6 Saksbehandlingen ved forenet behandling av straffesaker i lagmannsretten
6.1 Gjeldende rett og forslaget i høringsbrevet
Den generelle adgangen til å forene straffesaker fremgår av straffeprosessloven § 13. Bestemmelsen gjelder både i saker med én siktet og i saker med flere siktede. Den gjelder dessuten i ankeinstansen, jf. § 237. Etter at § 13 ble endret ved lov 3. mars 2000 nr. 13 er det ikke lenger noen plikt til å forene saker der vilkårene er oppfylt, og saker som tidligere er forent kan deles. Endringen skal bidra til en mer effektiv straffesaksavvikling.
Ved anke vil saksbehandlingen i lagmannsretten variere alt etter ankegrunn og ettersom noen av forholdene skal behandles med lagrette eller ikke. Dersom anken ikke omfatter bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, deltar kun tre fagdommere. Det skal likevel delta tre fagdommere og fire meddommere der det er anket over reaksjonsfastsettelsen i en sak som omfatter forbrytelse som kan medføre strengere straff enn fengsel i seks år (seks-års saker), jf. § 322. Dersom anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i en slik sak, skal som hovedregel en lagrette avgjøre skyldspørsmålet, mens tre fagdommere og fire lagrettemedlemmer avgjør reaksjonsspørsmålet. Ved anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i andre saker deltar tre fagdommere og fire medommere.
Dette skaper særlige problemer ved forening av flere forhold mot en og samme person, og ved forening av saker mot flere tiltalte. Adgangen til å forene og skille behandlingen reguleres av § 13, mens § 353 regulerer saksbehandlingen i jurysaker og § 332 saksbehandlingen i meddomsrettssaker. Selv om sakene er forent, må felles saksbehandling hjemles særskilt. De gjeldende regler åpner i prinsippet for felles behandling, men det er i mange tilfelle ikke regulert i loven hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde.
§ 353 ble vedtatt som ledd i to-instansreformen og lyder i dag slik:
«Er det anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for flere straffbare forhold som har vært forent i én sak, og anken for noen av dem skal behandles med lagrette, skal den for alle forholdene behandles med lagrette.
De forente saker skal likevel skilles slik at følgende saker ikke behandles med lagrette, med mindre det følger av § 352:
saker som gjelder ærekrenkelse,
saker som egner seg bedre for behandling for meddomsrett med fagkyndige meddommere.
Rettens avgjørelse etter nr. 2 kan ikke angripes ved kjæremål eller brukes som ankegrunn.
Gjelder en ankesak flere straffbare forhold, og det for enkelte av disse foreligger bevisanke som skal behandles med lagrette, mens det for andre forhold foreligger anke over andre sider ved dommen, skal de behandles ved samme ankeforhandling. Anken for de sistnevnte forholdene behandles av retten uten medvirkning av lagretten. Dersom det blir tatt ut fire lagrettemedlemmer til å tiltre retten etter § 376 e første ledd, skal disse likevel delta ved avgjørelsen av reaksjonsspørsmålet og de øvrige spørsmål som der er nevnt for hele saken.
Omfatter anken spørsmål om overtredelse av straffelovens kapittel 8 eller 9 eller lov av 18 august 1914 om forsvarshemmeligheter, skal den i sin helhet behandles for meddomsrett.»
I høringsbrevet ble det foreslått et nytt fjerde ledd i § 353 som skulle klargjøre bestemmelsen. Forslaget var basert på forslag fra daværende førstelagmann i Gulating, nå høyesterettsdommer Magnus Matningsdal, og lød slik:
«Dersom herreds- eller byretten har forent behandlingen for flere personer til én sak, og anken vedrørende noen av de siktede etter reglene foran skal behandles med lagrette, kan lagmannsretten beslutte at ankeforhandlingen vedrørende andre siktede skal behandles samtidig dersom de er dømt eller siktet for forhold som behandles med lagrette. I dette tilfellet gjelder tredje ledd annet og tredje punktum tilsvarende. § 376 e gjelder selv om det avsies frifinnelsesdom for samtlige forhold som er behandlet med lagrette.»
I tillegg ble § 356 foreslått endret slik at ikke alle tiltalte skulle kunne utøve utskytingsrett.
Det ble fremhevet at prosessøkonomiske hensyn ofte taler for forening av fullstendige og begrensede anker, også i tilfeller med flere tiltalte. Det ble forslått at adgangen til felles behandling skulle være fakultativ, slik at retten kan foreta en forening av sakene der det er hensiktsmessig med forening. Departementet ga også uttrykk for at det var behov for å avklare i lovteksten hvordan retten skal sammensettes i disse tilfellene.
6.2 Høringsinstansenes syn
Agder lagmannsrett (Bugge Nordén) er enig i at det bør overlates til lagmannsrettens skjønn om forening skal skje i saker med flere siktede, men går imot at meddommere skal delta ved straffutmålingen i større grad enn det som følger av § 332. Instansen uttaler at den er
«... i tvil om det er tilsiktet når utkastet til nytt § 353 fjerde ledd siste punktum synes å innebære at lagretteutvalg skal trekkes for å delta i behandlingen av straffutmålingsanken fra en medsiktet også i tilfelle hvor den gjelder forhold som isolert sett ikke skal behandles med meddommere iht § 332 første punktum.»
Denne høringsinstansen legger til grunn at det i dag er adgang til subjektiv kumulasjon også etter § 353 tredje ledd.
Agder lagmannsrett (Bugge Nordén) uttaler videre at det også kan oppstå uklare foreningsproblemer i ankesaker hvor noen forhold isolert skal behandles av meddomsrett, andre av fagdommere og uttaler:
«Toinstansutvalget har (NOU 1992:28 side 149 ...) forutsatt at sakene forenes. Jeg har gått ut fra at alle spørsmål i så fall skal behandles av den samlede rett, men at bestemmelsen om kvalifisert flertall i § 35 første ledd i så fall ikke kommer til anvendelse ved anke som er begrenset til lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Matningsdal (To-instansreformen side 116) er kritisk til forening. Det er muligens behov for en avklaring i § 332.»
Agder lagmannsrett (Christiansen) gir uttrykk for at det også i andre tilfeller enn høringsnotatet berører, er behov for lovendring i saker der flere siktede anker.
Borgarting lagmannsrett støtter hovedtrekkene i forslaget. Denne høringsinstansen gir uttrykk for at det kan være praktisk å få presisert adgangen til å forene blandede saker med flere tiltalte, selv om det ikke kan være særlig tvilsomt at det også i dag er slik adgang. Forslaget i høringsbrevet er likevel uklart når det i første punktum er begrenset til at de siktede «... er dømt eller siktet for forhold som behandles med lagrette».
Borgarting lagmannsrett uttaler videre at det er vel så viktig å få en klarere bestemmelse om bruken av legdommere ved behandling av reaksjonsspørsmålet og saksomkostningene i disse tilfelle, særlig der jurysaken ender med en benektende kjennelse. I kommentarutgaven til Bjerke og Keiserud legges det opp til at straffutmålingsdomstolen sammensettes forskjellig, jf. bind II s 873, men dette praktiseres ikke av Borgarting lagmannsrett som uttaler:
«Man har her fulgt den praksis at selv om lagretten har avgitt en benektende kjennelse, lar man fire lagrettemedlemmer delta under den videre behandling enten det er en, to eller flere tiltalte - forutsatt at gjenværende del av saken gjelder lovbrudd som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 år. Det erkjennes at denne praksis er noe vanskelig å forene med forarbeidene og ordlyden i § 353 tredje ledd annet punktum. Det kan underhånden opplyses at lagdommer Bjerke som en av ovennevte to forfattere, har uttalt at man i neste kommentarutgave vil endre kommentaren på dette punkt i overenstemmelse med lagmannsrettens praksis.»
Borgarting lagmannsrett ønsker etter dette en annen utforming av et nytt fjerde ledd, evt. at tredje ledd endres, slik at det ikke blir behov for et nytt fjerde ledd. Det vil videre være ulogisk å vise til § 376 e som bare gjelder ved fellende kjennelser.
Sorenskriveren i Namdal er generelt noe skeptisk til å samordne fullstendige og begrensede anker.
De andre høringsinstansene som uttaler seg, støtter forslaget i høringsbrevet. Disse er sorenskriveren i Halden, Hordaland statsdvokatembeter, Trondheim byfogdembete, Senja sorenskriverembete, Oslo politidistrikt, Troms og Finmark statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Bergen politidistrikt, Bodø politidistrikt, Asker og Bærum politidistriktog Den Norske Advokatforening.
Hordaland statsadvokatembeter uttaler at:
«... bestemmelsen nok bør være fakultativ, men at hovedregelen bør være at sakene forenes til felles ankeforhandling. Det må antas at ankedomstolen ved slik forening regelmessig gis et mest fullstendig bilde av det aktuelle saksforhold. I narkotikasaker, hvor rollefordelingen mellom de impliserte i særlig grad har bevis- og straffutmålingsmessig betydning, er en særskilt behandling uheldig.»
6.3 Departementets vurdering nå
Departementet fastholder forslaget i høringsbrevet, men går inn for å forenkle og presisere bestemmelsen i straffeprosessloven § 353 og tilpasse den til de endringer som tidligere er foretatt i straffeprosessloven § 13.
Lagmannsretten står i utgangspunktet fritt til å forene og skille saker. Det gjelder uavhengig av om de påankede forhold i første instans ble behandlet i en og samme sak, om det gjelder flere tiltalte og om ankegrunnene er ulike. Slik § 353 er formulert, kan dette utgangspunktet misforstås. Dersom lagmannsretten først finner at to saker bør forenes, bør det ikke ha betydning om de var forent også i førsteinstansen eller ikke.
Det er etter endringen av § 13 heller ikke behov for å videreføre bestemmelsen om foreningsforbud for saker som mer hensiktsmessig kan behandles med fagkyndige meddommer. Om det er et slikt behov, kan retten ta hensyn til dette når den tar stilling til foreningsspørsmålet. At avgjørelsen ikke kan påkjæres eller brukes som ankegrunn fremgår allerede av § 13 første ledd i.f. Foreningsforbudet for ærekrenkelser bør videre uttrykkelig begrenses til bevisanker, slik at denne typen saker ikke utelukkes fra den fleksible adgangen til å forene bevisanker og begrensede anker som foreslås innført i annet ledd nr. 2.
Departementet kan videre ikke se behov for å gjøre unntak fra reglene om utskyting for de tiltalte som ikke har anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
Også § 332, som gjelder meddomsrettsaker, bør presiseres, slik både Agder lagmannsrett og Borgarting lagmannsrett går inn for. Departementet finner det mest hensiktsmessig at regelen om meddommernes deltagelse i saker hvor det er anket over lovanvendelsen under skyldspørsmålet eller saksbehandlingen, samsvarer med lagrettesakene. Meddomsretten tar da stilling til reaksjonsspørsmålet for alle de straffbare forhold, selv om enkelte av disse ikke isolert skulle ha vært behandlet av meddomsrett. Anker over saksbehandlingsfeil og lovanvendelsen under skyldspørsmålet avgjør lagmannsretten uten medvirkning fra meddommerne.
For øvrig viser departementet til forslaget til endring av straffeprosessloven §§ 332 og 353 og merknader til forslaget i pkt. 9.4 nedenfor.