1 Sammendrag
HNS-konvensjonen innebærer en styrking av skadelidtes stilling ved sjøulykker med farlig gods. Konvensjonen omfatter både forurensningsskade og andre skader som er forårsaket av lastens farlige og skadelige egenskaper, som f.eks. brann og eksplosjon. Konvensjonen er bygget opp etter mønster av konvensjonene om det internasjonale oljesølansvaret, som er gjennomført i sjøloven kapittel 10. HNS-konvensjonen inneholder regler både om ansvar for skipets eier og etableringen av et internasjonalt erstatningsfond for slike skader. Ansvaret for alle typer av skader voldt av farlige og forurensende stoffer omfattes, unntatt ansvar som omfattes av ansvarssystemet for oljesølskader. Skipets og fondets ansvar er undergitt særlige regler om begrensningen av ansvaret.
I forhold til gjeldende rett er det først og fremst en lovfesting av det objektive ansvaret for personskader, forurensningsskader og andre skader, reglene om forsikringsplikt, utvidelse av retten til å kreve erstatning direkte fra forsikringsgiveren og høyere ansvarsgrenser som vil gi et bedre erstatningsrettslig vern ved sjøulykker med farlig gods. Det alminnelige rederansvaret er i dag begrenset etter Den internasjonale konvensjon om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav, 1996 (globalbegrensningskonvensjonen), som er gjennomført i sjøloven kapittel 9. Beløpsgrensene i HNS-konvensjonen er betydelig høyere enn i globalbegrensningskonvensjonen, slik at utsiktene til full erstatning ved store ulykker med omfattende skader vil øke vesentlig. Dette gjelder både enkeltpersoners tap som følge av f.eks. personskade, inntektstap eller skade på gjenstander, og forurensningsskade. Konvensjonen vil bl.a. gi større utsikter til dekning av de kostnadene som påløper ved statlige aksjoner mot akutt forurensning i forbindelse med sjølulykker med farlig gods. F.eks. vil ansvarsgrensen for et skip på 10 000 bruttotonn øke fra ca. 42 mill. kroner etter globalbegrensningskonvensjonen til 220 mill. kroner etter HNS-konvensjonen, se også vedlegg 2. Etableringen av et erstatningsfond som skal dekke erstatning utover det som kan kreves fra skipets eier og dens forsikringsgiver, opp til ca. 2,5 mrd. kroner, vil også være et vesentlig bidrag til å styrke det erstatningsrettslige vernet i denne forbindelse.
Det internasjonale erstatningsfondet skal finansieres av avgifter som innbetales av mottakere av HNS-last i statene som har ratifisert konvensjonen. Dette vil i en viss grad berøre deler av norsk prosessindustri. Det må etableres et system for rapportering av mottak av farlig gods til myndighetene, som skal rapportere videre til fondet hvor mye avgiftspliktig last som mottas i hver konvensjonsstat. Avgift til HNS-fondet skal først kreves inn etter at en ulykke har skjedd, og skade helt eller delvis skal dekkes av det internasjonale fondet. Utbetalinger fra fondet – og dermed avgiftsplikten for mottakerne – blir først aktuelt dersom det prinsipale ansvaret som ligger på skipets eier og dens forsikringsgiver ikke gir full erstatning. Med de relativt høye beløpsgrensene som følger av konvensjonen, må det antas at rederansvaret vil ta hovedtyngden av tap som kan kreves erstattet etter konvensjonen. Det er på det rene at Norge har en begrenset import av de stoffene som er avgiftspliktige etter konvensjonen; etter hva komiteen kjenner til dreier det seg antakelig ikke om flere enn 10-15 norske selskaper som vil være avgiftspliktige til HNS-fondet. Det knytter seg stor usikkerhet til de opplysningene som finnes om norsk mottak av farlig gods, og komiteen har forgjeves forsøkt å innhente mer eksakt informasjon om dette.
Etter flere store sjøulykker i europeisk farvann de senere årene, har EU satt betydelig fokus på sjøsikkerhetsspørsmål, hvorav gjennomføring av HNS-konvensjonen er ett av flere prioriterte områder. I 2002 besluttet Rådet at medlemslandene skal gjennomføre de nødvendige nasjonale tiltak for å kunne ratifisere HNS-konvensjonen innen rimelig tid, og om mulig senest 30. juni 2006, se punkt 3.2. Med avlevering av utredningen nå vil Norge ha mulighet til å gjennomføre de nødvendige lovendringer for å kunne ratifisere samtidig med EU-landene. Komiteen mener det er særlig viktig å samkjøre en gjennomføring av konvensjonen med EU-landene, både av hensyn til konkurranseforhold i industrien og sjøfarten, og fordi flere av EU-landene er viktige skipsfartsnasjoner, som Norge har tradisjon for å samarbeide med.
Utredningsarbeidet er koordinert med et tilsvarende utredningsarbeid i Danmark, og det legges fram i hovedsak enslydende lovforslag her og i den danske utredningen. Sverige og Finland har ennå ikke satt i gang arbeidet med gjennomføring av konvensjonen.
Sjølovkomiteen foreslår at Norge ratifiserer HNS-konvensjonen, og legger fram et forslag til gjennomføring av konvensjonens bestemmelser i det ledige kapittel 11 i sjøloven og i en ny § 503 a (om foreldelse). Det forutsettes at reglene om begrensningsfond i kapittel 12 også skal gjelde begrensningsfond som nevnt i utkastet § 217, og at det må foretas enkelte tilpasninger i bestemmelsene i kapittel 12. Lovutkastet følger i hovedsak det mønster som sjøloven §§ 191 flg. bygger på.