Del 5
Lovforslag og merknader til de enkelte bestemmelsene

15 Merknader til de enkelte bestemmelsene i loven

Til § 1 Lovens formål

Paragrafen angir lovens formål og er omtalt i kapittel 10.5.2 ovenfor.

Første ledd fastslår at formålet med loven er å gi rettslig grunnlag for deling av personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger (informasjonsdeling) mellom forvaltningsorganer for å forebygge kriminalitet som begås av barn og unge, vold og overgrep i nære relasjoner og voldelig ekstremisme.

Loven etablerer både et behandlingsgrunnlag for behandling av personopplysninger og unntak fra lovbestemt taushetsplikt.

Det er ikke alltid sammenfall mellom personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 4 nr. 1 og personlige forhold som er taushetsbelagt etter forvaltningsloven eller en sær- eller sektorlov. Noen opplysninger er eksempelvis personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 4, men ikke taushetsbelagte opplysninger etter forvaltningsloven eller særlovgivningen. Derimot vil opplysninger som er taushetsbelagt fordi de gjelder personlige forhold (forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 m.m.) som regel være personopplysninger etter personvernforordningen. Om forskjellene, se kapittel 3.3 ovenfor.

Formålsbestemmelsen benytter ordlyden «rettslig grunnlag» som en fellesbetegnelse på et kombinert supplerende rettsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e) og et unntak fra taushetsplikten i form av en opplysningsrett.

Loven vil gi hjemmel for behandling av personopplysninger i form av behandlingsaktiviteten deling.

Behandling av personopplysninger før og etter deling vil skje etter annet regelverk og andre supplerende rettsgrunnlag, først og fremst personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e) og supplerende rettsgrunnlag i det enkelte forvaltningsorgans sektorlov. For politiet gjelder reglene i politiregisterloven for behandlingen før og etter deling, jf. politiregisterloven §§ 27 fjerde ledd, 30 og 31 og Direktiv 2016/680 artikkel 8 nr. 1.

Første ledd bokstav a) til c) opplister formålene som gir grunnlag for å dele personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger. Etter bokstav a) kan det deles opplysninger mellom forvaltningsorganer når det er nødvendig for å forebygge kriminalitet som begås av barn og unge. Formuleringen «under 25 år» skal forstås slik at deling etter dette alternativet bare kan skje frem til personen fyller 25 år.

Med «kriminalitet» etter første ledd bokstav a) menes handlinger som oppfyller de objektive vilkårene i en bestemmelse i straffeloven eller i den strafferettslige spesiallovgivningen. Det subjektive vilkåret for straff trenger ikke å være oppfylt. Det er ikke et vilkår at personen skal være fylt 15 år (sml. straffeloven § 20 første ledd) eller er tilregnelig (sml. straffeloven § 20 andre ledd). På et tidlig stadium av forebygging kan det være usikkert om det foreligger tilstrekkelig kunnskap til å oppfylle kravet om forsett. Typisk kan det ved rekruttering av barn til kriminalitet være tale om medvirkningshandlinger hvor det ikke er opplagt at barnet forstår rekkevidden av sine handlinger.

Ikke all kriminalitet er omfattet av forebyggingsformålet i første ledd bokstav a). Det kreves at kriminaliteten kan få «vesentlige negative konsekvenser» for barnet eller den unges utvikling, se merknadene til § 4.

Om avgrensningen av forebyggingsformålet vold og overgrep i nære relasjoner i første ledd bokstav b), vises det til merknadene til bestemmelsen i § 3 bokstav b) og c). Ordlyden «mishandling i nære relasjoner» er bevisst ikke benyttet, for å unngå at begrepet får ulik betydning i loven her og i straffeloven § 282. Vold og overgrep i nære relasjoner omfatter flere handlinger og relasjoner enn det som kan straffes etter straffeloven § 282. Begrepene er nærmere definert i lovens § 3. Ordlyden «vold og overgrep i nære relasjoner» er valgt for bedre å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser etter Europarådets konvensjon CETS 210 (Istanbulkonvensjonen) artikkel 28.

Forebyggingsformålet voldelig ekstremisme i første ledd bokstav c), er omtalt i merknadene til § 3 bokstav d). Ordlyden «voldelig ekstremisme» er benyttet fordi ekstremistiske meninger i seg selv ikke er straffbare. «Voldelig ekstremisme» klargjør at forebyggingsformålet er straffbare voldshandlinger med et ekstremistisk motiv.

Andre ledd fastslår at lovens formål også skal ivareta den enkeltes rett til privatliv og personvern. Loven rammer inn adgangen til å dele opplysninger for kriminalitetsforebygging med konkrete vilkår, inkludert blant annet krav til medvirkning fra den enkelte og at deling skal være nødvendig og forholdsmessig. Loven skal hindre at det deles flere personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger enn det som er nødvendig og forholdsmessig, sett hen til formålet.

Tredje ledd presiserer at deling ikke kan skje når formålet er etterforskning av straffesaker. Loven kan ikke brukes til å omgå reglene i straffeprosessloven som regulerer politiets adgang til å innhente opplysninger i en straffesak, for eksempel reglene om utleveringspålegg og vitneplikt. Formålet med delingen etter loven skal være fremoverskuende og forebygge fremtidig kriminalitet.

Selv om formålet med delingen ikke kan være etterforskning av straffbare forhold, er loven ikke til hinder for at politiet i en straffesak benytter opplysninger som opprinnelig er innhentet for forebyggingsformål dersom det er nødvendig av hensyn til straffesaken. Slik bruk bør likevel skje med varsomhet fordi det kan svekke tilliten i det forebyggende samarbeidet. Det kan imidlertid være nødvendig å benytte opplysninger delt etter denne loven i en straffesak, for eksempel for å hindre at en person blir uskyldig dømt eller at det er nødvendig med voldsalarm eller omvendt voldsalarm etter straffeprosessloven for å beskytte en voldsutsatt.

Til § 2 Lovens virkeområde

Paragrafen fastsetter lovens geografiske virkeområde.

Etter svalbardloven § 2 andre ledd og lov om Jan Mayen § 2 første ledd gjelder ikke andre lovbestemmelser enn norsk privatrett, strafferett og den norske lovgivningen om rettspleien for Svalbard og Jan Mayen, med mindre det er særskilt fastsatt. Både personopplysningsloven og personvernforordningen, samt forvaltningsloven gjelder på Svalbard. Personopplysningsloven gjelder også på Jan Mayen, jf. personopplysningsforskriften § 1 første ledd.

Reglene om taushetsplikt og behandling av personopplysninger vil altså gjelde på Svalbard, mens reglene etter personvernregelverket vil gjelde på Jan Mayen. Loven bør også gjelde på Svalbard og Jan Mayen. Longyearbyen er et norsk familiesamfunn. Selv om det trolig er begrenset behov for å anvende loven på grunn av at det er få straffesaker på Svalbard, er det ingen grunn til at adgangen til å dele personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger for å forebygge kriminalitet skal være annerledes på Svalbard enn ellers i riket.

Forholdet mellom Sysselmesteren, Longyearbyen lokalstyre og skolen på øygruppen kan likevel medføre behov for lokale tilpasninger av enkelte regler. Det foreslås derfor en egen forskriftshjemmel i § 2 første ledd andre punktum. Forskriftshjemmelen gir Justis- og beredskapsdepartementet adgang til å fastsette særskilte regler som er nødvendig av hensyn til forholdene på stedet.

Det er heller ingen grunn til å unnta Jan Mayen fra lovens virkeområde. Øya er en del av Kongeriket Norge, se Jan Mayen-loven § 1.

Til § 3 Definisjoner

Paragrafen inneholder definisjoner av flere sentrale begreper i loven, og er nærmere behandlet i punkt 10.5.2 ovenfor.

I bokstav a) defineres hva som forstås med forebygging etter loven. Forebygging retter seg mot konkrete enkeltpersoner og omfatter ikke kriminalitetsforebygging rettet mot samfunnet eller mot større grupper mennesker. Loven kan ikke benyttes til eksempelvis å produsere statistikk eller utarbeide universelle kriminalitetsforebyggende tiltak. Om adgangen til å gi opplysninger til statistisk bruk, se forvaltningsloven § 13 a nr. 2, personopplysningsloven § 8 og statistikkloven kapittel 3.

Ordlyden «tiltak» skal ikke forstås slik at det allerede når opplysninger deles må være avgjort at det er behov for et konkret kriminalitetsforebyggende tiltak rettet mot enkeltpersonen. Opplysninger kan deles for å vurdere om det er behov for tiltak, eller så kan opplysninger deles for at flere forvaltningsorganer i felleskap skal kunne vurdere om det er slikt behov. Deling av opplysninger kan gjøre de involverte tjenestene bedre i stand til å avgjøre om personen har behov for tiltak fra det offentlige, og hva et eventuelt tiltak kan bestå av. Deling av opplysninger kan både bekrefte og avkrefte om det er behov for å sette i verk kriminalitetsforebyggende tiltak overfor en person.

Bokstav b) definerer vold og overgrep i nære relasjoner. Bruken av begrepene «vold og overgrep» og den tilhørende legaldefinisjonen klargjør at det er et stort spekter av fysiske, psykiske og seksuelle krenkelser i nære relasjoner som omfattes av dette forebyggingsformålet. Begrepene og lovens legaldefinisjon har blant annet som mål å ivareta Norges folkerettslige forpliktelser etter Istanbulkonvensjonen.

Det er bevisst valgt begreper som omfatter flere krenkelser enn det som omfattes av bestemmelsen i straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner.

Definisjonen fastsetter at det med vold og overgrep i nære relasjoner i denne loven menes «trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold, seksuallovbrudd og andre fysiske og psykiske krenkelser i en nær relasjon». Dette omfatter alle handlingsalternativene i straffeloven § 282, men uten kvalifiseringen i § 282 om at krenkelsene må utgjøre «alvorlig eller gjentatt» mishandling. Det er tilstrekkelig at bekymringen gjelder at en person blir eller kan bli utsatt for en av de alternative krenkelsene som nevnes for å være omfattet av forebyggingsformålet. I tillegg til handlingsalternativene i straffeloven § 282, er det presisert at «seksuallovbrudd» i nære relasjoner også omfattes.

Definisjonen omfatter også «andre fysiske eller psykiske krenkelser» i nære relasjoner. Dette alternativet skal sikre at andre krenkelser enn de som er uttrykkelig nevnt i de ulike alternativene, som er skadelige på grunn av den nære relasjonen mellom gjerningsperson og fornærmet, omfattes. Det kan være tale om andre straffbare krenkelser, for eksempel handlinger som rammes av straffeloven § 266 (hensynsløs atferd) eller straffeloven § 267 a (deling av krenkende bilder mv.). Alternativet kan også omfatte krenkelser som ikke er straffbare i seg selv, men som kan være en utvikling mot et mishandlingsregime etter straffeloven § 282. For eksempel kan annen nedverdigende, skremmende eller forulempende adferd, som kan gå ut på å utnytte et avhengighetsforhold, isolere personen fra sitt nettverk, kontroll av personen eller som på annen måte kan være skadelige for personens psykiske eller fysiske helse, omfattes.

Bokstav c) definerer «nære relasjoner». Personkretsen er bevisst angitt videre enn personkretsen for nære relasjoner etter straffeloven § 282. Utvidelsen av personkretsen søker å ivareta Norges folkerettslige forpliktelser etter Istanbulkonvensjonen. Definisjonen legger også til rette for forebygging i andre nære partnerrelasjoner enn relasjoner mellom tidligere eller nåværende ektefeller eller samboere. I tillegg omfattes også tidligere eller nåværende forlovede, kjæreste og annen partner uavhengig av om man har eller har hatt felles husstand.

Begrepene forlovede, kjæreste og annen partner er delvis overlappende. Forlovede omfatter personer når det er inngått et løfte om ekteskap, sml. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 408. Forlovelsen trenger ikke være offisielt kunngjort. Forlovede kan samtidig være samboere eller kjærester, uten at dette er et krav, for eksempel ved arrangerte ekteskap. Ekteskapslignende forbindelser som nevnt i straffeloven § 253 første ledd bokstav b) vil omfattes selv om forbindelsen er frivillig.

Begrepene «kjæreste» og «annen partner» bør ses i sammenheng, og kan reise spørsmål om den nedre grensen for relasjoner som omfattes. «Annen partner» er et videre begrep enn «kjæreste», men kjæreste er likevel tatt med i definisjonen av pedagogiske grunner. Relasjoner der begge parter definerer hverandre som kjærester, er omfattet. Begrepet «annen partner» tar sikte på å inkludere flere relasjoner enn der to personer gjensidig definerer hverandre som kjærester. Begrepet kan omfatte ulike relasjoner som ligner på kjæresteforhold. Det kan for eksempel være aktuelt for relasjoner mellom personer som har et forhold som er av og på, der forholdet er relativt nytt slik at statusen mellom personene ikke er avklart, eller det kan være tale om en intim, seksuell eller romantisk relasjon uten eksklusivitet eller forpliktelser. Det sentrale er om det er tale om en nær relasjon som kan være egnet til å føre til en følelsesmessig eller psykologisk binding mellom partene. I denne vurderingen kan både varigheten, intensiteten og karakteren i kontakten mellom partene ha betydning. Det må avgrenses mot relasjoner som, fordi de var kortvarige eller fordi det kun har vært et fåtall kontaktpunkter, ikke er naturlig å omtale som en nær relasjon. Se ytterligere om f.eks. stalking i kapittel 10.5.2.4.

De øvrige relasjonene som omfattes av § 3 tredje ledd bokstav c) svarer i hovedsak til alternativene i straffeloven § 282 bokstav b) med enkelte språklige endringer. Egne slektninger i rett opp- eller nedstigende linje er omfattet av bokstav c) andre strekpunkt. Videre er nåværende eller tidligere partners slektning i rett nedstigende linje omfattet etter tredje strekpunkt. Her er personkretsen noe utvidet sammenlignet med straffeloven § 282 fordi også barn og barnebarn mv. av andre partnere enn ektefeller og samboere blir inkludert.

Etter bokstav c) fjerde og femte strekpunkt er i tillegg «noen i husstanden» og «noen i ens omsorg» omfattet. Disse alternativene svarer til alternativene i straffeloven § 282 første ledd bokstav d) og e), og fanger opp relasjoner mellom andre personer som man bor sammen med eller som er i ens omsorg enn de som omfattes av andre og tredje strekpunkt. For eksempel kan et fosterbarn omfattes av disse alternativene.

Bokstav d) definerer voldelig ekstremisme. Det kreves for det første bruk av vold, som her skal forstås som enhver form for fysisk vold, for at det skal være tale om voldelig ekstremisme. Loven gir adgang til informasjonsdeling både for å forebygge at en person selv utfører handlinger som utgjør voldelig ekstremisme, og for å forebygge at en person bidrar til at andre utfører slike handlinger, se nærmere lovforslagets § 4 og merknaden til den paragrafen.

Volden må i tillegg være «motivert av politikk, ideologi, religion, livssyn eller hat mot personer eller grupper, blant annet på grunn av hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion eller livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller nedsatt funksjonsevne». Det er tilstrekkelig at volden er motivert av ett av de alternative forholdene som nevnes i ordlyden.

Definisjonen omfatter også vold motivert av livssyn, for å likestille livssyn med religion.

Voldelig hatkriminalitet er også inkludert i bestemmelsen. Dette følger av at formuleringen om vold som er motivert av «hat mot personer eller grupper, blant annet på grunn av hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion eller livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller nedsatt funksjonsevne.» De forhold som er inntatt i bestemmelsen, samsvarer med det som er inkludert i straffeloven § 185 om hatefulle ytringer og straffeloven § 186 om diskriminering. Disse straffebestemmelsene omhandler ikke vold og er derfor ikke omfattet av forebyggingsformålet voldelig ekstremisme etter loven her. Etter omstendighetene kan overtredelser av straffeloven §§ 185 og 186 likevel føre til konkret begrunnet bekymring for at personen kan utføre eller bidra til voldelig ekstremisme. I så fall kan loven benyttes som grunnlag for informasjonsdeling forutsatt at lovens øvrige vilkår er oppfylt.

Bruken av ordene «blant annet» i § 3 første ledd bokstav d) medfører at de opplistede forholdene som kjennetegner personer eller grupper som kan bli rammet av vold, ikke er ment å være uttømmende. Det er vanskelig å nevne alle felles kjennetegn ved personer eller grupper som kan føre til hat som motiverer til vold fra potensielle gjerningspersoner. De forholdene som nevnes i ordlyden, favner om minoritetsgrupper som har behov for beskyttelse mot voldelig hatkriminalitet. Hat som fører til vold kan også ha bakgrunn i andre kjennetegn ved en person. Dersom hatet har sammenheng med den antatt voldsutsattes gruppetilhørighet, eller med andre vesentlige kjennetegn ved en person som er felles for flere mennesker, bør forholdet anses omfattet av definisjonen.

Vold som er motivert av hat på grunn av uvenn- eller fiendskap, sjalusi eller lignende i en personlig relasjon, faller utenfor definisjonen. Det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

Dersom vold har sammenheng med pågående trender med digital ekstremistisk voldsforherligelse, kan det omfattes av minst et av alternativene i definisjonen. Disse trendene, også betegnet som «nihilistic extremist violence», kjennetegnes av bruk og forherligelse av vold uten et klart politisk, religiøst eller ideologisk motiv, se nærmere om dette i kapittel 10.5.2.5. Særlig vil alternativene om at volden er motivert av livssyn eller av hat, være aktuelle i slike tilfeller.

Vold som er motivert av at gjerningspersonen glorifiserer vold på grunn av sitt dystopiske og nihilistiske verdenssyn, kan i noen tilfeller anses å være motivert av et livssyn. Det bør videre ikke stilles høye krav til at risiko for vold som kan bli utført mot tilfeldige personer eller grupper i samfunnet anses å være motivert av en type hat som omfattes av lovforslaget. Studenter og elever med risiko for å kunne begå skoleskytinger, vil kunne anses omfattet av definisjonen på dette grunnlaget. At voldsforherligende trender inkluderes innenfor ekstremismeforebygging, er i tråd med anbefalinger fra EU-Counter Terrorism Coordinator.

Motivasjonen for volden må ikke være avklart før informasjonsdeling for å forebygge volden skal kunne skje etter loven. En konkret begrunnet bekymring for vold er tilstrekkelig dersom informasjonen som foreligger samlet sett gir holdepunkter for at motivasjonen kan være omfattet av minst et av alternativene i definisjonen.

Dersom det foreligger en konkret begrunnet bekymring for vold, men det hefter usikkerhet ved om motivasjonen er ekstremistisk, vil loven etter omstendighetene kunne benyttes for informasjonsdeling frem til dette er nærmere avklart. Hvis en person for eksempel har psykiske problemer og ekstremistiske synspunkt samtidig, kan det i noen tilfeller være utfordrende å avklare om en eventuell voldsrisiko skyldes ekstremisme eller om vedkommende har en psykisk lidelse.

Til § 4 Deling av opplysninger med sikte på å forebygge bestemte former for kriminalitet

Bestemmelsen gir rettslig grunnlag for deling av personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger mellom organene som er nevnt i lovens § 7, og oppstiller grunnvilkårene for at deling kan skje.

Første ledd gir opplysningsrett, ikke en opplysningsplikt, jf. ordlyden «kan». Spørsmålet om deling er overlatt til skjønn når lovens vilkår for deling er oppfylt. Det er den ansatte i organet som i den enkelte sak skal foreta en konkret, yrkesetisk vurdering av om det er hensiktsmessig å dele opplysninger i det enkelte tilfellet. Vurderingen kan bli forskjellig i ulike forvaltningsorganer. I vurderingen av om opplysninger bør deles, kan det for eksempel være relevant å legge vekt på eventuell risiko for at personen opplysningen gjelder vil unndra seg hjelpeapparatet og dermed ikke motta nødvendig hjelp fra det offentlige. Ulik fagbakgrunn kan føre til ulik vekting av hensynene for og mot deling av informasjon.

Det vises for øvrig til kapittel 10.5.6 om strafferettslige og arbeidsrettslige grenser for utøvelsen av «kan»-skjønnet.

Loven regulerer først og fremst deling av personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger som gjelder personen eller personene som forebyggingen retter seg mot. Ved forebygging av vold og overgrep i nære relasjoner, kan forebyggingen være rettet både mot en potensiell voldsutsatt og en potensiell utøver. Ved forebygging av kriminalitet som begås av barn og unge og voldelig ekstremisme, vil objektet for forebyggingen være den potensielle utøveren. Loven gir en viss adgang til å dele personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger om tredjepersoner, se nærmere lovforslaget § 8 første ledd bokstav e) som åpner for at det kan deles personopplysninger om «familierelasjoner og andre relasjoner». I noen tilfeller kan en konkret begrunnet bekymring om en person knytte seg til personens familie eller omgangskrets. Da kan det være behov for å dele personopplysninger om tredjepersoner mellom forvaltningsorganer for å forebygge fremtidig kriminalitet. Forutsetningen for deling om tredjepersoner er at det er nødvendig og forholdsmessig, og at opplysningene om andre personene er saklig forbundet med personen som forebyggingen er rettet mot.

Første ledd oppstiller videre grunnvilkårene for deling. Det må foreligge en «konkret begrunnet bekymring» for at det kan bli begått kriminalitet som omfattes av ett av de tre forebyggingsformålene i bokstavene a) til c). Formuleringen av kunnskapskravet, «konkret begrunnet bekymring», skal hindre at deling av personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger skjer rutinemessig. Det må foretas en konkret vurdering i hver enkelt sak. Vurderingen av risikoen for at bekymringen materialiserer seg må bygge på konkrete, faktiske forhold som foreligger på delingstidspunktet. En vag bekymring for at barn og unge kan begå kriminalitet, for at noen kan begå voldelig ekstremisme eller at noen blir eller kan bli utsatt for vold og overgrep i en nær relasjon er ikke tilstrekkelig.

Den skjønnsmessige vurderingen av om kunnskapskravet «konkret begrunnet bekymring» er oppfylt, må foretas av den enkelte yrkesutøver som har tilknytning til personen saken gjelder. Begrepet «konkret» innebærer at det ikke i seg selv er tilstrekkelig at det foreligger generelle sårbarhetsfaktorer hos en person, for eksempel at barn lever i en familie med vedvarende lavinntekt med foreldre som er straffedømt. Vurderingen må være knyttet opp mot konkrete bekymringsfulle forhold som gjelder personen.

Kunnskapskravet må ses i sammenheng med hva bekymringen knytter seg til. Hvis konsekvensene kan bli svært alvorlige, for eksempel ved bekymring for et terrorangrep eller for at et lite barn blir utsatt for alvorlig vold, bør det stilles relativt sett lavere krav til den konkrete kunnskapen enn i andre tilfeller. Tidsaspektet kan også spille inn. Er det bekymring for at noe kan skje i løpet av kort tid, vil det trekke i retning av at organet bør handle raskt. Kunnskapskravet kan derfor måtte vurderes noe ulikt avhengig av hva bekymringen knytter seg til. En bekymring må likevel alltid kunne begrunnes konkret basert på faktiske forhold.

Etter bokstav a) må kriminalitet som begås av barn og unge kunne ha vesentlige negative konsekvenser for barnet eller den unges utvikling for at det skal kunne deles opplysninger med et annet organ for å forebygge fremtidige handlinger. Vilkåret stiller dermed krav til hvilke potensielle lovbrudd som gir rett til å dele informasjon. Det er alvorlighetsgraden som potensielle lovbrudd kan ha for den enkeltes utvikling, som er avgjørende i denne vurderingen. Hvor alvorlige konsekvenser som kriminaliteten kan ha for den enkelte påvirkes av kriminalitetens art og alvorlighetsgrad. Den enkeltes alder og forutsetninger og hvilke risikofaktorer og beskyttende faktorer det er i miljøet rundt barnet eller den unge vil ha betydning. Vurderingen av hva som omfattes vil være fremtidsrettet, konkret og dynamisk fra sak til sak.

I Prop. 57 L (2025–2026), som ble fremmet 27. mars 2026, foreslo Regjeringen et nytt straffebud mot å involvere mindreårige i kriminalitet, straffeloven § 200, som lyder:

Den som involverer en mindreårig i en straffbar handling som kan medføre fengsel i 3 år eller mer, eller som nevnt i §§ 160, 189, 190, 231, 263, 271, 321, 332, 336, 337 eller 341, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.1 Involveringen kan for eksempel gå ut på å gi oppdrag, yte fordeler eller overlevere gjenstander til den mindreårige eller å medbringe den mindreårige.

Lovbrudd som omfattes av det foreslåtte nye straffebudet vil gjerne også oppfylle vilkåret om «kriminalitet som kan få vesentlige negative konsekvenser» for barnet eller den unges utvikling. Forutsatt at forslaget blir vedtatt av Stortinget, vil også bekymring for overtredelse av det nye straffebudet i § 200 kunne gi rettslig grunnlag for deling av opplysninger mellom forvaltningsorganer etter denne loven. Andre typer lovbrudd enn de som er omfattet av forslaget til straffeloven § 200, kan også etter en konkret vurdering omfattes av kriminalitet som kan ha «vesentlige negative konsekvenser» for barnet eller den unges utvikling.

Ett kjerneområde av kriminalitet som generelt vil kunne ha «vesentlige negative konsekvenser» for barnet eller den unges utvikling, er volds- og seksualforbrytelser og annen kriminalitet som er alvorlig eller gjentatt. Randsonen av vilkåret vil være mer vurderingspreget. Alderen til barnet eller den unge kan ha betydning for hvor alvorlig en potensiell kriminell handling blir vurdert å være for barnets eller den unges utvikling. Enkeltstående mindre alvorlige lovbrudd som mindre tyveri (straffeloven § 323), mindre skadeverk (§ 353) eller lignende er bare omfattet hvis det på grunn av konkrete omstendigheter er risiko for mer alvorlige lovbrudd. For eksempel vil ikke ett enkelt mindre tyveri fra en butikk av en spenningssøkende tenåring være tilstrekkelig for å oppfylle kravet. Gjentatte butikktyverier utført av en syvåring, som ikke har foreldrestøtte og som beveger seg fritt rundt i byen, kan derimot gi grunnlag for deling av informasjon.

Rusrelatert kriminalitet vil ofte kunne ha vesentlige konsekvenser for barnet eller den unges utvikling. Hvis et barn er involvert i omsetning av narkotika eller på annen måte har befatning med en ikke ubetydelig mengde narkotika, bør det anses som et lovbrudd som kan ha vesentlige negative konsekvenser for barnets utvikling. Slik kriminalitet vil gjerne også kunne ha vesentlige negative konsekvenser for en ung voksen under 25 år. Bruk eller besittelse av en mindre mengde narkotika til eget bruk er også bekymringsfullt hos et barn eller en ung person, men om slike lovbrudd når opp til terskelen må vurderes konkret. Barnets eller den unges alder, det ulovlige stoffets art og om det er tale om gjentakende bruk, vil være viktige momenter.

Det vises til merknadene til legaldefinisjonene i § 3, for en nærmere forklaring av hva som inngår i forebyggingsformålene i bokstav b) og c).

Ved forebyggingsformålet i bokstav c), voldelig ekstremisme, kreves det at det må foreligge en konkret begrunnet bekymring for at «en person kan utføre eller bidra til voldelig ekstremisme». Ordlyden «utføre eller bidra til» tar sikte på å klargjøre at det ikke bare er tilfeller der det er bekymring for at vedkommende selv vil utføre en handling som er voldelig ekstremisme, som omfattes. Er det en konkret begrunnet bekymring for at vedkommende kan bidra til at andre utfører slike handlinger, er vilkåret for deling oppfylt.

Begrepet «bidra til» er benyttet fremfor det strafferettslige medvirkningsbegrepet, jf. straffeloven § 15, for å omfatte flere handlinger enn det som normalt anses som strafferettslig medvirkning. Det vises særlig til at straffelovens kapittel 18 om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger fastsetter straff for handlinger som ikke i seg selv alltid er vold eller medvirkning til vold vurdert ut fra straffelovens medvirkningsbegrep. Det vises for eksempel til straffebudet i straffeloven § 135 om terrorfinansiering, straffeloven § 136 om oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger, § 136 a om straff for deltakelse mv. i en terrororganisasjon og § 136 b om reise med terrorformål. Ordlyden «bidra» til voldelig ekstremisme omfatter slike handlinger.

Andre ledd fastslår at første ledd gjelder tilsvarende for deling av taushetsbelagte opplysninger mellom ansatte i samme forvaltningsorgan for å forebygge handlingene.

Behandling av personopplysninger ved å dele dem mellom ansatte i samme forvaltningsorgan, vil dekkes av forvaltningsorganets behandlingsgrunnlag i personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e) og det supplerende rettsgrunnlaget som gjelder for det aktuelle organet. Derfor er det ikke behov for at loven gir et nytt rettsgrunnlag for deling av personopplysninger internt i et organ. Derimot vil det kunne være behov for unntak fra taushetsplikt for deling mellom ansatte innenfor samme forvaltningsorgan. Regelen i andre ledd har betydning i tilfeller der ansatte i samme forvaltningsorgan har taushetsplikt etter forskjellig regelverk. I slike tilfeller kan det oppstå behov for taushetspliktsunntak for deling mellom de ansatte for å forebygge kriminalitet. Det vil for eksempel kunne være aktuelt hvis helsepersonell er ansatt i politietaten og har taushetsplikt etter helsepersonelloven. Andre ledd gir tilsvarende grunnlag for unntak fra taushetsplikt internt i et forvaltningsorgan som den gir for deling mellom ulike forvaltningsorganer. Vilkårene for å dele opplysninger etter loven vil i et slikt tilfelle være de samme som for å dele taushetspliktige opplysninger mellom ulike forvaltningsorganer.

Til § 5 Rett til medvirkning i spørsmål om deling av opplysninger

Paragrafen gjelder rett til medvirkning og er nærmere omtalt i kapittel 10.5.4 ovenfor.

Etter første ledd er hovedregelen om at personen opplysningene gjelder har rett til reell medvirkning i spørsmålet om deling. «Personen opplysningene gjelder» er i de fleste tilfeller den personen som forebyggingen er rettet mot. Loven gir en viss adgang til å dele personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger også om tredjepersoner, se nærmere i kommentaren til § 4 og § 8 første ledd bokstav e). Hvis det deles opplysninger om en tredjeperson, har denne personen i utgangspunktet rett til reell medvirkning etter paragrafen. Dette gjelder ikke i alle tilfeller. Unntak er beskrevet nærmere nedenfor.

Bestemmelsen skal forstås slik at det er et vilkår for å dele opplysninger at retten til reell medvirkning blir oppfylt, hvis ikke et unntak kommer til anvendelse, jf. tredje ledd. Medvirkning fra personen det gjelder bidrar til å skape tillit. De fleste vil ønske å bli involvert og å ha innflytelse over hvordan opplysninger som gjelder dem blir behandlet og eventuelt delt. Retten til reell medvirkning skal blant annet bidra til å hindre at det deles opplysninger når det ikke er nødvendig og forholdsmessig for forebyggingsformålet. Medvirkning har også en viktig funksjon for at korrektheten av opplysninger kan bli kontrollert, og feil og misforståelser kan avdekkes på et tidlig stadium.

Første ledd andre punktum slår fast at dersom personen er under 18 år, har barnets foresatte den samme retten til reell medvirkning. Dersom medvirkning fra barnets foresatte ikke vil være til barnets beste, for eksempel dersom det er risiko for at barnet vil bli utsatt for æresrelatert vold eller oppdragervold, skal medvirkning fra foresatte unnlates. Med ordlyden «foresatt» menes den som har foreldreansvaret for den mindreårige, jf. vergemålsloven § 16. Dersom den mindreårige har en oppnevnt verge fra statsforvalteren, regnes vergen som den mindreåriges foresatte etter denne loven.

Begrepet reell medvirkning er valgt for å sikre at medvirkning fra berørte ikke skal anses som en formalitet. Det er ikke tilstrekkelig at berørte personer spørres og at det innhentes et «ja» eller «nei» til deling. Reell medvirkning skal være en prosess som sikrer at berørte får muligheter til å påvirke vurderingene av om og hvordan deling av opplysninger om dem eventuelt skal skje. Vilkåret om reell medvirkning er likevel ikke det samme som krav til samtykke, og innebærer ikke at personen har vetorett i spørsmålet om det skal deles opplysninger.

I andre ledd bokstav a) til d) er det fastsatt hva reell medvirkning etter loven skal inneholde. For det første skal den berørte personen forklares hvilke opplysninger som vurderes delt, til hvilket annet organ, og hvorfor, jf. bokstav a). Det stilles videre krav om at denne forklaringen skal gis i en form som vedkommende kan forstå og med et klart og tilgjengelig språk som tar hensyn til alder og forutsetninger, jf. bokstav b). Bokstav b) medfører at barn og unge skal få informasjon som er tilpasset deres alder og modenhet, men også for voksne kan det være nødvendig med tilpasninger. I bokstav c) og d) er det videre bestemt at personen skal gis anledning til å uttrykke sine synspunkter før opplysningene deles, og at eventuelle synspunkter skal tillegges vekt både i spørsmålene om, når og hvordan deling eventuelt skal skje.

Samlet skal medvirkningsprosessen sikre at personen får anledning til å korrigere faktiske feil og misforståelser og å komme med sine synspunkter om delingsspørsmålet. Personen skal gis anledning til å beskrive forhold som kan påvirke vurderingen av nødvendighet og forholdsmessighet etter lovens § 6. Det er viktig at personen gis mulighet til å opplyse om mulig risiko knyttet til at det deles opplysninger. For eksempel kan risiko ved deling handle om frykt for represalier eller eskalering av vold og overgrep i nære relasjoner.

Reell medvirkning etter § 5 innebærer ikke et krav om at det skal være aktiv og omfattende deltakelse fra den opplysningen gjelder i alle saker. Personen kan også medvirke ved å gi uttrykk for at vedkommende ønsker begrenset involvering i spørsmålet om deling, og at forvaltningsorganet selv vurderer hvilke opplysninger som bør deles innenfor lovens rammer.

Det er organet som vurderer å dele opplysninger som skal sørge for at retten til reell medvirkning oppfylles. I tilfeller der en enkeltperson vurderes for drøfting av flere organer i felleskap, for eksempel i et tverretatlig samarbeidsforum for kriminalitetsforebygging, er det hensiktsmessig at medvirkningen samordnes. I et slikt tilfelle kan det avtales at ett organ gjennomfører medvirkningen på vegne av alle organene, og at de øvrige organene blir informert om eventuelle synspunkter personen har.

Retten til medvirkning før deling av opplysninger er ikke absolutt. Tredje ledd regulerer unntakene. Når unntakene får anvendelse, kan det deles opplysninger etter loven uten at personen det gjelder involveres før delingen. Loven fastsetter ikke egne unntak fra retten til medvirkning, men viser til de eksisterende unntakene fra retten til informasjon som er fastsatt i personvernregelverket, nærmere bestemt personopplysningsloven artikkel 16 og personvernforordningen § 14. Det vises til gjennomgangen av unntakene i personopplysningsloven og personvernforordningen i tabell 10.1 i kapittel 10.5.4 ovenfor.

Dersom det for eksempel er en konkret begrunnet mistanke om at et barn er i kontakt med et kriminelt nettverk og medvirkning i informasjonsdelingsspørsmålet vil sette barnet eller andre personer i fare, vil medvirkning og informasjon om behandlingen av personopplysninger kunne unnlates, jf. tredje ledd, jf. personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav a) eller c).

I utgangspunktet vil retten til medvirkning etter § 5 gjelde for tredjepersoner som det deles personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger om. Unntaket i personvernforordningen artikkel 14 nr. 5 bokstav d) og personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav d) er særlig aktuelle når opplysningene gjelder tredjepersoner. Disse bestemmelsene gir unntak fra informasjonsplikten for opplysninger omfattet av lovfestet taushetsplikt.

De ansatte i organene som er omfattet av loven her, er alle underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 om opplysninger om noens «personlige forhold». Opplysninger om en konkret begrunnet bekymring for at en person kan begå eller bli utsatt for kriminalitet vil være opplysninger om personlige forhold som er underlagt taushetsplikt. Taushetsplikten vil da gjelde overfor tredjepersoner som er omtalt i opplysningene som fører til bekymringen. Hvis tredjepersonen gis anledning til å medvirke i delingsspørsmålet, vil opplysningene om personen bekymringen gjelder kunne bli røpet overfor tredjepersonen. I tilfeller der medvirkning vil kunne føre til at taushetsbelagte opplysninger røpes, vil unntaket fra retten til medvirkning i tredje ledd, få anvendelse, jf. personvernforordningen artikkel 14 nr. 5 bokstav d) og personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav d). Vurderingen av om unntakene kan benyttes er konkret og må foretas i hvert enkelt tilfelle.

Særlige forhold vil kunne gjøre seg gjeldende ved vurdering av om en antatt voldsutøver skal medvirke i spørsmålet om deling av opplysninger etter loven. Hovedregelen etter § 5 er at deling kun skal skje etter medvirkning fra den opplysningen gjelder. Dersom slik medvirkning vil være farlig for den antatt voldsutsatte, kan medvirkning likevel unnlates i medhold av unntaket i tredje ledd, jf. personopplysningsloven § 16 bokstav c) eller f).

På forebyggingsområdet voldelig ekstremisme kan det være vektige grunner til at medvirkning ikke skal skje. Dersom medvirkning kan føre til at individer fremskynder planene om voldelig ekstremisme, kan medvirkning unnlates. Det er den enkelte yrkesutøver som er nærmest til å vurdere om medvirkning kan unnlates etter tredje ledd, jf. unntakene i personopplysningsloven § 16 og i personvernforordningen § 14.

Til § 6 Nødvendig og forholdsmessig deling

Bestemmelsen oppstiller kravene til at deling av personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger skal være nødvendig og forholdsmessig, se nærmere omtale i kapittel 10.5.3 og 10.5.5 ovenfor.

Første ledd fastsetter at personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger bare kan deles hvis det er nødvendig for å forebygge kriminalitet nevnt i § 4 og formålet med delingen veier tyngre enn hensynet til personvernet og taushetsplikten. Vurderingen av om deling av opplysninger er nødvendig og forholdsmessig skal gjøres konkret i det enkelte tilfellet av det forvaltningsorganet som vurderer å dele opplysninger.

Vilkåret om nødvendighet innebærer at forvaltningsorganet skal vurdere om mindre inngripende virkemidler enn deling av personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger kan oppnå det kriminalitetsforebyggende formålet. Hva som kan oppnås med å dele opplysninger må sammenholdes med hva som kan oppnås ved andre fremgangsmåter. Hvis for eksempel anonyme drøftinger er tilstrekkelig til å oppnå formålet godt nok, vil deling av personopplysninger og taushetspliktige opplysninger ikke være nødvendig. På samme måte vil deling ikke være nødvendig hvis formålet om forebygging av kriminalitet kan oppnås godt nok med virkemidler som organet selv har til rådighet.

Nødvendighetsvilkåret skal ikke forstås slik at delingen alltid må skje med sikte på et konkret tiltak eller en bestemt form for oppfølging av personen fra det offentliges side. Deling etter loven kan skje i forbindelse med gjennomføring av et konkret tiltak som for eksempel én til én-oppfølging. Det kan også være nødvendig med gjensidig deling mellom to eller flere forvaltningsorganer for å kunne foreta en risikovurdering, eller for å foreta en felles vurdering av hvilke tiltak som eventuelt bør settes inn. Videre kan det være nødvendig å dele personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger med andre forvaltningsorganer for å få en god nok oversikt over enkeltpersonens situasjon.

Første ledd oppstiller vilkår om at personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger bare kan deles hvis «formålet med delingen veier tyngre enn hensynet til personvernet og taushetsplikten». Dette innebærer at det skal foretas en konkret avveining mellom det som kan oppnås ved å dele opplysninger på den ene siden, og ulempene det vil medføre for den enkeltes personvern og hensynene som begrunner taushetsplikten på den andre siden. Hensynene som begrunner taushetsplikten, er blant annet hensynet til personvern som nevnes spesifikt i § 6 første ledd. Videre er tilliten mellom en enkeltperson og et forvaltningsorgan et sentralt hensyn som begrunner taushetsplikten. Hvis det er risiko for at en person kan komme til å avstå fra å motta hjelp fra det offentlige hjelpeapparatet på grunn av deling av opplysninger, vil det tale mot at deling er forholdsmessig. Hvis en person avstår fra å motta hjelp, kan det være fare for at forebyggingen blir dårligere enn om opplysninger ikke blir delt. Hensynene som nevnes her er ikke ment å være uttømmende.

I forholdsmessighetsvurderingen har det også betydning hvordan personen opplysningene gjelder, og eventuelt også foresatte for personer under 18 år, stiller seg til at opplysningene deles. Hvis de berørte motsetter seg deling, taler det mot at deling er forholdsmessig. Deling mot personens ønske kan oppleves mer inngripende og kan i større grad gå ut over tilliten. Dette innebærer ikke at det alltid er uforholdsmessig å dele ellers taushetsbelagte opplysninger når personen motsetter seg deling, men at hensynene som taler mot deling da blir mer tungtveiende. Det må gjøres en konkret og realistisk vurdering av de sannsynlige konsekvensene det vil ha å dele opplysninger, og dette må avveies mot konsekvensene det vil ha om det ikke deles.

Dersom personen opplysningene gjelder sier seg enig i at opplysninger kan deles, innebærer ikke det at det uten videre kan legges til grunn at deling vil være forholdsmessig. Det vil være en skjevhet i styrkeforholdet mellom forvaltningsorganet som vurderer å dele informasjon for å forebygge kriminalitet og enkeltpersonen. Forvaltningsorganet plikter å sørge for at hensynet til personvern og hensynene som begrunner taushetsplikten blir tilstrekkelig vektlagt i forholdsmessighetsvurderingen, også i tilfeller der personen uttrykker enighet i at opplysninger kan deles.

Forholdsmessighetsvurderingen vil kunne bli svært ulik avhengig av hva bekymringen gjelder. I noen saker kan forebyggingsformålet gjelde en konkret mulig hendelse der de mulige konsekvensene hvis risikoen materialiserer seg er relativt tydelige. I andre saker kan det være tale om en kumulativ bekymring knyttet til en gradvis utvikling, for eksempel blant barn og unge, der konsekvensene om utviklingen får fortsette er usikker. Vurderingen av sannsynlighet og alvorlighetsgrad av mulige fremtidige hendelser må gjøres konkret, og det må vurderes hvordan risikoen kan bli påvirket av informasjonsdelingen.

Andre ledd presiserer at deling av opplysninger skal begrenses til det som er nødvendig og forholdsmessig både for hvilke opplysninger som deles og hvem de deles med. Personkretsen som gis tilgang til opplysningene skal ikke være større enn det som er nødvendig for å oppnå formålet. I tverrfaglige møtefora for å forebygge kriminalitet må det være bevissthet rundt hvem som trenger å være til stede når det deles personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger etter loven. Videre må den enkelte ansatte i et forvaltningsorgan ha et bevisst forhold til hvilke konkrete opplysninger det faktisk er nødvendig å dele for å oppnå forebyggingsformålet.

Delingen vil som oftest gjelde personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger om gjerningspersonen eller den antatte fremtidige gjerningspersonen. For forebygging av vold og overgrep i nære relasjoner, vil den taushetsbelagte informasjonen og personopplysningene i tillegg ofte kunne gjelde den antatt volds- og overgrepsutsatte. Bestemmelsen i § 6 innebærer at det må vurderes om det er nødvendig og forholdsmessig å dele taushetsbelagte opplysninger og personopplysninger også om andre personer. Det vil kunne oppstå spørsmål om det er nødvendig å dele personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger om familiemedlemmer, venner og andre bekjente hvis slik deling er nødvendig for å forebygge handlingene.

I tredje ledd fremgår det at det bare kan deles opplysninger med ansatte i andre forvaltningsorganer som har lovbestemt taushetsplikt. Det kan kun deles taushetsbelagt informasjon og personopplysninger med organene opplistet i lovens § 7.

Til § 7 Organer som omfattes av loven

Paragrafen fastsetter uttømmende de organene som er omfattet av loven og som seg imellom kan dele personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger. Utvalget av organer som omfattes er drøftet i kapittel 10.5.9 ovenfor.

Første ledd bokstav a) til p) opplister organene som seg imellom kan dele opplysninger etter loven. Alle organene har oppgaver som er relevante for individrettet forebygging innenfor forebyggingsformålene angitt i loven.

Det vises til den nærmere begrunnelse for hvorfor organene er tatt med i kapittel 10.5.9.

Ordlyden «politiet» i lovens første ledd bokstav j) vil inkludere Statens barnehus og støttesenter for kriminalitetsutsatte fordi disse forvaltningsorganene organisatorisk er underlagt politiet. Deling fra politiet vil ofte kunne skje med hjemmel i politiregisterloven, men også politiet vil ha en videre adgang til å dele opplysninger etter loven her enn det som ville følge av politiregisterloven.

Ordlyden «politiets sikkerhetstjeneste» i første ledd bokstav j) vil inkludere både PST i politidistriktene og Den sentrale enhet (DSE).

Andre kommunale tjenester som ikke har sitt grunnlag i en særskilt lov, jf. første ledd bokstav p) vil eksempelvis omfatte kommunale brukerrom, utekontakten, fritidsklubber eller én-til-én oppfølging.

Andre ledd fastsetter at første ledd gjelder tilsvarende for private som utfører oppgavene til organene i første ledd etter avtale med organet. Andre ledd vil eksempelvis gjelde for en privat driftsoperatør av asylmottak og for en privat helseaktør som utfører oppgaver for spesialisthelsetjenesten etter avtale med spesialisthelsetjenesten. Videre vil private og ideelle organisasjoner som har avtale med et forvaltningsorgan om å drive individrettet forebygging på vegne av organet kunne omfattes.

Til § 8 Personopplysninger som kan deles

Paragrafen angir hvilke alminnelige kategorier personopplysninger som kan deles når lovens vilkår er oppfylt og er omtalt i kapittel 10.5.7 ovenfor.

Første ledd bokstav a) til j) er en uttømmende opplisting av hvilke kategorier alminnelige personopplysninger som kan deles når lovens vilkår er oppfylt. Det innebærer blant annet at vilkårene om nødvendighet og forholdsmessighet i lovens § 6 må være oppfylt for den enkelte opplysning som faller under kategoriene i bokstav a) til j).

Opplysninger om familierelasjoner og andre relasjoner i første ledd bokstav e) vil være personopplysninger om personen som kriminalitetsforebyggingen er rettet mot. Slike opplysninger vil samtidig være personopplysninger om andre personer. Det må være nødvendig og forholdsmessig å dele personopplysninger om andre, for at det skal være lovlig.

I andre ledd er det fastsatt at det ikke kan deles geolokaliserende opplysninger om personer med adressesperre etter folkeregisterloven § 10-4 og beskyttelsesinstruksen. Opplysninger om slike personers adresse og oppholdssted kan sette personen i livsfare dersom de kommer på avveie. Myndigheten som har besluttet adressesperre, enten politiet eller barnevernet, har foretatt en vurdering og kommet til at det er nødvendig å sperre den trusselutsatte adresse i offentlige registre. Informasjonsdeling av geolokaliserende opplysninger vil kunne sette formålet med en slik adressesperre i fare.

Som geolokaliserende opplysninger regnes alle opplysninger som kan si noe om hvor en trusselutsatt befinner seg eller kommer til å befinne seg i fremtiden, eller hvor vedkommende har oppholdt seg tidligere. Dette innebærer at alle opplysninger om bosted, arbeidsplass, skole, barnehage og andre daglige oppholdssteder må beskyttes. I tillegg må andre opplysninger som kan fortelle noe om den trusselutsattes oppholdssted beskyttes, inkludert opplysninger om offentlige og private brukersteder, for eksempel opplysninger om fastlege, barnevernstjeneste og hvilket sykehus den trusselutsatte sogner til.

For å sikre at forbudet mot å dele geolokaliserende opplysninger overholdes, må forvaltningsorganet som vurderer informasjonsdeling undersøke i folkeregisteret om vedkommendes adresse er sperret før informasjonsdeling skjer. Det enkelte forvaltningsorgan må utvikle rutiner for dette. En slik undersøkelse er særlig relevant for forebyggingsformålet vold og overgrep i nære relasjoner, men kan også være relevant for de to andre forebyggingsformålene.

Til § 9 Deling av særlige kategorier av personopplysninger

Paragrafen åpner for et begrenset unntak fra forbudet i personvernforordningen artikkel 9 mot å dele særlige kategorier av personopplysninger og er omtalt i kapittel 10.5.7 ovenfor.

Deling av særlige kategorier av personopplysninger er i utgangspunktet forbudt, jf. personvernforordningen artikkel 9. Bestemmelsen oppstiller et begrenset unntak fra dette forbudet. Deling av særlige kategorier av personopplysninger forutsetter at lovens øvrige vilkår for deling er oppfylt. Paragrafen oppstiller tilleggsvilkår for deling av særlige kategorier av personopplysninger etter loven. For at det skal være tillatt med deling av opplysninger nevnt i § 9 kreves det at deling av alminnelige personopplysninger etter § 8 ikke vil oppfylle formålet med delingen. Det betyr at dersom formålet bak delingen, å forebygge kriminalitet som nevnt i lovens § 1 første ledd bokstav a) til c), kan oppnås ved deling av alminnelige personopplysninger etter § 8, kan det ikke deles særlige kategorier av personopplysninger etter denne paragrafen.

Bakgrunnen for det begrensede unntaket fra forbudet mot å dele særlige kategorier personopplysninger, er at det i enkelte tilfeller kan være nødvendig å dele opplysninger om vedkommende persons filosofiske og politiske oppfatning, religion, livssyn eller helse eller andre særlige kategorier opplistet i § 9, for å være i stand til å forebygge handlingene.

Grensen mellom alminnelige personopplysninger og særlige kategorier personopplysninger er glidende. Alminnelige personopplysninger som vil kunne avsløre forhold beskyttet etter personvernforordningen artikkel 9, vil også kunne være beskyttet etter forbudet i artikkel 9. Etter EU-domstolens praksis, som er omtalt i kapittel 3.5.6, vil opplysninger som kan avsløre særlige kategorier av personopplysninger kunne regnes som artikkel 9-opplysninger. Lovens § 9 er ment å ta høyde for denne utviklingen i EU-domstolens praksis. Deling av særlige kategorier av personopplysninger etter lovens § 9 skal kun skje når det er nødvendig og forholdsmessig i en konkret sak. Det er en høy terskel for å dele slike opplysninger mellom forvaltningsorganene som er omfattet av loven.

Til § 10 Behandlingsansvar for deling av personopplysninger

Paragrafen omhandler behandlingsansvaret for deling av personopplysninger etter loven og er behandlet i kapittel 10.5.10 ovenfor.

Første ledd konstaterer at avgiver- og mottakerorganet er behandlingsansvarlige for egen behandling av personopplysninger før og etter delingen. Loven regulerer ikke behandlingen av personopplysningene før og etter delingen. Det er regulert i annet regelverk som gjelder for det enkelte organ. Første ledd har derfor ikke selvstendig rettslig betydning, men er inntatt av pedagogiske årsaker for å unngå misforståelser.

Andre ledd fastsetter behandlingsansvaret for selve delingen av personopplysninger. Hvis organene som seg imellom deler personopplysninger er underlagt samme personvernregelverk, vil avsender- og mottakerorganene være felles behandlingsansvarlig for behandling i form av deling. Denne regelen om felles behandlingsansvar gjelder ikke for politiet. Politiet vil alene være behandlingsansvarlig også for behandlingen i form av deling, jf. reglene i politiregisterloven og Direktiv 2016/680. Det vises til redegjørelsen for regelen om felles behandlingsansvar i kapittel 10.5.10 ovenfor.

Ved felles behandlingsansvar, må organene som inngår i det felles ansvaret fastsette ansvaret seg imellom, inkludert ansvaret for å gi den registrerte informasjon, i en «ordning» mellom organene, jf. personvernforordningen artikkel 26 nr. 1. Eventuelt kan et supplerende rettsgrunnlag om felles behandlingsansvar fastsette de respektive behandlingsansvarliges ansvar. Dette betyr at selv om ansvaret er felles utad, må ansvaret mellom de behandlingsansvarlige innad fastsettes enten i den enkelte sak eller i rettsgrunnlaget som etablerer et felles ansvar. Denne loven fastsetter ikke det respektive ansvaret innad og utpeker heller ikke et felles kontaktpunkt. Det forebyggende arbeidet særpreges av ulik organisering i norske kommuner. En slik fastsetting, av det respektive ansvaret og et felles kontaktpunkt, i loven er en lite hensiktsmessig løsning. Utgangspunktet i personvernforordningen artikkel 26 nr. 1, om at de enkelte organene må fastsette dette selv, gjelder derfor.

Organene som seg imellom deler personopplysninger og taushetspliktige opplysninger i et fast møteforum kan utpeke et fast kontaktpunkt som personer som får personopplysningene sine delt kan kontakte, se nærmere personvernforordningen artikkel 26 nr. 1. Et slikt fast kontaktpunkt kan for eksempel være en personvernrådgiver eller noen med personvernkompetanse i ett av organene som deltar i et tverretatlig samarbeid for å forebygge kriminalitet.

Til § 11 Myndighet til å ta beslutning om å dele opplysninger

Bestemmelsen regulerer myndigheten til å beslutte at taushetsbelagte opplysninger og personopplysninger skal deles etter loven og er behandlet i kapittel 10.5.11 ovenfor.

Første ledd fastslår at det er den behandlingsansvarlige som kan beslutte om personopplysninger skal deles etter loven. Beslutningen skal tas i tråd med den behandlingsansvarliges interne beslutningsrutiner. Det er den eller de personene, som etter de interne rutinene har beslutningskompetanse, som kan ta beslutningen.

Andre ledd slår fast at det er den enkelte ansatte som selv må avgjøre om lovens vilkår for å dele taushetsbelagte opplysninger er oppfylt. Loven har et tosporet system ved at den gir rettslig grunnlag både for deling av personopplysninger og for deling av taushetsbelagte opplysninger. For å hindre at enkeltansatte skal bli instruert av en overordnet til å dele taushetsbelagte opplysninger etter en personlig taushetsplikt, klargjør andre ledd at det er den enkelte ansatte som selv skal vurdere om det kan deles taushetsbelagte opplysninger.

På den andre siden er det den behandlingsansvarlige som er pliktsubjekt etter personvernregelverket. I en situasjon der forvaltningsorganet mener at opplysninger bør deles, men en ansatt med personlig taushetsplikt mener at det ikke kan gjøres unntak fra taushetsplikten, vil deling eventuelt kunne skje ved at en annen ansatt som anser vilkårene for oppfylt deler opplysningene.

Til § 12 Notoritet og underretning om at opplysninger er delt

Paragrafen inneholder krav til notoritet og underretning om informasjonsdeling etter loven og er behandlet i kapittel 10.5.11 ovenfor.

Første ledd første punktum bestemmer at informasjonsdelingen mellom forvaltningsorganene fortrinnsvis skal skje skriftlig. Forebygging er ofte hendelsesstyrt. Derfor er det nødvendig at muntlig deling av opplysninger kan foretas når det haster eller i en konkret situasjon er mest hensiktsmessig for å oppnå formålet med delingen. Første ledd andre punktum krever at hvert enkelt organ, når delingen skjer muntlig, sørger for skriftlig nedtegnelse i etterkant. Uavhengig av om delingen skjer skriftlig eller muntlig stiller første ledd tredje punktum krav om at den skriftlige dokumentasjonen minst skal inneholde hvilke opplysninger som er delt, hvem de er delt med og hvorfor de er delt.

Andre ledd fastslår at opplysningene som deles skal være korrekte. Alle personopplysninger skal være korrekte sett hen til behandlingsformålet, jf. riktighetsprinsippet i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav d). Hovedmåten for å sørge for at personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger er korrekte, vil være ulike former for verifisering. Etter bestemmelsens andre ledd skal informasjonsdelingen skje med korrekte personopplysninger som etter lovens hovedregel skal være verifiserte. Dersom det, for eksempel fordi det haster, er nødvendig å dele uverifiserte opplysninger, skal mottakeren av opplysningene opplyses om dette, jf. andre ledd andre punktum. Dette skal i så fall også fremgå i den skriftlige dokumentasjonen av delingen. Medvirkning etter lovens § 5 kan bidra til å verifisere opplysningenes riktighet. Med verifisering etter andre ledd menes også annen type verifisering enn verifisering ved å snakke med den opplysningen gjelder. Verifisering kan for eksempel bestå i oppslag i ulike registre for å undersøke om opplysningene som deles er korrekte og oppdaterte.

Tredje ledd oppstiller hovedregelen om at personen opplysningen gjelder skal underrettes om at de taushetsbelagte opplysningene og personopplysningene har blitt delt med et annet forvaltningsorgan. Slik etterfølgende underretning kan bare unnlates dersom et unntak fra personopplysningsloven § 16 eller personvernforordningen artikkel 14 gjør seg gjeldende. Det vises til merknadene til lovens § 5 for en oversikt over disse unntakene.

Hvis ikke unntak etter personopplysningsloven § 16 eller personvernforordningen artikkel 14 kommer til anvendelse, skal personen som opplysningene gjelder gis informasjon om at delingen faktisk har skjedd, hvem som mottok opplysningene og hvorfor opplysningene ble delt. Hvis delingen har ført til at det er lagt en plan for videre oppfølging bør det også opplyses om det. Slik etterfølgende informasjon er viktig av hensyn til tillit, forutberegnelighet og muligheten til å korrigere misforståelser. Underretningen i etterkant er særlig viktig i saker der medvirkning før deling måtte begrenses eller utsettes på grunn av risiko, fordi det hastet eller på grunn av andre tungtveiende hensyn i tråd med unntaket i § 5 tredje ledd.

Til § 13 Ikrafttredelse

Etter lovens § 13 avgjør Kongen ikrafttredelsestidspunktet.

16 Forslag til lov om deling av personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger for å forebygge bestemte former for kriminalitet