6 Det strafferettslige redaktøransvaret

6.1 Mandatet

Mandatets punkt 1 ber Medieansvarsutvalget om å vurdere:

Det strafferettslige redaktøransvaret (jf. straffeloven § 431)…

Bestemmelsen lyder slik:

Redaktøren av et blad eller tidsskrift straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder såfremt bladet eller tidsskriftet offentliggjør noe som ville ha pådradd redaktøren straffansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent innholdet. Dog er han straffri såfremt han godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet av skriftet eller tilsyn med eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede.

Når det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 6 måneder anvendes. Det kan dog ikke ilegges strengere straff enn etter den lovbestemmelse som ville ha vært anvendelig om redaktøren hadde kjent innholdet.

Ved offentliggjøring gjennom kringkastingssending får disse bestemmelser tilsvarende anvendelse for kringkastingssjef, programdirektør og ansvarlig leder for programavdeling eller distriktskontor.

Om påtalen gjelder det samme som om påtale av den lovovertredelse skriftet eller sendingen inneholder.

Mandatet inneholder videre denne føringen:

Utvalget bør vurdere muligheten for regler som i større grad er medienøytrale og som fastslår et eneansvar for den faktiske avgiver av en ytring. I vurderingen bør utvalget legge vekt på å sikre at det alltid finnes noen som kan holdes ansvarlig for en aktuell ytring og at det ikke er for komplisert å finne fram til den ansvarlige.

Hovedregelen i norsk rett er at den som fremsetter et utsagn er ansvarlig for lovligheten av utsagnet.1 Den såkalte originære ytrer, som er «den faktiske avgiver av en ytring», er alltid selv ansvarlig.

I lovverket er ansvaret til den originære ytrer som regel gitt en teknologinøytral utforming. Når lovgivningen oppstiller sanksjoner mot visse former for ytringer, er oppmerksomheten rettet mot ytringens innhold og personkretsen den fremføres for, ikke hvilken teknologi som blir anvendt.

Blir en ulovlig ytring fremsatt gjennom et massemedium, vil alle som har medvirket kunne holdes ansvarlig etter lovgivningens alminnelige prinsipper om plassering av ansvar, i tillegg til den originære ytrer. Også medieforetaket kan holdes ansvarlig, både strafferettslig og sivilrettslig.

Redaktøren er ansvarlig på grunnlag av lovgivningens alminnelige bestemmelser. Men i tillegg er redaktørens ansvar gjenstand for særskilt regulering gjennom straffeloven § 431, som modifiserer lovgivningens alminnelige krav til skyld.2 At redaktøren kunne fungere som ansvarspunkt, nærmest på vegne av den originære ytrer, var i sin tid et viktig grunnlag for at forhåndssensuren ble opphevet.3

Prinsipielt er spørsmålet om utformingen av straffeloven § 431 og innføringen av et eventuelt eneansvar for redaktøren to ulike problemstillinger. Det illustreres av at straffeloven § 431 ikke etablerer et eneansvar i dag. Men det er også en sammenheng. Et eventuelt eneansvar vil fordre at skyldkravet i bestemmelsen gis en enda mer objektiv utforming enn i dag. Unntaket der det ikke er noe å legge redaktøren til last, må tas bort eller snevres inn.4

Utvalget behandler først straffeloven § 431. Spørsmålet om eneansvar drøftes særskilt i avsnitt 6.8.

6.2 Tilnærmingen til det strafferettslige redaktøransvaret

På dette punkt i mandatet er utvalget delt i et flertall og et mindretall. Et flertall bestående av medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli går inn for å oppheve straffeloven § 431.

Utgangspunktet for flertallets tilnærming har vært at redaktørinstituttet har en grunnleggende betydning for å strukturere den offentlige samtalen og bidrar til å realisere idealene som ligger til grunn for prinsippet om ytringsfrihet. Dette blir synliggjort av lov om redaksjonell fridom. Redaktøren har en uavhengig stilling og kan ikke instrueres av eiere eller andre.

Ved å understreke redaktørens suverene myndighet til å ta redaksjonelle avgjørelser, gjør lov om redaksjonell fridom det klart at alle ytringer som blir publisert, i prinsippet beror på en aktiv avgjørelse fra redaktøren i form av handling eller instruks. Dersom mediet har en redaktør, kan i utgangspunktet ingen andre beslutte publisering. Straffeloven § 431 utleder derfor ingen berettigelse av lov om redaksjonell fridom. Den aktivt handlende redaktøren vil være direkte ansvarlig i henhold til lovgivningens alminnelige bestemmelser om ulovlige ytringer.

Straffeloven § 431 er en subsidiær bestemmelse. Hvilke ytringer som er straffbare, følger av andre bestemmelser. Funksjonen til straffeloven § 431 er utelukkende å modifisere kravet til skyld, slik at redaktøren kan straffes også der han er uvitende om en ytring – likevel slik at redaktøren går fri om det ikke er noe å legge ham til last. Bestemmelsen fanger altså opp passivitet. Det strafferettslige ansvaret til den aktivt handlende redaktøren vil følge direkte av bestemmelsene som setter straff for visse ytringer – ikke av straffeloven § 431.5 Den aktivt handlende redaktøren kan heller ikke straffes etter straffeloven § 431 dersom en medarbeider bryter hans klare instrukser. I slike tilfeller er det intet å legge redaktøren til last.

Behovet for en eventuell revisjon av straffeloven § 431 følger av at bestemmelsen ikke synes å være teknologinøytral. Et mer generelt utformet virkeområde vil på den ene side avhjelpe problemet som ligger i at redaktøransvaret etter sin ordlyd i dag bare retter seg mot «blad», «tidsskrift» og tradisjonell «kringkastingssending». På den annen side kan det lede til et behov for å introdusere nye grenseoppganger og definisjoner som kan skape andre uklarheter og avgrensingsproblemer. Straffelovens alminnelige bestemmelser om ulovlige ytringer er allerede i utgangspunktet uavhengige av teknologi. Om valg av løsning utelukkende drøftes med målsettingen om teknologinøytralitet som perspektiv er det klart at det å falle tilbake på de alminnelige bestemmelser er den enkleste og mest treffsikre løsningen.

Det eksisterer andre preventive mekanismer som på en tilstrekkelig og effektiv måte sikrer at redaktøren oppstiller rutiner for den redaksjonelle virksomheten: Redaktørens faglige rolleforståelse, kravene arbeidsavtalen stiller til forsvarlig ledelse av virksomheten samt risikoen for å pådra sivilrettslig erstatningsansvar.

Før lov om redaksjonell fridom ble etablert, tjente straffeloven § 431 som et symbol for redaktørens suverene status i redaksjonen. Denne symbolfunksjonen blir i dag ivaretatt av lov om redaksjonell fridom. Samtidig viser gjennomgangen nedenfor at straffeloven § 431 ikke lenger har nevneverdig praktisk eller prinsipiell betydning. I praksis har bestemmelsen nesten uten unntak blitt anvendt sammen med straffeloven § 246 og 247 om ære- og omdømmekrenkelser. Etter at ny straffelov er vedtatt, vil slike krenkelser for fremtiden kun bli fulgt av sivilrettslige reaksjoner. Dette legger etter flertallets oppfatning til rette for å oppheve straffeloven § 431.

Et mindretall bestående av medlemmene Brurås, Flikke og Hjeltnes går inn for å revidere det strafferettslige redaktøransvaret ved å gjøre bestemmelsen teknologinøytral og straffeansvaret objektivt. Mindretallets forslag tar utgangspunkt i at redaktøren har den endelige beslutningsmyndighet om publisering og at det strafferettslige ansvaret bør reflektere dette. Konsentrasjon av ansvar vil fremme ytringsfriheten. Hvis redaktørens medarbeidere risikerer straffeansvar for det som publiseres, kan det føre til at medarbeidere vegrer seg mot arbeidsoppgaver som redaktøren vil ha gjennomført, men som den enkelte medarbeider frykter vil innebære straffeansvar.

Mindretallet trekker frem at det strafferettslige redaktøransvaret bygger opp rundt redaktørrollen som institusjon, at det legger til rette for et styrket kildevern og et unntak fra foretaksstraff for redigerte medier. Samtidig kan et slikt ansvar fortsatt ha praktisk realitet anvendt i sammenheng med for eksempel bestemmelser som verner privatlivets fred, forbyr hatefulle og diskriminerende ytringer, eller domstollovens bestemmelser om dekning av rettsmøter.

Flertallets vurderinger er samlet i avsnitt 6.7 nedenfor. Mindretallets vurderinger og forslag fremstilles samlet i særmerknad som følger etter konklusjonene i avsnitt 6.11. I avsnitt 6.8 nedenfor, hvor spørsmålet om eneansvar drøftes særskilt, er det angitt nærmere hva som er hhv. flertallets og mindretallets vurderinger.

6.3 Bakgrunn

Konvergensutvalget gikk i sin tid inn for å gi straffeloven § 431 en teknologinøytral utforming.6 Det samme gjorde Straffelovkommisjonen.7 Ved revisjonen av straffeloven, hvor det strafferettslige redaktøransvaret er videreført i straffeloven 2005 § 269, avventet man en slik justering i påvente av nærmere utredning. I forarbeidene heter det:8

Etter departementets syn bør en slik lovendring foranlediges av en bredere vurdering enn hva det er mulig å gjennomføre i forbindelse med revisjonen av straffeloven. Departementet er kjent med at spørsmålet om for eksempel nettavisers ansvar for brukergenerert innhold som for eksempel blogger og anonyme kommentarer til redaksjonelle saker er gjenstand for drøfting presseorganene imellom, og at slike diskusjoner på sikt kan danne grunnlaget for presseetiske retningslinjer. Det er grunn til å se an hvorvidt pressen selv klarer å løse de vanskelige avveiningene som denne typen publikasjoner på internett reiser, før det eventuelt foreslås straffebestemmelser som rammer forholdet. Departementet går derfor ikke inn for å gjøre redaktøransvaret medienøytralt nå.

Justisdepartementet viste til Ytringsfrihetskommisjonen som tok til orde for en generell gjennomgang av ansvarsplasseringen ved ulovlige ytringer formidlet gjennom massemedia. Ytringsfrihetskommisjonen påpekte blant annet at jo flere som kan gjøres medansvarlig for ytringer fremsatt gjennom massemedia, jo mer begrenset kan de reelle ytringsmulighetene for den originære ytrer bli. Risiko for ansvar kan lede til privat sensur. Kommisjonen fremholdt:9

Som alternativ til ulike former for medvirkeransvar står eneansvaret. Dette er et helt sentralt begrep i svensk rett, som regner «ensamansvaret» som et av de grunnleggende prinsippene i sin ytringsfrihetsregulering. Også i dansk rett tilstrebes så få ansvarssubjekter som mulig, men uten at det er formulert så sterkt som i Sverige.

Ytringsfrihetskommisjonen la særlig vekt på at kretsen av mulige medvirkere ikke bør være for vid. Om for eksempel foretak, telekommunikasjonsselskaper og andre tekniske medvirkere har et medvirkeransvar, kan det hemme ytringsfriheten. Når det gjelder forholdet mellom redaktør og den originære ytrer, er den originære ytrer ingen medvirker, men ofte hovedgjerningsmann. Dersom noen andre enn den originære ytrer – typisk redaktøren – må bære ansvaret alene på vegne av den originære ytrer, er også dét en ansvarsforskyvning. Friest og mest uavhengig av andres risikovilje står i prinsippet den originære ytrer som bærer ansvaret helt selv. Men som Ytringsfrihetskommisjonen påpeker samme sted: I svensk rett legger redaktørens ansvar til rette for såkalt meddelervern. Når redaktøren alene er ansvarlig for ulovlige ytringer fremmet av andre, åpner det for at kilden kan være anonym og ansvarsfri. Medieansvarsutvalget kommer tilbake til spørsmålet om pressens kildevern i utredningens kapittel 12.

Om eneansvar for redaktøren sier Ytringsfrihetskommisjonen videre:

Et eneansvar må være eksklusivt, dvs. at den utpekte ansvarlige bærer ansvaret alene. Ansvaret må i tillegg være formelt, dvs. at den som er utpekt som eneansvarlig har dette ansvaret selv om vedkommende ikke faktisk har bidratt til ytringen eller kjent dets innhold. Et annet ord for dette er objektivt ansvar. Det er med andre ord alene det å være i en formell posisjon som gir ansvar, men ansvaret er ikke vilkårlig fordi den samme posisjon jo nettopp gir styringsmuligheter over den virksomheten man er ansvarlig for. En redaktør med eneansvar vil følgelig være ansvarlig for avisens innhold også de tre ukene han er på ferie.

I Norsk Redaktørforenings skisse til ny medieansvarslov går foreningen i § 7 inn for å etablere et eneansvar for redaktøren, riktignok underlagt en del modifikasjoner. For brukerskapt innhold tar § 8 i Redaktørforeningens skisse et motsatt utgangspunkt. Ansvaret hviler i utgangspunktet på brukeren selv, men kan etter omstendighetene gå over på redaktøren. Når det gjelder ansvar for innholdet i annonser eller reklame, legger § 9 i Redaktørforeningens forslag i all hovedsak ansvaret hos annonsøren, slik at redaktøren kun hefter i spesielle tilfeller. Også Norsk Journalistlag har tatt til orde for et tilsvarende system.10

6.4 Utenlandsk rett

Sverige

Svensk lovgivning oppstiller et eneansvar for ansvarlig redaktør. Dette legger blant annet grunnlaget for svenske regler om meddeler- og kildevern. Hovedtrekkene i disse reglene er det gjort nærmere rede for i utredningens avsnitt 12.2.3.

Redaktøransvaret i svensk rett er helt ut objektivt. Kun i helt spesielle tilfeller hvor det ikke er mulig å ansvarliggjøre redaktøren, for eksempel fordi han er umyndig eller befinner seg utenfor svensk jurisdiksjon, kan andre straffes. Eneansvaret er suksessivt. Det betyr at bare ett ansvarssubjekt kan holdes ansvarlig om gangen. Dersom det ikke er mulig å holde vedkommende til ansvar, trer et subsidiært ansvarssubjekt inn i vedkommendes sted. I de helt spesielle tilfellene hvor redaktøren ikke kan straffes, vil foretaket bli holdt ansvarlig.

Vi finner altså ikke noe unntak i svensk rett, tilsvarende straffeloven § 431, dersom redaktøren «ikke er noe å legge til last». Objektivt ansvar er på mange måter en forutsetning for eneansvarssystemet. I motsatt fall ville det føre til en mer utstrakt bruk av foretaksstraff, i alle tilfeller der redaktøren ikke var noe å klandre. Foretaket ville for eksempel kunne bli holdt ansvarlig i situasjoner hvor journalister gikk utover redaktørens retningslinjer. Det objektive ansvaret i svensk rett sikrer at redaktøren er strafferettslig ansvarlig også i slike tilfeller.

Danmark

Danmark har et mer sammensatt ansvarssystem, med noe ulik tilnærming til periodiske publikasjoner og kringkasting. For periodisk skrift følger det av medieansvarsloven § 9 at straffansvar kun kan pålegges forfatteren til en artikkel i skriftet, redaktøren eller utgiveren. Etter medieansvarsloven § 13 er redaktøren medansvarlig for innholdet av artikler i skriftet hvis den med redaktørens vitende er skrevet av en fast medarbeider, hvis den er skrevet under oppfordring eller medvirkning fra redaktøren, eller hvis redaktøren visste at innholdet var uriktig eller innebar en krenkelse av privatlivets fred. Videre følger det av medieansvarsloven § 14 at navngitte personer som siteres i en artikkel, er medansvarlige for sitatets innhold, forutsatt at de er korrekt gjengitt. For annonser følger det av medieansvarsloven § 27 at redaktøren er medansvarlig for innholdet etter lovgivningens alminnelige regler. Medieansvarsloven § 26 fastslår at et medieforetak er solidarisk ansvarlig for alle bøter og saksomkostninger som redaktøren eller andre pådrar seg som konsekvens av det som blir publisert.

Finland

Ifølge Finlands «lag om yttrandefrihet i masskommunikation» § 12, hviler ansvaret for innholdet i ulovlige ytringer formidlet gjennom massemedia på den som etter straffelovens alminnelige bestemmelser er å regne som gjerningsmann eller medvirker. Lovens § 13 oppstiller en egen bestemmelse om sjefredaktørforseelse. Dersom den ansvarlige redaktør forsetlig eller uaktsomt vesentlig har tilsidesatt sin plikt til å føre kontroll med den redaksjonelle virksomheten, kan ansvarlig redaktør dømmes til bøter om forseelsen leder til at en rettsstridig ytring blir publisert. Bestemmelsen om sjefredaktørforseelse er subsidiær. Dersom redaktøren er å anse som overtreder eller medvirker direkte på grunnlag av straffelovens alminnelige bestemmelser om ulovlige ytringer, er det disse bestemmelsene som skal anvendes.

EMK

EMK artikkel 6 nr. 1 inneholder de grunnleggende regler om rettferdig rettergang. EMK artikkel 6 nr. 2 oppstiller uskyldspresumsjonen: «Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.» Det er ikke noe i bestemmelsens ordlyd som direkte rammer objektivt straffansvar eller objektive straffbarhetsvilkår. Etter EMDs praksis er imidlertid uskyldspresumsjonen et av elementene i det grunnleggende kravet om rettferdig rettergang, og må ses i sammenheng med dette. Objektive straffbarhetsvilkår er ikke i seg selv i strid med konvensjonen, men bruken av slike vilkår må holdes innenfor visse grenser i tråd med de kriterier som er trukket opp i EMDs praksis.11 I forhold til et eventuelt objektivt straffansvar for redaktører vil man måtte ta EMK artikkel 6 i betraktning.

EMK artikkel 10 åpner for at det i visse tilfeller kan være lovlig å videreformidle ulovlige ytringer fremsatt av andre. Det er redegjort grundig for dette i utredningens kapittel 13. For det strafferettslige redaktøransvarets vedkommende er det verdt å bemerke at EMK artikkel 10 er til hinder for å utforme lovregler som innebærer at redaktøren automatisk straffes i den originære ytrers sted. Det er forskjell på å bli behandlet som om man kjente til at bestemte ytringer ble videreformidlet, og som om man fremsatte ytringen.12 Eksempelvis ble Tore Tvedt i 2008 dømt etter rasismeparagrafen for ytringer fremsatt i VG, uten at det på noe tidspunkt var aktuelt å holde VGs redaktør strafferettslig ansvarlig.13 Utformingen av redaktørens strafferettslige ansvar må behandle redaktøren på egne premisser. Der det skjer en formidling av andres ytringer, kan ansvarssystemet ikke uten videre stille redaktøren på like fot med den originære ytrer.

6.5 Medienes samfunnsfunksjon og redaktørens rolle

6.5.1 Redaktørinstituttet og ytringsfriheten

Mediene er en arena for den offentlige samtalen. Gjennom utviklingen av ny teknologi er tilgangen til informasjon blitt enorm. Det samme gjelder den potensielle muligheten for å ytre seg til et bredt publikum. Innenfor disse omgivelsene har redigerte medier en kjernefunksjon i et demokratisk samfunn. Gjennom undersøkende journalistikk, utvelgelse og sortering av informasjon bidrar de redigerte mediene til å sikre og videreutvikle kvaliteten på den offentlige samtalen. De redigerte mediene nyter godt av en opparbeidet brukermasse med tillit til mediets innhold. Gjennom dette kan redigerte medier bidra til at budskap som potensielt kan nå mange, også blir lest, sett og oppfattet av en bred krets. De redigerte mediene bringer informasjon frem i lyset, setter dagsorden og formidler debatt. Deres funksjon er av grunnleggende betydning for å realisere idealene som ligger til grunn for prinsippet om ytringsfrihet – og derigjennom for demokratiet.

Innenfor rammen av mediets grunnsyn ligger det suverent til redaktøren å ta avgjørelser om dets redaksjonelle innhold. Redaktørplakaten ble underskrevet av Norske Avisers Landsforening (nå Mediebedriftenes Landsforening) og Norsk Redaktørforening i 1953. Formelt er Redaktørplakaten et avtaledokument som presiserer hovedoppgavene til redaktøren og som regulerer forholdet til styre og eier/utgiver. Redaktørplakaten slår blant annet fast at den ansvarlige redaktøren har det personlige og fulle ansvaret for innholdet i mediet. Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og arbeide for det som etter hans eller hennes mening tjener samfunnet. Det er samtidig en forutsetning at redaktøren deler grunnsynet og formålet til mediet. Innenfor denne rammen skal redaktøren kunne lede redaksjonen fritt og uavhengig, og stå helt fritt til å forme meningene til mediet, selv om de i enkelte spørsmål ikke blir delt av utgiveren eller styret. Dette innebærer at redaktøren i den daglige redigeringen har full frihet og myndighet når det gjelder innholdet i mediet, utforming, utvelging av materiale, vinkling, prioritering av stoff, presentasjon av oppfatninger osv. Avgjørelsesmyndigheten omfatter også ikke-redaksjonelt materiale som for eksempel annonser. Redaktørplakaten slår også fast at redaktøren står fritt når det gjelder annen redaksjonell virksomhet, for eksempel bruk av journalistiske arbeidsmetoder, å vurdere om upublisert materiale skal overleveres til politi/påtalemakt osv. Redaktørplakaten gir dessuten redaktøren myndighet når det gjelder redaksjonelle ansettelser og oppsigelser og til å disponere det budsjettet som er avsatt til den redaksjonelle virksomheten.

Gjennom lov om redaksjonell fridom er redaktørplakatens grunnprinsipp – redaktørens styringsrett, uavhengighet og frihet – blitt lovfestet. Som begrunnelse for lovfesting viste lovens forarbeider til statens ansvar for å legge forholdene til rette for den offentlige samtalen, jf. Grunnloven § 100.6. Redaktørplakaten blir i stor grad fulgt i praksis, men det ble understreket at lovfesting representerer en ytterligere klargjøring og vil bidra til at prinsippene legges til grunn også i forhold til nye medieinvestorer og utenlandske eiere uten samme tradisjoner på området som de norske. Samtidig fremhever forarbeidene symbolfunksjonen: «Ei lovfesting av den redaksjonelle fridomen vil kunne fungere som ei prinsipiell rettesnor som kan vere vel så viktig som dei reint rettslege konsekvensane.»14

Myndigheten og friheten som følger av redaktørplakaten og lov om redaksjonell fridom, bidrar til å understreke at redaktøren ikke bare er en person, men en institusjon. Institusjonaliseringen av rollen er avledet av ytringsfrihetens begrunnelser. Kvaliteten på den offentlige samtalen blir ivaretatt ved at redaktøren stimulerer og rettleder sine medarbeidere som faglig ansvarlig. Der det må treffes konkrete redaksjonelle valg, kan redaktøren iblant måtte gripe inn og begrense, andre ganger er det riktig å være offensiv og utfordre. I redaktørinstituttet ligger det derfor en dobbelthet som krever at redaktøren treffer de rette valgene. Utgangspunktet for vurderingene er vedkommendes egen pressefaglige kompetanse og integritet. Den viktigste eksterne rettesnoren er pressens egne retningslinjer og etiske regelverk.

6.5.2 Redaktørinstituttets dobbelthet: avverge og utfordre

De fleste vurderinger som skjer i det daglige arbeid, vil være av faglig og etisk karakter – hva er god journalistikk? Vurderingen av hvordan redaktøren skjøtter sin oppgave og sitt faglige ansvar vil først og fremst bli vurdert ut fra en slik standard – sammenholdt med det grunnsyn det aktuelle medium forfekter. Prinsippet om ytringsfrihet rekker langt, derfor vil det ikke så ofte oppstå spørsmål om det er rettsstridig å sette noe på trykk. Men prinsippet om ytringsfrihet verner ikke alle typer ytringer. Privatlivet tilhører ikke den offentlige sfære. Om et medium publiserer materiale som krenker privatlivets fred, kan det i visse tilfeller reageres med straff. Hatefulle eller diskriminerende utsagn er et annet eksempel på ulovlige ytringer.

For ytringer som er belagt med straff, kommer redaktørinstituttets dobbelthet tydelig frem.15 Den ansvarlige redaktør forhindrer at ytringsfriheten misbrukes, han begrenser. Men som en del av redaktørens og medienes samfunnsoppdrag er det i blant riktig og faglig forsvarlig å utfordre grensene for det tillatte. Slik rettsordenen er bygget opp, vil man komme ut for tilfeller hvor en ytring isolert sett er straffbar, men hvor rekkevidden av det aktuelle straffebudet beskjæres fordi ytringen må anses for å være beskyttet av Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Til redaktørinstituttet ligger derfor langt fra bare forsiktighet og kontroll, men også å utøve instituttet med djervhet og integritet. Et eksempel er Valebrokk-kjennelsen.16 Saken gjaldt TV2s offentliggjøring av filmopptak av domfelte i Baneheia-saken, Viggo Kristiansen. Etter domstolloven var offentliggjøring klart ulovlig og straffbart, men daværende sjefredaktør Kåre Valebrokk beordret personlig at innslaget skulle sendes. Høyesterett frifant Valebrokk med henvisning til prinsippet om ytringsfrihet slik det kommer til uttrykk i EMK artikkel 10. Et annet tilfelle er den såkalte TV Vest-saken, hvor TV Vest besluttet å sende politisk reklame for Pensjonistpartiet, selv om kringkastingsloven helt klart forbød slik reklame. Statens medieforvaltning ila TV-kanalen et straffegebyr som under dissens ble opprettholdt av Høyesterett.17 Derimot kom Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol til at straffegebyret var i strid med EMK artikkel 10.18 Saken viser samtidig hvilken tvil som uunngåelig vil eksistere i grensetilfellene. Dette forsterkes av at bestemmelsene som verner prinsippet om ytringsfrihet er gjenstand for kontinuerlig videreutvikling gjennom domstolenes praksis, både nasjonalt og internasjonalt.

6.6 Gjeldende rett

6.6.1 Fra eneansvar til medansvar

Historien til straffeloven § 431 kan føres tilbake til 1700-tallet. I 1770 ble forbudet mot forhåndssensur opphevet.19 Liberaliseringen ledet til en flom av ytringer som etter datidens standarder ble betraktet som injurierende, og man så raskt behov for å stramme inn. Forløperen for redaktøransvaret var «Forordning som nærmere forklarer og bestemmer Trykkefrihedens Grændser», 27. september 1799. Her ble begrepet «redaktør» anvendt for første gang. Formålet med forordningen var todelt: Dels skulle redaktørfunksjonen ha en preventiv effekt og forebygge spredning av ulovlige ytringer, og dels bidro ordningen til effektiv ansvarliggjøring. Den originære ytrer hadde det primære ansvar. Dersom den originære ytrer ikke kunne identifiseres eller holdes til ansvar, måtte redaktøren stå til rette.

Kriminalloven av 1842 bygget på det som gjerne blir kalt et «kunstig» ansvarssystem. Bare én kunne gjøres ansvarlig for den straffbare ytring, samtidig som visse personer på forhånd, gjennom loven, var fritatt for ansvar. Den eldre lovreguleringen hvilte på et såkalt substitusjonsprinsipp: Loven innførte en ansvarsstige med en forutbestemt rangordning.

Dette prinsippet ble forlatt da redaktøransvaret ble innlemmet i den alminnelige straffeloven i 1902. Man tok da det som gjerne kalles et «naturlig» ansvarssystem som utgangspunkt. Et slikt system kjennetegnes ved at ansvaret som følger av straffelovens alminnelige regler, får anvendelse. Etter dette har den strafferettslige ansvarsfordelingen mellom redaktør, medarbeider og andre som ytrer seg gjennom mediene, fulgt den alminnelige tilnærmingen i norsk strafferett; at alle som er skyldig i en straffbar handling, kan straffes selv om det finnes andre ansvarlige. Straffelovrådet (1955) peker på at det ikke var en egentlig politisk foranledning bak systemendringen. «Først og fremst ble det innvendt mot substitusjonssystemet, at det lot betydningsfulle medvirkere til forbrytelser i trykt skrift dekke av forfatteren – og dette inntil urimelighet. Dernest at systemet lett førte til misbruk på den måten at redaktøren lot en løs og ledig person opptre som stråmann, som således kunne absorbere hele ansvaret.»20

Utgangspunktet om et «naturlig» ansvarssystem ble imidlertid supplert med særbestemmelser om et ekstraordinært ansvar for redaktøren (og enkelte andre særskilt oppregnede personer). Før revisjonen i 1958 eksisterte to slike bestemmelser, straffeloven § 322 og straffeloven § 431. Straffeloven § 322 var en særskilt regulering av redaktørens ansvar der det av ulike grunner var umulig å holde den originære ytrer ansvarlig. Straffeloven § 431 oppstilte et supplerende uaktsomhetsansvar for redaktøren.21 Ved revisjonen i 1958 gikk Straffelovrådet inn for å fjerne det kunstige ansvaret i straffeloven § 322 med henvisning til at et slikt «gisselsystem» virket støtende og ikke lot seg «forene med vanlige kriminalpolitiske synsmåter». Derimot ville det etter straffelovrådets skjønn «kanskje være betenkelig å sløyfe ethvert subsidiært uaktsomhetsansvar for utgiveren av trykt skrift».22 Det siste spørsmålet ble drøftet utførlig. Som ganske vektige hensyn mot et slikt ansvar la Straffelovrådet vekt på at det skjærer alle lovovertredelser over en kam, og bryter med det naturlige ansvarsprinsipp. Uaktsomhetsansvar knyttet til hvert enkelt straffebud ville også kunne anvendes mer nyansert enn en fellesbestemmelse. I avgjørende retning i favør av et strengt uaktsomhetsansvar for redaktøren la imidlertid Straffelovrådet vekt på behovet for å unngå at pressen befattet seg med rettsstridig ryktespredning, de særlige skadevirkningene som oppstår når ukorrekte fremstillinger får plass i dagspressen, og at økonomiske sanksjonssystemer ikke i alle henseender var bygget ut eller praktiske.23

I innstillingen fra 1955 var det ikke særlig det å forebygge injurier man hadde i tankene. Straffelovrådet uttalte den gang at straffeloven § 431 hadde liten betydning i forhold til straffelovens kapittel om ærekrenkelser. I stedet la man vekt på behovet for å forhindre rettsstridig ryktespredning som kunne true rikets sikkerhet, som tilla offentlige myndigheter handlinger de ikke hadde foretatt eller som skadet deres omdømme, som kunne føre til hungersnød, som kunne manipulere prisen på varer og verdipapirer, som kunne føre til allmenn frykt, eller som gjengav offentlige forhandlinger feil – særlig rettsreportasjer.24 Det kan tenkes at dette behovet var preget av tidsånden. I senere innstillinger, for eksempel fra 1977, ble det av Straffelovrådet fremholdt at «de straffebestemmelser det i første rekke kan bli tale om, antas å være dem som retter seg mot ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred».25

Revisjonen i 1958 ledet til at det særskilte uaktsomhetsansvaret i straffeloven § 431 ble videreført med den eksisterende begrensning til ansvarlig redaktør for blader og tidsskrifter. (Straffeloven § 322, som ble opphevet, hadde rettet seg mot ethvert trykt skrift). Straffelovrådet viste til at en slik særbestemmelse imøtekom et særlig behov for dagspressens vedkommende, på grunn av det «tempo hvorunder den arbeider, dens stadig skiftende emnevalg og nyhetsstoff, publikums stadige krav på aktuelle innlegg, og derav følgende fristelse til ukritisk bruk av sensasjonsopplegg som den periodiske presse ofte er utsatt for«26. Departementet sluttet seg til Straffelovrådets vurderinger.27 Med en del senere justeringer leder dette frem til ansvaret som i dag kommer til uttrykk i straffeloven § 431.

Skal man etter dette plassere ansvarsbestemmelsene i norsk rett i en større kontekst, kan man ta utgangspunkt i Straffelovrådets beskrivelse fra 1955:28

1. Det såkalte naturlige ansvarssystem som særlig er fremtredende i anglo-amerikansk rett, og som særpreges ved at det ikke konstrueres særlige ansvarsregler for pressedelikter, slik at det alminnelige, naturlige ansvarssystem som følger av straffelovens regler får anvendelse.

2. Det kunstige system, som en finner i lovgivningen i enkelte kontinentale land, først og fremst Belgia, Frankrike og Sveits, i Danmark og kanskje mest utpreget i Sverige. Etter disse ordninger er oftest visse deltagere i publikasjonen på forhånd fritatt for ansvar, mens til gjengjeld andre deltagere er pålagt et skjerpet ansvar. Et absolutt redaktøransvar er således konsekvent gjennomført i svensk rett.

3. Det blandede system, som er gjennomført bl. a. i norsk, finsk, tysk og nederlandsk rett. Her anvender lovgivningen fullt ut de sedvanlige, naturlige ansvarsregler, slik at ingen som etter disse regler rammes av straffebudet, er fritatt for straff. Men disse regler suppleres med et særlig uaktsomhetsansvar for redaktør og utgiver av periodisk skrift, som skjerpes ved lovsformodning om straffeskyld for redaktøren.

6.6.2 Hovedformål: Forebygge ære- og omdømmekrenkelser

Et viktig formål bak å etablere et særskilt straffansvar for redaktøren var i sin tid å håndtere et spesifikt problem, nemlig anonyme ytringer. Dette problemet ble ikke løst ved å forby slike ytringer, men ved å etablere et system som sørget for at det alltid eksisterte et klart ansvarspunkt. Samtidig ser man at der den originære ytrer var kjent, var den opprinnelige ordning at redaktøren gikk fri. I slike tilfeller kan man si at redaktøren inntok rollen som formidler og ikke ble likestilt med ytreren.

Opprinnelig tok det strafferettslige redaktøransvaret neppe sikte på å statuere et umiddelbart ansvar for redaktøren når det gjaldt enhver ulovlig ytring i publikasjonen. Bestemmelsen stod i straffeloven, og det er nærliggende å forstå bestemmelsen slik at den modifiserte skyldkravet i andre av straffelovens bestemmelser om ulovlige ytringer. Og kanskje er også dette en for vid forståelse av lovgivers intensjoner. Det var først og fremst ære- og omdømmekrenkelser som ble oppfattet som problematisk. I dagens bestemmelser om slike krenkelser er det positivt fastslått at såkalte «tekniske medvirkere» ikke skal ha ansvar. Jon Bing beskriver dette som en «gjenytelse for redaktøransvaret».29 Tilsvarende begrensning finnes ikke i noen av de øvrige bestemmelser i straffeloven som forbyr visse former for ytringer. Derfor kan nok disse særegne begrensningene, sammen med den øvrige forhistorien, ses som en indikasjon på hvor langt den særskilte bestemmelsen om redaktøransvar er ment å skulle rekke. I så måte er rettspraksis illustrerende. Straffeloven § 431 er i all hovedsak blitt anvendt sammen med straffeloven § 246 og 247 om ære- og omdømmekrenkelser, selv om det i dag er sikker rett at bestemmelsen rent prinsipielt kan komme til anvendelse også sammen med visse bestemmelser utenfor straffeloven. Hvor langt bestemmelsen i straffeloven § 431 kan supplere annen lovgivning om ulovlige ytringer, for eksempel i markedsførings- eller opphavsrettslovgivningen, er imidlertid uavklart. Ved lovrevisjonen i 1958 la Straffelovrådet til grunn at bestemmelsen skulle kunne anvendes både i forhold til andre straffelover, for eksempel den militære straffelov, og straffebestemmelser i spesiallovgivningen.30 Det eksisterer i hvert fall enkelte eksempler fra Høyesteretts praksis som har sitt utspring i overtredelser av domstolloven.31

6.6.3 Redaktøren som ansvarssubjekt

Som forvalter av redaktørinstituttet vil redaktøren ha et personlig strafferettslig ansvar når det med hans kunnskap blir publisert ytringer som er ulovlige, og som ikke er vernet av Grunnloven § 100 eller EMK artikkel 10. Redaktørens ansvar følger ikke av straffeloven § 431, men av gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle straffebud som blir overtrådt. Ved å fingere et ansvar for redaktøren «som om» redaktøren kjenner innholdet i en ulovlig ytring, forutsetter også straffeloven § 431 at redaktøren er direkte ansvarlig etter lovgivningens alminnelige bestemmelser der redaktøren positivt og faktisk kjenner ytringens innhold.

Slik straffeloven § 431 er formulert, kan den lett skape inntrykk av at det er her redaktørens strafferettslige ansvar er forankret. Høyesterett har imidlertid flere ganger understreket at bestemmelsen er subsidiær, se for eksempel Rt. 1971 s. 350, Rt. 1977 s. 849 og Rt. 1989 s. 257. Med dette menes at redaktørens ansvar primært følger av lovgivningens alminnelige bestemmelser. Kun der redaktøren ikke har utvist slik skyld som de alminnelige straffebudene krever, tyr man til det modifiserte skyldkravet i straffeloven § 431.

Når redaktøren bestemmer hva som blir publisert, er han ansvarlig for ytringer som blir publisert i mediet. Det gjelder også der andre har stått for selve utformingen av det redaksjonelle innholdet, for eksempel en journalist. Fortsatt er det redaktøren som i kraft av sin endelige beslutningsmyndighet lar ytringen nå ut til allmennheten. Har redaktøren gjennom instruks eller handling godkjent at ulovlige ytringer blir publisert, er han som den klare hovedregel direkte ansvarlig etter straffelovens ulike bestemmelser. Vi snakker ikke her om «strafferettslig redaktøransvar» i betydningen begrepet blir brukt i straffeloven § 431. I straffeloven § 431 heter det at redaktøren kan holdes ansvarlig som om han kjenner innholdet i en ulovlig ytring som blir publisert. Når redaktøren handler bevisst, er straffeloven § 431 overflødig, og man anvender i stedet det straffebudet som er overtrådt direkte. I Valebrokk-kjennelsen, nevnt i avsnitt 6.5.2 foran, lød tiltalen på overtredelse av domstollovens bestemmelser, straffeloven § 431 var ikke fremme.

At ytringer mediet publiserer er å regne som redaktørens ytringer, kommer generelt og prinsipielt til uttrykk i lov om redaksjonell fridom § 4. Samtidig må vurderingen av redaktørens straffansvar i en bestemt sak være konkret. Derfor vil det være grenser for hvor langt betraktninger om generell beslutningsmyndighet kan trekkes. Det kan oppstå tilfeller hvor redaktøren reelt og uten å kunne klandres er uvitende om hva som blir publisert. Dette leder imidlertid ikke til noen vesentlig forskjell mellom en situasjon hvor man kun har lovgivningens alminnelige straffebud å falle tilbake på, og en situasjon hvor man tenker seg straffeloven § 431 videreført. Straffeloven § 431 oppstiller et prinsipielt viktig unntak for tilfeller der det ikke er noe å legge redaktøren til last.

Unntaket der det ikke er noe å legge redaktøren til last, er å forstå som en referanse til et strengt uaktsomhetsansvar, jf. særlig Rt. 1950 s. 1027, hvor Høyesterett uttalte:

Etter sin form er tredje ledd i § 431 en generell bestemmelse, og jeg finner da ikke å kunne tolke den innskrenkende slik at den holder åpent et område for rent objektivt ansvar. En slik tolkning ville, om den ble fastholdt i alle sine konsekvenser, lede til uantagelige resultater. Hvis utgiveren f. eks. har forbudt at artikkelen inntas, men en av hans underordnede trosser forbudet og besørger den tatt inn, uten at utgiveren kan lastes, må det være klart at han ikke kan bli straffet. Det samme må imidlertid også gjelde hvis utgiveren har sykdomsforfall eller er fraværende på ferie. Men antar man dette, synes det vanskelig å straffe ham på rent objektivt grunnlag om stedfortrederen i hans fritid gjør seg skyldig i en feil som den saken dreier seg om, uten at det i noen henseende er noe å legge utgiveren til last. – At tiltalte – slik som her – har bevisbyrden for sin uskyld, er allerede et unntak fra vanlige strafferettslige prinsipper, men regelen for så vidt er dog tydelig uttalt i loven. Men den videregående regel som her hevdes å gjelde, nemlig at straff i tilfelle som dette skal ilegges uten hensyn til skyld, krever en ikke mindre sikker hjemmel. Og slik hjemmel kan jeg ikke se vi har i § 431 eller andre steder.

Straffelovrådet la til grunn at spørsmålet om selve aktsomhetsnormen «ansees løst på bindende måte» gjennom dommen.32 Derimot var rådet ikke enig i Høyesteretts konkrete vurdering, særlig at Høyesterett hadde trukket frem at det ikke var vanlig praksis i redaksjonene å utstede instrukser eller uttrykkelige direktiver for stedfortrederen. Straffelovrådet mente at det for fremtiden burde «stilles strengere krav for så vidt». Rådet understreket at straffeloven § 431 skal virke som et «insitament til at avisen velger seg et kontrollsystem som passer til dens størrelse, redaksjonens ordning og redaksjonspersonalets forutsetninger. Redaktøren får så ha ansvaret for at kontrollen til enhver tid er i orden og virksom, hva enten han er til stede eller fraværende. Dette stemmer også med oppfatningen i Storbritannia.»33

Et eksempel på at aktsomhetsnormen er blitt anvendt på en slik strengere måte finner en i Rt. 1987 s. 764 VG-saken. Ansvarlig redaktør Andreas Norland hadde vært på ferie da en artikkel med et rettsstridig innhold ble publisert i VG. Høyesterett konstaterte at kontrollen sviktet i det aktuelle tilfelle, uten at det var gitt en tilfredstillende forklaring på hvordan det kunne skje. Det var tilstrekkelig til å holde Norland ansvarlig.

6.6.4 Ansvar for andre enn redaktøren

Straffeloven § 431 etablerer ikke et eneansvar for redaktøren. Bestemmelsen bidrar heller ikke til å begrense ansvaret til andre medarbeidere. Som fremholdt av Høyesterett, for eksempel i 1977 s. 849 er det «ikke (…) tvilsomt at en journalist kan straffes for overtredelse av straffelovens §§ 246 og 247 selv om det verken er grunnlag for å domfelle redaktøren etter disse bestemmelser eller etter § 431.»

Om andre kan holdes personlig ansvarlig i tillegg til redaktøren, for eksempel den journalist som har skrevet en artikkel, vil etter gjeldende bestemmelser bero på en konkret vurdering med utgangspunkt i hvert enkelt straffebud om ulovlige ytringer. Det kan tenkes at en rekke medarbeidere, som alle står under redaktørens ledelse og instruksjon, er involvert i utformingen av det publiserte materialet uten at noen håndterer det som en helhet. I slike tilfeller vil det kunne være praktisk vanskelig å identifisere andre ansvarssubjekter enn den som står ansvarlig for beslutningen om å publisere sluttresultatet, nemlig redaktøren.

Mens redaktøren alltid er ansvarlig for en redaksjonell beslutning om publisering, vil medarbeidernes ansvar bero på graden av delaktighet. Om for eksempel en kommentator formulerer seg på en måte som er i strid med straffelovens bestemmelser, og materialet blir publisert, kan kommentatoren holdes umiddelbart ansvarlig slik rettsordenen er i dag. Det gjelder selv i tilfeller hvor redaktøren ikke bare har godkjent publiseringen, men også etterspurt kommentaren og bedt om at den blir skrevet.

Lovbrudd kan skje på tross av at det eksisterer forsvarlige interne retningslinjer og rutiner. Selv ikke de beste retningslinjer legger fysiske bånd på medarbeiderne, og siden redaktøren ikke i praksis kan lese gjennom alt materiale, er det tenkelig at retningslinjene blir brutt uten at redaktøren blir kjent med det før det er for sent. Er retningslinjene gode og klare nok, har redaktøren gjort jobben sin og vil være ansvarsfri, selv om en straffbar ytring blir publisert. Journalister eller andre medarbeidere som har brutt retningslinjene, vil risikere straff på selvstendig grunnlag. Straffeloven § 431 skaper derfor kun en illusjon av at redaktøren alltid er det strafferettslige ansvarspunkt for ytringer innenfor mediet.

6.6.5 Straffeloven § 431 og dagens situasjon

Straffeloven § 431 behandler redaktøren som person, ikke redaktørrollen som et institutt. Dette følger av den begrensede og spesifikke ambisjonen. Redaktøren skulle forhindre det ulovlige – en slags delegert forhåndskontroll av ytringer. Dessuten eksisterte det ikke noe egentlig redaktørinstitutt på den tid da forbudet mot forhåndssensur ble opphevet. Det har blitt etablert og tatt form gjennom den dannelsesreisen som har pågått i de drøyt 200 etterfølgende år.

Institusjonaliseringen av redaktørrollen har bidratt til at det i dag er langt større bevissthet rundt redaktørens betydning for å fremme samfunnsdebatt og høyne kvaliteten på den offentlige samtalen snarere enn å begrense eller «sensurere» medarbeiderne. Utviklingen har gått gradvis, og man skal alltid være varsom med å gi en nærsynt beskrivelse av historien. Like fullt må man kunne si at det den senere tid har skjedd en nokså manifest endring av omgivelsene på et prinsipielt plan. For det første har redaktørens myndighet og ansvar fått et prinsipielt og symbolsk uttrykk gjennom lov om redaksjonell fridom. Straffeloven § 431 har hatt noe av denne rollen tidligere. I kraft av å være en straffebestemmelse er det imidlertid effektivisering av de bakenforliggende straffebud som har begrunnet bestemmelsen. Lov om redaksjonell fridom på sin side synliggjør den uavhengigheten og myndigheten som gjør det riktig å beskrive redaktørfunksjonen som en institusjon i egentlig forstand. Forankringen er også en annen – linjene kan trekkes direkte til Grunnloven § 100.

En annen endring av vesentlig praktisk og prinsipiell betydning følger av den nye straffeloven av 2005. I det opprinnelige lovforslaget var det lagt opp til å videreføre gjeldende bestemmelser i straffeloven 1902 § 246 og 247 om ære- og omdømmekrenkelser. Etter innspill fra Redaktørforeningen under lovforberedelsen ble imidlertid løsningen en annen. Blant annet med henvisning til prinsippet om ytringsfrihet, kom man til at trussel om straff ikke er det riktige virkemiddelet mot slike krenkelser – og straffebestemmelsene er ikke videreført i ny straffelov. Gjennom å utøve sin institusjonelle funksjon, og gjennom å skape bevissthet rundt betydningen og konsekvensene av prinsippet om ytringsfrihet, vant redaktørforeningen gehør for å fjerne de straffebud som i sin tid var den vesentligste begrunnelsen for å oppstille et personlig straffansvar for redaktører.

6.7 Flertallets vurderinger

6.7.1 Problemstilling

Når det gjelder redaktørinstituttet som sådant, hviler det i hovedsak på andre virkemidler enn offentlig lovgivning – særlig bransjens egenutviklede regler og prinsipper. Dette suppleres av redaktørenes egen rolleforståelse. Utvalget ser det like fullt som viktig at også lovgivningen støtter opp under redaktørinstituttet. Problemstillingen for utvalget er om en revisjon av dagens personlige strafferettslige redaktøransvar, jf. straffeloven § 431, slik at bestemmelsen gjøres generell og teknologinøytral, er et riktig virkemiddel.

6.7.2 Preventiv funksjon

For en leder er det nødvendig å delegere og utforme retningslinjer for å kunne utføre sine oppgaver og skjøtte sitt ansvar. Lovgivningens grenser for tillatte ytringer er blant rammene som legger føringer for utformingen av redaktørens retningslinjer. Disse lovbestemmelsene gjelder i kraft av seg selv, uavhengig av straffeloven § 431. Utover dette vil krav om retningslinjer og rutiner gjerne følge av arbeidsbeskrivelsen, redaktørplakaten og annet bransjeregelverk. Selv om redaktøren ikke kan instrueres i redaksjonelle spørsmål, vil han være ansvarlig overfor sitt styre når det gjelder å implementere styringsmekanismer for virksomheten. Dette har preventiv effekt. Det samme har det vesentlige sivilrettslige ansvaret som kan følge som konsekvens av rettsstridige ytringer. Til sammen gjør dette at straffeloven § 431 vanskelig kan ha noen supplerende preventiv funksjon. Bestemmelsen rammer manglende bevissthet, men bidrar neppe i seg selv til å skjerpe den. Det er det de øvrige bestemmelser som rammer ulovlige ytringer som gjør.

Viktigst er likevel at det neppe er straffelovgivningen som legger grunnlaget for at redaktøren gjør en god jobb. De preventive hensynene blir ivaretatt av redaktørens rolleforståelse og pressens eget regelverk.

6.7.3 Ære- og omdømmekrenkelser ikke lenger belagt med straff

I rettspraksis har straffeloven § 431 nesten uten unntak blitt anvendt sammen med bestemmelsene som ikke blir videreført, straffeloven § 246 og 247 om ære- og omdømmekrenkelser. Derfor mister det personlige strafferettslige redaktøransvaret, jf. straffeloven § 431, det meste av sin praktiske betydning etter revisjonen av straffeloven.

Fortsatt eksisterer andre straffebestemmelser som setter straff for ytringer. Disse vil komme direkte til anvendelse der et medium publiserer en ulovlig ytring. Redaktøren vil være umiddelbart ansvarlig på grunnlag av hver enkelt bestemmelse, gitt at han er den som beslutter publisering – enten i det konkrete tilfellet eller i form av retningslinjer. Et slikt umiddelbart ansvar følger av at redaktøren er gitt frihet. Den som utøver sin frihet, tar bevisste valg. Derfor vil redaktøren bli stilt til rette for konsekvensene av valgene, i samsvar med hvert enkelt av de straffebud som rammer ulike typer ytringer. Igjen kan det vises til Valebrokk-kjennelsen, jf. avsnitt 6.5.2 foran.

Om straffeloven § 431 fjernes, kan det tenkes at det i teoretisk forstand skal mer til før redaktøren kan holdes strafferettslig til ansvar under visse av særlovgivningens mangeartede bestemmelser med grenseflate mot ytringer som kan forekomme i media. Det vil kunne bero på hvordan skyldkravet er formulert i det konkrete tilfelle. Imidlertid har ikke straffeloven § 431 vist seg å spille noen praktisk funksjon i denne sammenheng. Samtidig fremstår det i dag som uavklart hvilken rekkevidde straffeloven § 431 har utenfor straffelovens og rettergangslovenes virkeområde. Utvalget kan ikke se at dette spørsmålet er blitt utredet i nyere tid, eller forut for at ulike særlover er blitt vedtatt. Problemstillingen var fremme ved revisjonen av straffeloven § 431 i 1958. Den gang ble spørsmålet drøftet med utgangspunkt i spørsmålet om redaktørens ansvar for innholdet i annonser. Når man fant at redaktøren også burde ha ansvar for dette, ledet det til at straffeloven § 431, i hvert fall når det gjelder annonser, får et potensielt bredt anvendelsesområde.34

Flertallet i utvalget vil understreke at det uansett, i lys av den opprinnelige begrunnelsen som lå til grunn for straffeloven § 431, kan fremstå som en utilsiktet bieffekt dersom bestemmelsen bidrar til å modifisere det skyldkravet som ellers gjelder ved for eksempel opphavsrettskrenkelser, bestemmelser om innsidehandel, reklame for legemidler og lignende.35 For eksempel er det lite praktisk at annonser har en anonym avsender. Når slik lovgiving som nevnt foran er blitt utformet, har man ment at den bør ramme dem som i det konkrete tilfellet personlig kan bebreides. Det vil fremstå som nokså tilfeldig om disse skyldkravene hele tiden skal leses med en spesiell modifikasjon for redaktører, slik at redaktører har et tilnærmet objektivt ansvar. Tenker man seg en ulovlig annonse for legemidler, er farmasiselskapet som regel nærmere til å kjenne grensen for det lovlige enn redaktøren.

6.7.4 Ansvar ved anonyme ytringer

Det er vesentlig for utvalget at den sentrale rettspolitiske begrunnelsen som initierte straffeloven § 431 blir ivaretatt, nemlig at det skal være mulig å fremme anonyme ytringer, samtidig som det også i slike tilfeller skal være mulig å identifisere et ansvarssubjekt. Innenfor rammene av dagens rettssystem anser utvalgets flertall at dette er tilfelle selv om straffeloven § 431 ikke blir videreført. Selve publiseringen av anonyme ytringer vil alltid bero på et bevisst valg og en aktiv handling.36 Dette understrekes også av Vær-Varsom-plakaten:

• 3.1. Kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson.

• 3.2. Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.

Når anonyme ytringer publiseres som en konsekvens av bevisste handlinger, er forutsetningene alltid til stede for å holde noen direkte ansvarlig under de aktuelle straffebud som rammer ytringene. Eneste grunnlag for ansvarsfrihet for redaktøren vil foreligge der en journalist opptrer i strid med instrukser og presseetiske normer på en måte som innebærer at redaktøren holdes uvitende. Slik ansvarsfrihet skiller seg imidlertid ikke fra det som i dag vil følge av straffeloven § 431. Om den ansvarlige redaktøren ikke i det hele tatt er å laste, kan han heller ikke straffes, jf. også EMK artikkel 6. Men også i slike tilfeller eksisterer et ansvarssubjekt – den som opptrer på vegne av den ansvarlige redaktør, eller i siste instans journalisten.

6.7.5 Symbolverdien av det strafferettslige redaktøransvaret

Dersom det strafferettslige redaktøransvaret ikke blir ført videre, vil det neppe ha store konsekvenser. Straffeloven § 431 inneholder ikke i seg selv materielle skranker for lovlige ytringer, kun en modifikasjon av skyldkravet i de bakenforliggende bestemmelser, uten vesentlig praktisk betydning.

Selv om straffeloven § 431 ikke videreføres i ny straffelov, vil lovverket bidra til å fremheve den avgjørende samfunnsmessige betydningen av redigerte medier, redaktørinstituttet og redaktørens ansvar. Lov om redaksjonell fridom har til formål å sikre «redaksjonell fridom i media». Lovfestingen av redaktørplakaten har både symbolverdi og en klar realitet. Redaktørens uavhengighet fra eierstyring blir rettslig garantert. Som symbol er en lov som etablerer redaksjonell frihet av større verdi enn en bestemmelse i straffeloven.

6.7.6 Teknologinøytralitet

Et viktig prinsipielt utgangspunkt er at regulering bør være teknologinøytral. Det motsatte kan lede til tilfeldig forskjellsbehandling. Man kan oppleve at teknologispesifikk regulering gir incitamenter til å skyve visse former for innholdsproduksjon over på plattformer som er underlagt en mildere form for regulering, uten at aktørene på disse plattformene nødvendigvis er bedre kvalifisert til å forme den offentlige samtalen enn regulerte aktører. Det kan snarere være tvert imot. Det vil også være en fare for at det oppstår konkurransevridning, eller at lovgivningen favoriserer utviklingen av bestemte teknologier og fremgangsmåter uten at det eksisterer en egentlig grunn til det.

Det strafferettslige redaktøransvaret, slik straffeloven § 431 lyder i dag, synes kun å rette seg mot ytringer i «blad eller tidsskrift» samt tradisjonell kringkasting. I dag er det uklart hvordan bestemmelsen skal tolkes. Justisdepartementet kan se ut til å betrakte «blad eller tidsskrift» som en underkategori av «trykt skrift».37 Dersom en slik tolking legges til grunn, vil det skape en forskjell mellom ansvaret i tradisjonelle og digitale medier. Andre har tatt til orde for en mer formålsorientert utvidet tolking. Også dette er problematisk. På legalitetsprinsippets og ytringsfrihetens område bør loven kunne tas på ordet og fremby den nødvendige grad av forutberegnelighet.

Prinsippet om teknologinøytralitet er i utgangspunktet et tungtveiende argument i favør av å oppheve dagens bestemmelse om redaktøransvar, jf. straffeloven § 431, for i stedet å falle tilbake på straffelovens alminnelige bestemmelser.38 De alminnelige bestemmelsene regulerer kravene til skyld og medvirkning på en måte som er tilpasset arten av det aktuelle straffebud. I motsetning til det objektiviserte skyldkravet i særbestemmelsen om redaktøransvar, åpner strafferettens alminnelige skyldkrav for en mer fleksibel vurdering av hva man kunne forvente av den som måtte bli satt under tiltale, særlig ved uaktsomhet. I ny straffelov, § 23, er uaktsomhet definert slik:

Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.

De alminnelige straffebudene har den fleksibilitet som er nødvendig for en nyansert tilnærming til alle de meget ulikeartede medier og publiseringskanaler som etter hvert har vokst frem som et supplement til tradisjonelle redigerte medier. Den enkelte leder eller ansvarlige kan vurderes med utgangspunkt i sine konkrete handlinger. Man må også ta i betraktning at ikke alle nye medier nødvendigvis ser en struktur med ett klart ansvarspunkt, en redaktør, som optimalt. For eksempel kan krav om hurtig publisering, behov for spisskompetanse eller store mengder innhold lede til at ansvar og endelig redaksjonell beslutningsmyndighet er fordelt på flere. Dette innebærer at lovgivningen aldri kan bli medienøytral dersom straffeloven § 431 blir videreført. Det følger som konsekvens av at ikke alle medier har en redaktør.

6.7.7 Avgrensningsproblemer

Dersom man tenker seg straffeloven § 431 videreført, vil det oppstå vanskelige avgrensningsproblemer.

Å oppnå teknologinøytralitet gjennom å revidere dagens bestemmelse i straffeloven§ 431 er utfordrende. Allerede i NOU 1992: 23 (s. 318 flg.) foreslo Straffelovrådet å revidere legaldefinisjon av trykt skrift for å gjøre bestemmelsen teknologinøytral. Forslaget lød: «Med trykt skrift menes i denne loven skrift og bilde som mangfoldiggjøres og tilbys et større antall personer.» På den ene side reflekterer ordlyden i forslaget (som ikke ble vedtatt) formålet bak gjeldende bestemmelser på en bedre måte enn i dag. På den annen side viser forslaget hvor vanskelig det er å utforme teknologinøytrale definisjoner. Intutitivt er det lite tiltalende å si at «trykt skrift» er skrift og bilde. Lyd, for eksempel radio, faller også utenfor Straffelovrådets forslag til definisjon.

I dag har teknologiutviklingen gjort utfordringene større. For eksempel medfører gjeldende formulering av straffeloven § 431 en avgrensning mot publikasjoner som ikke er periodika. Dersom en slik begrensning skal videreføres uten at de publikasjoner ansvaret gjelder for er spesifikt angitt, vil man måtte bygge på kriterier som kan være kunstige og vanskelige å praktisere. Hvor stor aktivitet skal til før en nettpublikasjon anses som periodisk? Og hva med publisering på iPad i kombinasjon med oppdateringer på nett?

Dagens bestemmelse er, på tross av sine svakheter, nokså treffsikker. Den retter seg mot bestemte medier som av praktiske årsaker vil ha en redaktør fordi papir- og eterbaserte medier har begrenset plass og kapasitet. Det strafferettslige redaktøransvaret har vært utformet slik at den som velger ikke å redigere, heller ikke er blitt regnet som redaktør. Heller enn å tvinge noen til å ta ansvar har incitamentet vært at den som velger å ha en ansvarlig redaktør, og som redigerer, gjerne blir tatt mer seriøst.39 Dersom ansvaret gjøres teknologinøytralt kan det føre til at lederen for svært mange publisistiske virksomheter – ofte små – regnes for å være redaktør i lovens forstand, med personlig straffansvar for ytringer fremsatt av andre. Man kan begrense dette ved å videreføre forutsetningen om at det rent faktisk må utøves en redaktørfunksjon. Innvendingene mot dette er at relativt like medievirksomheter kan få ulikt lederansvar. Lederen som beviser at han i det hele tatt ikke redigerer eller overvåker mediets innhold, kan gå fri.

Utfordringene som er nevnt foran kan avhjelpes gjennom å innføre ulike former for avgrensninger. Dette kan imidlertid lett skape nye vanskelige tvilsspørsmål. Rammen for en teknologinøytral bestemmelse må være at den retter seg mot «medievirksomhet». Allerede i dag er det imidlertid tvilsomt hva som er omfattet av et slikt begrep. Skal det for eksempel omfatte virksomheter som står bak portaler og søkemotorer? Det er også en fare for at slike definisjoner favner videre enn det som kanskje er ønskelig. Hvordan skal man for eksempel avgrense mot visning på storskjerm under store idrettsarrangementer? Disse utfordringene vil øke i takt med den teknologiske utviklingen, og det er vanskelig å overskue konsekvensene av løsningene som velges.

Noe på vei kan man forsøke å løse avgrensningsproblemene gjennom mer spissede teknikker. For eksempel kan man innføre definisjoner som bestemmer når et medium etter sin art og/eller utbredelse er å anse som redigert og dermed har en ansvarlig redaktør. Dette leder imidlertid også til tvilsspørsmål, samtidig som det kan oppleves som uheldig at lovgiver går inn og definerer hva som er et redigert medium og hva som ikke er det gjennom formelle kategoriseringer eller kvalitetsvurderinger.

Å begrense rekkevidden av en revidert § 431 til slike medier som etter lov om redaksjonell fridom skal ha redaktør, vil kunne lede til en forskjellsbehandling som fra et rettspolitisk perspektiv er meget uheldig. Også andre medier enn dem loven nevner, kan ha en ansvarlig redaktør – og det vil ofte være tilfelle. Den rettspolitiske begrunnelsen for et straffansvar er en annen enn den rettspolitiske begrunnelsen bak lov om redaksjonell fridom. Da vil det virke ubegrunnet om sistnevnte lov tjener til å avgrense straffebestemmelsens rekkevidde basert på en form for kategorisering av redaktører.40 Man kan nok tenke seg mer fleksible løsninger hvor redaktøren av alle slike medier som nevnt i lov om redaksjonell fridom er underlagt et særskilt strafferettslig ansvar, samt alle dem som registrerer seg som redaktør i et offentlig register. Utfordringen i dette henseende er at ingen frivillig vil utsette seg for den risikoen som ligger i å påta seg et strafferettslig ansvar uten at det også følger noen gevinster med dette. Dersom redaktørrollen knyttes til friheter og privilegier som for eksempel rett til kildevern, begrensninger i foretaksstraff eller lignende, har man imidlertid ingen garantier for at den som registrerer seg, er profesjonelt kompetent til å forvalte ansvaret. Man bør heller ikke etablere ordninger som – fordi de aktualiserer en trussel om straff – skaper et incitament mot å operere med en redaktørfunksjon.

I lys av at straffeloven § 246 og 247 om ære- og omdømmekrenkelser ikke blir videreført, mener utvalgets flertall at det ikke er rettspolitisk ønskelig å videreføre det strafferettslige redaktøransvaret ved å revidere straffeloven § 431. Avgrensningene som et mer teknologinøytralt utgangspunkt vil nødvendiggjøre, kan bli komplekse. Det kan løse noen problemer, men også skape mange nye. Samtidig vil det kunne gjøre lovgivningen vanskelig tilgjengelig for dem den retter seg mot. Avhengig av utforming vil mange kunne ha et redaktøransvar, eller tro at de har det, og det kan høres ut som en substansiell forpliktelse. Forpliktelsens innhold vil imidlertid bero på hva som er straffbart etter andre straffebud. Gitt at ytringsfriheten rekker langt, er ansvaret tilsvarende beskjedent. Tatt i betraktning at stadig flere ikke-profesjonelle driver publisistisk virksomhet, kan et personlig strafferettslig ansvar for redaktører som i utforming er omfangsrikt, men i sitt innhold relativt lite praktisk, skape usikkerhet.

I Konvergensutvalgets utredning er noen av de samme utfordringer berørt:41

Det er neppe mulig å gi straffeloven § 431 en utforming som sikrer at den treffer akkurat de elektroniske mediene det er ønskelig å treffe. Dette følger som en konsekvens av den store variasjonsbredden i tilbudet på Internett, og av dynamikken som preger utviklingen av tjenestene. Dersom utvalgets forslag om å gi redaktøransvaret en medienøytral utforming følges opp, vil domstolene trekke grensene for rekkevidden av redaktøransvaret i det enkelte tilfelle, basert på en fortolkning av straffeloven §§ 431 første ledd og 436. En slik løsning vil ikke gi Internett-aktørene full forutsigbarhet mht. i hvilken grad straffelovens bestemmelser kommer til anvendelse. Isolert sett kan dette være betenkelig. Samtidig er det vanskelig å se for seg andre løsninger, gitt mangfoldet av Internett-tilbud. Etter hvert som det utvikles rettspraksis på området vil innslaget av uforutsigbarhet for aktørene reduseres.

Utvalgets flertall mener det vil være lite tilfredsstillende å revidere lovgivningen på en måte som skaper ny uklarhet, og hvor rammene for gjeldende rett i realiteten må utvikles av domstolene i ettertid. Samtidig er det tvilsomt om det i det hele tatt vil komme opp saker som bidrar til avklaringer. Man risikerer dermed å etablere et vedvarende usikkerhetsmoment – også fordi teknologiutviklingen skjer hurtig, mens eventuelle avklaringer i rettspraksis kommer i bakkant.

Fra et lovgiverperspektiv er det grunn til å spørre hvor mye krefter man skal legge i å revidere og videreutvikle straffeloven § 431. Som en parallell: Da straffebestemmelsene om ære- og omdømmekrenkelser ble opphevet, ble det fremholdt i forarbeidene at: 42

Ikke å videreføre et straffansvar for omdømmekrenkelser kan føre til at man i noen fremtidige situasjoner ikke vil kunne strafforfølge enkelte forhold som mange vil anse som straffverdige, men praksis i dag tilsier at det vil dreie seg om så få tilfeller at de ikke kan begrunne en videreføring av generelle bestemmelser om straff for omdømmekrenkelser.

Tilsvarende betraktning er desto mer aktuell for det strafferettslige redaktøransvaret etter vedtakelsen av ny straffelov.

6.7.8 Oppsummering

Perspektivene som er beskrevet foran, viser at teknologinøytralitet og situasjonstilpasset regulering best kan realiseres ved å falle tilbake på straffelovens alminnelige bestemmelser. For redigerte medier slik vi kjenner dem, vil det som nevnt følge av redaktørens definerte rolle og funksjon, jf. lov om redaksjonell fridom, at redaktøren som den klare hovedregel er direkte ansvarlig for det som blir publisert, med mindre medarbeiderne klart opererer i strid med gitte instrukser. Den siste begrensningen følger også av straffeloven § 431 slik den lyder i dag. I relasjon til redigerte medier er straffeloven § 431 for alle praktiske formål overflødig for å understreke det ansvar redaktøren løper etter straffelovens øvrige bestemmelser.

For nye mediers vedkommende vil det bli tydeliggjort at det gjelder samme regler på Internett som ellers i samfunnet. Dagens bestemmelse om redaktøransvar kan feilaktig gi det motsatte inntrykket. Lovgivningens alminnelige bestemmelser gjelder imidlertid overalt, uavhengig av teknologi. De favner både virksomhetsledere som fatter beslutninger, og andre som publiserer ytringer. Innenfor sfæren av uredigerte medier vil en revisjon av det strafferettslige redaktøransvaret uansett være til liten hjelp når det gjelder å definere et klart ansvarspunkt. Derimot vil lovgivningens alminnelige bestemmelser i kombinasjon med instituttet om foretaksstraff avhjelpe problemet dersom ansvarsforholdene er uklare, eller der det foreligger anonyme eller kumulative feil.43

Dette legger grunnlag for at utvalgets flertall går inn for å oppheve straffeloven § 431.

6.8 Om strafferettslig eneansvar for redaktøren

6.8.1 Bakgrunn

Problemstillingen som behandles i dette avsnittet, er om det i lovgivningen bør innføres et strafferettslig eneansvar for ansvarlig redaktør. Spørsmålet har naturligvis en viktig side til straffeloven § 431. Men prinsipielt er det kanskje også mulig å etablere et eneansvar for redaktøren uten denne bestemmelsen. Man kan tenke seg at når redaktøren blir holdt ansvarlig, kan ingen andre straffes i tillegg til redaktøren.

Presseorganisasjonene har argumentert for at man i norsk rett bør innføre et system med eneansvar for den ansvarlige redaktør, etter modell fra Sverige. De viktigste argumentene i denne retning kan sammenfattes slik:

For det første vil et eneansvar for redaktøren underbygge det internasjonalt anerkjente system om at det bør være én person som fatter den endelige beslutning om publisering. Ellers vil man risikere å ikke kunne publisere annet enn det minimum som en større eller mindre gruppe som skal fatte beslutning klarer å enes om.

For det andre vil eneansvaret gjør det enklere å feste den ansvarlige til ansvaret, den ansvarlige redaktør skal alltid være til stede som ansvarssubjekt. Man slipper å lete etter andre som konkret har utvist skyld i det enkelte tilfelle, og eventuelle medvirkere.

For det tredje – og viktigst: Det anføres at et slikt system vil styrke beskyttelsen av kilder som må være anonyme, ved at kilder og tipsere oppnår rettslig immunitet ved redaktørens eneansvar. Dette kan også – i visse tilfeller – bidra til at kilden kan tørre å stå frem, men hovedhensynet bak eneansvaret er uansett at kilden skal være sikret mot represalier.

Organisasjonene har også trukket frem arbeidsformen i moderne medier. Mange arbeider med samme innhold, men ofte med forskjellige presentasjoner for ulike plattformer. Det er derfor ikke alltid så lett å peke på hvem som er ansvarlig for det ene utsagn som kanskje er lovstridig og krenkende, og i alle fall ikke når søksmålet kanskje kommer måneder og ofte år i ettertid.44

Organisasjonene frykter ikke at eneansvar kan føre til «uansvarlighet» hos journalistene. De aller fleste som jobber i en redaksjon er ærekjære og opptatt av å levere skikkelig journalistikk. Dette vil ikke endre seg om det rettslige ansvar blir enda sterkere konsentrert om den funksjon som uansett tar de endelige beslutninger om å publisere.

Via Norsk Journalistlag har utvalget blitt forelagt en kort redegjørelse fra Agneta Lindblom Hulthén, leder i Svenska Journalistförbundet.45 Hulthén peker på at systemet med eneansvar for redaktøren er gammelt i Sverige, og at praktisk talt alle, uavhengig av deres posisjon, slutter opp om systemet. Hulthén legger vekt på at det verner mot selvsensur blant journalistene, konsentrerer ansvaret hos den som har siste ordet ved publisering og legger til rette for anonym publisering. I praksis tvinger systemet også frem retningslinjer og ensartede prinsipper i den enkelte redaksjon og pålegger den enkelte journalist et etisk ansvar. Det etiske ansvaret består selv om det rettslige ansvaret er konsentrert hos redaktøren.

Av tidligere utredninger av spørsmålet om eneansvar finner man den mest grundige forut for revisjonen av bestemmelsene om redaktøransvar i 1958. Noe av bakgrunnen var at norske redaktører gav «tilslutning til den tanke at redaktøren i en avis bør ha et objektivt ansvar for avisens innhold. De vil ha full rett til kildebeskyttelse, men også fullt ansvar for anonyme kilder uten hensyn til subjektiv skyld i det enkelte tilfelle.» Det ble også den gang vist til erfaringene fra Sverige.46 Straffelovrådet uttalte da:47

Når det her i landet synes liten grunn til å adoptere nettopp det svenske system, er det av følgende årsaker: Erfaringen har neppe vist (…) at det alminnelige naturlige ansvar for presseovertredelser har ledet til noen politiinkvisisjon som setter trykkefriheten i fare. For det første kan det neppe påvises at der har vært drevet jakt på noen større krets av medvirkere til de presseforbrytelser som har forekommet (…). Etter at den relative rett til kildebeskyttelse som pressen allerede tidligere har hatt, er blitt utvidet ved endringen av 15. juni 1951 (…) er behovet for å beskytte den anonyme forfatter ved et absolutt og dekkende redaktøransvar utvilsomt blitt enn mindre aktuelt.

De innvendinger man på den annen side kan reise mot det svenske system ligger i dagen: Den virkelig skyldige får oftest gå fri; den som av ond vilje, av hat, hevnfølelse eller som betalt provokatør angriper person eller institusjon eller selve statssamfunnet med løgn og uvederheftige fremstillinger, skal ikke kunne nåes av lovens arm. I stedet får man en på forhånd i Justisdepartementet registrert ansvarshavende til å møte under rettergang for å svare for artikkelen. (…) Loven åpner adgang til straff uten hensyn til skyld; den kunngjør at det er i sin orden «for smed at rette bager». Prinsippet er i seg selv kriminalpolitisk uheldig. Når en lov således gir adgang til objektivt straffansvar, er det egnet til å virke på respekten for lov og rett. Den naturlige og sunde sans for balanse mellom urett og reaksjon utsettes for å sløves. Det må i lengden være betenkelig for det vi kaller lovens moralskapende evne. Men også i den aktuelle sak vil virkningen herav måtte spores. Om en forbryters artikkel, for eksempel en ondsinnet beskyldning, som er egnet til å vinne tiltro men som av forfatteren er fremsatt mot bedre vitende, blir prøvet i retten, så vil domsutslaget influeres av at retten må legge til grunn at tiltalte – redaktøren – er en bra mann som ikke kan påføres forfatterens onde tro og skadeslyst. (…)

I sin alminnelighet kan en visstnok også si at vi i Norge savner den historiske bakgrunn for et kunstig ansvarssystem, som i sin tid har fremprovosert sådanne rettsordninger i en rekke andre land. Et autoritært statsstyre med sterk konsentrert regjeringsmakt hadde i disse land nærmest som en selvfølge betjent seg av ikke bare forhåndssensur overfor avisene av politiske grunner, men også av politiinkvisisjon overfor utgivere og trykkere for å få avslørt enhver som hadde deltatt i mulige konspirasjoner. Dette har vært den historiske bakgrunn så vel i Frankrike som i Belgia og vel også i Sverige. For å hevde pressefriheten overfor slike angrep var det man gjennomførte en konsentrasjon av ansvaret mot en enkelt person, og en ansvarsfrihet, til dels kombinert med anonymitetsrett for alle andre. Med slette erfaringer fra tider med autoritært styre er det forståelig at man i et land er blitt vár overfor inngrep i et beskyttende ansvarssystem. Slike erfaringer har vi ikke i vårt land og kan heller ikke ta dem i betraktning i et fremtidsperspektiv.

6.8.2 Utvalgets vurdering

Et flertall i utvalget, bestående av Austenå, Bergan, Fløisbonn, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli vil ikke gå inn for å innføre ordninger som statuerer eneansvar for redaktøren. Lov om redaksjonell fridom styrker redaktørinstituttet både symbolsk og reelt – og gir redaktøren suveren myndighet til å bestemme om noe skal publiseres. Et system som sikrer at kun én person fatter endelig beslutning om publisering er altså etablert allerede. Gjennom dette har lovgiver gjort det som er nødvendig for å legge grunnlag for at redaktører som vil ta ansvar, står fritt til å gjøre det. Ytterligere styrking av redaktørrollen er ikke en oppgave for lovgivningen. Det må skje ved at redaktøren selv tar ansvar og utøver den aktive rollen som lov om redaksjonell fridom gir grunnlag for.

Utvalgets flertall kan ikke se at eneansvar for redaktøren er en nødvendig forutsetning for en eventuell styring av kildevernet. Kildevern forutsetter ikke eneansvar. Ordningen vi har i dag er et prov på det. Utvalgets flertall kan for øvrig ikke se hvordan henvisningen til anonymitetsretten kan begrunne at redaktøren skal ha et eksklusivt eneansvar i alle henseender, også der den anonyme ytrer ikke er anonym. Det kan svekke ytringsfriheten dersom den originære ytrer er avskåret fra å bære ansvaret selv, noe som for øvrig også kommer godt til uttrykk i straffelovkomiteens innstilling (1955) s 36, første spalte.48 Derfor kan det også i visse tilfeller være i strid med prinsippet om ytringsfrihet, jf. særlig EMK artikkel 10. Etter EMK artikkel 10 er det på det rene at man i en viss utstrekning har adgang til straffritt å referere andres ulovlige ytringer, og særlig der den originære ytrer ikke opptrer anonymt.49 Dersom den alminnelige lovgivningen i tillegg fastslår at den originære ytrer ikke er ansvarlig, vil man i disse tilfeller stå uten ansvarssubjekter i det hele.

Et eneansvar sender et signal om at redaktøren kan utøve sin suverene myndighet på en måte som overkjører journalistene – at dét berettiges av at redaktøren tar ansvaret. Dersom alt ansvar kanaliseres til redaktøren, kan det også være vanskelig å fastholde at journalister har en selvstendig rett til kildevern – i og med at ansvar og privilegier går hånd i hånd. Et rendyrket objektivt ansvar for redaktøren vil også kunne komme i konflikt med EMK artikkel 6 og menneskerettighetsloven.

I alle andre yrker; innenfor finansbransjen, advokatbransjen, helsesektoren, byråkratiet o.l., kan underordnede oppleve dilemmaer der prinsipalen pålegger dem oppgaver som er i strid med lovgivningen. I alle disse tilfellene har den underordnede like fullt et selvstendig ansvar. At man ikke kan skylde på at man følger ordre, er et viktig prinsipp. Det forankrer ansvaret for å forhindre krenkelser også blant dem som opptrer i felten. Reglene journalister står i fare for å bryte, er ikke spesifikt yrkesrettede, men av praktisk viktig betydning for alle alminnelige norske borgere, hva enten de er hjemme eller på jobb. Journalister bør ikke være fritatt fra å følge regler som verner privatlivets fred, forebygger diskriminering eller beskytter rikets sikkerhet bare fordi de på jobb. Tvert i mot: Opptrer journalister i kraft av sin profesjon, er det desto større grunn til å stille forventninger om ansvarsfull og faglig korrekt opptreden.

Journalister har det utøvende ansvaret for arbeidsprosessen og kildebehandlingen som går forut for publisering. Ikke sjelden viser det seg i saker hvor enkeltpersoner har opplevd seg overkjørt av mediene, at det like mye er journalisters arbeidsmetoder, opptreden og manglende empati, som selve publiseringen, som oppleves som et overgrep mot privatlivets fred og den private sfære. Hvilke kilder som oppsøkes og hvordan disse behandles, er i de aller fleste tilfeller journalistenes eget ansvar. Hvilke vurderinger som gjøres og hvordan kilder behandles, er igjen avgjørende for hvilket materiale som blir tilgjengeliggjort for publisering.

Nettopp på grunn av at journalister har dette ansvaret – også det juridiske medansvaret ved publisering av deres redaksjonelle arbeid – og fordi de i større grad enn ansvarlig redaktør møter kildenes reaksjoner direkte, har journalister i Norge vært pådrivere for arbeidet med å styrke og utvikle presseetikken. I Norge har dette foregått mer som et felles arbeid mellom journalister og ansvarlige redaktører enn i mange andre land. Dette har vært en styrke både for forholdet mellom journalister og redaktører og for norske medier.

Journalister i norske medier er stadig bedre utdannet. Journalistutdanningen har vært blant de vanskeligste å komme inn på de seinere årene og mange journalister har flere fag i sin utdanning enn bare journalistutdanningen. I mange komplekse saker må redaktør stole på journalisters faglige kompetanse i vurderinger om publisering.

Journalister har faglig stolthet knyttet til sitt arbeid og bruk av egen byline på store og små saker er en tydeliggjøring av det individuelle ansvaret i journalistkken. I senere tids debatt om kriminaljournalistikk og empati i kildebehandling, har journalister også individuelt måttet stå til ansvar for nettopp sitt eget journalistiske arbeid. Med en oppdeling av det redaksjonelle stoffet i ulike genrer og tilbudspakker eller apps innen den nye nettjournalistikken, vil mediebrukerne i større grad forholde seg til reportere, researchere, fotografer og kommentatorer de liker og stoler på, enn til den samlede redaksjon under en ansvarlig redaktør.

Alle disse forholdene gjør at det er vanskelig å se hvorfor det skulle være en riktig vei å gå for lovgiver å fjerne journalisters selvstendige juridiske ansvar og etablere eneansvar for sjefredaktør. Det er langt fra gitt at det er redaktøren som kjenner en sak best eller har tvunget sin beslutning gjennom. Både som feltarbeidere og gjennom formell utdanning kan journalister være bedre informert enn redaktøren – og dessuten være pådrivere for publisering. I slike tilfeller vil eneansvar for redakøren bli for formelt og i liten grad reflektere virkeligheten. Utvalgets flertall går inn for at journalisten skal kunne holdes ansvarlig der det konkret er grunn til å klandre journalisten. Slik systemet er i dag.

Mindretallsforslag fra utvalgsmedlemmene Brurås, Hjeltnes og Flikke:

I mandatet heter det at utvalget skal legge vekt på å sikre at det alltid finnes noen som kan holdes ansvarlig for en aktuell ytring – og det skal være enkelt å finne den ansvarlige. Samtidig peker mandatet på det ansvar myndighetene har etter Grunnloven § 100 sjette ledd for å legge til rette for en åpen og opplyst samtale. Lovreglene om plassering av ansvar for ytringer legger rammebetingelser for den offentlige samtale i vårt demokrati.

Disse målene kan alle nås ved å videreutvikle det spesielle medierettslige ansvarssystem vi i dag har. Dette kan skje ved å etablere et eksklusivt eneansvar for ansvarlig redaktør, kombinert med anonymitetsrett, etterforskningsforbud og en suksessiv ansvarskjede etter svensk mønster. Får vi et eneansvar i de redaktørstyrte mediene, vil det aldri vil være tvil om hvem som kan trekkes til ansvar for det som publiseres. Det vil ikke være nødvendig å lete etter ulike medvirkere eller å lete etter beviser for hvem som medvirket til hva. For den som søker oppreisning, vil det være likegyldig om det er oppgitt en forfatter eller en kilde.

I en moderne redaksjon er det slik at det publiserte produkt sjelden er resultat av én persons eller noen få bestemte personers arbeid. I stadig større grad er de redaksjonelle produktene et resultat av teamarbeid, der flere personer medvirker både i research, idéutvikling, skriving, redigering og presentasjon. Derfor er det ikke alltid så enkelt å finne ut hvem som egentlig er forfatter eller hjemmelsmann for den enkelte setning eller det enkelte avsnitt som er omstridt. Dette ser vi også spor av i rettspraksis, der domstolene i flere tilfeller har måttet frifinne saksøkte journalister som ikke kunne holdes ansvarlig for det påklagede utsagn. Og enda verre: i noen saker er det også avsagt fellende dom over journalister for innhold som de ikke har vært med på å skape.

Redaktørens beslutning om å publisere en kontroversiell ytring skjer i praksis etter en grundig vurdering der mange medarbeidere med ulike oppgaver og ansvar i prosessen er involvert. Men det er alltid ansvarlig redaktør, stedfortreder eller den som er tildelt linjeansvaret i produksjonen som tar den endelige beslutning. Denne beslutningen kan redaktøren ta, fordi redaktøren er gitt en enemyndighet fra publikasjonens eiere. Og det er denne beslutningen som er grunnlaget for at ytringen spres til et større antall mottakere. Derfor er det naturlig at denne enemyndigheten også følges av et eneansvar.

Et eneansvar vil ikke svekke den enkelte journalists forpliktelse til og mulighet for å ivareta sin integritet og sitt etiske ansvar, slik dette er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. I plakatens punkt 2.5 heter det at «En redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning». Dette vil selvsagt gjelde fullt ut også om redaktøren har et strafferettslig eneansvar. En tilsvarende bestemmelse finnes forøvrig i de svenske presseetiske «Yrkesregler» (punkt 6), i et system med juridisk eneansvar.

Det systemet som mindretallet anbefaler, synes å fungere godt i Sverige. Yrsa Stenius, Almänhetens pressombudsman i Sverige i perioden 2007-2011, skriver i et brev til mindretallet at «ensamansvaret» er sentralt for å ivareta «den hyllade svenska yttrandrefriheten», herunder kildevernet og anonymitetsretten. Stenius skriver blant annet:

Garanten för att dessa bestämmelser i yttrandefrihetslagstiftningen ska gå att uppfylla är att ansvaret för vad som går ut i offentligheten är väl definierat och koncentrerat till en bestämd instans. Sålunda är det i Sverige en ansvarig utgivare som tar ställning till om det material som redaktionen har ställt samman för publicering ska publiceras och om det ska publiceras i föreliggande form eller om det bör ändras. Utgivaren bedömer om publiceringen är förenlig med (den mycket generösa) tryckfrihetslagen, med god publicistisk sed, med skyldigheten att inte vålla enskilda människor publicitetsskador som inte motiveras av den omskrivna sakens allmänintresse samt mycket annat. Bl.a. ställer sig utgivaren frågor om källors trovärdighet, läckors syften och andra omständigheter av betydelse för att tidningens rapportering ska vara tillförlitlig. (…)

Detta innebär en enorm frihet för journalisterna att gräva, rota och föreslå publicering. Eftersom inga åtgärder kan vidtas mot den enskilda journalisten är dennas källor mycket bättre skyddade än om reportern kunde ställas till svars och bli tvungen att i varje fall avslöja omständigheter kring informationssamlandet som lätt ger ledtrådar till källan.

Det säger sig självt att mycket mer viktig om än kontroversiell information når offentligheten när varken källor eller journalister behöver vara rädda för att berätta det de vet med hänsyn till att de kan ställas inför domstol. (…) Det svenska systemet fungerar enligt min mening utomordentligt bra. Få samhällen är så väl offentligt genomlysta som det svenska och många allvarliga missförhållanden inom exempelvis svensk sjuk- och åldringsvård har avslöjats och åtgärdats genom läckor, s.k. «whistle-blowers».50

Det hersker ulike oppfatninger om et slikt ansvarssystem må ha et eget registreringssystem, slik det for eksempel er gjort i Sverige og i Danmark, og som vi delvis allerede har når det gjelder deler av kringkastingssystemet i Norge. Det kan være tilstrekkelig å pålegge det enkelte medium selv å kunngjøre hvem som skal trekkes til ansvar som ansvarlig redaktør.

På denne måten vil eneansvaret sikre at det er rette vedkommende som trekkes til ansvar, og at det ikke er for komplisert å finne fram til den ansvarlige. Det vil dessuten bidra til å styrke kildebeskyttelsen og vernet av den som ønsker å meddele informasjon til offentligheten. Redaktørens eneansvar betyr immunitet ikke bare for redaktørens medarbeidere, men også for kilder, leserskribenter, kronikkforfattere, varslere og andre informanter. Dette vil styrke deres mot til å bidra, fortrinnsvis under fullt navn, men også anonymt om det skulle være nødvendig. Anonymitetsretten og kildevernet skal ytterligere bidra til det samme. Det må selvsagt suppleres med nødvendige avgrensninger når det gjelder såkalt kvalifisert taushetsplikt (for eksempel om opplysninger som har betydning for rikets sikkerhet, enkeltpersoners helse m.v.) som også inngår i den svenske ordningen.

En utdypende fremstilling av mindretallets syn finnes i særmerknaden til slutt i dette kapitlet.

Særmerknad fra utvalgsmedlem Lerø:

Dette medlem mener det strafferettslige redaktøransvar, slik det i dag er uttrykt i straffelovens § 431, bør utgå. Den ansvarlige redaktørs ansvar må gjøres teknologinøytralt, og dagens § 431 bør erstattes av en ny bestemmelse om den ansvarlige redaktørs eneansvar i forhold til journalister, slik Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag har gått inn for

Utviklingen innen mediene tilsier at redaktørrollen blir styrket. Dette bør skje ved at prinsippet om den ansvarlige redaktørs eneansvar nedfelles i lov om redaksjonell fridom som da blir hetende «lov om redaksjonell fridom og ansvar».

Dagens § 431 har en sterk symbolkraft og har fungert som en bærebjelke i tenkingen om det personlige ansvar en ansvarlig redaktør har for alt som publiseres. Hvis § 431 droppes og man står igjen med de alminnelige ansvarsbestemmelsene, vil dette over tid bidra til å svekke det personlige redaktøransvaret.

Dagens lovgivning baserer seg på at redaktøren har suveren myndighet til å bestemme hva som skal publiseres. Når den ansvarlige redaktør alene har rett til å treffe avgjørelse om hva som skal publiseres, kan ikke en journalist holdes strafferettslig ansvarlig for redaktørens avgjørelser. Når redaktøren suverent utøver sin myndighet, eksisterer det ingen medvirkere. Redaktøren utøver i slike tilfeller arbeidsgivers styringsrett, og følgelig kommer ikke journalistens eller andre redaktørers medvirkeransvar til anvendelse.

Forslaget innebærer ikke at redaktørens eneansvar er absolutt. Det gjelder bare for ytringer, ikke der journalisten foretar straffbare handlinger selv om det skjer med en journalistisk prosess som ramme.

Området for redaktørens eneansvar gjelder kun der redaktøren fatter en beslutning om publisering, basert på en avveining av forholdet til ytringsfriheten.

Eneansvar for redaktøren underbygger det internasjonalt anerkjente system om at det bør være én person som fatter den endelige beslutning om publisering. Det er meningen at det til slutt skal være en person som fatter den endelige avgjørelse selv om en rekke personer kan ha blitt konsultert eller ha medvirket.

Oppheves § 431 om det strafferettslige redaktøransvar, kan journalister og andre enn den ansvarlige redaktør bli straffet, mens den ansvarlige redaktør, som ikke får status som medvirker, går fri.

Redaktørens eneansvar vil gjøre det enklere og uomtvistelig å avgjøre hvem som har ansvaret. Man slipper å lete og etterforske for å finne mulige medvirkere.

Journalister skal ha den samme rett som i dag til å meddele kilder vern. Når kilder og tipser vet at de ikke utsetter journalister for noen strafferettslig risiko ved å fortelle, vil det kunne føre til større frimodighet med hensyn til å gi videre informasjon.

Redaktørens eneansvar vil ikke føre til «uansvarlighet» hos journalistene. Journalister er besjelet av å gjøre en faglig skikkelig jobb og jobber på grunnlag av «Vær varsom-plakaten». I praksis vil en trussel om risiko for straff eller erstatning ikke skremme journalistene til å opptre mer ansvarlige. Det er uansett arbeidsgiverne som betaler en mulig bot.

Den arbeidsformen som er vanlig i mediene i dag, er at flere journalister arbeider med samme sak og innhold, ofte med forskjellige presentasjoner for ulike plattformer. Det er derfor ikke lett å peke på hvem som er ansvarlig for det ene utsagn ellerden opplysning som kanskje er lovstridig og krenkende, og i alle fall ikke når søksmålet kanskje kan kommer lang tid i ettertid.

Vi har også sett eksempler på at saksøker plukker navn blant bylineopplysningene, mens den som kanskje endret den aktuelle formuleringen på nettutgaven eller førstesiden, ikke navngis i det hele tatt. De eneste som tjener på at man kan liste opp en haug med ansvarssubjekter, er advokatene som fører sakene mot mediene. Da kan de kreve mer i oppreisning/erstatning og sakskostnader øker, også fordi de forlenger rettsprosessene med opptil det dobbelte av nødvendig tid med avhør og tilsvarende økte kostnader.

Å slå fast prinsippet om et strafferettslig eneansvar vil også kunne føre til at det blir færre ansvarsobjekter ved sivilrettslige søksmål knyttet til det den ansvarlige redaktør har bestemt skal publiseres.

Paragraf 431 må omformes slik at ansvaret ikke blir like objektivt som i dag dersom den ansvarlige redaktør faktisk har delegert ansvaret til en annen fordi han ikke er i stand til personlig å treffe beslutning om hva som skal publiseres.

Dette leder hen til at lov om redaksjonell fridom utvides til også å handle om den ansvarlige redaktørs ansvar og følgende bestemmelser innarbeides:

§ 7

Ingen andre enn vedkommende mediums ansvarlige redaktør kan holdes strafferettslig ansvarlig for det redaksjonelle innhold. Den ansvarlige redaktør fritas for sitt ansvar dersom han på grunn av sykdom eller av andre grunner vil være utilgjengelig for redaksjonen og ikke kan treffe avgjørelser om hva som skal publiseres. Den stedfortredende redaktør trer da inn som den ansvarlige.

Journalister kan ikke straffes for avgjørelser om publisering som den ansvarlige redaktør har fattet.

Ansvarlig redaktør kan ikke frita intervjuobjekter eller artikkelforfattere ansvar for sine ytringer.

Ansvarlig redaktør vil være ansvarsfri i forhold til uttalelser som framkommer i direkte kringkastingssendinger eller annen tilsvarende direkte publisering. Den enkelte ytrer vil i slike tilfeller være ansvarlig for egne ytringer etter alminnelige regler.

§ 8

Den ansvarlige redaktør har ansvar for ytringer på medieplattformer som er åpne for brukergenerert innhold når en får kjennskap til det som er publisert. Den ansvarlig redaktør stilles ikke til ansvar dersom en fjerner rettsstridig innhold så snart en får kjennskap til det.

Den ansvarlige redaktør kan ikke trekkes til ansvar for rettsstridig innhold bak en lenke så lenge det ikke framgår at den leder til slikt innhold.

6.9 Forholdet til EMK artikkel 6

I avsnitt 6.7 foran understreket utvalgets flertall at det er usikkert om straffeloven § 431 lenger vil ha noen praktisk betydning etter at krenkelser av æren og omdømmet ikke lenger kan møtes med straff. Konsekvensen av å oppheve straffeloven § 431 vil – i hvert fall på et teoretisk plan – være at redaktøren ikke kan holdes til ansvar der han subjektivt sett ikke kan klandres fordi han ikke har utvist den skyld de aktuelle straffebud krever. Medieansvarsutvalget flertall viser til at dette gir robusthet overfor uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6. Et mer objektivisert straffeansvar vil på sin side stå i fare for å måtte modifiseres i lys av menneskerettighetsvernet.

En kort introduksjon av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 er gitt foran i avsnitt 6.4. Rekkevidden og anvendelsen av dette prinsippet kan være beheftet med usikkerhet. Føringene prinsippet legger for lovgivningen, kan best illustreres gjennom avgjørelsen i Rt. 2005 s. 833.51 Saken gjaldt en bestemmelse i straffeloven som fastslo at villfarelse med hensyn til barnets alder ikke fritar for straff for seksuell omgang med noen som er under 14 år. Det norske straffebudet var vedtatt av et enstemmig Storting. I lovprosessen var det et sterkt ønske om å verne mot seksuelle overgrep, og det var i lovproposisjonen vist at man var klar over betenkelighetene ved at manglende subjektiv skyld om fornærmedes alder ikke fritok for straff.52 Førstvoterende i saken tok utgangspunkt i at den norske strafferegelen var et resultat av en «klar og sterk lovgivervilje» som etter lovens ordlyd ikke ga grunnlag for tolkingstvil. Denne lovgiverviljen måtte imidlertid veies opp mot at Stortinget gjennom menneskerettsloven har gitt EMK forrang foran annen norsk rett. Også bak forrangsprinsippet i menneskerettsloven lå det «en klar lovgivervilje».

Høyesteretts flertall gjennomgikk EMDs praksis om uskyldspresumpsjonen. Flertallet konstaterte at det ikke i seg selv var konvensjonsstridig å ta i bruk objektive straffbarhetsvilkår slik som i den norske bestemmelsen. Anvendelsen av slike vilkår måtte imidlertid foregå innenfor rimelige grenser, basert på en proporsjonalitetsvurdering. Høyesterett la til grunn at straffelovens bestemmelse var «til vern for de yngste barna – ut fra hensyn av tungtveiende karakter som lovgiver etter omfattende drøftelser har funnet utslagsgivende og senere fastholdt.«53 I det aktuelle tilfellet veide likevel uskyldspresumsjonen sterkere. Avveiningen gikk i tiltaltes favør.

Selv om utvalgsflertallets forslag ikke primært er motivert av å forene det strafferettslige redaktøransvaret med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6, er det viktig å understreke at EMK artikkel 6 skaper tvil om hvor robust et regime basert på et mer objektivisert straffeansvar vil kunne være. Sammenholdt med avgjørelsen nevnt foran, er det ikke tilsvarende enkelt å identifisere sterke hensyn som taler i favør av et objektivt straffeansvar på medieområdet. I Rt. 2005 s. 833 fantes ingen andre å ansvarliggjøre enn gjerningsmannen. På medieområdet vil det i stedet være snakk om å skape en tilleggsansvarlig, eller å legge til rette for at redaktøren bærer ansvaret i stedet for den egentlige gjerningsmann. På den annen side vil nok ikke eventuell straff være verken særlig streng eller infamerende, hvilket Høyesterett til forskjell la vesentlig vekt på i tiltaltes favør i Rt. 2005 s 833. Imidlertid er redaktøren vernet ikke bare av EMK artikkel 6, men også EMK artikkel 10. Uten å trekke bastante konklusjoner må man kunne legge til grunn at et objektivt passivitetsansvar på ytringsfrihetens område i en del tilfeller vil kunne fremstå som problematisk.

I Sverige vil systemet med redaktørens ensamansvar bli videreført. Rekkevidden av dette ansvaret er imidlertid i europeisk sammenheng unikt – og man kan ikke utlede noen umiddelbare konklusjoner alene av det faktum at det eksisterer. I svensk rett har ikke Regeringsformen åpnet for å sammenholde borgernes rettigheter med kravene som følger av EMK, unntatt der rettighetsbruddet er «uppenbart».54 I tillegg er virkeområdet til TF og YGL underlagt vesentlige saklige begrensninger. Blant de som er omfattet, kan det være oppslutning om ordningen, slik at det ikke er blitt ansett som opportunt å vise til uskyldspresumsjonen som et forsvar.

Lov om redaksjonell fridom rekker langt. Om man tenker seg et objektivt strafferettslig redaktøransvar med samme rekkevidde, kan det i den digitale mediehverdagen ramme personer som ikke ønsker å påta seg et rettslig ansvar for ytringer fremsatt av andre. Derfor er det sannsynlig at forholdet til EMK artikkel 6 kan komme mer på spissen – og det er tenkelig at det i konkrete tilfeller vil måtte gjøres unntak fra et eventuelt objektivt ansvar. Dette vil skje i enkelttilfeller, men om man konstruerer et system som gjør redaktørens objektive ansvar til en kjerne, vil slike avgjørelser så tvil om robustheten og legitimiteten til systemet som sådant.

Flertallet vil understreke at dersom man pålegger redaktører av slike medier som faller inn under lov om redaksjonell fridom et tilnærmet objektivt ansvar, vil man også måtte sanksjonere brudd på plikten til å utpeke redaktør – motsatt av i dag hvor dette ikke er sanksjonert. Hvis ikke ville man komme i en situasjon der noen kunne frita seg fra det objektive straffansvaret med henvisning til at plikten til å utpeke redaktør ikke var respektert. Det vil være urimelig. En slik omlegging vil imidlertid fullstendig endre karakteren av lov om redaksjonell fridom, fra å være en rettighetslov som sikrer redaksjonell uavhengighet, til å bli en straffelov som oppstiller nokså inngripende forpliktelser på ytringsfrihetens område. På denne bakgrunn vil et strafferettslig redaktøransvar som på bred og generell basis modifiserer eller objektiviserer skyldkravet i andre straffebud, stå i et vanskelig forhold til EMK artikkel 6. En mer farbar vei er å vurdere skyldkravet i enkeltstående straffebud som er av særlig praktisk betydning for medienes virksomhet. Bestemmelsen om vern av privatlivets fred i straffeloven (2005) § 267 skiller seg ut i så måte, jf. avsnitt 6.10 nedenfor.

6.10 Skyldkravet i bestemmelsen om vern av privatlivets fred

Medieansvarsutvalget går inn for at skyldkravet i straffeloven (2005) § 267 endres fra forsett til uaktsomhet.

Gjennom revisjonen av straffeloven er tidligere § 390 om privatlivets fred endret. Den nye bestemmelsen – straffeloven (2005) § 267 – har en mer sentral plassering, og overtredelse anses som forbrytelse, mot tidligere forseelse. Bestemmelsen er gjort mer åpen ved at referansen til «personlige eller huslige forhold» er tatt ut. Samtidig reflekterer bestemmelsen i noe grad EMK artikkel 8, som er en viktig bestemmelse av stor praktisk betydning og som dessuten er gjenstand for kontinuerlig videreutvikling i rettspraksis. Dette tatt i betraktning kan det ikke utelukkes at straffeloven (2005) § 267 i fremtiden vil bli brukt mer aktivt og at den vil fylle noe av det rommet som åpner seg etter straffeloven § 246 og 247.

Da revisjonen av ovennevnte bestemmelser var på høring, var det i utgangspunktet ikke foreslått at det strafferettslige sanksjonssystemet for ære- og omdømmekrenkelser helt skulle avvikles. Noe av bakgrunnen for at sluttresultatet ble et annet, var et omfattende høringsnotat forfattet av Norsk Redaktørforening (notat av 29.08.2008). Argumentasjonen kan ikke gjengis i detalj her, men Redaktørforeningen viste blant annet til at Norge «aldri er dømt for manglende ivaretakelse av æresvernet slik dette er beskyttet av EMK artikkel 8, men siden 1999 fire ganger dømt for for mye inngripen i ytringsfriheten til fordel for æresvernet». Det skal nevnes at Norge i etterkant av notatet ble ferdigstilt er blitt dømt for det motsatte – å betone EMK artikkel 10 for sterkt på bekostning av EMK artikkel 8.55

Generelt tar Redaktørforeningens argumentasjon pressens perspektiv – hvilket er naturlig på bakgrunn av at Redaktørforeningen representerer redaktørstyrte medier. Det samme gjør den rettspraksis fra EMD foreningen viser til i sitt høringssvar – siden det er saker som springer ut av virksomheten til redigerte medier. Også det siste er naturlig siden det tar lang tid før saker kommer opp for EMD. Dermed er «nye medier» hittil i liten grad representert. Endringen av straffeloven har imidlertid konsekvenser for så vel redaktørstyrte som ikke redaktørstyrte medier, og behovet for strafferettslige sanksjoner ved publisering på nett er ikke grundig behandlet i endringslovens forarbeider. Det er her de potensielle problemene er størst, gitt at redaktørstyrte medier forholder seg til sitt bransjeregelverk, noe som har en preventiv effekt.

Medieansvarsutvalget mener ikke med dette å gå i rette med den løsning som ble valgt, men vil peke på at straffeloven (2005) § 267 om krenkelse av privatlivets fred får økt prinsipiell og praktisk betydning som følge av den rettspolitiske beslutning som ble fattet. Dette ble også understreket av Redaktørforeningen:

NR er enig i utgangspunktet om at privatsfæren bør beskyttes, både fra det offentlige og fra offentligheten. En offentliggjøring av det private bør bare skje i begrenset grad og ut fra det generelle behov for å tjene åpenhet og kontroll. NR har sammen med andre presseorganisasjoner derfor også støttet Ytringsfrihetskommisjonens forslag om å vurdere en Grunnlovsfesting av privatlivets fred.

Videre fremholdt Redaktørforeningen at det er «god grunn» til å videreføre strafferettslig beskyttelse for privatlivet. Foreningen fremholdt at mens krenkelser av æren eller omdømmet (dels) kan gjenopprettes gjennom dom og eventuell erstatning/oppreisning, vil offentliggjøring av beskyttede privatlivsopplysninger kunne innebære en krenkende spredning som kan være vanskelig å reparere.

Skyldkravet i straffeloven (2005) § 267 om krenkelse av privatlivets fred er forsett, men etter gjeldende rett vil det for redaktørstyrte medier være en strengere norm fordi straffeloven § 431 åpner for å holde redaktøren ansvarlig «med mindre det ikke er noe å legge ham til last». Som utvalget har redegjort for foran, er dette en streng aktsomhetsnorm hvis innhold defineres av profesjonsstyrte krav.

Etter Medieansvarsutvalgets oppfatning frembyr gjeldende rett i dag en ubegrunnet forskjell mellom redaktørstyrte og ikke-redaktørstyrte medier. Skyldkravene er hhv. et strengt uaktsomhetsansvar og forsett. Forskjellen lar seg ikke forankre i ulikheten mellom medienes innhold. For den som blir krenket, spiller det gjerne mindre rolle om krenkelsen skjer i «journalistiske» omgivelser. Av større betydning er det om krenkelsen blir spredt for mange. Det kan meget vel være tilfelle også der krenkelsen skjer i uredigerte medier.

Medieansvarsutvalget viser også til at det innenfor redaktørstyrte medier eksisterer bransjenormer som effektivt hindrer overtramp. Utenfor selvreguleringens område vil man typisk måtte ty til lovgivning for å ivareta hensynet til prevensjon og å stimulere til forebyggende tiltak og selvkontroll. Om vernet av privatlivets fred gjøres mer effektivt, går det likevel ikke på bekostning av andre verdier. Innenfor kjerneområdet av privatlivets fred veier ikke hensynet til ytringsfriheten tungt. Tvert i mot: Hensynene prinsippet om ytringsfrihet hviler på, forutsetter en beskyttet privat sfære.

Betraktningene foran gir grunnlag for å konstatere at det eksisterer et revisjonsbehov. Problemstillingen er hvordan skyldkravet bør utformes, hvor terskelen bør ligge.

Om skyldkravet i straffeloven (2005) § 267 endres til uaktsomhet, vil dette for redaktørstyrte medier lede til praktisk talt de samme konsekvensene som i dag følger av straffeloven § 431. Gjennom dette vil skyldkravet stilles likt mellom den redigerte og den uredigerte sfære, hvilket er berettiget, jf. foran. I praksis kan det oppstå noen forskjeller fordi aktsomhetskravene vil være strenge på områder hvor det eksisterer klare profesjonsbaserte leveregler. Overfor uerfarne personer må aktsomhetskravet praktiseres med større grad av sensitivitet. At en slik praktisk forskjell er berettiget følger implisitt av straffeloven (2005) § 23.

Etter revisjonen av straffeloven og skadeserstatningsloven har det for øvrig oppstått en viss indre inkonsistens når det kommer til skyldkrav. Sivilrettslig ansvar for ære- og omdømmekrenkelser forutsetter uaktsomhet, jf. ny skl. § 3-6a. For krenkelser av privatlivets fred oppstår det derimot økonomisk ansvar både ved uaktsomhet, eller hvis betingelsene for straff foreligger, jf. skl. § 3-6. Via straffelovens bestemmelser vil det derfor i realiteten være redaktøransvarets aktsomhetsnorm som representerer skyldkravet ved sivilrettslige sanksjoner for krenkelser av privatlivets fred (hvis mediet har en redaktør), mens det alminnelige uaktsomhetsansvaret gjelder ved ære- og omdømmekrenkelser. Denne forskjellen virker vanskelig å forklare. I tillegg er det noe glidende overganger mellom hhv. ære- og omdømmekrenkelser på den ene side og krenkelser av privatlivets fred på den andre. Dersom skyldkravet varierer, avhengig av hvordan et forhold subsumeres, fremstår det som tilfeldig.

Medieansvarsutvalget går inn for å endre skyldkravet i straffeloven (2005) § 267 fra forsett til uaktsomhet.56

6.11 Konklusjoner

Utvalgets flertall, medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Lerø, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli, går inn for å oppheve straffeloven (1902) § 431 / straffeloven (2005) § 269. Flertallet har lagt særlig vekt på at bestemmelsen ikke har nevneverdig praktisk betydning når krenkelser av ære- og omdømme ikke lenger er belagt med straff. En teknologinøytral bestemmelse som også omfatter on-line produksjon vil være lite treffsikker og skape unødig rettslig usikkerhet. Redaktøransvarets symbolverdi blir best ivaretatt gjennom lov om redaksjonell fridom. Denne loven stadfester prinsippet om redaksjonell uavhengighet, mens någjeldende bestemmelse i straffeloven § 431 oppstiller trussel om straff.

Lov om redaksjonell fridom, samt pressens egne mekanismer som bygger opp under redaktørinstituttet, bidrar til å tydeliggjøre redaktørens funksjon som beslutningstaker og ansvarspunkt. I tillegg vil den originære ytrer kunne holdes til ansvar. Det sikrer at det ikke er komplisert å finne frem til den ansvarlige der det blir publisert ulovlige ytringer.

Utvalgets flertall, medlemmene Austenå, Bergan, Fløisbonn, Røssland, Skogerbø, Ulrichsen og Aarli, går ikke inn for å etablere en ordning med eneansvar for redaktøren. Et slikt kunstig ansvarssystem flytter ansvaret vekk fra den som konkret er å bereide og vil dessuten kunne stå i et problematisk forhold til EMK artikkel 6 og artikkel 10. I forholdet redaktør – journalist ser flertallet et eneansvar som særlig uheldig. Nettopp på grunn av journalisters ansvar – også det juridiske medansvaret ved publisering av journalisters redaksjonelle arbeid – og fordi de i større grad enn ansvarlig redaktør møter kildenes reaksjoner direkte, har journalister i Norge vært pådrivere for arbeidet med å styrke og utvikle presseetikken. I Norge har dette foregått mer som et felles arbeid mellom journalister og ansvarlige redaktører enn i mange andre land. Dette har vært en styrke både for forholdet mellom journalister og redaktører og for norske medier.

Medieansvarsutvalget går inn for å justere skyldkravet i straffeloven 2005 § 267 om krenkelse av privatlivets fred fra forsett til uaktsomhet. Skyldkravet vil dermed likestilles med vilkårene i skadeserstatningslovens bestemmelser om erstatning og oppreisning for krenkelser av ære- og omdømme.

Mindretallsforslag fra medlemmene Brurås, Flikke og Hjeltnes:

Denne delen av Medieansvarsutvalget går inn for at nåværende bestemmelse i straffeloven § 431 (ny strl § 269) om et særskilt redaktøransvar videreføres. Bestemmelsen må revideres og gjøres teknologinøytral, men bør ikke annulleres slik flertallet foreslår.

Til grunn for mindretallets standpunkt ligger et ønske om et strafferettslig eneansvar for ansvarlig redaktør. Et slikt ansvar bør fremgå av en ny Medieansvarslov, men det er naturlig at det særskilte redaktøransvaret også gis en forankring i straffeloven.

Argumentasjonen som ovenfor er fremført av flertallet forutsetter at man ikke etablerer et eneansvar for redaktør. Dersom man i stedet tenker seg et slikt eneansvar innført, blir bildet annerledes. Et objektivisert strafferettslig redaktøransvar henger tett sammen med et prinsipp om eneansvar for redaktøren.

Også dersom det ikke etableres et eneansvar for ansvarlig redaktør, mener mindretallet at straffelovens bestemmelse om det særskilte redaktøransvaret bør videreføres i revidert form.

Et objektivt ansvar

Det sentrale trekk ved et særskilt strafferettslig redaktøransvar er at det skjer en ansvarsoverføring. Redaktøren overtar det ansvaret for ytringer som etter alminnelige regler ville tillagt andre.

I dag er dette delvis men ikke fullt ut gjennomført i norsk rett. Det er delvis gjennomført ved at redaktøren kan straffes ikke bare for egne handlinger, men også for medarbeideres og underordnedes eventuelle lovstridige handlinger. Men det er ikke fullt ut gjennomført – for det første ved at også andre enn redaktøren straffes for ytringer fremsatt gjennom det medium redaktøren styrer, og for det andre ved at redaktøren er straffri dersom «det ikke kan legges ham noe til last». Mindretallet mener disse forbeholdene bør reduseres, og at det strafferettslige redaktøransvaret i større grad blir et objektivt ansvar.57

Det finnes flere begrunnelser for dette. Den viktigste er at ansvar bør tilligge den som tar avgjørelser. Redaktøren har en suveren styringsrett over hva som skal publiseres, og må derfor bære et tilsvarende suverent ansvar for lovligheten av publiseringen. Det vil tjene så vel ytringsfriheten som pressens samfunnsrolle at det i de profesjonelle mediene finnes ett tydelig ansvarspunkt som fatter beslutninger om publisering – og som bærer eventuelle strafferettslige følger av publiseringen. Som flertallet skriver ovenfor: Iblant må redaktøren gripe inn og begrense, andre ganger er det riktig å være offensiv og utfordre. Hvis redaktørens medarbeidere risikerer straffeansvar for det som publiseres, kan det føre til at medarbeidere vegrer seg mot arbeidsoppgaver som redaktøren vil ha gjennomført, men som den enkelte medarbeider frykter vil innebære straffeansvar. Jo flere slike potensielle ansvarssubjekter det finnes i en redaksjon, jo større sjanse er det for at tilbakeholdenheten seirer og den kritiske ytring ikke blir ytret. Et prinsipp om redaktøren som eneste ansvarssubjekt vil derfor tjene ytringsfriheten og pressens kritiske rolle i samfunnet. Et strafferettslig redaktøransvar gjør redaktøren til et skjold for sine journalister ved en eventuell politianmeldelse.

Journalistisk produksjon i en større moderne mediebedrift er i høy grad et teamarbeid. Mange er involvert i fremstillingen av en sak, fra research og innsamling til redigering og presentasjon – og kanskje også forside- eller fronthenvisning. Mange journalister har bidratt til den publiserte saken, og det kan være vanskelig å utpeke hvem som egentlig er ansvarlig for det ene elementet som kanskje er lovstridig og krenkende. Derfor vil det tjene både den krenkede og selve rettsprosessen at det alltid finnes ett ansvarssubjekt som er ansvarlig, nemlig redaktøren.

Et objektiv ansvar er et unntaksprinsipp i strafferetten som må begrunnes særskilt. En slik særskilt begrunnelse finnes i pressens særstilling som ivaretaker av ytringsfrihet, informasjon og samfunnskritikk. De journalistiske mediene skiller seg i så måte fra enhver annen forretningsvirksomhet. I en rekke uttalelser har EMD understreket pressens rolle som «a public watchdog». Denne rollen vil etter mindretallets mening styrkes ved et objektivt strafferettslig eneansvar for redaktøren, noe som berettiger et unntak fra alminnelige strafferettslige prinsipper om skyldkrav. Hensynet til overordnede samfunnsformål må veie tyngre enn hensynet til en strømlinjeformet jus.

Redaktøren som institusjon

Strafferettslig sett er redaktøren en person. Men i et større perspektiv er det viktig å understreke at redaktøren først og fremst må betraktes som en institusjon, ikke bare en person. En institusjon forstås i samfunnsfaglig betydning som et system av normer som har etablert seg i kraft av sedvane, skikker, vedtatte regler eller lover, og som over tid har inntatt mer eller mindre faste former og strukturer for å fylle en bestemt samfunnsfunksjon. I vårt samfunn har redaktørinstituttet vokst fram og blitt institusjonalisert med det overordnede formål å sikre pressens frihet og uavhengighet. Instituttet eksisterer uavhengig av hvilke personer som til enhver tid besitter posisjonen som redaktør.

En annullering av det objektive strafferettslige redaktøransvaret vil svekke redaktøren som institusjon, redaktøren vil stå igjen som en person som eventuelt dømmes etter subjektiv straffeskyld i henhold til det bakenforliggende straffebud. Nå er det jo slik at strafferetten i sin alminnelighet forholder seg til personer og personlig skyld – men det er altså lang tradisjon for at redaktøren på grunn av sin samfunnsfunksjon representerer et unntak fra dette. Istedenfor å fjerne dette unntaket, og dermed strafferettslig sett sidestille redaktøren med enhver annen ytrer, eventuelt redusere ham til en medvirker, ønsker mindretallet å videreføre og forsterke det særskilte redaktøransvaret, for på den måten å ivareta redaktørrollens særegne og institusjonelle karakter.

Er straffelovens § 431 blitt uaktuell?

I flertallets innstilling ovenfor argumenteres det med at det strafferettslige redaktøransvaret har hatt liten praktisk betydning de senere år, fordi det har vært anvendt i få saker. I de tilfeller bestemmelsen har blitt anvendt, har det som regel skjedd sammen med straffelovens regler om injurier og ærekrenkelse, regler som i en kommende ny straffelov vil bli tatt ut. En slik praktisk argumentasjon veier etter mindretallets mening ikke tungt nok til å fjerne bestemmelsen om redaktørens spesielle ansvar. Dessuten har straffelovens § 431 etter vår oppfatning en langt større betydning, både praktisk og prinsipielt, enn det som fremgår av flertallets vurderinger.

Mindretallet har i sitt arbeid med denne særmerknaden bedt advokat Frode Elgesem svare på noen spørsmål om det strafferettslige redaktøransvaret. Elgesem mener det ikke er grunnlag for å si at redaktøransvaret etter straffelovens § 431 har mistet sin praktiske betydning. Han skriver blant annet følgende i et notat:

For det første finnes det flere saker som bekrefter at bestemmelsen har en videre praktisk betydning enn kun i saker om ærekrenkelser. I Rt. 1987 s. 950 («Ikkevoldsaken») ble for eksempel redaktøren («G») i byretten dømt for overtredelse av staffeloven § 431.58 De øvrige ble i byretten dømt for overtredelse av straffeloven §§ 90 og 91 for å ha offentliggjort eller videreformidlet opplysninger av betydning for rikets sikkerhet. I saker vedrørende brudd på forbudet i straffeloven § 131a mot fotografering av domfelte i rettsbygningen kan redaktøren tiltales for overtredelse av straffeloven § 431, se for eksempel Borgarting lagmannsretts kjennelse av 18. desember 2007 og Trondenes tingretts dom av 28. september 2007. I noen slike saker er det nok tilfeldig at redaktørene tiltales for direkte brudd på domstolloven § 131a og ikke for overtredelsen av straffeloven § 431, se Rt. 2003 s. 593 («Valebrokk-kjennelsen) og Rt. 2004 s. 510. I den saken som omhandles i kjennelsen i Rt. 2007 s. 404 («Brennpunktkjennelsen») ble kringkastingssjefen tiltalt for å ha brutt et forbud mot publisering nedlagt av Oslo byfogdembete.59 Det ser ut til at tiltalen var bygget direkte på straffeloven § 343 første ledd, men redaktøransvaret kunne antagelig også vært aktuelt i en slik sak.

Videre er det av betydning at en rekke av de straffebestemmelser som videreføres i ny straffelov er av en slik karakter at de kan danne grunnlag for krenkelse av det strafferettslige redaktøransvaret, altså slik at redaktøren kan straffes når det «offentliggjøres noe som ville pådratt redaktøren ansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent innholdet». Slike straffebud er for eksempel forbudet mot hatefulle ytringer, forbudet mot diskriminerende ytringer og forbud mot utgivelse av pornografi. Dette er i seg selv tilstrekkelig til å si at redaktøransvaret vil ha praktisk betydning også etter at reglene om ærekrenkelser er tatt ut av straffeloven.

Av særlig betydning er at straff for krenkelser av privatlivets fred videreføres i straffeloven av 2005.60 (…) Det er lite tvilsomt at de siste års utvikling har medført at hensynet til privatlivets fred i stadig større grad har preget debatten om medienes arbeid. Dette har også gitt seg utslag i flere rettsavgjørelser fra norske domstoler og Den europeiske menneskerettsdomstol hvor pressens ansvar for å respektere retten til privatliv har blitt knesatt. I forlengelsen av dette er det ikke urimelig å tenke seg at straffebudet om privatlivets fred vil kunne få større praktisk betydning for redaktøransvaret enn tidligere. I forhold til påstanden om at straffeloven § 431 ikke lenger vil ha noen funksjon, vil dette i en viss grad kunne oppveie effekten av at straffebudene om ærekrenkelser tas ut av straffeloven.

Av mer vidtrekkende, prinsipiell betydning er samspillet mellom det strafferettslige redaktøransvaret og kildevernet. Både i litteraturen og i Høyesteretts praksis er det fremhevet at det er en nær sammenheng mellom redaktøransvaret og kildevernet, se bl.a. Rt. 2010 s. 1381 («Runesteinsaken«), avsnitt 39. I Schei m.fl., Tvisteloven, Kommentarutgave Bind II (2007) s. 1127-1128 heter det om bevisfritaket for massemedia i tvisteloven § 22-11:

Etter ordlyden i § 22-11 første punktum omfattes for det første «redaktøren av et trykt skrift». Kildevernet har et motstykke i redaktørens selvstendige ansvar for det som publiseres etter straffeloven § 431, …

I Kyrre Eggen, Ytringsfrihet (2002) s. 315 kommer den prinsipielle sammenhengen enda klarere frem:

Det er klart at kildevernet kan misbrukes, både av journalister som bruker kildevernet til å fabrikkere en sak, eller til å dekke sitt eget mangelfulle kildearbeid, og av informanter som av hevnlyst eller for egen vinning anvender kildevernet til å fremsette ytringer som de ellers ikke kunne fremsette uten å risikere ansvar. Dette er likevel ikke tungtveiende argument mot kildevernet, da det er viktig å være oppmerksom på at kildevern ikke er det samme som ansvarsfri publisering. Journalisten og redaktøren som fronter ytringen i det offentlige rom, vil kunne holdes ansvarlig dersom ytringen er ulovlig. Og selv om et slikt direkte ansvar er utelukket, f.eks. fordi redaktøren ikke kjente innholdet av den ulovlige ytringen, vil det objektiviserte redaktøransvaret i str. § 431 eller det objektiviserte erstatningsansvaret i skl. § 3-6, ofte lede til ansvar. Redaktøransvaret, og ansvaret for «eier» og «utgiver» i skl. § 3-6, kan derfor anses som kildevernets rettslige motpoler.

På denne måten knyttes betydningen av redaktøransvaret opp mot viktige, prinsipielle saker om pressens kildevern som Rt. 1992 s. 39 («Edderkoppsaken») og Rt. 2010 s. 1381 («Runesteinsaken«). I saker hvor kilden skal vernes, får altså redaktørens selvstendige ansvar etter straffeloven § 431 en særlig betydning. Det strafferettslige redaktøransvaret for det som publiseres basert på anonyme kilder, kan gjelde alle de straffebestemmelser som er nevnt ovenfor, d.v.s. alt fra betydningsfulle saker med opplysninger som kan ha betydning for rikets sikkerhet (som i «Edderkoppsaken») til mer trivielle saker om offentliggjøring i tabloidavisene av opplysninger som kan være av personlig art (privatlivets fred). Det er selvfølgelig vanskelig å forutsi hvilke betydning det vil kunne ha å fjerne redaktøransvaret, men det vil være prinsipielt uheldig å rokke ved den balansen i lovens system for medienes rettsstilling som dette ansvaret medfører. I verste fall vil en opphevelse av det strafferettslige redaktøransvaret på sikt kunne gjøre det vanskeligere å opprettholde det sterke kildevern som i dag er fastslått i norsk rett.

Etter min oppfatning er det ikke grunnlag for å si at redaktøransvaret i straffeloven § 431 har mistet sin praktiske betydning. Selv om reglene om ærekrenkelser tas ut av straffeloven vil redaktøransvaret fortsatt kunne ha praktisk betydning og det vil dessuten kunne få negative konsekvenser om det fjernes, særlig for kildevernet.

Så langt advokat Frode Elgesem. Medieansvarsutvalgets mindretall vil slutte seg til disse vurderingene, og hevde at redaktøransvaret etter straffeloven § 431 ikke er blitt uaktuelt.

Et fortsatt strafferettslig forankret redaktøransvar vil være en styrke for redaktørinstituttet. Det vil ikke minst styrke tilliten til kildevernet, og ytterligere redusere en eventuell usikkerhet og tvil som potensielle anonyme kilder måtte ha til dette. Videre er det etter mindretallets mening et naturlig samsvar mellom et strafferettslig redaktøransvar og et unntak fra foretaksstraff mot redaktørstyrte medier. Uten et klart strafferettslig redaktøransvar vil straffeansvaret lettere gli over til foretaket, noe som vil være uønsket av hensyn til redaktørens styringsrett og uavhengighet.

Redaktørens strafferettslige ansvar har vært drøftet i en rekke utredninger og rapporter de senere år. Jfr. for eksempel Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27 s.182-189, s.252), Konvergensutvalget (NOU 1999: 26 kap. s.150-151) og Straffelovkommisjonen (NOU 2002:4 s.352). Ingen av disse foreslo å oppheve det strafferettslige redaktøransvaret. Straffelovkommisjonen foreslo spesifikt å videreføre nåværende straffelov § 431, noe departementet gav sin tilslutning til og Stortinget vedtok i 2005. Mindretallet stiller på linje med dette.

Forholdet til uskyldspresumsjonen

Som nevnt vil et objektivt straffeansvar ikke samsvare med alminnelige prinsipper i strafferetten. Hovedregelen er at straff forutsetter subjektiv skyld. Dette er fastslått i EMK artikkel 6, og det har vært reist spørsmål om et objektivt redaktøransvar vil stå seg i forhold til denne bestemmelsen i Den europeiske menneskerettskonvensjon.

EMK artikkel 6.2 lyder slik: «Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven». Begrunnelsen for denne uskyldspresumsjonen finner vi i rettssikkerhetshensyn, og er først og fremst knyttet til bevisføring. Formålet er å unngå at uskyldige skal bli dømt, derfor skal enhver anses som uskyldig inntil domstolen konstaterer at beviskravet er oppfylt. Det sentrale poeng i vår sammenheng er at kravet til en «fair trial» impliserer en mulighet til å forsvare seg mot anklager, også ved et objektivisert ansvar.

Et unntak fra det alminnelige kravet om subjektiv skyld vil i vårt tilfelle være begrunnet i hensynet til ytringsfriheten og kvaliteten av den offentlige samtale. Slike hensyn nyter et sterkt vern i EMK artikkel 10, og det er ikke gitt at en avveining mellom de to artiklene vil falle ut til ugunst for et objektivt redaktøransvar. Foreløpig har EMD hatt oppe få saker som gir føringer på dette punkt. En referanse er imidlertid den såkalte Salabiakudommen fra 1988, der EMD slår fast at «art.6-2 does not (…) regard presumptions of fact or of law provided for in the criminal law with indifference. It requires States to confine them within reasonable limits which take into account the importance of what is at stake and maintain the rights of the defence.» Uskyldspresumsjonen stenger derfor ikke for objektive straffbarhetsvilkår per se, men for slike som anvendes på en måte der forsvar ikke under noen omstendighet tillates. Dette er også fastslått av Høyesterett, Rt 2005 s.833,61 jf. avsnitt 6.9 foran. Dersom en objektiv ansvarsregel ikke anvendes helt automatisk, men inneholder en åpning for subjektive forhold ved vurdering av om den er oppfylt, vil den neppe være av en art som trår uskyldspresumsjonen for nær. Ut over muligheten til forsvar, er det som er fremhevet i EMD om denne type spørsmål hvilke interesser som blir vernet ved å utforme ansvarsregelen slik en har gjort – og hvor tyngende det er for den som rammes å bli rammet av bestemmelsen. Det gjøres altså en slags proporsjonalitetsvurdering.

Utover dette er det vanskelig å se at det er etablert en sikker rettspraksis for at et objektivt strafferettslig redaktøransvar vil stride mot EMK artikkel 6. Mindretallet mener det ikke er grunn til å foregripe en streng tolkning fra EMDs side på dette punkt. Vi konstaterer også at Sverige foreløpig synes å leve godt med sitt prinsipp om strafferettslig eneansvar for redaktøren, selv om EMK har samme status der som i Norge. I lovforslaget til slutt i denne særmerknaden er en åpning for muligheten til forsvar for redaktøren forsøkt implementert.

Rettspolitisk bør det i denne sammenheng veie tungt at redaktørene selv ønsker et slikt straffeansvar. Dette er i seg selv et unntak fra hva som ellers er vanlig. I andre sammenhenger vil aktører naturlig nok ønske å begrense straffeansvar som måtte følge av utøvelsen av deres gjerning. Ikke så i dette tilfellet. Redaktørene ønsker av hensyn til redaktørinstituttets samfunnsrolle og status å påta seg større ansvar enn alminnelige rettsregler skulle tilsi.

Forholdet til ikke-redaktørstyrte medier

Noen vil spørre: Hvorfor skal redaktørstyrte medier ha et strengere rettslig regime enn ikke-redaktørstyrte medier? Hvorfor skal disse mediene underlegges en særskilt straffebestemmelse som andre medier slipper unna? Vil ikke det føre til at det blir attraktivt å definere seg som ikke-redaktørstyrt medium?

Til det er å si at poenget med et strafferettslig redaktøransvar ikke er å gjøre denne sfæren strengere, men å innføre et alternativt ansvarssystem. Straffesanksjoner for lovbrudd følger av den konkrete lovbestemmelsen som eventuelt er overtrådt, og vil stort sett være de samme enten lovbruddet skjer innenfor eller utenfor redaktørstyrte medier. Forskjellen ligger i hvem som er ansvarssubjekt. I de redaktørstyrte mediene er det redaktøren, i øvrige medier er det ytreren selv og eventuelle medvirkere.

Forholdet mellom redaktør og journalist

Det er viktig å understreke at et juridisk eneansvar for redaktøren ikke innebærer en svekkelse av journalistens etiske og faglige ansvar for sitt arbeid. Mindretallet er kjent med en diskusjon som foregår i pressen om journalister i for liten grad tar på seg et personlig ansvar når det reises kritikk mot deres adferd eller publisering. Vi konstaterer at journalister i dag nyter godt av personlig byline og kreditt for den minste publisering, men har samtidig en tendens til å henvise til redaktøren når det kommer kritisk respons til deres signerte bidrag. Denne delen av medieansvarsutvalget mener enkeltjournalister gjerne i større grad kan delta i debatten rundt deres eget arbeid og slik ta på seg ansvar for egne handlinger og publiseringer. Både den som eventuelt føler seg krenket og det store publikum vil ha nytte av at journalisten i slike tilfeller ikke alltid gjemmer seg bak redaktøren. Men dette har altså ikke noe med det juridiske ansvaret å gjøre, som uavhengig av slike betraktninger bør ligge helt og fullt hos ansvarlig redaktør.

Konklusjon

Nåværende § 431 i straffeloven (ny strl § 269) bør videreføres. Så lenge det i straffeloven finnes straffebud for ytringer, er det naturlig at den ansvarsforskyvning for slike ytringer som det særskilte redaktøransvaret innebærer også er hjemlet i straffeloven. Bestemmelsen foreslås imidlertid omformulert, både for å fremstå som teknologinøytral og for å hjemle et eneansvar for ansvarlig redaktør.

Mindretallets forslag til reviderte bestemmelser om det strafferettslige redaktøransvaret

I medievirksomheter som omfattes av (ny) Lov om frihet og ansvar i redaktørstyrte medier kan ingen andre enn mediets ansvarlige redaktør holdes strafferettslig ansvarlig for det redaksjonelle innhold som publiseres. Ansvarlig redaktør skal i forhold til strafferettslig ansvar vurderes som om han eller hun kjente innholdet i vedkommende publisering, uavhengig av redaktørens faktiske kunnskap.

Ansvarlig redaktør er likevel ansvarsfri når den ulovlige handling åpenbart er skjedd i strid med redaktørens uttrykkelige vilje eller instruks, eller når ikke redaktøren på noe punkt kan klandres.

Straff etter første ledd er bot eller fengsel i inntil 6 måneder. Det kan ikke idømmes strengere straff enn etter den lovbestemmelse som ville vært anvendelig dersom ansvarlig redaktør hadde kjent til innholdet i publiseringen.