3 Forkynnelse av dommer og utgangspunkt for ankefristen
3.1 Gjeldende rett og den faktiske situasjonen i dag
Dommer i straffesaker skal forkynnes for den siktede. Forkynnelsen er en formalisert form for underretning om dommen, som samtidig gir et klart utgangspunkt for beregning av ankefristens utløp. Dette foregår i dag enten ved at dommen blir avsagt ved opplesning i rettsmøte der siktede er til stede, eller ved at retten eller politiet senere forkynner dommen for siktede, jf. straffeprosessloven § 43. Slik forkynnelse i etterkant foregår som regel enten ved postforkynnelse eller ved bruk av stevnevitne. Ved postforkynnelse returnerer siktede en kvittering for at dommen er mottatt pr. post. Forkynnes dommen ved stevnevitne, gir stevnevitnet en bevitnelse i samsvar med reglene i domstolloven § 177.
Ved avsigelse av dom i forhørsrett er det svært vanlig at dommen blir avsagt i det samme rettsmøte der siktede har gitt sin uforbeholdne tilståelse og samtykket til pådømmelse. Justitiarius i Oslo byrett opplyser at anslagsvis 95 % av dommer avsagt i forhørsretten blir forkynt på denne måten. I forhørsrettssakene blir det dermed ikke mange dommer som i ettertid må forkynnes på annen måte.
For meddomsrettssakervil det derimot i praksis gå noe tid fra saken tas opp til doms til dom kan avsies, med unntak for de mest kortvarige og oversiktlige sakene. Tilbakemeldingen fra høringsinstansene viser at dommene i slike tilfeller vanligvis avsies ved underskriving i rettsmøter der bare dommerne er til stede. Dommen sendes deretter til politiet for forkynnelse for den siktede. Oslo byrett skiller seg i denne sammenheng noe ut.
I Oslo byrett blir en større del av dommene i meddomsrettssaker avsagt i rettsmøte der siktede er til stede, enn hva som har blitt opplyst for andre domstoler. I perioden fra 1. april til 15. mai 2000 ble det avsagt dom i 201 meddomsrettssaker i Oslo byrett. I 128 (63,3%) av disse sakene ble dom avsagt i åpent rettsmøte som tiltalte var innkalt til. I 113 (88 %) av disse 128 sakene møtte tiltalte opp og dommen ble derved forkynt for ham ved opplesning. De resterende 88 dommene ble sendt politiet for forkynnelse.
Forretningsstatistikken for domstolene viser at det i 1999 kom inn nesten 15 000 straffesaker til herreds- og byrettene hvor det skulle holdes hovedforhandling med meddommere. I lagmannsrettene ble ca. 1000 saker henvist til ankeforhandling. Departementet har ikke innhentet noe fullstendig tallmateriale, men har grunn til å anta at minst 10 000 dommer i straffesaker årlig blir oversendt politiet/stevnevitnet for forkynnelse. Dersom den siktede ikke svarer ved postforkynnelse, må politiet/stevnevitnet finne ut hvor vedkommende oppholder seg, og deretter forkynne dommen for vedkommende personlig. Dette er ressurskrevende. Sen forkynnelse medfører at den samlede saksbehandlingstiden for straffesaker blir lengre enn den ellers ville ha blitt. Situasjonen ved Stevnevitnekontoret i Oslo er illustrerende:
Stevnevitnekontoret ved Oslo politidistrikt besørger forkynnelse av et stort antall dokumenter. Ifølge undersøkelser som arbeidsgruppe II foretok under Prosjekt hurtigere straffesaksbebehandling, kom det frem at 23-24 000 dokumenter skal forkynnes pr. år, og at det i ca. 6000 av sakene ikke lykkes å få dokumentet postforkynt. Kontoret mottar til forkynnelse ca. 130 dommer hver måned. Disse kommer fra hele landet, men hovedvekten er fra Oslo byrett.
Dommene sendes til postforkynnelse samme dag som journalkontoret mottar dommene. Ca. 40 % av dommene blir forkynt på denne måten. De resterende 60 % settes til «registerspaning» etter ca. en måned, dvs. at ulike offentlige registre som arbeidstakerregisteret og trygderegister undersøkes for om mulig å finne ut hvor vedkommende befinner seg. Stevnevitnet eller polititjenestemenn forsøker deretter å få tak i domfelte hjemme eller på arbeid. Det har imidlertid vært nødvendig å prioritere forkynnelse av tiltalebeslutninger og vitnestevninger for å unngå utsettelser av hovedforhandlinger. Dermed kan det gå lang tid før dommen blir forkynt.
Om en person i Oslo innbringes eller pågripes, blir dette registrert i internsystemet «INKSYS». Ved registrering her vil det automatisk bli foretatt et søk i stevnevitnekontorets lister over dokumenter som skal forkynnes. I noen tilfeller innbringer man personer for å få foretatt slik forkynnelse, da med hjemmel i straffeprosessloven § 171 eller politiloven. Stevnevitnet pleier også å dele ut en såkalt «blålapp» på antatt oppholdssted, eller dersom de påtreffer siktede (som f. eks. kan være uten fast bopel). På denne lappen bes vedkommende oppsøke stevnevitnekontoret. Det kan også krysses av for at siktede kan bli etterlyst (noe som ikke betyr etterlysning for pågripelse, eller offentlig etterlysning). Når stevnevitnet/politiet lykkes å få gitt siktede en slik «blålapp», medfører det som oftest at vedkommende tar kontakt.
Pr. 12. mai 2000 var 254 av dommene ved stevnevitnekontoret i Oslo ikke forkynt. Av disse var 10 fra 1998 og 61 fra 1999. Restansene er lave i forhold til det store antall dommer som forkynnes. Men det opplyses at det har vært brukt store ressurser for å oppnå dette, bl. a. mye overtid. Det ville imidlertid ikke være noe problem å få forkynt de resterende dommer dersom det ble satt inn tilstrekkelig med ressurser.
3.2 Justiskomiteens uttalelser i Innst. O. nr. 63 (1998-99) og Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000)
Stortingets justiskomité har flere ganger understreket viktigheten av at saksbehandlingstiden i straffesaker reduseres.
I Innst. O. nr. 63 (1998-99) uttaler komiteen på side 2 at raskere saksbehandlingstid og raskere iverksetting av straffen er helt nødvendig for å få redusert omfanget av gjengangerkriminalitet. Om forkynnelse av dom og ankefrist uttaler komiteen samme sted:
« Komiteen har videre med interesse merket seg førstestatsadvokat Lasse Qvigstads forslag om endring av reglene om forkynnelse av dom og ankefrist. Komiteen er enig i at domsavsigelsen som en hovedregel må kunne skje i rettsmøtet der siktede/tiltalte er til stede og at ankefristen skal løpe fra domsavsigelsen.
(-)
Komiteen forutsetter også at Justisdepartementet gir arbeidet med mulige endringer i reglene om domsavsigelse og ankefrist og i straffeprosessloven § 13 høyeste prioritet.»
Under budsjettbehandlingen høsten 1999 uttalte Justiskomiteen følgende, jf. Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) side 11:
« Komiteen er kjent med at det ofte tar unødig tid fra domsavsigelse til dommen forkynnes for tiltalte, og imøteser en lovendring som fastslår at forkynnelsen skjer på et på forhånd fastsatt tidspunkt, f.eks domsavsigelsestidspunktet, enten tiltalte har møtt opp eller ei. Andre aktuelle regelendringer kan for eksempel være plikt til å møte hos politiet etter innkalling.»
3.3 Forslaget i høringsbrevet
Forslag nr. 7 i høringsbrevet 28. september 1999 gjaldt endring av reglene om forkynnelse av dom og ankefrist. Bakgrunnen for forslaget er et brev fra førstestatsadvokaten i Oslo, Lasse Qvigstad, til riksadvokaten, som riksadvokaten sendte videre til departementet. I brevet fra Qvigstad vises det til at politiet bruker store ressurser på å forkynne dommer, og at straffesaksbehandlingen blir forsinket. Det pekes videre på at domstolene i liten grad etterlever straffeprosesslovens krav om at dom skal avsies umiddelbart og at senere domsavsigelse enn tre dager fordrer særskilt begrunnelse i rettsboken. Fra brevet hitsettes:
«Etter mitt skjønn bør hele systemet strammes opp. Etter innføringen av to-instans, er det større behov enn noen sinne for å øke effektiviteten i strafferettspleien. Dette kan skje ved at man tvinger domstolene til å etterleve reglene om hurtig domsavsigelse og at siktede skal varsles om dette rettsmøtet ved hovedforhandlingens avslutning. Dersom dette ble ubetinget lovregel, kunne man også fastsette endrede regler om utgangspunktet for lovens ankefrister. Dersom siktede har fått betryggende varsel om tid og sted for domsavsigelsen, vil det fremstå som rimelig at ankefristen også begynner å løpe fra dette tidspunkt uansett om domfelte møter eller ikke ...».
I høringsbrevet fremholdt departementet, under henvisning til reiseavstand, den enkelte saks kompleksitet og problemer med å sette av rettsal og dommertid, at en absolutt regel om innkalling til domsavsigelse er lite hensiktsmessig. En slik regel vil kunne virke fordyrende og føre til lengre saksbehandlingstid.
Fra høringsbrevet side 23 hitsettes:
«Departementet viser til at det ved innføring av straffeprosessloven av 1981 ble vurdert endringer i den retning som førstestatsadvokaten i Oslo foreslår. Det vises her til Straffeprosesslovkomiteens innstilling avgitt i juni 1969 side 138 og 163 (merknader til utkastet § 44) og Ot. prp. nr. 53 (1983-84) side 99-101 og 151. Justisdepartementets konklusjon var at det ikke burde innføres en egen bestemmelse om varsling av siktede til rettsmøte som kun holdes for domsavsigelse. Det ble blant annet lagt vekt på praktiske og økonomiske konsekvenser. Siden den gang har blant annet toinstansreformen aktualisert problemstillingen og departementet mener nå at reglene bør tas opp til ny vurdering.
Justisdepartementet finner det hensiktsmessig at det i høringsrunden holdes åpent for flere alternative løsninger og har i nedenstående alternative lovforslag inkorporert flere løsningsforslag som kan tenkes gjennomført helt eller delvis. Departementets forslag åpner dels for større fleksibilitet og går dels lenger enn forslaget fra førstestatsadvokaten i Oslo.
En absolutt regel om at siktede alltid skal innkalles til domsavsigelse synes ikke hensiktsmessig. Det må blant annet tas hensyn til at Norge er et langstrakt land med til dels betydelige reiseavstander, at det er store variasjoner med henhold til hvor omfattende, kompliserte og alvorlige straffesaker er og at det kan være vanskelig å avsette dommertid, rettssalskapasitet m.v. Det er grunn til å frykte at en absolutt regel både kan virke fordyrende og føre til lengre saksbehandlingstid i domstolene, kanskje særlig i herreds- og byrettene. Reglene bør derfor åpne for en viss fleksibilitet.»
For å unngå slike uheldige virkninger, sendte departementet på høring et noe mer fleksibelt forslag. Forslaget bygget på at siktede blir pålagt en aktivitetsplikt ved at han plikter å møte opp til domsavsigelse og at han i den forbindelse kan pågripes og fremstilles. Et likestilt alternativ var at siktede blir pålagt å møte frem ved domstolen, eller på et annet egnet sted, for å få dommen forkynt for seg (fremmøteforkynnelse). Fra høringsbrevet side 24-25 hitsettes:
«Som et alternativ til å pålegge siktede å møte til domsavsigelse, foreslår departementet en adgang til å pålegge siktede å møte til forkynnelse, i det følgende kalt fremmøteforkynnelse. Med fremmøteforkynnelse menes at siktede plikter å møte på angitt sted til fastsatt tid. Det er i forslaget ikke lagt begrensninger på hvor siktede kan pålegges å møte, som kan være ved en domstol, politistasjon, lensmannskontor eller annet egnet sted ut fra hva som er hensiktsmessig i det enkelte tilfellet.»
Ankefristen skulle etter forslaget alternativt løpe fra domsavsigelsen, tidspunktet for fremmøteforkynnelse, ved opphør av gyldig forfallsgrunn eller fra tidspunktet for ordinær forkynnelse. Forutsetningen for at fristen skal løpe fra domsavsigelsen eller tidspunktet for fremmøteforkynnelse, skulle være at siktede er varslet og ikke har gyldig forfall. I høringsbrevet på side 26-27 uttales det:
«Departementets alternative forslag til nytt annet ledd i § 310 åpner for fire mulige utgangspunkter for når ankefristen begynner å løpe for siktede:
fra tidspunktet for domsavsigelse
fra tidspunktet for fremmøteforkynning
fra det tidspunkt siktede, etter domsavsigelsen eller fremmøteforkynnelsen har funnet sted, uten grunnet opphold kunne ha meldt fra om gyldig forfall, eller
fra tidspunktet for ordinær forkynning
For at fristen skal kunne løpe fra de tidspunktene som nevnt under 1, 2 og 3 er det en forutsetning at siktede er varslet om møte- og meldeplikten og om konsekvensene av å ikke overholde disse. For å sikre notoritet om at dette er gjort, skal dette fremgå av rettsboken eller stevningen. (...).
For at fristen skal beregnes fra tidspunktene som er nevnt under 1 og 2 er det en betingelse at siktede er til stede eller at han ikke har gyldig forfall. Begrepet 'gyldig forfall' må i utgangspunktet her bedømmes på samme vis som i loven for øvrig. Kort frist kan etter omstendighetene være et moment ved vurderingen av om siktede hadde gyldig forfall. Dette vil nok være mest aktuelt ved omberammelser, se nedenfor.
Hvis siktede melder forfall til en domsavsigelse, må retten treffe en beslutning om denne kan aksepteres eller ikke. Fastsettelse av tid og sted for domsavsigelse eller forkynnelse kan ikke angripes ved kjæremål. Hvis siktede mener å ha gyldig forfall, men retten beslutter å ikke ta den til følge, bør han imidlertid, i likhet med vitner, ha anledning til å påkjære en slik beslutning. Det foreslås at regler om dette tas inn i §§ 378 nr. 5 og 379 annet ledd. Etter forslaget vil bare siktede ha kjæremålsadgang. Hvis retten godtar forfallsgrunnen, kan ikke påtalemyndigheten påkjære avgjørelsen. Tilsvarende kjæremålsadgang må siktede ha dersom han, i det rettsmøte saken tas opp til doms, påberoper seg gyldig forfall til fremmøteforkynnelse som skal forestås av en annen enn retten. Hvis forkynnelsen skal forestås av en annen enn retten og siktede melder om forfall til denne, er det neppe hensiktsmessig at en beslutning om å ikke ta grunnen til følge skal kunne bringes inn for retten til selvstendig avgjørelse. Det er mer naturlig å la dette spørsmålet utstå til en eventuell anke eller fullbyrdelse: Ved prøving av om anken er rettidig i tilfeller der siktede anker. Hvis siktede ikke ønsker å anke, men bestrider at dommen er rettskraftig, kan han kreve spørsmålet avgjort etter § 462 (...).
Hvis siktede har meldt fra om en forfallsgrunn som retten ikke kan akseptere, uten at siktede får varsel om dette, vil siktede etter omstendighetene måtte anses for å ha gyldig forfall dersom han ikke møter. Det vises her til Rt. 1995 side 163, som gjaldt spørsmål om et vitne kunne ilegges rettergangsbot i en slik situasjon. Med mindre kjæremålet gis oppsettende virkning, kan siktede avhentes til rettsmøte for domsavsigelse. Melder siktede om forfall som ikke aksepteres, bør siktede samtidig gis opplysning om at han kan få et eksemplar av dommen ved avhenting eller at han kan få den tilsendt pr. post.
For øvrig må spørsmål om gyldig forfall, herunder spørsmål om når siktede tidligst kunne ha meldt fra om gyldig forfall, avgjøres i forbindelse med anke eller fullbyrdelse.»
I høringsbrevet ble det videre foreslått regler som skulle regulere situasjonen der det først etter at saken er tatt opp til doms, innkalles til domsavsigelse/fremmøteforkynnelse, eller et allerede fastsatt tidspunkt må endres. Fra høringsbrevet side 26 og 27 hitsettes:
«Hvis tid og sted for domsavsigelse eller fremmøteforkynning ikke kan fastsettes i det rettsmøte saken tas opp til doms, eller siktede ikke er til stede, vil konsekvensene i utgangspunktet være at dommen må forkynnes på ordinært vis. I nedenstående forslag til ny § 42 annet ledd er det åpnet for at siktede senere kan innkalles til domsavsigelse eller forkynnelse. Ved at siktede i så fall må innkalles ved stevning, bør en slik adgang bare brukes i tilfeller der det ikke er grunn til å anta at det vil være problematisk å få forkynt denne for siktede. Man risikerer ellers å forsterke de problemer forslaget for øvrig tar sikte på å avbøte. Vi ber om høringsinstansenes syn på om en slik regel er hensiktsmessig.
(---)
Konsekvensene av at en domsavsigelse eller forkynnelse ikke kan holdes til fastsatt tid eller siktede har gyldig forfall, vil i utgangspunktet være at dommen må forkynnes på ordinært vis. I utkastet (...) er det imidlertid foreslått en viss mulighet for å fastsette et nytt tidspunkt. Første punktum tar sikte på tilfeller der det er sykdomsforfall i domstolen, at lensmannen må rykke ut m.v. Forbeholdet «om mulig» i annet punktum er tatt inn med tanke på tilfeller der siktede har gyldig forfall for en lengre periode enn 24 timer. At også innkalling etter annet punktum skal skje til virkedager, følger av første og annet punktum lest i sammenheng. Begrensningen gjelder bare møteplikten, den er ikke til hinder for at siktede møter frivillig eller at ordinær forkynnelse skjer på andre dager enn virkedager, jf. domstolloven § 167. Hvis retten eller den som skal forestå forkynnelsen ikke får meddelt siktede nytt tidspunkt for domsavsigelse eller forkynnelse, vil virkningen være at siktede vil ha gyldig forfall og at dommen må forkynnes på ordinært vis.
Forslaget til ny § 42 femte ledd om omberammelser kan reise visse motforestillinger. Blant annet vil bestemmelsen, ved en streng praktisering, kunne virke urimelig overfor siktede. Ettersom plikten ikke er straffesanksjonert, vil siktede dog alltid ha den mulighet at han kan unnlate å møte og i stedet gjøre seg kjent med dommen på annet vis - gjennom sin forsvarer, ved å hente den senere, be om at dommen sendes til ham pr. post e.l. Et annet problem ligger i at en forsvarer kan få problemer med å møte til nytt tidspunkt på kort varsel. Sistnevnte reiser for øvrig spørsmål om forsvarers tilstedeværelse alltid er nødvendig ved domsavsigelser.»
Departementet ba også om høringsinstansenes syn på hvorvidt en eventuell omlegging av reglene om forkynnelse av dom og ankefristens løp bør gjelde i saker som fremmes uten tiltaltes tilstedeværelse (§ 281-sakene). Departementet utformet ikke noe lovforslag om dette i høringsbrevet, men uttalte at det i tilfelle må være en forutsetning at siktede er gjort oppmerksom på ankefristen, at tid og sted for domsavsigelse eller fremmøteforkynnelse kan bli fastsatt i det rettsmøte saken tas opp til doms, og at han kan få opplysning om dette tidspunktet ved å henvende seg til retten.
3.4 Fremgangsmåten ved avsigelse og forkynnelse av dommer i straffesaker
3.4.1 Høringsinstansenes syn
Av høringsinstansene er det bare Agder lagmannsrett (Christiansen), Trondheim byrett og sorenskriveren i Stjør- og Verdalsom går imot at reglene om forkynnelse av dom endres. Agder lagmannsrett (Christiansen)gir uttrykk for at forslaget til regler om forkynnelse av dom og ankefrist er praktisk ubrukelig, og at det heller ikke er behov for endringer. Det uttales at det først og fremst er manglende bemanning som er problemet.
Trondheim byrett uttaler:
«Forslaget innebærer en alt for omfattende øket 'byråkratisering' av forkynnelse av straffedom. Situasjonen i dag er at aller fleste domstoler er ganske ajour med sin straffesaksbehandling. Straffesakene kommer raskt opp til behandling, og det blir raskt avsagt dom. Det er helt klart den tiden som medgår til etterforskning og avgjørelse av påtalespørsmålet som utgjør det tidsmessige problem i straffesaksavviklingen.»
Sorenskriveren i Stjør- og Verdal uttaler at forslaget om fremmøteforkynnelse er for innviklet og at det er like bra å forkynne som nå.
De øvrige høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter en lovendring. Disse høringsinstansene har likevel ulike syn på hvor omfattende endringer som bør foretas. Med unntak av Frostating lagmannsrett,som gir uttrykk for at det bør innkalles til domsavsigelse i de tilfeller dom ikke blir avsagt umiddelbart, går alle disse høringsinstansene inn for at systemet bør være fleksibelt, og at det ikke bør være nødvendig å innkalle siktede til domsavsigelse.
Forslaget om at dommer skal kunne forkynnes ved at siktede i retten pålegges å møte opp ved rettens kontor eller f. eks. på et lensmannskontor for å få dommen forkynt for seg (fremmøteforkynnelse), støttes av Borgarting lagmannsrett, Agder lagmannsrett (Bugge Nordén), Oslo byrett, Kristiansand byrett, Asker og Bærum herredsrett, Nedre Romerike herredsrett, Indre Follo herredsrett, sorenskriveren i Namdal, sorenskriveren i Halden, Nordfjord sorenskriverembete, sorenskriveren i Inderøy, sorenskriveren i Solør, Senja sorenskriverembete, Heggen og Frøland sorenskriverembete, Hadeland og Land sorenskriverembete, Trondheim byfogdembete, riksadvokaten, Hordaland statsadvokatembeter, Troms- og Finmark statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Kristiansand politidistrikt, Bergen politidistrikt, Asker og Bærum politidistrikt, Oslo politidistrikt, Den Norske Advokatforening, Politiembetsmennens Landsforening og de to arbeidsgruppene som har utredet hurtigere straffesaksbehandling for Justisdepartementet.
For eksempel uttaler Asker og Bærum herredsrett:
«Vi vil sterkt fraråde en generell regel om at alle straffedommer skal avsies i rettsmøte. Dette vil medføre bruk av uforholdsmessig mye ressurser. Når forkynning kan skje pr post, er det helt unødvendig å bruke dommeres tid. Selv om ikke selve domsopplesningen tar mye tid, skal den planlegges og innpasses i en arbeidsdag som avbrytes av mange gjøremål og som gjør at det er vanskelig å få sammenhengende tid til f.eks. domsskriving.»
Kristiansand byrett og Hadeland og Land sorenskriverembetegir uttrykk for at slik forkynnelse bør skje f.eks. på lensmannskontoret og ikke ved rettens kontor. Sorenskriveren i Solør uttaler at forkynnelser er politiets oppgave og at politiet er bemannet deretter. Overføring av oppgaver til domstolene må føre til at også ressurser overføres. Senja sorenskriverembete opplyser at en lignende ordning allerede praktiseres ved det embetet. Siktede blir bedt om å møte opp på nærmeste lensmannskontor.
Flere av de høringsinstansene som er positive til en ordning med fremmøteforkynnelse, gir likevel uttrykk for at forslaget i høringsbrevet er for komplisert.
Agder lagmannsrett (Bugge Nordén) uttaler:
«Dersom retten velger å innkalle siktede til senere domsavsigelse, bør han som foreslått av departementet ha plikt til å møte. Han bør uansett ha møterisikoen, i den forstand at dommen anses forkynt for ham ved avsigelsen. De nye reglene som er foreslått (...) virker imidlertid uklare og omstendelige, og jeg vet ikke om jeg helt skjønner dem en gang.
Også spørsmål om gyldig forfall til domsavsigelsen virker tungvint regulert i forslaget (...). Man bør ikke åpne for en særskilt kjæremålsbehandling med oppsettende virkning av spørsmålet om siktede har gyldig forfall til domsavsigelse eller fremmøteforkynnelse. Hensynet til klarhet over rettsmiddelfristens utgangspunkt taler mot den foreslåtte regel (...) hvoretter ankefristen i et tilfelle hvor siktede hadde gyldig forfall uten å melde fra om dette, skal løpe fra det tidspunkt han uten ugrunnet opphold kunne ha meldt fra. Jeg er innstilt på at man av hensyn til enkelhet og klarhet bør renonsere noe på milimeterbehandling av siktedes grunner til å utebli til domsavsigelsen, og at dommen bør anses forkynt og rettsmiddelfristen løpe uansett om han skulle ha gyldig forfall. I disse tilfellene vet han på forhånd når dommen avsies, den kan meddeles ham på oppgitt adresse umiddelbart etter avsigelsen, og han har oppfordring til og mulighet for å gjøre seg kjent med dommen i god tid innen utløpet av ankefristen. Eventuelle spesielle problemer får man hanskes med i medhold av straffeprosessloven § 318 første ledd. At forkynnelsesdagen ligger fast, innebærer at man ved rettledningen til domfelte kan oppgi nøyaktig dato for ankefristens utløp.»
Også Indre Follo herredsrett gir uttrykk for at problemer knyttet til et eventuelt gyldig forfall, må løses etter § 318 i forbindelse med anke, og at regler om kjæremål er unødvendige. Denne høringsinstansen uttaler videre at siktede ikke bør ha noen plikt til å møte frem. Han bør i stedet få dommen tilsendt pr. post hvis han ikke møter. Også regler om oppmøteplikt og pågripelse vil da være overflødige.
Sorenskriveren i Namdal og sorenskriveren i Haldenmener at det er upraktisk å fastsette tidspunktet for forkynnelse etter at saken er tatt opp til doms, eller å endre tidspunktet i ettertid. Nordfjord sorenskriverembetegir uttrykk for at regler om omberamming er overflødig. Hordaland statsadvokatembeter mener at regler om kjæremålsadgang ikke er nødvendig.
Riksadvokatengir derimot uttrykk for at ulempene med kompliserte regler veies opp av fordelen i form av en betydelig effektivisering.
Hadeland og Land sorenskriverembete gir uttrykk for at en ordning hvor man skal fastsette tidspunkt for domsavsigelse eller forkynnelse vil føre til at det må settes av mer tid, slik at saksavviklingen vil ta lenger tid.
Agder lagmannsrett (Bugge Nordén), Fredrikstad byrettog Nedre Romerike herredsrett tar til orde for at dommene skal kunne forkynnes for forsvareren. Agder lagmannsrett (Bugge Nordén) uttaler:
«Forsvareren har et betalt offentlig oppdrag som siktedes representant, og det er ikke urimelig eller unaturlig å pålegge ham denne funksjonen. Forsvareren må uansett gjennomgå dommen med siktede og gi råd i spørsmål om anke, jf. straffeprosessloven § 313. Han har krav på godtgjørelse for etterarbeid. I saker hvor salæret fastsetter etter stykkpris, er komponenten for etterarbeid 2 timer.
I forhold til siktede er det ikke forbundet med avgjørende betenkeligheter å la forsvareren vedta forkynnelse og sørge for at siktede får nødvendig rettledning. Siktede får ved hovedforhandlingens avslutning beskjed om når dommen kan forventes å foreligge, og om at forsvarer vedtar forkynnelse. Samtidig med at dommen fra retten sendes forsvareren, bør et eksemplar meddeles siktede direkte. Siktede kan ikke unngå kunnskap til dommen og ankemulighetene med mindre han bevisst søker å unngå dette. De sjeldne unntakstilfellene får man også her behandle i medhold av straffeprosessloven § 318 første ledd.»
Nedre Romerike herredsrett og Kristiansand byrett mener at plikten til å opplyse grunnen til at domsavsigelsen tok lenger tid enn tre dager, jf. strprl. § 42, bør endres slik at plikten først inntrer etter en uke. Kristiansand byrett uttaler:
«Kravet synes unødig kort sett i relasjon til at dommen faktisk skal skrives og ferdiggjøres. Det skal også berammes et rettsmøte til domsavsigelse for tre ofte opptatte personer, og til det tidspunkt må domsutkastet være ferdig. Tidspunkt for domsavsigelse må også tilpasses dommernes øvrige rettsmøter og gjøremål. Praksis viser at kravet ikke alltid etterleves, og da må man vurdere hensiktsmessigheten av et slikt krav. Poenget må være at domskonferansen avholdes umiddelbart etter hovedforhandling, og at dommen avsies så raskt det lar seg gjøre. Dersom man vil ha en tidsfrist bør man i alle fall sette en uke.»
Oslo byrett påpeker at det også går for lang tid før dommen kommer frem til ankeberettiget påtalemyndighet og uttaler:
«Etter det jeg kjenner til kan det for øvrig også være et problem at det går for lang tid før dommen forkynnes for ankeberettigede påtalemyndighet, i tilfelle der dette er statsadvokaten (eller riksadvokaten). Etter straffeprosessloven § 310, 3. ledd løper ankefristen fra den dag dommen har kommet inn til kontoret. For at ikke tiden som går med fra politiet har mottatt dommen til den er mottatt hos statsadvokaten skal være et forsinkende element, bør det overveies om ikke ankefristen bør kunne løpe fra det tidspunkt hvor dommen er mottatt av politiet. En slik regel vil ganske sikkert bidra til at det i politi- og påtalemyndighet etableres effektive forsendelsesrutiner».
Agder lagmannsrett (Bugge Nordén) anfører at ordningen med at dommer kan sendes på sirkulasjon mellom dommerene for undertegning, medfører unødvendige forsinkelser.
3.4.2 Departementets vurdering nå
3.4.2.1 Hvordan bør forkynnelsen av straffedommer foregå?
Høringen har styrket departementet i synet på at det er behov for å endre forkynnelsesreglene.
Et flertall av høringsinstansene mener at siktede i større grad enn i dag bør innkalles til forkynnelse av dom, men at det bør åpnes for både forkynnelse ved domsavsigelse (domsforkynnelse) og for fremmøteforkynnelse, slik departementet foreslo i høringsbrevet. Det er etter departementets mening behov for fleksible regler om forkynnelse, slik at retten fritt kan velge den forkynnelsesmåten som passer best i den enkelte saken. Fremmøteforkynnelse kan være et nyttig alternativ til de forkynnelsesmåter vi har i dag. Departementet foreslår etter dette en ny § 159 a i domstolloven om forkynnelse av straffedommer ved domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse.
Domsforkynnelse skal etter forslaget gå ut på at retten innkaller den siktede til domsavsigelse hvor dommen samtidig skal forkynnes. Fremmøteforkynnelse vil si at siktede uavhengig av domsavsigelsen innkalles for å få dommen forkynt - enten ved rettens kontor eller et annet sted, for eksempel ved lensmannskontoret på hjemstedet.
Ved den nærmere utformingen av reglene bør det legges vekt på å finne frem til ordninger som er enkle å praktisere, slik at de kan virke tidsbesparende. Samtidig må man sikre at rettssikkerheten for den siktede blir ivaretatt.
Departementet har etter en nærmere vurdering kommet til at det som regel ikke er hensiktsmessig å innkalle siktede til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse, der innkallingen må skje i ettertid. Postforkynnelse eller stevnevitneforkynnelse vil da som regel være like hensiktsmessig. Innkalling til forkynnelse skal derfor etter forslaget som hovedregel foretas i det rettsmøtet der saken tas opp til doms. Men unntaksvis bør retten på et senere tidspunkt kunne velge å innkalle siktede til domsavsigelse med domsforkynnelse. Det vil som regel heller ikke være hensiktsmessig å endre tidspunktet for domsforkynnelse i ettertid. Departementet har videre kommet til at det ikke er behov for å gi nærmere regler om hva som skal skje ved forfall, om kjæremålsadgang eller om at en dommer kan avsi dommen ved opplesning alene. Fristen skal etter forslaget løpe fra forkynnelsen og problemer knyttet til forfall osv. kan løses etter fristoppreisningsbestemmelsen i straffeprosessloven § 318. Lovforslaget blir dermed enklere enn det forslaget som ble sendt på høring.
Lovgivningen om forkynnelse bør ikke legge for stramme bånd på domstolene. Offentlig domsavsigelse der siktede innkalles (domsforkynnelse), bør derfor bare være et alternativ og ikke fremholdes som en hovedregel. Men domstolen bør på den annen side ikke volde unødig arbeid for politiet, unødige ulemper for siktede eller forsinkelser i straffesakskjeden. Dersom forkynnelse ved domsavsigelse vil medføre lang reise eller lang ventetid for de involverte, bør som regel en annen forkynnelsesmåte nyttes. Dersom retten velger å avsi dommen på annen måte enn i et rettsmøte der siktede er pålagt å møte (domsforkynnelse), vil det ofte ha mest for seg at domstolen selv forestår forkynnelsen av dommen ved fremmøteforkynnelse eller postforkynnelse. Forkynnelse ved oversendelse til stevnevitnet eller politiet bør bare skje der det ikke lykkes å forkynne dommen ved domsavsigelse, fremmøteforkynnelse eller postforkynnelse.
Fremmøteforkynnelse bør kunne nyttes selv om det allerede ved innkallelsen er klart at siktede ikke kan eller ikke vil møte. For at ankefristen skal løpe fra tidspunktet for fremmøteforkynnelse bør da kopi av dommen med opplysning om utgangspunktet for ankefristen sendes siktede og dennes forsvarer. Selv om siktede ikke har anledning til å møte, for eksempel fordi han vil oppholde seg i utlandet på forkynnelsestidspunktet, vil han som regel ha anledning til å gjøre seg kjent med dommen via post, ved å få den oversendt på faks eller på andre måter. Retten bør således fastsette et forkynnelsestidpunkt også i disse sakene. Departementet vil da særlig fremheve at etterfølgende forkynnelse av dommer i utlandet er ressurskrevende og tar gjerne lang tid.
Departementet går ikke inn for at forsvareren skal kunne vedta forkynnelse på vegne av sin klient. Det er ingen ting i veien for at forsvareren sørger for at siktede undertegner på en kvitteringsslipp for postforkynnelse. Dersom forsvareren selv skulle kunne vedta forkynnelse, vil det fortsatt være uklart om siktede har fått kjennskap til dommen. Parallellen til sivile saker, hvor en part velger å opptre i rettergangen ved en fullmektig, kan neppe trekkes særlig langt. Det vil heller ikke være noen fornuftig bruk av ressurser om forsvareren skal pålegges å oppspore siktede for å forkynne dommen for denne.
Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at det er vanskelig å avsi dom innen den tre-dagers fristen som gjelder i dag. Departementet har forståelse for at det i meddomsrettssaker fra tid til annen kan være vanskelig å avsi dom innen tre dager der rettsmøter er berammet tett. Som målsetting er denne fristen likevel realistisk for de fleste saker. Dersom det skulle gå lenger tid enn tre dager, er domstolene bare pålagt å gi en begrunnelse for årsaken til dette. Det vil være et galt signal å endre området for begrunnelsesplikten fra tre dager til en uke, slik som enkelte høringsinstanser har foreslått.
Oslo byrett foreslår at ankefristen for påtalemyndigheten skal kunne begynne å løpe selv om dommen ikke har kommet frem til den ankeberettigede. Arbeidsgruppe II i Prosjekt hurtigere straffesaksavvikling går inn for en endring i denne retningen. Dette forslaget vil i løpet av kort tid bli sendt på høring. Forslaget fra Agder lagmannsrett om avvikling eller innsnevring av adgangen til å avsi dommer ved sirkulasjon vil bli vurdert nærmere i departementet og eventuelt sendt på høring.
Departementet viser for øvrig til forslaget om ny § 159 a i domstolloven og endring av straffeprosessloven §§ 42 og 43, samt merknader til forslagene i pkt. 9.2 og 9.4 nedenfor.
3.4.2.2 Bør adgangen til å pågripe siktede utvides?
Departementet foreslår at en siktet som ikke møter til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse som han er innkalt til, skal kunne pågripes. Siden departementet i pkt. 3.5 nedenfor går inn for at en dom i slike tilfeller skal kunne regnes som forkynt selv om siktede ikke møter, vil det riktig nok sjelden være behov for å benytte seg av en slik mulighet. En hjemmel for pågripelse vil likevel kunne bidra til å understreke møteplikten og til å opprettholde respekten for denne. Selv om siktedes oppmøte ikke er nødvendig for at ankefristen skal begynne å løpe, vil det være en fordel om siktede møter. Retten slipper da å sende et eksemplar av dommen pr. post, og man unngår at dommen blir rettskraftig uten at siktede er gjort kjent med dommens innhold.
Der siktede ikke er innkalt til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse, må dommen forkynnes på vanlig måte. Tallmaterialet for Oslo byrett kan indikere at det på landsbasis fortsatt vil være ca. 1500 dommer pr. år som må forkynnes på ordinær måte, enten fordi siktede ikke møtte under hovedforhandlingen eller fordi det unntaksvis ikke var mulig å fastsette noe tidspunkt for domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse før hovedforhandlingen ble avsluttet.
Erfaring har vist at det kan gå lang tid før en dom blir forkynt i slike tilfeller, jf. pkt. 3.1 ovenfor. En siktet som ikke møter i retten, vil formentlig heller ikke respondere på postforkynnelse og kan være uten fast bopel eller av andre grunner vanskelig å få tak i.
For å lette stevnevitnenes og politiets arbeid med forkynnelsene av dommer ytterligere, foreslår departementet at siktede skal kunne pågripes for å få gjennomført en forkynnelse, også i andre tilfeller enn der siktede er innkalt til forkynnelse. Det er imidlertid et vidtgående tiltak å pågripe noen for å forkynne en dom, og de nærmere vilkår bør av den grunn være strenge. Departementet foreslår derfor at pågripelse først kan besluttes når det er gått mer enn en måned siden dom ble avsagt, uten at forsøk på å forkynne dommen på annen måte har lykkes.
Pågripelse forutsetter at man finner siktede. Dersom man gjør det, vil også dommen kunne forkynnes for ham. Men siden dommen ikke trenger være for hånden, kan det likevel være et behov for å pågripe vedkommende. Det kan for eksempel hende at en domfelt med uforkynte dommer kommer i kontakt med politiet i ulike andre sammenhenger (innbringelse, identitetskontroll e.l). Dersom vedkommende da skulle være etterlyst for pågripelse, vil polititjenestemennene kunne få opplysninger om dette ved å foreta en rutinemessig registersjekk. Det kan også være at politiet har så pass god oversikt over det kriminelle miljøet på stedet, at vedkommende tjenestemann allerede er kjent med at siktede er ettersøkt. Departementet viser her til erfaringene med INKSYS ved Oslo politidistrikt, der alle innbrakte personer automatisk kontrolleres opp mot bl.a. et register over uforkynte dokumenter. Departementet merker seg også de erfaringer som Oslo politidistrikt har hatt med «blålappene», omtalt ovenfor under pkt. 3.1. Nesten samtlige siktede som får vite av politiet at de kan bli «etterlyst», tar kontakt med stevnevitnekontoret.
Departementet viser for øvrig til forslaget til endring av straffeprosessloven §§ 85 og 88, samt merknader til forslagene i pkt. 9.4 nedenfor.
3.5 Ankefristens løp der siktede ikke møter til doms- eller fremmøteforkynnelse
3.5.1 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene har ulike oppfatninger om hvorvidt ankefristen skal kunne begynne å løpe selv om siktede ikke møter til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse.
De fleste høringsinstanser går imot at en endring skal gjelde for saker som er fremmet i tiltaltes fravær med hjemmel i straffeprosessloven § 281. Riksadvokatengår imot og Politiembetsmennenes Landsforening setter spørsmålstegn ved en slik regel, begge med henvisning til den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Riksadvokaten uttaler:
«Etter riksadvokatens syn vil det være å drive effektiviseringen for langt å la ovenstående avsigelses- og forkynnelsesregler komme til anvendelse på uteblivelsessaker etter straffeprosessloven § 281. En rettergangsordning hvor en person kan ende opp med en rettskraftig dom på fengsel i ett år, alene basert på et varsel i stevning til hovedforhandling, vil neppe fremstå som 'rettferdig', jf. menneskerettsloven av 21. mai 1999, jf. EMK art. 6 (1).»
I tillegg går Agder lagmannsrett (Bugge Nordén), Borgarting lagmannsrett, Oslo byrett, Trondheim byrett, Kristiansand byrett, Fredrikstad byrett, Asker og Bærum herredsrett, Nord-Troms herredsrett, sorenskriveren i Haldenog sorenskriveren i Stjør- og Verdal mot at ankefristen skal løpe i disse tilfellene.
Agder lagmannsrett (Bugge Nordén) uttaler:
«Når siktede ikke er til stede ved hovedforhandlingen og kan gis behørig informasjon om domsavsigelsen og forkynnelsen, blir dette ikke tilstrekkelig betryggende. Dommen bør i disse tilfellene forkynnes ved politiet.»
Oslo byrett går generelt imot at ankefristen skal kunne begynne å løpe der siktede ikke møter til forkynnelse, men peker på at betenkeligheter særlig gjør seg gjeldende når siktede ikke har vært til stede ved hovedforhandlingen:
«Problemer oppstår særlig i uteblivelsessaker hvor saken fremmes med hjemmel i strpl § 281. Her måtte man eventuelt i innkallingen til hovedforhandling gjøre oppmerksom på at med mindre tiltalte foretar seg dette eller hint, anses den dom som eventuelt blir avsagt, som forkynt. Men også i slike regler måtte det legges inn forbehold for gyldig forfall, hvilket igjen kan skape usikkerhet om dommens rettskraft, endog lenge etterpå, f.eks hvor det er avsagt betinget dom.»
Nedre Romerike herredsrett, Romsdal sorenskriverembete, Hordaland statsadvokatembeter, Bodø politidistrikt, Politiet i Asker og Bærumog Oslo politidistrikt går derimot inn for at ankefristen skal løpe også i uteblivelsestilfellene, sistnevnte med en viss reservasjon.
Romsdal sorenskriverembete uttaler:
«For vår del ser vi det som formålstjenlig at disse nye reglene som her foreslås også kan komme til anvendelse i uteblivelsessaker som fremmes etter straffeprosessloven § 281. Særlig store betenkeligheter ved dette skulle det ikke være når siktede ved innkallingen til hovedforhandlingen er gjort oppmerksom på at tidspunkt m.v. for domsavsigelse eller forkynnelse - med utgangspunkt også for ankefristen - vil kunne bli fastsatt ved avslutningen av hovedforhandlingen, slik også departementet forutsetter.»
Oslo politidistrikt uttaler:
«Det ligger i sakens natur at de tiltalte som ikke engang møter opp til hovedforhandlingen, hører med til de personer det er vanskeligst å forkynne dommen for etter dagens regler. I utgangspunktet bør man derfor ha en ordning som også fanger opp denne gruppen. En tenkelig løsning kunne være å innføre en plikt for tiltalte til å gjøre seg kjent med om det er avsagt dom eller ikke, og at rettsmiddelfristen løper fra det tidspunkt han kunne gjort seg kjent med dommen. Oslo politidistrikt ser at en ordning som dette er vidtgående i forhold til dagens regelverk, men reiser spørsmål om i hvert fall ikke f.eks. saker der kun bot og/eller inndragning blir idømt, bør underkastes en regel som skissert.»
Har den siktede vært til stede i det rettsmøte der tidspunkt for domsavsigelse og forkynnelse er fastsatt, mener derimot de fleste høringsinstansene at ankefristen kan begynne å løpe selv om siktede ikke møter opp til forkynnelse. Dette gjelder for Borgarting lagmannsrett, Agder lagmannsrett (Bugge Nordén), Indre Follo herredsrett, Nedre Romerike herredsrett, Asker og Bærum herredsrett, Nord-Troms herredsrett, sorenskriveren i Halden, sorenskriveren i Solør, Senja sorenskriverembete, riksadvokaten, Hordaland statsadvokatembeter, Troms og Finmark statsadvokatembeter, Bergen politidistrikt, Asker og Bærum politidistrikt, Oslo politidistrikt, Den Norske Advokatforening, arbeidsgruppene for raskere straffesaksavviklingog Politiembetsmennenes Landsforening.
Indre Follo herredsrett uttaler at:
«... det foreligger et klart behov for endringer i den retning som er foreslått. Hensynet bak kravet til forkynnelse av dom og at ankefristen først fra dette tidspunkt begynner å løpe, er å sikre en viss notoritet for at den som blir domfelt faktisk er gjort kjent med dommen og har fått anledning til å nytte rettsmiddel. Når situasjonen er den at tiltalte er tilstede under hovedforhandlingen og blir gjort kjent med at det i løpet av kort tid, i praksis 1-2 uker, vil bli avsagt dom, har han ikke det samme behov for å få dommen forkynt på tradisjonelt vis. De endringer som forslaget legger opp til, synes imidlertid å være unødig kompliserte. Det bør være tilstrekkelig om tiltalte under hovedforhandlingen blir gjort kjent med et tidspunkt for domsavsigelse eller forkynnelse på et bestemt sted, samtidig som dommen sendes vedkommende i vanlig post om han ikke møter. Om tiltalte ikke møter, bør fristen uansett begynne å løpe. Dersom det viser seg at tiltalte hadde gyldig forfall, bør spørsmålet løses etter straffeprosessloven § 318 i tilfelle anke erklæres etter at ankefristen er ute.»
Den Norske Advokatforening uttaler at:
«siktede/tiltalte normalt ønsker at det allerede når saken tas opp til doms, fastsettes tid og sted for domsavsigelse eller forkynnelse, i stedet for at politi eller lensmenn kommer uanmeldt til bopel eller arbeidsplass.
På denne bakgrunn har vi ikke innvendinger mot de foreslåtte endringene når det gjelder forkynnelse av dom.»
Nord-Troms herredsrett gir uttrykk for en viss tvil og uttaler at:
«Tvilen knytter seg til om det er rimelig i straffesakssammenheng å innføre uteblivelsesvirkninger som dette, spesielt fordi man ofte har med personer å gjøre som har liten styring over eget liv og som lett havner på fylla i stedet for å møte i retten».
Foruten de høringsinstanser som er kritisk til at det overhodet bør gjøres noen endringer i reglene om forkynnelse av dommer, dvs. Agder lagmannsrett (Christiansen), Trondheim byrett og sorenskriveren i Stjør- og Verdal,går også Oslo byrett imot forslaget om at ankefristen skal begynne å løpe der siktede ikke møter ved forkynnelsen. Denne høringsinstansen uttaler:
«De regler som nå er foreslått i § 310 virker imidlertid svært kompliserende, og frarådes på det bestemteste. Den tiltalte som møter ved hovedforhandlingen, vil regelmessig møte også ved domsavsigelsen. I allfall vil han være relativt lett å få fatt i, jf at retten og p.m. nå har fått ferske opplysninger om hans bopel/tilholdssted, jf strpl § 90.»
3.5.2 Departementets vurdering nå
Departementet mener fortsatt at det er et klart behov for at ankefristen skal kunne begynne å løpe når den siktede ikke møter opp til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse. Erfaringer fra Oslo byrett og Stevnevitnekontoret i Oslo tyder riktignok på at de fleste som er innkalt til domsavsigelse, eller senere har fått beskjed om å ta kontakt med politiet, allerede etter någjeldende reglene faktisk møter opp. De som ikke møter opp, påfører likevel stevnevitnene et unødvendig og omfattende ekstraarbeid. Det vil dessuten kunne gå unødig lang tid før dommen blir forkynt i disse sakene.
Fordelene med ordningen må holdes opp mot eventuelle ulemper og vurderes i forhold til Norges internasjonale forpliktelser. Det er lite heldig om et stort antall dommer blir rettskraftige uten at siktede er gjort kjent med dommens innhold. Hvor store disse og øvrige betenkeligheter er, vil bero på den nærmere utformingen av reglene.
Dersom siktede kort tid i forveien er blitt innkalt til domsavsigelse eller forkynnelser og har fått informasjon om ankefristen og om plikten til å møte, og dessuten får dommen tilsendt pr. post om han ikke møter, er ikke betenkelighetene særlig store. Det kan likevel tenkes at den siktede unnlater å møte fordi han har en sikker mening om hva resultatet vil bli, og så viser det seg at dommen er vesentlig strengere enn han regnet med. Retten idømmer for eksempel en vesentlig strengere straff enn påtalemyndigheten nedla påstand om, eller domfeller for forhold som påtalemyndigheten nedla påstand om frifinnelse for. Det kan også tenkes at den siktede hadde en god grunn for å ikke møte, f.eks. sykdom. Et regelverk som skal ta tilstrekkelig hensyn til disse mothensynene vil lett kunne bli komplisert.
Departementet har kommet frem til at det må være et minstekrav at den siktede har fått innkalling til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse i retten. Har han ikke det, bør ikke ankefristen kunne begynne å løpe. Selv om problemet med å få dommen forkynt formentlig er størst i de saken som har blitt fremmet i tiltales fravær etter straffeprosessloven § 281, finner departementet det ikke forsvarlig å la en endring omfatte denne sakstypen.
Også der en sak fremmes i tiltaltes fravær, har siktede fått tiltalebeslutning og innkalling til hovedforhandling forkynt for seg. At han likevel ikke møtte, kan skyldes en ren forglemmelse, f.eks. fordi forkynnelsen har skjedd flere måneder i forveien. Det kan også være at siktede aldri har fått vite om forkynnelsen, f.eks. fordi den har skjedd for et hustandssmedlem (jf. domstolloven § 169 første ledd).
Man har heller ingen garanti for at mottakeren av et dokument har full forståelse av hva det innebærer. Det kan oppstå misforståelser, for eksempel fordi den siktede har språkproblemer, lesevansker eller rusproblemer eller fordi han av andre grunner i liten grad klarer å ivareta sine interesser.
I uteblivelsessakene vil dessuten en ankefrist som automatisk begynner å løpe, kunne skape ekstra stor uklarhet om rettskraftstidspunktet. Selv om domfelte ikke hadde gyldig forfall til domsavsigelsen, kan det være at vedkommende hadde gyldig forfall til hovedforhandlingen og dermed innen ankefristens utløp kunne kreve ny hovedforhandling etter strprl. § 282 første ledd. Passiviteten har allerede i dag en vesentlig rettstapsvirkning. Retten til anke vil i en slik situasjon være en ekstra viktig rettsikkerhetsgaranti som bidrar til at systemet med «uteblivelsesdom», med tap av rett til ny behandling, kan forsvares.
Departementet er etter dette enig med riksadvokaten og Politiembetsmennens Landsforening i at norsk rett lett ville kunne komme i konflikt med kravet til en rettferdig rettergang etter den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 1 om også de saker der siktede ikke var til stede under hovedforhandlingen, skulle omfattes.
Departementet foreslår at når ankefristen skal begynne å løpe uten at siktede har fått forkynt for seg på tradisjonelt vis, skal den ikke løper fra domsavsigelse, men fra det tidspunktet siktede var innkalt til doms- eller fremmøteforkynnelse. Forutsetningen for at ankefristen skal begynne å løpe uten at siktede har møtt til doms- eller fremmøteforkynnelse, er at siktede har fått innkalling med rettledning i det rettsmøte der saken tas opp til doms.
Departementet er videre enig med de høringsinstansene som har gitt uttrykk for at problemer knyttet til gyldig forfall heller bør løses ved at det kan gis fristoppreisning. Ankefristen bør derfor løpe fra tidspunktet for domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse, selv om siktede hadde gyldig forfall. Det følger allerede av straffeprosessloven § 318 at også dommer som er rettskraftige kan ankes. Ankedomstolen vil på nærmere vilkår kunne gi fristoppreisning (dvs. se bort fra at ankefristen er oversittet). Slik anke har likevel ikke oppsettende virkning med mindre ankedomstolen beslutter dette, jf. straffeprosessloven § 452 annet ledd.
Gjeldende regelverk gir tilstrekkelig trygghet for at en siktet som hadde gyldig forfall, får anledning til å inngi anke etter at hindringen er falt bort. For å kunne fange opp de særlige situasjoner som kan oppstå der siktede ikke er blitt kjent med innholdet i dommen før etter, eller like før ankefristens utløp, foreslår departementet dessuten å utvide adgangen til å gi fristoppreisning. Der ankefristen har begynt å løpe selv om siktede ikke var til stede, kan ankedomstolen tillate at anken tas under behandling dersom særlige grunner tilsier at domfelte bør få anken prøvd.
Departementet finner at den ordning som nå blir foreslått, ikke kommer i konflikt med den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Etter EMK tilleggsprotokoll nr. 7 artikkel 2 nr. 1 skal enhver som er kjent skyldig av en domstol for en straffbar handling, ha rett til å få skyldspørsmålet eller straffutmålingen overprøvd av en høyere domstol. Departementet legger da vekt på at siktede skal ha mottatt innkalling i retten, i praksis relativt kort tid i forveien, og dommen skal bli sendt både til den adresse som siktede oppga i retten, og til forsvareren. Særlig legger departementet vekt på den sikkerhetsventil som etableres ved adgangen til å få fristoppreisning. En ordning som den foreslåtte vil heller ikke være i strid med kravet om rettferdig rettergang etter EMK art 6 nr 1.
Departementet viser for øvrig til forslaget om endring av straffeprosessloven §§ 310 og 318, samt til merknader til forslaget i pkt. 9.4 nedenfor.