NOU 2013: 7

Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2013

Til innholdsfortegnelse

3 Utviklingen i konkurranseevnen

  • TBU presenterer flere tallfestede indikatorer for å beskrive norsk næringslivs konkurransesituasjon internasjonalt. Flere av disse komponentene og særlig kostnadsindikatorer, peker i retning av en svekket situasjon for norske bedrifter de siste årene. Dette bildet står noe i motsetning til resultatene når det gjelder sysselsetting og faktisk produksjonsutvikling i Norge sammenliknet med i andre land. Mens en rekke økonomiske indikatorer for Norge fremstår som bedre enn for mange andre land, innebærer det høye kostnadsnivået at bedriftenes konkurranseevne framover kan være usikker i deler av økonomien.

  • Lønnskostnadene som andel av brutto faktorinntekter til norsk industri, har historisk svingt med konjunkturene rundt et nokså stabilt nivå. Etter at andelen økte mye i 2009 i forbindelse med finanskrisen, har den falt noe tilbake de tre siste årene.

  • Den kostnadsmessige konkurranseevnen målt ved relative timelønnskostnader i industrien i felles valuta anslås å ha svekket seg med i gjennomsnitt 1,6 prosent per år de siste ti årene. Av dette kan 1,1 prosentpoeng tilskrives høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne, mens resten skyldes en styrking av kronen. I 2012 økte de relative timelønnskostnadene målt i felles valuta med 3,2 prosent hvorav 1,6 prosentpoeng skyldes en styrking av kronen.

  • Gjennomsnittlige timelønnskostnader i norsk industri var i 2012 anslagsvis 69 prosent høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt av våre handelspartnere i EU, målt i felles valuta. Dette er 8 prosentpoeng høyere enn utvalget anslo i februar. Oppjusteringen skyldes nye konkurransevekter fra OECD, som er beregnet på bakgrunn av et bredere vareutvalg enn tidligere. I det nye handelspartneraggregatet har vekten til flere av handelspartnerne med høyest lønnskostnadsnivå, som bl.a. Sverige og Danmark, gått ned. Samtidig har flere av landene med relativt lavt lønnskostnadsnivå, som bl.a. Storbritannia, fått økt vekt. Også for industriarbeidere alene anslås de norske timelønnskostnadene å ligge 69 prosent høyere enn hos handelspartnerne i EU, regnet i felles valuta. At timelønnskostnadene er høyere i norsk industri enn i industrien hos våre handelspartnere reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå, men også en høyere lønnsvekst de siste årene.

  • De siste ti årene har produktiviteten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk i faste priser, økt med i gjennomsnitt 2½ prosent per år. Dette er noe mindre enn hos våre handelspartnere.

  • Dersom en ser på utviklingen målt ved bruttoprodukt i løpende priser per timeverk, er imidlertid bildet for norsk industri langt mer positivt. Dette gjenspeiler at norsk industri har hatt sterkere prisvekst på sine produkter enn industrien hos handelspartnerne.

  • I 2011 var Norges BNP, unntatt petroleumsrenten og regnet per innbygger, 33 prosent høyere enn OECD-snittet. Nivået i Norge er blant de høyeste i OECD-området, selv når petroleumsrenten holdes utenfor.

3.1 Innledning

Omfattende deltakelse i internasjonal handel med varer og tjenester har gjort det mulig for Norge å oppnå en høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig dersom norsk økonomi hadde vært mer skjermet mot utenlandsk konkurranse. Fordelene vil imidlertid bli redusert hvis Norge ikke klarer å sørge for en effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting og en akseptabel inntektsfordeling. For å høste gevinstene ved internasjonalt varebytte, må man klare å omstille ressurser som blir ledige som følge av endringer i markedsforholdene. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må også over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et land har ikke god konkurranseevne selv om det har balanse i utenriksøkonomien, mens for eksempel store deler av landets arbeidsstyrke er arbeidsløs. Men full sysselsetting og lav ledighet sammen med store underskudd i utenriksøkonomien, tilsier også at et land har svakere konkurranseevne enn hva som kan være bærekraftig over tid.

Det er viktig å skille mellom konkurranseevnen for enkeltnæringer og for Norge som helhet. Konkurranseevnen for en næring beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å belønne innsatsfaktorene. En lønnsom næring må både kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i arbeidsmarkedet. En økonomi i vekst og med en høy omstillingsgrad vil være kjennetegnet av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringene. I konkurransen om knappe faktorer må noen næringer trappe ned sin virksomhet, mens andre kan ekspandere i takt med økt lønnsomhet. Dersom en næring mottar subsidier i tilknytning til sin virksomhet, kan dette bedre næringens konkurranseevne, men det fører normalt til en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevne i samfunnsøkonomisk forstand.

I dette kapittelet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. Avsnitt 3.2 gir en vurdering av hva som menes med konkurranseutsatte næringer og hvordan lønnsdannelsen skal sikre disse næringenes konkurranseevne gjennom den såkalte frontfagsmodellen. I tillegg presenteres tall for lønnskostnadsandeler, for å kunne gi en indikasjon på utviklingen i lønnsomheten i norsk industri. Videre i avsnitt 3.3 diskuteres utviklingen i lønnskostnader. I dette avsnittet ser vi også på forskjell i lønnskostnadsnivåene i industrien i Norge og andre land. Endelig i avsnitt 3.4 gir vi en beskrivelse av utviklingen i produktiviteten. For alle indikatorene som presenteres i kapittelet sammenlikner vi Norge med et aggregat av våre viktigste handelspartnere, jf. boks 3.1.

TBU presenterer flere tallfestede indikatorer for å beskrive norsk næringslivs konkurransesituasjon internasjonalt. Flere av disse komponentene og særlig kostnadsindikatorer, peker i retning av en svekket situasjon for norske bedrifter de siste årene. Dette bildet står noe i motsetning til resultatene når det gjelder sysselsetting og faktisk produksjonsutvikling i Norge sammenliknet med i andre land. Mens en rekke aggregerte indikatorer for Norge fremstår som bedre enn for mange andre land, innebærer det høye kostnadsnivået at bedriftenes konkurranseevne framover kan være usikker i deler av økonomien.

Boks 3.1 Norges handelspartnere

For å vurdere utviklingen i konkurranseevnen til norsk næringsliv, sammenliknes gjerne ulike indikatorer i Norge med tilsvarende størrelser hos våre handelspartnere. Ved beregning av handelspartneraggregat, legger utvalget til grunn beregninger av OECD av Norges handelspartnere. Beregningsutvalget har i denne rapporten benyttet oppdaterte vekter fra OECD for Norges handelspartnere for perioden 1997-2011.

Vektene til OECD gjenspeiler handelsstrømmene med de enkelte landene i hvert av årene i perioden, og er derfor forskjellige for hvert år i perioden 1997 – 2011. Utvalget har lagt de 25 landene med størst vekter i 2011 til grunn som landsammensetning for handelspartneraggregatet. Denne landsammensetningen er benyttet for alle år, selv om det i perioder har vært variasjoner mhp. hvilke 25 land som har hatt størst vekter. Basert på landsammensetningen og OECDs vekter for de ulike årene, er det beregnet et vektet handelspartneraggregat for hvert år i perioden 1997 – 2011. Vektene i 2011 er videreført for 2012.Tabell 3.1 viser landsammensetningen og vektene for 2011-2012 som er benyttet i denne rapporten. I tillegg viser tabellen landsammensetningen og vektene for årene 2007-2012 som ble benyttet i utvalgets rapporter fram til og med den foreløpige rapporten i februar 2013. De største endringene fra det gamle til det nye handelspartneraggregatet inntreffer for Sverige, som får markert lavere vekt, og for Kina og Storbritannia som får høyere vekt. Endringen for Kina får imidlertid ikke betydning for beregningene i kapittelet, fordi det ikke foreligger tilgjengelig statistikk for Kina på indikatorene som omtales.

Grunnlaget for beregningen av konkurransevektene

OECD har basert sine beregninger av landvektene på bakgrunn av omfanget av import og eksport mellom Norge og andre land av alle varer unntatt gruppe 3 i det internasjonale klassifiseringssystemet for handelsstatistikk (SITC1). Denne gruppen består av råolje, naturgass, raffinerte oljeprodukter og strøm.

Konkurransevektene som ble benyttet i utvalgets rapporter frem til og med den foreløpige hovedrapporten i februar 2013 var beregnet mhp. alle gruppene i SITC unntatt nr. 0-4. Forskjellen på beregningen av de gamle vektene og de nye vektene er således at nå er også gruppe 0, 1, 2 og 4 inkludert. På eksportsiden er det viktigste innholdet i disse gruppene bl.a. fisk, gjødsel, «malmer og avfall av metall» og diverse andre nærings- og nytelsesmidler. På importsiden er det viktigste innholdet i disse gruppene bl.a. «malmer og avfall av metall», grønnsaker/frukt, drikkevarer, tobakk, tømmer og dyrefor.

OECD har gjort en del forenklinger i sine beregninger. For det første har OECD ikke inkludert handel med tjenester. I 2012 utgjorde tjenester 22 prosent av Norges eksport, og 35 prosent av Norges import. Videre har OECD ikke brutt handelsstrømmene ned til hver enkelt varetype for å kunne gi et grunnlag for å vurdere i hvilken grad det faktisk er direkte konkurranse mellom norske og utenlandske bedrifter, eller om det i stedet handles med varer det ikke er konkurranse om2.

Tabell 3.1 Sammensetning av handelspartneraggregatet. Prosent.

Nr.

Land

Vekter for 2011–2012 i denne rapporten

Vekter for 2007–2012 i utvalgets rapporter fra feb. 2010 - feb. 2013

Differanse

1

Tyskland

13,7

16,1

-2,4

2

Sverige

13,1

20,2

-7,1

3

Storbritannia

12,2

7,6

4,6

4

Kina

9,0

4,2

4,9

5

USA

6,3

5,6

0,7

6

Nederland

5,4

6,2

-0,7

7

Danmark

5,2

7,4

-2,2

8

Frankrike

4,8

3,6

1,2

9

Russland

3,0

0,8

2,2

10

Japan

2,9

2,4

0,6

11

Italia

2,8

3,4

-0,6

12

Belgia

2,4

2,8

-0,4

13

Spania

2,1

2,7

-0,6

14

Sveits

1,9

1,1

0,8

15

Polen

1,9

3,5

-1,7

16

Singapore

1,8

0,8

1,0

17

Brasil

1,7

0,0

1,7

18

Tsjekkia

1,7

1,0

0,7

19

Finland

1,6

4,1

-2,4

20

Østerrike

1,3

1,2

0,0

21

Sør Korea

1,2

1,5

-0,3

22

India

1,1

0,5

0,6

23

Irland

1,0

1,0

0,0

24

Taiwan

0,8

0,0

0,8

25

Canada

0,8

0,7

0,2

26

Hong Kong

0,0

0,7

-0,7

27

Tyrkia

0,0

0,7

-0,7

SUM

100,0

100,0

0,0

Kilde: OECD og Beregningsutvalget.

1 SITC = Standard International Trade Classification

2 En enkel illustrasjon av dette kan være en hypotetisk situasjon der Norge er alene i verden om å eksportere en bestemt industrivare. Eksport av denne industrivaren vil trekke opp konkurransevekten til de landene som importerer denne varen, til tross for at dette er en vare det ikke eksisterer konkurranse om.

3.2 Faktorinntektsfordeling i konkurranseutsatte og skjermede næringer

3.2.1 Konkurranseutsatte og skjermede næringer

Tradisjonelt har konkurranseutsatte næringer blitt assosiert med industrien, mens skjermede næringer som regel har blitt assosiert med tjenesteproduserende næringer (varehandel, transporttjenester, offentlig sektor, finansiell tjenesteyting, annen privat tjenesteyting etc.). Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har imidlertid bidratt til at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet.

Begrepene konkurranseutsatte og skjermede næringer er nærmere drøftet i Holden I-utvalgets rapport NOU 2000: 21, vedlegg 8 (av professor Asbjørn Rødseth). I teorien blir skjermede næringer definert ved at de produserer varer eller tjenester som verken eksporteres eller importeres, mens konkurranseutsatte næringer produserer varer eller tjenester som eksporteres eller importeres.

For de konkurranseutsatte næringene vil produsentprisene i stor grad bli bestemt på verdensmarkedet, mens produsentprisene i de skjermede næringene i større grad vil reflektere forholdet mellom tilbud og etterspørsel innenlands. I praksis er det imidlertid vanskelig å avgrense hvilke næringer som er konkurranseutsatte og hvilke som er skjermede, fordi mange næringer er i en mellomstilling.

Rene konkurranseutsatte næringer kjennetegnes av bedrifter som produserer for et internasjonalt marked ved hjelp av arbeidskraft som eneste lokale (ikke-mobile) produksjonsfaktor. (Bedriftene bruker også kapital, men denne vil enkelt kunne finne en alternativ anvendelse i utlandet på noe sikt). For konkurranseutsatte næringer vil utviklingen i lønnsnivået over tid bestemme om næringen blir værende i Norge eller ikke. Blir lønnsnivået for høyt sammenliknet med produktiviteten, reduseres lønnsomheten, noe som kan føre til at det ikke blir investert i nye arbeidsplasser. Lønnsnivået i de rene konkurranseutsatte næringene binder samtidig opp lønnsnivået i resten av økonomien dersom en skal ha samme lønn for samme arbeid uavhengig av næring.

Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har medført at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet. Mange tjenesteytende næringer, bygg og anlegg mv. har i de senere årene blitt stilt overfor stadig sterkere konkurranse fra utenlandske tilbydere. Det kan være vanskelig å overskue hvilke næringer som i framtiden vil være utsatt for internasjonal konkurranse. Blant eksport- og importkonkurrerende næringer i fastlandsøkonomien er likevel fortsatt industrien den viktigste enkeltnæringen. En rimelig god evne for industrien til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Dette behøver imidlertid ikke innebære at industriens konkurranseevne hele tiden må være like god. Da oljeinntektene kom inn i norsk økonomi, kunne kravet til balanse i utenriksøkonomien oppnås med en mindre industrisektor. Men petroleumsinntektene innebærer ikke at konkurranseutsatt sektor på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn konkurrentene i våre handelspartnerland fordi petroleumsinntektene ikke er en evigvarende inntekt.

3.2.2 Frontfagsmodellen

Industrien har i mesteparten av etterkrigstiden vært retningsgivende for øvrige tariffområder i lønnsforhandlingene i Norge. Opplegget for forhandlingene bygger på at lønnsveksten må tilpasses det konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med. Dette ivaretas ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet både forhandler først (det såkalte frontfaget), og at resultatet fra disse danner en norm for andre avtaleområder. Frontfaget har tradisjonelt vært verkstedsoverenskomsten/industrioverenskomsten ved forbundsvise oppgjør og bredere LO-NHO-områder, som industriarbeidere, ved sentrale oppgjør.

Frontfagsmodellen ble formalisert som en økonomisk modell, ofte omtalt som hovedkursteorien, da Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene i 1966 la fram sin andre rapport høsten 1966. Hovedkursteorien beskriver de makroøkonomiske trender som vil gjelde for lønns- og prisutviklingen i Norge på lang sikt.Over tid stiller et ønske om full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien krav til størrelsen på konkurranseutsatt sektor som bare kan oppfylles dersom lønnsomheten i slik virksomhet ikke er dårligere i Norge enn i utlandet. Forventet avkastning på investeringer i Norge (kapitalavkastningen) må da på lang sikt være på nivå med forventet kapitalavkastning hos våre handelspartnere. Lavere forventet kapitalavkastning i Norge enn i utlandet vil føre til at investorer vil foretrekke å investere i utlandet fremfor i Norge. Dette medfører at reallønnsnivået i Norge ikke kan være høyere enn det produktivitetsnivået i konkurranseutsatt sektor gir grunnlag for. Dersom reallønnen vokser raskere enn produktiviteten, vil kapitalavkastningen reduseres, og investeringene svekkes. Over tid vil lave investeringer i Norge føre til en gradvis nedbygging av konkurranseutsatt sektor. Med «hovedkurs» i Utredningsutvalgets rapport refereres det i tråd med dette til et «normalnivå» på lønnskostnadsandelen i konkurranseutsatt sektor, dvs. hvor mye av faktorinntekten som normalt går til lønnstakerne og hvor mye som går til kapitaleierne. En stabil utvikling i lønnskostnadsandelen kan indikere en stabil lønnsevne og konkurransekraft i sektoren.

Når produktivitetsveksten bestemmer utviklingen i reallønn over tid, må nominell lønnsvekst være lik summen av produktivitets- og prisveksten. Hvis den nominelle lønnsveksten blir høyere enn dette, slik at reallønnen vokser mer enn det produktivitetsveksten gir rom for, vil konkurranseevnen svekkes og ledigheten stige. En blanding av markedsforhold og institusjonelle mekanismer bidrar til at lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor er normen også for lønnsveksten i resten av økonomien.

Frontfagsmodellen og hovedkursteorien reflekterer således en forståelse for at det over tid er en forbindelse mellom det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt og det som er gunstig ut fra makroøkonomiske hensyn. Modellen hviler blant annet på erkjennelsen av at lønnsdannelsen over tid har avgjørende betydning for nivået på arbeidsledigheten, mens reallønnsutviklingen først og fremst er knyttet til produktivitetsutviklingen. Erfaringene fra Norge og andre land tilsier at høy nominell lønnsvekst uten bakgrunn i tilsvarende produktivitetsvekst i all hovedsak slår ut i høyere inflasjon og økt arbeidsledighet på lengre sikt, og ikke i høyere reallønnsvekst. Ettersom konkurranseutsatte næringer konkurrerer med skjermede næringer om arbeidskraften, må de samme betingelsene for lønnsvekst gjelde også for skjermede næringer.

Den norske lønnsforhandlingsmodellen innebærer videre stor grad av koordinering, der hovedorganisasjonene i arbeidslivet spiller en avgjørende rolle. Institusjoner som Kontaktutvalget og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene støtter opp under koordineringen. Basert på arbeidskraftsundersøkelsen er organisasjonsgraden i Norge anslått til 54 prosent i 2008. Organisasjonsgraden var 39 prosent i privat sektor og 82 prosent i offentlig sektor. Tariffavtaledekningen for alle arbeidstakere er anslått til 74 prosent, om lag 60 prosent i privat sektor og tilnærmet 100 prosent i offentlig sektor. Tariffavtalene benyttes imidlertid også som rettesnor i bedrifter som ikke formelt er bundet av avtalene.

Samtidig som flertallet av arbeidstakerne i Norge dermed er dekket av de sentrale forhandlingene, er det et betydelig antall som ikke er dekket av kollektive avtaler. Blant annet ledere og en stor andel av funksjonærene i industrien får sin lønn bestemt gjennom lokale lønnsforhandlinger. Dette var en viktig bakgrunn for at Kontaktutvalget den 22. januar 2003 la fram en felles erklæring om situasjonen foran mellomoppgjøret 2003. I denne erklæringen het det blant annet:

«(…) På denne bakgrunn er regjeringen og organisasjonene i arbeidslivet enige om følgende: At den samlede lønnskostnadsveksten i 2003 må tilpasses utfordringene i konkurranseutsatt næringsliv og arbeidet for full sysselsetting. I arbeidet for å nå dette målet er det avgjørende at alle grupper omfattes. Når det gjelder en nærmere vurdering av utfordringene for konkurranseutsatt sektor i årene framover vises det til det nedsatte ekspertutvalget.
Partene i arbeidslivet vil i forbindelse med mellomoppgjøret 2003: Arbeide for å få lønnsveksten i Norge mer på linje med utviklingen hos våre handelspartnere. Oppgjøret i 2003 må derfor ta utgangspunkt i den delen av næringslivet som er utsatt for konkurranse fra utlandet. Den samlede lønnsveksten som avtales sentralt og lokalt for disse sektorene må være normgivende for de rammer som forhandles i de øvrige oppgjørene.
Samtidig er det viktig at det innenfor disse rammene gis rom for endringer i relative lønninger som sikrer et velfungerende arbeidsmarked og en rettferdig lønnsutvikling. Arbeidsgiversiden i privat og offentlig sektor vil aktivt arbeide for en lønnsvekst hos lederne i virksomhetene som ligger innenfor rammene for det øvrige arbeidslivet. I kraft av sine eierposisjoner i næringslivet vil en også fra statens side arbeide for en slik utvikling.»

Regjeringen satte i 2012 ned et offentlig utvalg som skal vurdere erfaringene med lønnsdannelsen gjennom de 12 årene som er gått siden handlingsregelen og inflasjonsmålet for pengepolitikken ble innført, jf. boks 3.2. Utvalget skal levere sin innstilling til Finansdepartementet innen 15. desember 2013.

Boks 3.2 Mandat for utvalg som skal se nærmere på lønnsdannelsen (Holden III)

Norge er en liten, åpen økonomi. Vår velstand og velferd avhenger bl.a. av vår handel med utlandet og at våre bedrifter kan hevde seg i den internasjonale konkurransen. For tiden gir olje- og gassvirksomheten store valutainntekter til Norge. Etter hvert vil disse inntektene avta, og vi vil ha behov for inntekter fra andre eksportnæringer for å kunne betale for ønsket import. Dette stiller krav om tilstrekkelig lønnsomhet i konkurranseutsatte virksomheter. Det inntektspolitiske samarbeidet og den norske lønnsforhandlingsmodellen må støtte opp under en balansert utvikling over tid med lav ledighet og høy samlet sysselsetting.

Frontfagsmodellen har lang tradisjon i Norge. Modellen innebærer at konkurranseutsatte næringer forhandler først, slik at det gis en rettesnor for oppgjørene i de delene av norsk økonomi som ikke er i konkurranse med utlandet. Dersom konkurranseutsatte næringer skal kunne holde på arbeidskraften, kan ikke lønnsveksten i andre næringer overstige lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor.

Lønnsdannelsen i Norge er blitt drøftet i flere offentlige utvalg, sist i NOU 2003: 13 Konkurranseevne, lønnsdannelse og kronekurs (Holden II-utvalget). Holden II-utvalget drøftet lønnsdannelsen i lys av innføringen av inflasjonsmål i pengepolitikken og handlingsregelen i finanspolitikken i mars 2001. Utvalget støttet opp om frontfagsmodellen.

Utvalget som nå er satt ned, skal ha som utgangspunkt at frontfagsmodellen skal videreføres. Utvalget skal vurdere erfaringene med lønnsdannelsen gjennom de 12 årene som er gått siden handlingsregelen og inflasjonsmålet for pengepolitikken ble innført. Utvalget skal også drøfte makroøkonomiske utviklingstrekk som kan skape utfordringer for norsk økonomi og lønnsdannelsen framover, herunder:

  • Lønnsveksten har over flere år vært langt høyere i Norge enn hos våre handelspartnere. Det har vært mulig bl.a. på grunn av at bytteforholdet mot utlandet har blitt bedre. Et høyt kostnadsnivå gjør norske bedrifter sårbare for et fall i bytteforholdet, svakere produktivitetsutvikling enn hos konkurrentene og en sterkere kronekurs.

  • Petroleumsnæringens virkning på norsk økonomi har vært voksende. Dette er en sektor med høy lønnsevne. Næringen har bidratt til å øke lønningene også ellers i økonomien, bl.a. ved at frontfaget omfatter leverandører til petroleumsvirksomheten.

  • Forholdene i arbeidsmarkedet har endret seg etter EU-utvidelsen i 2004, som har ført til at Norge har fått betydelig økt tilgang på arbeidskraft utenfra.

  • Veksten i produktiviteten har falt de senere årene. Dette påvirker rommet for vekst i reallønningene.

Utvalget skal levere sin innstilling til Finansdepartementet innen 15. desember 2013.

3.2.3 Lønnsomheten i norsk industri

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet, jf. over. Hovedkursteorien peker på lønnskostnadsandelen som en sentral indikator for utviklingen i lønnsomheten. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser og svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert sett bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. En slik utvikling vil innebære at en større andel av bedriftenes overskudd tilfaller lønnstakerne og mindre kapitaleierne. Lønnskostnadsandelen vil da gå opp, mens driftsresultatandelen vil gå ned. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser og sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og lønnsomhet. En slik utvikling vises ved en lavere lønnskostnadsandel og tilsvarende høyere driftsresultatandel.

Figur 3.1. viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av brutto faktorinntekter i industrien i Norge og våre handelspartnere de siste 16 årene. Lønnkostnadsandelen i Norge har historisk svingt med konjunkturene rundt et nokså stabilt nivå. I perioder med nedgangskonjunktur og stigende arbeidsledighet har gjerne veksten i lønningene avtatt og lønnskostnadsandelen falt. Da veksten i norsk økonomi tok seg opp utover på 1990-tallet, steg både lønnsveksten og lønnskostnadsandelen. Deretter gikk norsk økonomi inn i en periode med svakere vekst og høyere arbeidsledighet, og lønnskostnadsandelen begynte å falle.

Figur 3.1 Utviklingen i lønnskostnadsandeler i industrien.1

Figur 3.1 Utviklingen i lønnskostnadsandeler i industrien.1

1 Lønnskostnadsandelene er beregnet ved lønnskostnader dividert på brutto faktorinntekter, dvs. at driftsresultatet ikke er justert for kapitalslit.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD, Eurostat og Beregningsutvalget.

Nedgangen i første halvdel av 2000-tallet må trolig også ses i sammenheng med den markerte bedringen i Norges bytteforhold i handelen med utlandet etter at Kina begynte å spille en større rolle i det internasjonale varebyttet. Sterk vekst i etterspørselen fra Kina og andre framvoksende økonomier har gitt betydelig oppgang i prisene på flere viktige norske eksportprodukter. Samtidig har økt import fra lavkostland bidratt til nedgang i prisene på importerte konsumvarer, noe som har bidratt til merkbar bedring i lønnstakernes kjøpekraft. Når produktivitetsveksten i tillegg har vært høy, har dette gitt grunnlag for sterk vekst både i bedriftenes overskudd og i reallønnene.

I forbindelse med finanskrisen steg lønnskostnadsandelen i norsk industri markert i 2009. De siste tre årene har lønnskostnadsandelen falt noe tilbake igjen, men nivået er fortsatt høyere enn det var i årene før finanskrisen.

Figuren viser også utviklingen i Sverige, Tyskland, Finland og Nederland. Når man sammenlikner lønnskostnadsandelen med andre land, er det viktig å være oppmerksom på at ulik næringsstruktur i ulike land vil kunne gi nivåforskjeller i lønnskostnadsandelene mellom landene. I vedleggstabell 4.5 presenteres tall for brutto driftsresultatandel for Norge og utvalgte land.

I figur 3.1 ser vi at lønnskostnadsandelen i industrien i Tyskland var høyere enn i de andre landene som er med i figuren i 1996, men at differansen deretter har avtatt gradvis. Dette må ses i sammenheng med den tyske gjenforening og at Tyskland i tiden etter innføringen av euro gjennomgående har hatt negativ reallønnsvekst.

Bildet for utviklingen i lønnskostnadsandeler er i hovedsak det samme når vi ser på utviklingen i lønnskostnadsandelene for hele økonomien, jf. figur 3.2. De årlige svingningene i lønnsomheten er imidlertid noe mindre enn for industrien.

Figur 3.2 Utviklingen i lønnskostnadsandeler i hele økonomien.

Figur 3.2 Utviklingen i lønnskostnadsandeler i hele økonomien.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD, Eurostat og Beregningsutvalget.

3.3 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert produktinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil også produktivitetsutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer produktinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene er, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om innsatsfaktorer som bl.a. arbeidskraft. Lavere lønninger i andre næringer kan bidra til en bedring i industriens konkurranseevne ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig.

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan også bidra til å styrke næringslivets konkurranseposisjon. For en liten, åpen økonomi som den norske vil det være svært vanskelig å oppnå en stabil realøkonomisk utvikling uten at en samtidig har en relativt stabil nominell utvikling, herunder at en unngår sterke utslag i valutakursen.

3.3.1 Lønnskostnadsvekst

Tabell 3.2 og figur 3.3 viser utviklingen i lønnskostnader per time for ansatte i industrien i Norge og i industrien hos våre handelspartnere målt i felles valuta.

Tabell 3.2 Timelønnskostnader i industrien. Prosentvis endring fra året før.

Gj.snitt 2003-2012

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

Vekst i lønnskostnader per time

Norge1

4,1

3,8

3,4

4,1

6,2

3,8

5,1

4,1

2,2

3,9

4,3

Handelspartnerne2

3,0

3,9

2,4

3,0

2,9

4,1

3,6

3,2

1,3

2,5

2,7

Relativ timelønnskostnadsvekst i nasjonal valuta

1,1

-0,1

1,0

1,1

3,2

-0,3

1,4

0,9

0,9

1,4

1,6

Relativ timelønnskostnadsvekst i felles valuta

1,6

-3,0

-2,7

5,7

2,7

1,4

2,0

-2,0

5,3

3,4

3,2

Memo

Valutakurs3

-0,5

3,0

3,8

-4,4

0,5

-1,7

-0,5

2,9

-4,2

-1,9

-1,6

1 Lønnskostnad per utførte timeverk i industrien, jf. nasjonalregnskapet.

2 Tallene for årene 2003-2011 er fra Bureau of Labor Statistics (BLS). For 2012 er tallgrunnlaget hentet fra Eurostat. Kildegrunnlagets andel av handelspartneraggregatet er 87-93 prosent for årene 2003-2011 og 68 prosent for 2012. Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, jf. boks 3.1.

3 Industriens effektive valutakurs. Et positivt endringstall innebærer en svekkelse av norske kroner målt ved industriens effektive valutakurs. Utviklingen i industriens effektive valutakurs kan avvike betydelig fra kronens verdi mot enkeltvalutaer. Dette innebærer bl.a. at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bedriftene eller bransjene står ovenfor.

Kilde: Bureau of Labor Statistics (BLS), Eurostat, Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

I løpet av de siste ti årene har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien, målt ved relative timelønnskostnader i felles valuta, i gjennomsnitt svekket seg med 1,6 prosent per år. Av dette kan 1,1 prosentpoeng tilskrives høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne, mens resten skyldes en styrking av kronen. Utviklingen i valutakursen har variert mye fra år til år, og bidratt til at det har vært større svingninger i den relative timelønnskostnadsveksten målt i felles valuta enn i nasjonal valuta, jf. figur 3.3. Relativ timelønnskostnadsvekst i felles valuta de siste ti årene anslås i denne rapporten til å være 0,8 prosentenheter lavere enn i utvalgets rapport i fjor. Nedgangen må ses i sammenheng med at 2002, som var et år der kronen styrket seg med hele 7,4 prosent, går ut av tiårsperioden. Kronekursutviklingen er nærmere omtalt i vedlegg 3.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var veksten i timelønnskostnadene i norsk industri i 2012 på 4,3 prosent, dvs. 1,6 prosentenheter høyere enn timelønnskostnadsveksten hos handelspartnerne. En styrking av kronen på 1,6 prosent fra 2011 til 2012 gjorde at de relative timelønnskostnadene anslås å ha økt med 3,2 prosent dette året.

Figur 3.3 Utviklingen i relative timelønnskostnader i industrien. Indeks 2002 = 100.

Figur 3.3 Utviklingen i relative timelønnskostnader i industrien. Indeks 2002 = 100.

Kilde: Bureau of Labor Statistics (BLS), Eurostat, Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Også om vi går ut over industrien og ser på næringsvirksomhet i bredere forstand har den kostnadsmessige konkurranseevnen svekket seg i Norge. I løpet av de siste ti årene har den årlige veksten i arbeidskraftkostnadene i norsk næringsvirksomhet i gjennomsnitt vært 1,8 prosent høyere enn hos våre handelspartnere, jf. tabell 3.3. Av dette kan 1,3 prosentpoeng tilskrives høyere arbeidskraftkostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne, mens resten skyldes en styrking av kronen. Forskjellen mellom Norge og handelspartnerne har vært noe høyere når man ser på næringsvirksomhet i bredere forstand enn dersom vi bare ser på industrien, jf. tabell 3.2 over.

Tabell 3.3 Arbeidskraftkostnader i næringsvirksomhet1. Prosentvis endring fra året før.

Gj.snitt 2003-2012

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

Vekst i lønnskostnader pr. time

Norge

4,4

3,6

4,2

4,2

5,0

6,2

5,9

3,7

3,0

3,9

4,5

Handelspartnerne2

3,0

3,9

3,4

3,1

3,1

3,6

3,8

2,6

1,8

2,7

2,4

Relativ timelønnskostnadsvekst i nasjonal valuta

1,3

-0,3

0,8

1,1

1,8

2,5

2,0

1,1

1,2

1,2

2,1

Relativ timelønnskostnadsvekst i felles valuta

1,8

-3,2

-2,9

5,7

1,3

4,3

2,5

-1,8

5,6

3,2

3,7

Memo:

Valutakurs3

-0,5

3,0

3,8

-4,4

0,5

-1,7

-0,5

2,9

-4,2

-1,9

-1,6

1 Hele økonomien unntatt offentlig virksomhet. Tallene for 2012 er anslått ved veksten fra 1-3. kvartal 2011 til 1-3. kvartal 2012.

2 Kildegrunnlagets andel av handelspartneraggregatet er 68-74 prosent. Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, jf. boks 3.1.

3 Industriens effektive valutakurs.

Kilde: Eurostat og Beregningsutvalget.

3.3.2 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i Norge og i andre land

3.3.2.1 Industriarbeidere

Timelønnskostnadene for norske industriarbeidere er høyere enn for industriarbeidere hos våre handelspartnere, noe som reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå, men også en høyere lønnsvekst de siste årene.

Lønnskostnader pr. time for norske industriarbeidere i forhold til konkurrentene har tradisjonelt vært et mål for norsk industris relative kostnadsposisjon. Grunnen til dette er at produksjonsarbeidere i industri som gruppe har vært relativt homogen og klart definert mellom land. Lønnskostnader inneholder ikke bare lønn, men også gjennomsnittlige indirekte lønnskostnader som følge av ferie, fravær, pensjoner, arbeidsgiveravgifter etc. Totalt sett har lønnskomponenten vært og er fortsatt den dominerende kostnadskomponenten ved produksjon av industrivarer. Tallmaterialet har dessuten vært lett tilgjengelig og sammenlignbart mellom land.

Endring i næringsstrukturen og endrede stillingsinnhold for yrker innenfor ulike næringer, med tilhørende nye klassifiseringsstandarder mellom næringer og mellom stillinger, har over tid skapt usikkerhet om dette er det mest fornuftige mål for konkurransenivået i Norge kontra andre land. Utvalget har tradisjonelt brukt Bureau of Labor Statistics som kilde i sammenligningene for industriarbeidere, fordi dette har vært det mest gjennomarbeidede årlige datamateriale med samme definisjoner for alle land. Bureau of Labor Statistics har imidlertid fra 2010 valgt å produsere lønnssammenligninger bare for alle industriansatte. Mens tidligere lønnsstatistikker viste forskjeller i lønnsnivå for industriarbeidere og ansatte hvor også funksjonærer var med, var påslaget for indirekte personalkostnader gjerne basert på summariske undersøkelser for alle ansatte og et prosentpåslag som brukes som mål på slike kostnader.

Eurostat er en felles statistikkorganisasjon for sammenstilling av statistikk for EU og EØS-land. Ved forordninger forpliktes landene i Europa å levere data med felles innhold. Strukturstatistikk for lønn er basert på felles yrkesklassifisering og leveres hvert 4 år(siste gang i 2010). Dette kan gi mulighet til tilnærmet å skille ut lønn for industriarbeidere. Alle land skal levere data over lønnskostnader samlet for året 2012, og hvert 4 år, med indekser for mellomliggende år samlet sett for industriansatte. Sammenligninger av dette og mulige andre kilder kan gi en mulighet for å fortsette med internasjonale sammenligninger av lønnskostnader for produksjonsarbeidere på et bedre grunnlag enn nåværende framskrivninger. Utvalget vil starte et arbeid for å vurdere kvaliteten og mulighetene for sammenstillinger fra Eurostat.

Med utgangspunkt i dagens internasjonale næringsklassifisering og tradisjonell definisjon av industriarbeidere, presenterer Beregningsutvalget relative timelønnskostnader for norske industriarbeidere i forhold til tilsvarende for konkurrentland.

Lønnsnivåene er sammenlignet etter omregning til norske kroner, ved hjelp av gjennomsnittlig valutakurser for de respektive årene fra Norges Bank.

Tabell 3.4 til 3.6 viser timelønnskostnadene for norske industriarbeidere sammenliknet med industriarbeidere i utvalgte grupper av europeiske land, målt i felles valuta.

Nivåforskjellene økte med om lag 19 prosent fra 2002 til 2012, hvorav økningen kan knyttes til ulike komponenter av lønnskostnadene og endringer i valutakurser. Forskjellen i timelønnskostnadene økte sterkt i årene 2004 til 2007, i stor grad som følge av at lønnsveksten i Norge var høyere enn hos handelspartnerne i disse årene. En styrking av den norske kronen i den samme perioden, bidro i samme retning En svekkelse av den norske kronen i kjølvannet av finanskrisen bidro imidlertid til at det relative lønnskostnadsnivået gikk svakt ned fra 2008 til 2009. Overfor land i eurosonen falt relative lønnskostnader klart fra 2008 til 2009, men har økt vesentlig i perioden 2009 til 2012.

I 2012 var timelønnskostnadene for norske industriarbeidere 69 prosent høyere enn hos våre handelspartnere i EU, mot 61 prosent året før.

Tabell 3.4 Timelønnskostnader for industriarbeidere1 i Norge i forhold til utvalgte grupper av europeiske land (handelsveide grupper av land = 100).

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

Alle1

142

135

132

140

145

148

150

145

156

161

169

Nordiske land2

126

118

116

122

125

127

128

127

133

133

138

Eurosonen3

141

132

130

135

138

144

142

132

150

153

164

1 Ny europeisk og tilpasset norsk næringsklassifisering fra 2009 definerer industrien på en noe annerledes måte enn tidligere. Jf. land inkludert i tabell 3.5. Nivåene fra 2010 til 2012 er basert på fremskriving av lønnsnivåer i 2009.

2 Danmark, Sverige og Finland

3 Eurosonen i tabellen: Tyskland, Finland, Nederland, Belgia, Frankrike, Irland, Italia, Spania og Østerrike

Kilde: Bureau of Labor Statistics, Eurostat, Statistisk sentralbyrå, OECD og Beregningsutvalget.

Tabell 3.5 Timelønnskostnader1 for industriarbeidere i felles valuta.2 Indeks Norge =100.

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

20103

20113

20123

Norge

100

100

100

100

100

100

100

100

100

100

100

Danmark

90

96

96

93

92

90

91

99

89

86

80

Belgia

87

95

97

92

89

85

87

94

85

83

78

Sverige

75

81

83

79

75

75

73

70

70

72

71

Østerrike

79

83

83

81

79

76

78

86

75

72

68

Nederland

79

86

87

84

81

77

80

85

76

74

68

Finland

73

77

80

77

76

73

75

81

70

68

65

Tyskland

77

81

81

77

75

71

72

76

67

66

62

Frankrike

64

68

69

67

66

63

64

67

61

60

56

Italia

59

65

68

65

64

61

62

67

59

57

54

Irland

60

65

67

66

65

63

63

68

59

55

52

Storbritannia

63

62

69

66

65

63

55

51

48

45

45

Spania

43

47

48

47

47

46

47

52

46

44

41

Tsjekkia

14

15

16

16

17

18

21

21

20

20

18

Portugal

20

21

21

20

20

19

20

21

19

17

17

Polen

12

11

11

12

12

13

15

14

13

12

12

1 Lønnsbegrepet er lønn og indirekte personalkostnader per arbeidet time.

2 Omregning til norske kroner ved årlige gjennomsnittlige valutakurser.

3 Av mangel på data for lønnsnivå i lokal valuta for industriarbeidere fra BLS etter 2009 er 2009- nivåene fremskrevet til 2010, 2011 og 2012 ved hjelp av vekstprosenter for alle ansatte i industrien fra vedleggstabell 4.3 med data fra Eurostat. Påslagene for disse årene baserer seg på indekser.

Kilde: Bureau of Labor Statistics(BLS), Eurostat og SSB.

Sammensetningen av lønnskostnadene

Strukturen på timelønnskostnadene varierer mye fra land til land. I mange land utgjør indirekte personalkostnader en viktig kostnadskomponent. Tabellen nedenfor viser en summarisk oversikt over lønnskostnader for industriarbeidere i 2011, basert på felles klassifiseringer i Bureau of Labor Statistics for de landene det presenteres tall for. Oppstillingen viser fordeling av kostnader for arbeidet tid, ikke-arbeidet tid og andre indirekte personalkostnader. For de to siste kategoriene inngår sykefravær, ferie og annen lønn for ikke-arbeidet tid samt arbeidsgiveravgifter og noen andre kostnader som er knyttet til arbeidsforholdet. Som beskrevet tidligere, er fordelingen basert på summariske oppstillinger for alle ansatte.

Tabell 3.6 Lønnskostnader pr. time i 2011, omregnet til norske kroner1 for industriarbeidere og fordeling i prosent2 på henholdsvis lønn pr. arbeidet time og for ikke-arbeidet tid samt andre indirekte lønnskostnader.

Gjennomsnittlig lønnskostnader per time

Fordeling av lønnskostnadene på ulike komponenter

Arbeidet tid

Ikke- arbeidet tid

Arbeidet og ikke-arbeidet

Andre sosiale kostnader

Totalt

kr/t

%

%

%

%

%

Norge

308

65,53

17,43

82,9

17,1

100

Danmark

265

75,8

14,6

90,4

9,6

100

Belgia

255

47,6

20,2

67,8

32,2

100

Østerrike

221

52,9

21,5

74,3

25,7

100

Sverige

221

56,6

10,4

67,1

32,9

100

Nederland

227

57,5

21,3

78,8

21,2

100

Finland

208

59,9

19,3

79,2

20,8

100

Tyskland

203

58,5

19,9

78,4

21,6

100

Frankrike

184

51,5

18,5

70,1

29,9

100

Italia

176

56,5

14,6

71,1

28,9

100

Irland

169

68,9

15,1

83,9

16,1

100

Storbritannia

140

71,4

13,2

84,6

15,4

100

Spania

135

55

19,6

74,6

25,4

100

Tsjekkia

62

59,2

13,5

72,7

27,3

100

Polen

38

60,6

25,3

85,9

14,1

100

1 Omregning til norske kroner ved årlige gjennomsnittlige valutakurser.

2 Fordeling i prosent av totale lønnskostnader er basert på hvor stor andel lønn for arbeidet tid, lønn for ikke-arbeidet tid og andre arbeidsgiverkostnader utgjør av faktiske timelønnskostnader pr. arbeidet time. I mangel på datamateriale for yrkesgrupper, er fordelingen basert på alle ansatte i industrien.

3 Bureau of Labour Statistics(BLS) oppgir i des. 2021 bare fordelingstall for Norge for arbeidet og ikke-arbeidet tid samlet og andre sosiale kostnader. Beregningene for fordelingen mellom arbeidet og ikke-arbeidet tid for fordelingen for Norge er basert på siste tilgjengelige tall fra BLS presentert i NOU 2010:4 og gjaldt for året 2007.

Flere lønnskostnader kan være anslått på noe usikkert grunnlag fordi kvaliteten på datamaterialet varierer mellom land. For nærmere definisjoner, se http://www.bls.gov.

Kilde: Bureau of Labour Statistics.

3.3.2.2 Alle ansatte i industrien

Funksjonærene utgjør en stadig større andel av lønnsmassen i industribedrifter. Nye produksjonsprosesser har bidratt til at arbeidsinnholdet på mange industriarbeidsplasser har endret seg betydelig og at avgrensningen mellom arbeidere og funksjonærer er mindre tydelig enn tidligere. For industriarbeidere avtales vanligvis både lokale og sentrale tillegg, mens for funksjonærer avtales sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe. Kollektive føringer fra f.eks. industriarbeidere kan ha stor betydning også for den lokale og individuelle lønnsdannelsen for alle grupper, jf. over.

I NHO-bedrifter utgjør industrifunksjonærer i dag knapt 45 prosent av avtalte årsverk og om lag 55 prosent av lønnssummen totalt i industrien. Om lag ¼ av industrisysselsettingen er utenfor NHO-bedrifter. Nivåsammenligningene i dette avsnittet omfatter også disse.

Forholdet mellom timelønnskostnadene i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU avtok fra 2003 til 2005, men har deretter vist en oppadgående trend, jf. figur 3.41. I 2012 var timelønnskostnadene i norsk industri anslagsvis 69 prosent høyere enn i industrien hos våre konkurrentland i EU. Nivået var med det 8 prosentenheter høyere enn året før. Både høyere vekst i timelønnskostnadene i norsk industri enn hos handelspartnerne i EU og en styrking av kronen bidro til denne utviklingen.

Figur 3.4  Timelønnskostnader i industrien i Norge i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU i felles valuta. Handelspartnerne i figuren = 1001.

Figur 3.4 Timelønnskostnader i industrien i Norge i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU i felles valuta. Handelspartnerne i figuren = 1001.

1 Handelspartnerne i EU utgjør vel 80 prosent av handelspartneraggregatet.

Kilde: Eurostat, OECD og Beregningsutvalget.

I Beregningsutvalgets foreløpige hovedrapport som ble lagt fram i februar i år var differansen mellom timelønnskostnadene i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU i 2012 anslått til 61 prosent. Oppjusteringen av anslaget fra 61 til 69 prosent skyldes de oppdaterte konkurransevektene fra OECD, som er beregnet på bakgrunn av et bredere varegrunnlag enn tidligere, jf. boks 3.1. I de nye konkurransevektene har vekten til flere av handelspartnerne med høyest lønnskostnadsnivå, som bl.a. Sverige og Danmark, gått ned. Samtidig har flere av landene med relativt lavt lønnskostnadsnivå, som bl.a. Storbritannia, fått økt vekt. Også for alle de andre årene som illustreres i figur 3.4 har endringen av metode for beregning av konkurransevekter ført til at forskjellen mellom timelønnskostnadene i industrien i Norge og hos handelspartnerne i EU har gått opp. Den største endringen inntreffer for perioden 2008-2012. Dette må ses i sammenheng med at ved de gamle vektene forelå det tall bare fram til og med 2007, og vektene for 2007 ble derfor også benyttet for årene 2008-2012.

Figur 3.5 og vedleggstabell 4.5 illustrerer forholdet mellom lønnskostnadene per timeverk i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU i 2012. Figuren viser at lønnkostnadsnivået i industrien i Norge dette året var høyere enn i alle de andre landene i sammenlikningen. Av handelspartnerne er det Sverige, Belgia, Danmark og Frankrike som har det høyeste lønnskostnadsnivået. Sverige har opplevd en kraftig økning i lønnskostnadene målt i felles valuta de tre siste årene, noe som hovedsakelig må ses i sammenheng med en markert styrking av den svenske kronen. Landene med lavest lønnskostnadsnivå i 2012 var Polen og Tsjekkia.

Figur 3.5 Timelønnskostnader i industrien i Norge i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU1 i felles valuta i 2012. Handelspartnerne i figuren = 100.

Figur 3.5 Timelønnskostnader i industrien i Norge i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU1 i felles valuta i 2012. Handelspartnerne i figuren = 100.

1 Figuren omfatter alle EU-landene i handelspartneraggregatet, jf. boks 3.1. Det vektede gjennomsnittet er beregnet ut fra Norges konkurransevekter.

Kilde: Eurostat, OECD og Beregningsutvalget.

Også lønnskostnadene per timeverk for industriarbeidere anslås å ha vært 69 prosent høyere i Norge enn hos våre handelspartnere i EU i 2012, jf. avsnitt 3.3.2.1. Mens tallene for industriarbeidere hovedsakelig er hentet fra Bureau of Labor Statistics (BLS), kommer tallene for beregning av nivået på timelønnskostnadene for alle ansatte i industrien i dette avsnittet i all hovedsak fra Eurostat. Forskjellen i bruk av kilder gjør at man må være svært varsom med å sammenlikne det anslåtte nivået på timelønnskostnader for industriarbeidere opp mot det anslåtte nivået på timelønnskostnader for alle ansatte i industrien. Noen av forskjellene er også diskutert i boks 3.3 og 3.4.

Boks 3.3 Lønnsbegreper og lønnskomponenter i sammenlikningene

Lønnsbegrepene som brukes av BLS faller ikke helt sammen med ILOs definisjon av totale lønnskostnader (se for øvrig boks 3.4). Basis for beregningene i tabellene 3.4 til 3.6 er arbeidet tid, i dette tilfelle arbeidet time i ulike land. Lønn for ikke-arbeidet tid (feriepenger, sykefravær etc. betalt av bedriften) vil komme som påslag i forhold til arbeidet tid.

Av andre indirekte lønnskostnader vil bedriftens pensjonskostnader, enten gjennom arbeidsgiveravgifter og/eller egne spesielle ordninger utgjøre en vesentlig del. En rekke andre ordninger knyttet til arbeidsgivers bruk av arbeidskraft vil også inngå. Noen elementer av indirekte lønnskostnader er ikke med. Blant annet er rekrutteringskostnader, opplæringskostnader, arbeidsklær og bedriftsfasiliteter som f. eks. kafeteria og helsetjenestekostnader ikke med i sammenligningen. Grunnen til dette er at det ikke finnes data over slike kostnader i alle landene, og at det derfor gir en bedre sammenlikning når man ser bort fra disse kostnadene. I de land hvor slike kostnader er tilgjengelig utgjør de utelatte kostnadene mindre enn 4 prosent av de totale lønnskostnadene. I noen land, særlig i Norden, kan de utelatte kostnadene være påbudt ved lov eller avtale (f. eks. bedriftshelsetjenesten i Norge) og påløper automatisk ved ansettelse. Slike kostnader kan i andre land være frivillige og/eller driftskostnader, ikke knyttet til lønn.

De indirekte lønnskostnadene skal i prinsippet (i tabellene) også inkludere arbeidsgivers bidrag til pensjon, uførhet og andre ordninger som innebærer innbetaling til «fond» som kommer til utbetaling nå eller senere. Dette betyr at en del av kostnadene for bedriften er relatert til et lønnsbegrep som inneholder påløpt, men ikke realiserte lønnskostnadselementer («utsatt inntekt»).

For de fleste konkurrentlandene i tabellen har tyngdepunktet i aldersfordelingen beveget seg oppover. Dette innebærer sannsynligvis en øket kostnadsmessig belastning på lønnskostnadene pr. time fra pensjonsordninger. Det finnes en rekke ordninger som er svært ulike mellom land. For eksempel i Italia og Storbritannia fungerer slike ordninger vanligvis som forsikringsordninger. I slike land vil slike kostnader være lettere å plassere regnskapsmessig og innrapporteres som lønnskostnad. For andre land kan fordelingene være noe mer usikre mellom lønn og andre kostnadskomponenter. I land med ordninger som mer er basert på arbeidstakers innbetalinger, vil sannsynlig dette reflekteres i lønnsnivået i de respektive land.

Flere forhold taler for at nåværende pensjonskostnader bare delvis er med i tallene foran. Kildematerialet for slike kostnader er basert på undersøkelser noe tilbake i tid, samtidig som det har vært en betydelig økning i slike kostnader de siste årene (i alle fall etter årtusenskiftet) i flere land. Sannsynligvis er lønnskostnadene som følge av dette undervurdert noe i de fleste landene. Samtidig kan det være store forskjeller mellom land som ennå ikke er kommet tilsyne i de statistiske sammenlikningstallene. Utvalget vil på bakgrunn av en standardisering av lønnskostnader, særlig innenfor EØS-området, ta slike forhold med ved sammenlikning av lønnsnivå mellom land når slike opplysninger foreligger.

Et annet viktig element er bonusutbetalinger. Dette skaper stadig større usikkerhet i sammenlikningen mellom land.

Boks 3.4 Sammenlikning av lønnskostnader

Noen sentrale forhold knyttet til sammenlikninger av lønnskostnader mellom land, jf. bl.a. NOU 2000: 26,vedlegg 6:

Arbeidstid

For kostnadssammenlikninger av arbeidskraft mellom land vil kostnader per arbeidet tid være det mest relevante begrepet. I kildematerialet fra BLS for lønnskostnadsnivå og –vekst for ansatte i industrien hos handelspartnerne er kostnadene i prinsippet målt i forhold til arbeidet tid. For noen land kan imidlertid kostnadene være målt i forhold til betalt tid. Som eksempel på betydningen av dette forhold viste summariske oppstillinger (NOU 2000:26) og beregninger basert på forskjellig arbeidstid pr. fulltidsårsverk i 1999 i ulike land i forhold til Norge at for eksempel Japan kunne ligge ca. 10 prosentpoeng høyere i kostnader pr. årsverk (jf. betalt tid) enn per arbeidet time. Motsatt ytterlighet var Tyskland med kort effektiv tid, hvor kostnadene per årsverk ble 10 prosent lavere enn per arbeidet time. Gjennomsnittlig vektede kostnader for alle landene var omlag de samme for betalt tid som for arbeidet tid.

I nivåsammenlikningene for lønnskostnader per timeverk i avsnitt 3.3.2.2 for alle ansatte i industrien benyttes Eurostat som kilde. Videre er det i vekstsammenlikningene for privat sektor i avsnitt 3.1.1 benyttet tall fra OECD for lønnskostnadsvekst per ansatt.

Lønnskostnadsbegreper.

Lønnskostnadsbegrepene er i prinsippet godt sammenfallende i materialet for alle ansatte i industrien fra BLS og Eurostat. Den viktigste forskjellen er at Eurostat under indirekte personalkostnader tar med opplæringskostnader og visse former for naturalytelser som ikke er med i BLS-sammenstillingene, fordi slike kostnader gjerne har vært regnet som øvrige driftskostnader i ikke-europiske land. En annen forskjell kan være hvordan ikke-kontante godtgjørelser eller naturalytelser prises.

3.3.3 Elektrisitetspriser

I tillegg til lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av andre innsatsfaktorer og kapital viktige for industrien. Tabell 3.7 gir en oversikt over industriens priser på elektrisk kraft, som er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Kostnadene for elektrisitet er vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. I 2011 var gjennomsnittlig pris til industrien i Norge 44 prosent av gjennomsnittsprisen hos våre viktigste handelspartnere.

Tabell 3.7 Industriens elektrisitetspriser i øre per kWh.

Gj.snitt 2002-2011

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

Norge

25,3

17,6

19,2

20,3

21,6

25,1

25,2

29,3

29,6

32,6

33,9

Handelspartnerne1

65,5

49,9

58,0

58,7

56,5

64,0

66,9

75,1

79,0

73,4

76,6

Relative elektrisitetspriser, prosent2

38,6

35,3

33,1

34,6

38,3

39,2

37,7

39,0

37,5

44,4

44,3

1 Tallgrunnlaget dekker 78-86 prosent av handelspartneraggregatet.

2 Nivået på prisen i Norge i prosent av nivået hos handelspartnerne.

Kilde: IEA, Eurostat og Statistisk sentralbyrå.

3.4 Produktivitetsutviklingen

Målt ved relative timelønnskostnader har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien svekket seg betydelig i løpet av de siste ti årene, jf. avsnitt 3.3.1. Høy produktivitetsvekst innenlands, sammen med eventuell bedring i forholdet mellom prisene på produktene til norsk industri og produktene til industrien hos handelspartnerne, kan motvirke denne svekkelsen. Produktivitetsvekst kan følge av økt kapital per arbeidstaker, teknologiske framskritt og organisatoriske forbedringer som gjør at man får mer varer og tjenester ut av samme innsats av arbeidskraft.

3.4.1 Utviklingen i produktiviteten målt ved bruttoprodukt per timeverk

Målt ved bruttoprodukt per timeverk var produktivitetsveksten i norsk industri i perioden 2001-2010 på rundt 2½ prosent. Dette er noe lavere enn produktivitetsveksten i industrien hos våre handelspartnere. I følge foreløpige nasjonalregnskapstall var produktivitetsveksten i norsk industri i 2011 og 2012 på vel 2 prosent. Figur 3.6 viser utviklingen i relativ produktivitet mellom Norge og handelspartnerne for perioden 2001-2010. Den relative produktiviteten mellom Norge og handelspartnerne økte kraftig i 2009. Denne økningen må trolig i noen grad ses i sammenheng med ulik næringsstruktur, og at Norge ble mindre rammet av finanskrisen enn de fleste av våre handelspartnere. I 2010 falt den relative produktiviteten noe tilbake igjen, noe som i stor grad må ses i sammenheng med kraftig vekst i bruttoproduktet i Sverige og Tyskland.

Figur 3.6 Utviklingen i relativ produktivitet i industrien målt ved bruttoprodukt i faste priser. Indeks 2000 = 100.

Figur 3.6 Utviklingen i relativ produktivitet i industrien målt ved bruttoprodukt i faste priser. Indeks 2000 = 100.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

Dersom en ser på utviklingen i bruttoprodukt per timeverk i løpende priser regnet i felles valuta, har utviklingen for norsk industri vært gunstigere enn når man ser på utviklingen i faste priser, jf. figur 3.7. Dette gjenspeiler sterkere prisvekst på norske industriprodukter enn på produktene til handelspartnerne.

Figur 3.7 Utviklingen i bruttoprodukt per timeverk i industrien1. Faste priser og løpende priser i felles valuta. Indeks 2000 = 100.

Figur 3.7 Utviklingen i bruttoprodukt per timeverk i industrien1. Faste priser og løpende priser i felles valuta. Indeks 2000 = 100.

1 For handelspartnerne er tallene beregnet ved bruttoprodukt per sysselsatte.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

Man skal være oppmerksom på at ulik produktivitetsutvikling kan ha sammenheng med ulik industristruktur mellom land. Analyser av produktivitetsutviklingen i industrien i Norge og Sverige på et mer disaggregert nivå tyder på at dette kan være en viktig forklaringsfaktor i forhold til den relative utviklingen mellom enkeltland, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2001: 17.

I perioden 2001-2011 falt sysselsettingen i norsk industri med i gjennomsnitt 0,8 prosent per år, dvs. noe mindre nedgang enn hos et vektet snitt av våre handelspartnere. Etter å ha falt med over 4 prosent i 2009 og 2010 i forbindelse med den internasjonale finanskrisen, har utviklingen i sysselsettingen i norsk industri vært langt bedre de to siste årene. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte sysselsettingen med 0,7 prosent i fjor.

Tabell 3.8 Industrien. Produktivitet (målt ved bruttoprodukt per timeverk) og sysselsetting. Prosentvis vekst.

Gjennomsnitt

2001-20102

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

Produktivitet

- Norsk industri

2,6

2,2

2,5

8,6

5,6

1,5

-3,6

0,0

1,8

1,0

6,4

2,0

2,2

- Handelspartnerne1

3,2

0,5

4,9

4,6

6,0

4,4

6,5

3,8

-2,4

-4,4

9,2

- Relativ produktivitet

-0,7

1,7

-2,3

3,8

-0,4

-2,8

-9,5

-3,6

4,4

5,6

-2,6

Sysselsetting

- Norsk industri

-0,8

-3,1

-1,7

-4,1

-4,0

1,5

6,0

2,2

1,7

-4,4

-4,3

-0,4

0,7

- Handelspartnerne1

-2,1

-0,9

-3,6

-3,1

-2,6

-1,6

-0,7

0,5

-0,3

-7,5

-3,0

0,8

1 Tallgrunnlaget dekker 48-62 prosent av handelspartneraggregatet, jf. boks 3.1.

2 For sysselsetting er gjennomsnittene for perioden 2002-2011

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Beregningsutvalget.

Dersom en ser på hele økonomien har produktivitetsutviklingen i Norge de siste ti årene vært på om lag 1½ prosent Dette er det samme som et vektet gjennomsnitt av våre handelspartnere, jf. tabell 3.9.

Tabell 3.9 Hele økonomien. Produktivitet målt ved bruttoprodukt per timeverk. Prosentvis vekst.

Gjennomsnitt

2002-2011

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

Fastlands-Norge

1,4

1,9

3,4

2,4

3,0

1,2

0,6

-1,4

0,7

1,5

0,8

1,6

Handelspartnerne1

1,4

2,3

2,2

2,2

1,7

2,2

1,4

-0,3

-1,2

2,6

1,5

Relativ produktivitet

0,0

-0,5

1,0

0,1

1,2

-0,9

-0,7

-0,9

2,3

-1,1

-0,6

1 Tallgrunnlaget dekker 83-91 prosent av handelspartneraggregatet, jf. boks 3.1.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Beregningsutvalget.

3.4.2 Kjøpekraftsjustert BNP justert for petroleumsinntekter

En annen metode for å sammenlikne produktiviteten i Norge med utviklingen i andre land er å se på tall for bruttonasjonalproduktet (BNP) per innbygger. I slike sammenlikninger er det hensiktsmessig å regne om BNP-tallene i de enkelte landene til et felles prissett ved å bruke såkalte kjøpekraftspariteter (KKP). Prisene på varer og tjenester i Norge er høye når vi bruker offisielle valutakurser og sammenlikner med prisene på tilsvarende varer og tjenester i andre OECD-land. Sammenliknes landenes BNP per innbygger i felles valuta uten å ta hensyn til forskjeller i kjøpekraft, blir BNP i Norge svært høyt. Ved å bruke kjøpekraftsjusterte priser regnes verdiskapingen i Norge til internasjonale priser og ikke i norske priser slik Statistisk sentralbyrå gjør når nasjonalregnskapstallene lages. Da vil for eksempel prisen på en hamburger ikke bli verdsatt til det den koster i Norge, men hva en hamburger gjennomgående koster internasjonalt.

Før oljealderen tok til var Norges BNP per innbygger regnet i kjøpekraftsjusterte priser og i felles valuta (USD) litt lavere enn OECD-snittet, jf. figur 3.8. Beregningene til OECD viser at Norges inntektsnivå per innbygger – eller produktivitet – var 74 prosent høyere enn OECD-snittet i 2011. De norske BNP-tallene er imidlertid sterkt påvirket av petroleumsinntektene. Mye av svingningene i Norges relative produktivitet målt på denne måten kan forklares med variasjoner i oljeprisen. Fallet i relativ produktivitet fra et nivå på 181 i 2008 til 167 i 2009 skyldes for eksempel i stor grad fallet i norske eksportpriser under finanskrisen.

For å få et bedre grep om utviklingen i produktivitetsnivået i norsk økonomi relativt til i andre land, bør derfor de norske BNP-tallene justeres for den ekstraordinære avkastningen ressursinnsatsen i petroleumsvirksomheten gir. Denne ekstraordinære avkastningen kalles ofte for ressursrenten. Metoden for kjøpekraftsjustering innebærer at en næring som utelukkende selger sine produkter til verdensmarkedspriser, ikke får endret sine produksjonspriser. Tanken er at produkter som omsettes på verdensmarkedet allerede er kjøpekraftsjusterte. Det betyr at når man nedjusterer norsk BNP med et beløp tilsvarende petroleumsrenten, kan man ta den norske kroneverdien av renten og dividere med dollarkursen så får vi petroleumsrenten i KKP. Dette beløpet trekkes så fra OECDs anslag for samlet norsk BNP i KKP. Dermed framkommer BNP eksklusive petroleumsrente i KKP-verdi og USD. Deretter divideres det med antall innbyggere for å beregne BNP per innbygger eksklusive petroleumsrente. Man kan så sammenlikne dette med gjennomsnittet for OECD slik det er gjort i figur 3.8.

Petroleumsrenten er her satt til null før 1975 og på figuren er derfor relativ BNP per innbygger den samme fra 1970 til 1974. Fra 1978 begynner kurvene å sprike. Det justerte norske produktivitetsnivået økte relativt sett særlig mye gjennom 1990-tallet. I perioden 2001 til 2005 var relativ produktivitet i Norge om lag uendret i forhold til OECD-snittet, men økte så på ny både under forrige høykonjunktur og ikke minst under finanskrisen. Det skyldes blant annet at fallet i BNP var lite i Norge sammenliknet med i OECD-landene. I 2009 og 2010 var Norges BNP ekskl. petroleumsrenten og regnet per innbygger nesten 40 prosent høyere enn OECD-snittet. Forskjellen mellom Norge og OECD-snittet falt noe tilbake i 2011, til 33 prosent Samlet sett har produktivitetsveksten regnet som inntekt per innbygger vært meget sterk i Norge sammenliknet med andre land selv når vi holder petroleumsinntektene utenom.

Figur 3.8 BNP per innbygger i Norge (i KKP) relativt til OECD-snittet og BNP i Norge eksklusive petroleumsrente (i KKP) relativt til OECD-snittet.

Figur 3.8 BNP per innbygger i Norge (i KKP) relativt til OECD-snittet og BNP i Norge eksklusive petroleumsrente (i KKP) relativt til OECD-snittet.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

Fotnoter

1.

For EU-landene er det brukt nivåtall fra Eurostats arbeidskostnadsundersøkelse. For årene det ikke foreligger nivåtall, er disse fremskrevet med Eurostats tall for vekst i arbeidskraftkostnader, korrigert for valutakursendringer. For Norge publiserer Eurostat bare tall for arbeidskostnader per årsverk. Beregningsutvalget har tatt utgangspunkt i tall for utførte timeverk og normalårsverk fra nasjonalregnskapet for 2008 for å regne om dette til arbeidskraftkostnader per timeverk. Nivåtallet for 2008 er fremskrevet til senere år ved å legge til grunn veksten i arbeidskraftkostnadene.

Til forsiden