4 Styresett, økonomisk utvikling og vilkår for internasjonale investorer

Kartlegging av relevant forskning for utvalget satt til å vurdere langsiktige perspektiver for Statens pensjonsfond utland Carl Henrik Knutsen

Innledning

Denne utredningen omhandler flere problemstillinger knyttet til hvordan styresett henger sammen med vilkår for investeringer og økonomisk utvikling. Utredningen er skrevet for utvalget som ser på de langsiktige perspektivene for Statens pensjonsfond utland, og formålet er å gi en kartlegging av hva forskningen på feltet sier om disse problemstillingene. De konkrete spørsmålene jeg har blitt bedt om å besvare finnes i boks 4.1.

Før jeg besvarer disse seks spørsmålene, i hver sin seksjon, vil jeg innledningsvis diskutere definisjoner av styresett og hvordan vi kan måle det. Deretter diskuterer jeg noen generelle tanker om hvordan styresett kan påvirke økonomiske forhold, før jeg gir en kort presentasjon av kildematerialet benyttet i utredningen.

Det finnes ulike måter å definere hva styresett (eller eventuelt «politisk regime») er, og styresett kan variere langs ulike dimensjoner. En bred definisjon av styresett er at det består av de grunnleggende reglene og normene for hvordan politiske beslutningstakere selekteres (og avsettes) og for hvordan politiske beslutninger blir tatt (se f.eks. Geddes m.fl. 2014; Djuve m.fl. 2020 for videre utdypning av denne definisjonen). Styresett kan grupperes på ulike måter, men den aller vanligste måten å dele dem inn på – både i samfunnsvitenskapelig forskning og i offentlig debatt – er etter grad av demokrati. Selv om jeg i denne utredningen også kommer til å nevne enkelte studier som peker på andre relevante skiller mellom styresett (for eksempel hvor institusjonalisert eller personorientert systemet er, eller skillet mellom presidensielle og parlamentariske system) vil jeg hovedsakelig fokusere på graden av demokrati når jeg diskuterer betydningen av styresett.

Hva betyr så «demokrati»? Spørreundersøkelser som World Values Survey viser at begrepet brukes med svært ulikt meningsinnhold blant borgere i ulike land (se f.eks. Davis mfl. 2021). Det finnes også flere, og til dels sprikende, definisjoner i faglitteraturen (se f.eks. Knutsen 2021a, kapittel 1 for en innføring). Mange definisjoner i faglitteraturen betrakter demokrati som et gradert fenomen, der styresett kan variere fra svært autokratisk til svært demokratisk. Andre definisjoner betrakter styresett som en todelt variabel, med demokratier og diktaturer som de to kategoriene. (Diktatur, autokrati og autoritært regime brukes ofte som synonymer i den nyere statsvitenskapelige litteraturen om styresett, og jeg vil følge den samme praksisen her.)

Videre varierer demokratidefinisjoner etter hvor minimalistiske eller maksimalistiske de er, altså etter hvor mange aspekt som bakes inn i demokratibegrepet. Minimalistiske definisjoner fokuserer kun på valgaspektet – altså hvorvidt det finnes frie og rettferdige flerpartivalg med utbredt stemmerett – mens mer maksimalistiske definisjoner legger til andre aspekt på toppen av valgaspektet. For eksempel legger såkalte liberale demokratidefinisjoner til betraktninger rundt sterk beskyttelse av sivile rettigheter for hele befolkningen, lovstyre, samt at det finnes institusjoner (som en uavhengig høyesterett) som begrenser maktbruken til politiske ledere.

Den empiriske forskningslitteraturen som diskuteres i denne utredningen tar i hovedsak utgangspunkt i definisjoner (og tilhørende demokratimål) som enten er minimalistiske valgdemokratidefinisjoner eller som forstår og måler demokrati i henhold til bredere liberale definisjoner. Noen av disse definisjonene, og de tilhørende målene, gir todelte inndelinger av styresett, mens andre tillater grader av demokrati.

Det finnes etter hvert mange mål på styresett som dekker de fleste land i verden, over lengre tidsrom. De mest detaljerte og metodisk sofistikerte målene (se f.eks. Boese 2019) finnes i det såkalte Varieties of Democracy (V-Dem) datasettet (Coppedge mfl. 2022). Jeg vil trekke på demokratimål fra dette datasettet når jeg diskuterer utvikling i styresett i neste seksjon, og da spesielt V-Dems «Polyarchy indeks». Detaljerte beskrivelser av dette målet finnes i, blant annet, Teorell mfl. (2019). Polyarchy indeksen måler graden av valgdemokrati, men baker samtidig inn viktige forutsetninger for frie og rettferdige valg i målet, spesielt ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. I den tidligere litteraturen på ulike effekter av demokrati er det imidlertid det graderte målet fra Polity datasettet som er det mest benyttede. Omtrent 60% av de rundt 1100 analysene som er registrert av Gerring, Knutsen og Berge 2022, heretter «Gerring mfl. 2022», benytter dette målet. I tillegg til valgdemokratiske aspekt tar Polity målet inn hvorvidt regjering/øverste leder er begrenset av andre institusjoner i sin maktutøvelse. Der kunnskap foreligger, vil jeg klargjøre dersom de beskrevne trendene og funnene synes å avhenge av bruk av konkrete demokratimål.

Uenigheter om definisjonen til tross, demokrati som styreform anses som regel – både blant politiske teoretikere og borgere i land verden over (se f.eks. Davis mfl. 2021) – å ha en normativ egenverdi. Dette er blant annet fordi demokrati sikrer alle voksne innbyggere en viss medbestemmelse over viktige samfunnsspørsmål eller fordi det er den eneste regimetypen som kan sikre flere grunnleggende menneskerettigheter (se f.eks. Beetham 1999). Dersom vi imidlertid skulle se helt bort ifra slike betraktninger om demokratiets egenverdi, kan det fortsatt være at demokrati er normativt ønskelig fordi det påvirker andre viktige samfunnsforhold på bestemte måter. For eksempel antyder en overvekt av tverrnasjonale studier på styresett og miljøutfall at demokrati, jevnt over, fører til bedre beskyttelse av miljøet enn diktatur (se Gerring mfl. 2022). På samme måte kan demokratiet være instrumentelt viktig dersom det bidrar til ønskelige økonomiske utfall, slik som økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon eller redusert ulikhet. Hvorvidt demokrati faktisk har slike effekter er empiriske spørsmål, og flere av dem blir diskutert i denne utredningen.

I utgangspunktet er det gode grunner til å forvente at demokrati skal ha en effekt på mange og viktige økonomiske utfall. Det er flere teoretiske argument som tilsier at styresett og institusjoner kan påvirke økonomiske forhold gjennom ulike kanaler, spesielt via hvilken økonomisk politikk som føres i landet. Dani Rodrik (2008) beskriver demokrati som en «meta-institusjon». Med dette mener Rodrik at demokratiet kan påvirke hvordan mange andre politiske institusjoner – og andre samfunnsforhold – fungerer, noe som igjen påvirker hvilke ledere som kommer til makten samt hvilke føringer og insentiver disse lederne har til å føre bestemte typer politikk. Hva slags politikk som føres vil i neste instans kunne påvirke utfall som investeringer og vekst. Figur 4.1 illustrerer denne overordnede logikken. Demokratiske valg kan, for eksempel, føre til at ledere som ønsker en bestemt type pengepolitikk velges inn i parlament og regjering. Det kan og være slik at demokratiske lederes forventninger om å måtte stille til gjenvalg kan legge begrensninger på deres ønsker om å ekspropriere eiendom fra viktige velgergrupper – noe som igjen kan tenkes å øke investeringer i landet, og dermed vekst noen år inn i fremtiden. Uavhengig av disse konkrete eksemplene er altså det mer generelle poenget at demokrati ikke former økonomiske utfall direkte, men likevel har viktige indirekte økonomiske effekter gjennom hvilke ledere som typisk velges og hva slags begrensninger som legges på disse lederne.

Forstørr bilde

Riktignok er det stor variasjon, både blant demokratier og spesielt blant autoritære regimer, i hvilke institusjoner som finnes og i hvilken politikk som føres. For eksempel, antyder flere studier at demokratier med proporsjonale valgordninger gjennomgående har mer universelt utformet velferdspolitikk og en åpnere handelspolitikk enn demokratier med pluralitets- eller majoritetsordninger (se f.eks. Persson og Tabellini 2003). Videre fører autoritære regimer med sterkt institusjonaliserte regimepartier en mindre inflasjonsdrivende pengepolitikk og mer effektiv investeringspolitikk enn andre autoritære regimer (se f.eks. Bizzarro mfl. 2018).

Likevel er det noen generelle forskjeller mellom relativt demokratiske og relativt autoritære regimer som er førende for økonomiske utfall som BNP per capita vekst og avkastning på investeringer. For det første er autoritære regimer kjennetegnet av langt sterkere maktkonsentrasjon enn demokratier. Dette betyr at politikken som føres er mer avhengig av både preferansene og kvalifikasjonene til et mindre antall individer, som i praksis kontrollerer beslutningsprosessene. Dette leder til høy varians i hva slags politikk som føres og i økonomiske utfall, både på tvers av autoritære land og over tid innad i autoritære land (f.eks. Rodrik 2008; Knutsen 2021b). Studier viser for eksempel at hvem den øverste lederen er, og dermed også episoder som lederskifter, har langt mer å si for økonomiske utfall i autokratier enn i demokratier (Jones og Olken 2005; Cox og Weingast 2018). Men også dersom vi ser på perioder der lederen forblir den samme (Nyrup 2020), utviser autokratier større variasjon enn demokratier på økonomiske utfall som vekst. Mektige autoritære ledere kan finne på å skifte økonomisk politikk relativt brått, dersom situasjonen rundt dem endrer seg.

For det andre er det grunnleggende forskjeller mellom demokratier og diktaturer i hvordan politiske ledere er bundet av lover eller av institusjoner som uavhengige domstoler og parlamenter, samt i hvilke grupper som holder lederne ansvarlige ovenfor og kan fjerne dem fra makten. Demokratiske ledere opplever typisk flere institusjonelle bindinger (og har dermed vanskeligere for å gjennomføre politikk som hovedsakelig tjener personlige interesser). Demokratiske ledere er også avhengige av bredere befolkningsgrupper for å holde seg ved makten, gjennom å vinne frie og rettferdige valg. I diktaturer er lederne og regimet typisk avhengig av støtte fra mer begrensede grupper for å beholde makten (Bueno de Mesquita mfl. 2003), og da gjerne ulike elitegrupperinger (økonomiske, militære og andre; se Svolik 2012). Dette betyr også at økonomisk politikk i diktaturer ofte innrettes mot å tjene disse elitegruppenes interesser, heller enn den bredere befolkningen. Dette gir utslag for eksempel i prioriteringen av offentlige utgifter og tilrettelegging for forskjellige typer investeringsprosjekt (se Gerring, Gjerløw og Knutsen 2022).

Ovenfor har jeg skissert et par generelle forskjeller mellom mer og mindre demokratiske regimer som har økonomiske (og andre) konsekvenser, og jeg skal gå gjennom mer konkrete slike forskjeller senere i utredningen. Før det, vil jeg klargjøre at en viktig kilde for litteraturgjennomgangen i denne utredningen. Denne kilden er en nylig avsluttet systematisering av forskning på demokratiets effekter på 30 ulike utfall, knyttet til sosioøkonomiske forhold og ulike styringsutfordringer, som jeg har vært med på (Gerring m.fl. 2022). Denne systematiske oversikten inkluderer alle vitenskapelige artikler på de relevante tematikkene publisert mellom år 2000 og 2020 i engelskspråklige, fagfellevurderte tidsskrifter. Oversikten er videre begrenset til empiriske studier som trekker på data fra mer enn 65 land, og dermed tar sikte på å trekke slutninger om mer generelle sammenhenger globalt heller enn å studere mer avgrensede geografiske regioner (slik som OECD land eller alle land i Afrika). Totalt inneholder oversikten 1181 analyser fra 607 publiserte artikler, hvorav 40 prosent i statsvitenskapelige tidsskrifter, 38 prosent i økonomitidsskrifter og 22 prosent i andre tidsskrifter. Sistnevnte kategori består stort sett av tverrfaglige tidsskrifter, men og en betydelig andel sosiologitidsskrifter.

Prosedyren som ble brukt for å samle inn denne databasen av studier, samt innholdet i databasen, er nærmere beskrevet i Gerring mfl. (2022). Jeg vil fremheve at det er gode grunner til å tro at oversikten er svært dekkende for engelskspråklige tidsskrifter i perioden og at det sannsynligvis er relativt få artikler som er oversett. I tillegg til studiene i denne databasen, vil jeg også trekke på og oppsummere innsikter fra andre studier når dette er spesielt relevant. De sistnevnte studiene vil altså bestå av artikler publisert før 2000 eller etter 2020, studier som trekker på data fra færre enn 65 land, og studier publisert i andre format enn tidsskriftsartikler, slik som bøker og upubliserte «working papers».

Resten av utredningen er – i tillegg til en oppsummering helt til slutt -- inndelt i seks seksjoner, som hver svarer til de seks (gruppene av) spørsmålene i boks 4.1. Disse spørsmålene besvares ved å ta utgangspunkt i relevant, gjeldende forskning. For lesere som ønsker en kort og forenklet oppsummering av svarene på disse seks spørsmålene viser jeg til denne aller siste seksjonen.

Trender i styresett

Dersom man tar et langt tidsperspektiv, tilbake til den franske revolusjonen i 1789, har verden gått igjennom en oppsiktsvekkende demokratiseringsprosess (for en mer detaljert presentasjon, se Knutsen og Skaaning 2022). Autoritære regimer, gjerne i form av monarkier der kongen eller små eliter styrte, var den ubestridte normen tidlig i denne perioden, men slik er det ikke lenger. Både graderte demokratimål og kategoriske mål som deler inn land i demokratier og diktaturer viser stort sett de samme langsiktstrendene, der den gradvise men betydelige fremveksten av demokratiet som styresett er den aller viktigste. Hva angår kategoriske, todelte mål viser de fleste av disse at det i dag er omtrent like mange demokratier i verden som diktaturer, og slik har det vært i omtrent tre tiår.

Forstørr bilde

Alle stater teller likt i utregningen og målene er standardisert slik at de varierer fra 0 til 1. De to målene fra V-Dem (Coppedge mfl. 2022) samt Polity 2 (Marshall mfl. 2013) er graderte demokratimål, mens BMR (Boix mfl. 2013) er et todelt mål for styresett (demokrati og diktatur), slik at gjennomsnittskåren representerer andelen stater kodet som demokratier. Legg merke til at kolonier og andre avhengige territorier ikke er regnet inn i disse gjennomsnittene. Når dette gjøres (se f.eks. Knutsen 2021a, kapittel 3), ligger demokratiskåren gjennomgående lavere frem til avkoloniseringen var ferdig i de fleste land på 1960-tallet.

Demokratiets fremvekst gjennom den moderne historien har imidlertid vært langt fra «lineær», og både demokratisering og motsatte prosesser, «autokratisering», har kommet i bølger. Dette kan og leses fra figur 4.2. I såkalte demokratiseringsbølger (Huntington 1991) har antallet land som har opplevd demokratisering vært høyere enn land som har opplevd autokratisering. Selv om disse endringene har kommet i forskjellige verdensdeler på forskjellige tidspunkt, er altså konsekvensen at verden gjennomgående har blitt mer demokratisk i disse periodene. I såkalte autokratiseringsbølger, slik som i mellomkrigstiden samt på 1960- og tidlig 1970-tallet, har verden gjennomgående blitt mindre demokratisk. Hvordan er situasjonen i verden i dag?

Flere tverrnasjonale mål på grad av demokrati antyder at det gjennomsnittlige demokratinivået i verden har sunket de siste årene. Denne nylige trenden står i klar motsetning til den foregående perioden som gjerne blir kalt den «tredje demokratiseringsbølgen» (Huntington 1991), som begynte på midten av 1970-tallet og strakte seg omtrent til årtusenskiftet. Spesielt tidlig på 1990-tallet opplevde verden en dramatisk spredning av mer demokratiske styreformer, spesielt i Øst-Europa etter Berlin-murens og Sovjetunionens fall, men også i Afrika sør for Sahara. De senere årenes trender i «motsatt retning» har ikke vært like tydelige og dramatiske, og demokratiforskere har diskutert hvorvidt det er rimelig å si at vi faktisk er inne i en «tredje autokratiseringsbølge» eller om vi først og fremst har opplevd en demokratisk stagnasjon (se f.eks. Skaaning 2020). Likevel er det klart at demokratiet har opplevd en demokratisk nedgang iallfall de aller seneste årene. Før jeg går nærmere inn på hva som, mer spesifikt, kjennetegner autokratiseringsprosesser de senere årene, skal jeg kort diskutere hvorfor det er slik at demokratisering og autokratisering, globalt, gjerne kommer i bølger

At det er systematiske trender over tid i sannsynlighetene for ulike typer regimeendring, og at vi dermed observerer demokratiserings- og autokratiseringsbølger, antas å stamme fra flere årsaksmekanismer (se f.eks. Markoff og White 2009). For det første kan bølger oppstå på grunn av læringseffekter på tvers av landegrenser, både mellom opposisjonsbevegelser og mellom sittende regimer. Autoritære ledere kan for eksempel observere hendelser i antatt sammenlignbare naboland og prøve å lære hvilke strategier som ser ut til å «virke» og hvilke som er ineffektive, blant annet hva angår valgjuks eller undertrykking av protester. I dagens situasjon kan slik autoritær læring også dreie seg om hvordan gjennomføre strategier der demokratiet gradvis uthules slik at sittende ledere ubemerket og sakte konsentrerer makt i egne hender uten at de nødvendigvis trenger bruke vold eller kaste grunnloven ut av vinduet – slike subtile og langsiktige strategier har vært effektive i mange land de seneste årene (Bermeo 2016; Levitsky og Ziblatt 2018; Lührmann og Lindberg 2019). Viktig autoritær læring på 2000-tallet knytter også an til hvordan regimet kan kontrollere og bruke internett til å svekke opposisjonen og befeste regimets posisjon (Weidmann og Rød 2019).

En annen årsak til at demokratisering og autokratisering kommer i bølger kan være at normer og ideologi, globalt, endrer seg i en bestemt retning i flere land omtrent samtidig. En viktig diskusjon i senere år har omhandlet yngre generasjoners oppslutning om demokratiske prinsipper, og om vi kan observere en generell nedgang i denne oppslutningen på tvers av land (Foa og Mounk 2016, 2017; Norris 2017). En tredje årsak er felles teknologiske, økonomiske eller andre trender som påvirker flere land samtidig, og trekker deres politiske system i same retning. Globale sjokk i form av finanskriser eller større kriger kan også ha samme effekt. Den fjerde årsaken knytter an til endring i det internasjonale politiske systemet og maktforholdet mellom stater. I perioder der autoritære stater har relativt mye makt globalt eller regionalt, kan disse påvirke styresett utenlands i mer autoritær retning (se Boix 2011). Dette kan de gjøre enten ved aktiv inngripen eller mer indirekte, for eksempel ved økonomisk støtte til anti-demokratiske grupper utenlands. Etter den kalde krigen, ble bortfallet av Sovjetunionen og økt fokus på internasjonal demokratisering i USA og EU trukket frem som en demokratiserende faktor i ulike verdensdeler (Levitsky og Way 2005). I senere år har aktiv inngripen og bevisst politikk fra spesielt Russland (Tolstrup 2015), men og Kina (Chou 2017), hatt den motsatte innvirkningen på stater både i og lengre unna deres nærområder. Dersom disse trendene fortsetter, kan det ytterligere styrke autokratiseringen globalt i årene fremover.

Selv om demokratiforskere altså er noe uenige i hvor dyp og illevarslende de seneste årenes endringer i mer autoritær retning er for demokratiets fremtid, globalt, er det flere trekk ved nyere autokratiseringsprosesser som er godt dokumenterte. Ett påfallende trekk er at disse prosessene ikke har vært begrenset til en eller to regioner, slik som i tidligere bølger. Autokratiseringsprosesser har forekommet i ulike verdensdeler, inkludert Europa (se f.eks. Boese mfl. 2022). Videre har prosessene pågått i ulike typer regimer. Vi har observert videre autoritær dreining i regimer som lenge har vært relativt autoritære (slik som Russland), men også i yngre demokratier (Polen og Ungarn) samt demokratier med lang historie (India og USA).

Autokratiseringsprosesser i dag har også kjennetegn knyttet til tempoet de skjer i, hvilke institusjoner som typisk rammes, og i hvilken sekvens disse institusjonene rammes (f.eks. Bermeo 2016; Levitsky og Ziblatt 2018; Lührmann og Lindberg 2019; Maerz mfl. 2020). Hva angår tempo, er autokratiseringsprosesser i dag gjennomgående mer saktegående enn i tidligere tiår (Lührmann og Lindberg 2019). Hva angår sekvens er det – til tross for noe variasjon – i dag gjerne slik at land som opplever autokratisering opplever at ytringsfriheten, betingelsene for frie og uavhengige medier, samt betingelsene for uavhengige organisasjoner i sivilsamfunnet, rammes tidlig i prosessen. En annen institusjon som ofte rammes tidlig er rettsvesenet, der uavhengige domstoler ofte blir politiserte og gjort mindre uavhengige. Endringer i rammevilkårene for sivilsamfunn, medier og domstoler anses derfor ofte som «røde flagg» som kan gi en tidlig indikasjon på at et land, mer generelt, er på vei i en autoritær retning (se f.eks. Levitsky og Ziblatt 2018). Manipulering av valg, selve kjernen i demokratiet, kommer gjerne veldig sent i prosessen, etter at andre institusjoner som fungerer som støttepilarer for demokratiet har blitt svekket (f.eks. Maerz mfl. 2020). En konsekvens av dette er at mer minimalistiske demokratimål som hovedsakelig fokuserer på frie og rettferdige valg registrerer færre land med demokratisk tilbakegang de siste årene enn mer omfattende mål som tar inn kårene for ytringsfrihet, mediefrihet, sivilsamfunn og lovstyre, slik for eksempel V-Dems mål på liberalt demokrati gjør.

Et annet viktig trekk ved det store flertallet av autokratiseringsprosesser de seneste årene (se f.eks. Svolik 2019) at hovedaktørene som driver autokratiseringen har vært valgte politiske ledere som statsministre eller presidenter. Dette kalles ofte for selvkupp, der sittende leder konsentrerer makten i egne hender og endrer det politiske systemet, som de selv har kommet til makten gjennom, slik at det beveger seg vekk fra demokrati og mot diktatur. Dermed kan lederne være tryggere på at de slipper å miste makten ved neste valg, og de kan operere med færre begrensninger enn de ville gjort under et mer demokratisk system. Selv om selvkupp også har forekommet tidligere, var den viktigste trusselen mot demokratiet i tiårene etter andre verdenskrig militærkupp (Svolik 2015). De siste tiårene har imidlertid antallet demokratier som har falt pga. militærkupp vært relativt lavt. I dag er det altså politiske ledere som gjerne har blitt valgt inn gjennom frie og rettferdige valg som er den viktigste trusselen mot demokratier verden over.

Figur 4.3 antyder et siste viktig trekk ved de senere årenes utvikling. Dersom vi ser på det befolkningsvektede gjennomsnittet har nedgangen i demokrati globalt vært mye tydeligere enn for det ordinære gjennomsnittet der alle land teller likt. Dette reflekterer at mange av landene som har opplevd markant demokratisk tilbakegang de siste årene har vært folkerike land som Tyrkia, India, Brasil og endog USA. Bevegelser i mer demokratisk retning, har imidlertid kommet i relativt mindre folkerike land (se Maerz mfl. 2020). Demokratinivået opplevd av den jevne verdensborger har derfor gått markant ned de siste årene. Basert på et todelt demokratimål (der India i dag også faller under terskelen for demokrati og regnes som autoritært) estimerer Boese mfl. (2022) at 70% av verdens befolkning levde i autoritære regimer i 2021, mot 49% i 2011. Disse forfatterne finner og at det befolkningsvektede globale gjennomsnittet på V-Dems Liberal Democracy Index i 2021 er tilbake til 1989-nivå. Figur 3 viser en lignende utvikling for en befolkningsvektet versjon av V-Dems Electoral Demoracy Index (Polyarchy).

Forstørr bilde

Alle stater teller likt i utregningen bak den heltrukne blå linjen. For utregningen bak den røde, stiplede linjen vektes landene etter deres befolkningsstørrelse (i hvert enkelt år). For utregningen bak den grønne stiplede og prikkede linjen, tas det et ikke-vektet/rent gjennomsnitt for landene som hadde aksjeinvesteringer fra SPU i 2021. For utregningen bak den svarte, prikkede linjen, vektes landene Polyarchy-skåre etter andelen av volument av SPUs aksjeinvesteringer i 2021.

Det er vesentlig, av flere grunner, at det nettopp er befolkningsrike land, som ofte er viktige premissgivere for internasjonal politikk og den internasjonale økonomien, som opplever demokratisk tilbakegang. Politiske endringer i store land gjennomgående har mer innflytelse på hva som skjer i landene rundt fordi demonstrasjonseffekter blir tydeligere i land med god mediedekning internasjonalt, men også fordi folkerike land som Brasil, Russland, Tyrkia og India gjerne har større innflytelse på politisk utvikling i naboland i regionen, og noen ganger i land langt utenfor sin egen region. Dersom denne antakelsen stemmer, trekker det i retning av at demokratinivået i verden kan fortsette å synke i årene fremover, grunnet spredning av autoritære styreformer fra store land til flere mindre land.

At det er land med store markeder som blir mer autoritære, betyr også at handels- og investeringsrelasjoner – også for demokratiske land som Norge -- gjennomgående blir preget av mer økonomisk samhandling med aktører fra autoritære land. Dette er illustrert i figur 4.3, som viser demokratinivået, igjen målt ved V-Dem’s Polyarchy indeks, i SPUs investeringsland, både som et rent gjennomsnitt for alle land med aksjeinvesteringer fra SPU 31/12 2021 og som et vektet gjennomsnitt der andelen av de totale aksjeinvesteringene (på samme dato) brukes som vekt. Figuren viser at skårene for begge disse målene har sunket mer enn for det gjennomsnittlige demokratinivået blant alle stater, selv om nedgangen ikke er like betydelig som for det befolkningsvektede gjennomsnittet. For å være mer konkret nådde både det rene globale gjennomsnittet og det befolkningsvektede gjennomsnittet for Polyarchy sin foreløpige topper i 2012, med henholdsvis 0,53 og 0,50. I 2021 hadde førstnevnte kun sunket med 0,01 mens sistnevnte hadde sunket med 0,09. I motsetning hadde både det rene gjennomsnittet for SPU-land med aksjeinvesteringer og snittet der land vektes etter hvor stor andel av aksjeinvesteringene de hadde sunket med 0,05 i samme tidsperiode.

Det er likevel verdt å merke seg at demokratiskåren blant landene der SPU hadde aksjeinvesteringer per 31/12 2021 er gjennomgående høyere enn det globale gjennomsnittet, til tross for den nylige nedgangen. Dette gjelder både om man ser på det rene gjennomsnittet der alle investeringsland vektes likt og spesielt om man ser på snittet som vekter for investeringsandel. Hovedtyngden av SPUs investeringer er i relativt demokratiske (og rike) OECD land i Europa og Nord Amerika. Selv om SPU per 31/12 2021 hadde investert i aksjer for 515 684 280 364 i 13 meget autoritære stater eller områder med Polyarchy skåre under 0.3 i 2021 (Bahrain, Bangladesh, Egypt, Forente Arabiske Emirater, Hongkong, Kina, Kuwait, Marokko Qatar, Russland, Thailand, Tyrkia og Vietnam), er investeringene relativt små som andel av totalen. Blant disse landene var det kun Kina (ca. 3.7% av aksjeinvesteringene), Hongkong (0,9%), Russland (0,3%), Thailand (0,3%) og Forente Arabiske Emirater (0,1%) som overstiger en promille av SPUs samlede aksjeinvesteringer.

Demokrati og økonomisk utvikling

Betydningen av demokrati og diktatur for økonomisk vekst er den mest gjennomstuderte sammenhengen i litteraturen som omhandler effekter av styreform (se Gerring mfl. 2022), og det finnes samtidig et stort antall studier som analyserer betydningen av konkrete institusjoner eller andre mer nyanserte trekk ved styreform for vekst. I denne seksjonen skal jeg oppsummere og syntetisere de viktigste innsiktene fra denne litteraturen.

Hovedinnsiktene fra forskningslitteraturen på styreform og økonomisk vekst kan oppsummeres som følger: Flere studier finner ingen systematisk sammenheng mellom demokrati og vekst, men enda flere studier – og spesielt grundig studier med god datatilgang fra de senere årene – finner en systematisk positiv sammenheng. Vår beste gjetning bør derfor antakelig være at demokrati, i gjennomsnitt, har en positiv effekt på vekst. Likevel reflekterer de blandede resultatene at det er stor variasjon i vekst også blant demokratier, og spesielt blant diktaturer. Faktisk har diktaturer klart høyere variasjon i vekst enn demokratier, både på tvers av land og innad i land over tid. Diktaturer opplever også langt oftere økonomiske kriser. Demokratier har altså mer stabil vekst og unngår stort sett de katastrofale økonomiske utfallene som diktaturer opplever langt oftere.

La meg gå litt grundigere til verks og først beskrive den empiriske litteraturen på gjennomsnittssammenhengen mellom demokrati og vekst, før jeg beskriver de foreslåtte mekanismene som lenker demokrati og diktatur til ulike vekstutfall. Deretter beskriver jeg studier på variasjon i vekst og ekstreme utfall som kriser.

I sin gjennomgang av statistiske studier på demokrati og vekst for snart 30 år siden fant Przeworski og Limongi (1993) at det blant 21 analyser var fem som ikke fant noen klar sammenheng med demokrati, åtte som antydet en positiv sammenheng og åtte som fant en negativ sammenheng. Antallet studier, og ikke minst datatilfanget og det metodiske nivået på de publiserte studiene, har imidlertid økt betydelig siden den gang. I en mer omfattende metastudie fra 2008 finner Doucouliagos og Ulubasoglu at det fortsatt er god spredning i rapporterte resultater, men at det er en viss overvekt av studier som antyder en positiv sammenheng. I sine videre analyser finner forfatterne at metodiske forskjeller studiene imellom forklarer mye av variasjonen i funn. Studier med flere observasjoner og studier som tar hensyn til at effekten av demokrati på vekst er indirekte (og går via endringer i f.eks. utdanningspolitikk, beskyttelse av eiendomsrettigheter og bedre makroøkonomisk styring) finner oftere at demokrati går sammen med økt vekst.

I en relativt fersk metastudie finner Colagrossi m.fl. (2020) at tendensen til at demokrati er positivt relatert til vekst er enda klarere når de begrenser analysen til studier som er publisert etter tidsperioden analysert av Doucouliagos og Ulubasoglu (2008). Blant 1306 estimater fra 94 studier publisert etter desember 2005, er 41% positive og statistisk signifikante (på det konvensjonelle 5%-signifikansnivået), 50% er ikke-signifikante, mens kun 10% er negative og signifikante. De sistnevnte estimatene kommer overveiende fra studier med et lavt antall observasjoner og andre metodiske problemer (se Knutsen 2021). Tilsvarende viser gjennomgangen til Gerring mfl. (2022) – som i motsetning til de nevnte metastudiene kun teller fagfellevurderte artikkelpublikasjoner og studier som trekker på data fra mer enn 65 land – av studier publisert mellom 2000 og 2020, at 54% finner en positiv og signifikant sammenheng mellom demokrati og økonomisk vekst, 37% finner ingen signifikant sammenheng, mens kun 8% finner en negativ og signifikant sammenheng.

Nyere studier, som altså typisk trekker på et langt større datamateriale og benytter seg av design og statistiske teknikker som utelukker flere mulige kilder til metodiske feilslutninger enn eldre studier (se f.eks. Knutsen 2012, 2021b; Gerring mfl. 2022), antyder altså at det er en positiv sammenheng mellom demokrati og økonomisk vekst. Estimatene i flere av disse studiene tilsier at en endring fra et knallhardt diktatur til et svært demokratisk regime går sammen med en økning i den årlige BNP per capita vekstraten på rundt 1 til 1.5 prosentpoeng (se f.eks. Knutsen 2011a; Acemoglu mfl. 2019). Datatilfanget i nyere studier er kanskje spesielt viktig, siden studier med færre observasjoner oftere ser ut til å utelukke autoritære regimer med lav vekst (se Halperin m.fl. 2005; Knutsen 2021b), men også fordi den estimerte sammenhengen påvirkes av hvilke tidsperioder og geografiske regioner som inkluderes eller utelukkes (Krieckhaus 2004; Doucouliagos og Ulubasoglu 2008; Colagrossi m.fl. 2020).

Sammenhengen ser ut til å styrkes ytterligere når man tar inn hvor demokratisk landet har vært over lengre tid, istedenfor kun å måle et lands demokratinivå på et bestemt tidspunkt – regimehistorikk er relevant å ta inn fordi det kan ta mange år fra politiske vedtak fattes til de har en effekt på økonomien (f.eks. Gerring mfl. 2005; Edgell mfl. 2020). Flere studier har funnet at det tar noen år, gjerne tre til fem, før de positive økonomiske effektene av en demokratiseringsepisode slår inn (f.eks. Papaiouannou og Siourounis 2008; Knutsen 2011). Nyere funn (f.eks. Imai mfl. 2021) tyder også på at autokratiseringsprosesser har sterkere negativ effekt på vekst enn demokratiseringsprosesser har positiv effekt.

Den kanskje viktigste grunnen (blant flere; se Knutsen 2021b) til at selv grundige studier undervurderer effekten av demokrati på vekst, er at mange diktaturer ser ut til å feilrapportere BNP tall, og det på en slik måte at de overestimerer økonomisk vekst. Dette er godt dokumentert av analyser på enkeltland som Sovjetunionen og dagens Kina – der f.eks. Chen m.fl. (2019) estimerer at BNP veksten fra 2008 til 2016 har blitt overvurdert med 1.7 prosentpoeng per år – men også i bredere tverrnasjonale studier. Blant annet antyder studier som trekker på sammenhengen mellom lysaktivitet på natten (målt av satellitter) og rapporterte BNP tall at diktaturer, i gjennomsnitt, rapporterer BNP per capita vekstrater til Verdensbanken som er rundt 1 prosentpoeng for høyt (Magee og Doces 2015). Denne systematiske feilrapporteringen kan ha store konsekvenser både for styrken og den statistiske sikkerheten til sammenhengen mellom demokrati og vekst, og når vi tar høyde for slike feilkilder har demokrati langt høyere vekst i gjennomsnitt (Magee og Doces 2015; Martinez 2019).

Hva er mulige forklaringer på at demokratier har høyere vekst enn diktaturer? Litteraturen viser til flere plausible mekanismer som kan trekke i samme retning. For det første har politikere i demokratier sterkere insentiver enn autoritære politikere til å bruke ressurser på å tilby hele befolkningen utdanning og grunnleggende helsetjenester (se f.eks. Lake og Baum 2001) – politikere i demokratier må gjenvelges for å holde på makten, og mange velgere bryr seg om helsetilbudet og utdanningstilbudet til sine egne (og andres) barn. Utdanning og god helse til den bredere befolkningen er viktige utviklingsmål i sin egen rett (se f.eks. Sen 1999; Gerring m.fl. 2021), men økonomisk vekstteori og empiriske studier (se f.eks. Acemoglu 2009) viser at dette er svært viktige ingredienser i å skape økonomisk vekst på sikt -- velutdannede og friske arbeidere er mer produktive arbeidere. Flere empiriske studier har da også konkludert at «økt humankapital» fra bedre helse og utdanning er en av de viktigste kanalene for den positive effekten av demokrati på økonomisk vekst (Baum og Lake 2003; Doucouliagos og Ulubasoglu 2008).

For det andre er det stor variasjon i både ferdighetene og motivene til politiske ledere, og det kan være vanskelig å gjennomskue hvilke ledere som er inkompetente eller korrupte før de har kommet til makten (se Besley 2006). Til en viss grad kan demokratier sile ut inkompetente ledere i valgkamper med åpen og tøff konkurranse, og det er noe empirisk belegg for at demokratier, jevnt over, velger mer kompetente ledere (Besley og Reynal-Querol 2011). Demokratiets andre store fortrinn er at det sikrer befolkningen mekanismer for å kaste sittende, dårligere ledere fra makten, uten å bruke vold eller påta seg andre store kostnader. Dette kan bidra til å redusere skadevirkningene av ledere som fører dårlig økonomisk politikk (fordi den kan reverseres med lederskifte etter fire til fem år). Men, kun vissheten om at velgerne kan kaste regjeringen etter fire-fem år kan bidra til å disiplinere politikere (som ellers ville vært tilbøyelige til å tillate, for eksempel, korrupsjon eller ekspropriering for egen vinning) til å føre en politikk som velgerne premierer ved neste valg (se f.eks. Ferejohn 1986). Skyggen av fremtidige valg og behovet for å holde seg populær blant velgerne kan således bidra til at demokratier har lavere korrupsjon og bedre beskyttelse av eiendomsrettigheter enn diktaturer (se neste seksjon).

For det tredje, kan gjennomgående mer internasjonalt økonomisk samkvem i form av handel og investeringer bidra til høyere veksttakt i demokratier enn i diktaturer. Handel tillater spesialisering og høsting av stordriftsfordeler, mens internasjonale investeringer ofte leder til økt produktivitetsvekst (Saggi 2002). En klar majoritet av studiene på effektene av demokrati på henholdsvis handel og utenlandsinvesteringer finner at demokrati går sammen med politikk som tilrettelegger for mer internasjonalt samkvem og med høyere volumer av eksport, import og innkommende direkte utenlandsinvesteringer (se Gerring m.fl. 2022, Tabell 3). For relativt fattige land kan også høyere bistandsvolum bidra til å øke vekst i demokratier relativt til i diktaturer, og Hariri (2015) finner empirisk støtte for at bistandskanalen forklarer en betydelig del av samvariasjonen mellom demokrati og vekst.

Endelig tilsier både teoretiske argument og flere empiriske studier (f.eks. Faust 2007; Knutsen 2015a) at demokratier, jevnt over, har høyere teknologisk endringstakt og dermed raskere produktivitetsvekst enn diktaturer. Teknologisk endring er den viktigste driveren av økonomisk vekst på lang sikt (f.eks. Helpman 2006; Acemoglu 2009), og i så måte er eventuelle effekter av demokrati på teknologisk endringstakt viktige for å forklare vedvarende forskjeller i vekstbaner mellom ulike styresett. Litteraturen på feltet har blant annet knyttet demokrati til bedre beskyttelse av intellektuelle eiendomsrettigheter som igjen driver innovasjon, raskere flytting av ressurser fra mindre til mer produktive sektorer og bedrifter, og bedre diffusjon av utenlandske ideer og teknologier inn til (og innad i) demokratier sammenlignet med diktaturer. Sistnevnte kanal er svært relevant, siden de aller fleste organisasjons- og produksjonsteknologier – spesielt for små økonomier – ikke er hjemmesnekrede, men oppstår i andre land og må importeres.

Det finnes også plausible mekanismer som trekker i motsatt retning, altså mekanismer som tilsier høyere vekst i diktaturer. Blant annet ser diktaturer ut til enklere å kunne tvinge igjennom høyere sparerater ved å holde privat og offentlig konsum nede, til tross for ønsker i brede befolkningslag om økt konsum (se Przeworski og Limongi 1993; Knutsen 2011a, kap. 5). Dette gir, igjen, en økning i investeringer i fysisk kapital (til tross for at demokratier kan kompensere for noe av den lavere spareraten ved gjennomgående høyere direkte utenlandsinvesteringer; se f.eks. Gerring m.fl. 2022, Tabell 3), og økte investeringer kan videre bidra til å øke vekst på mellomlang sikt.

Et lignende, men mer generelt, argument, er at autoritære regimer enklere kan «kjøre igjennom» ulike reformer og større prosjekter som er upopulære i bredere befolkningsgrupper, men som kan ha langsiktige gevinster for økonomien. Eksempler kan være inflasjonsreduserende tiltak, fjerning av populære subsidier, samt igangsetting av kostbare infrastruktur eller industrialiseringsprosjekter (Gerring, Gjerløw og Knutsen 2022). Autoritære ledere kan gjøre dette fordi deres lederstilling er mindre sårbar for redusert popularitet i befolkningen, men også fordi det typisk er færre institusjonelle skranker og grupper som kan utøve vetomakt på nye politikkforslag i diktaturer enn i demokratier (se f.eks. Przeworski og Limongi 1993). Fraværet av institusjonelle begrensninger og konsentrasjonen av makt i diktaturer gjør også at det er enklere for autoritære ledere å drive gjennom nye politikkforslag og reformer raskt, uten lengre formelle prosesser eller forhandlinger, og denne høyere hastigheten kan ha økonomiske gevinster.

Til tross for at mekanismene skissert i avsnittet ovenfor antyder at autoritære regimer kan ha vekstfortrinn, er det viktig å merke seg at de hviler på sterke forutsetninger om autoritære lederes preferanser og hvordan politikk i diktaturer fungerer (se Knutsen 2012 for en lengre diskusjon). Til tross for at autoritære ledere har færre begrensninger på å gjennomføre upopulære men vekstfremmende reformer, betyr ikke dette at lederne ønsker å føre en slik politikk. Den sterkere autonomien fra befolkningens preferanser og fraværet av begrensninger på maktutøvelse kan like gjerne benyttes til å gjennomføre en økonomisk politikk som er skadelig for langsiktig vekst, men som sikrer interessene til diktatoren og hans støttespillere. For eksempel kan diktatorer enklere gjennomføre store infrastrukturinvesteringer som er hel- eller delfinansiert av offentlige midler, men disse investeringene er ofte drevet av andre hensyn enn samfunnsøkonomisk nytte (se f.eks. Gjerløw og Knutsen 2019).

Hva angår styresett og variasjon i vekst, er forskningslitteraturen utvetydig: diktaturer har systematisk mye høyere variasjon og større tilbøyelighet til å oppleve mer ekstreme vekstutfall enn demokratier. Dersom vi for eksempel betrakter alle land med data for perioden mellom 1990 og 2009, og deler landene inn etter et to-delt demokratimål som måler frie og rettferdige valg fra Skaaning m.fl. (2015), var diktaturer omtrent fire ganger så tilbøyelige til å oppleve et tiår med negativ vekst som demokratier (tallene er hentet fra Knutsen 2021b). Diktaturene var også sterkt overrepresentert blant landene med over 10% (positiv) vekst i snitt over et tiår i denne perioden. Mønstret at diktaturer dominerer både på listene over land med negative vekstrater og de høyeste positive ratene er svært konsistent for ulike tidsperioder (se også Przeworski mfl. 2000).

Forskjellene i varians og tilbøyelighet til å observere ekstreme utfall forsvinner ikke dersom vi tar høyde for ulike andre faktorer, som at diktaturer gjennomgående er fattigere. Av 14 studier på denne typen utfall i Gerring m.fl. (2022) sin database – der eksempler på utfall er varians og standardavvik i vekst, sannsynlighet for å oppleve økonomisk krise og sannsynlighet for å oppleve brå akselerasjon eller deselerasjon i vekst på kort tid – finner 12 en statistisk signifikant sammenheng (på 5%-nivå). Diktaturer opplever altså oftere økonomiske kriser enn demokratier (se f.eks. Knutsen 2021), og diktaturer har, som gruppe, større varians i vekstrater på tvers av land. Videre opplever diktaturer også, som enkeltland, mye større varians i vekst over tid. Diktaturer svinger ofte mellom perioder med lav vekst og perioder med høy vekst (f.eks. Przeworski m.fl. 2000; Rodrik 2008). Demokrati utgjør altså et slags «økonomisk sikkerhetsnett», som forskåner innbyggere, bedrifter og investorer fra å oppleve mange og dype økonomiske kriseperioder.

Det er mange kilder til den store variasjonen i vekst blant diktaturer, både knyttet til institusjonell variasjon og til egenskaper ved diktatoren og andre sentrale makteliter (se f.eks. Jones og Olken 2005; Knutsen 2020; Nyrup 2020). Blant annet har diktaturer styrt av institusjonaliserte regimepartier gjennomgående høyere vekst enn diktaturer med svakt institusjonaliserte eller ingen slike partier (Bizzarro m.fl. 2008). Mer generelt har diktaturer med svake institusjoner og mye diskresjonær makt plassert hos diktatoren typisk lavere vekst (f.eks. Wright 2008). Videre finner Nyrup (2020) at diktaturer med sterke bindinger på ledelsen både nedenfra (i form av et sterkt sivilsamfunn) og ovenfra (i form av en sterk regjering som kan balansere diktatorens makt) vokser raskere.

Til en viss grad kan vi altså predikere hvilke diktaturer som kommer til å ha høyere og lavere vekst om vi trekker inn ulike nyanser i hvilke institusjoner de har og andre strukturelle forhold. Et presserende spørsmål er da hvorfor vi bør holde på den grove demokrati—diktatur distinksjonen? Et svar er at institusjonelle trekk i diktaturer kan endre seg over tid, og det er gjerne slik at parlamentets makt, regimepartiets styrke, byråkratiets uavhengighet og andre mulige begrensninger på den sittende lederen bygges ned ettersom diktatoren får befestet sin posisjon (f.eks. Svolik 2012). Et diktatur der diktatoren har begrenset makt er ofte en skjør likevekt, og diktaturer blir gjerne mer «personifiserte» ettersom årene går dersom diktatoren klarer å bli sittende ved makten og unngår kupp eller drapsforsøk (Chin m.fl. 2022).

Videre er det slik at mesteparten av den høyere variasjonen i vekst i diktaturer fortsatt finnes etter at vi har kontrollert for institusjonelle og andre strukturelle faktorer: At diktaturer varierer mer i vekst enn demokratier skyldes altså ikke bare at noen typer diktaturer har høy vekst mens andre typer diktaturer har lav vekst. Selv når vi holder oss innenfor et enkelt land og kun trekker på variasjon i vekst over tid, ser vi at autoritære regimer har langt større svingninger i vekst (se Rodrik 2008; Knutsen 2020, 2021b). Selv om autoritære regimer har institusjoner som legger til rette for høyere vekst, slik som institusjonaliserte partier, og veksten har vært høy de seneste årene, er det altså vanskelig å predikere fremtidig vekst i diktaturer.

En vesentlig grunn til denne variasjonen over tid er betydningen av enkeltledere for politikkutforming i diktaturer. Den neste partiformannen eller kongen kan ha svært andre ideer og ønsker om hvordan landet og økonomien bør styres enn nåværende ledelse, og konsentrasjonen av makt i lederens hender i diktaturer betyr at dette får store utsalg. Jones og Olken (2005) finner at enkeltledere og lederskifter har betydelig mye mer å si for vekst i diktaturer enn i demokratier (se også Cox og Weingast 2018). Et historisk viktig eksempel er økningen i vekst i Kina som fulgte av det skjellsettende skiftet i økonomisk politikk fra Mao Zedong til Deng Xiaoping (se f.eks. Naughton 1993). Endelig viser Nyrup (2020) at selv når vi «holder lederen konstant», så er det mer variasjon i vekst i diktaturer enn i demokratier. Når makten er samlet i få hender, og situasjonen endrer seg dramatisk – for eksempel når en ny ekstern sikkerhetstrussel oppstår eller lederen plutselig må tekkes en bestemt fremvoksende elitegruppe – kan den økonomiske politikken endre seg selv om lederskapet er det samme. Autoritære ledere antas ofte, først og fremst, å være opptatt av hvordan de kan holde seg ved makten (se for eksempel Bueno de Mesquita mfl. 2003), og den politikken som kreves for å oppnå dette målet kan være svært avhengig av kontekstuelle forhold. En diktator som ønsker å holde på makten kan finne det politisk klokt å beskytte eiendomsrettigheter for å tiltrekke investeringer i dagens situasjon (for eksempel dersom statskassen er bunnskrapt), men finne det i sin egeninteresse å ekspropriere eiendom i morgen (for eksempel fordi eierne antas å støtte opposisjonen, og man dermed ønsker å frata dem ressurser).

Autoritære regimer fra Romerriket til Kina til Etiopia til Venezuela til Sovjetunionen og Russland har opplevd at perioder med dyp økonomisk krise etterfølger perioder med høy økonomisk vekst, og vice versa. Det er ingen tilfeldighet at slike voldsomme svingninger forekommer langt sjeldnere i demokratier. Demokratier har mer stabil vekst, og er forbundet med mindre risiko for å oppleve dype kriser. Dette gjør også at prediksjoner om fremtidig utvikling er mindre usikre for demokratier enn diktaturer.

Demokrati og finansiell avkastning

Selv om demokratier skulle ha høyere gjennomsnittlig vekst enn diktaturer, er det ikke åpenbart at avkastningen på kapital investert i demokratier er høyere enn i diktaturer. For det første viser studier av inntektsfordeling, mellom lønninger og kapitalinntekt, i bedrifter i industriell sektor (basert på data fra UNIDO) at demokratier gjennomgående har en høyere lønnsandel og lavere kapitalandel enn diktaturer (Rodrik 1999; Przeworski 2000; Knutsen 2015b). Dette kan, blant annet, skyldes svakere beskyttelse av arbeidernes rettigheter og muligheter til fagorganisering i diktaturer. Dette peker i retning av høyere finansiell avkastning på investeringer i diktaturer.

For internasjonale investorer er det imidlertid også andre relevante forskjeller som virker inn. Diktaturer har for eksempel en høyere hjemlig sparerate enn demokratier (Przeworski mfl. 2000; Tavares og Wacziarg 2001; Knutsen 2011), og dette tilsier muligens et større tilbud av lokal kapital i slike markeder. Dette vil, alt annet likt, bidra til å redusere avkastningen på internasjonal kapital investert i disse markedene. For det andre er produktivitetsveksten gjennomgående høyere i demokratier enn i diktaturer (Faust 2007; Knutsen 2015a), og spesielt i bedrifter i teknologisk mer avanserte sektorer (Aghion mfl. 2008). For det tredje kan systematiske forskjeller i såkalte «politiske risikofaktorer» som ekspropriering og korrupsjon (eller endog borgerkriger og internasjonale konflikter), også bidra til å gi lavere forventet finansiell avkastning – samt økt varians i avkastning -- i diktaturer sammenlignet med demokratier. Jeg diskuterer slike politiske risikofaktorer mer inngående i neste seksjon.

Gitt de mange og sprikende mekanismene, hva er så den gjennomsnittlige sammenhengen mellom styreform og finansiell avkastning? Det finnes relativt få empiriske studier som prøver å svare direkte på dette overordnede spørsmålet. Lehkonen og Heimonen (2015) estimerer sammenhengen mellom demokrati og avkastning i aksjemarkedet basert på data fra 49 fremvoksende markeder («emerging markets»), verden rundt, målt over tidsrommet 2000 til 2012. De finner antydninger til at demokrati har en positiv «direkte effekt» på avkastning i enkelte analyser, men at resultatene avhenger av mål på demokrati og hvilken statistisk teknikk som benyttes. Disse forfatterne kontrollerer imidlertid for et samlemål på «politisk risiko», blant annet knyttet til eiendomsrettighetsbeskyttelse, lovstyre og korrupsjon, som også viser seg å være sterkt korrelert med avkastning: lavere politisk risiko gir høyere avkastning. Siden demokrati sannsynligvis bidrar til å redusere (ulike typer) politisk risiko, slik diskutert i neste seksjon, betyr dette at forfatterne muligens blokkerer en positiv indirekte effekt av demokrati i sine analyser (og at den positive effekten av demokrati på avkastning ville vært sterkere og klarere om de ikke hadde kontrollert for politisk risiko). I motsetning til Lehkonen og Heimonen finner Burnie (2019) en negativ sammenheng mellom demokrati og avkastning på aksjemarkedet, og han tolker funnet som at diktaturer har en høyere risikopremie på investeringer i sine markeder. Burnie benytter det todelte demokratimålet til Przeworski mfl. (2000; oppdatert av Cheibub mfl. 2010), og trekker på data fra 87 land i tidsperioden 1995–2016. Men også denne studien er forbundet med problematiske modelleringsvalg, slik som at det ikke kontrolleres for inntektsnivå eller andre mål på utvikling (som korrelerer positivt med demokrati, og forventelig negativt med risikopremie, og dermed kan skape en spuriøs negativ korrelasjon mellom demokrati og risikopremie).

I tillegg til de to publiserte artiklene har jeg funnet to ennå upubliserte studier som betrakter sammenhengen mellom demokrati og avkastning på aksjemarkedet. Begge disse studiene – som trekker på ulikt datagrunnlag og ulike statistiske teknikker – finner støtte for hypotesen om at demokrati øker avkastning. Den første og tilsynelatende mest grundige studien, Lei og Wisniewski (2021), benytter data på avkastning på aksjemarkedsindekser fra 74 land over tidsperioden 1975–2015. Forfatterne finner at demokrati, i gjennomsnitt, korrelerer med høyere avkastning samt med lavere volatilitet i avkastningen (og, dermed, lavere risiko). Med forfatternes egne ord, er diktaturer «characterized by lower returns despite exhibiting higher return volatility … it is the level of investor protection that can fully account for the phenomenon described here. Autocratic leaders are reluctant to promulgate regulation shielding investors and the resultant risk of expropriation depresses the returns realized by outsiders» (s.2). Den andre studien, Asongu (2011), tar inn data fra 14 afrikanske land målt mellom 1990 og 2010, og finner positive sammenhenger mellom demokrati og ulike mål på hvordan aksjemarkedene fungerer, deriblant avkastning på aksjemarkedsindekser. Min egen gjennomlesning av artikkelen antyder imidlertid at det kan være metodiske problemer med studien, knyttet blant annet til bruk av demokratimål og enkelte av antakelsene som ligger under den statistiske modellen. Raskt oppsummert er det altså lite tverrnasjonalt empirisk arbeid som har blitt gjort på sammenhengen mellom demokrati og avkastning på aksjemarkeder, og kvaliteten på studiene er varierende. Det er derfor vanskelig å trekke noen klare konklusjoner på bakgrunn av disse studiene.

Det finnes imidlertid flere studier som sier noe om sammenhengen mellom demokrati og andre aspekter ved finansmarkeder og finansiell utvikling, samt viktige kilder til finansiell risiko. I denne gjennomgangen vil jeg nok en gang trekke på oversikten over publiserte tidsskriftsartikler fra Gerring mfl. (2022), som altså dekker studier publisert i engelskspråklige tidsskrift mellom 2000 og 2020 med data fra mer enn 65 land.

Tre studier har sett på ulike typer finansielle kriser. En av dem rapporterer at risikoen for å oppleve en bankkrise er høyere i demokratier enn i diktaturer (Lipscy 2018), mens to finner at det ikke er noen systematisk forskjell mellom demokratier og diktaturer i sannsynligheten for å oppleve en valutakrise (Leblang and Satyanath 2006; Kim 2018). Disse studiene antyder altså at sammenhengen mellom demokrati og finanskriser er annerledes enn sammenhengen mellom demokrati og kriser i realøkonomien, der demokrati går sammen med systematisk lavere sannsynlighet for krise (se f.eks. Knutsen 2021b).

Studier som bruker ulike mål på hvor velutviklet aksje- eller finansmarkedene i et land er, antyder imidlertid at demokratier jevnt over har mer utviklede slike markeder. For aksjemarkeder, mer spesifikt, studerer Francis og Ofori (2015) aksjekurser multiplisert med antallet utestående akser. Demokrati er positivt korrelert med dette målet, men sammenhengen er ikke robust, siden den forsvinner når forfatterne kontrollerer for forskjeller i landenes inntektsnivå. Girma og Shortland (2007) analyserer både børsverdi som andel av BNP og den totale verdien på alle handlede aksjer som andel av BNP, og finner at demokrati har en klar og positiv sammenheng med begge disse størrelsene. I tillegg ser tre studier (Girma og Shortland 2007; Huang 2010; Ang 2019) på sammenhengen mellom demokrati og mål på finansiell utvikling – det mest benyttede målet er total kreditt i privat sektor som andel av BNP. Disse studiene finner gjennomgående at demokratier har mer utviklede finansmarkeder, selv om ikke alle studiene rapporterer like robuste sammenhenger.

Endelig har et par studier estimert sammenhengen mellom demokrati og kredittratingbyråers vurdering av risiko for ulike stater, basert på ekspertvurderinger av statenes kredittverdighet (dvs. evne og vilje til å tilbakebetale lån og obligasjoner). Dette kan, iallfall til en viss grad, også tolkes som en indikator på bredere finansiell risiko knyttet til å investere i et lands aksjemarked. Bode og Hicks (2018) rapporterer at demokratier har høyere skåre på ratingene til Standard & Poor’s (S&P) og Moody’s, og funnene kommer fra ulike analyser som trekker på informasjon fra opptil 70 land (med gjennomsnittlige tidsserier på 13 år). Det skal imidlertid nevnes at denne studien først og fremst er utformet for å analysere effekten av sentralbankers uavhengighet, og derfor inneholder de statistiske modellene også en rekke kontrollvariable som antakelig er påvirket av demokrati, slik som innkommende direkte utenlandsinvesteringer og BNP per capita vekst. Resultatene for demokrati vil derfor måtte tolkes som en direkte effekt av demokrati, og indirekte effekter via de sistnevnte faktorene vil ikke telles med. Ahlquist (2006) ser både på faktisk volum av portfolioinvesteringer og et mål på «institusjonelle investorers» vurdering av kredittrisiko. Han finner ingen klar statistisk sammenheng med demokrati i sitt utvalg på rundt 80 land. Som for Bode og Hicks (2018) er imidlertid demokrati en kontrollvariabel i denne studien. Altså er heller ikke Ahlquists modellspesifikasjoner satt opp med et formål om å studere effekten av demokrati, og studien kontrollerer for relevante indirekte effekter.

Det er gjort relativt få tverrnasjonale studier på styresett og hvordan aksje- og finansmarkeder oppfører seg. Flere av studiene som har blitt gjort er også kjennetegnet at metodiske problem, som innebærer at usikkerheten rundt konklusjonene blir høyere. Like fullt er det antydninger fra disse studiene, samlet sett, til at demokratier har mer velutviklede aksje- og finansmarkeder enn diktaturer, men det er uklart hvorvidt investeringer i demokratiske marked gir høyere avkastning.

Demokrati og vilkår for investorer

Et første poeng er at investorers – og spesielt utenlandske investorers – vilkår ikke kun avhenger av politiske beslutninger og andre hendelser som foregår i landet man investerer i. Det internasjonale politiske systemet og den internasjonale økonomien påvirker alt fra tilgang til råvarer og innsatsfaktorer til mulighetene for å omsette i ulike markeder og global etterspørsel til rammeverk for tvisteløsning i internasjonale investeringsspørsmål. Det er gode grunner til å tro at en verden som består hovedsakelig av demokratier tilrettelegger bedre for internasjonal økonomisk aktivitet, og senker generell risiko for utenlandsinvesteringer, sammenlignet med en verden hovedsakelig bestående av autoritære regimer. For eksempel vil en hovedsakelig demokratisk verden være en mer fredelig og stabil verden. Par av stater der begge styres demokratisk kriger langt sjeldnere med hverandre enn andre par av stater (Hegre 2014). Demokratisk styrte stater har også mer velfungerende bilaterale handelsforbindelser (Mansfield m.fl. 2002), og demokratier fører, jevnt over, mindre proteksjonistisk politikk og handler mer internasjonalt enn diktaturer (Gerring m.fl. 2022). Videre er demokratier mer tilbøyelige til å bli med i internasjonale organisasjoner (Mansfield og Pevehouse 2006), samt gjøre disse organisasjonene åpnere og mer transparente (Tallberg m.fl. 2016). Demokratier er også mer tilbøyelige til å løse disputter ved internasjonale tvisteløsningsmekanismer og føye seg etter internasjonal lov (Davis 2012). Disse trekkene tilsier mer stabilitet og økt transparens, også for internasjonale investorer, i en verden der demokratier dominerer. Likevel skal jeg i diskusjonen nedenfor betrakte den internasjonale politiske og økonomiske konteksten som gitt, og i stedet fokusere på vilkår for investorer i enkeltland, etter hva slags regimetype vertslandet har. Er vilkårene for investorer, jevnt over, bedre eller dårligere i demokratier enn i diktaturer, for eksempel i dagens situasjon?

Investorer som vurderer «politisk risiko», og hvordan dette påvirker forventede konkrete kostnader og gevinster av en investering, vil sannsynligvis skjele til mange sider ved det politiske systemet i landene de vurderer å investere i. Er det høy grad av korrupsjon i landet, og kan vi forvente store kostnader i den forbindelse? Er det en høy risiko for at investeringsobjektet blir ekspropriert av myndighetene i landet? Er det høy risiko for større endringer i rammeverk for beskatning, regulering av konkurranse, tvisteløsning eller annen offentlig politikk som kan påvirke kostnadene og de fremtidige inntektene fra min investering (se f.eks. Rodrik 1991)? Hvorvidt landet styres demokratisk eller autoritært inngår ikke nødvendigvis direkte i denne typen kalkyler. Likevel kan politisk styreform spille en svært viktig indirekte rolle ved å påvirke de overnevnte kildene til «politisk risiko».

Dette poenget fremkom alt i diskusjonen av demokrati og økonomisk vekst, der jeg pekte på at mange av de mekanismene som binder demokrati til høyere og mer stabil vekst knytter an til autoritære regimers ofte manglende beskyttelse av eiendomsrettigheter, høyere korrupsjon og mer vilkårlige styring av økonomisk politikk. Disse mekanismene er ikke bare teoretiske betraktninger: det finnes flere empiriske studier som analyserer effekten av demokrati på forhold som eiendomsrettighetsbeskyttelse og korrupsjon. I denne seksjonen skal jeg gå gjennom den empiriske litteraturen som kopler styreform opp mot slike forhold som legger viktige rammevilkår for investorer.

La oss begynne med å se på beskyttelse av eiendomsrettigheter. Gerring mfl. (2022) identifiserer i alt 46 analyser av demokratiets effekter på utfall som sorterer under «Regulatory environment and property rights». Av disse antyder 52% av analysene en positiv og statistisk signifikant (på 5% nivå) sammenheng, mens 38% ikke finner noen klar sammenheng. Kun 10% finner en signifikant negativ sammenheng. (Her betyr altså «negativ sammenheng» at demokrati forverrer forhold som antas å være gunstig for investeringsklimaet).

Utfallsvariablene som studeres under denne rubrikken er riktignok varierte. Gerring mfl. finner 13 analyser som benytter ulike indekser (for eksempel fra ICRG eller BERI) som eksplisitt blir antatt av forfatterne bak originalstudien å måle eiendomsrettighetsbeskyttelse. Ofte tar disse indeksene inn over seg både risiko for ekspropriering samt andre grep fra myndighetene og handlinger fra ikke-statlige aktører som truer eiendom. Blant disse 13 analysene er det ingen analyser som antyder at demokratisering, jevnt over, forverrer eiendomsrettighetsbeskyttelse, men Knutsen og Fjelde (2013) finner at autoritære monarkier, mer spesifikt, har systematisk sterkere eiendomsrettighetsbeskyttelse enn demokratier (og andre diktaturtyper). Blant de gjenværende analysene viser halvparten en positiv og signifikant sammenheng mellom demokrati og eiendomsrettighetsbeskyttelse mens den andre halvparten ikke finner noen statistisk signifikant sammenheng. Det er verdt å påpeke at de fleste av disse analysene trekker på relativt begrensede tidsserier eller tverrsnittsanalyser, og de fleste tar verken høyde for at eiendomsrettighetsbeskyttelse kan påvirke demokratinivå eller at landspesifikke faktorer kan påvirke både eiendomsrettighetsbeskyttelse og demokratinivå i samme retning (se Knutsen 2011b for en analyse som prøver ta høyde for disse forholdene, og finner at mer demokratiske styresett sikrer eiendomsrettigheter på en bedre måte). Det er dermed vanskelig å trekke veldig sterke konklusjoner om sammenhengen mellom demokrati og eiendomsrettighetsbeskyttelse, mer spesifikt, selv om resultatene fra litteraturen iallfall tilsier at demokrati ikke forringer beskyttelse av eiendomsrettigheter.

Hva korrupsjon angår, finner Gerring mfl. (2022) 54 relevante analyser. 69% av disse analysene finner at demokrati går sammen med korrupsjon og at sammenhengen er statistisk signifikant på 5%-nivå. 22% av analysene finner ingen signifikant sammenheng, og 9% finner signifikant høyere korrupsjon i demokratier. Det store flertallet av studier antyder altså at demokratier har mindre korrupsjon enn diktaturer. Gerring mfl. (2022) finner likevel antydninger til at de estimerte effektene av demokrati på korrupsjon i disse studiene kan være for høye, gitt bestemte utfordringer med (og mulige skjevheter i) de benyttede korrupsjonsmålene, og at sammenhengen er mindre klar når dette forholdet tas i betraktning. Videre har flere studier antydet viktige nyanser. For eksempel viser Rock (2000) at korrupsjon øker i perioden rett etter en demokratiseringsprosess, og det nye demokratiske regimet trenger å ha vært på plass noen år før den korrupsjonsreduserende effekten av demokrati slår inn. McMann mfl. (2020) finner at sammenhengen mellom demokratinivå og korrupsjon ikke er lineær, men at semi-demokratiske regimer kan ha høyere korrupsjon enn både de mest demokratiske og de mest autoritære regimene. Tross disse påpekningene er det likevel gode grunner til å tro at iallfall etablerte demokratier med relativt høy demokratisk kvalitet har forholdsvis lav korrupsjon, også når vi kontrollerer for andre faktorer som inntektsnivå og landspesifikke korrupsjonskulturer.

Reguleringer av ulike slag er også av interesse for investorer. Gerring mfl. (2022) finner 19 analyser av demokrati og ulike mål på reguleringer. Noen slike mål er svært spesifikke, for eksempel knyttet til oppstart av nye bedrifter, påkobling av elektrisitet for bedriften, registrering av eiendom eller eksport- og importreguleringer. Andre mål er sektorspesifikke og atter andre er generelle indekser for det «regulative miljøet» for økonomien som helhet. Åtte av analysene finner ingen klar sammenheng, men hele seks av disse analysene kommer fra én studie (Williamson 2020). Denne studien trekker kun på fem år med data fra mindre enn 90 land, og den er, etter mitt skjønn, beheftet med metodologiske mangler. To analyser finner en negativ sammenheng, og disse ser mer spesifikt på deregulerende reformer i produktmarkedet (det er færre av disse i demokratier; Giuliano mfl. 2013) samt hvor tidkrevende det er å håndheve en kontrakt i rettssystemet (dette er mer krevende i demokratier, som kan være en indikasjon på sterkere lovstyre; dette funnet er igjen fra den problematiske Williamson [2020] studien). De gjenværende ni analysene finner at demokratier systematisk (signifikant på 5%-nivå) går sammen med reguleringsutfall som gjør det enklere å investere i landet eller drifte økonomisk virksomhet. Konkrete utfallsvariable er f.eks. en reguleringsindeks for finansmarkedet (Giuliano mfl. 2013), en reguleringsindeks for handelssektoren (Giuliano mfl. 2013) og antall prosedyrer en bedrift må gjennom for å kunne starte opp (Djankov mfl. 2002). De fleste av de sistnevnte analysene trekker på mer enn 30 år med data og kontrollerer for landspesifikke faktorer som kan påvirke både demokrati og reguleringer. Det later altså til at demokrati som styresett korrelerer med en rekke forhold som gjør det enklere for bedrifter og investorer å drive økonomisk aktivitet.

Endelig identifiserer Gerring mfl. (2022) 10 analyser som knytter an til de brede begrepene «økonomisk frihet» og «økonomisk liberalisering», som regel målt ved hjelp av den såkalte Economic Freedom of the World indeksen (publisert årlig av den kanadiske tenktetanken Fraser Institute). Denne indeksen er et bredt samlemål som baker inn 42 indikatorer knyttet til henholdsvis størrelsen på offentlig sektor, eiendomsrettighetsbeskyttelse, stabil pengeverdi («sound money»), handelsfrihet og, endelig, reguleringer. Mens to analyser ikke finner noen klar sammenheng, finner åtte analyser en positiv og signifikant sammenheng mellom demokrati og økonomisk frihet.

Kort oppsummert er det vanskelig å trekke veldig klare konklusjoner fra studier på demokrati og vilkår for investorer. Gitt at disse vilkårene påvirkes av en rekke reguleringer og andre forhold, bruker de ulike studiene mange forskjellige mål. Flere av målene er åpne for metodiske kritikker av ulike slag – for eksempel at noen av målene på økonomisk frihet eller eiendomsrettigheter er brede samlemål som knytter an til uklart definerte begrep, eller at mål på korrupsjon stort sett baserer seg på persepsjoner av et fenomen som er vanskelig å observere – og flere av analysene hviler kun på korte tidsserier. Likefult er det et stort antall studier på området, og noen av dem er også godt designet og tar høyde for mange mulige kilder til feilslutninger. Svært få av disse studiene antyder at demokrati har en negativ effekt på vilkårene som investorer møter. Og, mens flere studier ikke finner noen klar sammenheng (som dels kan skyldes korte tidsserier og mål med «mye støy»), er det enda flere studier som antyder at demokrati går sammen med gunstige vilkår for investorer.

Demokrati og ansvarlig eierskap

Til tross for at det finnes flere teoretiske studier og kvalitative studier av enkeltland som betrakter forholdet mellom ulike sider ved demokratisk styresett og sosialt ansvarlig eierskap («Corporate Social Responsibility; se f.eks. litteraturgjennomgangene i Scheerer og Palazzo 2017; Goodman og Mäkinen 2022), har jeg ikke evnet å finne en større tverrnasjonal empirisk litteratur som direkte analyserer disse sammenhengene. (Jeg vil også gjøre leseren oppmerksom på at dette feltet – i motsetning til de andre problemstillingene diskutert i utredningen – ikke er et felt jeg har forsket aktivt på og dermed har mye forkunnskap om.) Det er likevel flere teoretiske betraktninger og mønstre i data som tilsier at regimetype på nasjonalt nivå påvirker (utenlandske og hjemlige) investorers muligheter til å utøve et slikt eierskap.

I prinsippet kan man tenke seg at mulighetsrommet for at et aktivt eierskap skal bidra til samfunnsmessige forbedringer, langs flere relevante dimensjoner, er større i diktaturer enn i demokratier. Grunnen er rett og slett at det gjennomgående er et større «forbedringspotensial» i autoritære regimer – selv når man holder andre faktorer som inntektsnivå konstant, skårer autoritære regimer gjennomgående lavere på forhold som beskyttelse av menneskerettigheter, inkludert arbeidstakerrettigheter, eller tilgangen på lokale kollektive goder, for eksempel knyttet til helse eller miljø (se f.eks. Gerring mfl. 2022, Tabell 3).

Det er imidlertid andre faktorer som peker mot at aktivt eierskap kan være langt vanskeligere å gjennomføre – selv dersom eierne skulle ha de beste intensjoner – i mer autoritære regimer. Et moment, diskutert i forrige seksjon, er at autoritære regimer er gjennomgående mer korrupte og har flere reguleringer av ulike slag. Dette kan også begrense bedrifter og andre aktørers mulighetsrom og evne til effektivt å implementere tiltak for å oppnå ulike «sosiale målsetninger».

Ellers er det gode teoretiske grunner til å tro at utfordringene med aktivt eierskap i autoritære regimer kan variere betydelig etter hva slags type målsetninger de aktive eierne ønsker å oppnå. Grunnantakelsen i mye av den statsvitenskapelige litteraturen på autoritære regimer er at hovedmålet for regjerende politiske eliter er å holde regimet ved makten. Dette skyldes dels at elitene anser det å holde på makt som et essensielt mål i seg selv, men og at å bli ved makten er (instrumentelt) viktig for å kunne realisere andre målsetninger som personlig berikelse eller gjennomføringen av ideologiske mål (se f.eks Bueno de Mesquita 2003; Svolik 2012; Geddes mfl. 2018; Wintrobe 1998). Siden regimets overlevelse kan trues både av masseprotester og andre aksjonsformer fra den bredere befolkningen samt -- og typisk i enda større grad -- av kupp fra militæret eller andre misfornøyde elitegrupper, søker regimet derfor å holde kontroll ved en kombinasjon av undertrykking (ofte rettet inn mot å unngå kollektiv samhandling, som for eksempel massedemonstrasjoner, i regimekritiske deler av befolkningen) eller kooptering (ofte rettet inn mot elitegrupper, med formål om å blidgjøre dem og binde dem til regimet).

Aktiviteter som enten kan sees å øke befolkningsgruppers mulighet for kollektiv samhandling (for eksempel styrking av sivile rettigheter, økt informasjonsflyt og transparens) eller komme i konflikt med ulike elitegruppers interesser vil derfor være uønsket av regimet, noe som igjen tilsier at disse aktivitetene vil møte motstand fra politisk hold. For å konkretisere de teoretiske forventningene noe: Tiltak for å styrke arbeideres rettigheter til å organisere seg, spesielt i større bedrifter, vil kunne møte motstand siden uavhengige fagforeninger ofte er sentrale i mobilisering av opposisjon i diktaturer (se Kim og Gandhi 2010; Dahlum mfl. 2019). Kostbare miljøtiltak eller rapportering og rammeverk for å bekjempe korrupsjon kan true interessene til lokale elitegrupper, og et autoritært regime vil ofte gå langt i å beskytte slike gruppers interesser dersom de er (potensielle) allierte med regimet (Bueno de Mesquita mfl. 2003).

Tiltak som ikke truer regimet eller interessene til deres «støttegrupper» er det mindre grunn til å forvente problemer med å gjennomføre i en autoritær kontekst. Eksempler kan være investeringer i lokale kollektive goder (vannforsyning, veier, m.m.). Det kan tvert imot være grunner til å tro politiske aktører ønsker slike investeringer velkommen, ettersom de kan forventes å redusere folkelig misnøye og dermed trusler om opprør (se f.eks. Duckett og Wang 2017). Slike investeringer kan og tillate regimet å flytte offentlig pengebruk over mot andre tiltak, inkludert dem som bidrar til å styrke regimets grep om makten, slik som økt investering i undertrykkende kapasitet eller kooptering av elitegrupper. (Dette er antatt å være en av hovedmekanismene bak de mange funnene som tilsier at økte oljeinntekter eller økt tilgang på bistandsmidler bidrar til å forlenge levetiden til autoritære regimer; se f.eks. Ross 2012; Kono og Montinola 2009).

Mer generelt er det god grunn til å tro at autoritære regimer vil søke å styre og avgrense hvilke aktiviteter som bedrifter kan og ikke kan holde på med, og endog oppfordre til økt aktivitet på noen områder som ansees som ønskelige (fra regimets perspektiv). Følgende direktesitat fra en casestudie av Hofman mfl. (2017) på «Corporate Social Responsibility» (CSR) i Kina illustrerer dette poenget på en god måte:

«China appears incompatible both with the explicit and implicit models of CSR. Rather, the state intervenes through developing guidelines for CSR especially in SOEs and through mandating CSR reporting from the largest firms. Relative to the United States and Europe, China has a stronger regulatory orientation for CSR, viewing obedience of the law and paying taxes as core responsibilities of firms (Gond, Kang, & Moon, 2011). However, there is also significant scope for policy formulation and implementation at lower provincial and municipal levels in China which is encouraged as a basis for policy experimentation and best practice development» (Hofman mfl. 2017: 657).

Et siste relevant moment som tilsier at godt, aktivt eierskap, generelt, er vanskeligere i dikaturer enn i demokratier er følgende: Demokratiske samfunn har gjennomgående bedre kår for ytringsfrihet, en mer åpen og kritisk samfunnsdebatt, og et betydelig mer pluralistisk og aktivt sivilsamfunn (se f.eks. Bernhard mfl. 2017). Disse trekkene øker transparens, bedrer informasjonsflyt og muliggjør rapportering av utfordringer og problemer i demokratiske samfunn (se f.eks. Hollyer mfl. 2018). God informasjonsflyt og muligheten for organisasjoner, arbeidere og andre berørte parter til fritt å kunne rapportere problem – fra negative miljøutfall til problematiske arbeidsforhold til mistanker om korrupsjon – uten å frykte konsekvenser er en forutsetning for at aktive og ansvarsbevisste eiere skal kunne fange opp hva de bør ta tak i og for å ha nok informasjon til å finne frem til effektive tiltak. I så måte argumenterer Scheerer og Palazzo (2011) for at spesielt det deliberative aspektet av demokratiet – forbundet med åpen informasjonstilgang og inkluderende beslutningsprosesser -- og et aktivt sivilsamfunn er kritiske forutsetninger for at «Corporate Social Responsiblity» skal kunne fungere.

Investeringer og påvirkning på styresett

I de foregående seksjonene har jeg diskutert studier som ser på mulige økonomiske effekter av styreform. Men, det er også svært gode grunner til å anta at økonomiske forhold, iallfall på noe sikt, kan påvirke styreform på systematiske måter. Økt tilgang på kapital og påfølgende økonomisk vekst kan tenkes å påvirke, for eksempel, levetiden til eksisterende demokratier eller sannsynligheten for at et autoritært regime demokratiserer. Hva sier forskningslitteraturen om slike sammenhenger?

Denne typen sammenhenger kan være relevante å betrakte når man utvikler retningslinjer for investeringsstrategier dersom man ikke kun verdsetter forventet finansiell avkastning, men også tar hensyn til indirekte effekter på politisk utvikling i landene man investerer i. En slik bredere «målfunksjon» hos investoren kan komme av altruistiske motiver og ønsker om å bidra til at også mennesker som bor utenlands skal få bo i velfungerende demokratier med lovstyre. Men å bry seg om politisk utvikling i andre land kan også motiveres i egeninteresse fra investorens side, iallfall dersom investoren representerer en demokratisk stat som Norge: Demokratier har svært mye lavere sannsynlighet for å komme i væpnet konflikt med andre demokratier enn med diktaturer (f.eks. Hegre 2014), og flere studier antyder også at par av demokratiske land, jevnt over, har mindre konfliktfylte og mer velfungerende bilaterale forbindelser, for eksempel hva angår handel (f.eks. Mansfield mfl. 2002). Videre har, som nevnt, demokratier i gjennomsnitt høyere og mer stabil økonomisk vekst, og fører mer forutsigbar økonomisk og annen politikk. En verdensøkonomi dominert av demokratiske stater er altså sannsynligvis er en mer stabil og velfungerende verdensøkonomi. Det er altså mange gode grunner, både knyttet til altruisme og egeninteresse, til at innbyggere i et land som Norge bør ønske seg en mer demokratisk omverden. Kan investeringer fra en aktør som SPU bidra (om enn marginalt) til dette, og i så fall hvordan?

Det er relativt få studier som ser spesifikt på sammenhengen mellom investeringer og sannsynligheten for demokratisering, men den omfattende sensitivitetsanalysen i Rød mfl. (2019) finner ikke noen robust direkte sammenheng mellom investeringsvolum og sannsynligheten for påfølgende demokratisering (i regimer som i utgangspunktet er autoritære) når de holder BNP per capita konstant (se s.31 i Online Appendiks). Resultatene til Rød mfl. for hvordan økt investeringsvolum påvirker sannsynligheten for at eksisterende demokratier skal overleve er heller ikke entydige, men avhenger av hva slags demokratimål som benyttes. Sammenhengen er ikke statistisk signifikant når Rød og medforfattere benytter demokratimål fra f.eks. Polity (liberalt demokrati) eller Przeworski mfl. (2000; valgdemokrati). Når de benytter mål på valgdemokrati fra V-Dem, finner de imidlertid en positiv sammenheng: økt investeringsvolum går sammen med økt levetid for demokratier som alt er etablert (selv når forfatterne kontrollerer for, blant annet, BNP per capita). Likevel er det igjen verdt å minne om at det hefter mye usikkerhet ved dette funnet, siden det er avhengig av hva slags demokratimål som benyttes.

Det er også lite forskning på betydningen av utenlandsinvesteringer, mer spesifikt, for sjansene for demokratisering. Ett unntak er Gao (2021) som argumenterer for, og viser empirisk, at begrensninger på direkte utenlandsinvesteringer har motstridende effekter på demokratisering, og Gao konkluderer med at disse balanserer hverandre ut. Hva gjelder finansiell integrering i verdensøkonomien, har Freeman og Quinn (2012) argumentert og funnet indikasjoner i data på at dette kan ha en demokratiserende effekt, spesielt i land med høy økonomisk ulikhet. Imidlertid peker deres argumenter på at det er utgående finansinvesteringer fra kapitaleiere i diktaturer som bidrar til denne sammenhengen – aktiva plassert utenlands er vanskeligere å skattlegge i hjemlandet, og derfor trenger ikke kapitaleierne lenger å være like bekymret for demokratisering med påfølgende høyere skattlegging og omfordeling (se også Boix 2003). Det er altså lite empirisk belegg for at økte utenlandsinvesteringer inn til et land styrt av et autoritært regime øker sjansene for demokratisering.

Investeringer kan imidlertid ha en mer langsiktig og indirekte innvirkning på styresett i landet det investeres i. La oss gjøre en antakelse om at investeringer fra en aktør som SPU bidrar (på marginen) til å øke BNP i landet hvor investeringene plasseres. Vil investeringer da (på marginen) påvirke hvor demokratisk landet er gjennom denne kanalen – altså gjennom økt BNP?

Hvordan BNP og andre indikatorer på økonomisk utvikling påvirker styreform er trolig et av de mest studerte spørsmålene innen statsvitenskapen (se f.eks. den nylige oversikten i Dahlum 2018 eller Knutsen 2021, kapittel 4), og utgangspunktet for diskusjon er ofte den såkalte moderniseringstesen. En innflytelsesrik variant av denne tesen ble formulert av Seymour Martin Lipset i 1959. Lipset argumenterte for at samfunn som gjennomgår økonomisk modernisering, med stigende BNP og tilhørende økning i utdanningsnivå, industrialisering og urbanisering, har bedre sjanser for å oppleve demokratisering samt bedre sjanser for å opprettholde demokratiske institusjoner og få dem til å fungere godt. Grunntanken er at «moderniserte samfunn» er bedre tilpasset demokrati som styreform, og dermed at en økning i inntektsnivå vil legge til rette for et mer demokratisk styre på sikt.

Moderniseringsteorien er verdt å fremheve siden den har hatt så stort gjennomslag, ikke bare i akademia, men også blant politiske beslutningstakere i ulike land (se f.eks. Gilman 2018). Implikasjoner som ofte trekkes fra denne teorien omhandler mulighetene for å bidra til demokratisering i autoritære regimer, på lang sikt, ved å investere eller inngå i annet økonomisk samkvem med dem, siden dette vil øke inntektsnivået i landet og demokrati etter hvert vil tvinge seg frem. Men hva sier egentlig empiriske studier om sammenhengen mellom inntektsnivået i et land og demokrati? Det viser seg at virkeligheten ikke er så rett frem som den tradisjonelle moderniseringsteorien tilsier.

Riktignok er land med høyere BNP, i gjennomsnitt, mer demokratiske. Dog finner systematiske studier på BNP og demokratisering – altså regimeendring i mer demokratisk retning – svært blandede resultater. Det er rett og slett mye usikkerhet knyttet til om rikere land har systematisk høyere sannsynlighet for å oppleve demokratisering enn fattige land, og dette gjelder både når vi måler demokratisering som en overgang fra diktatur til demokrati på en to-delt regimevariabel (f.eks. Przeworski og Limongi 1997; Gassebner mfl. 2013; Rød mfl. 2020) eller som en økning på en gradert demokratiindeks (f.eks. Teorell 2010; Knutsen og Dahlum 2022). Selv om det er tegn til at sammenhengen blir noe sterkere dersom vi ser bort ifra velstandsøkning som skyldes utvinning av naturressurser (Boix og Stokes 2003; Rød mfl. 2020; som vi diskuterer nedenfor virker denne typen inntekt ofte stabiliserende på diktaturer) eller at den er sterkere i noen tidsperioder enn andre (Boix 2011), finner flertallet av nyere og grundige statistiske studier ingen signifikant sammenheng (se f.eks. sensitivitetsanalysene i Gassebner mfl. 2013 og Rød mfl. 2020). Det er altså ingen veletablert sammenheng mellom inntektsnivå og demokratisering slik moderniseringsteorien forespeiler.

Senere års forskning har påpekt at fraværet av en klar sammenheng kan skyldes to motstridende effekter av økt inntektsnivå på ulike deler av demokratiseringsprosessen. En demokratiseringsprosess kan, noe forenklet, deles inn i to faser, nemlig sammenbruddet av det gamle autoritære regimet og deretter oppbyggingen av det nye og mer demokratiske regimet. Blant annet har Kennedy (2010) vist at økt inntektsnivå bidrar til å immunisere alle sittende regimer, inkludert autoritære regimer, mot sammenbrudd. Regimer som styrer mer velstående land, lever altså lengre. Men, Kennedy finner også at høyere inntektsnivå – når et regime først bryter sammen eller på annen måte gjennomgår en endring – gjør det mer sannsynlig at det nye regimet som kommer på plass er relativt demokratisk. Når autoritære regimer dør i fattige land, er det ofte andre autoritære regimer som erstatter dem. Når autoritære regimer først dør i rike land, er sannsynligheten relativt høy for at det nye regimet blir demokratisk. Ta Kina som eksempel: En inntektsøkning i Kina betyr, ifølge disse (robuste) funnene, at regimet sentrert rundt kommunistpartiet vil ha mindre sjanse for å bryte sammen. Imidlertid, når dette regime først bryter sammen i fremtiden, vil en inntektsøkning ha gitt større sjanse for at det er et demokratisk heller enn et nytt autoritært regime som erstatter det. Totalt sett vil disse to mekanismene omtrent balansere hverandre ut, slik at sannsynligheten for at Kina skal oppleve demokratisering i et gitt år ikke endres mye når landet blir rikere.

Til sammenligning gir statistiske studier på BNP og «immunitet» mot demokratisk tilbakegang, eller til og med demokratisk sammenbrudd, langt klarere funn. De aller fleste tverrnasjonale studier på denne sammenhengen – inkludert sensitivitetsanalyser som betrakter opptil flere millioner måter å spesifisere de statistiske modellene på (Gassebner mfl. 2013; Rød mfl. 2020) – finner at rike demokratier, alt annet likt, har langt lavere sannsynlighet for å oppleve regimeendringer i mer autoritær retning enn fattige demokratier. Sagt med andre ord, rike demokratier er mye mer stabile enn fattige demokratier. Det finnes visse nyanser, spesielt knyttet til at høyere BNP ser ut til å befeste valg-aspektet ved demokratiet sterkere enn andre aspekter (Knutsen mfl. 2019). Økt BNP bidrar med andre ord til å vaksinere et politisk system mot at frie og rettferdige valg skal forsvinne eller svekkes i kvalitet.

Dersom man først og fremst ser utenlandsinvesteringer eller annen internasjonal økonomisk aktivitet i lys av forventede konsekvenser for demokratisk styre og tilhørende beskyttelse av menneskerettigheter, er følgende oppsummering verdt å ta med seg: Det er ikke sterkt empirisk belegg for at økt BNP nivå øker sannsynligheten for at et autoritært land skal oppleve demokratisering, og høyere inntektsnivå kan bidra til å befeste eksisterende autoritære regimers grep om makten. Det er imidlertid sterkt empirisk belegg for at økt inntektsnivå (og fravær av økonomiske kriser; se f.eks. Przeworski og Limongi 1997; Kennedy 2010; Rød mfl. 2020) stabiliserer demokratier som alt er på plass. Relativt fattige demokratier – spesielt når disse demokratiene er unge – er langt mer sårbare enn relativt rike demokratier, og høy og stabil økonomisk vekst over tid kan altså bidra til å befeste demokratiske regimer som alt er på plass. Dersom man ønsker at investeringer skal bidra til en mer demokratisk verden, er det mer rasjonelt å investere i et ungt og fattig demokrati enn i et autoritært regime.

La meg til slutt nevne at det finnes grunner – basert på relativt klare funn i demokratilitteraturen – til å tro at hva slags type investeringer som gjøres i en økonomi kan påvirke sjansene for regimeendring og styresett, utover investeringsvolumet som sådan eller investeringenes mer langsiktige bidrag til økonomisk vekst i landet. Flere studier finner at hva slags vare- og tjenesteproduksjon som dominerer i en økonomi påvirker sjansene for demokratisering spesielt (se Knutsen og Dahlum 2022 for en gjennomgang både av resultater og de teoretiske mekanismene som antas å ligge bak): Autoritære regimer er langt mindre tilbøyelige til å oppleve demokratisering dersom landet har en økonomi der utvinning av naturressurser (og spesielt olje; se f.eks Ross 2012) eller jordbruk (spesielt av den arbeidskraftsintensive, storskala-typen; se Albertus 2017) dominerer. Investeringer som bidrar til å bygge opp disse sektorene av en økonomi kan dermed ha konserverende effekter på det sittende autoritære regimet i landet.

Oppsummering

Denne utredningen tok sikte på å besvare seks spørsmål, med utgangspunkt i eksisterende forskning. Disse spørsmålene ble listet opp i boks 4.1 i innledningen, og deretter besvart i de påfølgende seks seksjonene. Her gir jeg en kort oppsummering av både spørsmålene og svarene fra utredningen.

Den første spørsmålet var: hva er de mellomlangsiktige og kortsiktige trendene i styresett, både globalt og blant landene der SPU har investeringer? Det korte svaret på dette spørsmålet er at demokratinivået globalt har stagnert og gått noe ned de siste ti årene dersom vi ser på gjennomsnittlig demokratinivå på tvers av land. Vi ser imidlertid en langt sterkere demokratisk nedgang dersom vi istedenfor å telle alle land likt betrakter et befolkningsvektet gjennomsnitt, der folkerike stater som India teller mer (proporsjonalt med befolkningstallet) enn lavt befolkede stater som Norge. Mye av den demokratiske nedgangen de seneste årene har kommet i relativt store og folkerike land – både land som i utgangspunktet var svært (USA) eller relativt (Brasil) demokratiske, men og som følge av videre autoritær tilstramning i allerede autoritære land (slik som Russland). Hva angår land der SPU har aksjeinvesteringer (per 31/12 2021), er de gjennomgående mer demokratiske – spesielt dersom vi vekter land etter andel av investeringene – enn verden generelt, til tross for investeringer i en rekke autoritære stater. SPUs investeringsland har imidlertid blitt mindre demokratiske de siste ti årene, og nedgangen i gjennomsnittlig demokratiskåre for denne gruppen av land (uavhengig av om vi vekter for landenes investeringsandel) har ligget mellom den moderate gjennomsnittlige nedgangen for verden som helhet (der alle land vektes likt) og den betydelige nedgangen i det befolkningsvektede gjennomsnittet.

Det andre spørsmålet var hvorvidt det finnes en sammenheng mellom styresett og økonomisk utvikling? Mange studier har analysert den generelle sammenhengen mellom demokrati og økonomisk vekst, og jeg ga en oversikt over funnene. Videre redegjorde jeg for de viktigste mekanismene som kan forklare sammenhengen. Kort oppsummert varierer sammenhengen mellom demokrati og vekst noe mellom ulike studier, men senere og metodisk mer avanserte studier med større datagrunnlag finner oftere at demokrati, i snitt, går sammen med høyere vekst enn diktaturer. Dette er til tross for at det fortsatt gjenstår metodiske feilkilder (som at diktaturer systematisk overrapporterer BNP tallene sine) som gjør at statistiske studier kan undervurdere størrelsen på sammenhengen. Likevel er det mye variasjon i vekst blant diktaturer, både mellom land, men også innad i land over tid – land som Russland, for eksempel, har opplevd store svingninger i veksten fra tiår til tiår, og dette representerer en generell tendens blant diktaturer. Diktaturer opplever også betydelige realøkonomiske kriser langt oftere enn demokratier. Demokratiet fungerer dermed som et økonomisk sikkerhetsnett, i den forstand at det sikrer relativt høy og mindre variabel vekst over lengre tidsperioder.

Det tredje spørsmålet omhandlet sammenhengen mellom styresett og avkastning for finansielle investorer. En sammenheng mellom demokrati og økonomisk vekst trenger ikke innebære en sammenheng mellom demokrati og finansiell avkastning, selv om økonomisk vekst og slik avkastning er korrelerte størrelser. Jeg redegjorde for mekanismer som kan forklare hvorfor styresett og avkastning korrelerer, herunder hvordan demokrati kan påvirke finansmarkedets organisering og funksjonsevne, i tillegg til å gi en oversikt over de (relativt få) tverrnasjonale statistiske studiene på sammenhengen. Kort oppsummert antyder flere studier at demokratier, for eksempel, har mer velutviklede aksje- og finansmarkeder enn diktaturer, men det er uklart hvorvidt investeringer i demokratiske marked, jevnt over, gir høyere avkastning.

Det fjerde spørsmålet omhandlet sammenhenger mellom styresett og vilkårene for utenlandske investorer, og viktige underspørsmål er om styresett påvirker faren for ekspropriering, brå endringer i relevant regelverk, og tilgang på relevant og nødvendig informasjon av ulike typer? Kortversjonen av svaret er at demokratier jevnt over sikrer bedre og mer stabile vilkår for utenlandske investorer langs flere av disse dimensjonene. For eksempel er informasjonstilgangen langt bedre, og det er tilsynelatende mindre korrupsjon og ekspropriering i demokratier. Sannsynligvis er dette blant årsakene til at demokratier tiltrekker seg mer direkte utenlandsinvesteringer enn diktaturer, når vi holder andre relevante faktorer konstante.

Det femte spørsmålet pekte mot forskning på sammenhenger mellom styresett og investorers muligheter og betingelser for ansvarlig eierskapsutøvelse. Er disse mulighetene og betingelsene gjennomgående forskjellige i demokratier og diktaturer? Konklusjonen fra denne seksjonen er at det er svært lite direkte empirisk belegg som tilsier at disse mulighetene og betingelsene er forskjellige. Dog tilsier bredere teoretiske argumenter og indirekte indisier på hvilke prioriteringer autoritære regimer gjør at et aktivt ansvarlig eierskap er vanskeligere i en slik kontekst, iallfall dersom eierskapet forsøkes benyttet til å oppnå målsetninger som kan gå på tvers av regimets og deres støttespilleres kjerneinteresser.

Det sjette spørsmålet «snudde årsakspilen» og knytter an til forskning på hvorvidt investeringer og andre økonomiske utviklingstrekk kan påvirke styresett og politiske institusjoner i vertsland på noe lengre sikt. Er det grunnlag for å tro at økonomisk integrasjon og utenlandsk eierskap kan påvirke utviklingen i styresett? Spesielt fokuserte jeg på den mulige indirekte effekten som disse forholdene kan ha gjennom å endre produksjonsstrukturen og utviklingsnivået i vertslandet. I korte trekk tilsier forskningen at økt økonomisk utvikling og økt tilstrømning av ulike ressurser bidrar til å styrke demokratier som allerede er etablerte – velstående demokratier har lengre levetid enn fattige demokratier. I motsetning er det ingen klar sammenheng mellom utviklingsnivå og sannsynligheten for at autoritære land beveger seg i mer demokratisk retning. Økt velstand og tilgang på ressurser bidrar til å stabilisere eksisterende autoritære regimer, og tilgang på ressurser som lett kan skattlegges og kontrolleres av regimet virker spesielt stabiliserende. Oppbygning av råvareproduksjon (som oljeproduksjon) eller arbeidskraftsintensivt jordbruk i stor skala (som plantasjer) i diktaturer bidrar antakelig til å redusere sjansene for demokratisering.

Referanser

Acemoglu, Daron. 2009. Introduction to Modern Economic Growth. Princeton: Princeton University Press.

Acemoglu, Daron, Simon Johnson & James A. Robinson. 2001. The colonial origins of comparative development. American Economic Review 91(5): 1369–1401.

Acemoglu, Daron, Simon Johnson, James A. Robinson & Pierre Yared 2008. Income and Democracy. American Economic Review 98(3): 808–842.

Acemoglu, Daron, Suresh Naidu, Pascual Restrepo & James A. Robinson. 2019. Democracy Does Cause Growth. Journal of Political Economy 127(1): 47–100.

Aghion Philippe, Alberto Alesina & Francesco Trebbi. 2008. Democracy, technology, and growth. I Elhanan Helpman (red.) Institutions and Economic Performance. Cambridge, MA: Harvard University Press

Ahlquist, John S. 2006. Economic Policy, Institutions, and Capital Flows: Portfolio and Direct Investment Flows in Developing Countries. International Studies Quarterly 50(3): 681–704.

Albertus, Michael. 2017. Landowners and Democracy: The Social Origins of Democracy Reconsidered. World Politics 69(2): 233–276.

Ang, James B. 2019. Culture, Legal Origins, and Financial Development. Economic Inquiry 57(2): 1016–1037.

Ansell, Ben W. & David J. Samuels. 2015. Inequality and Democratization. Cambridge: Cambridge University Press.

Asongu, Simplice. 2011. Democracy and Stock Market Performance in African Countries. African Governance and Development Institute Working Paper 11/021.

Baum, Matthew A. & David A. Lake. 2003. The Political Economy of Growth: Democracy and Human Capital. American Journal of Political Science 47(2): 333–347.

Beetham, David 1999. Democracy and Human Rights. Cambridge: Polity Press.

Bermeo, Nancy. 2016. On Democratic Backsliding. Journal of Democracy 27(1): 5–19.

Bernhard, Michael, Dong-Joon Jung, Eitan Tzelgov, Michael Coppedge & Staffan I. Lindberg 2017. Making Embedded Knowledge Transparent: How the V-Dem Dataset Opens New Vistas in Civil Society Research. Perspectives on Politics 15(2): 342–360

Besley, Timothy. 2006. Principled Agents? The Political Economy of Good Government. Oxford: Oxford University Press.

Besley, Timothy & Marta Reynal-Querol. 2011. Do Democracies Select More Educated Leaders? American Political Science Review 105(3): 552–566.

Bizzarro, Fernando, John Gerring, Carl Henrik Knutsen, Allen Hicken, Michael Bernhard, Svend-Erik Skaaning, Michael Coppedge & Staffan I. Lindberg. 2018. Party Strength and Economic Growth. World Politics 70(2): 275–320.

Bodea, Cristina, and Raymond Hicks. 2018. Sovereign Credit Ratings and Central Banks: Why Do Analysts Pay Attention to Institutions? Economics and Politics 30(3): 340–65.

Boese, Vanessa A. 2019. How (not) to measure democracy. International Area Studies Review 22(2): 95–127.

Boese, Vanessa A., Nazifa Alizada, Martin Lundstedt, Kelly Morrison, Natalia Natsika, Yuko Sato, Hugo Tai & Staffan I. Lindberg. 2022. Autocratization Changing Nature? Democracy Report 2022. Varieties of Democracy Institute (V-Dem).

Boix, Carles. 2003. Democracy and Redistribution. Cambridge: Cambridge University Press.

Boix, Carles. 2011. Democracy, development, and the international system. American Political Science Review 105(4): 809–828.

Boix, Carles. & Susan C. Stokes. 2003. Endogenous Democratization. World Politics 55(4): 517–549.

Boix, Carles, Michael Miller & Sebastian Rosato. 2013. A Complete Dataset of Political Regimes, 1800–2007. Comparative Political Studies 46(12): 1523-1554.

Bueno de Mesquita, Bruce, Alastair Smith, James D. Morrow & Randolph M. Siverson. 2003. The Logic of Political Survival. MIT press.

Burkhart, Ross E. & Michael S. Lewis-Beck. 1994. Comparative Democracy: The Economic Development Thesis. American Political Science Review 88(4): 903–910.

Burnie, David A. 2019. Democracy, Dictatorship, and Economic Freedom Signals in Stock Market. International Journal of Finance and Economics 26(1): 375–390.

Cheibub, José Antonio, Jennifer Gandhi & James Vreeland 2010. Democracy and Dictatorship Revisited. Public Choice 143(1-2): 67–101.

Chen, Xilu, Wei Chen, Chang-Tai Hsieh, and Zheng Song. 2019. A Forensic Examination of China’s National Accounts. Brookings Papers on Economic Activity 1: 77–141.

Chin, John, Abel Escribà-Folch, Wonjun Song & Joseph Wright. 2022. Reshaping the Threat Environment: Personalism, Coups, and Assassinations. Comparative Political Studies 55(4): 657–687.

Chou, Mark. 2017. Have the black knights arisen? China’s and Russia’s support of autocratic regimes. Democratization 24(1): 175–184.

Coppedge, Michael & John Gerring med David Altman; Michael Bernhard; Steven Fish; Allen Hicken; Matthew Kroenig; Staffan I. Lindberg; Kelly McMann; Pamela Paxton; Holly A. Semetko; Svend-Erik Skaaning; Jeffrey Staton & Jan Teorell. 2011. Defining and Measuring Democracy: A New Approach. Perspectives on Politics 9(2): 247–267.

Coppedge, Michael, John Gerring, Carl Henrik Knutsen, Staffan I. Lindberg, Jan Teorell, Nazifa Alizada, David Altman, Michael Bernhard, Agnes Cornell, M. Steven Fish, Lisa Gastaldi, Haakon Gjerløw, Adam Glynn, Sandra Grahn, Allen Hicken, Garry Hindle, Nina Ilchenko, Katrin Kinzelbach, Joshua Krusell, Kyle L. Marquardt, Kelly McMann, Valeriya Mechkova, Juraj Medzihorsky, Pamela Paxton, Daniel Pemstein, Josefine Pernes, Oskar Rydén, Johannes von Römer, Brigitte Seim, Rachel Sigman, Svend-Erik Skaaning, Jeffrey Staton, Aksel Sundström, Eitan Tzelgov, Yi-ting Wang, Tore Wig, Steven Wilson and Daniel Ziblatt. 2022. V-Dem Dataset v12.

Colagrossi, Marco, Domenico Rossignoli & Mario A. Maggioni. 2020. Does Democracy Cause Growth? A Meta-Analysis (of 2000 Regressions). European Journal of Political Economy 61: 101824.

Cox, Gary W. & Barry R. Weingast. 2018. Executive Constraint, Political Stability, and Economic Growth. Comparative Political Studies 51(3): 279–303.

Dahl, Robert. A. 1971. Polyarchy. New Haven, CT: Yale University Press.

Dahlum, Sirianne. 2018. Modernization theory – What do we know after 60 years? The Annals of Comparative Democratization 16(3): 4–6.

Dahlum, Sirianne, Carl Henrik Knutsen & Tore Wig. 2019. Who Revolts Empirically Revisiting the Social Origins of Democracy. Journal of Politics 81(4): 1494–1499.

Davis, Christina L. 2012. Why adjudicate? Enforcing trade rules in the WTO. Princeton: Princeton University Press

Davis, Nicholas T., Kirby Goidel & Yikai Zhao. 2021. The Meanings of Democracy among Mass Publics. Social Indicators Research. 153: 849–921.

Djankov, Simeon, Rafael La Porta, Florencio Lopez-de-Silanes & Andrei Shleifer. 2002. The Regulation of Entry. Quarterly Journal of Economics 117(1): 1–37.

Djuve, Vilde L., Carl Henrik Knutsen & Tore Wig. 2020. Patterns of Regime Change Since the French Revolution. Comparative Political Studies 53(6): 923–958.

Doucouliagos, Hristos, & Mehmet Ulubasoglu. 2008. Democracy and Economic Growth: A Meta-Analysis. American Journal of Political Science 52(1): 61–83.

Duckett, Jane & Guohui Wang. 2017. Why do Authoritarian Regimes Provide Public Goods? Policy Communities, External Shocks and Ideas in China’s Rural Social Policy Making. Europe-Asia Studies 69(1): 92–109.

Edgell, Amanda B., Matthew C. Wilson, Vanessa A. Boese & Sandra Grahn. 2020. «Democratic Legacies: Using Democratic Stock to Assess Norms, Growth, and Regime Trajectories.» University of Gothenburg, V-Dem Working Paper 100.

Faust, Jörg. 2007. Democracy’s Dividend: Political Order and Economic Productivity. World Political Science Review 3(2): 1–26.

Feenstra, Robert C. 2003. Advanced International Trade: Theory and Evidence. Princeton: Princeton University Press.

Ferejohn, John. 1986. Incumbent performance and electoral control. Public Choice 50(1–3):5–25.

Foa, Roberto Stefan & Yascha Mounk. 2016. The danger of deconsolidation: The democratic disconnect. Journal of Democracy 27(1): 5–17.

Foa, Roberto Stefan & Yascha Mounk. 2017. The signs of deconsolidation. Journal of Democracy 28(1): 5–15.

Francis, Bill B. & Eric Ofori. 2015. Political Regimes and Stock Market Development. Eurasian Economic Review 5(1): 111–37.

Freeman, John R. & Dennis P. Quinn. 2012. The Economic Origins of Democracy Reconsidered. American Political Science Review 106(1): 58–80

Gao, Jacque. 2021. Democratization in the Shadow of Globalization. International Organization 75(3): 698–734.

Gassebner, Mark, Michael J. Lamla. & James R. Vreeland. 2013. Extreme Bounds of Democracy. Journal of Conflict Resolution 57(2): 171–195.

Geddes, Barbara. 1999. What Do We Know About Democratization After Twenty Years? Annual Review of Political Science 2: 115–144.

Geddes, Barbara, Joseph Wright & Erica Frantz. 2014. Autocratic Breakdown and Regime Transitions: A New Data Set. Perspectives on Politics 12(2): 313–331.

Geddes, Barbara, Joseph Wright & Erica Frantz. 2018. How Dictatorships Work. Cambridge: Cambridge University Press.

Gerring, John, Philip Bond, William T. Barndt & Carola Moreno. 2005. Democracy and Economic Growth: A Historical Perspective. World Politics 57(3): 323–364.

Gerring, John, Carl Henrik Knutsen & Jonas Berge. 2022. Does Democracy Matter. Annual Review of Political Science 25: 357–375.

Gerring, John, Haakon Gjerløw & Carl Henrik Knutsen. 2022. Regimes and Industrialization. World Development 152: 105791

Gerring, John, Carl Henrik Knutsen, Matthew Maguire, Svend-Erik Skaaning; Jan Teorell & Michael Coppedge. 2021. Democracy and human development: issues of conceptualization and measurement. Democratization 28(2): 308–332.

Gilman, Nils. 2018. Modernization Theory Never Dies. History of Political Economy 50(S1): 133–151.

Girma, Sourafel & Anja Shortland. 2007. The Political Economy of Financial Development. Oxford Economic Papers 60(4): 567–96.

Giuliano, Paola, Prachi Mishra & Antonio Spilimbergo. 2013. Democracy and Reforms: Evidence from a New Dataset. American Economic Journal. Macroeconomics 5(4): 179–204.

Gjerløw, Haakon & Carl Henrik Knutsen. 2019. Leaders, private interests, and socially wasteful projects: Skyscrapers in democracies and autocracies. Political Research Quarterly 72(2): 504–520.

Gond, Jean-Pascal, Nahee Kang & Jeremy Moon. 2011. The government of self-regulation: On the comparative dynamics of corporate social responsibility. Economy and Society 40(4): 640–671.

Goodman Jennifer & Jukka Mäkinen.2022. Democracy in Political Corporate Social Responsibility: A Dynamic, Multilevel Account. Business & Society: OnlineFirst.

Halperin, Morton H., Joseph T Siegle & Michael M. Weinstein. 2005. The Democracy Advantage: How Democracies Promote Prosperity and Peace. New York: Routledge.

Hariri, Jacob Gerner. 2015. Foreign Aided: Why Democratization Brings Growth When Democracy Does Not. British Journal of Political Science 45(1): 53–71.

Hegre, Håvard. 2014. Democracy and armed conflict. Journal of Peace Research 51(2): 159–172.

Helpman, Elhanan. 2004. The Mystery of Economic Growth. Cambridge, Ma.: The Belknapp Press of Harvard University Press.

Hofman Peter S., Jeremy Moon & Bin Wu. 2017. Corporate Social Responsibility Under Authoritarian Capitalism: Dynamics and Prospects of State-Led and Society-Driven CSR. Business & Society 56(5): 651–671.

Hollyer, James R., B. Peter Rosendorff & James Raymond Vreeland. 2018. Information, Democracy, and Autocracy: Economic Transparency and Political (In)Stability. Cambridge: Cambridge University Press.

Huang, Yongfu. 2010. Political Institutions and Financial Development: An Empirical Study. World Development, 38(12), 1667–1677.

Huntington, Samuel P. 1991. The Third Wave: Democratization in the Late Twentieth Century. Norman: University of Oklahoma Press.

Imai, Kosuke, In Song Kim & Erik H. Wang. 2021. Matching Methods for Causal Inference with Time-Series Cross-Sectional Data. American Journal of Political Science. Online First.

Jones, Benjamin F. & Benjamin A. Olken. 2005. Do Leaders Matter? National Leadership and Growth since World War II. Quarterly Journal of Economics 120(3): 835–864.

Kennedy, Ryan. 2010. The Contradiction of Modernization: A Conditional Model of Endogenous Democratization. Journal of Politics 72(3): 785–798.

Kim, Nam Kyu. 2018. Transparency and Currency Crises. Economics and Politics 30(3): 394–422.

Kim, Wonik & Jennifer Gandhi. 2010. Coopting Workers under Dictatorship. Journal of Politics 72(3): 646–658.

Knutsen, Carl Henrik. 2011a. The Economic Effects of Democracy and Dictatorship. Oslo: Universitetet i Oslo. Phd avhandling.

Knutsen, Carl Henrik 2011b. Democracy, Dictatorship and Protection of Property Rights. Journal of Development Studies 47(1): 164–182.

Knutsen, Carl Henrik 2012. Democracy and Economic Growth: A Review of Arguments and Results. International Area Studies Review 15(4): 393–415.

Knutsen, Carl Henrik. 2015a. Why Democracies Outgrow Autocracies in the Long Run: Civil Liberties, Information Flows, and Technological Change. Kyklos 68(3): 357–84.

Knutsen, Carl Henrik 2015b. Reinvestigating the Reciprocal Relationship between Democracy and Income Inequality. Review of Economics and Institutions 6(2): Article 1.

Knutsen, Carl Henrik. 2020. Autocracy and variation in economic development outcomes. I Crawford Gordon and Abdulai, Abdul-Gafaru [red.], Handbook on Democracy and Development. London: Edward Elgar.

Knutsen, Carl Henrik. 2021a. Demokrati og diktatur. Bergen: Fagbokforlaget

Knutsen, Carl Henrik. 2021b. A business case for democracy: regime type, growth, and growth volatility. Democratization 28(8): 1505–1524.

Knutsen, Carl Henrik & Hanne Fjelde. 2013. Property Rights in Dictatorships: Kings Protect Property Better than Generals or Party Bosses. Contemporary Politics 19(1): 94–114.

Knutsen, Carl Henrik & Magnus B. Rasmussen. 2018. The Autocratic Welfare State: Old-Age Pensions, Credible Commitments, and Regime Survival. Comparative Political Studies 51(5): 659–695.

Knutsen, Carl Henrik, John Gerring, Svend-Erik Skaaning, Jan Teorell, Matthew Maguire, Staffan I. Lindberg & Michael Coppedge. 2019. Economic development and democracy: An electoral connection. European Journal of Political Research 58(1): 292–314.

Knutsen, Carl Henrik & Svend-Erik Skaaning 2022. The Ups and Downs of Democracy, 1789–2018. I Michael Coppedge, Amanda Edgell, Carl Henrik Knutsen and Staffan I. Lindberg [red.], Why Democracies Develop and Decline. Cambridge: Cambridge University Press.

Knutsen, Carl Henrik & Sirianne Dahlum 2022. Economic Determinants. I Michael Coppedge, Amanda Edgell, Carl Henrik Knutsen and Staffan I. Lindberg [red.], Why Democracies Develop and Decline. Cambridge: Cambridge University Press.

Kono, Daniel Yuchi & Gabriella R. Montiola. 2009. Does Foreign Aid Support Autocrats, Democrats, or Both? Journal of Politics 71(2): 704–718

Krieckhaus, Jonathan. 2004. The regime debate revisited: A sensitivity analysis of democracy’s economic effect. British Journal of Political Science 34(4): 635–655.

Lake, David A. & Matthew A. Baum. 2001. The Invisible Hand of Democracy: Political Control and the Provision of Public Services. Comparative Political Studies 34(6): 587–621.

Leblang, David & Shanker Satyanath. 2006. Institutions, Expectations, and Currency Crises. International Organization 60(1): 245–62.

Lehkonen, Heikki & Kari Heimonen. 2015. Democracy, political risks and stock market performance. Journal of International Money and Finance 59: 77–99.

Lei, Xun & Tomasz Piotr Wisniewski. 2021. Democracy and Stock Market Returns. SSRN Working Paper: https://ssrn.com/abstract=3198561

Levitsky, Steven & Lucan A. Way. 2002. The Rise of Competitive Authoritarianism. Journal of Democracy 13(2): 52–65.

Levitsky, Steven & Lucan A. Way. 2010. Competitive authoritarianism: Hybrid regimes after the Cold War. Cambridge: Cambridge University Press.

Levitsky, Steven & Lucan A. Way. 2015. International Linkage and Democratization. Journal of Democracy 16(3): 20–34.

Levitsky, Steven & Daniel Ziblatt. 2018. How Democracies Die. New York: Crown.

Lipscy, Phillip Y. 2018. Democracy and Financial Crisis. International Organization 72(4): 937–68.

Lipset, Seymour Martin. 1959. Some Social Requisites of Democracy: Economic Development and Political Legitimacy. American Political Science Review 53(1):69–105.

Lührman, Anna & Staffan I. Lindberg. 2019. A Third Wave of Autocratization Is Here: What is New about It? Democratization 26(7): 1095–1113.

Lührman, Anna, Marcus Tannenberg & Staffan I. Lindberg. 2018. Regimes of the World (RoW): Opening New Avenues for the Comparative Study of Political Regimes. Politics and Governance 6(1): 60–77.

Maerz, Seraphine, Anna Lührman, Sebastian Hellmeier, Sandra Grahn & Staffan I. Lindberg. 2020. State of the world 2019: autocratization surges – resistance grows. Democratization 27(6): 909–927.

Magee, Christopher S. & John A. Doces. 2015. Reconsidering Regime Type and Growth: Lies, Dictatorships, and Statistics. International Studies Quarterly 59(2): 223–237.

Mansfield, Edward D., Helen Milner & B. Peter Rosendorff. 2002. Why Democracies Cooperate More: Electoral Control and International Trade Agreements. International Organization 56(3): 477–513

Mansfield, Edward D., Jon C. Pevehouse. 2006. Democratization and international organizations. International Organization 60(1): 137–167.

Markoff, John og Amy White.2009. The Global Wave of Democratization I Haerpfer, Christian W., Patrick Bernhagen, Ronald F. Inglehart og Christian Welzel (red): Democratization, Oxford: Oxford University Press, s. 55–73.

Marshall, Monty G., Ted Robert Gurr & Keith Jaggers. 2013. POLITY IV PROJECT: Political Regime Characteristics and Transitions, 1800–2013. Center for Systemic Peace.

Martinez, Luis R. 2018. How Much Should We Trust the Dictator’s GDP Estimates? University of Chicago: Working Paper. Lenke: https://ostromworkshop.indiana.edu/pdf/piep2018/martinez-paper.pdf

McMann, Kelly, Brigitte Seim, Jan Teorell & Staffan I. Lindberg. 2020. Why low levels of democracy promote corruption and high levels diminish it. Political Research Quarterly 73(4):893–907

Naughton, Barry. 1993. Deng Xiaoping: The Economist. The China Quarterly 135: 491–514

Norris, Pippa. 2017. Is Western Democracy Backsliding: Diagnosing the Risks. Journal of Democracy. Online Exchange: https://www.journalofdemocracy.org/wp-content/uploads/2018/12/Journal-of-Democracy-Web-Exchange-Norris_0.pdf

Nyrup, Jacob. 2020. «The Myth of the Benevolent Autocrat? Internal Constraints, External Constraints and Economic Development in Autocracies.» PhD avhandling, Oxford: University of Oxford.

Papaioannou, Elias & Gregorios Siourounis. 2008. Democratization and Growth. Economic Journal 118(532): 1520–1551.

Persson, Torsten & Tabellini, Guido. 2003. The Economic Effects of Constitutions. Cambridge: MIT Press.

Przeworski, Adam & Fernando Limongi. 1993. Political Regimes and Economic Growth. Journal of Economic Perspectives 7(3): 51–69.

Przeworski, Adam & Fernando Limongi. 1997. Modernization: Theories and Facts. World Politics 49(1): 155–83.

Przeworski, Adam, Michael E. Alvarez, José Antonio Cheibub & Fernando Limongi. 2000. Democracy and development: Political institutions and well-being in the world, 1950–1990. Cambridge: Cambridge University Press.

Rhodes, Carl & Peter Fleming. 2020. Forget political corporate social responsibility. Organization 27(6): 943–951.

Rock, Michael. 2009. Corruption and democracy. Journal of Development Studies 45(1): 55–75.

Rød, Espen G., Carl Henrik Knutsen & Håvard Hegre et al. 2020. The Determinants of Democracy: A Sensitivity Analysis. Public Choice 185(1-2): 87–111.

Rodrik, Dani. 1991. Policy uncertainty and private investment in developing countries. Journal of Development Economics 36(2): 229–242.

Rodrik, Dani. 1999. Democracies Pay Higher Wages. Quarterly Journal of Economics 114(3):707–38

Rodrik, Dani .2000. Institutions for high-quality growth: What they are and how to acquire them. Studies in Comparative International Development 35(3): 3–31.

Rodrik, Dani. 2008. One Economics, Many Recipes: Globalization, Institutions, and Economic Growth. Princeton: Princeton University Press.

Romer, Paul. 1990. Endogenous technological change. Journal of Political Economy 98(5): 71–102.

Ross, Michael L. 2012. The Oil Curse: How Petroleum Wealth Shapes the Development of Nations. Princeton: Princeton University Press.

Saggi, Kamal. 2002. Trade, Foreign Direct Investment, and International Technology Transfer: A Survey. The World Bank Research Observer 17(2): 191–235.

Scheerer, Andreas Georg & Guido Palazzo. 2011. The New Political Role of Business in a Globalized World: A Review of a New Perspective on CSR and its Implications for the Firm, Governance, and Democracy. Journal of Management Studies 48(4): 899–931.

Sen, Amartya. 1999. Development as Freedom. Oxford: Oxford University Press

Shleifer, Andrei & Robert W Vishny. 1993. Corruption. Quarterly Journal of Economics 108 (3): 599–617.

Skaaning, Svend-Erik. 2020. Waves of autocratization and democratization: a critical note on conceptualization and measurement. Democratization 27(8): 1533–1542.

Skaaning, Svend-Erik, John Gerring & Henrikas Bartusevičius. 2015 A Lexical Index of Electoral Democracy. Comparative Political Studies 48(12): 1491–1525.

Svolik, Milan W. 2012. The Politics of Authoritarian Rule. Cambridge: Cambridge University Press.

Svolik, Milan W. 2015. Which Democracies Will Last? Coups, Incumbent Takeovers, and the Dynamic of Democratic Consolidation. British Journal of Political Science 45(4): 715–738.

Svolik, Milan W. 2019. Polarization Versus Democracy. Journal of Democracy 30(3): 20–32.

Tallberg, Jonas, Thomas Sommerer, Theresa Squatrito. 2016. Democratic memberships in international organizations: Sources of institutional design. Review of International Organization 11: 59–87

Tavares, José, Romain Wacziarg. 2001. How democracy affects growth. European Economic Review 45(8): 1341–1378.

Teorell, Jan. 2010. Determinants of Democratization: Explaining Regime Change in the World, 1972–2006. Cambridge: Cambridge University Press.

Teorell, Jan, Michael Coppedge, Staffan Lindberg & Svend-Erik Skaaning. 2019. Measuring Polyarchy across the Globe, 1900–2017. Studies in Comparative International Development 54(1): 71–95.

Tolstrup, Jakob. 2015. Black knights and elections in authoritarian regimes: Why and how Russia supports authoritarian incumbents in post-Soviet states. European Journal of Political Research 54(4): 673–690.

Weidmann, Nils B. & Espen Geelmuyden Rød. 2019. The Internet and Political Protest in Autocracies. Oxford: Oxford University Press.

Williamson, Claudia R. 2020. Culture, democracy and regulation. Constitutional Political Economy 32(1): 98–126.

Wintrobe, Ronald. 1998. The Political Economy of Dictatorship. Cambridge: Cambridge University Press.

Wright, Joseph. 2008. Do Authoritarian Institutions Constrain? How Legislatures Affect Economic Growth and Investment. American Journal of Political Science 52(2): 322–343.