enn hva som har vært lagt til grunn ved tidligere offentlige utredninger i tilknytning til revisorloven. Utvalget erkjenner et klart behov for flere revisjonsformer enn finansiell revisjon i næringslivet, men finner det likevel mer formålstjenlig at eventuelle bestemmelser om revisjon med andre formål inntas i bransjelover og andre spesiallover etter hvert som det oppstår behov for å fastsette krav om slik revisjon. Å fastsette generelle krav om andre revisjonsformer enn finansiell revisjon i revisorloven vil etter Utvalgets mening være for omfattende.

Utvalget skal vurdere revisors ansvar, plikter og oppgaver. Utvalget skal utarbeide forslag til hvordan regelverket om disse forhold skal være. Det vises til omtale av slike spørsmål i blant annet Ot.prp. nr. 35 (1988-89), St. prp. nr. 1 Gul Bok (1991-92) avsnitt 6.6 om regnskaps- og revisjonslovgivningen og Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet fra 1992. Utvalget bes legge til grunn at revisor skal medvirke aktivt i bekjempelse av ulike former for økonomisk kriminalitet, herunder på skatte og avgiftsområdet

I dag er rammen for revisors oppgaver, plikter og ansvar uklar. Etablering av grenser for det lovbestemte revisjonsinnholdet, samt klargjøring av revisors funksjon og ansvar står derfor sentralt i Utvalgets utredning og lovforslag. I denne forbindelse er det lagt til grunn en markert deling av revisors oppgaver i lovbestemmelser om revisjon og bestemmelser om andre oppgaver som pålegges den lovbestemte revisor ( særoppgaver). Kravene til revisjonens innhold, samt kvalifikasjonskrav for de revisorer som står ansvarlig for gjennomføringen, er fastsatt i lovforslaget eller forutsettes fastsatt med hjemmel i denne loven, mens særoppgaver også kan fastsettes med hjemmel i andre lover.

Den lovbestemte revisjonen omfatter prosedyren frem til og med revisors uttalelse (revisjonsberetning) om den informasjon foretaket fremlegger i sine offisielle regnskap. Utvalget har på samme måte som i gjeldende revisorlov i hovedsak ikke inntatt spesielle krav i lovteksten om revisjonens innhold, men henvist til god revisjonsskikk og revisorforeningenes standarder på de forskjellige områder. Likeledes har Utvalget drøftet og erklært seg enig i den dreining i internasjonal retning som revisorforeningenes forslag til nye standarder innebærer. Disse bygger på revisjonsstandarder (ISA) utgitt av The International Auditing Practices Committee.

Utvalget foreslår ingen separate revisjonshandlinger direkte rettet mot preventiv sikring, oppdaging eller oppklaring av økonomisk kriminalitet. På den annen side er det ved de nye standarder som revisorforeningene er i ferd med å innføre, samt ved de skjerpede bestemmelser lovutkastet inneholder for revisors undersøkelser, dokumentasjon og rapportering, etablert en markert bedre sikring mot slik kriminalitet enn hva tilfellet er i dag. Ut over dette vil myndighetene kunne pålegge revisor definerte særoppgaver/attestasjoner på spesielle områder, så lenge disse oppgavene ikke svekker revisors mulighet for å ivareta sin hovedfunksjon.

Utvalget skal vurdere hvilke utdannings- og kompetansekrav som skal gjelde for revisorer. Herunder må det vurderes om revisorutdanningen bør inndeles i obligatoriske og valgfrie elementer. Utvalget må ta stilling til om det er hensiktsmessig å opprettholde flere kategorier revisorer med ulike kvalifikasjonskrav, og eventuelt vurdere kvalifikasjonskravene for hver kategori separat. Det må tas særskilt stilling til retten til å utøve revisoryrket i Norge i de tilfeller vedkommende har tilegnet seg sine faglige kvalifikasjoner i en annen stat, herunder eventuelt hvilke tilleggskrav som bør stilles dersom vedkommendes kvalifikasjoner ikke tilsvarer kvalifikasjonskravene i henhold til det norske regelverket

Utvalget har konkludert med at det fortsatt bør være to godkjenningsnivåer for de revisorer som skal være ansvarlig for utøvelse av den revisjon revisorloven regulerer. For å tilfredsstille EU's åttende rådsdirektivs krav innebærer lovutkastet at minstekravet for gjennomført praktisk opplæring økes med ett år til tre år. Likeledes innføres en ny offentlig godkjenningsprøve på begge nivåer etter gjennomført utdanning og praktisk opplæring. Utvalget anbefaler å videreføre prinsippet med krav om et høyere karaktersnitt for sentrale fag ved den teoretiske eksamen enn hva som er nødvendig for å bestå eksamen. De norske kravene til begge revisorkategorier vil etter dette tilfredsstille, og til dels være høyere enn de kvalitetskrav forannevnte direktiv innebærer.

Utvalgets forslag om å knytte godkjenningskravene til utdanningsnivå, praktisk opplæring og en spesiell godkjenningsprøve, og ikke til bestemte undervisningsanstalter som i dag, åpner for alternative utdanningsveier i Norge eller i utlandet. Kravene om kunnskaper i norsk lovgivning vil imidlertid medføre at visse deler av utdanningen må tas i Norge.

Likeledes foreslår Utvalget i tråd med åttende rådsdirektivs forutsetning etablert et spesielt regelsett for godkjenning i Norge av revisorer som tidligere er godkjent i et annet EØS-land.

Utvalget foreslår at ordningen med to forskjellige kategorier revisjonsselskaper opphører. Ordningen anses ikke nødvendig ved å pålegge den revisor som utpekes som ansvarlig på oppdraget de spesielle kvalifikasjonskrav som eventuelt stilles i tilknytning til de aktuelle foretak.

Det generelle behov for teoretiske kunnskaper må etter Utvalgets syn føre til en utvidelse av den alminnelige revisorutdanning i Norge med ett studieår, mens endringsbehovet for det høyere revisorstudiet ikke behøver medføre utvidet studietid i forhold til i dag. Når det gjelder studieinnholdet vil fagkretsen i det alminnelige revisorstudium i stor grad være bundet til de fag åttende direktiv omtaler. Generelt anser Utvalget det imidlertid som aktuelt å dreie innholdet i de enkelte fag mot mer vektlegging av grunnleggende økonomiteori. Ved det høyere revisorstudium vil man generelt stå friere i valg av fordypningsområder, men også her forutsettes studentene å ha dekket den fagkrets EU's åttende rådsdirektiv omtaler.

Utvalget foreslår at det etableres egne utdanningstitler for de som består eksamen etter fullført studium i Norge.

Utvalget har også berørt utdanningsbehovet for andre revisjonsformer, men foreslår ikke konkrete utdanningsveier eller samordning med den alminnelige revisorutdanning i denne forbindelse. Utviklingen går hurtig, samtidig som behovene for slik revisjon varierer meget både innen offentlig og privat virksomhet, både når det gjelder art og innhold. Utvalget finner det naturlig at både offentlige og private undervisningsinstanser selv løpende evaluerer behovet og legger opp til slik revisjonsundervisning i en takt og i en form som er tilpasset utviklingen. Dette har også sammenheng med at Utvalget ikke i dag finner tilstrekkelig grunnlag for å etablere spesielle godkjenningsordninger for revisorer som utøver andre revisjonsformer enn hva som pålegges gjennom revisorloven.

Utvalget har fastsatt aktuelle habilitetskrav til revisor som forutsettes overholdt i hele godkjenningsperioden. Kravet om fornyelse av godkjenningen hvert 5. år med tilhørende krav om etterutdanning er sammenfallende med bestemmelsen i gjeldende revisorlov § 12 tredje ledd. Dette ledd er imidlertid ennå ikke iverksatt i påvente av nødvendig forskrift. Kravene til revisors aktsomhetsplikt mot inhabilitet overfor det enkelte foretak skjerpes. Derimot foreslår ikke Utvalget formelle begrensninger for revisors rådgivning, assistanse eller kontorsamarbeid så lenge revisor derved ikke kommer i konflikt med forannevnte hovedkrav. Noen reell liberalisering av habilitetskravene har ikke Utvalget ment å innføre.

Utvalget skal vurdere behovet for endringer i reglene om revisjonsplikt i revisorloven og annen lovgivning, unntatt lovgivning som bare gjelder stats- og kommuneforvaltningen. Det må tas stilling til om det er hensiktsmessig å opprettholde et system hvor revisjonspliktige med bestemte kjennetegn påbys bruk av en særskilt kategori revisor, og i så tilfelle hvilke retningslinjer som skal legges til grunn for videreutvikling av dette systemet

Utvalget anbefaler revisjonsplikten knyttet opp mot plikten til å fremlegge årsregnskap etter regnskapsloven. Revisjonsplikten for de enkelte foretak forutsettes dog kunne fastsettes i andre lover enn regnskapsloven, slik at myndighetene her vil ha frihet til å begrense eller utvide revisjonsplikten uavhengig av denne lov. Det er i dag allerede visse unntak i forhold til regnskapsloven, og Utvalget finner det ikke påkrevet å foreslå disse opphevet. Utvalget fraråder imidlertid utvidet fritaksadgang, og anbefaler således bl.a. fortsatt revisjonsplikt for alle aksjeselskaper, uansett størrelse.

Som nevnt tidligere, har Utvalget ikke funnet det naturlig å foreslå generell lovgivning om revisjon med primært operasjonelle eller forvaltningsmessige formål.

Utvalget foreslår krav om at ansvarlig revisor i foretak nevnt i forslag til regnskapslov § 1-4 pkt. 1 og 4 må inneha godkjenning på høyeste nivå. Dette dreier seg i det vesentlige om meget store foretak. Ut over dette kan spesielle krav til revisors bakgrunn og kvalifikasjoner stilles i de enkelte lover som pålegger revisjonsplikt.

Utvalget skal vurdere hvordan myndighetene kan organisere sitt forvaltningsarbeid med revisor- og revisjonsspørsmål, herunder vurdere Kredittilsynets og Revisorrådets rolle

Utvalget foreslår ingen vesentlige endringer i dagens forvaltningsprosedyrer, registerføring, tilsynsvirksomheten eller organisatorisk plassering. En ny Revisornemnd foreslås å overta den rollen dagens Revisorråd har. Etter Utvalgets mening bør Revisornemnda i stedet for å være et rådgivende organ for Kredittilsynets styre i klagesaker, selvstendig ivareta hele klagebehandlingen. Revisornemnda bør dertil, ved siden av å være et rådgivende organ for Finansdepartementet, også overvåke den forvaltning som utøves av Kredittilsynet mht. godkjenning, registerføring og tilsyn. Utvalget anser det nødvendig at nemnda har sitt eget sekretariat som kan forberede klagesakene og for øvrig ivareta administrative funksjoner for nemnda.

Utvalget skal utrede de økonomisk-administrative konsekvenser av de forslag som fremmes

Utvalget foreslår ikke endringer i revisjonsomfanget eller revisjonsinnhold som fører til vesentlige endringer i de totale kostnader, hverken for offentlige myndigheter eller for brukerne av revisors tjenester. Utvalget har ikke funnet at ytterligere lempninger i revisjonspliktens omfang nødvendigvis vil slå ut i reduserte kostnader. Sannsynligvis ville i så tilfelle offentlige kontrollkostnader øke, mens foretakenes kostnader til den lovbestemte revisjonen for en stor del ville bli erstattet av kostnader til avtalepålagt revisjon og rådgivning.

Revisorutdanningen og forvaltningen av godkjenningsordningen vil medføre noe høyere kostnader enn i dag, men ikke av et vesentlig omfang. Utvidelsen av det alminnelige revisorstudium med ett år er den største post i så måte. En slik utvidelse antas uansett ville tvinge seg frem på bakgrunn av et stadig høyere kunnskapskrav til praktiserende revisorer.

De vesentligste administrative konsekvenser vil være innføring av ny praktisk prøve som grunnlag for offentlig godkjenning, samt forslaget om Revisornemndas rolle og plassering. Utvalgets forslag om at revisjonsplikten flyttes til andre lover og at det fastsettes formkrav for alle lovpålagte særoppgaver, vil kreve en relativt betydelig omarbeiding av gjeldende lov- og forskriftsbestemmelser.

Utvalget skal avgi sin utredning til Finansdepartementet. Finansdepartementet skal holdes orientert om Utvalgets arbeid. Finansdepartementet kan gjøre endringer, utdypninger og tillegg i mandatet

Utredningen blir ved dette dokument avgitt til Finansdepartementet. Departementet er holdt orientert om fremdriften, spesielt om de forsinkelser som er oppstått i forhold til den mandatets krav, 15. februar 1995.

Utvalget har i den tiden arbeidet har pågått ikke fått nye eller endrede pålegg fra Finansdepartementet.

0.1.2 Lovens struktur og innhold

Utkastet til revisorlov er bygget opp i 16 kapitler. Generelt inneholder lovutkastet vesentlig mer spesifiserte bestemmelser enn gjeldende revisorlov.

Kap. 1 Lovens virkeområde og definisjoner

Kapitlet knytter lovbestemmelsene til finansiell revisjon og særoppgaver som det er naturlig å kombinere med denne revisjonen. Et viktig unntak er at loven ikke automatisk gjelder revisjon i stat, fylke eller kommune. Dette må i tilfelle fastsettes i annen lovgivning.

Begrep knyttet til revisor og revisjon har i liten grad standardisert eller lovbestemt betydning. Utvalget har derfor funnet det fornuftig å innta korte forklaringer av hva som legges i de viktigste begrep loven benytter. Av særlig betydning er at lovutkastet fore­slår at lovens revisjonsbegrep her kun knyttes til revisjon av regnskapet, mens andre oppgaver pålagt revisor benevnes som særoppgaver.

Kap. 2 Revisjonens formål. Særattestasjoner

Lovutkastet fastsetter revisjonsformålet til å bekrefte hvorvidt regnskapet er utarbeidet og avlagt i samsvar med lov, forskrifter og god regnskapsskikk. Det blir fremhevet at dette også omfatter at regnskapsføringen er innrettet på en måte som sikrer grunnlaget for all lovpålagt økonomirapportering. Loven krever dertil at revisjonen skal bidra til å forebygge misligheter og feil.

Lovutkastet stiller formkrav til lovpålagte særoppgaver for revisor. Dette for å klargjøre oppgavens innhold og adressat.

Kap. 3 Godkjenning av revisorer

Lovutkastet fastsetter eksklusivitet for titlene registrert og statsautorisert revisor. Likeledes at kun godkjente revisorer kan ivareta lovpålagt revisjon etter revisorlovens bestemmelser.

Det fastsettes krav om utdanning og praksis med tilhørende prøver for begge revisorkategorier. Praksisprøven er ny og i tråd med EU's åttende direktiv. Lovutkastet knytter ikke som gjeldende revisorlov godkjenningen til bestemte utdanningsinstitusjoner, men til fagkrav. Dette innebærer også rett til å ta vesentlige deler av utdanningen i andre land. Kravet om kjennskap til norske forhold og norsk lovgivning vil imidlertid medføre at ikke all utdanning kan tas i utlandet.

Praksiskravet er øket fra to til tre år. Kravene til praksisinnholdet er tilsvarende gjeldende krav, men det forutsettes at minst to av årene er tatt etter gjennomført teoretisk studium. Dette er ikke nødvendig i dag.

Krav vedrørende personlige forhold er de samme for begge kategorier revisorer og i alt det vesentlige i tråd med hva som er fastlagt også i gjeldende lov. Lovutkastet innfører bestemmelser om sikkerhetsstillelse. I dette kapitlet foreslås også bestemmelser om aksept av revisorer godkjent i andre EØS-land. Lovutkastet er her i samsvar med gjeldende bestemmelser, men presiserer bedre kravene til sikkerhetsstillelse, administrasjon, bopel m.m.

Kapitlet omtaler også bestemmelsene om godkjenning av revisjonsselskap. De fleste krav er sammenfallende med gjeldende bestemmelser, men en vesentlig nyhet i lovutkastet er at man ikke lenger finner det nødvendig å skille mellom registrerte og statsautoriserte selskaper. I de tilfeller lov forutsetter statsautorisert revisor, knyttes dette kravet til den revisor som er ansvarlig på vedkommende oppdrag.

Til slutt inneholder lovutkastet her bestemmelser om de forhold som vil føre til bortfall av rett til å være valgt eller ansvarlig revisor. Det innføres et skille mellom godkjenningen og retten til å ivareta revisjonsoppdrag. Dette legger til rette for at revisorer fortsatt kan beholde den revisortittel som de en gang har fått, selv om de ikke oppfyller alle de kravene som må stilles til en ansvarlig revisor. Forholdet er av stor betydning for revisorer som velger å gå inn i offentlig revisjon, intern revisjon eller andre yrker. Dette muliggjør også at pensjonerte revisorer ikke behøver gi fra seg sin tittel. Bortfall av tittel vil kun skje som ledd i sanksjon fra Kredittilsynet.

Kap. 4 Revisors uavhengighet og objektivitet

Lovutkastet stiller et grunnleggende krav om at ingen kan ivareta revisjonsoppdrag hvis det foreligger forhold som er egnet til å svekke tilliten til revisors uavhengighet til foretaket. Ansvaret for å forsikre seg om dette pålegges den revisor eller det revisjonsselskap som velges. Deretter presiserer lovutkastet de særlige forhold som alltid vil medføre en slik situasjon. I gjeldende revisorlov er disse siste forhold nevnt først, mens den generelle aktsomhetsplikt er inntatt som andre særlige grunner. Endringen i lovformulering innebærer en større vektlegging av det skjønn som alltid må foretas.

Det er foreslått visse mindre justeringer i habilitetsreglene i forhold til gjeldende lov på bakgrunn av utilsiktede konsekvenser bestemmelsene etterhvert har fått for de aller største revisjonsselskapene.

Omfanget av revisors rett til å utføre rådgivning eller andre tjenester, samt bestemmelser om eventuell deltakelse i annen virksomhet, er spesifisert i loven. Disse bestemmelser er i alt det vesentlige i tråd med hva som praktiseres i dag.

Utvalget har ikke funnet det riktig å innføre begrensninger i forhold til revisors honorar fra en klient. Forholdet må vurderes i lys av den generelle aktsomhetsregel.

Kap. 5 Revisors plikter som valgt revisor

Lovutkastet knytter revisjonens utførelse til lov og forskrift, samt til hva som til enhver tid må anses som god revisjonsskikk. Utkastet stiller selv ingen spesielle utførelseskrav, og innholdskravene er meget overordnede. Utvalget har ikke funnet det naturlig å ta detaljerte krav inn i loven så lenge dette blir mer detaljert beskrevet i revisjonsstandarder.

Lovutkastet stiller krav om en plikt for revisor, ut over hva som er nødvendig av hensyn til regnskapsbekreftelsen, om å se etter at foretakets styrende organ ivaretar lovbestemte styrings- og kontrollplikter. Fordi det ikke foreligger bestemmelser eller standarder for styrets arbeid, er revisors plikt til å ta forholdet opp begrenset til forhold hvor det skjer vesentlige pliktbrudd.

Lovutkastet krever at revisor skal dokumentere sitt arbeid, spesielt rapportere indikasjoner om misligheter og feil.

I kapitlet er også inntatt bestemmelser om nummererte brev fra revisor til foretakets ledelse. Utvalget har funnet det viktig å spesifisere krav til hva som skal rapporteres på denne måten. I dag synes det som praksis varierer meget. Det spesielle med de nummererte brevene er at offentlige tilsynsmyndigheter, f.eks. skatterevisor, gjennom disse har tilgang til hva revisor har tatt opp.

Til slutt omhandler kapitlet bestemmelser om revisjonsberetningen. De spesifiserte krav er i samsvar med gjeldende god revisjonsskikk.

Kap. 6 Revisors taushetsplikt. Informasjonsplikt

Lovutkastet viderefører i det vesentlige gjeldende bestemmelser om viktigheten av revisors taushet om forhold han blir kjent med under sin revisjon. Det løses imidlertid noe på taushetsplikten ved at revisorer i datterselskap kan gi informasjon til morselskapets revisor, og at revisor pålegges plikt til å utlevere dokumenter til rettighetshavere som ikke får disse fra foretaket, samt ved en utvidet informasjonsplikt til bostyrer. Revisor kan også pålegges informasjonsplikt med hjemmel i lov. Innstilling om slik lovbestemt informasjonsplikt i særlige tilfeller foreligger for Stortinget som endringsforslag til kredittilsynsloven. Dette lovforslag har sin bakgrunn i det såkalte BCCI-direktiv fra EU.

Kap. 7 Revisors fratreden. Nyvalg

Lovutkastet fastsetter spesifiserte bestemmelser for revisors fratreden. Av særlig betydning er pålagt plikt til å dokumentere årsak, samt å gi melding om denne til påtroppende ny revisor. Lovutkastet fastsetter dertil plikt for den påtroppende revisor til å begrunne hvorfor han påtar seg oppdrag i tilfeller hvor avtroppende revisor har frarådet ny revisor å påta seg oppdraget. Lovutkastet har her tatt inn bestemmelser som tidligere bare har vært omtalt i revisorforeningenes interne regelverk om god revisorskikk, samtidig som disse retningslinjer er betydelig skjerpet. Bakgrunner for dette er at Utvalget bl.a. anser slike bestemmelser av viktighet i sikringen mot økonomisk kriminalitet.

Utover hva som foran er nevnt, inneholder ikke kapitlet bestemmelser som bryter med gjeldende lovbestemmelser for revisors fratreden og nyvalg eller god revisorskikk.

Kap. 8 Revisortilsyn

Lovutkastet pålegger Finansdepartementet å opprette et Revisortilsyn. I utredningen har Utvalget anbefalt at dette fortsatt administreres av Kredittilsynet.

Revisortilsynets oppgaver forutsettes omfatte de samme som i dag, – godkjenning, registerføring, tilsyn og sanksjonsfastsettelse. Gjeldende bestemmelser finnes i hovedsak i revisorloven § 13 tredje ledd og i Forskrift om revisjon og revisorer av 19.09.1990 nr. 766.

Kap. 9 Tilsyn

Lovkapitlet omtaler de overordnede retningslinjer for tilsynsarbeidet. Bestemmelsene gir også hjemmel for Revisortilsynets rett til å kreve opplysninger, få fremlagt revisors arbeidspapirer, foreta undersøkelser m.m.

Lovutkastet gir Revisortilsynet rett til å samarbeide med revisorforeningenes egne tilsynsorganer, og i den grad det åpnes for innsyn i disse organers dokumentasjon, bygge på denne.

Kap. 10 Sanksjoner

Lovutkastet fastsetter Revisortilsynets sanksjonsmuligheter til

  • tilbakekalling av godkjenning

  • advarsel og kritikk

  • sanksjoner overfor revisjonsselskaper og deres tillitsmenn

  • suspensjon av rettigheter

Bestemmelsene spesifiserer nødvendig grunnlag for hver enkelt av disse sanksjoner. Utvalget har funnet det viktig å fastsette klarere kriterier enn hva som foreligger i dag.

Det innføres en foreldelsesfrist for ilegging av sanksjoner på fem år. Slik frist foreligger ikke i dag.

Kap. 11 Revisorregister

Lovutkastet fastsetter detaljert hva registeret skal inne­holde av informasjon om den enkelte registreringspliktige. Det innføres også bestemmelser om revisors informasjonsplikt til registeret, registerets informasjonsplikt til revisor og andres rett til informasjon fra registeret. Krav om sletting av sanksjoner etter fem år i det register som er tilgjengelig for andre, er nytt i det foreliggende lovutkast.

Kap. 12 Revisornemnd

Det foreslås opprettet en nemnd – Revisornemnda – til erstatning for dagens Revisorråd. Lovutkastet fastlegger at nemnda skal etableres av Finansdepartementet, at den skal ha 7 medlemmer og oppnevnes for en periode på tre år ad gangen. Nemndas medlemmer skal bestå av revisorer og ellers personer som har erfaring fra virksomhet som berøres av revisjon. Nemndas leder skal fylle vilkårene for å være høyesterettsdommer.

Nemndas oppgaver omfatter å være ankeorgan for sanksjonsvedtak av Revisortilsynet og være rådgivende organ for Finansdepartementet.

Kap. 13 Klager på revisor

Lovutkastet gir enhver som har direkte økonomisk interesse i foretaket rett til å inngi klage på revisor til Revisortilsynet. Denne samme rett skal offentlige myndigheter som fører tilsyn eller kontroll med foretakets regnskaper ha.

Lovutkastet gir overordnede regler for saksbehandlingen. Disse er i alt det vesentlige i samsvar med de interne retningslinjer Kredittilsynet benytter i dag.

Såvel klager som innklaget foreslås kunne ilegges saksomkostninger i tilfelle en klage er urimelig eller revisors forhold særlig kritikkverdig. Nærmere bestemmelser forutsettes utarbeidet av departementet.

Kap. 14 Straff

Lovutkastet fastsetter skyldkrav og strafferammer i relasjon til forholdets art. Bestemmelsene er mer detaljerte enn gjeldende bestemmelser, samtidig som det innføres mulighet for fengsel inntil ett år i særlige tilfeller. Foreldelsesfristen for å reise straffesak etter revisorloven er satt til fem år.

Kap. 15 Erstatning

Både revisor og revisjonsselskap er etter lovutkastet ilagt erstatningsplikt. Erstatning forutsetter skade som revisor forsettlig eller uaktsomt har voldt foretaket eller andre. For øvrig vises til de alminnelige erstatningsregler. Lovutkastet gir anledning til lempning for erstatningsansvaret.

0.1.3 Særmerknader

Utvalgets utredning, konklusjoner og forslag til lovtekst er utarbeidet over mer enn to år. Under behandlingen av de enkelte forhold ga medlemmer fra tid til annen uttrykk for at de ikke fullt ut kunne innestå for de konklusjoner man drøftet seg frem til. Dette fant man best løst ved å gi anledning til særmerknader på de punkter man ønsket å få frem spesielle synspunkter.

Særmerknadene er inntatt i utredningen som vedlegg 1. Alle forslag om alternative lovbestemmelser er tatt inn i Utvalgets lovforslag under de respektive paragrafer. Det er videre gjort henvisninger i de forskjellige kapitlers konklusjoner der disse på noe punkt avviker fra særmerknadene. På flere av de punkter medlemmene ikke kunne enes om et felles forslag, viste det seg at Utvalget delte seg omtrent på midten. Dette har medført at enkelte av særmerknadene er tiltrådt av mer enn halvparten av medlemmene.

Særmerknad nr. 16 står i en viss særstilling ved at den berører det prinsipielle grunnsyn for hva denne lov legger i revisjonsbegrepet. Merknaden er imidlertid ikke ført frem til noen avvikende lovbestemmelser. Det er ingen uenighet i Utvalget om at de intensjoner særmerknaden gir uttrykk for, bør vurderes i tiden fremover, men som i andre land har det i Norge hittil vist seg vanskelig å etablere målekriterier, revisjonsstandarder og teknikker, grenser for revisors funksjonsområde og ansvar m.m. Det lovforslag som foreligger vil imøtekomme utvalgsmandatets pkt. 2 meget langt på vei. Den overveiende del av økonomisk kriminalitet vil reflekteres i regnskapet og i så måte dekkes av revisors plikter etter lovforslaget. En revisjonsdekning mot misligheter og andre lovbrudd utenom regnskapsområdet vil medføre en så betydelig utvidelse av revisjonsplikten og kompetansekravene til revisorene, at dette ikke synes være en farbar vei.

0.2 Økonomiske og administrative konsekvenser

0.2.1 Økonomiske konsekvenser

0.2.1.1 Revisorutdanningen

Den avsluttende utdanningen av revisorer i Norge skjer i dag gjennom bestemte skoler på høyskolenivå for den alminnelige revisorutdanning og ved Norges Handelshøyskole for den høyere revisorutdanning. Undervisningen omfatter fag aktuelle for finansiell revisjon og en fagkrets tilknyttet økonomiområdet. Utdanningen innen andre revisjonsformer skjer i Norge primært som kurs med forskjellig varighet. Etterutdanningen skjer for en stor del ved privatorganiserte kurs. Det foreligger ingen oversikt over de offentlige og private kostnader i tilknytning til teoriopplæring av revisorer.

Utvalget har foreslått en utvidelse av det alminnelige revisorstudium med ett år. Samtidig åpnes for delvis utdanning i andre land og gjennom andre norske utdanningskanaler. Hvordan utdanningsveier og studieinnhold vil endres, og derved kostnadene for det offentlige og for samfunnet totalt, vil først og fremst avhenge av behovsøkningen i de generelle kompetansekrav, utviklingen i behovet for revisjon med andre formål enn hva den finansielle revisjon dekker, forholdet privat/offentlig revisjon o.l. Utvalgets konkrete forslag om utvidelse av det alminnelige revisorstudiet med ett år vil imidlertid føre til en økning i behov for skolekapasitet, lærekrefter og undervisningsmateriale. Utvalget kan ikke gi noe overslag over hva dette kan beløpe seg til, da en utvidelse fra 3 til 4 års utdanning ikke nødvendigvis fører til en linær vekst i kostnadene. For de læresteder som allerede har rett til å gi siviløkonomutdanning, vil kostnadsøkningen bli liten.

Den foreslåtte lovbestemte etterutdanning vil etter all sannsynlighet fortsatt skje ved at arbeidsgivere og revisorforeninger avholder kurs. Utvalget finner det ikke mulig å anslå hva dette kan medføre av kostnader for samfunnet, men antar at etterutdanningen i siste omgang vil belastes de reviderte foretak. Administrativt vil etterutdanningen etter Utvalgets forslag medføre oppfølging gjennom tilsynsapparatet, men kostnadene ved denne oppfølgingen blir minimale i det store bildet.

Over tid må man regne med at teoretisk opplæring i andre revisjonsformer enn finansiell revisjon i større grad enn i dag vil inngå i offentlig undervisning. Så lenge Utvalget ikke foreslår lovbestemmelser om slik revisjon, er det imidlertid ikke naturlig å konsekvensberegne en slik utvikling her.

Utvalget foreslår ingen endring i kravet om teoriutdanning for det høyere revisjonsstudium. Eventuelle endringer fremover i kostnadsbildet for denne utdanningen på bakgrunn av endring i studieinnhold etc. har derfor ikke direkte sammenheng med Utvalgets lovforslag.

0.2.1.2 Godkjenningsordningen

Kostnadene ved den teoretiske eksamen inngår i dag i ovennevnte kostnader for utdanningsinstitusjonene. Utvalget har ikke kommet med forslag som endrer kostnadsomfanget på dette punkt. I tråd med EØS-avtalens bestemmelser forutsetter imidlertid Utvalget gjennomført ytterligere en mer praktisk rettet totrinnsprøve i tilknytning til godkjenningen. Denne er forslått lagt til de samme institusjoner som forestår revisorutdanningen. Tilsynsmyndighetene vil få en tilleggsfunksjon for å kvalitetskontrollere oppleggene. Kostnad­ene i tilknytning til denne prøven vil avhenge noe av den form og det omfang prøven vil få (foreslått fastlagt i forskrift), men Utvalget antar at dette ikke vil omfatte vesentlige beløp.

Administrative funksjoner i tilknytning til de enkelte godkjenninger i form av kandidatvurdering, registerføring og oppfølging skjer i dag ved Kredittilsynet. Ovennevnte praksisprøve og foreslått fornyelsesordning vil medføre en viss administrasjon. Kostnaden inngår i de samlede kostnader som omtales senere i tilknytning til tilsynsordningen.

0.2.1.3 Tilsynsordningen

Den lovbestemte tilsynsordningen koster i dag i Kredittilsynets regi ca kr 3,9 mill. (1,5 promille av revi­sjonshonorarene). Kostnadene fordeles på revisorene og fører ikke til kostnader for offentlige budsjetter.

Utvalget har ikke foreslått endringer i tilsynsomfanget, bortsett fra å peke på visse rasjonaliseringsmuligheter i sammenheng med kopling mot den foreningsbaserte kvalitetskontroll. Dette motveies av tidligere nevnte økning i forvaltningsarbeidet i tilknytning til fornyelsesordningen og etterutdanningskontroll. Man kan således ikke regne med samlede kostnadsendringer av betydning.

Utvalget foreslår ingen endring i ordningen med fordeling av kostnadene for tilsyn og forvaltning.

0.2.1.4 Foretakenes revisjonskostnader

Samlede direkte kostnader for foretakene i tilknytning til revisjonen etter revisorlovens bestemmelser, er i dag ca 2,5 milliard kroner. Dette omfatter bare de lovbestemte oppgaver og rådgivning som er en naturlig del av denne funksjonen. Rådgivning og annen assistanse som kreves særskilt fakturert, er ikke medregnet.

Utvalget anbefaler ikke vesentlige endringer i omfanget av hvilke foretak som pålegges revisjonsplikt. En eventuell fritakelse av revisjonsplikten for visse foretak synes ikke å kunne føre til særlige endringer i totalkostnader. Revisors arbeide har for de fleste foretak en vesentlig verdi ut over bekreftelsesfunksjonen, slik at erfaring fra andre land viser at foretakene likevel vil engasjere revisorer eller andre med tilsvarende kompetanse for å dekke dette behovet. Videre antas at banker og andre kreditorer i tilfelle av lovfritak ofte vil stille krav om revisjon som ledd i sikringen av sin kredittgivning. I utredningen har Utvalget drøftet et eventuelt fritak for revisjonsplikt for mindre foretak i sammenheng med f.eks. bruk av autoriserte regnskapsførere. Utvalget har ikke anbefalt en slik ordning, og antar heller ikke at dette vil bety vesentlige innsparinger for foretakene. Dette siste vil imidlertid avhenge noe av hvilke undersøkelser og hvilken sikkerhet f.eks. myndighetene forventer i avgifts- og ligningsunderlaget, samt hvilke kontroller myndighetene selv må gjennomføre etter bortfall av revisjon.

Utvalget foreslår heller ikke nye revisjonsoppgaver av vesentlig betydning for foretakenes kostnader. Selv om lovforslaget i forhold til tidligere inneholder mer spesifiserte krav til rapportering, dokumentasjon o.l., utføres dette arbeidet i det alt vesentlige allerede i dag som ledd i god revisjonsskikk. Kravet om å planlegge revisjonen med henblikk på å oppdage feil og misligheter kan i enkelte foretak muligens bety økte kostnader i et begrenset omfang, men da dette kravet også fremkommer av de internasjonale standarder for revisjon som nå også legges til grunn i de norske standarder, kan en eventuell kostnadsøkning her ikke knyttes til lovforslaget.

Utvalget åpner for at revisor kan pålegges særoppgaver. Slik rett har myndighetene også i dag. Utvalget foreslår selv ingen nye særoppgaver som medfører kostnadsøkning av betydning for foretakene eller det offentlige.

0.2.1.5 Særmerknadene

Ingen av de særmerknader som fører frem til et alternativt lovforslag er av en slik art at de vil endre kostnadsstrukturen i påviselig grad, hverken for myndigheter eller næringslivet.

Særmerknad nr. 16 vil, avhengig av hvilket omfang man tenker seg gjennomført undersøkelser fra revisors side, kunne medføre betydelige kostnadsøkninger for næringslivet. Da lovbrudd av, mot og gjennom et foretak kan skje innen alle områder av foretakets drift innebærer en utvidelse av revisjonsformålet i forhold til i dag, at revisor vil kunne få et betydelig øket engasjement. En utvidelse av revisorenes ansvar på dette området vil samtidig måtte få konsekvenser for revisors forsikringskostnader, hvilket i siste omgang belastes klienten.

En utvidelse krever dessuten nye revisjonsstandarder, nye revisjonsteknikker og etablering av målekriterier for kvaliteten av foretakets intern kontroll. Dette forutsetter også til dels omfattende omlegging og utvidelse av utdanningskravene innen foretaksadministrasjon, intern kontroll, bransjelære og juridiske kunnskaper.

Så lenge kriteriene ikke er fastlagt, vil det ikke være mulig å anslå hva dette kan bety for næringslivets revisjonskostnader.

0.2.2 Administrative konsekvenser

0.2.2.1 Praktisk prøve

Innføring av en praktisk prøve før godkjenning som registrert eller statsautorisert revisor, vil kreve administrasjon både ved de utdanningsinstitusjoner hvor prøvene gjennomføres, og i Kredittilsynet som er foreslått tilrettelegge ordningen. Utvalget har foreslått at innholdskravet for denne prøven etableres i samråd med revisorforeningene.

0.2.2.2 Revisornemnda

Dagen Revisorråd arbeider i nær tilknytning til Kredittilsynets administrasjon. Utvalget forutsetter at den foreslåtte Revisornemnda blir helt fristilt fra Kredittilsynet. Dette forutsetter eget sekretariat og egen saksplanlegging. Revisornemnda vil dessuten inneha en vesentlig sterkere rolle enn dagens Revisorråd ved at den både blir et selvstendig klageorgan for Kredittilsynets sanksjoner og dertil får som oppgave å overvåke hvordan Kredittilsynet ivaretar sin forvaltningsoppgave.

I dag inngår Revisorrådets kostnader i Kredittilsynets budsjetter og kostnadsfordeling. Dette synes lite aktuelt i fremtiden.

0.2.2.3 Gjennomgang av lover og forskrifter

Utvalget foreslår at bestemmelser om revisjonsplikt inntas i regnskapsloven og i lover om de forskjellige organisasjonsformer. Dette medfører en gjennomgang av gjeldende bestemmelser og oppdatering av aktuelle lover.

I dag foreligger dertil et betydelig antall bestemmelser om revisjon i forskrifter og i andre lover enn revisorloven. Utvalget har forutsatt at det stilles bestemte form- og innholdskrav til slike særoppgaver. Dette vil bl.a. ha betydning for om konsekvenser av brudd kan knyttes til revisorlovens erstatnings- og strafferegler. Kravene fører imidlertid til at alle gjeldende bestemmelser må gjennomgås og eventuelt omskrives i tråd med revisorlovens formkrav.

Til forsiden