Del 5
Lovforslag og administrative og økonomiske konsekvenser
14 Administrative og økonomiske konsekvenser
Rådets forslag til lovendringer innebærer ingen særskilte administrative eller økonomiske konsekvenser. Det er ikke mulig eller hensiktsmessig å gi noen prognose på hva slags effekt de foreslåtte endringene vil ha for den totale inndragning i Norge eller hva slags kostnader endringene vil medføre for politiet, påtalemyndigheten, domstolene og andre aktører. Det kan imidlertid påpekes at endringene som foreslås for å gjøre regelverket lettere tilgjengelig, kan bidra til å gjøre inndragningssaker mindre resurskrevende slik at ressurser kan frigjøres til andre saker. Det skal også bemerkes at en oppfølgning av noen av de tiltakene som omhandles i kapittel 13 vil kunne ha store administrative og økonomiske konsekvenser. Hvis departementet velger å gå videre med noen av disse tiltakene, må konsekvensene utredes nærmere.
15 Lovutkast med merknader
Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff endres slik:
15.1 Straffeloven § 66
15.1.1 Lovutkast
§ 66 Formene for inndragning og forening med andre reaksjoner
Inndragning etter dette kapitlet kan ilegges alene eller sammen med straff eller andre strafferettslige reaksjoner for å frata lovbryteren utbytte av straffbare handlinger eller for å forebygge at ting blir gjort til gjenstand for eller brukt ved en straffbar handling.
Utbytte av den straffbare handlingen saken gjelder, inndras etter § 67.
Utbytte av straffbare handlinger kan inndras etter §§ 67 a og 68 uavhengig av om det påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra.
Andre ting som er frembrakt ved eller har vært gjenstand for den straffbare handlingen saken gjelder, kan inndras etter § 69 så langt det er nødvendig for å frata lovbryteren fordeler av den straffbare handlingen.
Forebyggende inndragning kan foretas etter § 70.
Som ting regnes i dette kapitlet også rettigheter, fordringer og elektronisk lagret informasjon.
15.1.2 Merknader til bestemmelsen
Bestemmelsen foreslås utvidet til en formåls- og henvisningsbestemmelse med oversikt over de ulike formene for inndragning og formålene som ligger til grunn for reglene, jf. drøftelsene i kapittel 12.5.3.
Første ledd viderefører innledningsvis gjeldende § 66 første ledd uten endringer. Nytt i første ledd er en formålsangivelse, som tar sikte på å tydeliggjøre at inndragning etter straffeloven kapittel 13 avgrenses mot reaksjoner med pønalt formål. Dette er i samsvar med rådets anbefaling om at inndragning som er begrunnet i formål som går ut over nullstillingsprinsippet eller konkret forebygging av fremtidig misbruk av ting som inndras, bør skilles ut som straff, jf. straffeloven § 29.
I og med at «utbytte» er forutsatt å omfatte «enhver fordel» av den straffbare handlingen, er det ikke angitt noe særskilt i formålsbestemmelsen med sikte på inndragningstilfeller som måtte bli fanget opp av § 69.
Henvisningene i andre til femte ledd er begrunnet i rene pedagogiske hensyn. Angivelsen av de ulike formene for inndragning tar sikte på å fremheve forholdet mellom de ulike bestemmelsene, og særlig at bestemmelsene om inndragning av utbytte i §§ 67, 67 a og 68 har det samme grunnleggende formålet, nemlig å inndra utbytte av straffbare handlinger.
Forslaget til sjette ledd er i samsvar med gjeldende rett, og tydeliggjør betydningen av tingsbegrepet i inndragningssammenheng.
15.2 Straffeloven § 67
15.2.1 Lovutkast
§ 67 Inndragning av utbytte
Utbytte av en straffbar handling skal inndras. Som utbytte regnes også formuesgode som trer istedenfor utbytte, avkastning og andre fordeler av utbytte.
Inndragning foretas selv om lovbryteren manglet skyldevne, jf. § 20, eller ikke utviste skyld.
Utbytte av økonomisk verdi skal beregnes med utgangspunkt i hva som ville ha vært lovbryterens økonomiske situasjon dersom han hadde avstått fra å fullbyrde eller fortsette den straffbare handlingen som ledet frem til at utbyttet oppsto (nullstillingsprinsippet). Utgifter oppstått forut for fullbyrdelsen kommer bare til fradrag i den utstrekning de representerte en lovlig økonomisk verdi.
Kan størrelsen av utbyttet ikke godtgjøres, fastsettes beløpet skjønnsmessig. Ansvaret etter denne bestemmelsen kan reduseres eller falle bort i den grad inndragning vil være klart urimelig.
Utbytte som består i en bestemt ting, skal inndras ved gjenstandsinndragning dersom tingen er beslaglagt eller kan beslaglegges. Dersom inndragningen gjelder deler av en ting som ikke kan deles uten skade, kan det foretas verdiinndragning av deler av tingens verdi. Dersom inndragning av tingen ellers anses uforholdsmessig, kan hele eller deler av tingens verdi inndras. I slike tilfeller kan det bestemmes at tingen hefter til sikkerhet for inndragningsbeløpet.
Utbytte som ikke består i en bestemt ting som er beslaglagt eller kan beslaglegges, skal inndras ved verdiinndragning. Femte ledd siste punktum gjelder tilsvarende.
Retten, eller påtalemyndigheten ved forelegg om inndragning, skal fastsette at inndragningsbeløpet reduseres med et beløp som tilsvarer erstatning som lovbryteren eller en ansvarlig for skaden har betalt til skadelidte, og som helt eller delvis svarer til utbyttet. Det samme gjelder når lovbryteren har oppfylt en forpliktelse som den strafferettslige forfølgningen gjelder.
15.2.2 Merknader til bestemmelsen
15.2.2.1 Innledning
Utkastet er i hovedsak utformet med sikte på å klargjøre rettstilstanden, jf. fremstillingen i kapittel 4, slik at det i større grad fremgår av bestemmelsen hvordan konkrete spørsmål skal løses.
Rådet foreslår en viss omskriving av § 67.
Forslaget til første ledd første punktum viderefører gjeldende § 67 første ledd første punktum uten endringer. Andre punktum viderefører dagens § 67 andre ledd første punktum.
Forslaget til andre ledd viderefører gjeldende første ledd andre punktum. Endringen fra «utilregnelig» til «manglet skyldevne» er gjort for å få terminologisk samsvar med straffeloven § 20, slik den vil lyde etter 1. oktober 2020.1
I tredje ledd foreslås nullstillingsprinsippet lovfestet som retningslinje for beregning av utbytte og avgjørelsen av i hvilken grad det skal gis fradrag for utgifter, jf. kapittel 12.3. Tredje ledd kommenteres nærmere nedenfor i en særskilt merknad.
Forslaget til fjerde ledd første punktum viderefører gjeldende andre ledd tredje punktum uten endringer, mens andre punktum viderefører § 67 første ledd fjerde punktum.
I forslaget til femte ledd første punktum foreslås det presisert i lovteksten at utbytte som er identifiserbart i form av bestemte ting (herunder pengebeløp og andre identifiserbare verdier), som et utgangspunkt bør inndras ved gjenstandsinndragning. Det foreslås ingen endring i adgangen til verdiinndragning som alternativ til gjenstandsinndragning, men det foreslås tydeliggjort at denne adgangen prinsipielt er subsidiær til gjenstandsinndragning.
Femte ledd andre og tredje punktum viderefører dagens første ledd andre punktum med en mindre presisering. For utbytte som ikke er identifiserbart i form av bestemte ting, herunder utbytte som har form av besparelser, vil verdiinndragning fortsatt være den eneste aktuelle formen for inndragning. Siste punktum i forslaget til femte ledd viderefører dagens § 67 fjerde ledd.
Forslaget til sjette ledd presiserer anvendelsesområdet for verdiinndragning. Bestemmelsen har ingen direkte parallell i dagens bestemmelse, men er i samsvar med gjeldende rett.
Utkastets sjuende ledd tilsvarer tredje ledd i dagens bestemmelse. Her foreslås det i første punktum, i samsvar med nullstillingsprinsippet og Høyesteretts praksis, at bestemmelsen om reduksjon av inndragning tilsvarende det som er betalt i erstatning til skadelidte mv. endres fra fakultativ til obligatorisk ved at ordet kan endres til skal. Andre punktum viderefører dagens § 67 tredje ledd andre punktum.
15.2.2.2 Lovfesting av nullstillingsprinsippet
Som det fremgår av fremstillingen av gjeldende rett i kapittel 3, uttrykker nullstillingsprinsippet inndragningsinstituttets grunnleggende formål, som er bærende for praktiseringen av § 67. Rådet mener at en tydeliggjøring av nullstillingsprinsippet i lovteksten er hensiktsmessig for å gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig for rettsanvenderne.
Rettstilstanden og de bærende hensynene er beskrevet i kapittel 4, se særlig kapittel 4.5. Utgangspunktet er at inndragning ikke er straff, og ikke ilegges i pønal hensikt. Frem til vedtakelsen av gjeldende lovtekst i 1999 var det ikke lovfestet hva som var å regne som utbytte. Det prinsipielle utgangspunktet var nettoinndragning, men med viktige unntak etablert av Høyesterett basert på prinsippet om at man ikke skal tjene på (å fullføre) en straffbar handling. Som følge av dette utgangspunktet var det gjennom en rekke avgjørelser etablert en praksis som kan sammenfattes til at utgifter som ville ha vært forspilt dersom lovbryteren hadde valgt å avstå fra å fullføre sin straffbare handling, ikke kommer til fradrag.
I forbindelse med at det i Ot.prp. nr. 8 (1998–99) ble foreslått en lovfesting av hva som skulle regnes som utbytte, valgte departementet av pedagogiske grunner å gi uttrykk for det som ble beskrevet som «den store hovedregel i praksis» om at utgifter ikke kommer til fradrag, i lovteksten.
Rådet foreslår derfor å lovfeste nullstillingsprinsippet for beregning av utbytte og i hvilken grad utgifter skal komme til fradrag, i § 67 tredje ledd.
Den foreslåtte formuleringen tar utgangspunkt i det grunnleggende formålet med inndragning av utbytte, nemlig at inndragningen skal ta sikte på å stille lovbryteren i samme økonomiske situasjon som om han hadde avstått fra å fullbyrde eller fortsette den straffbare handlingen som ledet frem til at utbyttet oppsto. Det foreslås at dette prinsippet uttrykkelig benevnes «nullstillingsprinsippet». Videre foreslås å gi uttrykk for den viktigste praktiske konsekvensen av prinsippet: at utgifter oppstått forut for fullbyrdelsen bare kommer til fradrag i den utstrekning de representerte en lovlig økonomisk verdi.
Prinsippet om at ingen skal tjene på å begå en straffbar handling, tilsier at gjerningspersonen heller ikke skal tjene på å fortsette en påbegynt straffbar handling. Inndragningsreglene skal ikke gi incentiver til å fullbyrde en straffbar handling man har påbegynt eller påbegynt forberedelsene til. Derfor bør ikke en gjerningsperson få fradrag for utgifter vedkommende har pådratt seg forut for fullbyrdelsen i den grad disse ville vært forspilt om vedkommende avsto fra å gå videre.
Et praktisk eksempel er en gjerningsperson som har kjøpt en ulovlig vare med sikte på videresalg, for eksempel narkotika. Narkotikaen har ingen lovlig verdi for gjerningspersonen dersom vedkommende velger å avstå fra å videreselge den. Det som er betalt for narkotikaen er derfor i prinsippet forspilte utgifter i det øyeblikk de er pådratt. Dersom gjerningspersonen så selger narkotikapartiet videre, følger det av nullstillingsprinsippet at vedkommende skal stilles i samme økonomiske situasjon som om han eller hun avsto fra å gjennomføre salget som utløste kjøpesummen. I og med at det personen har gitt fra seg – narkotikaen – ikke hadde noen lovlig verdi, er det ikke noen utgift å gi fradrag for.
Det samme prinsippet kommer til anvendelse for rene kostnader på forberedelses- og forsøksstadiet. For eksempel vil reisekostnader gjerningspersonen har pådratt seg i forbindelse med forberedelsene til den straffbare handlingen ikke kunne komme til fradrag, fordi de ville ha vært forspilt dersom den straffbare handlingen ikke ble gjennomført.
På den annen side vil nullstillingsprinsippet normalt tilsi fradrag for utgifter til innkjøp av varer eller eiendeler med lovlig verdi, fordi disse varene eller eiendelene ville ha hatt sin lovlige verdi i behold hvis gjerningspersonen avsto fra fullbyrdelsen. Har noen for eksempel kjøpt alkoholholdige drikkevarer med sikte på ulovlig videresalg, vil varene fortsatt ha sin lovlige verdi i behold hvis vedkommende avstår fra å gjennomføre det ulovlige salget. Hvis personen derimot gjennomfører det ulovlige salget, skal vedkommende «nullstilles» tilbake til den økonomiske situasjon han eller hun var i umiddelbart før vedkommende fullbyrdet det ulovlige salget. Da ville personen ha hatt varene, og må derfor godskrives verdien av disse ved den analyse av årsakssammenhengen mellom den straffbare handling og utbyttet som må foretas.
Det samme vil gjelde dersom noen har kjøpt en gjenstand med lovlig verdi, som forbrukes i og med fullbyrdelsen av den straffbare handlingen eller etter dette tidspunktet. Da må det gis fradrag for den verdien gjenstanden ville ha hatt hvis gjerningspersonen hadde avstått fra fullbyrdelsen.
Utgifter pådratt samtidig som eller etter fullbyrdelsen av den straffbare handlingen, eller av det enkelte tilfelle som inngår i en fortsatt straffbar handling, ville derimot ikke ha vært forspilt hvis gjerningspersonen avsto fra fullbyrdelsen av handlingen. Slike utgifter vil derved redusere utbyttet beregnet ut fra nullstillingsprinsippet. For utgifter pådratt etter fullbyrdelsen vil det normalt måtte kreves at utgiften er en nødvendig konsekvens av fullbyrdelseshandlingen, som for eksempel en skatte- eller avgiftsforpliktelse som oppstår som direkte konsekvens av den straffbare handlingen.
15.2.2.3 Klargjøring av at gjenstandsinndragning er utgangspunktet
Første ledd første punktum i dagens § 67 slår fast utgangspunktet om at «utbytte» skal inndras. Andre ledd første punktum definerer «utbytte» til også å omfatte surrogatet av utbytte, samt avkastning og andre fordeler av utbytte.
Definisjonen sikter derved som utgangspunkt til det konkrete, materialiserte utbyttet av handlingen, enten i sin opprinnelige eller transformerte stand. Forutsetningen er altså at utbyttet kan identifiseres i form av ting, rettigheter, fordringer eller lignende, eller deler av slike. Inndragning av slikt utbytte skjer som utgangspunkt ved gjenstandsinndragning, og de aktuelle ting eller lignende kan tas i beslag under etterforskingen. Så langt en gjenstand som inndras er tatt i beslag, trengs ingen annen fullbyrdelse av inndragningen enn at staten beholder gjenstanden.
I en del tilfeller er verdiinndragning det eneste tilgjengelige alternativet. Dersom utbyttet er forbrukt eller ikke er tilgjengelig for beslag, er ikke gjenstandsinndragning mulig, og man er henvist til verdiinndragning som substitutt.
Der utbyttet har form av besparelser, for eksempel ved at en bedrift har spart kostnader til påbudt rensing av sine utslipp, vil utbyttet aldri ha eksistert i håndgripelig form slik at det kan gjenstandsinndras. Det er ikke mulig å peke på hvilke penger på bedriftens konto som representerer besparelsen i og med at utbyttet aldri har kommet inn på kontoen. I slike tilfeller er det også kun verdiinndragning som kan foretas.
I de tilfeller der gjenstandsinndragning er mulig, vil det normalt være praktiske problemstillinger som for eksempel at en ting bare delvis representerer utbytte,2 eller forholdsmessighetsbetraktninger om at inndragning av selve tingen vil ramme urimelig hardt, som kan danne grunnlag for å velge verdiinndragning fremfor å inndra det materialiserte utbyttet.
Etter rådets oppfatning bør utgangspunktet om at utbytte i form av konkrete ting, rettigheter, fordringer eller lignende normalt bør inndras ved gjenstandsinndragning komme tydeligere frem i lovteksten. Dette vil gjøre det lettere for rettsanvenderne å forholde seg til og anvende bestemmelsen i tråd med de underliggende prinsippene.
15.2.2.4 Obligatorisk fradrag for betalt erstatning til skadelidte mv.
Som det fremgår av fremstillingen under kapittel 4.5.2 foran, følger det av Høyesteretts praksis at fradrag etter § 67 tredje ledd skal gjøres når lovbryteren har betalt erstatning til skadelidte som helt eller delvis svarer til utbyttet, selv om bestemmelsens ordlyd er at dette kan gjøres. Nullstillingsprinsippet tilsier at slikt fradrag konsekvent skal gjøres. Lovteksten foreslås endret i samsvar med dette.
Bestemmelsen regulerer også de tilfeller der erstatning betales etter domstidspunktet, ved at det kan fremsettes begjæring for retten om slik avgjørelse også etter dommen. Der erstatningskravet pådømmes som del av straffesaken forutsettes det imidlertid at inndragningen er foretatt til fordel for skadelidte etter § 75 andre ledd, slik at det ikke oppstår behov for avgjørelse etter § 67 tredje ledd, når erstatningskravet innfris. I slike tilfeller vil innfrielse av inndragningen også utgjøre innfrielse av erstatningskravet, og motsatt.
15.3 Straffeloven ny § 67 a
15.3.1 Lovutkast
§ 67 a Inndragning av utbytte uten at det kan påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra
En ting som er beslaglagt under slike omstendigheter at det foreligger sterk sannsynlighetsovervekt for at den er utbytte fra en straffbar handling, kan inndras selv om det ikke kan påvises hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra. § 67 første ledd annet punktum og annet ledd gjelder tilsvarende.
Dersom en ting er beslaglagt og ingen har gjort krav på å være eier av tingen, kan inndragning foretas dersom det er sannsynlig at den er utbytte av en straffbar handling.
15.3.2 Merknader til bestemmelsen
15.3.2.1 Oversikt
Rådet foreslår som nevnt i kapittel 12.6.1, å innføre en ny bestemmelse som hjemler inndragning av utbytte uten at det kan påvises hvilken konkret handling utbyttet stammer fra, jf. utkastet § 67 a første ledd. Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til drøftelsen i kapittel 12.6.1. Beviskravet foreslås angitt som sterk sannsynlighetsovervekt, jf. drøftelsen i kapittel 12.6.2. Også andre ledd er nytt, og retter seg mot situasjoner der ingen gjør krav på å være eier av en beslaglagt ting. I så fall kan inndragning skje dersom det er mest sannsynlig at tingen er utbytte av en straffbar handling, jf. kapittel 12.6.3.
15.3.2.2 Merknader til første ledd
Inndragning etter hovedregelen i § 67 forutsetter at det kan konkretiseres hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra, jf. Ot.prp. nr. 8 (1998–99) side 64. Fra dette gjelder enkelte modifikasjoner og unntak, jf. Matningsdal (2020), kommentar til straffeloven § 67 punkt 3.2.2. Det mest praktiske unntaket er inndragning ved heleri, jf. straffeloven § 332. Etter en lovendring i 1993 kan heleri straffes selv om det ikke kan dokumenteres hvilken straffbar handling utbyttet som har vært objekt for heleri stammer fra. Dette medfører at det heller ikke ved inndragning av slikt utbytte etter § 67 gjelder noe krav til konkretisering av den straffbare handlingen, jf. Rt. 2004 s. 1957. Årsakskravet i § 67 gjelder imidlertid også i heleritilfellene, slik at det er et vilkår for inndragning at helerihandlingen «direkte» har gitt et utbytte for den som inndragningskravet rettes mot. For mange helerihandlinger, som for eksempel oppbevaring, vil årsakskravet vanskelig kunne være oppfylt. I slike tilfeller vil inndragning etter gjeldende rett kun kunne skje ved utvidet inndragning etter § 68 eller ved å anvende § 69 første ledd bokstav b. Rt. 2015 s. 438 gir i et omfattende obiter dictum tilsynelatende støtte til at inndragning etter § 67 kan skje også i slike tilfeller, men det er tvilsomt om flertallets votum gir uttrykk for gjeldende rett på dette punkt, jf. HR-2017-822-A og Matningsdal op.cit. punkt 3.2.2.
Forslaget til § 67 a forutsettes å ta opp i seg de tilfellene der inndragning av ting som finnes bevist å være gjenstand for en heleri- eller hvitvaskingshandling hittil har vært foretatt i medhold av § 69.
Som nevnt foran i kapittel 12.6.1 foreslår rådet en viss utvidelse av inndragningsadgangen. Forslaget til § 67 a retter seg typisk mot den situasjonen at politiet som ledd i en pågående etterforsking, foretar en ransaking, og i den forbindelse beslaglegger ting som åpenbart stammer fra straffbare handlinger, men der det ikke er mulig eller ville kreve uforholdsmessige ressurser å knytte tingen til en konkret straffbar handling. Et typisk eksempel er at det ved ransaking ved mistanke om omfattende narkotikakriminalitet avdekkes narkotika og store mengder kontanter, dyre klokker eller smykker og andre ting som vanskelig kan ha et lovlig opphav. Etter omstendighetene kan inndragning i enkelte slike tilfeller skje med hjemmel i dagens regler, jf. ovenfor. Rekkevidden av inndragningsadgangen har imidlertid voldt usikkerhet i praksis og kan lett bli uforholdsmessig ressurskrevende. Tilbakemeldingene til rådet tilsier at denne usikkerheten resulterer i færre inndragningstilfeller. Forslaget til § 67 a kan avhjelpe dette. Samtidig åpner usikkerheten i praksis for forskjellsbehandling og manglende forutberegnelighet.
For å ivareta rettssikkerhetshensyn foreslår rådet samtidig et strengt beviskrav, se drøftelsen i kapittel 12.6.2. For at inndragning etter første ledd skal kunne skje, må det foreligge en sterk (kvalifisert) sannsynlighetsovervekt for at utbyttet stammer fra en straffbar handling. I motsetning til inndragning etter § 67 kreves det ikke at påtalemyndigheten kan påvise hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra. På dette punkt har bestemmelsen et likhetstrekk med utvidet inndragning etter § 68. Adgangen til inndragning etter § 67 a første ledd er imidlertid mindre vidtrekkende enn etter § 68. I motsetning til § 68 påhviler bevisbyrden etter § 67 a første ledd også på vanlig måte påtalemyndigheten. I praksis vil § 67 a første ledd første punktum få anvendelse når omstendighetene medfører at det nærmest kan utelukkes at tingen som er beslaglagt er lovlig ervervet. Det vil som nevnt for eksempel kunne være tilfellet når politiet som ledd i ransaking mot en som er siktet for narkotikalovbrudd, kommer over store mengder kontanter som ikke kan forklares på annen måte enn at de stammer fra narkotikavirksomheten. Tilsvarende kan være tilfelle når politiet i forbindelse med arbeid i kriminelle miljøer (herunder i ungdomsmiljøer med kjente tilknytninger til såkalte «gjenger») kommer over dyre gjenstander som klokker, smykker, solbriller eller klesplagg, som det ut ifra omstendighetene fremstår som helt urealistisk at vedkommende skal ha anskaffet på lovlig vis.
Forslaget innebærer en viss lemping av beviskravet for at tingen er utbytte av en eller annen straffbar handling i forhold til hva som gjelder ved inndragning av tingen som gjenstand for heleri etter gjeldende rett, der det må bevises etter det vanlige strafferettslige beviskravet at tingen er utbytte av en straffbar handling. Samtidig har Høyesterett akseptert at dette bevistemaet formuleres som om lovlig erverv kan utelukkes. Rådet mener derfor det er forsvarlig å foreslå en noe lavere bevisterskel i § 67 a.
I § 67 a første ledd andre punktum er det henvist til de deler av § 67 som bør gjelde tilsvarende ved anvendelsen av § 67 a første ledd. Det gjelder substituttprinsippet etter § 67 første ledd andre punktum, og regelen om at inndragning kan skje uten hensyn til skyldevne eller utvist skyld, jf. andre ledd. De øvrige reglene i § 67 er forutsetningsvis ikke relevante ved anvendelsen av § 67 a. Lempningsregelen etter § 67 fjerde ledd andre punktum kan være aktuell også her, men et eventuelt behov for å lempe på inndragningen kan ivaretas ved den skjønnsmessige vurderingen som § 67 a første ledd første punktum legger opp til, jf. uttrykket «kan».
15.3.2.3 Merknader til andre ledd
Inndragning etter andre ledd er aktuelt når det som mest sannsynlig er utbytte fra en straffbar handling, fremstår som forlatt. Dette kan for eksempel være tilfellet når politiet som ledd i etterforskingen kommer over en bankkonto og det er umulig eller uforholdsmessig vanskelig å komme i kontakt med den som er registrert som eier av pengene. Det kan også tenkes aktuelt i tilfeller der politiet under ransaking i en bil finner et pengebeløp som ingen av personene i bilen vedkjenner seg å være eier eller besitter av. Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til drøftelsen i kapittel 12.6.3.
15.4 Straffeloven § 68
15.4.1 Lovutkast
§ 68 Utvidet inndragning
Med utvidet inndragning menes inndragning av utbytte av straffbare handlinger uten at det påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra, jf. annet og fjerde ledd, og med omvendt bevisbyrde, jf. tredje ledd.
Utvidet inndragning kan foretas når lovbryteren finnes skyldig i straffbar handling som etter sin art kan gi betydelig utbytte, og lovbryteren har foretatt
a) en eller flere straffbare handlinger som samlet kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer,
b) minst én straffbar handling som kan medføre straff av fengsel i 2 år eller mer, og lovbryteren de siste 5 år før handlingen ble begått, er ilagt straff for en handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, eller
c) forsøk på handling som nevnt i bokstav a eller b.
I vurderingen av om det skal foretas utvidet inndragning skal det særlig legges vekt på om og i hvilken grad det på bakgrunn av den straffbare handlingen lovbryteren er funnet skyldig i, sannsynligheten for stort utbytte og uforklarlige verdier på lovbryterens hånd, er en velbegrunnet mistanke om at den oppklarte kriminalitet bare er en del av den kriminaliteten lovbryteren har begått. Forhøyelse av strafferammen etter § 79 bokstav b og c kommer ikke i betraktning.
Ved utvidet inndragning kan ett, flere eller samtlige formuesgoder som tilhører lovbryteren inndras hvis lovbryteren ikke sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte. I stedet for et formuesgode kan hele eller deler av verdien av det inndras. Ved slik verdiinndragning kan det bestemmes at formuesgodet hefter til sikkerhet for inndragningsbeløpet.
Ved utvidet inndragning overfor lovbryteren kan også verdien av formuesgoder som tilhører lovbryterens nåværende eller tidligere ektefelle, inndras hvis ikke
a) de er ervervet før ekteskapet ble inngått eller etter at ekteskapet ble oppløst,
b) de er ervervet minst 5 år før den straffbare handlingen som gir grunnlag for utvidet inndragning, eller
c) lovbryteren sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger som lovbryteren selv har begått.
Når to personer bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold, likestilles det med ekteskap.
15.4.2 Merknader til bestemmelsen
Rådet har inntrykk av at det er et visst behov for å kunne benytte utvidet inndragning til å motvirke gjengkriminalitet i større utstrekning enn hva som gjøres i dag. Det foreslås enkelte lovendringer som har til formål å legge til rette for en slik praksisendring.
Det foreslås et nytt første ledd slik at bestemmelsen innledningsvis kortfattet forklarer hva som kjennetegner utvidet inndragning, det vil si et unntak fra grunnvilkåret i § 67 om å konkretisere hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra, og en omvendt bevisbyrde som pålegger lovbryteren – og ikke påtalemyndigheten – å godtgjøre at formuesgodene er ervervet på lovlig måte. Det nye leddet endrer ikke rettstilstanden, men er ment utelukkende å klargjøre hva utvidet inndragning innebærer.
I tillegg foreslås det i andre ledd et nytt andre punktum som lovfester det momentet som ut fra forarbeidsuttalelser og rettspraksis står sentralt i vurderingen av om utvidet inndragning skal skje: at slik inndragning primært er aktuelt dersom lovbryteren har en «kriminell livsstil», jf. Matningsdal (2020), kommentar til straffeloven § 68 punkt 2.3.
Det fremgår av Ot.prp. nr. 8 (1998–99) side 68 at utvidet inndragning særlig bør foretas når det
«på bakgrunn av det aktuelle lovbruddet sett i sammenheng med utbyttets størrelse, sannsynligheten for stort utbytte og/eller uforklarlige verdier på lovbryterens hånd – er en velbegrunnet mistanke om at den oppklarte kriminalitet bare er den del av den kriminalitet som er begått, og hvor det er rimelig og velbegrunnet å stille krav om at lovbryteren sannsynliggjør at formuen er lovlig ervervet».
I rettspraksis er dette forstått slik at det er et sentralt hensyn i vurderingen av om hjemmelen for utvidet inndragning skal benyttes, men at slik inndragning også kan skje overfor personer som ikke har en kriminell livsstil, jf. Rt. 2003 s. 897. Dette er særlig aktuelt når det ikke er spørsmål om å inndra alle den domfeltes formuesgoder, men kun et mer avgrenset utvalg av ting som knytter seg til det straffbare forholdet vedkommende nå dømmes for, jf. dommens avsnitt 21 der det understrekes at «inndragningen er begrenset til de pengesedlene som ble beslaglagt i forbindelse med pågripelsen for de straffbare handlinger han nå er domfelt for». Hvor sterk tilknytningen til en «kriminell livsstil» skal være for at utvidet inndragning skal besluttes, er således relativt til hvilke formuesgoder som inndras. Dersom det bare er aktuelt å inndra ett formuesgode, en mulighet rådet foreslår at synliggjøres i tredje ledd første punktum, vil konkrete omstendigheter som gir velbegrunnet mistanke om at dette formuesgodet er utbytte av andre straffbare handlinger, gjøre det forsvarlig å kreve mindre grad av kriminell livsstil enn ved mer omfattende inndragning.
Retten må vurdere hvorvidt det foreligger omstendigheter ved domfeltes forhold som gjør det forsvarlig å ta utgangspunkt i en slik presumsjon som bestemmelsen gir adgang til, om at lovbryterens eiendeler er utbytte av straffbare handlinger. Hvor stor grad av «kriminell livsstil» som må kreves, er som nevnt relativt til hvilke eiendeler som påstås inndratt, og ikke minst i hvilken grad det foreligger konkrete forhold ved de aktuelle eiendelene som i seg selv gir grunnlag for mistanke om at de er utbytte. Rådet mener det er et potensial for å benytte en slik målrettet og avgrenset utvidet inndragning i større omfang enn det som er praksis i dag.
Tredje ledd første punktum foreslås endret ved at «ett, flere eller samtlige» tilføyes. Formålet med denne endringen er å synliggjøre muligheten for en slik mer avgrenset og målrettet bruk av utvidet inndragning, se merknadene til forslaget til andre ledd nytt andre punktum. Dessuten foreslås det et nytt andre og tredje punktum i tredje ledd om verdiinndragning og sikkerhet i tingen for verdikravet.
15.5 Straffeloven § 69
15.5.1 Lovutkast
§ 69 Inndragning av andre ting som er nødvendig for å frata lovbryteren fordeler av en straffbar handling
Så langt det er nødvendig for å frata lovbryteren fordeler av å ha fullført eller fortsatt den straffbare handlingen, kan andre ting som er frembrakt ved eller har vært gjenstand for en straffbar handling, inndras. § 67 tredje, femte og sjette ledd gjelder tilsvarende.
15.5.2 Merknader til bestemmelsen
Som redegjort for i kapittel 12.5.2 foran anbefaler rådet at det innføres et systematisk skille mellom inndragning etter straffeloven kapittel 13 som ikke er straff, og en form for inndragning som gis formell status som straff etter straffeloven § 29. En slik endring vil medføre at virkeområdet for § 69 innskrenkes til inndragning av ting som er frembrakt ved eller har vært gjenstand for den straffbare handlingen, i den grad slik inndragning er påkrevd for å oppnå nullstilling i samsvar med prinsippet angitt i utkastet til § 67 tredje ledd. Slik inndragning vil først og fremst være aktuell dersom det er tale om ting uten lovlig økonomisk verdi, ettersom ting av økonomisk verdi vil være omfattet av § 67.
I lys av at utbytte i § 67 i prinsippet er forutsatt å omfatte enhver fordel av den straffbare handlingen,3 kan regelen fremstå som overflødig, på samme måte som gjeldende § 69 bokstav a om inndragning av produktet av en straffbar handling. En alternativ mulighet kunne være å klargjøre utbyttedefinisjonen i § 67. I lys av rådets primære fokus på inndragning av utbytte har rådet innenfor den gitte tidsrammen ikke hatt mulighet til grundig å analysere konsekvensene av en eventuell oppheving av § 69 basert på en forutsetning om at § 67 skal dekke alle tilfeller der § 69 i dag benyttes i nullstillingsøyemed.
Slik bestemmelsen er utformet, vil den imidlertid kunne ha en funksjon der utbyttet er av en slik art at det ikke lar seg inndra fysisk og heller ikke har noen økonomisk verdi slik at det kan gi grunnlag for verdiinndragning. Dersom det i en slik situasjon finnes ting som kan fungere som «nøkkel» for lovbryterens mulighet til å nyttiggjøre seg utbyttet, vil en slik ting kunne inndras etter bestemmelsen. Et eksempel kan være et forfalsket dokument som må inndras for å hindre lovbryteren tilgang til utbyttet. I slike tilfeller vil formentlig også forebyggende inndragning etter utkastets § 70 første ledd være anvendelig. Et annet eksempel kan være en elektronisk lagringsenhet som inneholder koder eller annet som er nødvendig for å få tilgang til en beholdning av kryptovaluta som er utbytte.
De situasjoner som hittil har vært håndtert som inndragning av gjenstand for heleri eller hvitvasking etter § 69, forutsettes bedømt etter regelen i ny § 67 a første ledd.
Rådet har som nevnt i kapittel 12.5.2 innenfor sitt mandat og de tidsrammer som er gitt, ikke hatt anledning til å utrede eller foreslå noen detaljert utforming av et eventuelt nytt kapittel om inndragning som defineres som straff (for eksempel kalt «konfiskasjon»). Inndragning av gjenstander brukt i forbindelse med straffbare handlinger, som i dag omfattes av § 69, vil ikke omfattes av § 69 slik den nå er foreslått utformet. Dersom de ikke faller inn under den foreslåtte regelen om forebyggende inndragning i § 70 første ledd, vil slike gjenstander måtte søkes inndratt etter eventuelle nye regler om konfiskasjon.
Rådet vil påpeke at det også forekommer inndragningsbestemmelser i spesiallovgivningen som vil bli påvirket av et prinsipielt skille mellom inndragning som ikke er straff og inndragning/konfiskasjon som er straff. Det vil være nødvendig å foreta en samlet gjennomgang av denne lovgivningen for å avdekke alle eventuelle endringsbehov.
15.6 Straffeloven § 70
15.6.1 Lovutkast
§ 70 Forebyggende inndragning
En ting som har vært gjenstand for, brukt til eller bestemt til bruk ved en straffbar handling, kan inndras dersom det anses nødvendig for å forebygge nye straffbare handlinger.
Ellers kan en ting inndras når det på grunn av tingens art og forholdene for øvrig er en nærliggende fare for at den vil bli gjort til gjenstand for eller brukt ved en straffbar handling. Er tingen egnet til bruk ved kroppskrenkelser, er det tilstrekkelig at det er fare for slik bruk. Inndragning av en informasjonsbærer, jf. § 76, kan bare foretas når det er fare for uopprettelig skade.
Istedenfor å inndra tingen kan det påbys tiltak for å forebygge at tingen blir brukt til lovovertredelser.
Ved avgjørelsen av om inndragning skal foretas, skal det legges vekt på om inndragning er forholdsmessig for den inndragningen rammer sett opp mot karakteren og konsekvensene av den straffbare handlingen som søkes forebygget og hvor nærliggende faren er.
Inndragning etter annet ledd kan foretas uansett hvem som er eier.
15.6.2 Merknader til bestemmelsen
15.6.2.1 Merknader til nytt første ledd
Bestemmelsen foreslås utvidet med et nytt første ledd som dekker de inndragningssituasjonene der inndragning etter § 69 er begrunnet i å forebygge at ting som har vært gjenstand for, brukt til eller bestemt til bruk ved en straffbar handling på nytt blir gjort til gjenstand for eller brukt ved en straffbar handling.
I de tilfeller der en ting allerede har vært gjenstand for, brukt til eller bestemt til bruk ved en straffbar handling, bør det ikke som etter andre ledd kreves nærliggende fare for misbruk, kun at inndragning er nødvendig i forebyggende øyemed. Ved dette forstås at inndragning må være egnet til å forebygge nye straffbare handlinger. Er det tale om en gjenstand uten særskilte egenskaper som enkelt kan erstattes ved innkjøp av en ny tilsvarende gjenstand, skal det mye til før inndragning vil være nødvendig utenfor de tilfeller som tilsvarer andre ledd andre punktum. På den annen side vil inndragning av en gjenstand med spesifikke egenskaper som etablerer et konkret og vedvarende misbrukspotensial for straffbare handlinger av en viss alvorlighet ofte være nødvendig, forutsatt at ikke misbruksrisikoen kan avbøtes ved tiltak etter tredje ledd.
Det foreslås ikke inntatt noen bestemmelse om alternativ verdiinndragning tilsvarende gjeldende § 69 første ledd andre punktum. Når inndragning er nødvendig i forebyggende øyemed er det nettopp fordi det er påkrevd å inndra tingen som sådan. Inndragning av tingens verdi eller deler av denne vil ikke ivareta formålet.
15.6.2.2 Merknader til nytt fjerde ledd
I utkastets fjerde ledd fastslås at det ved vurderingen av om inndragning i forebyggende øyemed skal foretas, må gjøres en forholdsmessighetsvurdering, jf. også gjeldende § 69 tredje ledd.
Ved forholdsmessighetsvurderingen må det ses hen til konsekvensene for den inndragningen rammer, herunder særlig verdien av det som inndras. Det må ses hen til at forebyggende inndragning ikke er straff og derved ikke skal ilegges i pønal hensikt. Videre må det legges vekt på hvor egnet inndragningen er for å hindre nye straffbare forhold, karakteren og konsekvensene av de straffbare handlingene som inndragningen kan forebygge og hvor nærliggende faren er for at handlingene foretas dersom inndragning ikke skjer.
15.6.2.3 Flytting av legaldefinisjonen av «ting»
Någjeldende tredje ledd som henviser til legaldefinisjonen av «ting» i § 69 andre ledd, foreslås strøket i og med at denne definisjonen foreslås tatt inn i § 66 siste ledd.
15.7 Straffeloven § 71
15.7.1 Lovutkast
§ 71 Hvem inndragning kan skje overfor
Inndragning av utbytte etter § 67 foretas overfor den utbyttet er tilfalt direkte ved handlingen. Det skal legges til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren, med mindre lovbryteren sannsynliggjør at det er tilfalt en annen.
Inndragning etter § 67 a første ledd foretas overfor eieren eller besitteren. Ting som ingen gjør krav på å være eier av og som ikke er beslaglagt fra noen kjent besitter, jf. § 67 a andre ledd, kan inndras uten at noen gjøres til part.
Utvidet inndragning etter § 68 foretas overfor lovbryteren.
Inndragning etter § 69 foretas overfor lovbryteren eller den lovbryteren handlet på vegne av.
Inndragning etter § 70 foretas overfor den som besitter eller eier tingen.
15.7.2 Merknader til bestemmelsen
Det foreslås inntatt et nytt andre ledd i tilknytning til den foreslåtte bestemmelsen i § 67 a. Første punktum slår fast at krav om inndragning etter § 67 a første ledd rettens mot eieren eller besitteren.
Andre punktum gir anledning til å behandle sak om inndragning etter § 67 a andre ledd uten at noen gjøres til part. Det vises til fremstillingen i kapittel 12.6.3.
I fjerde ledd foreslås andre punktum strøket som følge av den foreslåtte endringen i § 69.
I femte ledd foreslås å endre ordet «gjenstanden» til «tingen» i samsvar med begrepsbruken ellers i kapittelet.
15.8 Straffeloven § 72
15.8.1 Lovutkast
§ 72 Forholdet til erververe
Er utbytte, jf. § 67, etter handlingstidspunktet overdratt fra noen som det kan foretas inndragning overfor, kan det overdratte eller verdien av det inndras overfor mottakeren dersom overdragelsen har skjedd som gave eller mottakeren forsto eller burde ha forstått at det overdratte var utbytte av en straffbar handling.
Kan det foretas inndragning etter § 68 fjerde ledd, og lovbryteren har overdratt et formuesgode til en av sine nærmeste, kan formuesgodet eller verdien av det inndras overfor mottakeren hvis påtalemyndigheten sannsynliggjør at det er ervervet ved at lovbryteren har begått et lovbrudd. Dette gjelder likevel ikke for formuesgoder som ble overdratt mer enn 5 år før den handling som danner grunnlag for inndragningen, ble begått, eller formuesgoder som er mottatt til vanlig underhold fra en som plikter å yte slikt underhold.
Er det ved inndragning overfor lovbryteren regnet med formue som tilhører noen som nevnt i § 68 fjerde ledd, og som innfrir sitt ansvar etter paragrafen her, reduseres lovbryterens ansvar tilsvarende. Har lovbryteren innfridd sitt ansvar etter § 68 tredje ledd, fører ytterligere innfrielse fra lovbryteren til at mottakerens ansvar reduseres tilsvarende.
Dersom inndragning etter første ledd foretas overfor noen som har betalt vederlag for det overdratte og det foretas inndragning av vederlaget hos mottakeren, gjelder tredje ledd tilsvarende.
Annet ledd gjelder tilsvarende ved overdragelse til et foretak dersom lovbryteren
a) alene eller sammen med noen som er nevnt i annet ledd, eier en vesentlig del av foretaket,
b) oppebærer en betydelig del av foretakets inntekt, eller
c) i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse over det.
Tilsvarende gjelder for rettighet som etter handlingstidspunktet er stiftet i tingen av noen som det kan foretas inndragning overfor når rettigheten ikke er stiftet ved utleggspant, arrest eller legalpant.
15.8.2 Merknader til bestemmelsen
15.8.2.1 Merknader til endringen i første ledd
Bestemmelsen foreslås endret med en klargjøring av at uaktsomhetstemaet etter første ledd er knyttet til om det er tale om utbytte fra noen straffbar handling. Uaktsomheten trenger altså ikke knytte seg til hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra. I lys av innskrenkningen i § 69 anses det ikke lenger nødvendig å ha med referanse til § 69 i bestemmelsen her.
Formuleringen i någjeldende bestemmelse, der uaktsomhetstemaet knyttes til «sammenhengen mellom den straffbare handlingen og det overdratte», er mer treffende ved inndragning etter någjeldende § 69 av ting som er produktet av, gjenstand for eller har vært brukt eller bestemt til bruk ved en straffbar handling.
15.8.2.2 Merknader til nytt fjerde ledd
I nytt fjerde ledd foreslås en uttrykkelig bestemmelse om at bestemmelsen i tredje ledd om samordning av inndragningsansvar gjelder tilsvarende i de tilfeller der en omsetningserverver må tåle inndragning etter første ledd fordi uaktsomhetsvilkåret er oppfylt, samtidig som vederlaget omsetningserververen har betalt blir inndratt hos overdrageren. Dette er nødvendig for å unngå dobbeltinndragning.
Situasjonen kan illustreres ved følgende eksempel: A tilegner seg en gjenstand ved en straffbar handling. Gjenstanden er derved utbytte som har tilfalt A direkte ved handlingen og kan inndras hos A i henhold til § 71. A selger gjenstanden til B som burde forstå at gjenstanden var utbytte av en eller annen straffbar handling. Gjenstanden er utbytte og kan inndras hos B i medhold av § 72. Samtidig er salgssummen A har mottatt surrogat for utbytte på As hånd, og kan inndras hos A i medhold av § 67. Utbyttet skal likevel bare inndras en gang, hvoretter det på samme måte som i tilfellene regulert i tredje ledd, må skje en samordning. Bestemmelsen regulerer ikke en eventuell regressomgang mellom A og B, som må løses etter alminnelige prinsipper om regress.
15.9 Straffeloven § 74
15.9.1 Lovutkast
§ 74 Fellesregler om inndragning av utbytte og ting som ikke tilhører lovbryteren
Kreves inndragning av utbytte, jf. §§ 67, 67 a og 68, eller ting, jf. §§ 69 og 70, som ikke tilhører lovbryteren, reises kravet mot eieren eller rettighetshaveren. Det samme gjelder når det kreves inndragning av verdien av ting som er beslaglagt, eller som mot sikkerhetsstillelse er fritatt for beslag.
Er eieren eller rettighetshaveren ukjent eller uten kjent oppholdssted i Norge, kan inndragning av beslaglagt utbytte eller ting foretas i sak mot lovbryteren eller den som var besitter ved beslaget, såfremt det finnes rimelig av hensyn til eieren. Det samme gjelder når det kreves inndragning av verdien av en ting som er beslaglagt, eller som mot sikkerhetsstillelse er fritatt for beslag. Eieren skal så vidt mulig gis varsel om saken.
Har verken lovbryteren eller besitteren kjent oppholdssted i Norge, kan tingretten beslutte inndragning på de vilkår som er nevnt i annet ledd, uten at noen er gjort til saksøkt. Det samme gjelder ved inndragning etter § 67 a annet ledd av beslaglagt ting som ingen i løpet av en periode på 6 måneder fra beslaget har gjort krav på å være eier av, og det på hensiktsmessig måte er gitt oppfordring til mulige eiere om å gjøre krav på å være eier av tingen. Oppfordring etter bestemmelsen her kan kunngjøres i Norsk Lysingsblad.
Disse regler gjelder tilsvarende ved inndragning av rettigheter etter § 72 sjette ledd og § 73.
15.9.2 Merknader til bestemmelsen
15.9.2.1 Oversikt
Bestemmelsen foreslås endret i samsvar med forslaget til ny § 67 a ved at det inntas en henvisning til § 67 a i første ledd og ved at det inntas en adgang i tredje ledd til å beslutte inndragning uten at noen gjøres til saksøkt, i situasjoner som omhandlet i forslaget til § 67 a andre ledd. I tillegg foreslås klargjøring av ordlyden i bestemmelsen foranlediget av saksforholdet og avgjørelsen i HR-2020-710-A.
15.9.2.2 Merknader til endringen i første ledd
Ordet «beslaglagt» foreslås strøket i første ledd første punktum for å klargjøre at regelen om at inndragningskrav skal og kan rettes mot eieren eller rettighetshaveren er en alminnelig regel som ikke bare gjelder der gjenstanden som påstås inndratt er i beslag. Dette er klargjort i HR-2020-710-A, men saksforholdet der illustrerer at lovteksten med fordel kan klargjøres.
Regelen tilsvarer sivilprosessens regler om passiv søksmålskompetanse. Som det klare utgangspunkt må eieren eller rettighetshaveren til den ting eller rettighet som påstås inndratt, gjøres til part i saken. Unntak fra dette prinsippet krever særlig hjemmel, jf. andre og tredje ledd. At eieren eller rettighetshaveren er part i saken som ligger til grunn for en rettsavgjørelse, er også en forutsetning for at avgjørelsen skal kunne fullbyrdes overfor vedkommende etter tvangsfullbyrdelseslovens regler, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-7.
15.9.2.3 Merknader til endringen i andre ledd
Avgrensningen til beslaglagt utbytte eller ting foreslås i stedet tatt inn i andre ledd. Bestemmelsen gir adgang til å i særlige tilfeller gjøre unntak fra hovedregelen i første ledd om at eieren eller rettighetshaveren må gjøres til part. Det er en grunnforutsetning for å fremme inndragningssak uten å gjøre eieren eller rettighetshaveren til part, at tingen som kreves inndratt er tatt i beslag, slik at eieren gjennom dette faktum har en foranledning til å bli kjent med saken og ivareta sine interesser.
«Beslaglagt» skal forstås som straffeprosessuelt beslag foretatt av norske myndigheter. Slikt beslag er nødvendig for at fullbyrdelse kan skje etter straffeprosessloven § 455 andre ledd, uten tvangsgrunnlag mot eieren eller rettighetshaveren.
De øvrige vilkår i andre ledd foreslås ikke endret.
15.9.2.4 Merknader til endringen i tredje ledd
I tredje ledd foreslås tatt inn et nytt andre punktum som gir adgang til å beslutte inndragning uten at noen gjøres til saksøkt i tilfeller som omhandlet i utkastet til ny § 67 a andre ledd. Det foreslås en tidsfrist på 6 måneder fra beslaget for å gi mulige eiere tilstrekkelig tid og foranledning til å gjøre krav på å være eier av tingen.
Vilkåret om at det på hensiktsmessig måte må være gitt varsel til mulige eiere, må anvendes i lys av tingens verdi, omstendighetene ved beslaget og forholdene for øvrig. Dersom det fremstår som sannsynlig at det er en person innen en begrenset personkrets som er eier eller besitter, vil det etter omstendighetene kunne være tilstrekkelig å varsle denne personkretsen. Er det tale om ting som er beslaglagt i kjøretøy eller lokale, vil det – avhengig av tingens verdi – kunne være tilstrekkelig å varsle de tilstedeværende. I andre tilfeller vil det være nødvendig å gå bredere ut, herunder ved elektronisk kunngjøring i Norsk Lysingsblad. I og med at kunngjøring i Norsk Lysingsblad kun kan gjøres i lovbestemte tilfeller, foreslås det å innta en uttrykkelig bestemmelse om muligheten til slik kunngjøring.4 Kommunikasjonsplattformene forutsettes tilpasset den antatte målgruppen.
I den grad politiet har holdepunkter for at personer som er representert ved advokat i forbindelse med straffesaker kan være eier eller besitter, bør varsel også sendes advokaten.
15.10 Straffeloven § 100
15.10.1 Lovutkast
§ 100 Bortfall av straff- og inndragningsansvar mv. ved den skyldiges eller ansvarliges død
Straffansvar faller bort ved den skyldiges død.
Inndragningsansvar faller bort ved den ansvarliges død. Gjelder det inndragning av utbytte herunder inndragning etter §§ 67 a, 68 og § 72 annet ledd, kan sak likevel fremmes, og ilagt inndragning kan fullbyrdes dersom det blir besluttet ved kjennelse av den retten som har pådømt saken i første instans, eller av den tingrett som saken hører under etter straffeprosessloven § 12 når inndragningen er vedtatt ved forelegg. Retten kan beslutte inndragning av et beløp istedenfor en ting.
15.10.2 Merknader til bestemmelsen
Det foreslås inntatt henvisning til ny § 67 a.