2 2 Nyankomne innvandreres situasjon

2.1 Innvandringsbildet

2.1.1 Flyttestrømmer – endringer over tid

Innvandring er ikke et nytt fenomen i Norge. I løpet av siste halvdel av det 19. århundre var det en betydelig arbeidsinnvandring, i første rekke fra Sverige og Finland. Likevel var det utvandring som preget perioden fra 1850 til 1930. I 1930-årene var det slutt på den store utvandringen, og landet hadde fram til andre verdenskrig en jevn nettoinnflytting på et par tusen per år. Etter krigen var det en ny utvandringsperiode hvor noen flere flyttet fra enn til Norge. På slutten av 60-tallet snudde dette bildet, og vi har siden hatt en periode med nettoinnvandring.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Statistikken er ikke begrenset til personer med utenlandsk bakgrunn og til førstegangsinnflyttere. Endel av innflytterne har tidligere bakgrunn fra Norge. Av alle innflytterne som kom i perioden 1975-1995 var 62 prosent førstegangsinnflyttere, mens resten hadde bodd i Norge tidligere. I tillegg er det mange som flytter flere ganger, noe som bidrar til et sammensatt og komplekst bilde når en skal beskrive omfanget og sammensetningen av nyankomne innvandrere.

Innflyttere må ha til hensikt å bo minst 6 måneder i Norge og ha tillatelse til dette for å bli folkeregistrert. Det er stor forskjell mellom nasjonalitetsgrupper når det gjelder bofasthet. Av vestlige innvandrere som ankom i perioden 1971-1985 var under 30 prosent bosatt i Norge etter 10 år. For østeuropeere var tilsvarende tall 61 prosent, mens tre fjerdedeler av innvandrere fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika fortsatt var i Norge 10 år etter innflyttingen. Dette henger også sammen med forskjeller i bakgrunnen for innvandringen. Personer med flyktningbakgrunn har fram til i dag vært en gruppe med stor grad av bofasthet. (Vassenden 1997)

Det er ulike grunner til at folk flytter over landegrensene. Flyttingen kan forstås ut fra hva en flytter til eller hva en flytter fra.

Arbeid er, og har alltid vært, en viktig grunn til flytting. Det gjelder flyttinger i forbindelse med handel og annen næringsvirksomhet, og flyttinger til land med arbeidskraftsbehov. Med denne flyttingen og kontakten over landegrensene har det fulgt flyttinger av familiegrunner. Innvandrere har hatt med seg, eller blitt gjenforent med, familie fra hjemlandet. Slik familieinnvandring skjer også ved at nordmenn gifter seg med personer fra andre land.

Da innvandringen til Norge skjøt fart på slutten av 60-tallet, skyldtes dette først og fremst arbeidsinnvandring av ufaglært arbeidskraft. I 1975 innførte Norge nye regler som skulle begrense denne typen innvandring, og familieinnvandring med tilknytning til de som var kommet før 1975 ble mer dominerende. Samtidig kom oljevirksomheten i gang for fullt med dens behov for fagfolk.

Det felles nordiske arbeidsmarkedet fra 1954 gjør at det er og har vært relativt stor grad av flytting over de nordiske grensene. Bildet har variert endel avhengig av hvordan konjunkturene har vært i de ulike landene. I 1994 trådte EØS-avtalen i kraft, og dermed ble Norge med i et felles arbeidsmarked større enn det som har eksistert mellom de nordiske landene i 40 år. Statistikk fra de første årene etter at avtalen har trådt i kraft tyder på at denne avtalen så langt har hatt liten effekt på flyttetallene.

En annen innflyttingsgrunn er flukt. Også denne innvandringen gir grunnlag for familieinnvandring. Under første verdenskrig og i mellomkrigstiden var det ulike flyktningstrømmer i Europa som også berørte Norge, om enn i svært begrenset grad. En flyktningpolitikk med et organisert mottak av flyktninger ble imidlertid først utviklet etter andre verdenskrig. I løpet av de første tiårene etter krigen tok Norge i mot flyktninger fra bestemte konfliktsituasjoner. Ungarere som flyktet i 1956 var den største gruppen, inntil ankomsten av chilenere og vietnamesere startet på 70-tallet. På 80-tallet opplevde Norge, i likhet med andre europeiske land, økende tilstrømming av asylsøkere fra land i Asia, Afrika og i noen grad Latin-Amerika. Også på 90-tallet har det vært flyktninginnvandring fra disse delene av verden, men i tillegg har flyktningbildet vært sterkt preget av situasjonen i tidligere Jugoslavia.

Det er først i årene etter 1985 at personer med flyktningbakgrunn har utgjort en betydelig andel av innflytterne. Mens mange av arbeidsinnvandrerne og innvandrere med midlertidig oppholdstillatelse, som f. eks utenlandske studenter, flytter ut etter noen år, er flyktningene en gruppe som i stor grad blir. Flyktningbefolkningen har derfor i løpet av de siste 20 årene utgjort en raskt økende andel av landets innvandringsbefolkning. Det er naturlig nok også en gruppe med relativt kort botid. Det bodde 67 245 personer med flyktningbakgrunn i Norge per 1. januar 1999. Dette utgjorde vel 30 prosent av innvandrerbefolkningen på dette tidspunktet. I denne flyktningbefolkningen hadde 75 prosent bodd 10 år eller kortere i landet, og bare 2 prosent hadde mer enn 20 års botid.

2.1.2 Framtiden

Omfanget og sammensetningen av den framtidige innvandringen til Norge vil være avhengig av en rekke faktorer og forhold både i og utenfor Norge. Dette gjelder bl.a. internasjonale avtaler, omfanget av krig og forfølgelse i ulike deler av verden, etterspørsel etter og tilbud av arbeidskraft, utforming og praktisering av nasjonalt regelverk, samt andre lands regelverk og praksis.

Hvor konfliktområdene vil være og hvilke flyktningstrømmer som vil komme til Norge i framtiden er svært uforutsigbart. Humanitære hensyn og internasjonale forpliktelser (bl.a FNs flyktningkonvensjon av 1951) tilsier imidlertid at vi også i årene framover vil ta i mot personer med flyktningbakgrunn. I tillegg vil det med stor grad av sikkerhet ankomme familiemedlemmer til personer som allerede har innvandret til landet.

Det er i dag et udekket behov for arbeidskraft på flere områder. Spørsmål om endringer i lovverket for å kunne øke arbeidsinnvandring har derfor kommet i fokus de siste årene.

2.2 Nyankomne innvandrere

2.2.1 Innledning

Det finnes ulike måter å definere begrepet innvandrere på. Avgrensningen av hvem som skal omfattes av begrepet vil ofte være avhengig av formålet med definisjonen. I demografisk statistikk og annen beskrivelse av innvandrerbefolkningen vil avgrensningen også kunne være avhengig av hva slags data og opplysninger som er tilgjengelige.

I denne utredningen vil betegnelsen innvandrere og innvandrerbefolkningen benyttes om personer som selv har innvandret og som har to utenlandsfødte foreldre. I Statistisk sentralbyrås statistikk tilsvarer dette "førstegenerasjonsinnvandrere uten norsk bakgrunn”.

Innvandrerbefolkningen på et gitt tidspunkt vil være alle som har innvandret en gang i tiden og som ikke har flyttet ut av landet eller er døde. Norges innvandrerbefolkningen, slik vi har valgt å avgrense populasjonen, utgjorde 238 467 personer ved inngangen til 2000. Sammensetningen av denne befolkningsgruppen vil være preget av hvem som har ankommet i de ulike periodene, hvilken bofasthet disse har hatt, og hva som har skjedd etter at de har bosatt seg i landet (de har bl.a. blitt eldre).

Denne utredningen skal dreie seg om nyankomne innvandrere (med behov for kvalifisering). Som vi har sett ovenfor endres innvandringsbilde over tid. Det finnes derfor ikke ett bilde som kan beskrive nyankomne innvandrerer. I dette kapittelet skal vi likevel forsøke å gi en beskrivelse av likheter og ulikheter hva gjelder landbakgrunn, alder, kjønn, bosted, utdanningsbakgrunn, tilknytning til arbeidsmarkedet og hva de lever av, herunder bruk av sosialhjelp.

På en del områder mangler det særskilte data for nyankomne innvandrere. Det er derfor tatt utgangspunkt i hele innvandrerbefolkningen, og i den grad det har vært mulig er endringer over tid beskrevet, med særlig vekt på de seneste årene.

Siden flyktningbefolkningen, på områder som er av vesentlig betydning for vår utredning (opplæringsbehov, bruk av sosialhjelp mv) skiller seg fra andre grupper innvandrere, er data for flyktningbefolkningen beskrevet særskilt.

Flyktningbegrepet brukes i flere betydninger. I juridisk språkbruk nyttes det om personer som går inn under flyktningkonvensjonen artikkel 1 A jf utlendingsloven § 15. I tillegg brukes det også om overføringsflyktninger, jf utlendingsloven § 22. I dette kapitlet brukes begrepet i en videre betydning, slik det gjerne gjøres i innvandringspolitiske fremstillinger. Det omfatter personer som er bosatt i en kommune og som er innvilget asyl, opphold på humanitært grunnlag eller kollektiv beskyttelse, samt familiegjenforente til disse personene.

Kilde: Utlendingsdirektoratet

I følge Utlendingsloven, som bygger på FNs Flyktningkonvensjon fra 1951, har asylsøkere som har en velbegrunnet frykt for individuell forfølgelse i hjemlandet på grunn av rase, religion, nasjonalitet, tilhørighet til en sosial gruppe eller politisk overbevisning krav på asyl. Mens asyl gis til asylsøkere som med rette frykter individuell forfølgelse, gis opphold på humanitært grunnlag der mer generelle forhold i hjemlandet gjør det farlig for søkeren å vende hjem. I tillegg kan søkere få opphold på humanitært grunnlag dersom andre sterke menneskelige hensyn taler for det.

Normalt får omlag 30-40 prosent av de som søker asyl i Norge opphold på humanitært grunnlag. En relativt lav andel av de som selv kommer til Norge som asylsøkere får asyl. Overføringsflyktninger som får innreisetillatelse etter individuell vurdering får i det alt vesentlige innvilget asylstatus. Overføringsflyktninger er flyktninger som får komme til Norge etter et organisert uttak, i de aller fleste sakene gjennom et samarbeid med FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR). I 1998 ble den årlige kvoten, som fastsettes av Stortinget, økt fra 1 000 til 1 500 plasser.

I massefluktsituasjoner kan midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse gis på kollektivt grunnlag til en gruppe mennesker etter en gruppevurdering. De midlertidige tillatelsene gis for ett år av gangen, og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse de første fire årene. Hvis situasjonen i hjemlandet fortsatt er slik at retur ikke er forsvarlig etter fire år, kan flyktningene få ordinære, permanente tillatelser. Kollektiv beskyttelse har blitt benyttet to ganger i Norge, for bosniere i perioden fra 1992 til 1999, og personer fra Kosovo i perioden 30.04.99 til 06.08.99. Det forutsettes at det store flertallet av de som fikk innvilget kollektiv beskyttelse i 1999 skal kunne vende tilbake til Kosovo. Denne gruppen er derfor i liten grad bosatt i norske kommuner.

Dersom en ser bort fra personer som fikk innvilget kollektiv beskyttelse i 1999, har antallet personer med vedtak om beskyttelse og familiegjenforente til disse i gjennomsnitt utgjort omlag 5 500 personer per år i 12-årsperioden 1988-1999. Det er imidlertid store variasjoner fra år til år. Mens antallet i 1993 var rundt 10 400 personer var antallet i 1996 nede i 2 900 personer.

2.2.2 Demografiske forhold

2.2.2.1 Landbakgrunn

Andelen av innvandrerbefolkningen (inkl. andregenerasjonsinnvandrere, dvs barn født her i landet av utenlandskfødte foreldre) med bakgrunn fra Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika økte fra 6 prosent til 50 prosent i årene fra 1970 til 1993. I samme periode ble andelen fra Norden redusert fra 45 prosent til 20 prosent. Fra 1993 til 1999 har fordelingen av innvandrerbefolkningen fra ulike deler av verden vært relativt stabil. I 1999 hadde 20,1 prosent bakgrunn fra Norden, 12,2 prosent Vest-Europa ellers, 14,4 prosent fra Øst-Europa, 3,8 prosent fra Nord-Amerika og Oseania, og 49,6 prosent fra Asia (med Tyrkia), Afrika, Sør- og Mellom-Amerika.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De fire største nasjonalitetsgruppene i innvandrerbefolkningen var per 1. januar 1999 fra Sverige, Danmark, Pakistan og Bosnia-Hercegovina.

Nasjonalitetssammensetningen til nyankomne flyktninger varierer en del fra år til år. I den samlede flyktningbefolkningen per 1. januar 1999 var de fire største nasjonalitetsgruppene fra Bosnia-Hercegovina, Vietnam, Iran og Jugoslavia. Blant de 6 738 flyktningene som ble bosatt i 1999 var den største nasjonalitetsgruppen fra Irak, etterfulgt av Jugoslavia, Somalia og Kroatia.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

2.2.2.2 Alder og kjønn

Den typiske innvandrer er mellom 19 og 30 år på innvandringstidspunktet.

Fordelingen på kjønn varierer mellom ulike aldersgrupper og mellom ulike nasjonalitetsgrupper. I alderen 16-23 år er kvinnene i flertall, men menn er i flertall blant innflytterne fra 24 år og opp til rundt 70 år.

Vi vet at det er flere kvinner som flytter med, etter eller til en mann, enn omvendt. Av alle i innvandrerbefolkningen som er gift, er 57 prosent gift med en innvandrer, mens 43 prosent lever i ekteskap med en fra Norge. Det er flere par med norsk mann og innvandrerkvinne enn omvendt. Mange av innvandrerne som har norsk ektefelle, er fra Norges naboland eller fra andre land som økonomisk og kulturelt står oss nær. Det er ellers spesielle land som utpeker seg, f.eks. har 86 prosent av gifte thailendere i Norge norsk ektefelle.

Blant de som kommer som flyktninger, har det vært et flertall av menn. Dette er imidlertid ett bilde som er i ferd med å snu seg. Av nyankomne flyktninger i perioden 1990-1999 var det noe flere kvinner (51 prosent) enn menn. På slutten av 90-tallet utgjorde derfor kvinnene en større andel av den samlede flyktninggruppen enn de utgjorde ved inngangen av tiåret.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Flyktningers alderssammensetning varierer en del mellom ulike nasjonalitetsgrupper. Flyktninger fra Bosnia-Hercegovina er en gruppe som skiller seg ut ved at de i gjennomsnitt er eldre enn andre grupper. Lavest gjennomsnittsalder har flyktninger fra Somalia. Også personer fra Irak, Jugoslavia og Iran er relativt unge.

Noen av flyktningstrømmene har hatt stort innslag av hele familie (som fra det tidligere Jugoslavia), eller familiegjenforening i ettertid (f eks Vietnam), mens andre strømmer har bestått av unge enslige menn (f eks fra Iran).

Det kan også være verdt å merke seg at av barn under 15 år fra Somalia, lever halvparten med bare en av foreldrene (i de fleste tilfellene mor). Det samme er tilfelle for over 30 prosent av barn som er kommet fra Chile og Iran. (Vassenden 1997)

2.2.2.3 Bosted

Innflytternes bosettingsmønster kan delvis forklares ut fra årsaken til at de har kommet til Norge. Arbeidsinnvandringen går til stedene med de aktuelle arbeidsplassene, familieinnvandring til de stedene familiemedlemmene finnes og flyktningene til utpekte bosettingskommuner.

Generelt kan en si at innvandrere bor mer sentralt enn norskfødte, og at mange, særlig fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika er lokalisert i østlandsområdet. En tredjedel av alle som hørte til innvandringsbefolkningen, bodde i Oslo på slutten av 90-tallet.

De aller fleste flyktningene bosetter seg i en kommune ved hjelp fra staten. I praksis forespør staten kommuner og gjør avtaler med dem om bosetting av flyktningene. Fram til tidlig på 90-tallet ble de fleste flyktningene bosatt fra Trøndelag og sørover. I forbindelse med den store bosettingen av flyktninger fra Bosnia-Hercegovina i 1994 og1995 ble alle kommunene oppfordret til å bosette flyktninger. Etter dette har det vært et prinsipp at flyktninger skal kunne bosettes i alle landets kommuner, og spredt bosetting har vært en førende målsetting i statens bosetting.

Antall kommuner som bosetter flyktninger, varierer en del fra år til år. I perioden 1990 – 1999 ble den årlige bosettingen spredt på fra 158 til 280 kommuner. Den samlede flyktningbefolkningen var sent på 90-tallet spredt på omlag 370 kommuner. Det bodde flest flyktninger i fylkene Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland. 1. januar 1999 bodde vel 20 000, eller 30 prosent av flyktningene, i Oslo. I Akershus bodde det vel 6 600 personer med flyktningbakgrunn og i Rogaland og Hordaland i overkant av 5 000. Færrest flyktninger hadde fylkene Finnmark, Nord-Trøndelag og Troms med mellom 700 og 800 flyktninger.

Omfanget av flytting fra den opprinnelige bosettingskommunen til nye kommuner i Norge i løpet av de første bosettingsårene (sekundærflytting) varierer fra region til region. Tidligere undersøkelser har vist at mange sekundærflyttinger går til Oslo. I perioden 1990-96 flyttet 6 719 flyktninger med botid inntil 5 år i Norge fra andre kommuner til Oslo (Sørlie 1998:127).

En undersøkelse Forskningsstiftelsen FAFO har gjort viser at av flyktningene som ble bosatt i årene 1994,1995 og 1996, bodde 64 prosent fortsatt i den første bosettingskommunen ved utgangen av 1999. Undersøkelsen viser at langt fra all sekundærflytting går til Oslo. En god del av flyttingen skjer innen samme landsdel.

Kilde: FAFO

Flyktningene som ble bosatt på Østlandet ble i større grad enn andre boende i første bosettingskommune, og nesten ingen hadde flyttet ut av landsdelen. Jo lenger vekk fra Østlandet flyktningene er bosatt, jo større andel er det av flyktningene som har flyttet. I Nord-Norge er bare 32 prosent blitt boende i bosettingskommunen, og over halvparten har forlatt landsdelen (Djuve og Kavli 2000).

2.2.3 Utdanningsbakgrunn

Utdanningsstatistikk fra SSB viser at det blant personer med innvandrerbakgrunn er relativt sett flere med utdanning på universitets- eller høgskolenivå enn det er blant personer med norsk bakgrunn. Det er imidlertid svært store forskjeller i utdanningsnivå etter hvor personene har bakgrunn fra.

Blant personer med bakgrunn fra Vest-Europa, Nord-Amerika og Oseania har relativt flere utdanning på universitets- eller høgskolenivå enn det en finner i grupper med annen landbakgrunn. Andelen med registrert utdanning på universitets- eller høgskolenivå blant personer fra Afrika, Asia og Sør-Amerika avviker ikke nevneverdig fra andelen med denne utdanningsbakgrunn blant personer fra Norge. Utdanningsmønsteret varierer imidlertid mye mellom personer fra ulike land innen disse verdensdelene.

Av dem som aldri har fullført noen skolegang finner vi størst andel blant personer med bakgrunn fra Afrika og Asia, og i større andel blant kvinner enn blant menn. Det er flest personer uten oppgitte data i disse gruppene, og andelen uten fullført utdanning kan derfor være høyere enn det som er registrert.

Statistikken det her er vist til, omfatter personer med innvandrerbakgrunn. Dette er en videre gruppe enn “innvandrere” slik vi har valgt å avgrense begrepet. Personer med innvandrerbakgrunn omfatter bl.a. også personer som er født i Norge av utenlandsfødte foreldre og personer som har en norskfødt og en utenlandskfødt forelder.

I statistikken er det ikke korrigert for ulikheter i aldersprofilene i de ulike gruppene. Personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i aldersgruppene med høyest utdanningsnivå og underrepresentert i aldersgruppene med lavest nivå (de eldste aldersgruppene).

Det er flere metodiske utfordringer knyttet til produksjon av statistikk for sammenligning av utdanningsnivå for grupper med utdanning fra ulike land. Data om utdanning som er fullført i Norge er basert på registeropplysninger fra utdanningsinstitusjonene. Registreringen av utdanningsnivået for de som har hele sin utdanning fra utlandet er basert på opplysninger som er gitt av den enkelte i en egen spørreundersøkelse. Fordi utdanningssystemene i mange land avviker fra det norske kan det være vanskelig å nivåplassere sin utdanning i forhold til det norske systemet. Det er derfor en del usikkerhet knyttet til denne sammenligningen av utdanningsnivå på tvers av landbakgrunn. Noe som forsterker denne usikkerheten er at andelen med uoppgitt utdanning varierer endel med landbakgrunn. Mens andelen uoppgitt utdanning blant personer med norsk bakgrunn er 0,5 prosent, er andelen uten oppgitte opplysninger 31,5 prosent blant personer med bakgrunn fra Somalia.

Det finnes ikke særskilte data for utdanningsbakgrunnen for flyktningbefolkningen. For å få et bilde av flyktningbefolkningen, har vi sett nærmere på utdanningsnivået til innvandrerne med bakgrunn fra de landene hvor det har ankommet flest flyktninger. Også her finner vi store forskjeller i utdanningsnivået mellom grupper fra ulike land. I noen grupper er det omlag like stor eller større andel med registrert utdanning på universitets- eller høgskolenivå som blant personer med bakgrunn fra Norge (Iran, Chile, Irak, Etiopia). Størst andel uten fullført utdanning finner en blant kvinner med bakgrunn fra Vietnam, Somalia, Irak og Tyrkia, hvor det er registrert at 7-8 prosent er uten noen fullført utdanning. Dersom en sammenligner dette med statistikken for personer fra land som ikke er typiske flyktningland finner en like høy andel uten noen fullført utdanning blant kvinner fra Thailand og Pakistan. Størst registret andel uten noen fullført utdanning har personer med Marokko som landbakgrunn. Her mangler 12,7 prosent av kvinnene skolegang.

Menn

Kvinner

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Data fra 1995 viser at yrkesaktiviteten stiger med økende utdanningsnivå både for norskfødte og innvandrere. Denne sammenhengen ser imidlertid ikke ut til å være like entydig for alle grupper innvandrere. Det er store forskjeller mellom ulike nasjonalitetsgrupper. Forholdsvis mange høyt utdannede fra Sri Lanka og Vietnam er i arbeid, mens få av de høyt utdannede fra Somalia og Irak er i arbeid. (Vassenden 1997)

En undersøkelse blant flyktninger bosatt i Oslo, som var kommet til Norge i 1988 og 1989, fant at flyktninger med lav utdanning fra hjemlandet så ut til å ha oppnådd en større grad av økonomisk selvberging enn de med høyere utdanning fra hjemlandet. Gode etniske nettverk var viktig for å komme inn på arbeidsmarkedet, og det var et sammenfall mellom lav utdanning og gode nettverk. Flyktninger med høy utdanning lærte seg raskt norsk, men opplevde at dette ikke førte videre til relevante jobber. De med høyest utdanning møtte mer formelle kvalifikasjonskrav i arbeidsmarkedet og fikk ikke jobber de mente de var kvalifisert for (Djuve og Hagen 1995).

2.2.4 Utdanning i Norge

Andelen av de nyankomne innvandrerne som deltar i det ordinære norske utdanningssystemet øker med botiden de første 3 årene etter at de har ankommet landet. Etter tre års botid er andelen som deltar i utdanning synkende. Av innvandrere som ankom i perioden 1986-1996 deltok mellom 10-20 prosent i det ordinære norske utdanningssystemet i perioden ett til tre år etter ankomsten. De som her er registrert, er deltakere på utdanning/kurs som har mer enn 300 timers normal varighet. Norskopplæring og andre introduksjonskurs til norske samfunnsforhold inngår ikke i denne statistikken.

Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Dersom en bare ser på de som er kommet som flyktninger, finner en samme mønster. Andelen som tar utdanning i Norge, øker de tre første årene etter ankomst, for deretter å avta. Flyktninger som ankom siste halvdel av 80-tallet og de første årene på 90-tallet, deltok i større grad i ordinær utdanning enn andre innvandrere. Andelen utdanningsdeltakere har imidlertid gått ned for nyankomne flyktninger for hvert år. Flyktninger som har ankommet i 1995 og senere har hatt lavere utdanningsdeltakelse enn øvrige innvandrere som har ankommet i samme periode.

Vi har ikke funnet noen analyse som kan forklare hvorfor nyankomne flyktninger i stadig mindre grad deltar i det ordinære norske utdanningssystemet.

Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå

2.2.5 Tilknytning til arbeidsmarkedet

Yrkesdeltakelsen er lavere blant innvandrere enn befolkningen forøvrig. Innvandrere er i større grad konsentrert i aldersgruppen 25-54 år enn befolkningen totalt sett. En fordeling etter alder vil dermed forsterke bildet av at innvandrere har lavere arbeidstakerprosent enn personer uten innvandrerbakgrunn. Med arbeidstakerprosent menes andelen arbeidstakere i alderen 16-74 år i en gruppe sett i forhold til det totale antallet personer i gruppen i alderen 16-74 år.

Et hovedskille når det gjelder tilknytning til arbeidsmarkedet går mellom personer med vestlig og ikke-vestlig bakgrunn. Innvandrere med bakgrunn fra Norden har den høyeste arbeidstakerprosenten, etterfulgt av innvandrere fra Vest-Europa ellers. Ikke-vestlige innvandrere har betydelig lavere arbeidstakerprosent enn vesteuropeiske innvandrere. Det er også blant ikke-vestlige en finner høyest registret arbeidsledighet. Personer med bakgrunn fra Nord-Amerika og Oseania har også en forholdsvis lav arbeidstakerprosent, dette er imidlertid en gruppe med lav registrert arbeidsledighet.

Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Ikke-vestlige innvandrere merket nedgangstiden på arbeidsmarkedet på slutten av 1980-tallet langt sterkere enn befolkningen forøvrig. Siden 1993 har det vært en gradvis forbedring av sysselsettingssituasjonen for samtlige grupper. Likevel var arbeidstakerprosenten 4. kvartal 1999 omlag 8 prosent lavere for innvandrere enn for befolkningen som helhet. Arbeidstakerprosenten for hele befolkningen var på 61 prosent.

Det er store forskjeller mellom enkeltland. Blant innvandrere fra Ghana, Sri Lanka, Filippinene og Chile var arbeidstakerprosenten omlag på samme nivå, eller litt høyere enn for den samlede befolkning, dvs over 60 prosent. For innvandrere fra Irak og Somalia lå arbeidstakerprosenten under 30 prosent på samme tidspunkt.

Som for norskfødte, er arbeidstakerprosenten blant innvandrere høyere blant menn enn kvinner, men forskjellen er mer markant. Den største forskjellen er blant innvandrere fra Vest-Europa (utenom Norden) og Afrika, der arbeidstakerandelen for kvinner var omlag 13,5 prosentpoeng lavere enn for menn i 4. kvartal 1999. Minst forskjell på kvinner og menns yrkesdeltakelse er det blant innvandrere fra de nordiske landene.

Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Dersom en ser bort fra innvandrere fra Norden, spiller botiden i Norge en viktig rolle med hensyn til innvandrernes tilknytning til arbeidsmarkedet. Generelt er det slik at sysselsettingsnivået øker med antall år bosatt i Norge. Endringen med botid er størst for ikke-vestlige innvandrere. I 4. kvartal 1999 var det større andel arbeidstakere blant menn med 4 – 6 års botid, enn blant menn med kortere botid i Norge. For flere grupper var arbeidstakerprosenten lavere blant menn som har bodd 7 år eller mer i Norge enn for menn med kortere botid. Dette kan bl.a. ha sammenheng med at de som har bodd 7 år eller mer i Norge, er eldre enn gruppene med kortere botid.

For kvinner fra ikke-vestlige land er forskjellene mellom grupper med ulik botid enda tydeligere. Ikke-vestlige kvinner med 7-års botid eller mer har høyere yrkesdeltakelse enn kvinner med samme landbakgrunn og kortere botid.

Selv om det generelt er slik at sysselsettingsnivået øker med antall år bosatt i Norge er arbeidstakerprosenten for ikke-vestlige innvandrere betydelig lavere enn for befolkningen forøvrig selv etter 10-15 års botid.

Innvandrere er mer konsentrert innenfor bestemte næringer enn nordmenn. Arbeidstakerne fra ikke-vestlige land er overrepresentert i arbeidsintensive næringer som vanligvis sysselsetter mange ufaglærte. De utgjør bl.a. en stor del av arbeidstakerne innenfor rengjøring og hotell- og restaurantdrift. Vestlige innvandrere er derimot overrepresentert i næringer som krever spesialisert og høyt utdannet arbeidskraft, bl.a. innen oljesektoren.

Andelen innvandrere med registrert utdanning på universitets- eller høgskolenivå blant personer fra Afrika, Asia og Sør-Amerika avviker ikke nevneverdig fra andelen med denne utdanningsbakgrunn blant personer fra Norge. Dette kan tyde på at mange høyt utdannede ikke-vestlige innvandrere har arbeid hvor det ikke stilles høye krav til formell utdanning.

Menn

Prosent

Kvinner

Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Flyktningene kommer dårligere ut i arbeidsmarkedsstatistikken enn andre grupper. Av flyktningene i alderen 16-74 år var 42,4 prosent registrert som arbeidstakere 4. kvartal 1999.

Som for andre er arbeidstakerprosenten høyere blant menn enn kvinner. I 1999 hadde 46,9 prosent av de mannlige og 36,5 prosent av de kvinnelige flyktningene et arbeidstakerforhold. Størst forskjell mellom kjønnene er det blant flyktninger fra Somalia, mens forskjellen er minst blant flyktningen fra Etiopia og Iran.

Botid og bosettingstidspunktet i Norge er viktig for sysselsettingsnivået blant flyktninger. Dersom en følger ulike flyktningkull, ser en at graden av sysselsetting er lav de første årene etter bosetting, men at den øker med botiden.

En større andel av flyktningene som ble bosatt i 1986 kom inn på arbeidsmarkedet de første årene etter bosetting enn flyktningkull som er bosatt senere. Dette kullet merket imidlertid nedgangstidene på slutten av 80-tallet og begynnelsen på 90-tallet, hvor arbeidsmarkedsdeltakelsen stagnerte og sank. Etter dette har andelen som er arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende i 1986-kullet stadig økt, også så sent som12 år etter bosettingen.

Flyktningene som ble bosatt i lavkonjunkturperioden på slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet er de som har hatt størst problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Selv tre-fire år etter bosettingen var mindre enn 30 prosent arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende. Flyktninger som er bosatt senere har hatt en raskere etablering på arbeidsmarkedet.

Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I likhet med øvrige innvandrere er også flyktninger mer konsentrert innenfor bestemte næringer enn nordmenn. Flyktninger er spesielt overrepresentert i næringene nærings- og nytelsesmiddelindustri, hotell- og restaurantvirksomhet og rengjøringsvirksomhet. Det er store variasjoner mellom ulike nasjonalitetsgrupper. Relativt mange av flyktningene fra Sri Lanka og Vietnam arbeider i nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Innen hotell- og restaurantvirksomheten finner vi relativt mange fra Tyrkia. Mens mange av de etiopiske og iranske flyktningene er sysselsatt innen helse- og sosialtjenesten. Flyktninger er underrepresentert innen bygg- og anleggsvirksomhet, med unntak av flyktninger fra Bosnia-Hercegovina som har samme andel sysselsatt i denne næringen som norskfødte.

Som vi har sett har tilknytningen til arbeidsmarkedet sammenheng med flere forhold, bl.a. landbakgrunn, kjønn, botid i Norge, grunnen for innvandringen og konjunktursituasjonen på innvandringstidspunktet.

Store forskjeller i tilknytning til arbeidsmarkedet mellom flyktninger fra ulike land kan ikke fullt ut forklares ut fra forskjeller i disse variablene. I en undersøkelse om flyktningers levekår i Oslo vises det til at mulige årsaker til de store forskjellene mellom enkelte flyktninggrupper kan være at de har forskjellige økonomiske incentiver, ulikt sosialt nettverk, ulik grad av traumer og psykiske problemer, er ulike med hensyn til kulturell vegring, og opplever ulik grad av diskriminering og passivisering fra hjelpeapparatet (Djuve og Hagen1995).

2.2.6 Inntektssammensetning

Blant de aller fleste innvandrere i Norge er yrkesinntekt viktigste kilde til livsopphold. For norske familier utgjorde yrkesinntekten i gjennomsnitt 72 prosent av familiens samlede inntekter i 1997. For innvandrere fra vestlige land utgjorde yrkesinntekten i gjennomsnitt rundt 79 prosent av samlet inntekt. Dersom en blant ikke-vestlige innvandrere skiller mellom flyktninger og ikke-flyktninger finner en at yrkesinntekten blant ikke-flyktningene utgjorde omlag 71 prosent, mens den for flyktninger i gjennomsnitt var rundt 62 prosent av samlet inntekt.

Blant ikke-vestlige som ikke er flyktninger, utgjør pensjoner fra folketrygden i gjennomsnitt omlag 10 prosent av samlet inntekt, mens denne i gjennomsnitt utgjør omlag 5 prosent av flyktningenes samlede inntekt. En inntektspost som har større betydning for flyktningenes inntekt, er sosialhjelp. Denne utgjør i gjennomsnitt i underkant av 16 prosent av samlet inntekt. Tilsvarende prosent for ikke-vestlige ikke-flyktninger er 3 prosent, og for vestlige innvandrere 0,3 prosent.

Barnetrygden er en relativt viktig inntektskilde for ikke-vestlige familier, og spesielt for flyktningene, noe som sier noe om forskjeller i familienes barnetall, men også noe om forskjellene i inntektsnivået i de tre gruppene. Gjennomsnittlig samlet inntekt i familier med vestlig hovedinntektstaker var i 1997 omlag kr 299 000, ikke-vestlige ikke-flyktninger kr 234 000 og flyktninger kr 206 000. Samlet inntekt er summen av yrkesinntekt, kapitalinntekt og overføringer. Skatt og negative overføringer er ikke fratrukket. I denne sammenligningen er det ikke tatt hensyn til forskjeller i alderssammensetningen.

Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Med lenger botid blir flyktningene mer økonomisk selvhjulpne. For flyktninger som kom til landet i 1986 utgjorde yrkesinntekten i gjennomsnitt 74 prosent av samlet inntekt i 1997. For flyktninger som kom til landet i 1994, 1995 og 1996 utgjorde yrkesinntekten henholdsvis 50 prosent, 28 prosent og 19 prosent av samlet inntekt i 1997.

Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Mens yrkesinntektens andel øker med botiden, minker sosialhjelpens andel av samlet inntekt. For flyktninger som kom til landet i 1986 utgjorde sosialhjelpen i underkant av 6 prosent av samlet inntekt i 1997. For flyktninger som kom til landet i 1994, 1995 og 1996 utgjorde sosialhjelpen i gjennomsnitt henholdsvis 30 prosent, 52 prosent og 63 prosent av samlet inntekt i 1997.

2.2.7 Sosialhjelp

I 1997 mottok rundt 30 prosent av flyktningfamiliene som bosatte seg i Norge i 1986 sosialhjelp. Av de som kom i 1995 og 1996 var i underkant av 90 prosent mottakere av sosialhjelp i 1997. Selv etter 7 år i landet hadde over 50 prosent av flyktningfamiliene som ankom i 1990 sosialhjelp som inntektskilde.

Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå

2.2.8 Oppsummering

Det nye i utviklingen de siste 30 årene er ikke at det er flytting til og fra Norge, men at det er betydelig større nettoinnvandring enn tidligere og at sammensetningen av de som flytter til landet har endret seg.

Mens innvandrerbefolkningen i 1970 i det alt vesentlige bestod av vestlige innvandrere er mer enn halvparten av innvandrerbefolkningen ved utgangen av 90-tallet fra ikke-vestlige land. Det er først fra siste del av 80-tallet at personer med flyktningbakgrunn har utgjort en betydelig andel av innflytterne. Mens mange av arbeidsinnvandrerne og deres familie flytter ut etter noen år, er flyktningene en gruppe som i stor grad blir. Flyktningbefolkningen har derfor i løpet av de siste 15 årene utgjort en raskt økende andel av landets innvandringsbefolkning.

Statistikken som er presentert i dette kapittelet viser et bilde av nyankomne innvandrere, som en sammensatt og uensartet befolkningsgruppe.

Innvandrer fra vesteuropeiske land har betydelig høyere andel yrkesaktive enn innvandrere fra ikke-vestlige land. For ikke-vestlige innvandrer øker graden av yrkesaktivitet med botiden i Norge. Konjunktursituasjonen på ankomst tidspunktet er imidlertid viktig for hvor raskt de kommer inn på arbeidsmarkedet.

Blant ikke-vestlige innvandrere har flyktninger betydelig lavere yrkesdeltakelse enn ikke-flyktninger. Forskjellen er særlig stor de første årene etter ankomst til Norge. Denne forskjellen kan skyldes ulikhet i egenskaper ved gruppene, som innvandringsgrunn, utdanningsbakgrunn, sosialt nettverk og helsesituasjon. Men det kan også skyldes forskjeller i det tjenestetilbudet gruppene blir møtt med.

Til forskjell fra andre grupper innvandrere utgjør sosialhjelpen den viktigste inntektskilden for flyktninger de første årene etter bosetting i Norge. Selv etter mange år i landet mottar en stor andel av flyktningene sosialhjelp. Nyankomne flyktninger utpeker seg derfor som en særlig aktuell målgruppe for den ordningen som utvalget skal utrede og lage forslag til.

I noen nasjonalitetsgrupper blant flyktningene er det langt lavere arbeidstakerandel blant kvinner enn menn. Generelt går det lengre tid fra bosetting til kvinner med flyktningbakgrunn blir arbeidstakere enn menn med flyktningbakgrunn. Det vil være viktig å utvikle en ordning som legger til rette for en effektiv kvalifisering som motiverer ulike flyktninggrupper, også kvinner, til raskest mulig å delta i norsk yrkes- og samfunnsliv.

Andelen av nyankomne flyktninger som deltar i ordinær utdanning i Norge har gått ned for hvert år. Mens flyktninger som ankom siste halvdel av 80-tallet og de første årene på 90-tallet, i større grad deltok i ordinær utdanning enn andre innvandrere, har flyktninger som har ankommet i 1995 og senere hatt lavere utdanningsdeltakelse enn øvrige innvandrere som har ankommet i samme periode. At en stadig mindre andel av nyankomne flyktninger deltar i ordinær utdanning kan være et uttrykk for at behovet for grunnleggende kvalifisering for å komme over i ordinær utdanning er større enn tidligere. På den andre side er det viktig at tilbudet om grunnleggende kvalifisering gjennom introduksjonsprogram ikke erstatter deltakelse i utdanning som gir mer formell kompetanse.

Mange flyktninger har tatt utdanning på universitets- og høgskolenivå før de kommer til Norge. Utdanningsmønsteret varierer mye mellom personer fra ulike land. Det finnes også en del personer, særlig kvinner, med svært lite tidligere skolegang.

Store individuelle forskjeller i utdanningsbakgrunn og fremtidsplaner tilsier at det vil være ulike behov for kvalifisering. Også blant personer med samme innvandringsgrunn og landbakgrunn vil det derfor være behov for individuelt tilpassede kvalifiseringstilbud.

Referanser:

Bjertnæs, Marte Kristine (2000), Innvandring og innvandrere 2000, Statistiske analyser 33, Statistisk sentralbyrå

Dalheim, Elisabeth (2001), Innvandrere og utdanning: Med utdanning i bagasjen,Samfunnsspeilet nr. 2, Statistisk sentralbyrå

Djuve, Anne Britt og Kåre Hagen (1995), Skaff meg en jobb!, FAFO-rapport 184

Djuve, Anne Britt og Hanne Cecilie Kavli (2000), Styring over eget liv, FAFO-rapport 344

Mathisen, Bjørn (2001), Flyktninger og arbeidsmarkedet 4. kvartal 1999, Notat 2001/11, Statistisk sentralbyrå

Sørlie, Kjetil (1998), Flyktningbosetting og sekundærflytting, NIBR-notat 1998:127

Thorud Espen (1998), Innvandringshistorikk, i Innvandringspolitikk og utlendingslov redigert av Turid Heiberg, Fagbokforlaget

Vassenden, Kåre (red.) (1997), Innvandrere i Norge, Statistiske analyser 20, Statistisk sentralbyrå

Vassenden, Kåre (2001), Hvor stor er innvandringen til Norge, Samfunnsspeilet nr. 2, Statistisk sentralbyrå

Østby, Lars (2001), Beskrivelse av nyankomne flyktningers vei inn i det norske samfunnet, Notat 2001/23, Statistisk sentralbyrå

Tabeller fra Statistisk sentralbyrå