Del 3
Utvalgets anbefalinger

11 Utvalgets anbefalinger til tiltak

Mannsutvalget mener det overordnede målet for likestillingspolitikken bør være at alle har de samme mulighetene for samfunnsdeltagelse. Likestillingens neste steg må innebære å inkludere gutter og menns utfordringer i større grad enn i dag.

Mannsutvalgets utredning setter søkelyset på likestillingspolitikkens blindsoner. På noen områder fører strukturelle ulikheter til at menn som gruppe kommer dårligere ut enn kvinner. Gjennomsnittsforskjeller mellom menn og kvinner kan dessuten dekke over at det er store forskjeller mellom menn, og på flere områder er menn i flertall blant de som kommer dårligst ut.

Mannsutvalget foreslår en rekke tiltak innenfor fire innsatsområder: menn som omsorgspersoner, kjønnsforskjeller i utdanning og arbeidsliv, utsatthet og helse, og en likestillingspolitikk for alle.

11.1 Prinsipielle avveininger

Offentlig politikk er et resultat av offentlige debatter, interessekamper og demokratiske beslutninger, og innebærer vurderinger av både sammenfallende og motstridende prinsipielle hensyn.

Mannsutvalgets utredning viser at sosial ulikhet har sammenheng med, og forsterker, flere av likestillingsutfordringene som rammer gutter og menn. Dette gjør at flere av tiltakene rettet mot gutter og menn vil bidra til å redusere sosiale forskjeller. Slik utvalget ser det, er et rettferdig samfunn et samfunn preget av små sosiale forskjeller. Å bidra til å redusere disse forskjellene er derfor et mål i seg selv. Forskjeller mellom menn og kvinner, eller mellom menn, kan gjøre at universelle tiltak treffer menn og kvinner ulikt. I utformingen av tiltakene har Mannsutvalget vært opptatt av samspillet mellom kjønn og forskjeller knyttet til etnisitet, urfolksstatus, seksuell orientering, kjønnsidentitet, funksjonsevne, alder og andre forhold som individet ikke rår over. Utvalget mener at det er størst behov for tiltak som vil treffe de gruppene i befolkningen hvor utfordringene er størst.

I utgangspunktet har utvalget valgt å være tilbakeholdne med å foreslå tiltak som utelukkende er rettet mot gutter og menn. Flertallet av tiltakene utvalget foreslår er derfor rettet mot både gutter og jenter, menn og kvinner. Det er fordi jenter og kvinner kan ha de samme utfordringene, selv om de i mange tilfeller er færre i antall enn gutter som møter dem. Hvis de virker etter hensikten, vil tiltakene i slike tilfeller ha betydning for flere gutter enn jenter fordi det er flere gutter i de gruppene de er ment å virke for. De tiltakene som er rettet særskilt mot gutter og menn, er tiltak som utvalget mener er nødvendige for å fremme likestilling uten at de fører til usaklig forskjellsbehandling. Kjønnsspesifikke tiltak kan innebære å gi noen grupper en fordel andre ikke har. I utgangspunktet er direkte og indirekte forskjellsbehandling forbudt gjennom likestillings- og diskrimineringsloven, men med unntak av når det har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles. Mannsutvalget vurderer at kjønnsspesifikke tiltak i seg selv ikke kan sies å være lovstridig, gitt at dette er virkemidler som kun blir benyttet ved stor kjønnsubalanse og i en avgrenset tidsperiode. Slike tiltak bør i hovedsak bare innføres når andre tiltak allerede er prøvd ut eller det er god grunn til å anta at de vil være utilstrekkelige, og for en begrenset periode.

En annen avveining i arbeidet har vært behovet for statlig styring versus handlingsrommet for den enkelte fylkeskommune, kommune, skole, barnehage og utdanningsinstitusjon til selv å finne løsninger på likestillingsutfordringer på ulike områder. En for sterk statlig styring kan gå på bekostning av lokalt tilpassede tiltak og nytenkning. I en del tilfeller kan det likevel være nødvendig med tydelige føringer fra staten. Utvalget mener at det må følge økonomiske ressurser fra statlig hold for at tiltakene skal kunne gjennomføres på en god måte.

11.2 Innsatsområde: Menn som omsorgspersoner

Mannsutvalget mener samfunnet må legge til rette for at menn og kvinner har de samme mulighetene til både å forsørge seg selv og familien gjennom arbeid, og til å være omsorgspersoner i familien. Både menn og kvinner opplever at krav fra arbeidsplassen på den ene siden, og forventninger og ønsker om familielivet på den andre, er med på påvirke hvordan de balanserer mellom jobb og familie. Det har lenge vært et likestillingspolitisk mål å sikre kvinner reelle muligheter til å delta i arbeidslivet. Mannsutvalget mener at en likestillingspolitikk for alle også må ta mål av seg å sikre menn muligheter til å være omsorgspersoner i familien. Dette krever at det iverksettes tiltak i deler av arbeidslivet for å gi menn bedre muligheter til å velge å bruke tid med familien. Individuell rett til foreldrepenger og en utvidelse og todeling av foreldrepermisjonen vil sikre at flere menn får bedre mulighet til å ta del i omsorgen for små barn. Reglene for fastsetting av bo- og samværsordninger etter samlivsbrudd må endres, slik at de ikke bidrar til å opprettholde en ubalanse mellom foreldrene hvor fedre får dårligere rammer for å yte omsorg for barna.

11.2.1 Tiltak 1: Endre foreldrepenge- ordningen og rettigheter i forbindelse med fødsel

• Mannsutvalget foreslår å endre i foreldrepengeordningen for å gi like rettigheter uavhengig av kjønn, og for å gi flere fedre mulighet til å ta ut mer foreldrepermisjon. Utvalget foreslår flere grep for å oppnå dette: innføre individuelle rettigheter til foreldrepenger, todeling av permisjonsperioden og utvidelse av foreldrepengeperioden, og rett til to ukers betalt permisjon i forbindelse med fødsel for far/medmor.

Problem

Foreldrepengeordningen er en viktig del av familiepolitikken, som også har potensiale til å endre kjønnsdelingen i familien. Færre menn enn kvinner tar ut foreldrepenger, og i par der både far og mor mottar foreldrepenger, er det langt fra likedeling.

Det er et problem at dagens regler ikke likestiller mor og far som omsorgspersoner ved å stille andre krav til far enn til mor for uttak av foreldrepenger. Deler av fars rettigheter til uttak av foreldrepenger er fortsatt betinget av mors aktivitet og inntekt før og etter fødsel. For at far skal kunne ta ut fellesdelen, er det krav om at mor er i arbeid eller annen godkjent aktivitet. Det er ikke et tilsvarende krav til mor om at far skal være i aktivitet for at hun skal få foreldrepenger for fellesdelen. Videre mister far rett til fedrekvote hvis mor mottar engangsstønad.

På grunn av et EU-direktiv om permisjonsrettigheter, har norske fedre med egen opptjeningsrett fra 2022 fått individuell rett til åtte uker med foreldrepenger. I statsbudsjettet for 2024 har regjeringen utvidet dette til ti uker, men redusert nivået på ytelsen til 90 prosent for åtte av de ti ukene. Det har altså vært en klar forbedring i fedres rettigheter etter påtrykk fra EU, men deler av fars rettigheter er fortsatt betinget av mors aktivitet.

Menn har i praksis ikke de samme mulighetene til å ta ut permisjon som kvinner. I all hovedsak er det slik at fedre kun tar ut fedrekvoten, mens mødre tar ut fellesperioden i tillegg til ukene avsatt til mor. I praksis betyr dette at fedre får en tredjedel av den betalte foreldrepermisjonen.

Det er også forhold i arbeidslivet som kan gjøre det vanskelig for en del menn å ta ut hele eller deler foreldrepermisjon. Manglende eller begrenset bruk av foreldrepermisjon varierer mellom fedre som er ansatt i ulike næringer og bransjer. Fedre som jobber i privat sektor tar sjeldnere og kortere permisjon enn fedre i offentlig forvaltning, og selvstendig næringsdrivende fedre tar sjeldnere permisjon enn andre lønnsmottakere.

Beskrivelse av tiltaket

Individuelle rettigheter til foreldrepenger

Utvalget foreslår å innføre individuelle rettigheter til foreldrepenger. Dette innebærer at fars rett til foreldrepenger ikke lenger skal være avhengig av at mor går ut i en godkjent aktivitet, som arbeid eller utdanning etter fødsel, eller at fars rettigheter er avhengig av om mor mottar engangsstønad eller foreldrepenger. Det samme vil gjelde for medmødre.

Todeling av foreldrepengeordningen

Utvalget foreslår å innføre en todeling av foreldrepermisjonen, hvor hver av foreldrene i utgangspunktet har en like stor del av fellesperioden. Dette innebærer å erstatte dagens tredeling med egen mors-, fars/medmorkvote og fellesperiode. Utvalget foreslår at hele foreldrepengeperioden blir utvidet med fire uker som fordeles likt mellom foreldrene. Videre foreslår utvalget at det skal være mulig å overføre seks uker mellom foreldrene. Som med dagens ordning, foreslår utvalget at mor skal ha rett til tre uker betalt foreldrepermisjon i forkant av fødsel. Forslaget åpner dermed for at foreldrene kan velge at mor kan ta like mange uker med foreldrepermisjonen som med dagens ordning (34 uker).

Utvalget anbefaler at perioden man kan ta ut foreldrepenger kortes ned til inntil barnet er to år.

Rett til to ukers betalt permisjon ved fødsel for far/medmor

Utvalget foreslår å gi alle fedre rett til to ukers betalt permisjon ved fødsel. I dag har foreldrene rett på to uker ubetalt permisjon etter arbeidsmiljøloven. Mange arbeidsgivere dekker også lønn fordi det er tariffestet, men ikke alle. Utvalget foreslår at det blir en lovfestet rett for alle arbeidstakere, og at arbeidsgivere skal dekke dette.

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget legger til grunn at det som regel er til barnets beste å ha en sterk tilknytning til begge foreldrene, og at omsorgsevne ikke er avhengig av foreldrenes kjønn. Foreldre bør derfor i utgangspunktet ha lik mulighet til å utøve omsorg, og barn bør ha mulighet til å få en like god relasjon til begge foreldre. Foreldrepengeordningen bør legge til rette for dette.

Samtidig mener utvalget foreldrepengeordningen må ta høyde for at det er biologiske forskjeller mellom den fødende kvinnen og far, både når det gjelder tid til restitusjon etter fødsel og amming. Utvalget legger til grunn Helsedirektoratets anbefalinger om amming, som anbefaler helamming de første seks månedene dersom barnet vokser og barn og mor trives med det. Rett til ammefri er også viktig for at mødre kan fortsette å amme når det er far som er i permisjon. Utvalgets forslag til endring i foreldrepengene tar høyde for disse biologiske forskjellene, ved at de legger til rette for at mor kan være hjemme den første tiden på samme måte som med dagens ordning.

At både far og mor deltar i arbeidslivet når de kan, er en forutsetning for det likestilte foreldreskapet. Tradisjonelt har menn hatt det største forsørgeransvaret i familien. I dag har to-forsørgermodellen vokst fram som både ideal og praksis. Utvalget mener at foreldrepengeordningen bør støtte opp om dette, ved at ordningen bygger opp under insentiver til at menn og kvinner skal delta i like stor grad i arbeidslivet.

Ved å utvide foreldrepengeperioden med fire uker som deles likt mellom foreldrene får familiene mer tid i småbarnsfasen, og menn får utvidet sin permisjon uten at kvinner får redusert sin permisjon. Familier og barn er ulike og kan ha ulike behov, og utvalget mener derfor at det bør være en viss fleksibilitet i foreldrepengeordningen slik at hver familie skal kunne tilpasse til sin situasjon.

Individuelle rettigheter til foreldrepenger

Aktivitetskravet til mor har vært begrunnet med at det kan føre til dobbelomsorg, nemlig at det offentlige ikke bør finansiere at far er i permisjon hvis mor uansett er hjemme og kan ta seg av barn. Det har også blitt pekt på at aktivitetskravet kan gi insentiver for mor til å ta lønnet arbeid. Utvalget mener at disse hensynene allerede delvis er tilsidesatt i dagens ordning, ettersom det ikke er noe aktivitetskrav knyttet til fedrekvoten.

Utvalget mener på prinsipielt grunnlag at rettighetene ikke bør være avhengig av partners arbeidstilknytning eller inntekt. Hensynet til fars rettigheter, barnets beste og likestilt foreldreskap bør veie tyngre enn insentiver til mors arbeidstilknytning.

Utvalget mener det er et helt grunnleggende prinsipp at menn og kvinner skal ha like muligheter til å ta del i å utøve omsorg for egne barn, og at dette i de fleste tilfeller er til barnets beste. Med den endringen utvalget foreslår, vil flere barn få mulighet til at far er hjemme med dem. Dette har en viktig egenverdi i seg selv for den perioden det gjelder, og kan også bidra til en god relasjon på sikt. Når flere fedre/medmødre kan få rettigheter til foreldrepenger, vil det føre til mer likedeling av omsorgsarbeidet i familien. På sikt vil dette støtte opp under normer for likestilt foreldreskap.

Dette grepet vil også bidra til å redusere sosiale forskjeller mellom menn, ettersom dette kravet i dag først og fremst rammer menn med partner med svak tilknytning til arbeidslivet. I disse familiene har far også ofte lavere inntekt enn gjennomsnittet.

Som et alternativ til individuelle rettigheter til foreldrepenger, har utvalget vurdert om det bør innføres et tilsvarende aktivitetskrav til mor som det far har i dagens ordning. Dette ville innebære en likebehandling av menn og kvinner, men også føre med seg en rekke uheldige konsekvenser. En slik ordning ville kunne føre til at ikke mor får betalt permisjon de første ukene etter fødsel fordi far ikke er i arbeid, og kunne i verste fall kan føre til at ingen av foreldrene får foreldrepenger. Disse negative virkningene gjør at utvalget ikke anbefaler en slik løsning.

Todeling av foreldrepengeordningen

Utvalget mener at en todeling av foreldrepengeordningen støtter opp om hensynet til likestilt foreldreskap og barnets beste. En todeling av permisjonen kan fungere normgivende og er et tydelig signal fra det offentlige om at mor og far er like viktige som omsorgspersoner. Dette kan påvirke forventninger som far, mor og arbeidsgivere har til hvordan permisjonsperioden skal fordeles.

Utvalget mener dette tiltaket kan føre til en reell endring av praksis fordi en todeling gir en forventning om likedeling. En endring av praksis legger til rette for at barn og far skal få en sterk tilknytning fra det første leveåret fordi de tilbringer mer tid sammen. Videre vil det føre til mer likedeling av omsorgsarbeidet i familien på kort sikt, og muligens også på lengre sikt. Dersom ordningen fører til en jevnere fordeling av permisjonstiden, vil dessuten byrden ved permisjon for arbeidsgiver fordeles jevnere mellom kvinne- og mannsdominerte arbeidsplasser.

Utvalget foreslår at hele foreldrepengeperioden blir utvidet med fire uker som blir fordelt likt mellom foreldrene. Dette fører til at foreldre vil få mer tid sammen med barna når de er små. Fleksibiliteten i ordningen åpner for at verken fedre eller mødre vil komme dårligere ut enn med dagens ordning.

Utvalget vil likevel understreke at det er usikkerhet knyttet til hvordan ordningen vil bli praktisert. Med den grad av fleksibilitet som utvalget legger opp til, vil fedre få flere uker med foreldrepermisjon enn i dag. En vesentlig del av tiden kan likevel overføres til mor. I Sverige, der foreldrene kan overføre en betydelig del til hverandre, er det svært mange fedre som kun tar den delen som ikke kan overføres.

Utvalget anbefaler likevel at en ny ordning har denne fleksibiliteten. Dette er blant annet fordi utvalget mener at en endring av foreldrepengeordningen ikke skal gjøre at hverken mor eller far/medmor kommer dårligere ut enn med dagens ordning, for eksempel ved at mødre velger å ta mer ubetalt permisjon enn i dag. Utvalget mener også at den enkelte familie bør ha et visst rom for å gjøre tilpasninger til sin situasjon. Samtidig har utvalget vært opptatt av at ordningen ikke bør være for fleksibel, fordi det kan føre til at far i praksis får en liten andel av permisjonsperioden.

I utvalgets forslag er det lagt opp til at både fødende og ikke-fødende forelder kan overføre deler av sin del til den andre forelderen. Hvis én av foreldrene velger å gi den andre forelderen sin overførbare del, vil den forelderen likevel komme bedre ut enn det som tilsvarer fedre/morskvoten i dagens ordning.

Utvalget har også drøftet å heller forlenge fedrekvoten innenfor dagens tredelte foreldrepengeordning. All erfaring med fedrekvoten tilsier at en slik endring vil innebære en reell økning i fedres uttak. Utvalget anbefaler likevel ikke en slik endring fordi en todeling av permisjonsordningen der foreldrerettighetene gjøres individuelle, i større grad enn en tredeling støtter opp om hensynet til likestilt foreldreskap og barnets beste.

Utvalget har drøftet om det skal være en egen del forbeholdt mor rett etter fødsel. Utvalget har vært opptatt av at foreldrepengeordningen skal ta høyde for at det er biologiske forskjeller mellom fødende menn og kvinner i forbindelse med fødsel og barseltid. Utvalget mener at den ordningen vi foreslår ivaretar dette ved å gi familiene mulighet til å velge når hver av foreldrene skal ta ut sin del. Utvalget forventer at de aller fleste familier selv vil velge at den fødende forelderen er hjemme i den første perioden etter fødsel, og at det er unødvendig å detaljstyre familiene med en mødrekvote. I de tilfellene der familiene velger annerledes, regner utvalget med at det er gode grunner til det. Utvalget mener dessuten at det er noe problematisk med at det offentlige skal uttrykke en forventning til når kvinner skal være restituert etter fødsel eller slutte med fullamming ved å angi en morskvote. Utvalget viser til reglene om sykemelding og overføring/utsettelse av permisjon til den andre forelderen i tilfeller der fødekvinnens helse tilsier det, og forutsetter at disse videreføres.

Utvalget foreslår at perioden foreldrene kan ta ut foreldrepenger kortes ned. Det er viktig med en viss fleksibilitet i ordningen, men dagens grense på tre år gjør at ordningen i realiteten dekker mer enn det som er intensjonen, nemlig å sikre inntekt i forbindelse med fødsel og de første leveårene. En innskrenking kan gi foreldre mer konsentrert tid når man er i permisjon, og dermed hindre at én av foreldrene legger sitt uttak til ferier eller lignende når den andre også har fri. Forelderen som gjør dette, typisk far, kan oppleve at de da blir sekundære omsorgspersoner fordi mor fortsetter å være hjemme med barnet samtidig. Utvalget mener at en slik endring støtter opp om hensynet til barnets tilknytning til begge foreldre og et likestilt foreldreskap.

Rett til to ukers betalt permisjon ved fødsel for far/medmor

I dag har alle fedre/medmødre rett til to uker permisjon i forbindelse med fødsel, men det er ikke alle som får dette som betalt permisjon. Dette skaper et skille mellom fedre, som særlig rammer menn i lite regulerte næringer. Utvalget mener det er viktig at fedre har like rettigheter uavhengig av hvor de arbeider, og at det derfor ikke bør være opp til arbeidsgivere hvorvidt de skal dekke disse to ukene. Utvalget mener at de to ukene med betalt permisjon er viktige for familier i en tid som innebærer en stor forandring, og som for mange familier kan oppleves som krevende. Det at far/medmor kan avlaste i denne perioden kan dessuten være viktig for mors helse.

Tiltaket vil innebære økte utgifter for arbeidsgivere som i dag ikke dekker disse to ukene. Dette kan oppleves som belastende for enkelte bedrifter. Utvalget mener likevel at det er rimelig at arbeidsgivere tar denne kostnaden. Utvalget mener at disse to ukene kan sees på som en parallell til retten til betalt ammefri, som også arbeidsgivere må bære kostnadene ved. Det er ulikt når kvinner går tilbake i arbeid, men det er vanlig at kvinner går tilbake til arbeid etter åtte-ni måneder, og i slike tilfeller vil kostnadene til én times betalt ammefri fram til barnet er ett år, utgjøre omtrent det samme som to uker til far i etterkant av fødsel.

Utvalget har også drøftet å legge de to ukene til foreldrepengeordningen. Utvalget viser til at det allerede er svært mange arbeidsgivere som dekker disse to ukene, og vil heller prioritere en økning av den totale foreldrepengeperioden. Utvalget mener det er rimelig at arbeidsgivere også bærer noen av utgiftene for sine arbeidstakere.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Ellingsæterutvalget anslo i 2017 merutgiftene ved å innføre individuelle rettigheter til foreldrepenger til ca. 600 millioner kroner.1 Mannsutvalget har ikke hatt anledning til å utrede økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget ytterligere. Dette må utredes før implementering av tiltaket.

11.2.2 Tiltak 2: Styrke nybakte fedre og medmødres rolle og rettigheter

• Mannsutvalget foreslår tre grep for å styrke nybakte fedre og medmødres rolle og rettigheter: far og medmor får rett til dekking av utgifter til reise og overnatting ved fødsel, systematisk innhenting av erfaringer fra helsestasjonenes aktiviteter rettet mot fedre i barnets første leveår, og oppdatering av de nasjonale faglige retningslinjer for helsetjenestene til å inkludere fedre og medmødres rolle.

Problem

Mannsutvalget mener det er viktig at fedre og medmødre får mulighet til å være likestilte omsorgspersoner fra starten av barnets liv. Fedrekvoten spiller en viktig rolle i å styrke fedres rolle, men det er også behov for å understøtte fedre og medmødres rolle gjennom tjenestene som gjelder graviditet, fødsel og barnets første leveår.

Slik tjenestene er innrettet i dag, har ikke fedre like hyppig kontakt med helsetjenester som mødre i forkant av barnets fødsel og i løpet av det første leveåret. Det er gode grunner til at svangerskapsomsorgen er rettet mot mødre, og at mødre har mer av kontakten med helsestasjonen i den første tiden etter fødsel.

For Mannsutvalget er det prinsipielt viktig at det offentlige bruker ressurser på å støtte alle foreldre. Utvalget mener at det bør finnes flere kurs, nettverk og møteplasser som bidrar til å trygge fedre og medmødre i foreldrerollen.

Selv om helsestasjonen over tid har endret seg fra å fokusere primært på mor og barn til å inkludere hele familien, tyder kvalitative studier på at fedre i varierende grad opplever å bli inkludert i helsestasjonens oppfølging av barnet. En studie peker på at helsetjenestene i større grad må vektlegge fedre som selvstendige og likestilte omsorgspersoner.2 Dette kan være spesielt aktuelt for foreldre som selv har innvandret til Norge. En undersøkelse blant foreldre med minoritetsbakgrunn finner at mange savner et større kollektiv å støtte seg på i barneoppdragelsen og føler seg alene med ansvaret for barna.3

Kvinnehelseutvalget har pekt på et behov for å gjennomgå barnefar eller medmors rolle og rettigheter ved oppfølging i svangerskapet, og viser til at kommende fedre og medmødre i dag har en svært liten formell plass eller økonomiske rettigheter.4 Far eller medmor kan for eksempel delta på kontroller hos både fastlege og spesialist, men får kun unntaksvis dekket reise og overnatting. Kvinnehelseutvalget påpeker at dette har en tydelig geografisk og sosioøkonomisk dimensjon ettersom mange har lang reisevei til fødested.

Beskrivelse av tiltaket

Far og medmor får rett til dekking av utgifter til reise og overnatting ved fødsel

Gravide har rett til å få dekket utgifter til reise og overnatting for konsultasjoner, oppfølging og fødsel når reisen overstiger en viss avstand. Med mindre det er medisinske behov for ledsager på reisen, har fedre ingen rettighet til å få dekket utgifter til reisen. Den ikke-fødende forelderen kan bare få dekket reisen i de tilfellene hvor den fødende har helsemessige behov for ledsager, men overnatting dekkes ikke. Utvalget mener at forskriften bør endres slik at den ikke-fødende forelderen får rett til dekking av utgifter til reise og overnatting i forbindelse med fødsel. Forslag til ny pasientreiseforskrift ble sendt på høring våren 2024. Mannsutvalget har gitt innspill til høringen og foreslått at fedre og medmødre får rett til dekking av utgifter til reise og overnatting i forbindelse med fødsel.

Systematisk innhenting av erfaringer fra helsestasjonenes aktiviteter rettet mot fedre i barnets første leveår

Mannsutvalget foreslår at det gjennomføres en kunnskapsoppsummering og evaluering av tilbudet som helsestasjonene i landet har og har hatt til nybakte fedre.

Helsestasjon for barn 0–5 år er et gratis tilbud for barn og foreldre. I tillegg til det standardiserte helsestasjonsprogrammet for nybakte foreldre, tilbyr noen helsestasjoner også foreldreveiledningskurs og barselgrupper.

Det har vært gjennomført ulike forsøk og pilotprosjekter for å etablere barselnettverk for fedre. I 2009–2010 gjennomførte Reform og Voksenopplæringsforbundet pilotprosjektet «Papparingen». Erfaringer fra prosjektet var at opplegget traff svært godt hva angår innhold, materiale og metode for samtalegrupper for fedre. Hovedutfordringen lå i å rekruttere deltakere. I utgangspunktet var helsestasjonen tenkt som en sentral rekrutteringskanal, men i pilotene fungerte dette dårlig. I sluttrapporten pekes det også på kulturelle forestillinger om seg selv som mann som hinder for rekrutteringen. Pilotprosjektet ble ikke fulgt opp.

Enkelte norske kommuner har også egne pappagrupper, men så langt utvalget er kjent med, finnes det ingen systematisk evaluering av helsestasjonenes tiltak rettet mot fedre.5 En kvalitativ studie fra 2018 pekte på at fedre kan oppleve at tilbudet fra helsestasjonen i liten grad er rettet mot dem, og at fedre selv ønsker en mer aktiv rolle i møte med helsestasjonen. Resultatene fra en brukerundersøkelse fra Bergen kommune fant at fedre i større grad ønsker seg individuelle konsultasjoner.6

I pilotprosjektet En likestilt helsestasjon som er gjennomført av Nord-Fron kommune i samarbeid med Reform – ressurssenter for menn, ble det innført helsesamtaler for nybakte fedre og ikke-fødende foreldre på helsestasjonen da barnet var rundt fire måneder gammelt. Helsesamtalene foregikk i 2022–2023, og samtalene foregikk uten at mor var til stede. I samtalene fikk fedrene snakke om sin egen psykiske helse, og opplevelsen av den nye rollen som familiefar. Det ble også tatt opp en rekke praktiske forhold. Både fedrene som deltok på samtalene og helsestasjonene opplevde tilbudet som svært nyttig. Fedrene opplevde blant annet at samtalene ga dem en mulighet til å reflektere over foreldrerollen, og at det ble lavere terskel for å kontakte helsestasjonen i etterkant. Helsestasjonen som var med i prosjektet, ble mer bevisst på fars rolle og betydning.7

Oppdatering av de nasjonale faglige retningslinjer for helsetjenestene til å inkludere fedre og medmødres rolle

Helsedirektoratet utarbeider retningslinjer, veiledere og råd for helsetjenestene og befolkningen. Mannsutvalget mener at det bør være tydeligere føringer for at fedre og medmødre involveres i nasjonale faglige retningslinjer som omhandler svangerskap, fødsel og barsel på helsestasjon og sykehus. For tjenestene som retter seg mot foreldre i småbarnsfasen, er de sentrale anbefalingene i de faglige retningslinjene for svangerskapsomsorgen, og for arbeidet i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom.

Mannsutvalget mener at de nasjonale retningslinjene bør oppfordre til at konsultasjoner og informasjon er rettet til begge foreldre. En konkretisering av retningslinjene bør bygge på barne- og helsefaglige vurderinger.

Utvalgets vurdering

Utvalget legger til grunn at det er en vesensforskjell mellom rollen til den fødende forelderen og rollen til den ikke-fødende forelderen. Tilretteleggingen for den ikke-fødende forelderen må være et tillegg til oppfølgingen av den fødende forelderen. Utvalget understreker at den ikke-fødende forelderen spiller en viktig rolle under svangerskapet, ved fødsel og gjennom barnets første leveår. Oppfølgingen i forbindelse med svangerskap, fødsel og barsel er starten på oppfølgingen fra det offentlige i foreldrerollen. Når den ene forelderen har mindre kontakt med tjenestene i svangerskaps-, fødsels- og barselperioden, kan dette gjøre dem mindre trygge i foreldrerollen enn de hadde vært med en slik oppfølging, og gjøre at de opplever å gå mer alene med utfordringer. Den ikke-fødende forelderen spiller også en viktig rolle i å støtte den fødende praktisk og emosjonelt. For å understøtte likestilt foreldreskap, bør begge ha reell mulighet til å ta del i den tidlige fasen av foreldreskapet. Når det er ulikheter som særlig rammer dem som har lang reisevei til helsetjenestene, eller med lite økonomiske ressurser, er disse spesielt viktig å motvirke.

Mannsutvalget mener det bør være en selvfølge at den ikke-fødende forelderen får anledning til å være til stede ved barnets fødsel, og at de bør behandles som en nødvendig ledsager. Utvalget foreslår derfor at pasientreiseforskriften endres slik at den ikke-fødende forelderen får rett til dekking av utgifter til reise og overnatting i forbindelse med fødsel.

Mannsutvalget anbefaler at det gjennomføres en kunnskapsoppsummering og evaluering av tilbudet som helsestasjonene i landet har og har hatt til nybakte fedre. En slik systematisk gjennomgang av prosjekter som har vært utprøvd så langt, kan identifisere suksessfaktorer for å etablere tilbud som fedre har nytte av. På grunnlag av denne kunnskapsoppsummeringen, bør det gis tilskudd til pilotprosjekter som kan videreutvikle gode metoder og tjenestetilbud.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalget har vurdert om den ikke-fødende forelderen bør få rettigheter til permisjon med lønn og dekking av reiseutgifter for å delta på svangerskapskontroller. Utvalget mener at en slik utvidelse av rettigheter ville innebære for store kostnader både for det offentlige og for virksomheter. Det er viktigere å prioritere at man får mulighet til å være til stede ved barnets fødsel. Utvalget har ikke hatt anledning til å utrede økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget om far/medmors rett til dekking av utgifter til reise og overnatting i forbindelse med fødsel. Dette må utredes før implementering av tiltaket.

Utvalget foreslår at det settes av 1 mill. kroner til en kunnskapsoppsummering. Bufdir bør få ansvar for gjennomføringen av tiltaket.

Finansiering av pilotprosjekter kan skje gjennom en styrking av ordningen Tilskudd til foreldrestøttende tiltak, som forvaltes av Bufdir, sammen med en justering av tildelingskriteriene slik at prosjekter som retter seg særlig mot nybakte fedre kan prioriteres. Bevilgningen for ordningen i 2023 var 37,264 mill. kroner. Mannsutvalget foreslår at bevilgningen økes med 10 mill. kroner.

Ansvaret for revidering av nasjonale faglige retningslinjer bør legges til Helsedirektoratet, og kan løses innenfor rammene av nåværende budsjett. Eventuelle endringer i retningslinjene kan få økonomiske og administrative konsekvenser som bør utredes nærmere.

11.2.3 Tiltak 3: Etablere trepartssamarbeid for bedre arbeid-familie-balanse i mannsdominerte bransjer

• Mannsutvalget foreslår at regjeringen tar initiativ til trepartssamarbeid for å få kunnskap om, og finne fram til bedre ordninger for, arbeid-familie-balanse i de største mannsdominerte bransjene i arbeidslivet.

Problem

Det er lite systematisk kunnskap om hvordan mannsdominerte bransjer tilrettelegger for arbeid-familie-balanse. Likestilling i arbeidslivet har hovedsakelig vært rettet mot kvinnedominerte bransjer og kvinners mangel på likestilling.

Menn og kvinner har ulike rammer for å få til balanse mellom arbeid og familieliv. I det kjønnsdelte arbeidslivet er det en deltidskultur på kvinnedominerte arbeidsplasser. Dette handler blant annet om at kvinner tilpasser arbeidet til familiens behov. På mannsdominerte arbeidsplasser er det en heltids- og overtidskultur.

Arbeidslivet må ta utgangspunkt i at både menn og kvinner skal være likestilte i arbeid og familie. Det innebærer at både manns- og kvinnedominerte bransjer må ha systemer for tilrettelegging for omsorgsforpliktelser. Hvis dette mangler vil løsningene ofte bli overlatt til familien og føre til dårligere likestilling for både menn og kvinner.

Beskrivelse av tiltaket

Mannsutvalget foreslår et fireårig prosjekt, som inngår i trepartssamarbeidet under arbeidsgruppe for likestilling i arbeidslivet som koordineres av Kultur- og likestillingsdepartementet. Prosjektet bør baseres på arbeidsgivers aktivitets- og redegjørelsesplikt og partenes avtaler om likestilling. Tiltaket består av flere ulike komponenter som vil være mest hensiktsmessig å innføre som en helhet. Det er også mulig å dele gjennomføringen av tiltaket opp i mindre enkeltprosjekter.

Formålet med prosjektet er å bidra til at det blir etablert bransjestandarder for god tilrettelegging for balanse mellom arbeids- og familieliv. Standardene må tilpasses driften og utfordringene i de enkelte bransjene.

For å få til dette bør prosjektet innebære innhenting av kunnskap om hvordan mannsdominerte bransjer tilrettelegger for arbeids- og familielivsbalanse i dag, og om hvilke utfordringer både arbeidsgivere og arbeidstakere opplever i forbindelse med dette.

Temaer som vil være relevante for prosjektet er blant annet foreldrepermisjon, arbeidstidstilpasning, tilrettelegging i forbindelse med omsorgsoppgaver, jobbkrav og innretning av lønns- og bonussystemer.

Utvalget foreslår også en utredning og pilotprosjekt om redusert eller tilpasset arbeidstid i mannsomdinerte bransjer som del av dette overordnede prosjektet. Utredningen kan følges opp av en systematisk utprøving av verktøy for tilrettelegging av arbeidstid som gir bedre arbeid-familie-balanse for de ansatte. Arbeidstidsplanlegging i skift- og turnusarbeid er krevende, og det er behov for bedre verktøy for arbeidstidsplanlegging som gjør at de ansatte kan ha en bedre arbeid-familie-balanse.

Samarbeidet bør forankres i partssammensatte prosjektgrupper i de aktuelle bransjene og i bedriftene. Bransjer og bedrifter som deltar i samarbeidet må få faglig oppfølging og veiledning. Bedrifter bør inviteres til å delta som pilotbedrifter i arbeidet. Arbeidet forankres i partssammensatte ansvarsgrupper i pilotbedrifter. Gruppene bør ha deltakere som er i en livssituasjon som gjør at de har erfaring med behovene.

Bufdir, LDO, Arbeidstilsynet og forskningsmiljøer bør trekkes inn i prosjektet. Erfaringene fra prosjektet bør samles i en rapport.

Utvalgets vurdering

Trepartssamarbeidet om likestilling er avgjørende for å fremme likestilling for både menn og kvinner, og er av stor betydning for å sikre en bedre balanse mellom arbeid og familieliv.

Å forstå hvordan strukturelle betingelser påvirker menneskers handlingsrom og valgmuligheter, er avgjørende i arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering. For å kunne iverksette treffende tiltak for å fremme likestilling for både menn og kvinner i arbeids- og familieliv, ser utvalget behov for mer kunnskap om hvilke strukturer, logikker og mekanismer som kan bidra til å forklare kjønnsforskjeller, og om hvilke grep som må til for å endre på disse strukturene.

Prosjektorganiseringen utvalget foreslår vil inkludere flere fagmiljøer i arbeidet, noe som kan bidra til en mer helhetlig og systematisk gjennomføring. Tiltaket vil innebære et bedre kunnskapsgrunnlag på et underkommunisert område. Pilotprosjektene som følger av den nye kunnskapen vil kunne legge til rette for en arbeidslivsreform som kan bidra til å bedre arbeids- og familielivsbalansen for alle og fremme likestilling i arbeid og familie.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Innrettingen av prosjektet bør drøftes i arbeidsgruppe for likestilling i arbeidslivet, som koordineres av Kultur- og likestillingsdepartementet. Gjennomføringen av pilotprosjekter og delprosjekter i samarbeid med bransjer og bedrifter vil kreve midler drift og administrasjon. Mannsutvalget foreslår at det settes av 10 mill. kroner årlig til arbeidet over en fireårsperiode.

11.2.4 Tiltak 4: Utvide meklingsplikten ved samlivsbrudd og foreldretvister til seks timer før det kan reises sak for domstolene

• Mannsutvalget foreslår at foreldre ved samlivsbrudd og foreldretvister må ha gjennomført seks timer mekling før det kan reises sak for domstolen.

Problem

Mekling mellom foreldre kan være konfliktdempende, og Mannsutvalget mener at foreldre ved samlivsbrudd bør gjennomføre flere timer med mekling enn i dag. I dag får foreldre en meklingsattest etter én times mekling på familievernkontoret. Deretter kan en eller begge fremme sak om bo- og samværsordningen for retten. Foreldre som ønsker det, får tilbud om ytterligere seks timer mekling, men det er frivillig å benytte seg av dette tilbudet.

Beskrivelse av tiltaket

Tiltaket innebærer at foreldre som ikke er enige om bo- og samværsløsning må gjennomføre flere meklingstimer enn i dag, før det kan reises sak for domstolen. Unntak fra dette bør være saker der det er mistanke om vold eller store problemer som følge av rus eller psykiatri, eller andre forhold som gjør det uhensiktsmessig å fortsette meklingen. Utvalget mener det må være opp til mekler å vurdere om saken er uegnet for mekling. Forslaget er i tråd med Familievernutvalgets og Barnelovutvalgets forslag.8

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget legger til grunn at det som regel er foreldrene som er best i stand til å vite hva som er best for sine barn, og det derfor er foreldrene i fellesskap som bør fatte beslutningen om bosted og samvær. Prosessen knyttet til mekling bør legge til rette for at foreldrene kan finne bo- og samværsløsninger som ivaretar barnets behov for kontakt med begge foreldre.

Utvalget vurderer at konfliktløsning i retten skaper en mer fastlåst situasjon mellom foreldrene, som gjør det vanskeligere å finne fram til løsninger som ivaretar begge foreldrenes kontakt med barnet. Derfor er det hensiktsmessig å legge til rette for at mer av konfliktløsningen skjer i familievernet.

Utvalget mener at omsorgsevne ikke er avhengig av kjønn, og at begge foreldre skal ha mulighet til, og ansvar for, å utøve omsorg for sine barn. Slik utvalget ser det, vil utvidelse av meklingstiden gjøre at begge foreldrene får større ansvar for å finne stabile løsninger. Et samlivsbrudd innebærer endringer i livene til de ulike familiemedlemmene, og mekling vil på en bedre måte enn rettslig konflikt legge til rette for at foreldrene får tid til å omstille seg og finne omforente og varige løsninger. Å bringe en sak for retten, kan gjøre at tar lang tid å komme fram til en løsning. Konflikten kan eskalere og dermed øker belastningen både for barnet og foreldrene. Hvis flere foreldre blir enige under mekling vil det spare mange for unødig konflikt, frustrasjon og tids- og pengebruk i rettsapparatet. I den grad barna drar fordel av dette, vil dette være til barnets beste.

Et lavt konfliktnivå mellom foreldrene, og at ordningene som fastsettes er fundert hos både foreldre og barn, er positivt både for barn og foreldre. En grundig prosess som går over tid kan virke konfliktdempende, fordi foreldrene får mulighet til å snakke seg gjennom situasjonen. Meklingsprosessen bør støtte opp under foreldrenes mulighet til å finne fram til gode løsninger som ivaretar barnets beste og begge foreldre. På sikt vil tiltaket derfor også kunne bidra til at færre opplever samværshindring.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Som Familievernutvalget peker på, vil en økning av antallet obligatoriske meklingstimer i konfliktsaker medføre kostnader i form av behov for økt kapasitet ved familievernkontorene. Hvis sakene løses i familiekontorene vil dette imidlertid kunne føre til at antallet saker for domstolene går ned. Familievernutvalget har ikke foretatt en nærmere beregning av dette tiltaket utover dette.9

11.2.5 Tiltak 5: Styrke domstolenes mulighet til å idømme delt bosted

• Mannsutvalget mener reglene for domstolenes adgang til å idømme delt bosted må endres.

Problem

Under dagens ordning har fedre som gruppe mindre tid sammen med barna enn mødre etter samlivsbrudd. Endringer i kjønnsnormer og normer for foreldreskap har ført til at flere barn har delt bosted.

Det er likevel slik at det er større sannsynlighet for at barna får fast bosted hos mor enn hos far etter et samlivsbrudd. Når foreldrene ikke blir enige, er hovedregelen at retten skal avgjøre at barnet skal bo hos én av foreldrene. Det må foreligge særlige grunner for at retten kan idømme delt bosted. At saken er kommet til retten kan være et uttrykk for at det er konflikt mellom foreldrene, og dette kan i seg selv tale mot at barnet får delt bosted.

At reglene i dag stiller strenge krav til å idømme delt bosted, bidrar til at barn får mindre tid sammen med den ene av foreldrene. Blant barn med foreldre som ikke bor sammen, er det 54 prosent som bor hos mor og bare 7 prosent som bor hos far. Andelen som bor hos mor er høyere for barn av foreldre som ikke bodde sammen da barnet ble født. Barn av foreldre med høy eller middels inntekt har oftere delt bosted sammenlignet med barn av foreldre med lav inntekt.

Mange fedre har et ønske om å se barna mer enn de gjør etter et samlivsbrudd. To av tre samværsforeldre ønsker seg mer samvær. Det store flertallet av samværsforeldre er fedre, og dette er dermed en utfordring som rammer flest menn. Barna rammes ved at de får en svakere tilknytning til faren.

Beskrivelse av tiltaket

Et samlet Mannsutvalg mener at reglene for domstolens adgang til å idømme delt bosted må endres. Utvalget er delt i synet på hvilken alternativ løsning som er å foretrekke.

Utvalgets flertall, bestående av utvalgsmedlemmene Bonsaksen, By Rise, Einstabland, Fossem, Hangeland, Keskitalo, Mauseth, Reisel, Schjølberg, Stoltenberg, Taraku, Ulset, Zahid og utvalgsleder Jervell foreslår at delt bosted og fast bosted hos den ene bør være sidestilt, og at det beste for barnet må være avgjørende for domstolens vurdering.

Utvalgets mindretall, bestående av utvalgsmedlemmene Børke, Nordstoga og Saastad, foreslår at delt bosted bør være hovedregelen når domstolen skal avgjøre hvilken av foreldrene som skal ha omsorg for barn. Det bør stilles et vilkår om at det må være særlige grunner for at barnet skal få fast bosted hos den ene av foreldrene.

Utvalgets vurdering

Et samlet Mannsutvalg mener at dagens ordning er med på å opprettholde utdaterte normer for hva foreldreskap innebærer for fedre og mødre, og hva som er til det beste for barn. Dagens regelverk fører til en skjevhet mellom foreldrenes forventninger til bo- og samværsordning. Dette gjelder både under mekling og i en eventuell foreldretvist i domstolene.

Mannsutvalget mener at delt bosted ikke er en ordning som passer for alle barn eller for alle foreldre. Samtidig er det et helt sentralt poeng at det samme også gjelder fast bosted hos den ene forelderen, som er hovedregelen for domstolsbehandling i dag.

Dette taler for å endre dagens regelverk for fastsettelse av barnets bosted.

De store endringene i antall barn som har delt bosted, viser at det har skjedd betydelige endringer i oppfatningene om foreldreskap og hva som er barns beste når foreldrene ikke bor sammen. Det var tidligere en oppfatning om at barn av foreldre som ikke bodde sammen burde ha fast bosted hos én av foreldrene Delt bosted ble sett på som en særegen praksis som krevde helt bestemte forutsetninger for å fungere. Dette har ført til at terskelen for å idømme delt bosted er svært høy.

Til tross for dreiningen i retning av delt bosted, har mødre og fedre fremdeles ulike forventninger til hvordan en bo- og samværsavtale skal utformes. Mannsutvalget har snakket med flere ansatte ved familievernkontor som har et generelt inntrykk av at menn opplever at de kan få inntil 50 prosent av tiden med barnet, mens kvinner kan oppleve at de skal ha barnet minst 50 prosent. Utredningen viser at fordelingen av ansvarsområder i familien under samlivet har betydning for fordelingen av barna etter samlivsbrudd, og at det er en sammenheng mellom høy grad av likestilling i samlivet og delt bosted etter samlivsbrudd. Hvilke ønsker foreldrene har for bo- og samværsløsning kan henge sammen med hvor mye tid de har brukt sammen med barna. Samtidig er det en sammenheng mellom hvilke forventninger menn og kvinner har hatt til sin rolle som foreldre, og hvordan de har vært fedre og mødre fram mot et samlivsbrudd.

Mannsutvalget mener at de rettslige reglene for fastsettelse av bo- og samværsløsninger opprettholder og forsterker ulikhetene mellom fedre og mødres forventninger. Etter dagens regler vil konflikt mellom foreldrene i seg selv tale mot at retten dømmer delt bosted, og retten vil måtte vurdere hvilken av foreldene barnet skal bo hos. Den forelderen som enten forventer eller ønsker bosted alene, får dermed en mulighet til å ikke søke enighet og eskalere motsetningene, og på denne måten sørge for at vilkårene for å fastsette delt bosted ikke er oppfylt. Mannsutvalget mener at en endring av dagens regler vil gi en mer reell avtalefrihet mellom foreldrene under meklingen.

Domstolens vurdering av bostedsløsning bør gjøres med tanke på potensialet for å finne løsninger som kan fungere på sikt. Dette innebærer også at foreldrene må samarbeide om de ordningene de kommer fram til, også når premissene for samarbeid er endret fra da de bodde under samme tak. Når foreldre ikke bor sammen, må begge foreldrene ta ansvar for et bredt spekter av omsorgsoppgaver i den tiden de er sammen med barnet. Arbeidsdelingen som har vært mellom foreldrene tidligere, blir derfor mindre relevant.

De fleste foreldre opplever et lavt konfliktnivå etter samlivsbrudd, både når barna har delt bosted og når barnet har fast bosted hos den ene. Det er også en ikke ubetydelig andel foreldre som har delt bosted, som opplever konflikt med den andre forelderen. Selv om nivået av konflikt har betydning for det samarbeidet foreldrene kan ha om barna, mener hele Mannsutvalget at det ikke er grunnlag for å utelukke at også foreldre som har et konfliktfylt forhold kan klare å samarbeide om barna under delt bosted.

Mannsutvalget mener at reglene for fastsettelse av bostedsordning må bygge på en forventning om at begge foreldrene skal delta i omsorgen for barnet i fremtiden, og at begge foreldre skal arbeide for å få til et slikt samarbeid. Dette taler for at det ikke bør være en høyere terskel for å fastsette delt bosted enn fast bosted hos den ene. Den konkrete vurderingen i hver sak må derfor hvile på en vurdering av om forutsetningene for å få til dette på sikt er tilstede.

Utvalget vurderer at tiltaket vil føre til at partene møtes i mekling på en mer likestilt måte. Dette vil legge til rette for løsninger som gir en jevnere fordeling av tiden med barna, og støtte opp under utviklingen i retning av at flere foreldre velger delt bosted. Mellom foreldre og barn som har delt bosted, er den viktigste effekten av ordningen at de opprettholder en god relasjon.

For flere saker vil endringene utvalget foreslår føre til at flere saker løses i mekling. Ressurser som i dag brukes på domstolsbehandling kan dermed flyttes til familievernet.

Mannsutvalgets foreslår også å utvide antallet obligatoriske meklinger før det kan reises sak (tiltak 4), noe som vil være med på å legge til rette for at foreldrene får en bedre støtte i meklingen.

For saker som ikke lar seg løse i mekling, er det grunn til å tro at tiltaket vil føre til at domstolen oftere idømmer delt bosted.

Utvalgets flertall mener at delt bosted og fast bosted hos den ene bør sidestilles som alternativer for domstolen. Dagens situasjon, der en betydelig andel av barn bor sammen med mor, vitner om en skjevhet i fedre og mødres mulighet til å gi omsorg for egne barn. En sidestilling av delt bosted og fast bosted hos den ene vil kunne være en effektiv måte å justere dette misforholdet på. Slik flertallet ser det, er det ikke et mål i seg selv at flere barn skal ha delt bosted. Hensikten med å sidestille de to alternativene er å bidra til at foreldrene stiller likere under meklingen. Tiltaket vil være et sterkt signal til foreldrene om at de har et ansvar for å komme fram til en løsning som passer deres barn.

Hvis foreldrene ikke blir enige, vil endringen gjøre at retten står friere til å avgjøre hva som er det beste for barnet i hvert tilfelle. Dette vil sikre at domstolen ikke først og fremst vurderer om barnet skal ha fast bosted hos én av foreldrene, men at flere aktuelle løsninger kan vurderes for å finne en løsning som er til barnets beste.

Utvalgets mindretall mener forslaget om å likestille fast og delt bosted vil være et skritt på veien i å endre forutsetningene for meklingen, og sikre en reell vurdering av delt bosted i domstolen. Mindretallet mener imidlertid at dette ikke vil være et tilstrekkelig for å oppnå denne effekten. Dagens ordning gjør at det er rom for at foreldre kan posisjonere seg eller la være å følge inngåtte avtaler i den lange tiden mellom samlivsbrudd og en rettsavgjørelse. For å sikre en reell vurdering av de ulike alternativene, unngå konflikt og sikre jevnbyrdighet i mekling og en eventuell domstolsbehandling, må det gis et tydelig signal om at det ikke er rom for at en av foreldrene kan vente seg å få tildelt bosted på bekostning av den andre. Den beste måten å få til dette på, er at delt bosted blir hovedregelen for barn av foreldre som ikke bor sammen.

I denne forbindelse viser mindretallet til tverrsnittsundersøkelser som viser at barn som har delt bosted ikke kommer dårligere ut enn barn som bor med begge foreldrene. Manglende kontakt med egne barn skaper uhelse for foreldre. Delt bosted innebærer heller ikke nødvendigvis at barnet bor nøyaktig like mye hos begge foreldrene, men at begge foreldre får samme mulighet til å ta avgjørelser for barna sine.

Det bør angis nærmere angitte vilkår for å fravike hovedregelen. Mindretallet mener at terskelen for å avvike fra hovedregelen bør være høy, men at barnets beste uansett må legges til grunn i domstolens vurdering av barnets bosted.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalget viser til Barnelovutvalget, som har vurdert endringer i barnelova som gjelder rettens mulighet til å dømme delt bosted. Deres vurdering var at det er vanskelig å beregne om en endring i regelverket vil føre til at flere eller færre saker blir ført for domstolene.10

11.2.6 Tiltak 6: Legge kompetansen til å flytte barnet innenlands til foreldreansvaret

• Mannsutvalget foreslår at foreldre med foreldreansvar må være med på beslutninger om flytting av barn innenlands. Begge foreldre bør kunne reise sak om flytting for domstolen.

Problem

I dag kan forelderen som bor fast med barnet avgjøre om barnet skal flytte innad i Norge. Dette innebærer at bostedsforelderen kan flytte uten samværsforeldrens samtykke, også når det går ut over den praktiske muligheten til å gjennomføre avtalt samvær.

Beskrivelse av tiltaket

Tiltaket innebærer at reglene i barnelova endres slik at det blir en del av foreldreansvaret å avgjøre hvor i landet barnet skal bo. Tiltaket tilsvarer forslaget til flertallet i Barnelovutvalget.11 Det foreslås også at begge foreldre kan reise sak om barnet skal flytte innenlands. Denne delen av tiltaket tilsvarer forslag fra det samlede Barnelovutvalget.12

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget legger til grunn at både barn og foreldre har rett til samvær. Regelverket for hvilke beslutninger som kan fattes av henholdsvis bo- og samværsforelderen bør støtte opp under, og legge til rette for, at begge foreldrene skal være like delaktige i beslutninger som påvirker muligheten for samvær med barnet.

Lang reisevei har stor betydning for omfanget av samvær mellom samværsforeldre og barn. Flytting av barnet kan innebære at samværsforelderen og barnet møtes sjeldnere, eller i kortere perioder, enn tidligere. Utvalget legger til grunn at dette vil kunne gå ut over både barnet, samværsforelderen og relasjonen dem imellom, og påvirke samværsforelderens mulighet til å gi omsorg til egne barn. Samværet vil også koste mer å gjennomføre på grunn av økte reisekostnader, i tillegg til at barnebidraget kan øke hvis det samlede samværet går ned.

Endringen vil først og fremst få betydning der samværsforelderen motsetter seg flyttingen. I dag kan samværsforelderen kreve mekling når den andre forelderen vil flytte med barnet. Mannsutvalget mener at samværsforeldre må kunne være med på å fatte beslutninger som klart vil påvirke deres mulighet til å utøve og utvikle foreldreskapet. Både den rettslige forpliktelsen og det følelsesmessige behovet for kontakt hos både samværsforeldre og barn taler for dette. Samværsforelderen må også ha tid og mulighet til å bevare og utvikle relasjonen med barnet. Dette bør veie tungt i spørsmålet om hvem som bør kunne ta beslutninger om at barnet skal flytte.

En overføring av kompetanse til begge foreldre vil gjøre at bostedforelderen ikke kan flytte med barnet når ikke samværsforelderen samtykker. Mannutvalget viser i denne forbindelse til Barnelovutvalgets vurdering av hvor lang reisevei som skal innebære at begge foreldrene må være enige i den. Barnelovutvalget legger vekt på at det allerede hører under foreldreansvaret å avgjøre om barnet skal flytte ut av landet, og at forskjellen på innenlandsflytting og flytting til utlandet i praksis ikke behøver å være stor. Mannsutvalget viser til mindretallet i Barnelovutvalget, som peker på at overføring av flyttekompetansen fra bostedsforelderen til foreldreansvaret, vil kunne gjøre at konflikten mellom foreldrene flyttes fra spørsmålet om bosted til et spørsmål om foreldreansvar. Dette kan føre til at konflikter eskalerer, og føre til et potensielt større rettighetstap hvis flere foreldre mot sin vilje ikke får foreldreansvar. En slik utvikling vil etter Mannsutvalgets vurdering være svært uheldig. Utvalget mener imidlertid at det er en høy terskel for å miste foreldreansvaret mot sin vilje ved samlivsbrudd, og at en slik utvikling er lite sannsynlig.

I vurderingen av hvilken kompetanse foreldrene skal ha til å flytte barnet, er det relevant å se hen til hvordan dette berører foreldrenes valgfrihet. Hvis tiltaket gjennomføres, vil det påvirke bostedsforeldres reelle mulighet til å flytte i forbindelse med jobb eller til å flytte nærmere egen familie. Utvalget viser i denne forbindelse til at flyttekompetansen i denne sammenhengen gjelder barnet, og ikke bostedsforelderen.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalgets forslag innebærer at foreldrene kan reise sak om flyttingen. I denne forbindelse viser utvalget til Barnelovutvalget, som peker på at det er grunn til å tro at en del av disse sakene føres for domstolen i dag, men da som spørsmål om bosted. Det er dermed usikkert om endringen samlet sett fører til økte kostnader eller ikke.13

11.2.7 Tiltak 7: Innføre økonomiske ordninger som fremmer likestilling

• Mannsutvalget foreslår endringer i noen av de økonomiske ordningene knyttet til bosted og samvær med barn etter samlivsbrudd.

Problem

Både fagmiljøer ved familievernkontorer og enkeltpersoner opplever at de økonomiske ordningene knyttet til bosted- og samværsløsninger i noen tilfeller kan hindre likestilt fordeling av bosted og/eller samvær.

Tiltak 7a: Innføre fradrag for boutgifter for samvær i samværklasse 2

Problem

Av foreldrene som har regelmessig samvær med barna sine, har om lag 1 av 3 samvær i 1-5 dager i måneden i gjennomsnitt, og 1 av 3 har samvær 6-10 dager.14 Barn som bor hos en av foreldene har i de aller fleste tilfellene et eget rom hos bostedsforelderen, men så mange som 35 prosent av barn med denne boformen har ikke eget rom hos samværsforelderen.15 Ved offentlig fastsettelse av bidrag fører samværet mellom barnet og samværsforelderen til avkortning i barnebidraget. Når samværet er 9 netter (samværsklasse 3) eller høyere i måneden i gjennomsnitt, regnes en del av barnets boutgifter inn i fradraget.16 Endring av samvær til over eller under 9 dager fører derfor til en større endring i barnebidraget enn andre endringer av samværsklasse. Barnelovutvalget har gått inn for å erstatte samværklassene med et fradrag basert på antall døgn samværet utgjør, og går samtidig ikke inn for endringer i innslagsnivået for bokostnader.

Beskrivelse av tiltaket

Mannsutvalget foreslår å innføre fradrag for boutgifter for samværsklasse 2.17

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget legger til grunn at begge foreldrene har plikt til å forsørge barnet økonomisk. Når foreldrene ikke bor sammen, er barnebidrag en hensiktsmessig måte å sørge for at oppfostringsplikten blir overholdt. Utvalget slutter seg også til den eksisterende ordningen, der kostnader samværforelderen har i forbindelse med samværet blir avkortet i barnebidraget.

Dagens ordning kan bidra til å gjøre barnebidrag til et økonomisk insitament for den ene av foreldrene til ikke å endre bostedsordning.

Samværsforeldre som har et relativt omfattende samvær på opptil 9 netter i måneden betaler etter dagens ordning sin andel av boutgifter for barnet hos bostedforelderen, uten fradrag for bokostnadene for barnet under samværet. Samtidig må samværsforelderen selv holde en bolig som er stor nok til å huse barnet under samværet. De høye utgiftene dette medfører vil kunne få konsekvenser for muligheten til å opprettholde en bostandard som egner seg for samvær, og vil også kunne ha betydning for om barnet får sitt eget rom.18

Mannsutvalget mener ordningen for avkorting av barnebidrag som følge av samvær bør innrettes på en måte som åpner for noe fleksibilitet. Ordningen bør bidra til at barnebidrag ikke blir et økonomisk insitament til å hindre etablering eller endringer i retning av en mer likestilt fordeling av bosted og/eller samvær.

Selv om samværsforeldre som har barnet i under 9 dager i måneden har barnet om lag en tredjedel av nettene eller mindre, er det en betydelig del av barndommen som barnet tilbringer hos samværsforelderen. Om lag en tredjedel av barna som har jevnlig månedlig samvær, er i denne gruppen. Boforholdene vil påvirke omfanget og kvaliteten på samværet, og dermed kontakten barnet har med den ene av foreldrene.

En økonomisk avkortning som følge av samvær der flere typer utgifter tas med i beregning i de ulike samværsklassene, vil fjerne et unødvendig hinder for endring av samværet. Samtidig vil det ikke fjerne sammenhengen mellom samvær og økonomisk kompensasjon.

En omlegging som innebærer en utjevning av boligkostnadene vil føre til at samværsforelderen dekker en mindre andel av barnets del av bokostnadene hos bostedforelderen. Dette vil kunne redusere bostedforelderens muligheter til å ha en passende bolig for barnet. Dette vil ha særlig stor betydning for bostedsforeldre som har barnet boende hos seg en stor del av tiden. Hvis bostedsfradraget ble avkortet også for disse foreldrene, vil størrelsen på bidraget likevel være betydelig fordi samværet er lavt.

Hensynet til barnets beste kan tilsi at bokostnadene hos bostedsforelderen blir kompensert fullt ut og ikke avkortet i samværsfradraget. Imidlertid mener utvalget at hensynet til gode boforhold hos samværsforeldre taler for at det foretas en ny avveining av hvor stort samværet bør være for at deler av boutgiftene bør trekkes fra barnebidraget. Behovet for en dekning av bostedsforeldrens bokostnader er større når barnet bor en større del av tiden der. For å sikre at barn som bor mye hos bostedsforelderen får en tilstrekkelig god bolig, er det rimelig at det er en terskel for når bosted kommer til avkortning som følge av samvær med samværsforelderen. Utvalget vurderer at denne bør være ved samværklasse 2.

Tiltak 7b: Vurdere å endre kravet til å være aleneforsørger for å få overgangsstønad

Problem

Det er flere krav som må være oppfylt for å få overgangsstønad, blant annet at man må være «enslig mor eller far» og ha «aleneomsorgen for barn», jf. folketrygdloven § 15-4 første ledd. I praksis innebærer kravene til «aleneomsorg» at forelderen må ha minst 60 prosent av den daglige omsorgen for å kunne få overgangsstønad.19 Økonomiske ordninger som baserer seg på en skjev fordeling av omsorg for, og samvær med, barn kan virke som et økonomisk insitament mot en jevnere fordeling av omsorgen. Dette vil særlig være aktuelt der stønaden er høy, og utgjør en betydelig del av inntekten for mottakeren. Slik utvalget vurderer det, er dette tilfellet med overgangsstønaden. For en mottaker av overgangsstønad vil terskelen på 60 prosent av den daglige omsorgen være en grense man må å holde seg innenfor, hvis man vil fortsette å motta stønaden.

Beskrivelse av tiltaket

Mannsutvalget foreslår at det foretas en nærmere utredning av å endre definisjonen av «aleneomsorgen for barn» som kriterium for å få overgangsstønad. Utvalget foreslår ikke å endre de øvrige kriteriene for omsorgsstønad.

Utvalgets vurdering

Hensikten med overgangsstønad er å sikre inntekt for personer som har aleneomsorg for barn, og å gi midlertidig hjelp til selvhjelp slik at de kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Mannsutvalget legger til grunn at reglene for overgangsstønad har en klar berettigelse for den som mottar den, og at den kan føre til at man senere kan forsørge seg selv ved eget arbeid. Samtidig mener utvalget at økonomiske ordninger til personer som har aleneansvaret for barn hele eller store deler av tiden, kan gi insentiver til en lite likestilt fordeling av omsorg mellom foreldrene.

Mannsutvalget mener det er gode grunner til at kravet til tiden en forelder har barnet for å kvalifisere til overgangsstønad bør være lavere enn det er i dag, slik at overgangsstønad ikke blir et hinder for å fordele omsorgen mer jevnbyrdig. Hvis kravet endres til 50 prosent, vil både bostedsforeldre og samværsforeldre bli kvalifisert til å søke overgangsstønad.

Slik utvalget ser det, bør det vurderes om også foreldre som oppfyller de øvrige kravene, men som har samvær under 50 prosent, bør kvalifisere til overgangsstønad. Overgangsstønaden er i dag rettet mot en gruppe som uten stønad ikke har mulighet til å ta utdanning og kvalifisere seg for arbeid. Behovet for omstilling etter et samlivsbrudd er til stede også for personer som har samvær under 50 prosent av tiden. Undersøkelser av tidligere mottakere viser at sannsynligheten for å komme seg i arbeid om man ikke fullfører utdanning er betydelig lavere for flere studieretninger innen høyere utdanning. Slik utvalget vurderer det, er det et stort potensial for en at en utvidelse av overgangsstønaden kan gjøre at flere fullfører høyere utdanning og kommer seg i arbeid.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalget viser til Barnelovutvalget, som har påpekt at endringer i innretningen av barnebidrag først og fremst vil ha konsekvenser for privatpersoner. Mannsutvalget vurderer at endringen vil føre til at bidraget i større grad enn i dag gjenspeiler det faktiske kostnadsbildet for begge foreldrene.20 En eventuell endring av vilkårene for overgangsstønad vil ha økonomiske konsekvenser både for personer og for myndighetene. En beregning av disse økonomiske konsekvensene må inngå i en utredning om endringen.

11.2.8 Tiltak 8: Utrede lovfestet rett til ulønnet permisjon for omsorgsarbeid for personer utenfor den nærmeste familien

• Mannsutvalget foreslår at det blir utredet hvordan retten til ulønnet permisjon for å gjøre omsorgsarbeid kan utvides slik at den ikke er avgrenset til personer i den nærmeste familien.

Problem

Familiestrukturene er i endring. Nye familieformer bestående av «dine, mine og våre barn» har blitt mer utbredt i samfunnet, en stor andel av befolkningen bor alene, og mange finner fellesskap og nære relasjoner i «den valgte familien» bestående av personer utenfor sin biologiske familie.

Samtidig er det et stort behov for utøvelse av omsorgsoppgaver på grunn av ressurssituasjonen i helsevesenet og det at befolkningen består av stadig flere eldre. Helsepersonellkommisjonen peker blant annet på at det behøves bedre oppgavedeling med pasienter og pårørende for å møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene framover.

Beskrivelse av tiltaket

Mannsutvalget foreslår at det blir utredet hvordan arbeidsmiljøloven kan endres, slik at arbeidstakere får rett til ulønnet permisjon for å gjøre omsorgsarbeid for personer utenfor den nærmeste familien. I dag er retten til ulønnet permisjon for å gjøre omsorgsarbeid begrenset til omsorgsarbeid for foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner, jf. arbeidsmiljøloven § 12-10.

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget mener det er prinsipielt viktig at familiepolitikken innrettes slik at den legger til rette for flere måter å organisere livet på enn rundt den biologiske kjernefamilien.

Det finnes ordninger som tilrettelegger for at arbeidstakere får mulighet til å utøve omsorg for sine nære. En del av disse ordningene (omsorgsstønad, pleiepengeordningen for syke barn, og pleiepengeordningen for pårørende i livets sluttfase) åpner for at man kan yte omsorg for flere enn den nærmeste, biologiske familien.

Det er en betydelig andel menn blant dem som bruker disse ordningene i dag. Menn utgjør i underkant av 40 prosent av mottakerne av pleiepengeordningen for syke barn, og om lag 30 prosent av mottakerne av pleiepengeordningen for pårørende i livets sluttfase.

I og med at et flertall av de som benytter seg av ordningen er kvinner, er det en risiko for at en utvidelse av denne rettigheten kan befeste kjønnstypiske former for arbeidsfordelinger. Mannsutvalget mener likevel at mulighetene til å gjøre omsorgsarbeid bør utvides, og at det i tillegg må settes i verk tiltak for å bøte på ulikheter i hvem som benytter seg av retten. Flere av de andre tiltakene som utvalget foreslår, vil bidra til å gjøre omsorgsarbeid til en mindre kjønnsdelt aktivitet.

Utvalget mener at tiltaket kan bidra til å utløse et større omsorgspotensial i samfunnet.

Økonomisk og administrative konsekvenser

En utredning av hvordan retten til ulønnet permisjon for å gjøre omsorgsarbeid for personer utenfor den nærmeste familien bør kunne gjennomføres innenfor rammene av dagens budsjett. Utvalget foreslår at ansvaret for gjennomføringen legges til Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

11.2.9 Tiltak 9: Utrede rettslig rammeverk for barn i familier med flere enn to omsorgspersoner

• Utvalget foreslår at det blir gjennomført en utredning av det rettslige rammeverket for barn i familier med flere enn to omsorgspersoner.

Problem

Familier som består av flere enn to omsorgspersoner, har ikke det samme rettslige rammeverket som familier med to omsorgspersoner. Regelverket som gjelder for omsorg og samvær med barn etter samlivsbrudd og retten til foreldrepenger er rettet mot de biologiske foreldrene. Det er behov for et oppdatert regelverk som gir rammer for det mangfoldet av familieformer som finnes i dag.

Beskrivelse av tiltaket

Mannsutvalget anbefaler at det blir gjennomført en utredning for å finne innrettinger som kan ivareta behovene til dagens mangfold av familiekonstellasjoner bedre.

En utredning av det rettslige rammeverket bør også undersøke omfanget og utviklingstrekk ved nye familiekonstellasjoner, og drøfte utfordringer som kan oppstå ved konflikter om samvær og omsorg for barn ved samlivsbrudd med flere enn to foreldre.

Utvalgets vurdering

Å være juridisk forelder er koblet til ansvar og rettigheter, for eksempel foreldrepermisjon, forsørgeransvar og samvær. I Norge kan barn kun ha to juridiske foreldre, uavhengig av hvor mange omsorgspersoner barnet har. Samtidig vet vi at det blir født barn som vokser opp med flere voksne omsorgspersoner som tar rollen som forelder. Dette skjer for eksempel når skeive menn og kvinner får barn sammen, enten med en konstellasjon av tre eller fire foreldre. For homofile menn som ikke lever i relasjon til en kvinne, kan dette være en mulighet til å få være omsorgsperson for egne barn.

Mange barn vokser også opp i familier med ste- eller bonusforeldre som omsorgspersoner.

Ansvar og rettigheter for omsorgen for barna er likevel formelt avgrenset til de to juridiske foreldrene. Dette innebærer at familier som består av flere enn to omsorgspersoner, ikke har det samme rettslige rammeverket som familier med to omsorgspersoner. Innenfor rammene av Mannsutvalgets arbeid, har det ikke vært mulig å utrede dette temaet grundig. Utvalget anbefaler derfor at det rettslige rammeverket for disse familiene utredes nærmere.

Etter utvalgets vurdering, vil det være særlig behov for å gjennomgå regelverket som gjelder for samvær med barn etter samlivsbrudd og retten til foreldrepermisjon.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Ansvaret for gjennomføring av tiltaket bør legges til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, og kan løses innenfor rammene av nåværende budsjett.

11.3 Innsatsområde: Kjønnsforskjeller i utdanning og arbeidsliv

Mannsutvalget mener at kjønnsforskjellene i skole og utdanning er en samfunnsutfordring som bør løses, og at det er viktig å redusere kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner. For å redusere kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og i utdanningsløpet foreslår utvalget en rekke tiltak som retter seg mot barnehage, grunnskole, videregående opplæring og høyere utdanning. Tiltak for å redusere kjønnsforskjeller må sees i sammenheng med tiltak for å bryte med kjønnsdelte utdannings- og yrkesvalg. Selv om det norske arbeidsmarkedet er mindre kjønnssegregert enn i andre land, kan det legge en begrensning på den enkeltes valgfrihet. Når en utdanning eller yrke er sterkt dominert av et kjønn, kan det være vanskeligere for andre kjønn å velge den retningen. I mange offentlige tjenester, som helse, omsorg, sosial og pedagogiske fag, er det viktig at det jobber folk av ulike kjønn for at tjenestene skal oppleves som tilgjengelige og relevante for brukerne. Mens kvinner i stor grad har brutt kjønnsbarrierene i høyere utdanning, ser vi ikke samme utvikling for gutter og menn. Mannsutvalget ser et særlig behov for å bedre kjønnsbalansen i en del kvinnedominerte yrker.

11.3.1 Tiltak 10: Innføre lekbasert læring i barnehagen

• Mannsutvalget foreslår at det innføres nasjonale føringer for barnehagene om å ta i bruk det forskningsbaserte førskoleopplegget for lekbasert læring utviklet gjennom Agderprosjektet.

Problem

De første leveårene er en viktig periode for læring, og i dag går de aller fleste barn i Norge i barnehage. Som på mange andre arenaer, møter barn i barnehagen ulike forventninger ut fra hvilket kjønn de har. Gutter og jenter bruker også til dels tiden i barnehagen ulikt når det er frilek. Det er kjønnsforskjeller i ferdigheter allerede før skolestart, og det er lite som tyder på at barnehagen bidrar til å redusere disse forskjellene.

Overgangen fra barnehage til skole kan være stor for mange barn, og kanskje særlig stor for en del gutter. Dette kan være fordi gutter i mindre grad enn jenter velger aktiviteter som utfordrer og utvikler egenskaper og ferdigheter som er fordelaktig i skolehverdagen (som aktiviteter som krever konsentrasjon) når det er frilek i barnehagen21 og at de i gjennomsnitt skårer lavere på ferdigheter som selvregulering.22

Beskrivelse av tiltaket

Agderprosjektet er et forsknings- og utviklingsprosjekt som utvikler og tester et førskoleopplegg basert på «lekbasert læring» i barnehagene. Førskoleprosjektet er utviklet gjennom et samarbeid mellom barnehagelærere og forskere. Flere aktører i Agder har bidratt med finansiering av prosjektet, i tillegg til Norges forskningsråd. Det er utviklet en egen nettside og bok om lekbasert læring i forbindelse med prosjektet.

Førskoleopplegget gir femåringer mer tid med voksne i barnehagen, og det er lagt opp til førskoleaktiviteter minst to timer fire dager i uken. Prosjektet tar sikte på å stimulere sosiale ferdigheter, selvregulering, språk og matematikk i barnehagen. Den lekbaserte læringen innebærer at barnehagelæreren forbereder leker eller aktiviteter med en pedagogisk hensikt (veiledet lek), og at barns medvirkning og engasjement blir sterkt vektlagt.

Det er en barnehagelærer fra hver barnehage som gjennomfører førskoleopplegget i sin egen barnehage. Barnehagelæreren har fått dekket kompetanseheving i form av et kurs på 15 studiepoeng. Barnehagene får også dekket kostnader til vikar i forbindelse med videreutdanningen og i forbindelse med gjennomføringen av førskoleopplegget.

Førskoleopplegget har blitt testet ut i en rekke barnehager i barnehageåret 2017-18. Utprøvingen har senere blitt følgeforsket, hvor barna som går i barnehager som fulgte førskoleopplegget blir sammenlignet med barn i barnehager som ikke fulgte opplegget. Denne forskningen viser blant annet at barna som tok del i førskoleopplegget skåret høyere i matte og selvregulering på slutten av barnehageåret, og denne læringsgevinsten var blitt enda større på slutten av 1. trinn i skolen. Forskningen viser også at det var barn i de barnehagene som opprinnelig bidro minst til barns læring, at læringsgevinsten av opplegget var størst.23 Det var i all hovedsak guttene som hadde nytte av førskoleopplegget.24

Utvalgets vurdering

Utvalget vurderer at tiltaket vil styrke det pedagogiske opplegget i barnehagene for barn av alle kjønn, og at tiltaket kan bidra til at gutter stiller mer likt med jenter ved skolestart gjennom å styrke grunnleggende ferdigheter.

Utvalget mener at det er svært viktig at det fortsatt er mye frilek i barnehagen, og at barn ikke skal tilpasses et skolesystem allerede i barnehagealder. Det er derfor avgjørende at tiltaket ikke tar all tiden som ellers brukes til frilek. Lekbasert læring kan være en måte å tilpasse systemet bedre til gutter, med økt vektlegging på læring gjennom mer strukturert aktivitet og lek.

Utvalget mener flere barn bør få nytte av lekbasert pedagogikk i barnehagen og at dette vil være et godt tiltak for å redusere kjønnsforskjeller i ferdigheter i grunnskolen. I tillegg kan det ha betydning for kjønnsforskjeller videre i utdanningsløpet.

Ekspertgruppen om betydningen av barnehage, skole og SFO for sosial utjevning og sosial mobilitet foreslår mer lekbaserte læringsaktiviteter i forbindelse med overgangen mellom barnehage og skole.25 Ekspertgruppen viser til forskning om at barn fra lavere sosial bakgrunn har et dårligere utgangspunkt før de starter på skolen, og at disse barna også har risiko for negative erfaringer i forbindelse med skolestart. Ekspertgruppen vurderer mer lekbasert læring som et tiltak som ved å gjøre overgangen mellom barnehage og skole lettere, vil kunne bidra til å dempe sosiale forskjeller i skoleløpet. Mannsutvalget støtter denne vurderingen.

Innvendingen mot et slik tiltak er gjerne at leken i barnehagen ikke bør være voksenstyrt i for stor grad. Utvalget er ikke bekymret for at tiltaket vil gå på bekostning av førskolebarnas frie lek. Aktivitetene det er snakk om er i stor grad former for lek som allerede er utbredt i barnehagene, det er kun snakk om å strukturere den i kortere perioder av barnehagedagen. Verktøyene utviklet gjennom Agderprosjektet er mange, og pedagogene står selv fritt til å legge opp barnehagedagen og plukke eksempler som de tenker vil fungere i deres barnehagehverdag.

Utvalget har vurdert om tiltaket kan innrettes som en tilskuddsordning som kommuner eller barnehager kan søke på for å få midler til kompetanseheving og innføring av et førskoleopplegg. Dette kan imidlertid slå uheldig ut ved at det er de allerede mest ressurssterke barnehagene som jobber godt med pedagogiske opplegg fra før som søker. Utvalget har derfor konkludert med at dette er noe som bør inngå i nasjonale rammer for hvordan barnehager skal jobbe pedagogisk.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Førskoleopplegget fordrer tett oppfølging av femåringene fra de ansatte, og det er også lagt opp til videreutdanning av de ansatte. Tiltaket kan dermed gjøre det vanskelig med tilstrekkelig bemanning for barn i de andre aldersgruppene i barnehagene. Utvalget mener derfor at tiltaket må understøttes med nødvendige midler for å kompensere for dette. Tiltaket vil også innebære kostnader for å dekke videreutdanning for barnehagelærere, og vikarutgifter i forbindelse med dette. Utvalget vil imidlertid påpeke at tiltaket ikke bør avfeies av økonomiske hensyn. Det vil være mulig å gjennomføre tiltaket uten videreutdanning, men erfaringer fra Agderprosjektet viser at en slik gjennomføring har mindre effekt enn ved videreutdanning av pedagogene.

11.3.2 Tiltak 11: Innføre fleksibel skolestart

• Mannsutvalget foreslår at muligheten til å starte på skolen ett år tidligere eller senere enn i august det året barnet fyller seks år blir mer tilgjengelig enn i dag.

Bakgrunn

Som hovedregel starter alle barn som er født i samme kalenderår på skolen i august det året de fyller seks år. Overgangen fra barnehage til skolen kan være stor for mange barn, og kan oppleves som større for gutter enn jenter. Særlig stor vil overgangen være for de barna som er født sent på året.

Det norske systemet åpner til en viss grad for fleksibel skolestart. Barn kan begynne på skolen ett år tidligere eller ett år senere enn kalenderåret de fyller seks år, men dette praktiseres strengt. Det er kommunen som fatter enkeltvedtak om utsatt skolestart i hvert tilfelle, på bakgrunn av en sakkyndig vurdering.

I de fleste OECD-land starter barn på skolen det året de fyller seks år. Det er ulik praksis når det gjelder fleksibel skolestart på tvers av land. I Danmark er det for eksempel langt vanligere med fleksibel skolestart enn i Norge. I Danmark er det kommunen som godkjenner utsatt skolestart når det er begrunnet i barnets utvikling. Det skjer enten etter anmodning fra foreldre eller med deres samtykke. Det krever altså ikke sakkyndig vurdering som i Norge. Erfaring fra land som Danmark tilsier at det vil være flere foreldre som ber om å få utsette skolestart enn antallet som ber om at barnet skal få starte tidligere, og at gutter født sent på året vil være den største gruppen.

Stoltenbergutvalget utredet ulike modeller for utsatt skolestart. Utvalget fremhevet at det er usikkerhet om effektene av utsatt skolestart i forskningen. Utvalgsmedlemmene i Stoltenbergutvalget som gikk inn for forslaget, anbefalte derfor mer forskning og en nærmere utredning av pilotering og utprøving av én eller flere former for fleksibel skolestart, der formålet er å tilpasse skolestart i større grad til det enkelte barnet og gjennom dette bidra til å oppnå likere muligheter for alle barn til å trives og mestre skolen. Hvis tiltaket virker, betyr dette at det også vil bidra til å redusere kjønnsforskjeller, forskjeller mellom barn født sent og tidlig på året, og muligens også sosioøkonomiske forskjeller.

Forslaget fra Stoltenbergutvalget ble fulgt opp i Meld. St. 6 (2019–2020) Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, hvor ett av tiltakene i meldingen var å gi kommunene mulighet til å prøve ut nye modeller for fleksibel skolestart. Utdanningsdirektoratet fikk ansvar for å følge opp tiltak ved å invitere kommuner til å prøve ut ulike modeller for fleksibel skolestart. Trondheim og Kristiansand kommune meldte interesse. Disse kommunene valgte å gjennomføre utprøvingen innenfor dagens regelverk, og dermed på en vesentlig annen måte enn forslaget fra Stoltenbergutvalget. De rapporterer derfor ikke til nasjonale utdanningsmyndigheter om resultatene. Det er ikke vedtatt endringer i reglene for fleksibel skolestart i ny opplæringslov.

Beskrivelse av tiltaket

Tiltaket innebærer at adgangen til å starte tidligere eller senere på skolen enn i august året barnet fyller seks år, blir større. Dette vil innebære endringer i opplæringsloven.

Utvalgets flertall, utvalgsmedlemmene, Bonsaksen, By Rise, Børke, Einstabland, Fossem, Hangeland, Keskitalo, Mauseth, Nordstoga, Schjølberg, Stoltenberg, Saastad, Taraku, Ulset, Zahid og utvalgsleder Jervell, mener at tiltaket bør være et tilbud for alle, uavhengig av når på året barnet er født.

Utvalgsmedlem Reisel mener at tiltaket skal være forbeholdt barn som er født sent på året.

Utvalgets vurdering

Fleksibel skolestart kan utfordre prinsippet om en inkluderende skole, ved at det er eleven heller enn skolen som tilpasser seg, gjennom å utsette skolestart. Mannsutvalget vurderer det omvendt; fleksibel skolestart er en tilpasning av skolen til elevene. Det kan være en risiko for økte sosiale forskjeller, fordi det kan være at det hovedsakelig vil være de mest ressurssterke foreldrene som benytter seg av en slik mulighet. Dette bør det tas høyde for i utformingen av tiltaket, ved at avgjørelsen om hvilke barn som får anbefalt å utsette skolestart er et samarbeid mellom foreldre, kommunen, barnehagen og skolen, og ved å vurdere en kompensasjonsordning for de foreldrene som vil ha økte utgifter som resultat av et år ekstra i barnehage.

Utvalget er kjent med forslag om å gjeninnføre skolestart det året barnet fyller sju år for alle, slik norsk skole var innrettet tidligere. Dette kan det være gode grunner til, men slik utvalget ser det, vil det ikke løse problemet med ulik modenhet ved skolestart.

Det kan være at det særlig vil være elever som i utgangspunktet ikke kommer til å mestre og trives med skolearbeidet som vil få utsatt skolestart. Dermed må disse barna vente lenger før de får velge en mer praktisk utdanning med yrkesfag eller prøvd seg i arbeidslivet. Det kan virke demotiverende. På den annen side, kan det være en fordel for disse barna å få begynne senere på skolen.

Fra forskningen er det usikkerhet om effekten av å utsette skolestart. Utvalget mener likevel det er gode grunner til at flere elever enn i dag får utsette skolestarten. Uavhengig av innretning, vil tiltaket legge til rette for at barn i større grad kan starte på skolen når de er modne for det. Utvalget vurderer at tiltaket har potensiale til å utjevne kjønnsforskjeller i skoleresultater ettersom det er kjønnsforskjeller i utvikling av en del egenskaper som er forbundet med skoleprestasjoner, som selvregulering. Utvalget vil imidlertid understreke at tiltaket vil gagne alle elever, uavhengig av kjønn, som kan ha nytte av å vente med skoleoppstart.

Forut for en endring av vilkår for fleksibel skolestart bør utformingen av tiltaket utredes nærmere, og tiltaket må utprøves systematisk og følgeforskes.

Utvalgets flertall mener at tiltaket ikke bør begrenses til barn født på visse tider av året. For å forhindre stigmatisering av de barna som får utsatt skolestarten og fordi det er stor variasjon i modenhet mellom barn uavhengig av når på året de er født, bør dette være et tilbud til alle barn. På denne måten kan det bli mer vanlig at det både er seksåringer og sjuåringer i første klasse ved skolestart.

Utvalgsmedlem Reisel mener imidlertid at det vil være mindre stigma knyttet til fleksibel skolestart dersom det er tydelig knyttet til alder. Det er ikke noe rart at barn født sent på året, som er nesten et år yngre enn de som er født tidligst på året, er mindre klare for felles skolestart.

Reisel mener videre at kunnskapsgrunnlaget vi har om fleksibel skolestart er såpass begrenset at tiltaket bør forbeholdes barn født på høsten. For de som er født tidligere på året bør tilgangen være som i dag, med beslutning etter sakkyndig vurdering. Det finnes solid kunnskap om at skoleprestasjoner og senere livsutfall henger sammen med når man er født på året. En økt bruk/normalisering av utsatt skolestart for de som er født sent på året vil komme mange barn til gode. Strengere regler for vurdering og beslutning for de som er født tidligere på året vil bidra til å styrke kompetansegrunnlaget for utsatt skolestart for disse.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Tiltaket vil innebære kostnader til administrasjon av vurderingene om utsatt skolestart, som utvalget antar at vil være flere enn i dag. I tillegg vil tiltaket innebære kostnader til flere ansatte i barnehagene fordi tiltaket vil føre til at en del barn får ett ekstra år i barnehage sammenlignet med i dag.

11.3.3 Tiltak 12: Innføre mer praktisk og variert skolehverdag

• Mannsutvalget foreslår flere innsatser for en mer praktisk og variert skolehverdag med større rom for fysisk aktivitet. For barnetrinnet foreslår utvalget større innslag av lekbasert læring og frilek, og å utvide antall undervisningstimer i de praktisk-estetiske skolefagene (kroppsøving, kunst og håndverk, musikk, mat og helse). For ungdomstrinnet vil utvalget styrke valgfagene gjennom å øke timetall i valgfag, og endre føringer på hvor mange, og eventuelt hvilke, valgfag skolene skal tilby.

Problem

Antallet skoletimer i grunnskolen har økt betraktelig siden 1990-tallet, og det er særlig norsk- og matematikkundervisningen som har økt i omfang. Det har også vært viktige endringer i grunnskolen gjennom ulike reformer, som oppstart for seksåringer med Reform 97. Med Kunnskapsløftet fra 2006 ble det også lagt større vekt på nasjonale tester og teoretiske fag som norsk, matematikk og fremmedspråk.26 Evaluering av seksårsreformen viser også at lærere bruker mer tid på bokstavlæring og grunnleggende ferdigheter i dag enn tidlig på 2000-tallet, samtidig som frileken har fått mindre plass i skolehverdagen til de minste barna.27

Jenter møter i gjennomsnitt mer skoleforberedt til 1. klasse enn gutter.

Fag- og timefordelingen angir hvilke fag elevene skal få opplæring i, og hvor mange timer som skal brukes på ulike trinn til det enkelte fag. Timetallet er et minstetimetall som den enkelte elev har rett til, og som skoleeieren er pliktig til å gi. I fag- og timefordelingen er det noen fag som er obligatoriske for alle elever, mens elevene kan velge mellom fremmedspråk, fordypningsfag, arbeidslivsfag og valgfag på ungdomstrinnet. I valgfagene har elevene 57 timer i løpet av ett år på ungdomstrinnet, noe som tilsvarer 1,5 timer i uken i gjennomsnitt. Skolene kan velge mellom 15 forskjellige valgfag, og de må tilby minst to av disse. De tre største valgfagene er fysisk aktivitet og helse, sal og scene, og natur, miljø og friluftsliv.

Beskrivelse av tiltaket

Utvalgets forslag innebærer å disponere tiden elevene tilbringer på skolen annerledes enn i dag. Tiltaket består av flere elementer som er ment å utfylle hverandre og virke sammen, men som også kan benyttes hver for seg.

På barnetrinnet innebærer tiltaket at mer læring foregår gjennom lek og praktisk aktivitet, og at undervisningstid stykkes opp med mer frilek. Utvalget foreslår at en større del av undervisningen foregår utenfor klasserommet, og at skolen tar i bruk alternative læringsarenaer og legger opp til å lære håndbåren kunnskap. Videre foreslår utvalget å utvide antall undervisningstimer i de praktisk-estetiske skolefagene (kroppsøving, kunst og håndverk, musikk, mat og helse). Timene tas fra totalen av undervisningstimer i teoretiske fag. For at dette ikke skal gå på bekostning av læringsutbyttet i de teoretiske fagene, bør læringsmålene i disse integreres i undervisningen i de praktisk-estetiske fagene.

På ungdomstrinnet foreslår utvalget å styrke valgfagene ved å øke timetall i valgfag og endre føringer for hvor mange og hvilke typer valgfag skolene skal tilby. I dag har skolene kun plikt til å tilby to av 15 valgfag. Utvalget viser til Stoltenbergutvalget som foreslo en nedre grense på fem valgfag for de aller fleste skoler.

Utvalgets vurdering

For å motvirke kjønnsforskjellene i utdanning må skolen møte alle barn på deres premisser, uavhengig av kjønn. Mannsutvalget er bekymret for en utvikling mot en mer og mer stillesittende og prestasjonsorientert skolehverdag for de minste elevene. Utvalget vil trekke fram mangelen på og bortfallet av spesialrom i skolebygg, som sløydrom, bibliotek og forskerrom, som et hinder for mer praktisk rettet opplæring.

Utvalget mener at den kroppsliggjorte læringen er viktig for læring og mestring, og kanskje særlig for gutter. Derfor trenger vi en skole som gir større rom for fysisk aktivitet, praktisk læring og de praktisk-estetiske fagene.

Utvalget vurderer at dette er noe som vil komme alle barn til gode, men at det særlig kan virke positivt for en del gutter som kan ha større behov for en mindre stillesittende skolehverdag enn i dagens skole. Utvalget mener at en mer praktisk og variert skolehverdag kan bidra til å fremme elevenes motivasjon, mestring og læring, og at dette særlig vil gjelde for elever med større behov for fysisk aktivitet og/eller lavere evne til selvregulering over lengre undervisningsbolker. Selv om kunnskapsgrunnlaget på dette feltet er noe usikkert, er det noen studier som tyder på at fysisk aktivitet fremmer læring, særlig blant gutter, og at aktive pauser bidrar til å bedre elevenes konsentrasjonsevne. En mer variert og praktisk skolehverdag kan derfor bidra til å redusere kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner. Videre vurderer utvalget det som positivt at skolehverdagen kan bidra til å fremme folkehelse gjennom fysisk aktivitet.

Utvalgets forslag vil ikke gå på bekostning av undervisning i andre fag som norsk og matematikk, og det er dermed ikke grunnlag for å forvente at en mer praktisk og variert skolehverdag vil ha negative virkninger når det gjelder elevenes grunnleggende ferdigheter i disse fagene.

Forskning viser at lite motiverte elever har større arbeidsinnsats i valgfag enn i andre fag, men at de trives mindre i valgfag enn andre elever dersom de ikke har interesse for valgfaget. Utvalget mener derfor at skolene må tilby flere ulike valgfag enn i dag, og da hovedsakelig flere praktiske fag.

Økonomiske og administrative konsekvenser

En mer praktisk og variert skolehverdag kan innføres innenfor gjeldende budsjettrammer.

Det er kostbart å øke totaltimetallet i grunnskolen. Det å øke antallet timer til valgfag fra 1,5 timer til fem timer i gjennomsnitt i uken koster om lag 3,2 milliarder kroner. Utvalget vurderer det derfor som mer realistisk å tilby flere ulike valgfag enn å øke timetallet, og foreslår at de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget utredes nærmere.

11.3.4 Tiltak 13: Styrke alternative opplæringsløp i videregående opplæring

• Mannsutvalget foreslår en nasjonal modell for å styrke alternative opplæringsløp i videregående opplæring.

Problem

Det er flere gutter enn jenter som faller fra videregående opplæring. De som ikke har fullført videregående opplæring har større sannsynlighet for å ikke være i jobb eller høyere utdanning, ha lav inntekt og er mer utsatt på arbeidsmarkedet enn andre.

Det har vært en bekymring at de yrkesfaglige programmene i videregående opplæring har blitt for lite praktisk rettet. Yrkesfagene ble betydelig endret med Reform 94, med en standardisering av de yrkesfaglige utdanningsløpene i en 2+2-modell, hvor de to første skoleårene i dag har vekt på tradisjonell klasseromsundervisning.

Beskrivelse av tiltaket

Tiltaket innebærer at det utarbeides en nasjonal modell for å styrke alternative opplæringsløp i videregående opplæring. Tiltaket kan innrettes på ulike måter, og det finnes flere modeller og initiativ som man kan nyttiggjøre seg erfaringer fra når tiltaket utformes. Eksempler på disse er UngInvest, Steigen-modellen, utforskede skoleår og lærekandidatordningen, som er beskrevet i kapittel 5.

Utvalgets vurdering

Utvalget anbefaler en nasjonal modell for å styrke alternative opplæringsløp i videregående opplæring. Tiltaket bør baseres på erfaringer fra initiativene og modellene redegjort for i kapittel 5 og må utredes nærmere før en systematisk nasjonal implementering. Tiltaket må virke en stund før evaluering.

Erfaringene fra igangsatte initiativ viser gode resultater. De viser også at elevene som allerede kommer svakest ut har mest utbytte. Dette vurderer utvalget som et avgjørende poeng, tiltaket vil kunne føre til sosial utjevning og fange opp de elevene som står i størst fare for å falle utenfor. Et tilpasset undervisningsopplegg kan gi den enkelte elev en opplevelse av mestring, og føre til at flere fullfører videregående opplæring og kommer i arbeid.

Det finnes få store evalueringer av slike initiativ, og det er usikkerhet knyttet til hvordan tiltaket slår ut for gutter og jenter. Dette er elementer som bør inngå i utredningen av tiltaket og følges opp i evalueringen.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Tiltaket vil føre med seg kostnader, og disse vil avhenge av modell og innretting.

11.3.5 Tiltak 14: Sikre rett til læreplass

• Mannsutvalget foreslår at det innføres rett til læreplass for elever på yrkesfaglig videregående opplæring.

Problem

Mange elever på yrkesfag faller fra i overgangen fra Vg2 til Vg3, og mangelen på læreplasser blir omtalt som et strukturelt hinder for gjennomføring, selv om det også kan være mangel på kvalifiserte søkere i enkelte lærefag. Det er ikke et tilsvarende hinder for å gjennomføre studieforberedende programmer. Ettersom det er flere gutter enn jenter på yrkesfag, rammer dette særlig gutter. Fylkeskommunen kan tilby alternativ skolebasert opplæring i Vg3 for de som ikke får læreplass, men kvaliteten i et slikt tilbud er ofte dårligere enn ordinær læreplass.

Beskrivelse av tiltaket

Tiltaket innebærer at det gjøres flere grep for å øke tilgangen til gode læreplasser samtidig:

• Øke lærlingtilskudd til bedrifter

• Mer bruk av opsjonsavtaler på læreplasser mellom fylkeskommunen og bedrifter

• Statlige og kommunale arbeidsplasser tar større ansvar for å tilby lærlingplasser, og tar i større grad i bruk klausuler om lærlinger i offentlige kontrakter

• Fylkeskommunen gir en garanti for læreplass i et fag med ledig kapasitet der det er mulig, fortrinnsvis innen samme yrkesfaglige programområde som søker kommer fra i Vg1 og eventuelt Vg2

Tiltaket kan med fordel inkluderes i den eksisterende samfunnskontrakten for flere læreplasser.28 Tiltaket er basert på et forslag fra Stoltenbergutvalget, som foreslo at det innføres rett til læreplass for alle elever på yrkesfaglige utdanningsprogrammer som har fullført Vg2 med fylkeskommunen som pliktsubjekt. Utvalget viser til NOU: 2019: 3 for nærmere utredning av tiltaket.

Utvalgets vurdering

Det er tidligere hevdet at det i praksis vil være vanskelig å oppfylle en rett til læreplass. Blant annet har det blitt pekt på at det kan være inngripende for bedrifter, at det er en risiko for at det ikke er samsvar mellom lærlinger bedriftene tar inn og behovet for fagarbeidere, og at bedriftene ikke klarer å gi god kvalitet i opplæringen med en slik rett.29

Utvalget mener at en slik rett vil være mulig å innføre i praksis, og understreker at en innføring av rett til læreplass må følges av andre initiativer for å sikre nok læreplasser av god kvalitet. Utvalget foreslår derfor at lærlingtilskuddet til bedrifter øker, at det blir mer bruk av opsjonsavtaler på læreplasser mellom fylkeskommunen og bedrifter, at statlige og kommunale arbeidsplasser tar større ansvar for å tilby lærlingplasser, og i større grad tar i bruk klausuler om lærlinger i offentlige kontrakter.

Utvalget mener at en forpliktelse for fylkeskommunene til å sikre læreplasser er nødvendig for at alle elever skal få oppfylt sin rett til videregående opplæring. Det er tidligere vist til betydelige mangler med myndighetenes innsats for å skaffe nok læreplasser, og det er fortsatt et betydelig antall elever som står uten læreplass hvert år.30 Mannsutvalget mener derfor tiden er moden for sterkere virkemidler enn i dag gjennom lovregulering.

Mange elever på yrkesfag faller fra nettopp i overgangen fra Vg2 til Vg3. Mannsutvalget betrakter mangelen på rett til læreplass som en form for strukturell diskriminering av elever på yrkesfag, fordi en del i praksis ikke får oppfylt sin rett til et fullverdig løp i videregående opplæring. Dette rammer gutter i større grad ettersom de er i flertall i yrkesfaglig opplæring.

Ikke alle som får rett til læreplass vil være skikket til arbeidet. Som hovedregel bør disse elevene fanges opp før utplassering og få tilbud om alternative kompetansehevingstiltak for kvalifisering til læreplass. Noen vil imidlertid ikke bli fanget opp i forkant av oppstart i en virksomhet. Da vil det være behov for mekanismer som ivaretar både elev og virksomhet med tanke på sikkerhet og kvalitet. Slike mekanismer finnes allerede for arbeidstakere og arbeidsgivere i dag, og det vil være hensiktsmessig å benytte eksisterende systemer for dette. Det kan også være hensiktsmessig å ilegge fylkeskommunen en oppfølgingsplikt overfor lærlinger som ikke fungerer på læreplassen. Fylkeskommunen kan benytte flerfaglig kompetanse gjennom for eksempel skolehelsetjenesten og NAV for å igangsette tilpassede tiltak.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Tiltaket vil innebære økte kostnader. Stoltenbergutvalget la i sin utredning til grunn at tiltaket vil kunne føre til 5 500 flere fagbrev med en samfunnsøkonomisk nytte på ca. 1 mill. kroner per lærling. Samtidig spares utgifter til 2 500 elever i Vg3 som koster 400 mill. kroner. Den totale gevinsten kan da bli 5,9 mrd. kroner. Beholdes dagens lærlingtilskudd på 153 000 kroner vil det koste 1,2 mrd. kroner. Det er vanskelig å avgjøre hvor mye lærlingtilskuddet må øke for å innfri rettigheten, men tiltaket er lønnsomt selv om tilskuddet dobles for alle lærlinger: Da vil tiltaket samlet sett koste 5,7 mrd. kroner. En dobling av læretilskuddet vil medføre at lærlingen er fullfinansiert, noe som antas å være svært gunstig for bedriften. Utvalget vurderer dermed dette som et svært lønnsomt tiltak.

11.3.6 Tiltak 15: Endre poengberegningen på vitnemålet fra grunnskolen og videregående opplæring

• Mannsutvalget foreslår å endre poengberegningen av standpunkt- og eksamenskarakterer på vitnemålet slik at karakterene vektes etter fagets timetall.

Problem

Kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner synes å være særlig store mot slutten av ungdomsskolen. I dagens system har karakterer fra 10. klasse betydning for hvilke studieprogrammer og skoler ungdom kommer inn på i videregående opplæring. Dette er særlig en utfordring i og rundt de største byene, der konkurransen om skoleplasser er størst. Videre er inntaket til høyere utdanning i stor grad basert på karakterer, og flere av de prestisjefylte studiene har i dag en sterk overvekt av kvinner. Gutter gjør det noe bedre i prøvesituasjoner enn til standpunktskarakterer, og gjør det i snitt særlig svakere i språkfagene. Karakterene i disse fagene teller relativt mye i dagens poengberegninger fordi det er flere separate karakterer i det enkelte språkfag.

Til poengberegningen på vitnemålet får man i dag tre standpunktkarakterer i norsk, to i engelsk, og én karakter i resten av fagene. Elevene får også karakterer fra eksamen i enten matte, norsk eller engelsk, i tillegg til at en stor andel blir trukket ut til muntlig eksamen. I sum gjør dette at språkfagene teller relativt mye for grunnskolepoengene. Norsk- og engelskfaget teller også relativt mye sammenlignet med fag som matematikk og naturfag når man ser det opp mot antall undervisningstimer.

Beskrivelse av tiltaket

Tiltaket innebærer å endre poengberegningen slik at karakterene vektes etter fagets timetall. På denne måten vil ikke språkfag spille en uforholdsmessig stor rolle.

Utvalgets vurdering

Beregninger fra Stoltenbergutvalget viser at hvis karakterene vektes etter fagets timetall, reduseres kjønnsforskjellene med 0,4 grunnskolepoeng.

Mannsutvalget mener tiltaket vil føre til en mer rettferdig vekting av karakterer.

En endring av poengberegningen i vitnemålet, vil gjøre at karakterens vekt korresponderer med hvor mye undervisningstid elevene har hatt i faget. Mannsutvalget mener det er rimelig at ikke karakterer i noen av fagene får større vekt enn det antallet undervisningstimer skulle tilsi.

Dagens beregning kan også sies å ha en særlig slagside for guttene, som i snitt gjør det svakere i språkfagene. Tiltaket vil dermed bidra til å redusere kjønnsforskjellen i grunnskolepoeng, noe som kan gjøre at flere gutter kan komme inn på de utdanningene i videregående og høyere utdanning de ønsker.

En vekting etter undervisningstimer kan føre til at elevene legger mindre innsats i de fagene som har lavest undervisningstimer. Det vil særlig kunne gå utover de praktisk-estetiske fagene, som i dag har få undervisningstimer. Mannsutvalget mener imidlertid at omfanget av disse fagene bør styrkes, og dette vil redusere risikoen for at disse fagene blir nedprioritert av elevene.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Endring i poengberegning og konsekvenser av dette må utredes nærmere før eventuell innføring. Ansvaret for gjennomføring av tiltaket bør legges til Kunnskapsdepartementet, og kan løses innenfor rammene av nåværende budsjett.

11.3.7 Tiltak 16: Gjennomføre en nasjonal satsing for at flere unge skal velge og gjennomføre kjønnsutradisjonelle utdanningsprogram på yrkesfag

• Mannsutvalget foreslår en helhetlig og langsiktig nasjonal satsing for at flere unge skal velge kjønnsutradisjonelt på yrkesfag.

Problem

Om lag fire av ti elever i videregående opplæring går på yrkesfaglige utdanningsprogram. Bare seks av 17 studieprogrammer har tilnærmet kjønnsbalanse. Gutter utgjør rundt 90 prosent av elevene på bygg- og anleggsteknikk, elektro og datateknologi og teknologi og industrifag. Innenfor helse- og oppvekstfag, kunst, design og arkitektur og frisør, blomster, interiør og eksponeringsdesign er minst 80 prosent av elevene jenter.31 Det har vært en positiv utvikling i noen av fagene de siste årene. For eksempel har jenteandelen på bygg- og anleggsteknikk gått opp fra fem prosent i 2018–2019 til ni prosent i 2021–2022. Likevel er det i hovedsak skjedd små endringer de siste årene.32

Skolen skal legge til rette for at elever utforsker og reflekterer om hvordan kjønn har betydning for utdanningsvalg.33 Vi vet lite om hvordan temaet arbeides med i skole og rådgivning. Tidligere undersøkelser og rapporter tyder på at temaet i liten grad er en del av skolens rådgivning.34 Dette er til tross for enkelte satsinger fra Utdanningsdirektoratet som har forsøkt å rette på situasjonen. Karriereveiledningsutvalget kommenterte at tidligere tidsavgrensede skoleprosjekter om temaet i svært liten grad har blitt systematisk evaluert og at de ytterst sjelden har blitt integrert i skolenes daglige arbeid, selv der de er blitt vurdert som positive.35

Bufdir gjorde i 2020 en kartlegging av innsats for å fremme kjønnsutradisjonelle yrkesfagsvalg blant alle landets fylkeskommuner. Kartleggingen tyder på at det blir gjort noe god innsats i flere fylkeskommuner, men de færreste av fylkeskommunene har et systematisk og godt etablert arbeid med kjønnsdelte utdanningsvalg.

Trøndelag er et eksempel på en fylkeskommune der det foreligger politisk forankring og hvor det settes av midler og andre ressurser til å jobbe med temaet sentralt og i skolene. Her foregår flere aktiviteter, og det er gjort vurderinger av tidligere innsats om metoder. Også i Oslo er det flere etablerte tiltak, som kurs i yrkesfag for ungdomsskoleelever som er kjønnsminoritet og rollemodellteam, der elever og lærlinger på yrkesfagene sendes rundt på ungdomsskoler. Også andre fylkeskommuner har aktivitet og tiltak, men denne innsatsen fremstår ikke systematisert.

KS-tiltaket Menn i helse er et eksempel på et godt tiltak for å rekruttere voksne menn uten arbeid inn i et eget utdanningsløp for å bli helsefagarbeidere.36 På tross av at mange er enige om behovet for flere menn i sektoren, eksisterer det kun dette ene som er landsdekkende og som har som mål å rekruttere flere menn til helse- og omsorgssektoren. Dette tiltaket har en nokså begrenset målgruppe.

Beskrivelse av tiltaket

Mannsutvalget foreslår en nasjonal satsing hvor sentrale utdanningsmyndigheter har det overordnede ansvaret for å iverksette tiltak for at flere unge skal velge og gjennomføre kjønnsutradisjonelle utdanningsprogram på yrkesfag.

Langsiktighet, systematikk og sikker finansiering er avgjørende for vellykket gjennomføring.

Satsingen bør gå over en tiårsperiode. Andre sentrale aktører er sektormyndigheter og myndigheter på fylkesnivå, partene i arbeidslivet, kommuner og lokale bedrifter. Satsingen bør bygge videre på erfaringer fra tidligere og pågående prosjekter, men også innebære nye initiativ.

Satsingen bør inneholde ulike virkemidler, som:

• Arbeidspraksis til ungdomsskoleelever

• Kampanjer rettet mot ungdom, foreldre og studierådgivere på ungdomsskolen

• Rollemodellordninger på yrkesfag

• Arbeid for bedre kjønnsbalanse tas eksplisitt inn i mandatet til Samarbeidsrådet for yrkesopplæring (SRY) og de faglige rådene, og med det engasjere næringslivet og partene i arbeidslivet i satsingen.

• Styringsdokumenter pålegger fylkeskommunen og skolene å ta et særlig ansvar for å følge opp elever som har valgt utradisjonelt

• Nettverksordninger for å rekruttere og øke gjennomføringen blant ungdom som velger kjønnsutradisjonelt.

Lignende tiltak ble også foreslått i NOU 2019: 19 Jenterom, gutterom og mulighetsrom.

Utvalgets vurdering

Utvalget mener det er nødvendig med en større, langsiktig satsing for at flere ungdommer skal velge kjønnsutradisjonelle programmer på yrkesfag. Utvalget vurderer at myndighetene i liten grad har tatt ansvar for dette, og at det er nødvendig med tiltak som gjør at sentrale aktører får tydeligere ansvar og oppgaver for å arbeide for at flere ungdommer velger kjønnsutradisjonelt.

Dette er viktig for at den enkelte skal ha mulighet til å velge yrke etter evner og interesser, og ikke kjønn. Det er også viktig i et samfunnsperspektiv for å kunne utnytte befolkningens ressurser best mulig, for å få mer mangfoldige ansattgrupper i ulike deler av arbeidslivet og kunne tilby likeverdige tjenester og tilgang til yrkesutøvere av alle kjønn. Utvalget mener at det er særlig viktig at flere gutter velger helse- og oppvekstfag, men mener ikke at satsingen bør være avgrenset til noen spesifikke utdanningsprogrammer.

Utvalget mener tiltaket kan bidra til at kvinnedominerte yrkesfag fremstår som mer relevante for gutter fordi de har fått erfaring med aktuelle yrker og møtt gutter og menn som har valgt disse programmene, og tilsvarende for jenter. Rollemodeller kan bidra til å bryte med kjønnsstereotypier og kan dermed utvide ungdommers handlingsrom når det skal velge yrke. Utvalget mener også at faglige og sosiale nettverk og tettere oppfølging fra lærere og rådgivere kan bidra til bedre trivsel og dermed høyere grad av gjennomføring for dem som er i mindretall.

Utvalget mener at det neppe er slik at ett tiltak alene vil bidra til å endre ungdommers utdanningsvalg. Dette er endring som tar tid. Utvalget vurderer derfor at satsingen bør gå over en lengre periode og inneholde flere tiltak. Det er lite forskning om de fleste av disse tiltakene, og det er derfor usikkerhet om effekten av dem. Utvalget anbefaler derfor at det igangsettes evalueringer av pågående og nye initiativ som en del av satsingen.

Utvalget viser for øvrig til nærmere utredning i NOU 2019: 19 Jenterom, gutterom og mulighetsrom.37

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalget har sett til Nasjonalt senter for realfagsrekruttering (NSR) for en vurdering av tiltakets økonomiske konsekvenser. NSR er opprettet av Kunnskapsdepartementet og skal rekruttere flere unge til utdanninger og yrker innen realfag og teknologi i Norge. Senteret hadde i 2022 sju faste ansatte og en inntekt på ca. 24,8 mill. kroner. Utvalget har videre sett til eksisterende tiltak som har til hensikt å fremme kjønnsutradisjonelle utdanningsvalg, for eksempel Jenter og Teknologi. Dette tiltaket mottar 3,5 mill. kroner årlig over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett.

Mannsutvalgets tiltak innebærer en større nasjonal satsing, men ikke nødvendigvis et senter, og utvalget foreslår dermed at det settes av 7 mill. kroner årlig over en tiårsperiode for gjennomføring av tiltaket. Dette bør inkludere midler til evaluering underveis. Utvalget foreslår å legge ansvaret for tiltaket til Kunnskapsdepartementet.

11.3.8 Tiltak 17: Gjennomføre en nasjonal satsing for at flere menn skal velge og gjennomføre helse-, omsorgs-, sosial- og pedagogiske fag i høyere utdanning

• Mannsutvalget foreslår en helhetlig og langsiktig nasjonal satsing for å rekruttere gutter til helse-, omsorgs-, sosial- og pedagogiske fag i høyere utdanning.

Problem

Ni av ti sykepleiere er kvinner og bare 15 prosent av de sysselsatte i kommunal helse- og omsorgstjeneste er menn.38 Frafallet er høyt blant menn i kvinnedominerte utdanninger.39

Dersom ikke menn i større grad enn i dag utgjør en del av rekrutteringsgrunnlaget, kan vi risikere at kjønnsdelingen mellom sektorer blir enda skjevere enn den er i dag. Sektoren vil ha et stort behov for arbeidskraft de kommende tiårene.40 Dessuten har helse- og omsorgssektoren kjennetegn som gjør at det er behov for at både menn og kvinner med ulike bakgrunner arbeider i sektoren. Et eksempel kan være gutters lave bruk av skolehelsetjenesten, og at det knapt finnes mannlige helsesykepleiere.

Temaet har vært behandlet i flere utredninger, handlingsplaner og stortingsmeldinger.41 Både Likestillingsutvalget og UngIDag-utvalget har foreslått omfattende satsinger for å fremme jevnere kjønnsbalanse i utdanningsvalg. De store satsingene har ikke blitt gjennomført, og det finnes i dag ingen godt etablert overbygging for arbeidet. Det er svært varierende hva slags tiltak som er iverksatt.42 Bufdirs kartlegging av innsatser viser at tiltakene ofte er begrenset i omfang og rekkevidde, lite systematiske, de oppstår og blir borte igjen, eller aktører opplever at de mangler støtte og insentiver til å drive arbeidet. Få tiltak er evaluert, og vi vet derfor lite om effekten av ulike tiltak og hvilke tiltak som er de best egnede.43

Det finnes noen mer systematiserte tiltak. For eksempel finansierer KD et senter for realfagsrekruttering ved NTNU, som har som del av sitt mandat å fremme kjønnsbalanse i rekrutteringen. NTNU har arbeidet for å rekruttere jenter til teknologiutdanninger i 20 år, med relativt gode resultater.44 Videre har KUD i flere år bevilget tilskudd til det landsdekkende tiltaket Jenter og teknologi, som er driftet av NHO. KD har de siste årene gitt tilskudd til et landsdekkende tiltak for å rekruttere flere menn til grunnskole- og barnehagelærerutdanning (Høgskulen på Vestlandet).45

Beskrivelse av tiltaket

Mannsutvalget foreslår en helhetlig og langsiktig nasjonal satsing for å rekruttere gutter til helse-, omsorgs-, sosial- og pedagogiske fag i høyere utdanning hvor sentrale utdanningsmyndigheter har det overordnede ansvaret.

Langsiktighet, systematikk og sikker finansiering er avgjørende for vellykket gjennomføring.

Satsingen bør gå over en tiårsperiode. Andre sentrale aktører er sektormyndigheter, høyere utdanningsinstitusjoner, partene i arbeidslivet, fylkeskommuner og kommuner. Satsingen bør bygge videre på erfaringer fra tidligere og pågående prosjekter, men også innebære nye initiativ.

Satsingen bør inneholde ulike virkemidler, som:

• Arbeidspraksis til videregående elever på studieforberedende program

• Rollemodellordninger for gutter på høyere utdanning

• Styringsdokumenter som pålegger universitets- og høyskolene å ta et særlig ansvar for å følge opp elever som har valgt utradisjonelt

• Nettverksordninger for å rekruttere og øke gjennomføringen blant gutter.

• Forutsigbar og langsiktig finansiering av eksisterende og nye initiativ

Et lignende tiltak ble foreslått i NOU 2019: 19 Jenterom, gutterom og mulighetsrom.

Utvalgets vurdering

For å endre dagens situasjon og hindre at flere yrker blir svært kjønnsskjeve, mener Mannsutvalget at det er viktig at flere gutter og menn velger, og kvalifiseres til å velge, kvinnedominerte utdanninger og yrker.

Det er en likestillingsutfordring at det er få menn innenfor viktige offentlige tjenester. Det gjør at barn i mindre grad får oppleve mannlige rollemodeller i barnehage og skole. Det fører også til at de som ønsker seg en mannlig lege eller psykolog, ikke like lett har tilgang på dette. Reell frihet til å velge behandler av et bestemt kjønn kan være viktig for å ivareta likeverdige tjenester og den enkeltes tilgang til helsetjenestene.

Det er også et stort og økende behov for personell innenfor helse- og omsorgstjenestene, og det er derfor nødvendig å rekruttere blant gutter og menn til disse jobbene de kommende årene.

Den politiske innsatsen for at flere unge skal velge utradisjonelt er svake, og særlig tiltakene rettet mot gutter har vært få og begrensede. Erfaringene fra tiltak for å motivere menn til å velge og gjennomføre helse-, omsorgs, sosial- og pedagogiske fag i høyere utdanning og bedre kjønnsubalanse på yrkesfag i videregående opplæring er positive, men prosjektene er relativt små i omfang, og innsatsen er i liten grad koordinert.

Mannsutvalget mener det er behov for en nasjonal satsing, og at dette tiltaket vil kunne påvirke kjønnsubalansen i visse yrkesgrupper positivt. Med dette tiltaket kan noen typer utdanninger fremstå som mer relevante for gutter og menn enn i dag fordi de får erfaringer med aktuelle yrker og potensielle kollegaer i forkant. Rollemodeller bidrar til å bryte med kjønnsstereotypier og kan dermed utvide gutters handlingsrom. Faglige og sosiale nettverk og tettere oppfølging fra ansatte på studiested kan bidra til bedre trivsel og dermed høyere grad av gjennomføring.

Da det har vært få prosjekter som omhandler dette tidligere, er det like forskning og evaluering som kan si noe om effekt av denne typen tiltak. Utvalget anbefaler derfor at tiltaket utredes, iverksettes for en tiårsperiode og følgeforskes.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalget har sett til Nasjonalt senter for realfagsrekruttering (NSR) for en vurdering av tiltakets økonomiske konsekvenser. NSR er opprettet av Kunnskapsdepartementet og skal rekruttere flere unge til utdanninger og yrker innen realfag og teknologi i Norge. Senteret hadde i 2022 sju faste ansatte og en inntekt på ca 24,8 mill. kroner. Utvalget har videre sett til eksisterende tiltak som har til hensikt å fremme kjønnsutradisjonelle utdanningsvalg, for eksempel Jenter og Teknologi. Dette tiltaket mottar 3,5 mill. kroner årlig over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett.

Mannsutvalgets tiltak innebærer en større nasjonal satsing, men ikke nødvendigvis et senter, og utvalget foreslår dermed at det settes av 7 mill. kroner årlig over en tiårsperiode for gjennomføring av tiltaket. Dette bør inkludere midler til evaluering underveis. Utvalget foreslår å legge ansvaret for tiltaket til Kunnskapsdepartementet.

11.3.9 Tiltak 18: Endre opptaksregler til høyere utdanning

• Mannsutvalget foreslår å endre opptaksreglene for høyere utdanning, slik at det i større grad enn i dag blir tatt i bruk opptaksprøve for inntak til særlig kjønnskjeve utdanninger der det er konkurranse om studieplassene. Utvalget foreslår videre å åpne for mer systematisk bruk av positiv særbehandling, som kjønnskvoter og kjønnspoeng.

Problem

Noen studieprogram med høye opptakskrav har svært skjev kjønnsfordeling blant studentene og en spesielt lav andel mannlige studenter. Dette fører til en videreføring av kjønnsskjevhet i utdanningen som forplanter seg ut i arbeidslivet.

Beskrivelse av tiltaket

Tiltaket innebærer innføring av opptaksprøver som alternativt opptakskriterium for å fremme kjønnsbalanse i særlig kjønnskjeve utdanninger der det er konkurranse om studieplassene.

I Danmark finnes det for eksempel to opptakskvoter: kvote 1 som er basert på karakterer fra videregående skole og kvote 2 der søkere i tillegg blir vurdert etter andre kriterier. Studiestedet bestemmer kriteriene, og opptaksprøver, intervju eller relevant erfaring er eksempler på kriterier som kan være tellende. Evalueringer av det danske opptakssystemet har vist at søkere som er tatt opp i kvote 2 i gjennomsnitt fullfører fortere, får bedre karakterer og har litt lavere ledighet enn søkere som blir tatt inn i kvote 1.46

Mannsutvalget viser til Opptaksutvalgets utredning, og støtter forslaget om å innføre en karakterkvote og en opptaksprøvekvote. Mannsutvalget vil understreke at opptaksprøvene må være standardiserte, og at det må settes en poenggrense for tilgang til denne muligheten.

Mannsutvalget åpner også for at det bør tas i bruk andre virkemidler utover opptaksprøver i særlige tilfeller, og foreslår en mer systematisk bruk av positiv særbehandling, som kjønnskvoter og kjønnspoeng. I dag kan universiteter og høyskoler søke om tillatelse til å gi inntil to kjønnspoeng til mannlige og kvinnelige søkere som er underrepresentert på studier med skjev kjønnsbalanse. Kjønnspoeng skiller seg fra kjønnskvoter ved at kvotering innebærer at et gitt antall studieplasser er forbeholdt det underrepresenterte kjønnet.

Utvalgets forslag forutsetter at sentrale utdanningsmyndigheter tar en sterkere styring i vurderingen av bruk av kjønnskvoter og kjønnspoeng, og at bruken blir systematisert nasjonalt.

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget mener tiden er moden for innføring av flere alternative opptakskriterier til høyere utdanning. En mer systematisk og utstrakt bruk av virkemidler for å rekruttere det underrepresenterte kjønnet vil heve nivået på innsatsene og følgelig kunne virke mer effektivt og helhetlig.

Innføring av systematisk bruk av opptaksprøver kan bidra til en jevnere kjønnsbalanse i utdanning og yrker, og støtter dermed opp om hensynet til at enkeltmennesker skal ha tilgang til yrkesutøvere av alle kjønn, gitt at det er nok søkere.

Karakterer er målbare og poengberegning på grunnlag av karakterer er relativt forutsigbart. Faren ved alternative opptakskriterier er at det kan virke uforutsigbart og tilfeldig. Utviklingen av tiltaket må ta hensyn til dette. Opptakssystemet må, så langt som mulig, bli opplevd som forutsigbart og rettferdig.

Utvalget har sett til Opptaksutvalgets utredning, hvor disse virkemidlene er beskrevet. Mannsutvalget støtter forslaget om å innføre en karakterkvote og en opptaksprøvekvote. Opptaksutvalget foreslår imidlertid å avvikle ordningen med poeng for fagvalg, alder og andre tilleggspoeng, og fjerne muligheten til å forbedre karakterer. Mannsutvalget støtter ikke forslag om å avvikle alle tilleggspoeng eller muligheter for karakterforbedring. Ordningen med tilleggspoeng kan med fordel gjennomgås, men utvalget mener at tilleggspoeng basert på fagvalg bør beholdes.

Kjønnskvoter og kjønnspoeng er omstridte virkemiddel. Med mer utstrakt bruk av kjønnspoeng og kvoter, kan det bli flere av det overrepresenterte kjønn som ikke kommer inn på det studiet de ønsker og som hadde kommet inn uten slike virkemidler. Dette kan oppleves som urettferdig for dem som ikke får en fordel av kjønnskvoter eller kjønnspoeng. Videre kan det oppleves som stigmatiserende å føle seg eller bli sett på som «kvotert inn».

Det er også noe usikkerhet knyttet til effekten av tiltaket. Kjønnskvoter og kjønnspoeng har kun effekt på studier der det er tilstrekkelig med søkere av det underrepresenterte kjønn som har gode nok karakterer til å komme inn.

Utvalget mener at kjønnskvoter og kjønnspoeng, til tross for ulempene, kan sikre at det blir utdannet et visst antall mannlige psykologer, leger, veterinærer og så videre, så lenge det er nok kvalifiserte søkere. Virkemidlene vil ikke løse forskjellene i søkerpreferanser, men det kan ha en positiv signaleffekt til det underrepresenterte kjønn om at de er ønsket i utdanningen eller yrket, noe som vil kunne bidra til å bryte med stereotypier og dermed øke rekrutteringen.

Utvalget presiserer at positiv særbehandling kun skal brukes innenfor en begrenset periode når andre virkemidler er vurdert, og skal opphøre når ønsket resultat er nådd. Bruk av kjønnskvoter og kjønnspoeng må være systematisk og godt koordinert.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Ansvaret for gjennomføring av tiltaket bør legges til Kunnskapsdepartementet, og kan løses innenfor rammene av nåværende budsjett.

11.3.10 Tiltak 19: Økt innsats for psykososialt arbeidsmiljø, og mot trakassering og seksuell trakassering i arbeidslivet

• Mannsutvalget anbefaler at regjeringen tar initiativ til en større satsing for å etablere gode HMS-rutiner når det gjelder psykososialt arbeidsmiljø, som også inkluderer innsats mot trakassering og seksuell trakassering i arbeidslivet.

Problem

Arbeidstilsynet leverte i 2023 en utredning om behovet for bedre regulering av arbeidsmiljølovens krav til psykososialt arbeidsmiljø. Utredningen er gjort i samarbeid med en partssammensatt arbeidsgruppe. I utredningen foreslås det blant annet å tydeliggjøre kravene og å lage en forskrift for arbeidet med psykososialt arbeidsmiljø. Utredningen tar også opp at det er behov for å øke kompetansen hos HMS-aktørene og å forskriftsfeste opplæring om psykososialt arbeidsmiljø.47

Menn er i mindre grad åpne om psykiske helseutfordringer og søker i mindre grad psykisk helsehjelp. Flere fagforbund og arbeidsgivere i mannsdominerte bransjer har de siste årene tatt opp bekymring for psykisk helse blant ansatte, og etterspurt større innsats for å ivareta ansatte som sliter psykisk. For å svare ut disse bekymringene, må arbeidet baseres på kunnskap om kjønnsforskjeller når det gjelder tilnærming til psykiske helseutfordringer.

Fra 1. januar 2024 er definisjonen av trakassering og seksuell trakassering inkludert i arbeidsmiljølovens bestemmelse om psykososialt arbeidsmiljø. På mange arbeidsplasser løses trakasseringssaker gjennom varslingsrutiner. Arbeidet mot trakassering er i for liten grad systematisert i HMS-arbeidet. Det trengs derfor opplæring og praktisk veiledning.

Et systematisk arbeid mot trakassering og seksuell trakassering er nødvendig både i manns- og kvinnedominert sektor. Trakassering har først og fremst med ulikhet i maktforhold og misbruk av makt å gjøre og rammer både menn og kvinner. Hvem som rammes vil være avhengig av kulturen på arbeidsplassen, men i stor grad ramme de som har en underordnet posisjon.

Beskrivelse av tiltaket

For å få arbeidet med psykososialt arbeidsmiljø, inkludert arbeidet mot trakassering og seksuell trakassering, inn i det praktiske HMS-arbeidet på arbeidsplassene trengs det opplæring og veiledning. For å få fortgang i arbeidet trengs det et overordnet initiativ for å utvikle praktiske verktøy som opplæringsmoduler, veiledninger og lignende.

Som annet HMS-arbeid, må denne innsatsen tilpasses de konkrete arbeidsmiljøutfordringene i de aktuelle bransjene. I motsetning til annet HMS-arbeid må også kulturen blant de ansatte inn i vurderingene. Her vil utfordringene være ulike både når det gjelder arbeidets art og om det er kvinne- eller mannsdominerte bransjer. Det er derfor også behov for et samarbeid på bransjenivå. Arbeidet bør ledes av Arbeidstilsynet og organiseres i samarbeid mellom fagmiljøer og partene i arbeidslivet og følges opp med jevnlige evalueringer.

Utvalgets vurdering

Arbeidsplassen er en viktig arena for mange menn, og er et sted for å være sosial og danne vennskap. Mannsutvalget mener at et systematisk arbeid med psykososialt arbeidsmiljø både er viktig for å beskytte ansatte mot psykiske arbeidsbelastninger, og for å skape en mer inkluderende kultur på arbeidsplassene.

Et godt arbeid med psykososialt arbeidsmiljø vil kunne bidra til større åpenhet om psykiske belastninger knyttet til arbeidet eller til livssituasjonen, og dermed kunne bidra til at flere menn får støtte og motivasjon til å oppsøke hjelp ved behov.

En arbeidsplasskultur som oppleves som positiv av flertallet, kan også ha blindsoner ved at ansatte som skiller seg fra flertallet opplever trakassering. Det gjør det også vanskelig å søke støtte hos kollegaer eller ledelse. Dette kan særlig ramme etniske minoriteter, unge og kjønnsminoriteter på arbeidsplassene.

Ved å behandle trakassering og seksuell trakassering som et arbeidsmiljøproblem, åpner man for å gjøre kulturen på arbeidsplassen til et felles anliggende, ikke kun til et problem for de som rammes av trakasseringen. Gjennom arbeidet kan en også utløse ressursene som finnes blant ansatte, ved å gi dem i en rolle i å opprettholde en inkluderende kultur på arbeidsplassen.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalget foreslår at ansvaret for gjennomføring av tiltaket legges til Arbeidstilsynet, og forutsetter et samarbeid mellom fagmiljøer og partene i arbeidslivet. Tiltaket bør la seg løse innenfor rammene av nåværende budsjett.

11.4 Innsatsområde: Utsatthet og helse

I løpet av livet vil alle oppleve belastende situasjoner og faser. Utsatthet, for eksempel i form av ensomhet og dårlig helse, kan ramme alle. Enkelte grupper kan være spesielt utsatt, for eksempel på grunn av sosioøkonomisk status eller minoritetsstatus.

Mannsutvalgets utredning viser at noen helse- og utenforskapsproblemer rammer gutter og menn hardere eller på andre måter enn jenter og kvinner. Menn som opplever vold har behov for støtte, og det må gis et bedre tilbud til dem som utøver vold. Et helse- og omsorgstilbud som senker terskelen for å ta kontakt vil øke mulighetene for at menn får det tilbudet de trenger. For å trygge enkeltmennesket, fremme likestilling og bygge et robust samfunn må ensomhet, uhelse og utenforskap forebygges og håndteres på flere arenaer samtidig. Mulighet til å ha meningsfulle sosiale relasjoner og å delta i samfunnet fremmer tilhørighet og kan beskytte den enkelte i kriser og sykdom.

11.4.1 Tiltak 20: Nedsette et mannshelseutvalg

• Mannsutvalget foreslår at det i inneværende stortingsperiode blir nedsatt et mannshelseutvalg for å foreta en nærmere utredning av menns helseutfordringer og kjønnsforskjeller i helse.

Problem

Menn har høyere dødelighet og kortere forventet levealder enn kvinner. Dette fører til en mulighetsulikhet mellom menn og kvinner. På flere områder mangler vi kunnskap om menns fysiske, psykiske og seksuelle helse, og hvordan samfunnet og helsevesenet kan organiseres for å redusere kjønnsforskjeller i helse. Utredningene foretatt av kvinnehelseutvalgene viser at et kjønnet blikk på helse kan danne grunnlag for en mer målrettet helsepolitikk.

Beskrivelse av tiltaket

Tiltaket innebærer at det blir nedsatt et offentlig utvalg med mandat til å for å foreta en nærmere utredning av menns helseutfordringer og kjønnsforskjeller i helse. Mannshelseutvalget må ha medlemmer med spesialisert og relevant kompetanse. Utredningen bør ha som mål å komme fram til konkrete forslag til tiltak innenfor forbyggende, helsefremmende og klinisk virksomhet for å redusere sykelighet og dødelighet blant menn. For at utredningen skal gi et godt grunnlag for beslutninger, bør det settes av egne midler til parallell forskning.

Utvalgets vurdering

Å undersøke helse i et kjønnsperspektiv har fram til nå langt på vei vært ensbetydende med å undersøke kvinners helse. Mannsutvalgets gjennomgang av menns helse, viser at også menn rammes av kjønnsspesifikke helseutfordringer. På flere områder lider menn et større helsetap enn kvinner, og det er store kjønnsforskjeller knyttet til forekomst av alvorlig sykdom og tidlig død.

Innretningen av helsetjenestene er med på å bidra til at menn som trenger det, ikke søker eller får helsehjelp. Mannshelseutvalget bør ta for seg hvilke konsekvenser dette har for samfunnet, og komme med forslag til hvilke endringer som bør gjøres på de ulike nivåene av helsetjenesten for å forebygge, fange opp og behandle helseutfordringer blant menn.

Menn kommer også dårligere ut på en rekke folkehelseindikatorer. En viktig årsak, er at det er store helseforskjeller blant menn. Flere av disse henger sammen med sosial ulikhet. Mannshelseutvalget bør utrede hvordan myndighetenes forebyggende og helsefremmende arbeid bør utformes for å treffe ulike grupper menn. De nasjonale og lokale styringsindikatorene bør gjennomgås slik at de gir myndighetene et bedre beslutningsgrunnlag for å vedta og iverksette en målrettet folkehelsepolitikk for alle kjønn.

Mannshelseutvalget bør ha som mandat å utrede hvordan menns helseutfordringer kan håndteres på en bedre måte enn i dag. Utredningen bør ha som mål at samfunnet skal møte menns helseutfordringer på en differensiert måte, uten at det går på bekostning av arbeidet med å løse kvinners helsehelseutfordringer. Siden det ikke har vært gjort noen samlet gjennomgang av menns helsesituasjon i Norge tidligere, vil Mannshelseutvalgets utredning fremskaffe ny og nødvendig kunnskap. På sikt bør målet være at kjønn i helse kan utredes og vurderes samlet, og ikke hver for seg.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalget mener det må settes av tilstrekkelige midler til at Mannshelseutvalget kan foreta en grundig utredning. En betydelig del av utvalgets midler bør kunne brukes til forsknings- og utviklingsoppgaver. Avhengig av utformingen av mandatet og antallet medlemmer, anslår Mannsutvalget at det bør settes av 15 millioner kroner til Mannshelseutvalgets arbeid.

11.4.2 Tiltak 21: Utrede et nasjonalt screeningprogram for prostatakreft

• Mannsutvalget foreslår at det så snart som mulig blir utredet om det skal innføres et screeningprogram for prostatakreft i Norge, og hvordan et slikt program eventuelt bør utformes.

Problem

Selv om prostatakreft bare kan ramme halvparten av befolkningen, er det denne kreftformen som samlet sett tar flest liv. Slik utvalget ser det, er det overordnede spørsmålet om denne kreftformen kan forebygges og behandles på en annen og bedre måte enn i dag. I dag utføres PSA-testing i en ikke ubetydelig utstrekning. Kunnskapen om dagens situasjon er begrenset, men det er grunn til å tro at den i noen grad bidrar til å avdekke prostatakreft på et tidlig tidspunkt. Det er imidlertid liten grad av systematikk i testingen blant menn som ikke har symptomer eller forhøyet risiko for prostatakreft. Funn tyder også på at dagens praksis bidrar til å opprettholde sosiale helseforskjeller.

Beskrivelse av tiltaket

Det igangsettes en utredning av et screeningprogram for prostatakreft. Som en del av tiltaket må det igangsettes en befolkningsbasert utprøving av screening for prostatakreft i Norge. I forbindelse med utredningen bør det igangsettes pilotprosjekter. Det bør opprettes en nasjonal, tverrfaglig ekspertgruppe som kan følge denne utprøvingen og utrede spørsmål knyttet til effekt og gjennomførbarhet av screening.

Utvalgets vurdering

Med bakgrunn i den høye forekomsten og dødeligheten forbundet med prostatakreft, sammen med de betydelige påkjenningene forbundet med kirurgi og strålebehandling av sent oppdaget kreft, er det av stor betydning for menns helse om det kan gjøres mer for å oppdage prostatakreft på et tidlig stadium.

I desember 2022 anbefalte EU-kommisjonen å igangsette evaluering av effekt og gjennomførbarhet av prostatakreftscreening med MR-scanning som oppfølging ved mistenkelige funn.48

Mannsutvalget legger til grunn at befolkningssbasert screening kan være et effektivt virkemiddel, men at det ikke er klart hvilken effekt et slikt program samlet sett vil ha i Norge.

Det har lenge vært en faglig diskusjon om det bør innføres et screeningprogram for prostatakreft for å avdekke sykdom på et tidligst mulig tidspunkt. Flere studier har vist at PSA-baserte screeningprogrammer kan redusere prostatakreftspesifikk dødelighet i befolkningen. Ingen studie har kunnet vise en økt totaloverlevelse ved hjelp av PSA-screening, men studiene har heller ikke vært designet for å undersøke denne problemstillingen.49

Screeningprogrammer, som de eksisterende for brystkreft- og tarmkreft, innebærer undersøkelse av store grupper friske personer. Det er bare i et mindretall av tilfellene det avdekkes kreft eller forstadier til kreft. Det er derfor risiko for at screeningprogrammer fører til overdiagnostikk og overbehandling, og spørsmålet om det skal igangsettes et screeningsprogram innebærer en omfattende vurdering av nytte og kostnader.

Spørsmålet om hvilket regime som bør gjelde for tidlig oppdagelse av prostatakreft krever mer kunnskap om hvordan et screeningprogram kan utformes, og hvilken effekt det vil ha sammenlignet med dagens praksis.

For at spørsmålet om videre valg av strategi for å oppdage og behandle prostatakreft skal utredes på en helhetlig måte, mener Mannsutvalget at det må opprettes en nasjonal, tverrfaglig ekspertgruppe som kan evaluere situasjonen i Norge i dag og legge til rette for pilotprosjekter med befolkningsbasert utprøving. Utredningen bør undersøke relevante helsemessige og helseøkonomiske effekter ved ulike modeller av et screeningprogram.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Utredningen av et nasjonalt screeningprogram bør omfatte en vurdering av de helseøkonomiske effektene av tiltaket. De økonomiske kostnadene ved å gjennomføre en utredning vil være avhengig av omfanget og utformingen av pilotprosjekter.

11.4.3 Tiltak 22: Gjøre helsetjenester mer tilgjengelige for gutter og menn

• Mannsutvalget foreslår at det iverksettes flere tiltak for å gjøre lavterskeltilbud mer tilgjengelige for menn. Det utarbeides en nasjonal nettside for å gjøre det lettere å finne fram til lokale og regionale lavterskeltilbud, og en veileder for profilering av lavterskeltilbud som retter seg mot menn. Det opprettes en tjeneste for å innlede anonym og diskret kontakt med helsetjenester og helsestasjonstilbudet for gutter blir styrket.

Problem

Flere menn mangler mestringsstrategier når de opplever utfordringer i livet, eller løser problemene sine på uhensiktsmessige måter. Mannsutvalgets utredning viser at menn bruker helsetjenester, lavterskeltilbud og flere andre helsefremmende tilbud i mindre grad enn kvinner. Årsakene er sammensatte, men kjønnsnormer kan være med på å hindre eller gjøre det vanskeligere for menn å oppsøke hjelp. Færre gutter bruker helsetjenester som unge, noe som kan gjøre det mindre naturlig å oppsøke dem senere i livet. Ulike former for lavterskeltilbud er viktige virkemidler for å gi et tilbud til grupper som ellers ikke ville fått hjelp. Lavterskeltilbud er i for liten grad profilert eller innrettet på en måte som gjør at menn får den hjelpen de har behov for.

Beskrivelse av tiltaket

Tiltak 22a: Mer tilgjengelig lavterskeltilbud for gutter og menn

Mannsutvalget foreslår at det utarbeides en veileder om hvordan informasjon om lavterskeltilbud bør utformes. Utvalget foreslår også at det etableres en oversiktsside over lokale lavterskeltilbud for menn, for eksempel på helsenorge.no.

Nettsiden bør gi informasjon om hvordan man kan ta kontakt med lokale tilbud innen psykisk helsevern, men også andre tilbud eller organisasjoner som kan være en arena for fellesskap og mestring for menn. En slik side kan brukes aktivt av flere aktører og overfor ulike grupper. For eksempel kan den brukes av NAV, som er i kontakt med brukere som opplever akutt og/eller langvarig somatisk sykdom, arbeidsledighet, samlivsbrudd, uføretrygd, gjenlevendepensjon eller overgang til pensjonisttilværelsen.

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget mener helsetjenester må være utformet med et kjønnsperspektiv. Dette er særlig viktig for lavterskeltjenester, der det er et stort potensiale for å nå ut til personer som ellers ikke ville fått et tilbud.

Slik Mannsutvalget ser det, er det avgjørende at informasjon om lavterskeltilbud er lett tilgjengelig og utformet på en måte som gjør at tilbudet oppleves som relevant for den som trenger det. Dette gjelder både innen psykisk helsehjelp, men også tilbud på andre arenaer som kan fremme livskvalitet og fellesskap, som for eksempel frisklivssentraler, seniorsentre og lignende. Tiltaket vil øke tilgjengeligheten av tilbudet, noe som vil komme alle til gode, ved at informasjonen om tilbudet når fram til flere som trenger det. Det vil også kunne bidra til å normalisere det at menn søker helsehjelp.

Mannsutvalget mener at informasjon om lavterskeltilbud må være enkel å finne fram til, og at profileringen av lavterskeltilbud må tilpasses menn. Tilbud som helt eller delvis retter seg mot menn må utformes på en måte som gjør at de oppfattes som relevante for menn. Erfaring viser at en effektiv måte å få til dette på er å sørge for informasjon er konkret i beskrivelsen av symptomer man kan få hjelp med. Det må komme klart fram hvordan helsetilbudet fungerer, slik at man vet hva man kan vente seg dersom man tar kontakt. Bilder bør samsvare med aktuelle brukergrupper. Tekst bør være utformet slik at den bruker begreper som ikke virker fremmedgjørende for potensielle brukere, og ikke sykeliggjør brukerne av tjenesten mer enn nødvendig. Informasjonen bør ikke etterlate et inntrykk av at det å oppsøke tilbudet er et uttrykk for svakhet. For eksempel kan medisinske diagnoser bli erstattet med mer folkelige begreper.

Det kan være en utfordring å utforme nettsider slik at de treffer alle. Det er også viktig at utforming av informasjon og nettsider ikke bidrar til å opprettholde stereotypier om menn. En egen landingsside for menn vil kunne løse noe av denne utfordringen, fordi kjønnsnøytrale tilbud her kan gis en profil som retter seg mot menn. En slik landingsside kan bidra til å skape et mer tilgjengelig tilbud i hele landet, og til at personer som bor langt unna behandlingsstedet lettere blir klar over hvilke tilbud som kan være aktuelle for dem.

Tiltak 22b: Arena for anonym innledende kontakt med helsetjenester

Mannsutvalget foreslår at det blir etablert nasjonale eller regionale kontaktpunkter som gjør det mulig å ta kontakt med helsetjenester uten å oppgi sin egen identitet, for eksempel gjennom en anonym chat eller telefon.

Utvalgets vurdering

Tjenestetilbud bør innrettes på en måte som gjør det enkelt å oppsøke helsehjelp for dem som opplever skam eller utrygghet rundt eget hjelpebehov. For noen kan terskelen for å oppsøke helsehjelp være særlig høy, også for helseutfordringer som for de fleste ikke oppleves som særlig tabubelagt. Mannsutvalget mener at kontaktpunkt som åpner for å innlede kontakt med tjenester uten å oppgi navn, i flere tilfeller vil kunne gi en verdifull mulighet til å opprette kontakt uten at det oppleves som risikofylt. Dette kan bidra til å senke terskelen for å motta helsehjelp for dem som ellers ikke ville oppsøkt den. Dette vil kunne legge til rette for en tillitsbasert og trygg relasjon senere i et eventuelt behandlingsløp, og bidra til å senke terskelen for personer som har vansker med å se seg selv i en behandlingssituasjon.

Tiltaket kan innføres for bestemte deler av helsetjenesten, eller knyttes til bestemte symptomer, plager eller lidelser.

Personer som henvender seg til en slik tjeneste må få tilbud om behandling hvis de ønsker det.

En lignende tilnærming er lagt til grunn i tiltaket «Det finnes hjelp». Dette tiltaket retter seg mot personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn, og har som formål å senke terskelen for å søke hjelp for et svært tabubelagt problem.50 Også tjenesten Digihelsestasjon-ungdomsløsningen, som er under utprøving, kan brukes og videreutvikles for at unge brukere kan innlede kontakt med helsestasjonen.

Tiltak 22c: Styrke helsestasjonstilbudet for gutter

Mannsutvalget foreslår at det opprettes en tilskuddsordning hvor kommuner kan søke midler til å utvikle egne lavterskeltilbud for gutter innenfor skolehelsetjenesten, helsestasjon for ungdom og andre helsetjenester som retter seg mot ungdom. Helsedirektoratet har utarbeidet en anbefaling for hvordan helsestasjonstilbudet bør utformes for å på en best mulig måte nå ut til gutter.51 Utvalget mener det ville vært en fordel for kommunene om det ble foretatt en evaluering av de erfaringene som er gjort i kommunene, for å gi mer konkrete anbefalinger om hvordan helsestasjonstilbud for ulike grupper av gutter kan innrettes. Tilbudet må være tilpasset alle, uansett seksualitet, funksjonsevne og etnisk opprinnelse.

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget vurderer at det er behov for et helsestasjonstilbud som gjør at flere gutter tar kontakt, og som er bedre tilpasset dem. Dette vil styrke tjenestetilbudet for ungdom, og legge grunnlag for at gutter og menn ser nytten av å oppsøke helsehjelp ved behov senere i livet.

Skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom er en viktig del av lavterskelhelsetilbudet rettet mot unge. Helsetjenestene som møter gutter og unge menn kan gi hjelp til utfordringer som angår fysisk, psykisk og seksuell helse. Tjenestene har også en viktig funksjon i å hindre spredning av seksuelt overførbare sykdommer.

Mannsutvalget mener bruk av helsetjenester i ungdoms- og tidlig voksenliv kan bidra til å normalisere forholdet til egen kropp. Tjenestene erfarer at å skille tilbud for gutter fra det allmenne tilbudet gjør at flere gutter oppsøker tjenesten. Utvalgets utredning viser at det er flere gode eksempler på at gutter har utbytte av at tjenestene tar i bruk nye metoder. Selv om det er en sterk anbefaling å sette i verk tiltak for å nå gutter i større grad, er det ikke alle kommuner som har et slikt tilbud. Dette taler for en styrking av dette tilbudet.

Det er viktig at også gutter og menn har kompetanse og kunnskap til å kunne benytte seg av helsetjenesten når de blir syke. Flere av aktørene som jobber med ungdom i helsetjenesten og som utvalget har vært i kontakt med, peker på at selv om jenter har et annet behov for prevensjonsveiledning for å unngå uønsket graviditet, danner denne kontakten også et grunnlag for å ta opp andre temaer, og gir også en inngang til å bruke helsetjenester. Utvalget mener at bruk av skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom kan være med på å senke terskelen for å ta kontakt med helsevesenet i ungdomstiden.

Mannsutvalget mener det vil være behov for å tilføre ekstra ressurser for å bygge opp tilbud for gutter. Det vil kunne ta noe tid før et tilbud til gutter blir etablert og gjort kjent i ungdomsbefolkningen. En slik etablering krever kunnskap om innretning av tilbud til gutter, og kjennskap til lokalmiljøet.

Prioritering av egne åpningstider og tilpasning for gutter kan gå på bekostning av andre deler av helsestasjonstilbudet. I små kommuner eller tjenester der både tilgang til ressurser og personell er små, vil det kunne være krevende å oppnå en balanse mellom brukergruppene. I situasjoner der helsestasjonene allerede er etablert som et tilbud som brukes mest av jenter, vil det kunne være krevende å forsvare prioritering av en egen tjeneste for gutter.

Økt mulighet for digital kontakt vil for noen gjøre helsestasjonen mer tilgjengelig, og åpner også for å ha kontakt med tjenesten uten fysisk oppmøte. Det er etter utvalgets vurdering viktig at gutter har muligheten til et fysisk møte med helsestasjonen, og det digitale tilbudet kan ikke erstatte et fysisk tilbud.

Økonomiske og administrative konsekvenser

En styrking av disse lavterskeltilbudene vil innebære økonomiske kostnader. De nøyaktige kostnadene vil være avhengig av hvilke løsninger som blir valgt.

11.4.4 Tiltak 23: Gjennomføre en satsing på seksuell helse

• Mannsutvalget mener det bør gjennomføres en bred satsing på seksuell helse.

Problem

Mannsutvalgets utredning viser at menns utfordringer knyttet til seksualitet og seksuell funksjon ikke møtes av helsevesenet på en god nok måte. Sykdom, legemidler eller annen behandling kan påvirke den seksuelle funksjonen. Til tross for den betydningen seksualiteten har for de fleste, er ofte seksualitet og seksuell helse temaer som blir forbigått ved sykdom eller behandling, med mindre det knyttes direkte eller indirekte til reproduksjon.52 Gutter og menn kan oppleve at helsepersonell unnlater å ta opp spørsmål om seksualitet. Dersom sex og seksualliv sjelden eller ikke blir tematisert i helse- og omsorgstjenesten, vil det være vanskeligere for pasienter selv å ta opp problemstillinger knyttet til seksuell orientering, seksualatferd eller seksuell helse.

Mange menn opplever tap av seksualfunksjon etter sykdom eller behandling som en stor psykisk og emosjonell belastning. Det er viktig å gi menn reelle muligheter til faglig veiledning for å ivareta egen seksualitet etter tap av seksualfunksjon. Tilbudet som gis i dag varierer, og er blant annet avhengig av kompetansen på sykehuset man tilhører.

Selv om det i dag gjøres viktig informasjonsarbeid, for eksempel av det faglige nettverket Nettverk: Funksjonshemmede, seksualitet og samliv, er det behov for en koordinert innsats for å øke bevisstheten i helsevesenet om den seksuelle helsens betydning, og om hvordan man kan sikre en god seksuell helse i ulike pasientgrupper.

Beskrivelse av tiltaket

• Seksuell helse må ivaretas bedre i helsetjenestene

• Det gjennomføres en satsing på forskning om seksuelle helse med særlig oppmerksomhet på menns seksuelle helse (se tiltak 35)

• Det blir opprettet en tilskuddsordning for egne lavterskeltilbud for gutter (se tiltak 22c).

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget vurderer at menns utfordringer knyttet til seksualitet og seksuell funksjon ikke møtes godt nok av helsevesenet. Seksuell helse omfatter blant annet kjennskap til egne følelser og egen kropp, egne og andres grenser, seksuelt overførbare sykdommer og reproduksjon. Det er en sammenheng mellom den enkeltes seksuelle, fysiske og psykiske helse. Et godt seksualliv bidrar til nærhet, livsglede og mestringsfølelse. For å ivareta sin egen seksuelle helse har den enkelte behov for informasjon om prevensjon, vaksiner, forebyggende kreftundersøkelser, smitterisiko og seksualatferd.

Menns overgangsalder, eller for eksempel det å bo på institusjon, kan gi utfordringer som må løses for å ivareta en god seksuell helse for den enkelte. Seksuell dysfunksjon er en vanlig følgetilstand ved flere sykdommer og tilstander. Endringer i kroppen eller operasjoner, som for eksempel ved behandling av prostatakreft, kan påvirke den seksuelle funksjonen, også gjennom endring av selvbilde eller selvtillit. Fysiske og psykiske lidelser, og legemidler som brukes til å behandle dem, kan direkte eller indirekte føre til seksuell uhelse. Funksjonsnedsettelser kan medføre at den enkelte trenger tilrettelagt informasjon eller oppfølging. Denne bredden gjør at ivaretagelsen av den enkeltes seksuelle helse må inngå som en naturlig del av tilbudet i mange ulike deler av helsetjenesten.

For å få til dette, mener utvalget at helsevesenet må få mer kunnskap om rehabilitering og reetablering ved medisinske tilstander som gir redusert eller manglende seksuell funksjon. Tjenestene må organiseres slik at alle menn som trenger det får hjelp. Helsedirektoratet bør utarbeide en norm for behandling og oppfølging av seksuell dysfunksjon ved prostatakreft.

Økonomiske og administrative konsekvenser

En satsing på seksuell helse vil innebære økonomiske kostnader. De nøyaktige kostnadene vil være avhengig av hvilke løsninger som blir valgt.

11.4.5 Tiltak 24: Øke helsepersonells kunnskap om menns helseutfordringer for å utnytte potensialet ved konsultasjon bedre

• Mannsutvalget foreslår å styrke kompetansen om menns helse blant helsepersonell.

Problem

Det er flere menn enn kvinner som over tid ikke er i kontakt med primærhelsetjenesten. Selv om mange menn oppsøker helsehjelp når de trenger det, kan menn være tilbakeholdne med å fortelle om de helseplagene de har. Dette kan føre til at sykdom ikke blir behandlet på et tidlig tidspunkt.

Beskrivelse av tiltaket

Kunnskap om sammenhenger mellom kjønn og helse for menn bør tas inn i grunnutdanningene for helse- og sosialfagarbeidere. Det kan etableres kliniske emnekurs for leger og allmennleger om temaer som er relevante for menns fysiske, psykiske og seksuelle helse, helseatferd og klinisk kommunikasjon.

Utvalgets vurdering

Utvalget mener at det er viktig med økt oppmerksomhet om menns helse i primærhelsetjenesten. En konsultasjon hos fastlegen eller annen kontakt med primærhelsetjenesten gir en anledning til å komme inn på andre symptomer enn den man søkte hjelp for, eller til å sette ord på belastninger eller plager. Dette gjelder også utover det pasienten selv tenker er relevant å legge fram. Selv om oppmerksomhet rundt livssituasjon og symptomer også i dag er viktige verktøy for allmennleger, mener utvalget at en økt oppmerksomhet fra allmennlegers side vil bidra til å oppdage sykdom og plager på et tidligere tidspunkt.

Selv om antallet som ikke er i kontakt med primærhelsetjenesten over en lengre periode er høyere blant menn, er det likevel slik at et flertall oppsøker fastlegen fra tid til annen. Antallet pasienter som vil kunne ha utbytte av tiltaket er derfor betydelig.

Utvalget kan ikke se at det er ulemper forbundet med tiltaket. Gjennomføring av kurs om menns helse vil kunne gjøre helsepersonell mer oppmerksomme overfor alle menn. Tiltaket vil også øke muligheten for å avdekke sykdom hos pasienter som ikke har vært hos fastlegen på lenge. Utvalget peker her særlig på menn over 40 år. I denne gruppen det en høy andel menn som ikke oppsøker primærhelsetjenesten. Utredningen viser at denne kjønnsforskjellen holder seg til opp mot 80-årsalderen. Det er flere alvorlige sykdommer som kan forebygges dersom det blir satt inn tiltak i denne alderen.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomføring av kurs for helsepersonell vil innebære økonomiske kostnader, og tiltaket kan føre til økt tidsbruk ved menns konsultasjoner hos fastlegen. De nøyaktige kostnadene vil være avhengig av hvordan tiltaket blir innrettet.

11.4.6 Tiltak 25: Styrke innsatsen for å forhindre selvmord

• Mannsutvalget foreslår en forsterket innsats for å forhindre selvmord.

Problem

Det er over dobbelt så mange menn som kvinner blant dem som tar sitt eget liv, og denne kjønnsfordelingen har holdt seg over tid. Dette gjør selvmord til et stort og kjønnet helseproblem. Vi vet for lite om hva den store kjønnsovervekten skyldes. At så mange menn ser selvmord som eneste utgang på sine livsproblemer, er en stor utfordring for samfunnet.

Beskrivelse av tiltaket

Det gode arbeidet som allerede gjøres for å forebygge selvmord må forsterkes og gis en enda tydeligere innretning mot menn. Handlingsplanen for forebygging av selvmord må i større grad prioriteres økonomisk, den bør oppdateres faglig underveis og forlenges ut over 2025. Det må initieres mer forskning for å avdekke årsaker til at menn tar livet sitt og hvilke tiltak som kan forebygge selvmord blant menn.

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget foreslår en forsterket innsats mot selvmord. Forskjeller mellom menn og kvinner, blant annet knyttet til bruk av hjelpetilbud, tilsier at det bør gjøres vurderinger av hvordan alle selvmordsforebyggende tiltak vil hjelpe henholdsvis menn og kvinner.

Det kreves en bred, forebyggende innsats for at flere av de som står i fare for å ta sitt eget liv skal få den hjelpen de trenger. For at det forebyggende arbeidet skal styrkes, mener utvalget at arbeidet med handlingsplanen mot selvmord må utvides ut over 2025, og at dette arbeidet i større grad må prioriteres økonomisk.

En rekke av tiltakene Mannsutvalget foreslår vil i seg selv kunne ha selvmordsforebyggende effekt, blant annet ved å motvirke sosiale forskjeller og styrke utsatte grupper av menns tilhørighet til samfunnet. Videre vil tiltak 22: Gjøre lavterskeltilbud mer tilgjengelige for gutter og menn bidra til at flere menn som trenger det får hjelp på et tidlig tidspunkt.

Mannsutvalget mener at det trengs mer kunnskap om selvmord i et kjønnsperspektiv. Et av tiltakene i handlingsplan for forebygging av selvmord er å etablere en systematisk arbeidsmetode der hvert selvmord gjennomgås med tanke på å kunne lære og utarbeide bedre forebyggende tiltak.53 Utvalget har tro på at en slik metode vil ha betydning, også for å skaffe mer kunnskap om hvorfor menn tar sitt eget liv og hvilke tiltak som kan forebygge selvmord blant menn.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalget anbefaler at handlingsplanen for forebygging av selvmord blir videreført utover 2025 og at innsatsen blir styrket økonomisk. Utvalget mener at en økonomisk styrking av arbeidet bør være betydelig.

11.4.7 Tiltak 26: Styrke tilbudene i psykisk helsevern, rusbehandling og fengsler

• Mannsutvalget foreslår at antallet døgnplasser i det psykiske helsevernet stabiliseres på dagens nivå, og på sikt økes. Det må tas høyde for det økende behovet for plasser til kriminelle som dømmes til behandling innenfor psykiatrien. Tilbudet innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling og helsetilbudet til innsatte i fengsler må styrkes.

Problem

Menn er høyt representert blant pasienter som er underlagt tvunget psykisk helsevern. Mange av disse vil trenge døgnkontinuerlig behandling i lange perioder av livet. Samtidig er 9 av 10 som dømmes til behandling i Norge menn.54 Dette er en gruppe som kan antas å øke i årene som kommer, og som tar opp en stadig større del av døgnbehandlingskapasiteten i det psykiske helsevernet.

Menn drikker alkohol mer og oftere enn kvinner, og flere menn har et risikofylt drikkemønster. Menn er også sterkt overrepresentert blant misbrukere av alle typer illegale rusmidler. I 2022 var 68 prosent av de som mistet livet av overdose i Norge menn.

Antallet døgnplasser innenfor psykisk helsevern og rusomsorgen er over tid bygget ned, og er i dag på under halvparten av hva det var i 1990. Mannsutvalget frykter at utviklingen i behandlingstilbudene innen psykisk helsevern og rusbehandling vil føre til at mange menn ikke får et tilstrekkelig behandlingstilbud over tid. Underbehandling av alvorlig psykisk syke mennesker er et stort problem for dem det gjelder. En slik utvikling kan også representere en fare for samfunnet, og føre til uønsket og skadelig atferd utført av mennesker som ikke får adekvat og nødvendig helsehjelp.

Også behandlingstilbudene for innsatte i fengslene viser klare mangler, både når det gjelder psykiatri, rusbehandling og traumebehandling. Mange innsatte med behov for helsehjelp får det derfor ikke. Dette fører blant annet til omfattende bruk av isolasjon og sikkerhetsceller i norske fengsler.55 Situasjonen rammer alle kjønn, men den får betydning for langt flere menn enn kvinner, siden menn er sterkt overrepresentert som innsatte.

Økonomiske og administrative konsekvenser

En styrking av psykisk helsevern, rusbehandling og behandlingstilbudene for innsatte i fengsler vil innebære økte kostnader på kort sikt, men god forebygging og behandling kan redusere kriminalitet, vold og psykisk uhelse på lengre sikt. Mannsutvalget mener det er grunn til å tro at god forebygging og behandling kan spare store utgifter for samfunnet. I statsbudsjettet for 2023 ble det gitt en øremerket bevilgning på 150 mill. kroner for å styrke døgnbehandling innen psykisk helsevern. Mannsutvalget mener at dette bør økes ytterligere.

11.4.8 Tiltak 27: Etablere flere møteplasser for gutter og menn

• Mannsutvalget foreslår å etablere flere lokale møteplasser for gutter og menn.

Problem

Ensomhet og sosial isolasjon har negative konsekvenser for den enkeltes helse og livskvalitet. Menn har i gjennomsnitt færre nære relasjoner enn kvinner, og enkelte grupper av gutter og menn mangler arenaer hvor de kan bruke sine egne interesser til nytte for andre og oppleve tilhørighet og fellesskap.

Beskrivelse av tiltaket

Tiltaket innebærer å styrke tilskuddsordninger som skal understøtte frivillig arbeid og lokale aktiviteter, slik at organisasjoner som driver frivillig arbeid, prosjekter og aktiviteter kan søke tilskudd til å etablere aktiviteter som blir rettet særlig mot menn.

Eksempler på hvordan slike prosjekter kan innrettes er organisasjoner som UK Men’s Shed Association fra Storbritannia og Mænds Mødestæder i Danmark, som har bidratt til å skape nye møteplasser for menn ved å etablere steder hvor menn kan samles for å drive håndverk og praktisk arbeid. Forum for Mænds Sundhed har samlet råd og tips til utformingen og organiseringen av slike tiltak, basert på erfaringer fra arbeidet med å etablere 25 nye møteplasser i Danmark. Erfaringene fra Danmark er at oppussing av lokaler til å etablere møteplassene er godt egnet som en oppstartsoppgave for mennene som engasjerer seg, og at møteplassene senere kan bli gode arenaer for å nå ut med helseinformasjon til menn som i mindre grad oppsøker helsehjelp.56

I stedet for å etablere nye støtteordninger som krever mer administrasjon og forvaltning, vil det være hensiktsmessig å gjennomføre tiltaket ved å videreutvikle en eksisterende tilskuddsordning. Bufdirs Tilskudd til frivillige organisasjoner på familie- og likestillingsområdet har som formål å sikre drift, bidra til mangfold og skape høyere aktivitet blant frivillige organisasjoner som arbeider med familie- og likestillingspolitikk i Norge. Bevilgningen til ordningen for 2024 er 16,5 mill. kroner.

I tillegg forvalter Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og 40 kommuner tilskuddsordningen Tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner. Ordningen skal blant annet stimulere til fellesskap, tillit og tilhørighet i lokalsamfunn for innvandrere og øvrig befolkning, og motvirke utenforskap, herunder arbeid mot rasisme og diskriminering og for mangfold i lokalsamfunn. Bevilgningen til ordningen for 2024 er 37,39 mill. kroner.

Mannsutvalget foreslår å styrke hver av disse tilskuddsordningen med 10 mill. kr per år, og justere tildelingskriteriene slik at prosjekter som vil etablere nye møteplasser for menn kan prioriteres for støtte.

Det er ikke nødvendigvis tilstrekkelig å kun etablere møteplasser. Opplevelsen av ensomhet kan likevel være sterk selv om man er sammen med andre. Folkehelseinstituttet har foretatt en gjennomgang av forskning på tiltak for å redusere sosial isolasjon og ensomhet. De finner at sosiale tiltak, for eksempel å etablere møteplasser, gjerne er effektive i å motvirke sosial isolasjon ved at de gir målbare økninger i antallet sosiale interaksjoner. For å redusere opplevelsen av ensomhet, er det imidlertid psykologiske tiltak, for eksempel opplæring i kommunikasjon og sosiale ferdigheter, som har størst effekt.57 Det finnes ulike metodikker og kursopplegg som kan bidra til å styrke den enkeltes håndtering av sosial isolasjon og ensomhet.

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget mener at det er behov for å etablere flere møteplasser som retter seg særlig mot menn. Etter utvalgets vurdering, er det grunn til å tro at enkelte grupper av menn i mindre grad opplever at organiserte fritidsaktiviteter og frivillige organisasjoner er rettet mot eller er aktuelle for dem. Utvalget mener det er nødvendig å supplere tilbudet av fritidsaktiviteter og møteplasser slik at flere menn kan oppleve tilhørighet og fellesskap.

Erfaringer fra Storbritannia og Danmark tyder på at aktiviteter som dreier seg om praktiske gjøremål, og som tilrettelegger for skulder-til-skulder-fellesskap, kan nå ut til grupper av menn som har færre sosiale relasjoner og som deltar mindre i organiserte fritidsaktiviteter.

For å bygge flere inkluderende og gode fellesskap, foreslår Mannsutvalget at tilskuddsordningene også åpner for tilskudd til aktiviteter som styrker kompetansen i etablerte organisasjoner.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalget foreslår å styrke eksisterende tilskuddsordninger som blir forvaltet av Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Tilskudd til frivillige organisasjoner på familie- og likestillingsområdet) og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner). Mannsutvalget foreslår å styrke disse to tilskuddsordningene med 20 mill. kr per år, og justere tildelingskriteriene slik at prosjekter som vil etablere nye møteplasser for menn kan prioriteres for støtte.

11.4.9 Tiltak 28: Motvirke sosiale forskjeller i barn og unges fritidsaktiviteter

• Mannsutvalget anbefaler at det settes i verk en systematisk utprøving av tiltak for å inkludere barn og unge fra lavinntektsfamilier i organiserte fritidsaktiviteter.

Problem

Det er sosiale forskjeller knyttet til hvem som deltar i organiserte fritidsaktiviteter, frivillig arbeid og i kulturlivet. Dette har særlig betydning for barn og unge, og innebærer at gutter og jenter i lavinntektsfamilier har færre muligheter til å delta i meningsfulle fellesskap og fritidsaktiviteter.

Som ekspertgruppen om barn i fattige familier58 har oppsummert, finnes det lite kunnskap om gode tiltak for å senke tersklene for å delta i organiserte idrett, kulturliv og frivillighet.

Blant tiltakene som allerede er etablert, er utstyrssentraler for å gratis utlån av sportsutstyr, eller dekking av/reduserte deltakeravgifter og medlemsavgifter for familier med lav inntekt.

Utstyrssentralene kan være både offentlig og privat drevet, og en kartlegging av sentralene viser at de er svært ulikt organisert i ulike kommuner. En sentral del av finansieringen er Bufdirs tilskudd til inkludering av barn og unge og finansiering fra kommunene.59 En pågående kartlegging peker på at de som driver sentralene ofte opplever finansieringen som kortsiktig og uforutsigbar.60

En del lokale idrettsforeninger har etablert solidaritetsfond som bidrar til å dekke deltakeravgifter/medlemsavgifter for lavinntektsfamilier. Ordningene administreres og finansieres ofte av idrettsforeningene selv, og det finnes lite kunnskap om de samlede erfaringene fra slike ordninger.

Beskrivelse av tiltaket

Mannsutvalget foreslår at det blir gjennomført mer systematisk utprøving av tiltak for å inkludere barn og unge fra lavinntektsfamilier i organiserte fritidsaktiviteter. Tilskuddsordningen Tilskudd for inkludering av barn og unge styrkes med 20 mill. kroner og erfaringer fra ulike lokale tiltak samles for å gi mer kunnskap om vellykkede tiltak.

Forslaget bygger på anbefalinger fra ekspertgruppen om barn i fattige familier. Ekspertgruppen har også foreslått å endre dagens finansieringsmodell, slik at kommunene tildeles et årlig tilskudd basert på noen objektive kriterier.

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget er enig i vurderingen fra ekspertgruppen om barn i fattige familier, om at det mangler kunnskap om hvilke tiltak som er effektive for å bidra til at flere deltar i organiserte fritidsaktiviteter. Mer kunnskap om effektive tiltak vil komme både gutter og jenter i lavinntektsfamilier til gode.

Mannsutvalget mener det er nødvendig at dette tiltaket ikke er avgrenset til gutter som målgruppe. Utvalget mener er grunn til å si at sosioøkonomisk ulikhet kan medføre noen særskilte utfordringer for gutter, men at økonomiske barrierer for deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter rammer ungdom av alle kjønn.

Mannsutvalget mener at dette tiltaket vil bidra til å bedre gutter og menns likestillingssituasjon. For gutter som opplever lite mestring på skolen, vil det være spesielt viktig med meningsfulle fritidsaktiviteter for å forhindre opplevelsen av utenforskap.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalget foreslår at Bufdir får i oppdrag å gjennomføre tiltaket. Forslaget innebærer at tilskuddsordningen Tilskudd for inkludering av barn og unge styrkes med 20 mill. kroner.

11.4.10 Tiltak 29: Etablere et fritidsklubbtilbud i alle kommuner

• Mannsutvalget foreslår at kommunene blir lovpålagt å ha et fritidsklubbtilbud til barn og unge.

Problem

Det er i dag ikke lovpålagt for kommunene å ha fritids- eller ungdomsklubber. Dette innebærer at tilbudet er sårbart for nedprioritering og nedleggelse dersom kommunene må omprioritere midler til lovpålagte tjenester.

Landets fritids- og ungdomsklubber finansieres i all hovedsak av kommunene. I 2022 hadde hver fritidsklubb i gjennomsnitt en inntekt på 1,16 millioner kroner, hvorav 94 prosent var kommunal støtte og 6 prosent var tilskudd fra tilskuddsordninger.61 I 2023 gjennomførte Ungdom og Fritid en miniundersøkelse for å kartlegge fritids- og ungdomsklubbers faktiske økonomiske behov. 229 klubber besvarte undersøkelsen. I gjennomsnitt oppga hver fritidsklubb et merbehov på 1,3 millioner kroner. Altså er behovet for finansiering omtrent det dobbelte av hva hver fritidsklubb har av midler i dag.

Fritidsklubbene fyller en viktig funksjon som møteplass for ungdom som i mindre grad deltar i andre organiserte fritidsaktiviteter. Egenrapporteringer fra de kommunale fritidsklubbene og ungdomshusene viser at ungdom med minoritetsbakgrunn, og med lavere sosioøkonomisk bakgrunn, oftere bruker fritidsklubbene enn andre grupper.62 Denne forskjellen er spesielt tydelig i Oslo.63

Beskrivelse av tiltaket

Tiltaket innebærer at drift av fritids- og ungdomsklubber blir en lovpålagt kommunal oppgave. Dette betyr nødvendigvis ikke at det skal være like mange og identiske fritidsklubber i alle kommuner. Ulike kommuner vil ha ulike behov. Kommunene kan selv vurdere form, innhold og omfang tilpasset unges behov. I de aller fleste kommuner vil det være behov for flere fritids- og ungdomsklubber for å skape et likeverdig tilbud til alle. Her kan man tenke seg at et tilbud tilknyttet hver ungdomsskolekrets kan være en målsetting.

Tiltaket innebærer en økning av kommunenes økonomiske rammer, både til opprettelse og drift av tilbudene.

Utvalgets vurdering

Fritidsklubbene er en arena som er åpen for alle, og skaper en viktig sosial arena for ungdom. Gutter utgjør om lag 60 prosent av brukerne av klubbtilbudet. Dette gjør fritidsklubbene til en viktig fellesskapsarena for å forebygge og motvirke utenforskap. Mannsutvalget mener at en styrking av fritids- og ungdomsklubbene vil komme både gutter og jenter til gode, men at det ventes å ha særlig positive effekter for gutter med fra lavinntektsfamilier og gutter med minoritetsbakgrunn, som er overrepresentert blant brukerne av tilbudet i dag.

Mannsutvalget mener det er viktig å sikre fritidsklubbene forutsigbare rammer. Erfaringene fra feltet tyder på at fritidsklubbene har høy prioritet i kommunene. Når tjenesten likevel ikke er lovpålagt, vil disse møteplassene være sårbare for nedleggelse hvis kommunene må omprioritere midler til andre lovpålagte tjenester.

Mannsutvalget legger også vekt på at erfaringer fra sektoren tyder på fritidsklubbene fungerer som en arena hvor ulike deler av tjenesteapparatet kommer i kontakt med, og i posisjon til å følge opp, spesielt utsatte ungdommer.64 Utvalget mener at disse arenaene er viktige å bevare, og at en lovfesting av tilbudet vil gi bedre og mer forutsigbare rammer for driften.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Dersom opprettelse og drift av fritids- og ungdomsklubber skal være en lovpålagt oppgave for kommunene, må kommunene sikres tilstrekkelige økonomiske rammevilkår.

En kartlegging av fritidsklubbfeltets rammevilkår estimerer at 0,17 til 0,21 prosent av kommunens frie inntekter ble prioritert til drift av fritidsklubbtilbud i kommunen i 2022.65 Det tilsvarer omtrent 737 millioner kroner. Fordelt på antall fritidsklubber, 673, registrert i KOSTRA i 2022 utgjør dette omtrent 1,09 millioner kr per fritidsklubb.66 Ungdom og Fritids undersøkelse om finansieringsbehov viste et gjennomsnittlig merbehov for hver klubb på 1,3 mill. kroner.

Dersom ungdom skal ha tilgang på en fritidsklubb i sitt nærmiljø, forstått som sin ungdomsskolekrets, bør det totalt være 1 042 fritidsklubber i landet.67 Det innebærer etablering av 369 nye fritidsklubber i årene fremover.

Det må undersøkes nærmere hva det koster å etablere nye fritidsklubber der det er behov for det. Av informasjonen over vet vi imidlertid at det vil koste omtrent 1 135 millioner kroner å finansiere 1 042 fritidsklubber i året dersom driften holdes på dagens nivå. Dersom en tar høyde for merbehovet som klubbene melder om, vil det vil koste omtrent 2 490 millioner kroner.

11.4.11 Tiltak 30: Gi bedre hjelp til ofre for ikke-familiær vold

• Mannsutvalget anbefaler at personer som blir utsatt for ikke-familiær vold får mer informasjon om mulige fysiske og psykiske helseskader, og bedre oppfølging i form av et samtaletilbud.

Problem

Det er en stor andel av den norske befolkningen som blir utsatt for vold utenfor familien. Om lag halvparten av menn har opplevd dette i voksen alder. Forskning tyder på at opplevelse av sosial støtte og trygge relasjoner reduserer sannsynligheten for å utvikle post-traumatisk stresslidelse etter en voldshendelse.

Beskrivelse av tiltaket

Tiltaket innebærer to grep:

• gi bedre informasjon til voldsutsatte om helseskader som volden kan føre til på kort, mellomlang og lang sikt, og om hjelpetilbudene som finnes for utsatte.

• etablere et samtaletilbud til voldsutsatte for å forhindre mulige helseskader senere.

Tiltak 30a: Bedre informasjon til ofre for ikke-familiær vold

Ved å gi bedre informasjon om mulige helseplager til dem som har vært ofre for vold, vil den enkelte stå bedre rustet til å forstå hva som er en normal reaksjon – og kanskje ha en lavere terskel for å oppsøke helsehjelp og å anmelde volden.

Nytt informasjonsmateriell bør utarbeides slik at det er tilgjengelig for grupper i befolkningen som er særlig utsatt for vold, og kan for eksempel være rettet mot alle som leverer anmeldelse for voldskriminalitet eller som oppsøker legevakt med skader som tyder på at de har vært utsatt for vold. Menn er overrepresentert i denne gruppen, og informasjonen må derfor tilpasses slik at den treffer menn og oppleves relevant for dem.

Tiltak 30b: Etablere et samtaletilbud til ofre for ikke-familiær vold

Mannsutvalget anbefaler at det blir etablert egne samtaletilbud til personer som er utsatt for ikke-familiær vold.

Hensikten med samtaletilbudet vil være å etablere et lavterskeltilbud hvor personer som har vært utsatt for ikke-familiær vold får sosial støtte til å bearbeide voldserfaringen. Dette kan redusere sannsynligheten for at de senere utvikler psykiske senvirkninger, som for eksempel post-traumatisk stresslidelse.

Samtaletilbudet for voldsutsatte bør forankres i relevante fagmiljøer, og ta utgangspunkt i dokumenterte metoder for samtalemetodikk og traumebehandling. Det kan være aktuelt å innrette tilbudet enten som gruppesamtaler eller individuelle samtaler.

Mannsutvalget foreslår at Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i samarbeid med de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, overgrepsmottakene, legevaktkontor, og/eller støttesentrene for kriminalitetsutsatte, får ansvar for å utarbeide en egnet metodikk for slike samtalegrupper og for å etablere ordningen som et prøveprosjekt.

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget mener at utsatte for ikke-familiær vold ikke får den hjelp og oppfølging de har behov for. Dette er voldsformer som i særlig grad rammer gutter og menn. Tilbudet som Mannsutvalget foreslår vil være rettet mot voldsutsatte av alle kjønn.

Mannsutvalget mener det er grunn til å tro at mange voldsutsatte ikke anmelder volden som de blir utsatt for, og kanskje heller ikke oppsøker helsehjelp. Informasjon om tilbudet bør derfor gjøres kjent gjennom informasjonskampanjer.

Økonomisk og administrative konsekvenser

Utvalget foreslår at Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartement får ansvar for å konkretisere og samarbeide om gjennomføringen av tiltaket. De økonomiske kostnadene avhenger av hvordan tiltaket blir utformet. Utvalget anbefaler at det settes av 20 mill. kroner til å etablere en pilotordning.

11.4.12 Tiltak 31: Styrke hjelpetilbudet til personer som utøver vold i nære relasjoner

• Mannsutvalget foreslår at sinnemestringskurs og andre behandlingstilbud til voldsutøvere bør være tilgjengelig i flere deler av landet.

Problem

Mye av myndighetenes innsats mot vold, og særlig vold i nære relasjoner, har vært rettet mot voldsutsatte. For å forebygge vold, mener Mannsutvalget at det er behov for å gi et bedre tilbud rettet mot utøverne av vold, som kan være både menn og kvinner. Voldsutøvere trenger også hjelp. Bedre hjelp vil bidra til å redusere volden.

Det er store ulikheter i hvor tilgjengelig hjelpetilbudet for voldsutøvere er i ulike deler av landet. Det er også en manglende oversikt over utbredelse og bruk av behandlingstilbudene, som vanskeliggjør et systematisk arbeid for å bestemme hvor og på hva slags måte nye tiltak bør settes inn.

Beskrivelse av tiltaket

Mannsutvalget mener at behandlingstilbudet til voldsutøvere bør styrkes for å være tilgjengelig i flere deler av landet. Utvalget anbefaler at Bufdir får i oppdrag å sammenstille erfaringer og statistikk om brukerne av sinnemestrings- og aggresjonskontrolltilbudet, og at en slik gjennomgang danner grunnlag for en styrking av tilbudet.

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget mener at utøvere av både fysisk og psykisk vold i nære relasjoner må få et behandlingstilbud som kan sette dem i stand til å stanse den voldelige atferden. Dette tilbudet bør være tilgjengelig over hele landet. En styrking av tilbudet vil bidra til at flere potensielle voldsutøvere får verktøy til å håndtere aggresjon og unngå vold.

Både menn og kvinner kan utøve vold i nære relasjoner, og Mannsutvalget mener det er behov for at tilbudet blir gitt uavhengig av kjønn.

Økonomiske og administrative konsekvenser

En vurdering av erfaringer og statistikk om brukerne av dagens sinnemestrings- og aggresjonskontrolltilbud bør kunne gjennomføres innen dagens økonomiske rammer. En utvidelse av tilbudet vil ha økonomiske kostnader som er avhengig av hvilken løsning som blir valgt. Den samfunnsøkonomiske kostnaden av vold i nære relasjoner er anslått til 92,7 milliarder kroner.68

11.5 Likestillingspolitikk for alle

Mannsutvalget foreslår en rekke tiltak for å motvirke likestillingsutfordringer som rammer gutter og menn på ulike områder. I tillegg til disse tiltakene, mener utvalget at det er behov for en større perspektivendring for likestillingspolitikken. Utvalget ønsker en likestillingspolitikk for alle, som tar høyde for at likestillingsutfordringer kan ramme alle kjønn og kan oppstå i samspill mellom kjønn og andre diskrimineringsgrunnlag eller grunnleggende egenskaper ved en person.

Mannsutvalget mener det er nødvendig med en kjønnsnøytral formålsbestemmelse i Likestillings- og diskrimineringsloven, sterkere virkemidler i likestillingspolitikken og statistikk og forskning som gir et bedre kunnskapsgrunnlag om likestillingsutfordringer som rammer gutter og menn.

11.5.1 Tiltak 32: Innføre kjønnsnøytral formålsbestemmelse i likestillings- og diskrimineringsloven

• Mannsutvalget foreslår at formålsbestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven endres til å være kjønnsnøytral.

Problem

Likestillings- og diskrimineringslovens formålsparagraf slår fast at loven har til særlig hensikt å bedre kvinners og minoriteters stilling. Mannsutvalget mener det er et prinsipielt problem at ett kjønn er prioritert særskilt i lovens formålsbestemmelse.

Beskrivelse av tiltaket

Likestillings- og diskrimineringslovens formålsbestemmelse slår i dag fast at «Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person» (§ 1 første ledd). I § 1 tredje ledd første setning heter det at «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling». Utvalget mener at denne bestemmelsen bør gjøres kjønnsnøytral ved at ordene «kvinners og» tas ut av loven.

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget mener at formålsbestemmelsen ikke stemmer med lovens faktiske formål. Det er historisk begrunnet at loven særlig skal ta sikte på å bedre kvinners stilling. Utvalget mener at det ikke lenger er åpenbart at det er kvinner som gruppe som er mest utsatt for diskriminering og at denne presiseringen dermed har mistet eksistensgrunnlaget sitt. Endringen handler om forståelsen og anerkjennelsen av ulike gruppers likestillingsutfordringer, ikke reell rettspraksis. Likestillingsloven er allerede kjønnsnøytral på den måten at diskrimineringsgrunnlagene er symmetriske. Det er i tillegg spesifikt åpnet for positiv særbehandling av menn.

Utvalget mener det er et viktig overordnet prinsipp at likestillings- og diskrimineringslovgivningen ikke framhever ett kjønn særskilt. Mannsutvalget understreker at hensikten med forslaget ikke er å svekke kvinners stilling, eller minske oppmerksomheten mot likestillingsutfordringer jenter og kvinner har i samfunnet.

En kjønnsnøytral formålsbestemmelse har tidligere vært foreslått av Diskrimineringslovutvalget i 2009 (NOU 2009: 14). Forslaget ble blant annet begrunnet med at det ville bryte med tanken bak en felles diskrimineringslov å framheve noen grupper særskilt. Da lovforslaget var på høring, var det flere høringsinstanser som argumenterte for at det fortsatt var slik at det er kvinner som møter de største likestillingsutfordringene. Det ble pekt på at det finnes en feilaktig oppfatning om at likestillingen er i mål, og at det derfor var viktig med en egen bestemmelse om å særlig bedre kvinners stilling.

Etter Mannsutvalgets vurdering er tiden nå inne for å endre denne formålsbestemmelsen. Lovgivningen bør gjenspeile at også gutter og menn opplever likestillingsutfordringer og diskriminering.

Mannsutvalget mener en kjønnsnøytral formålsbestemmelse vil ha en positiv signaleffekt. Det vil være en anerkjennelse av at menn også kan være utsatt for diskriminering og kan bidra til at flere gutter og menn bruker rettighetene de har etter likestillings- og diskrimineringsloven. Det kan også bidra til at likestillingspolitikken blir opplevd som mer relevant for gutter og menn.

Da lovforslaget var på høring i 2009 ble det påpekt fra enkelte høringsinstanser at en kjønnsnøytral formulering kan være i strid med FNs kvinnekonvensjon. Mannsutvalget har ikke hatt mulighet til å gjennomføre en juridisk utredning av spørsmålet, men viser til at de tilsvarende lovene i både Sverige og Danmark er formulert som kjønnsnøytrale. Utvalget legger dermed til grunn at en kjønnsnøytral formålsbestemmelse ikke nødvendigvis vil være i strid med internasjonale forpliktelser.

Mannsutvalget er opptatt av at likestillingspolitikken fortsatt må ha en særskilt oppmerksomhet på minoriteters stilling, og foreslår at dagens formulering om at loven særlig tar sikte på å bedre minoriteters stilling består.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Tiltaket kan gjennomføres innenfor rammene av nåværende budsjett.

11.5.2 Tiltak 33: Innføre mer effektive virkemidler i likestillingspolitikken

• Mannsutvalget mener at virkemidlene i likestillingspolitikken må styrkes, og foreslår at det blir utredet, utviklet og iverksatt nye metoder for likestillingsintegrering i offentlig myndighetsutøvelse.

Problem

Offentlige myndigheter har en lovbestemt plikt til å jobbe for å fremme likestilling og hindre diskriminering i alle sine oppgaver og tjenester, jf. likestillings- og diskrimineringsloven §24.

I dag er alle sektormyndighetene ansvarlig for å fremme likestilling på sine områder og integrere et likestillingsperspektiv i sitt arbeid. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er fagdirektorat for likestilling, og koordinerer det nasjonale likestillingsarbeidet gjennom aktivitets- og redegjørelsesplikten (ARP) og sektorovergripende handlingsplaner og strategier.

Sektoransvarsprinsippet fører til at likestillingspolitikken mister mye av sin gjennomslagskraft, ved at ansvaret for gjennomføringen blir uklar. Dermed blir ikke likestillingsspørsmål godt nok ivaretatt av de ulike sektormyndighetene og innenfor relevante politikkfelt som for eksempel familie, utdanning og helse.

Det er en risiko for at arbeidet med likestilling og mangfold blir marginale prosjekter ved siden av virksomhetenes hovedoppdrag, eller et skrivebordsarbeid med hovedvekt på oppfyllelse av redegjørelseskrav heller enn på faktiske resultater.

Beskrivelse av tiltaket

Mannsutvalget foreslår å styrke virkemiddelapparatet for å fremme likestillingsintegrering i offentlig politikk og myndighetsutøvelse. Tiltaket innebærer å utrede, utvikle og iverksette gode metoder for myndighetenes arbeid med å integrere likestilling i all offentlig myndighetsutøvelse.

Utvalget foreslår at det gjennomføres en helhetlig evaluering av virkemidlene for likestillingspolitikken, som et grunnlag for implementering av nye metoder.

Når virkemiddelapparatet styrkes, mener Mannsutvalget at det må være et sentralt premiss at likestillingspolitikken også skal adressere utfordringer som gutter og menn opplever. Tiltaket må sees i sammenheng med forslaget om å innføre en kjønnsnøytral formålsbestemmelse i likestillings- og diskrimineringsloven og reviderte statistikksider og indikatorer for kjønnslikestilling.

Utvalgets vurdering

Mannsutvalget mener at dersom vi skal få en likestillingspolitikk for alle, må offentlige myndigheter jobbe med likestillingsintegrering på en mer systematisk måte enn i dag.

Utvalget vurderer aktivitets- og redegjørelsesplikten som et viktig verktøy for å fremme likestilling på tvers av sektorer. Mannsutvalgets utredning viser at det er ulikhet i hvordan menn og kvinner møtes av det offentlige tjenesteapparatet. Utvalget vil for eksempel trekke fram familieverntjenestene, barneverntjenesten og kommunale krisesentertilbud som offentlige tjenester hvor det er behov for å adressere menns likestillingsutfordringer.

I dag er det ingen systematikk i hvordan ansvaret for likestillingsintegrering beskrives i tildelingsbrev og andre styringsdokumenter for de enkelte sektormyndighetene. Offentlige myndigheters aktivitetsplikt må tydeliggjøres gjennom klargjøring av plikten og sektoransvarsprinsippet.

Utvalget mener det er behov for tydeligere sektorovergripende myndighet og sterkere virkemidler for oppfølging.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalget foreslår at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet får ansvar for gjennomføringen av tiltaket, i samarbeid med Kultur- og likestillingsdepartementet.

11.5.3 Tiltak 34: Revidere statistikksider og indikatorer for kjønnslikestilling

• Mannsutvalget foreslår en gjennomgang og revidering av eksisterende offentlig finansierte statistikksider og indikatorer for kjønnslikestilling.

Problem

Det finnes flere statistikksider og ulike indikatorer for kjønnslikestilling. På nasjonalt nivå har vi for eksempel SSBs faktaside om likestilling69 og indikatorer for kjønnslikestilling i kommunene70 og Bufdirs statistikk og analysesider71 om kjønnslikestilling som alle inneholder flere indikatorer som er relevante for menns likestilling, som uttak av fedrekvote, kjønnsforskjeller i utdanningsnivå og kjønnsdeling i utdanning og arbeidsliv. Samtidig er det andre sider ved menns likestillingssituasjon som mangler i disse framstillingene, som for eksempel barns bosted etter samlivsbrudd og kjønnsforskjeller i levealder.

Det er også flere indikatorsett internasjonalt som blir brukt for å sammenligne kjønnslikestilling på tvers av land. Blant disse er særlig The Global Gender Gap Index72 fra World Economic Forum (WEF) og FNs utviklingsprogram (UNDP) Gender Inequality Index73 mye brukt.

Utvalget understreker at manglende statistikk er en utfordring i urfolks- og minoritetspolitikken. Uten systemer for innsamling av data om den samiske befolkningen, eller andre etniske minoriteter i Norge, blir også utfordringer knyttet til kjønn i disse gruppene usynlige i offentlig statistikk.74

Beskrivelse av tiltaket

Tiltaket innebærer en gjennomgang og revidering av statistikksidene og indikatorer for kjønnslikestilling slik at de i større grad enn i dag reflekterer gutter og menns likestillingsutfordringer.

Utvalgets vurdering

Indikatorene gir en status for likestillingen mellom menn og kvinner i Norge, og blir blant annet brukt av interesseorganisasjoner og myndigheter på ulike nivå som kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling. Mannsutvalget mener derfor det er viktig at disse i større grad reflekterer gutter og menns utfordringer for å oppnå en likestillingspolitikk som omfatter alle. Et godt kunnskapsgrunnlag er en forutsetning for en treffsikker politikk, og for legitimiteten til likestillingspolitikken.

Utvalget har også vurdert om det bør utvikles egne indikatorsett for menns likestilling, men har falt ned på at det er mer hensiktsmessig å se menn og kvinners likestilling i sammenheng. Utvalget understreker at nye indikatorer også må dekke den samiske befolkningen.

Mannsutvalget vil understreke at formålet ikke er å fjerne eksisterende indikatorer som er viktig for å måle utviklingen for kvinner, men å utvide forståelsen av likestillingspolitikken.

Utvalget mener videre at norske myndigheter bør ta initiativ til en revidering av de globale indikatorsettene, både med tanke på hvilke indikatorer som inngår og vektingen av disse.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalget vurderer at det er forholdsvis få kostnader forbundet med en slik revidering, og at dette kan gjøres innenfor nåværende budsjett.

11.5.4 Tiltak 35: Skaffe mer forskning og kunnskap om menns likestillingsutfordringer

• Mannsutvalget foreslår en systematisk satsing på forskning som kan tette kunnskapshull i forståelsen av og arbeidet for å motvirke menns likestillingsutfordringer. I dette inngår også sammensatte likestillingsutfordringer for ulike grupper av menn.

Problem

Mannsutvalget mener det trengs mer forskning som setter søkelys på menn. Forskning på menn krever mer enn å legge inn kjønn som en variabel, enten det gjelder helse, juss, utdanning, arbeidsliv, kultur eller samfunn. Et mannsperspektiv er et forskningsfokus som ikke kommer av seg selv. Det må derfor stimuleres til dette om man ønsker denne typen kunnskap.

Beskrivelse av tiltaket

Forskningsrådets policy for kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon slår fast at et av innsatsområdene skal være å «gjennomføre feltevaluering av norsk kjønnsforskning og vurdere hvordan man gjennom porteføljestyringen kan styrke forskning med kjønnsperspektiver». Mannsutvalget vil understreke betydningen av denne målsettingen. I tråd med dette innsatsområdet, mener utvalget at det er behov for bevisstgjøring og presisering av at kjønnsperspektiver også må inkludere et mannsperspektiv og forskning som fokuserer på menn.

Mannsutvalget mener at porteføljene i Forskningsrådet bør inkludere sammensatte likestillingsutfordringer og et eksplisitt fokus på menn og mannsperspektiver på sine felt. Når det blir utarbeidet nye porteføljeplaner, bør et særskilt fokus på gutter og menn bli inkludert i denne prosessen. Dette bør vurderes i de fleste porteføljene, og vil være spesielt viktig i porteføljene for helse og velferd og utdanning, men også i porteføljene samisk samfunn og kultur, forskningssystemet, demokrati og global utvikling, klima og miljø.

Utvalgets vurdering

I tråd med Mannsutvalgets forståelse av likestilling, er det viktig at en satsing på mer kunnskap om sammensatte likestillingsutfordringer tar høyde for at gutter og menn kan møte likestillingsutfordringer på ulike arenaer.

Det er behov for mer forskning knyttet til samtlige av temaene i denne utredningen. Mannsutvalget vil trekke fram noen eksempler på temaer og problemstillinger hvor det er behov for bedre data og mer forskning. Listen er ikke ment å være uttømmende:

• Menns rolle i familien. For å bedre forstå samfunnsendringene som preger den norske likestillingsutviklingen, er det behov for mer kunnskap om betingelser for, og konsekvenser av, fedres omsorgsarbeid og hvordan disse henger sammen med ulike former for sosial ulikhet.

• Konflikter i forbindelse med samværsvegring, -hindring eller -sabotasje. Det er behov for mer empirisk basert kunnskap om årsaker til at vegring, hindring eller sabotasje oppstår, og hvilke konsekvenser det fører til for barn og foreldre. Det finnes lite forskningsbasert kunnskap om disse temaene i Norge. I dag er det til dels betydelige uenigheter om hvordan disse problemkompleksene skal forstås, og forskningsfeltet er polarisert. Mer kunnskap vil gjøre familievernkontoret og andre tjenester bedre i stand til å skille vold- og konfliktsaker fra hverandre, og behandle eller løse de utfordringene som står i veien for gode bo- og samværsordninger.

• Saker som behandles etter barnelova i tingretten. I flere saker er det i dag ikke ført oversikt over saksinnhold, saksgang eller utfallet av sakene som behandles i tingrettene. Dette gjør det vanskelig å få oversikt over rettspraksis på området, blant annet knyttet til utfallet saken har for mor og far, eller hvilken rolle barnevernet eller andre offentlige instanser spiller i barnefordelingssaker. Mannsutvalget mener også det er behov for mer kunnskap om saker der den ene forelderen har initiert et langvarig opphold i samværet.

• Erfaringer fra brukere av familieverntjenesten. Mannsutvalget anbefaler at familieverntjenestens brukerundersøkelser tilpasses for å innhente kunnskap om hvordan tjenestene treffer en mangfoldig befolkning, med særlig vekt på hvordan menn, og familier som består av personer med seksuell minoritetsbakgrunn, opplever tjenestetilbudet.

• Kjønns- og klasseforskjeller i barnløshet. Menn er overrepresentert blant barnløse. Det må antas at mange av dem som er barnløse, er det ufrivillig, og at sosial ulikhet også virker inn.

• Årsaker til og konsekvenser av kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløpet, og effekten av tiltak for å redusere kjønnsforskjeller. Mannsutvalget støtter Stoltenbergutvalgets forslag om å øke bevilgningen til forskning på kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløpet. Utvalget mener at det er behov for mer kvalitativ forskning om årsaker til og konsekvenser av kjønnsforskjeller i skole og utdanning.

• Nasjonalt register for personentydige forløpsdata for barnehage og grunnopplæring. Som en oppfølging av Stoltenbergutvalget har Kunnskapsdepartementet utredet mulighet for individdataregister for barn i barnehage og grunnskole. Departementet har orientert om at det vil komme et lovforslag om dette i løpet av våren 2024. Mannsutvalget støtter forslaget, og imøteser en oppfølging i tråd med beskrivelsen av tiltaket i NOU 2019: 3. Det er et sterkt behov for tilsvarende data i andre tjenester, ikke minst knyttet til barnevern og andre tjenester for barn og unge som Barne- og familiedepartementet (BFD) har ansvar for. Dette er viktig blant annet for å finne ut hva som er status for tjenestene, og om tiltak og reformer virker, eller har utilsiktete virkninger. Slike data vil styrke forskningen på mange politikkområder, som å redusere utenforskap, og å forebygge og håndtere barne- og ungdomskriminalitet.

• Gutters utdanningsvalg. Det har vært betraktelig mindre endring i utdanningsvalgene til gutterenn jenter de siste 50 årene. Det er behov for mer kunnskap om hvorfor gutter og menn velger bort kvinnetypiske yrker, hvilke barrierer de møter, og hva som eventuelt kan bidra til endring.

• Mer forskning om menn og helse. Mannsutvalget konstaterer at det er store mangler i våre kunnskaper om menns helseutfordringer. Utvalget har som følge av dette foreslått at det opprettes et mannshelseutvalg, med oppgave om å utrede menns helse i et kjønnsperspektiv. Blant områder som allerede peker seg ut med viktige kunnskapshull, er blant annet selvmord, overdødelighet som følge av kreft og hjerte-karsykdommer, og psykisk helseutfordringer. Utvalget understreker at dette er eksempler, og at en utfyllende liste over områder det behøves forskning på menns helse må baseres på en mer helhetlig utredning.

• Menns seksuelle helse. Det er forsket lite på menn og seksuell helse, og feltet har store kunnskapshull. Blant annet er menns fallende sædkvalitet ikke fullt ut forstått, og det er et betydelig behov for forskning for å forstå både årsaker og konsekvenser. Dette gjelder også kjønnssykdommer som særlig rammer menn. Videre trengs det mer kunnskap om seksualitet som en kilde til seksuell glede og nytelse for menn. Et område der vi har manglende kunnskap er hvordan bruk av pornografi påvirker gutter og menn, både når det gjelder egen seksualitet og deres holdninger til seksuelt samtykke, og bruk av eller utsatthet for seksuell vold. Vi vet for lite også om menn som har sex med menn. På en rekke felt vil økt kunnskap kunne danne grunnlaget for bedre ivaretagelse av menns seksuelle helse generelt, ikke minst i deres møte med helsevesenet som følge av skader på den seksuelle helsen etter alvorlig sykdom eller skade (seksuell dysfunksjon). Mer kunnskap om positive sider ved den mannlige seksualiteten kan også komme til nytte i arbeidet mot seksuell trakassering og vold.

• Transpersoners helse. Det bør gjennomføres et kompetanseløft om transpersoner, og særlig transmenns, helse i helsevesenet. Til tross for at det de siste årene har blitt større bevissthet rundt kjønns- og seksualitetsmangfold i helsevesenet, kan transpersoner oftere oppleve diskriminering i helsevesenet. Dette kan for eksempel skje gjennom at helseproblemer knyttes til at man er trans, eller at helseinformasjonen ikke oppleves som relevant.75 Også ikke-binære kan oppleve lignende problemer.76 Tillit til helsevesenet er avgjørende om man skal be om hjelp til sine helseutfordringer. Utvalget vurderer at helsepersonell også bør få mer kunnskap om hvilke sårbarheter transpersoner har i møtet med helsevesenet, og få trening i god praksis om gode pasientmøter.

• Omfang og konsekvenser av ikke-familiær vold. Det er behov for mer kunnskap om omfanget av volden og konsekvenser den kan ha for den voldsutsatte. Studiene som har vært gjennomført så langt, tyder på at denne volden fører til store tap i livskvalitet for dem som blir utsatt. Det er behov for mer kunnskap om omfang og skadevirkninger både for voldsutsatte voksne og ungdom. Mer kunnskap vil bidra til å styrke helseoppfølgingen av ofrene for volden.

• Psykisk vold i nære relasjoner. Forskningen som foreligger på psykisk vold i nære relasjoner tyder på at ulike voldsdefinisjoner vil gi ulike funn. Det kan være særlig behov for mer kunnskap om hvordan kjønnsnormer påvirker forståelsen som både utsatte, utøvere og hjelpeapparatet har av psykisk vold i nære relasjoner.

• Vold og anklager om vold i forbindelse med konfliktfylte samlivsbrudd. Mer kunnskap om hva som kjennetegner konfliktfulle samlivsbrudd vil bidra til at hjelpetjenestene settes bedre i stand til å følge opp både volds- og konfliktsaker på en bedre måte.

• Seksuell vold blant skeive. Det er blant annet behov for mer kunnskap om omfanget og skadevirkningene av denne volden, og om faktorene som kan gjøre det vanskelig for de utsatte å oppsøke hjelpetilbud eller anmelde volden. Mer kunnskap kan bidra til endringer i hjelpetilbudet slik at flere utsatte får hjelpen de behøver.

• Sammenhenger mellom vold og sosioøkonomiske forhold. Fra norske omfangsstudier vet vi at flere er utsatt for vold blant dem som har vokst opp med levekårsutfordringer som rusproblemer og psykisk sykdom hos foreldrene, og mangel på sosioøkonomiske ressurser. Det er behov for mer forskning om hvordan dette samspiller med kjønn, både for utsatte og utøvere av vold, slik at forebyggende tiltak kan bli mer målrettet.

• Menns opplevelser av krisesentertilbudet. Det er behov for mer kunnskap om hvilke erfaringer menn som har oppsøkt krisesentertilbudet har gjort seg i møte med tilbudet. Det vil også være nyttig å undersøke erfaringene til menn som kunne hatt behov for tilbudet, men som likevel ikke har oppsøkt det. Mer kunnskap vil bidra til endringer i hjelpetilbudet slik at flere utsatte får hjelpen de behøver.

• Politisk polarisering. Det ser ut til å være en økende politisk polarisering mellom kjønnene, særlig blant yngre menn og kvinner. Det gjelder ikke bare i syn på likestillingsutviklingen, men også andre politikkområder, som for eksempel klimapolitikk. Hvorfor ser vi denne utviklingen, og hvordan henger den sammen med sosial ulikhet? Hvilken rolle spiller kjønnsforskjeller i bruk av sosiale medier i opinionsdannelsen?

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalget anbefaler at Forskningsrådet prioriterer kunnskap om sammensatte likestillingsutfordringer og et eksplisitt fokus på menn og mannsperspektiver. Tiltaket kan gjennomføres innenfor rammene av gjeldende budsjett.

Utvalget anbefaler flere konkrete temaer som det er behov for mer kunnskap om. Forskning på disse temaene kan fremskaffes på ulike måter, for eksempel gjennom direkte utlysninger, gjennom føringer i bevilgningen til forskningsrådet, eller i dialog med allerede etablerte forskningsmiljøer og sentre for fremragende forskning. Mannsutvalget anbefaler at Kunnskapsdepartementet får ansvar for oppfølgingen.

12 Økonomiske og administrative konsekvenser

Mannsutvalgets mandat har vært å gi en helhetlig oversikt over likestillingsutfordringer som gutter og menn møter gjennom livsløpet og på ulike områder. Utvalget er bedt om å vurdere om pågående politikk og igangsatte prosesser i tilstrekkelig grad ivaretar kjønnsperspektivet på utvalgte områder, og foreslå tiltak som vil bidra til et likestilt samfunn på disse områdene.

Utvalget har foretatt en selvstendig vurdering av hvilke temaer og problemstillinger som er mest relevante, og har tolket mandatet bredt. Mannsutvalget har prioritert å beskrive gutter og menns likestillingsutfordringer innenfor et bredt spenn av politikkfelt og temaer, og å vise hvordan disse utfordringene bør forstås fra et likestillingsperspektiv. I stedet for å gå i dybden på et fåtall temaer, har utvalget ønsket å se på bredden av likestillingsutfordringer.

Dette har blant annet ført til at utvalget har brukt tid på å vurdere kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp, som i utgangspunktet ikke var en del av utvalgets mandat. Utvalget mener at det har vært nødvendig å inkludere dette temaet for å gi et helhetlig bilde av gutter og menns likestillingsutfordringer.

Mandatet slår fast at utredningen skal gjennomføres i tråd med utredningsinstruksen, herunder at det skal redegjøres for eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser.

Innenfor tiden og ressursene som utvalget har hatt til rådighet, har det ikke vært mulig å gjennomføre samfunnsøkonomiske analyser av forslagene til tiltak. Tiltakene som utvalget foreslår kan innrettes på ulike måter, og den nøyaktige innrettingen vil ha betydning for kostnader og effekter. Utvalget har gitt en overordnet vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser ved hvert tiltak.

Utvalget foreslår 35 tiltak som på ulike måter vil bidra til et mer likestilt samfunn. Flere av tiltakene som utvalget foreslår, bør være mulig å gjennomføre innenfor rammene av nåværende budsjett. Andre tiltak vil ha større økonomiske og administrative kostnader når de innføres. Utvalget mener at disse konsekvensene bør utredes nærmere før gjennomføring.

De samfunnsmessige gevinstene av å øke gutter og menns likestilling kan blant annet komme ved å forhindre utenforskap. Utenforskap, forstått som at folk står utenfor arbeid, utdanning eller sosiale arenaer, har store konsekvenser både for den enkelte og for samfunnet. Det er anslått at de samfunnsøkonomiske kostandene av utenforskap i form av produksjonstap som følge av tapte arbeidsinntekter, skattefinansieringskostnader ved stønader og overføringer, og velferdstap i form av tapte leveår utgjør 73 milliarder kroner per år.77

Utover den økonomiske gevinsten ved å forhindre utenforskap, vil Mannsutvalget understreke at likestilling har en egenverdi. Et mer likestilt samfunn, hvor også gutter og menns likestillingsutfordringer blir omfattet av likestillingspolitikken, vil være et mer rettferdig samfunn.